Brukerkommentarer

Hjem / Brukerkommentarer

Filter

Søkeord

Forfatter

Album

Siden

Vis

Sorter etter

Sorteringsrekkefølge

Antall poster

Første | Forrige | 1 2 3 ... 22 | Neste | Sist

Skalleberg - Torsdag 22 Februar 2024 17:34
Hytta i Hoksrød.
Ser at det har vært brannøvelse/nedbrenning av gammel hytte i Hoksrødveien i dag.
Under finner du et minne fra denne hytta fra påsken 1945.
Det er slik min mor, Rannveig Andresen født Hotvedt (1927-2018) har skrevet dette ned.
Den samme historien var også stort slått opp i Tønsbergs Blad en gang på 1990-tallet, men da fra andre kilder.
Vi har i ettertid snakket med datteren til den personen som «fikk traumer» - det stemmer nok.
Her er mors historie:
Det var påsken 45, Randi, min kusine og jeg skulle tilbringe påsken på hytta med Helene Leirpoll, som var ansatt hos oss i butikken og hadde bodd hjemme hos oss, som «anstandsdame».
Helenes bror, Halvdan Leirpoll, var forpakter på Herreskjelbred i Høyjord. Han hadde avtalt med Helene om å komme på besøk på hytta.
Hytta lå, og ligger, noen hundre meter fra Moland, tvers over dalen for Døvehjemmet.
Ut på dagen kom han i følge med en «skaugutt», som flere gårder i Andebu hadde boende, da unge gutter skulle innkalles til arbeidstjeneste. De rømte da hjemmefra og fikk bo som «tjenestegutter» på gårdene med fingerte navn. Vi hadde selv en boende hjemme hos oss, navnet har jeg glemt, han var fra Slagen.
Til å begynne med var det jo spennende med et nytt bekjentskap, men etter hvert reagerte både Randi og jeg på hans oppførsel. Han «kjekket» seg vel mye syntes vi, ved å vise oss forskjellige «kampgrep» bl. annet. Som jøssinger hadde vi lært en sang som vi da skulle lære videre til ham som gikk på «Jag ä’ en liten påg från Skåne», men var omskrevet: «Jeg er en liten frau fra Tyskland – på høye hæler føler jeg meg vel---».
Ganske snart etter begynte han å mase på Leirpoll. «Skulle ikke vi bort til nabogården å spille kort?»
Vi ble ganske lettet både Randi og jeg og vi «kledde på ham» lue og diverse. I mellomtiden pratet Halvdan med Helene, noe vi ikke syntes var noe spesielt, og de dro av sted.
Nå var det sånn at flere av ungdommene hadde hørt at vi var på hytta, og det kom en del på besøk. Det var påske og ikke mye annet å ta seg til. Offentlige fester var jo forbudt.
Vi spilte grammofon og danset og pratet, og reagerte ikke da på at Helene var litt stille. Men ut på kvelden gikk døren på kjøkkenet opp, og vi fikk se en geværkolbe stikke inn og etter hvert kom en gjeng m/ geværene klare. Husker ikke nå hvor mange, men de omringet oss med geværene i stilling.
Vi trodde det var nazister som kom for å ta skaugutten, men var vel mest lammet, men så sier Helene «de har dratt bort til nabogården Moland».
Det første jeg tenkte «Hun har bodd hos oss, og vi har ikke visst at hun var nazist» og ble ikke minst redd. De forsvant ut og sier i det de går «Ikke et eneste ord om dette, ellers vil det bli represalier, eller vi måtte bringes til Sverige».
Da først, etter at de var forsvunnet, fortalte Helene at Halvdan var stoppet på veien ned fra Høyjord av en som ba om å få snakke med ham på tomannshånd, og fikk forklart at han de hadde boende som «skaugutt» var de ganske sikker på var en provokatør og skulle tas hånd om og sendes over grensen til Sverige og ba henne fortelle hvor de befant seg,
Ikke lenge etter hørte vi skudd.
Ganske snart kom Halvdan tilbake og fortalte at gutten var skutt da han forsøkte å flykte.
En av sønnene på Moland måtte ta seg av å få begravet Idland, og han ble fraktet til et grustak et stykke fra gården og ble begravet der (noe som jeg tror gav vedkommende traumer senere).
Vi reagerte jo med gråt både Randi og jeg og skjemtes over vår reaksjon da han og Halvdan dro, da vi «kledde på ham» for å få ham av gårde, og nå var han død!
Ellers dro Halvdan ned og fortalte historien til mor og far.
Det som er litt skremmende var at tredje påskedag kom det tyske soldater inn i butikken hvor Kolbjørn, Helene og jeg befant oss og spurte om det var Kolbjørn som eide hytta v/ Moland, de hadde brutt seg inn!
Etterpå sa Helene at jeg var blitt drivhvit i fjeset og holdt meg fast i disken. Heldigvis gikk det bra.
Men var tyskernes besøk på hytta tilfeldigheter?

