Endringer

Odd Henrik Kolkinn er en 73 år gammel mann som har bodd i Andebu hele livet. Foreldrene og besteforeldrene hans er også født og oppvokst i Andebu. Språket hans representerer hvordan folk flest snakka i Andebu før i tida.

Ja, jæ veit jo itte om jæ snakka så forfærdli mye andebumål. De’ ær vell litt av de’ du ær ute etter. Når jæ va guttunge for de’ ær da di snakka årntli brætt i Andebu. Nå ær jo dialekta nesten borte fordi vi har blitt så urbanisert, vi går jo på skoler i Tønsberg og blir påvirka uttafra så mye at vi har mista dialekten. Andebu hadde ei veldig spesiell og litt bræi dialekt i gamle da’er, men det jæ ha sakt til dei en gang tidljære det ær atte andebudialekta ække bare å bruke sånne æ’er og snakke brætt så mye som mulig, men de’ ær de’ å ha den rette ordstillinga, for ordstillinga var den som var spesifikk for andebumålet. Det at di bruka veldi enkle setningær, også satte di de’ viktige kanskje lissom helt til slutt eller et eller annet. De’ var en aan ordstilling enn de’ vi ær vant med ida.

De’ va når vi var hos bestemor og bestefar på Gravdal å da, før det hadde jæ vært me mor te by’n, hos Bergan og Sønn, som va et av de første varehusa i hele Norge. Tre etasjer fullt av alt muli mellom himmel å jol, blant annet leker hadde de da å der så jæ en veldi fin stor lekebil. En lastebil med tvillingjul å greier å jæ syns den va så flott å ønska mei den, men så sier mor at ho fikk di te å pakke inn den, men den skulle ho kjøpe til en aan gutt og da va jæ veldi skuffa husær jæ. Men så når julaften kom da så va vi som jæ sa på Gravdal å alle pakkene var delt ut å åpna så var ikke no bil, men te slutt så jikk di ut i gangen åsså kom di inn me den flotte lastebilen som jæ syns var så flott da og jæ trur faktisk at et av di tvillinghjula trur jæ var på Trollhaug helt nå te før vi solgte.

Jo de’ trur jæ nokk va de’ jæ svarte på de’ første spørsmåle.

Ja, de’ ær jo ribbe det da å medisterkaker å medisterpølser å surkål å ja… Før når jæ laga ribbe så koka jæ ribba i en kjele først åsså delte jæ opp i bitær åsså bruna bitane rundt på alle sier, for da blæi de’ veldi sprøtt å fint. Så sånn jole jæ de’ før da.

Næ, itte som ær no spesiellt trur jæ… jæ kanke akkuratt si jæ husær de’ men, vi har vell stort sett føllt di tradisjonelle mønstra får å fæire jul. Vi bynte vell klåkka fem eller seks me å spise. Å vi har vell itte vært så mye i kjærka da, de’ skulle vi hatt vært menne de’ var jo gudstjeneste i kjærka klokka fem. Men vi har jo hatt tradisjon atte vi har gått ut på tærassen åsså står vi åsså hører på kjirkeklåkkene ringer jula inn. De’ jole vi på Horntvedt og da var de’ spennane får der var de’ jo så langt te kjærka vettu, så åm vi kunne høre kjærkeklåkkene, å de’ jorde vi da såm regel, men ikke bestandi. Åsså jikk vi rundt juletreet sånn te å bynne me da, de’ var jo vanli, men hær så jikk vi faktisk rundt i gangen hær da, å Kvikken var me å vi hålt n i halen og i banne. Kvikken måtte værra me å får da rakk vi rundt. Så var det gavene etter vi hadde spist da å så var det vell å gå rundt juletre eller gangen, så var det kaffi og kaker te slutt etterpå. Vi har åsså plæid å spise grøt med mandel i på fårmiddan. De’ hørte me. Vi hadde marsipangris, men di var jo itte no gla i marsipan værken Heidi eller Gro Elin så… de’ var vell stort sett sånn de var.

Førsteda jul ær beste dan. Da ær’e rolig å græit. Itte noe spessielt som skjer, men da ær de’ værtfall veldi roli. Da har vi litt ekstra frokåst å go mat. Å før så vare’ jo’kke låv å besøke hværandre første juleda, da skulle alle værra hjemme, men de’ ær jo ikke sånn lenger nå. Åsså var de’ vell tidljære så var de’ jo juletrefestær, blant aant på hærredshuse får ongær å ja får alle, men vilken da det var i jula husær jæ’kke, men de’ var sånn fjærde, femte da eller no sånt. Da jikk vi rundt juletre på hærredshuset å så fikk vi pakker av nissen å græier å de’ var i grunn litt morro i den ongdåmstia. Å så var de’ festær på lokale aan da jul. Da var de’ dans, å fine orkestre som spella. De’ var vell de’ vi kunne gjøra etter at vi blei konfirmert, de’ var første gang vi kunne gå på fest, aan da jul. Å da hadde vi me no flasker øl da antagli åsså kara oss fært. Jæ husær en gang atte vi hadde satt di ølflaskene i brøytekanten, men dem frøys jo selvfølgeli sunn da… så da blei de’ jo dårli greier. De’ va jo festær, aan da var de’ vell i Kodal, så var det vell på Solhaug tredde da, åsså var de’ på Myrvang fjære da så vi jikk på alle dem. Det var sånn vi traff værandre, så dansa vi me værandre. Så de’ var en del av normale jula de’ i den tida.