Her er litt av det som sto i avisa:Skulle ikke snakkes om
20-åring fra Rogaland likvidert
Mor og søstre oppsøkte Andebu etter krigen

Andebu: - Likvideringen skjedde som en ren henrettelse på et jorde på Moland i Andebu. Det forteller Aksel Haugan til Tønsbergs Blad.
Han snakker om 20 år gamle Eivind Idland fra Rogaland som måtte bøte med livet i Andebu 2. april 1945. Ifølge oppslagsverket «Våre Falne», utgitt av den norske stat etter krigen, var denne likvideringen en misforståelse. Likvideringen av Eivind Idland i Andebu er lite omtalt i etterkrigslitteraturen.
- Den skulle ikke snakkes om, sier Aksel Haugan.
Tønsbergs Blad tok kontakt med Haugan da vi fikk tips om at det skulle ha foregått en likvidering i Andebu mot slutten av krigen. Aksel Haugan er en person som har god greie på lokalhistoriske forhold i sin hjembygd. Omstendighetene rundt likvideringen av Eivind Idland har han godt kjennskap det. Han
var like i nærheten da det skjedde. Han horte de dødbringende skuddsalvene.

Oppsøkt
- Jeg husker godt denne dagen. På ettermiddagen kom gårdsbestyreren på Herreskjelbred sammen med en ukjent mann på min egen alder (20 år red. anmrk.) hit til Haugan. De spurte om jeg ville være med bort til Moland for å spille kort. Vi pleide nemlig å sitte i bryggerhuset på denne gården å spille kort under krigen. Jeg svarte at jeg ikke hadde tid akkurat da. Jeg måtte stelle fjøset for kvelden. Jeg lovet imidlertid gårdsbestyreren, som jeg kjente meget godt, og den ukjente at jeg skulle komme etter når jeg var ferdig med dette arbeidet, sier Haugan.
- Jeg tror det gikk rundt en times tid før også jeg gikk etter de andre til Moland. Like før jeg kommer frem til gården hører jeg en skuddsalve. Det var ikke til å unngå. Det var nemlig fra et kraftig våpen. Etterpå har jeg hørt at det var en maskinpistol som ble brukt. Jeg hørte hvor skuddene kom fra, og lurte på hva i all verden som foregikk. Etter en kort stund hørte jeg en skuddsalve til. Så ble det stille. Helt stille.
- Jeg så ikke selv hva som skjedde. Men jeg har fått det fortalt av noen av dem som var til stede og så alt sammen. Blant annet av gårdsbestyreren som hadde vært innom på gården vår og spurt om jeg skulle være med.
- Hva har de fortalt?
- Jeg er blitt fortalt at man hadde samlet seg rundt kortbordet på gården. Spillet var kommet i gang. Plutselig kommer det bevæpnede folk inn i rommet og spør etter den ukjente. Han blir nevnt ved navn. Jeg husker ikke hva navnet var, men jeg tror det var Idland. De som kom inn i rommet, og som snakket norsk, var bevæpnet. Før noen rekker å reagere, kaster den ukjente mannen seg ut av vinduet og begynner å løpe over jordet. Det blir skutt en salve etter ham. Han faller om og blir liggende. Han later som om han er truffet. De som skjøt er ikke helt sikre. De begynner å gå mot mannen for å undersøke om han virkelig er truffet. Det er han imidlertid ikke. Han reiser seg opp og løper videre. En ny salve blir skutt etter ham. Denne gangen blir han truffet. Han faller død om, sier Aksel Haugan.

Gravd ned
Aksel Haugan forteller videre at han senere samme dag – et stykke ut på kvelden – gikk forbi et sandtak som tilhørte gården han kommer fra, Haugan gård.
- Da jeg kom til sandtaket, observerte jeg at to menn, som jeg kjente godt, holdt på med å grave ned liket av den unge mannen som tidligere på dagen var blitt likvidert. Jeg hilste på dem og gikk videre. Siden ble ikke denne likvideringen snakket om i Andebu. Mange visste om hva som var skjedd, men det skulle ikke snakkes om. Folk var tydeligvis redde, forteller han.
- Likvideringen her i Andebu skjedde i påsken 1945. Altså like før freden kom. Dette var på våren. Et stykke ut i mai skulle vi ha kuene ut på beite. Det begynte å bli varmt i været. Derfor ble det en stram
lukt i sandtaket hvor liket av unge mannen var gravd ned. Dette merket kuene, og de begynte å rote i sanden. Dermed kommer også det nedgravde liket frem i dagen. Jeg varsler umiddelbart min far. Jeg gjorde ham samtidig oppmerksom på at dette var noe jeg visste om. Han blir svært overrasket over at jeg visste om denne likvideringen, og at jeg visste at liket var gravd ned i et sandtak på gården vår. Han var nemlig også klar over dette. Det at både far og jeg visste om det samme uten å være klar over den andre kjennskap til saken, viser hvor lite slike ting skulle snakkes om under krigen.
- Hva var årsaken til at dette ikke ble snakket?
- Vi lærte tidlig under krigen at det var best å holde kjeft. Det ble etterlevet. Folk holdt kjeft fordi de var redde. De var redde for at det kunne tilstøte dem selv eller andre noe hvis de snakket, sier Haugan..
Han forteller videre at hans far meldte ifra til politiet om likfunnet.
- Politiet kom og tok med seg liket som ble gravd frem. Mer skjedde ikke. Det ble ikke satt i gang noen etterforskning. I hvert fall ikke som vi merket noe til, sier Haugan.
Gripende
Aksel Haugan forteller også om en gripende opplevelse knyttet til denne historien. - På ettersommeren, jeg mener det var i august, kom det plutselig en bil inn på gårdstunet vårt. Den var
den lokale drosjebilen. Ut steg en ukjent kvinne og to piker. Kvinnen spurte om det var på denne gården en mann var funnet nedgravd. Det kunne vi bekrefte. Den unge mannen var hennes sønn og de to pikenes bror. Hun spurte om vi kunne vise dem stedet hvor han ble funnet. Jeg fulgte henne og døtrene til sandtaket. Her tok hun frem en pose, som hun fylte med jord og sand fra stedet hvor han hadde ligget. Dette skulle hun ta med seg tilbake til Rogaland. Hun skulle ha det i graven etter sin unge sønn. Han var nemlig blitt kremert i Tønsberg, og det var ingen som hadde tatt vare på asken. Derfor ville hun ta med seg denne jorda. Dette var en gripende opplevelse. En opplevelse jeg har tenkt mye på i årene etter krigen. En opplevelse jeg egentlig aldri er blitt helt ferdig med. Jeg ser fremdeles for meg den sorgtunge kvinnen som roter i jorda for å ta vare på minnet etter sin sønn.
- Har du noen formening om hvem som sto bak likvideringen?
- Overhodet ikke. Vi visste jo ikke noe om mannen som ble likvidert. Vi vet heller ikke hvorfor han ble likvidert eller hvem som gjorde det, sier Aksel Haugan til Tønsbergs Blad.
Skalleberg - Torsdag 22 Februar 2024 15:40
Kilde 871.no
https://www.871.no/feilslipp-i-andebu-en-gave-til-milorg/?fbclid=IwAR0ZVF7CllNUuKOM0cdUyYBHcZWlEllj9-2Q3ugcd4hS-he5hknpj6_F7qE

Feilslipp i Andebu – en gave til Milorg
Teksten nedenfor om våpenslippet Milorg i Andebu overraskende mottok i februar 1945, er gjort tilgjengelig av Gunnar Gallis. Det ble delt i facebookforumet “Vestfold under krigen 1940 – 1945” i februar 2023. Gunnar Gallis innledet med følgende ord:

Her kommer Henrik Haugbergs beretning om våpenslippet ved Stålerødvannet. Det som imponerer meg mest er hvor trygge deltagerene må ha vært på hverandre. Det var jo med livet som innsats de drev med dette, selv om mange i ettertid prøver å latterliggjøre innsatsen.

Viktige betraktninger rundt den innsatsen som ble gjort. Og unge gutter fra Vestfold betalte med sine liv under krigen for sin deltakelse i det illegale arbeidet i Milorg, mens andre ble preget for livet.

Odd Gallis, en av Milorgjegerne i Andebu som var med på samle sammen containerne fra feilsslippet, tegnet ned noen av sine opplevelser. Flere av tegningene gjengitt i boken “Krig og fred Vestfold våren 1945”
Våpenslipp i Haugbergskauen:
Ei natt vinteren 1945 – i januar eller februar – hørte vi et fly som gikk lavt og som laget noe veldig bråk. Det var måneskinn denne natta. Jeg gikk ut for å se, men for sent, jeg hørte flyet forsvinne.

Om morgenen var alt glemt, og broren min, Kristen og jeg dro til skogs med hver vår hest for å kjøre ved.

Da vi kjørte nedover til Vasshågan som er de flate jordene syd for Stålerødvannet, fikk vi se en liten mørk gjenstand liggende på snøen ute på vannet – 30 – 40 meter fra skauen. Vi tenkte da på flyet som vi hadde hørt.

Vi kjørte ned til Vasshågan, stanset hestene og gikk utover til vannet. Det var stor snø denne vinteren, ca 1 meter og skare som vi kunne gå på og 10-15 cm snø over skaren. Fint skiføre også.

I snøen sto en sylinderformet gjenstand, et spann, 40 – 50 cm høy og ca 30 cm i diameter, uten lokk og med åpningen opp. I beholderen sto det fullt av gule gjenstander av form som stearinlys, 3 – 4 cm i diameter og jeg tror de var uten veike. Jeg aner ikke hva de kunne brukes til. Kanskje det var sprengstoff?

Beholderen ble plassert bak noen trær eller busker i skaukanten. Vi gikk tilbake til hestene og kjørte videre innover i skauen.

I Lauåsdalen, 800 – 900 meter syd for Stålerødvannet fant vi fallskjermer og containere, 2 og 2 ved siden av hinannen med ca 150 meters avstand på 3 forskjellige steder, 6 stykker i alt. Fallskjermene hang i trekronene og containerne sto i snøen under og alle nærmere veien enn 30 meter.

Det ble ikke vedkjøring på noen dager nå, vi hadde mer spennende saker å bruke tida på. Jeg sparket til Herredshuset og meldte fra til Arne Flåtten om funnet. Han var ansatt ved ett av kontorene der.

Senere på dagen fikk jeg beskjed fra Trygve Bakkeland, han var områdesjef i Milorg, om å møte opp i skaukanten etter at det var blitt mørkt om kvelden. Det ble månelyst sent på kvelden. Jeg møtte opp til avtalt tid og sted. Der sto det 10 – 15 personer som alle var tilknyttet Milorg. De sto på rekke etter hinannen og alle med ski på beina. Som leder og fremst i rekka sto Axel Thorvald Martinsen fra Tønsberg. Jeg viste dem funnene, og alt ble gravd ned i snøen ved veikanten, for senere å bli hentet og med hester kjørt til ukjent sted. Broren min og jeg ble bedt om å lete videre. Det var viktig å bruke kjentfolk, så det ikke skulle vekke oppsikt.

Dagen etter fant vi flere containere og vi meldte fra om dette. Etter at det var blitt mørkt om kvelden, møtte jeg til avtalt tid i Lauås. Der sto det to personer, Odd Gallis og Gunnar Framnæs. Jeg viste dem to containere som de skulle ordne med og få fram til veg. Det sto sikkert noen og ventet med hest i veien et sted. Fra Lauås gikk jeg til avtalt sted ved veien øverst i Lauåsdalen. Der sto Trygve Bakkeland og Reinhardt Johansen Bråvold, kanskje en eller to personer til, noe jeg ikke kan huske nå. Det var 2 containere som jeg skulle vise dem. Vi hentet den ene og la den ved veikanten. Vi brukte en skikjelke til dette. Da vi kom fram til veien med den andre containeren stod det to hester, en blakk og en svart, i veien forspent vedbrigger. I briggene lå det containere. Ved hestene sto det en person. Det var Hartvig Hogstad, han var eier av den svarte hesten. Den blakke som sto fremst mener jeg tilhørte Trygve Bakkeland. Det sto kanskje flere personer der, noe jeg ikke kan huske nå. Det hadde nok vært mannskap med for å grave opp containerne (som ble gravd ned kvelden før) og å legge dem i vedbriggene.

Jeg gikk hjem i måneskinn og på fint skiføre og så ikke noe mere til de andre den kvelden Med containerne og fallskjermene i vedbriggene må det ha vært spennende å kjøre langs den offentlige veien og og derfra fram til det som for oss andre den gang var et hemmelig sted.

Det var også andre enn Kristen og meg som fant containere. Allerede neste kveld var Trygve Bakkeland ute å kjørte med Blakka og det ble kjøring flere kvelder på rad. Kjøretøyet han brukte var slede med kasse på og sess til å sitte i. Han ba meg være med. Jeg fikk oppgitt tider og steder der jeg skulle møte opp. På den første kjøreturen var vi sammen med Gustav Gulli for å hente en container han hadde funnet i nærheten av Skaumyr i sin Haugbergskau. Neste kveld kom Trygve kjørende og ved siden av han satt Herman Kjærås. Vi kjørte opp gjennom skauen vår og til stedet der vi kjørte ved fra. Der lå det en container på veikanten. Fra en ås lenger øst i bygda hadde Herman sett fallskjermen som hang i et tre. Han var godt kjent i terrenget og hadde nok ingen vanskligheter med å finne fram. Om han hadde hatt noen med seg til hjelp for å containeren fram til vegen vet jeg ikke.

Kvelden etter gikk jeg på ski til Otmar Kolkinn. Trygve og Blakka kom snart og Otmar og jeg ble med opp gjennom Kolkinnskauen for å hente en container som Otmar hadde funnet. I Kolkinnskauen, ikke langt fra Lauås, lå en container nedgravd i snøeni veikanten og over den hadde Otmar felt ei gran som han hadde kvistet, så den containeren var godt gjemt.

Neste kveld møttes Trygve og jeg ved Berg, begge med ski på beina. Vi gikk vestover og over Stålerødvannet. Jeg skulle vise han en container vi hadde funnet like ved Kolkinnoset. På Stålerødjordet, noen få meter fra Kolkinnelva og ikke langt fra oset, lå en container – uten fallskjerm. Det var stor snø denne vinteren. Containeren hadde «gått» i bakken med så stor kraft at snøen var bortblåst i alle retninger. Den lå i et nokså stort krater. Vi hadde en dag tidligere funnet en fallskjerm liggende på snøen i Lauås. Det må ha vært en forglemmelse at skjermen ikke var festet til containeren.

Trygve gikk ned til containeren og åpnet den og sa at her er det Stenguns (luftkjølte automatiske maskinpistoler). Det var mørkt og jeg kan ikke huske at jeg så hva det var. Senere har jeg hørt om ødelagte – ubrukelige Stenguns, antagelig fra denne containeren. Jeg gikk hjem. Trygve ble igjen ved containeren. Det sto trolig personer som skulle hjelpe til å få fram containeren og ventet et sted, kanskje ved uthuset like oppe på Stålerød.

Etter den tid hadde jeg ikke mer befatning med containerne. Jeg så i alt 14 containere og 14 fallskjermer. Containerne var like – av samme type. Fallskjermene var det 2 slag av. Noen var av gulbrunt tynt tøy. De andre var av pent silketøy og blåfarget,

En del av containerne lå nokså spredt i terrenget, kanskje på grunn av at det ikke var noen personer på bakken til å signalisere med lys.

2 containere ble funnet i lang avstand fra de andre containerne, de to containerne var atskillig mindre i vekt og det tok antagelig lengere tid før de nådde bakken og derfor seilte lengre. Den ene lå nærme veien som går til Storemyr (Hotvedt). Første kvelden eller natta etter slippet ble den hentet av Kolbjørn Hotvedt, Kristian Hotvedt og Jørgen Skjelland og gravd ned i snøen et sted ikke langt fra funnstedet.

En kveld ble containeren, som inneholdt en sender, kjørt til Solhaug ungdomslokale og der ble den lagt over i en bil som møtte opp. Dermed forsvant den containeren ut av bygda.

Etter at krigen var slutt ble det i Vestre Hotvedts skau, i Åledal nord for Bokemoa, funnet en container. Den lå inne i tett granskau. Containeren inneholdt et aggregat.

Det var dermed i alt 16 containere i slippet. Men det kan ha vært andre personer som også har funnet containere og som jeg ikke har hatt kjennskap til. Det var krigstid. Det hadde vært tyske soldater i landet her bortimot fem år. Den natta slippet kom, lå det tyskere i Høyjord, de forberedte en rassia til steder inne på skauen det Milorg hadde vært. Inne på telefonsentralen på Bråvold, bare noen få hunder meter fra containeren på Kolkinnoset satt det tyskervakt. Hva som kunne ha skjedd hvis tyskerne hadde fått kjennskap til slippet, har det vært best å ikke tenke på. Flaks, hell og at alle, både eldre og unge, var forsiktige og ikke snakket om det de hadde sett, hørt eller vært med på, gjorde at alt gikk bra.

Haugberg, Andebu i desember 1995

Rapport skrevet av Henrik K Haugberg. Delt av Gunnar Gallis.
Skalleberg - Søndag 14 Januar 2024 12:25
Mange gode minner fra vår nærbutikk - Freberg
Det var en god gammeldags kolonialbutikk som hadde alt vi
trengte.
"Matjæs" som vi sa, var en morosam kar. Han hadde alltid
noen spøkefulle kommentarer til kundene,, noen var litt vågale slik at døtrene som ekspederte måtte "hysje" på ham.
Han var behjelpelig med mye, bl.a. kunne han sette inn nytt glass i
ei knust vindusrute for oss..og mange andre hjelpetjenester.
Vi hentet melk hos ham på spann fra en 50-liters dunk levert direkte fra Arnt Stålerød. Etterhvert fikk vi melk på flasker.
Det var tider...
Matjæs var også en ivrig elgjeger,, Bikkja sto lenket fast på fjellknatten tvers over veien og bjeffet kraftig for hver bil eller sykkelist som for forbi.
Han hadde et flott utstoppet elghode hengende på veggen på kontoret.
For mange var butikken et sted hvor vi fikk lokale nyheter.
Nyheter og hendelser rundt i bygda ble ofte avlyttet/hørt av noen på Bråvold-sentralen og vidrefortalt i bl.a. butikken.
Vi var godt informert også før internett kom.

Kilde: Facebook Andebu i gamle dager v/ Arne Berg
Skalleberg - Torsdag 25 Mai 2023 13:24
ROLF ISAKSEN
Født: 07.01.1922. fødested: Andebu Sjue, død: 17.09.1944 dødsårsak: skutt ned over Holand. Gravstedet Høyjord
Foreldrene hadde gård på Sjue i Høyjord.
Spitfirepiloter i den norske 332 skvadron i England under krigen. Rang: Fenrik
Rolf Isaksen, s. av Isak Isachen 1890 d 1943 g 1914 m Agnes Sivertsen
Skalleberg - Mandag 22 Mai 2023 11:37
HANS EINAR HENRIKSEN
Født: 08.09.1906 fødested: Andebu død: 23.07.1943 dødsårsak: torpedert av japansk ubåt sted/skip: mt Alcides
Henriksen, Hans Einar, maskinassistent, Sem. Født 8. September 1906 i Andebu, s. Av Anders Henriksen, f. 1876 i Sverige, d. 1932, og Josefine f. Larsen, f. 1876 i Ramnes. Gift 1930 i Sem med Nora Johannes Torgersen, f. 1912 i Røyken. 2 barn. Var på m/t Alcides som gikk i alliert fart. Omkom 23. Juli 1943 da skipet ble torpedert av japansk u-båt, på reise fra Abadan til Fremantle.
(fra «våre falne»)

https://www.vg.no/spesial/2015/vaare_falne/?personid=13775&event=mt%20alcides&year=1943
Skalleberg - Mandag 22 Mai 2023 11:37
KRISTIAN ADOLF AULESFJORD
Født: 18.09.1902 fødested: Andebu død: 21.04.1946 dødsårsak: minesprengt sted/skip: ds Ranøy
Aulesjord, Kristian Adolf, fyrbøter, Tønsberg. Født 18. September 1902 i Andebu, s. Av gårdbruker Edvard Karlsen Høijord, f. 1865, og Anna Fredrikke f. Andersen, f. 1872. Begge døde da sønnen var ganske liten, og han ble adoptert av gårdbruker Aulesjord. Gift 1935 i Tønsberg med Ellinor Gustavsen, f. 1912 i Tønsberg. 1 barn. Skogsarbeider de 2 første årene av krigen. Arrestert 21. September 1942 og satt på Grini til 9. Desember 1943, resten av krigen i Tyskland. Omkom da d/s Ranøy gikk på mine 21. April 1946. Gravlagt i Tønsberg.
(fra «våre falne»)

https://www.vg.no/spesial/2015/vaare_falne/?personid=10540&event=ds%20ran%c3%b8y&year=1946
Skalleberg - Mandag 22 Mai 2023 11:36
ØIVIND LARSEN
Født: 21.09.1917 fødested: Andebu død: 04.10.1943 dødsårsak: alliert flyangrep sted/skip: ms Skramstad
Larsen, Øivind, motormann, Sandar. Født 21. September 1917 i Andebu, s. Av Johan Larsen, f. 1888 i Malmö, d. 1918, og Inga f. Andersen, f. 1899 i Andebu. Var motormann på m/s Skramstad, og omkom 4. Oktober 1943 da skipet ble angrepet av fly.
(fra «våre falne»)

https://www.vg.no/spesial/2015/vaare_falne/?personid=16275&event=ms%20skramstad&year=1943
Skalleberg - Mandag 22 Mai 2023 11:36
THORALF THORSEN
Født: 04.06.1898 fødested: Andebu død: 04.11.1940 dødsårsak: sykdom sted/skip: Rockhead hospital, Halifax, Canada
Thorsen, Thoralf, hvalfanger, Sandar. Født 4. Juni 1898 i Andebu, s. Av Thore Thorsen, f. 1856, og Anette Lorentsdatter, f. 1877. Gift 1927 i Tønsberg med Solveig Larsen, f. 1908. 3 barn. Var hvalfanger, men kom til Canada da krigen brøt ut, og gikk inn i den norske marine. Ble straks etter syk, og døde 4. November 1940 på Rockhead hospital. Gravlagt i Canada.
(fra «våre falne»)

https://www.vg.no/spesial/2015/vaare_falne/?personid=20520&event=rockhead%20hospital,%20halifax,%20canada&year=1940
Skalleberg - Mandag 22 Mai 2023 11:35
SØREN ANDERSEN
Født: 24.09.1880 fødested: Andebu død: 07.03.1942 dødsårsak: krigsforlis sted/skip: ss Unisvalica (sørafrikansk skip)
Andersen, Søren, maskinist, Stokke. Født 24. September 1880 i Andebu, s. Av Anders Mathias Sørensen, f. 1867 i Sandar, d. 1920 i Stokke, og Inger Marie f. Olsen, f. 1856 i Andebu, d. 1943 i Sandar. Gift 1907 i Stokke med Nilla Elise Nilsen, f. 1885 i Stokke. 7 barn. Var på s/s Unisvalica av Sør-afrika, og omkom da skipet krigsforliste 7. Mars 1942. Sønnen nils omkom 1943.
(fra «våre falne»)

https://www.vg.no/spesial/2015/vaare_falne/?personid=10277&event=ss%20unisvalica%20(s%c3%b8rafrikansk%20skip)&year=1942
Skalleberg - Mandag 22 Mai 2023 11:35
OLAF HOLTAN
Født: 20.12.1914 fødested: Andebu død: 19.08.1941 dødsårsak: torpedert av tysk ubåt sted/skip: Bath (norsk jager)
Holtan, Olaf, kvartermester, Sandar. Født 20. Desember 1914 i Andebu, s. Av Jakob Holtan, f. 1895, og Hilda Marie f. Laksekjønn, f. 1893. Gift 1938 i Våle med Astri Bakkeland, f. 1915 i Våle. 1 barn. Var før krigen stuert på hvalfangst. Tjenstgjorde under krigen som kvartermester på jageren Bath, og omkom da skipet ble torpedert i atlanterhavet 20. August 1941.

Jageren bath ble torpedert og senket av den tyske ubåten u-204 sydvest av Irland 19. August 1941 klokken 0114. Kilde: krigsseilerregisteret
(fra «våre falne»)

https://www.vg.no/spesial/2015/vaare_falne/?personid=14023&event=bath%20(norsk%20jager)&year=1941