Endringer

Hitler var overbevist om at England nå ville be om våpenstillstand samt fredsforhandlinger og ga ordre om å demobilisere flere divisjoner, men satte likevel stort i gang med forberedelser til invasjon av England under kodenavnet ”Seelöve” (Sjøløve). Det var imidlertid nødvendig å knekke Det engelske flyvåpenet ,Royal Air Force (RAF), først.

Tyskland gjorde klar 10 divisjoner og en stor avdeling luftbårne tropper med 17 divisjoner som reserver samt hundrevis av tanks. Invasjonen skulle starte den 15. august samme år, men ble senere utsatt gang på gang. Generaloberst Milch fra Luftwaffe ville sette i gang invasjonen straks, men den tyske Wehrmacht var ennå ikke klar for en så stor oppgave, mest av hensyn til mangel på forsyninger i havnene for utskipning av invasjonsstyrker.

Samlingen av invasjonsfartøyer i havnene på den andre siden av Kanalen ble bombet av RAF Bomber Command ved enhver anledning med Hampden- og Wellingtonfly. Mens tyskerne bygget spesialfartøyer og trente på frakting av tropper og utstyr, drev England på med å bygge opp alle typer forsvar mot en invasjon. De hadde ennå bra med soldater, men hadde tapt storparten av sine våpen ved Dunkerque og andre havner på franskekysten. Churchill klarte ved hjelp av personlige kontakter å skaffe forsyninger fra USA med den høyeste prioritet, hvilket bedret litt på situasjonen. Tyskland kastet ut en mengde flygeblader over England med oppfordring til å kapitulere, men disse ble ignorert fullstendig.

Stampuben vår lå ved et gatekryss i Handelstreet rett ned for Royal Hotel, og stedet ble snart hetende Norway Corner. Reaksjonen på at vi var blitt dratt med i krigen og ute av stand til å få gjort noen som helst innsats i kaoset som nå eksisterte, var svært forskjellig. Det ble til at flere skjenket seg grundig hver dag for å drukne sine bekymringer og hjemlengsel, samt bruke opp sine penger før de skulle ut i krigen og kanskje bli drept. Jeg husker en hvalbåtstyrman som var vernepliktig løytnant i Marinen og nå innkalt, slet fælt med å kvitte seg med sine 2.000 pund (40.000 kr.) Jeg vet ikke om han klarte det, eller overlevde, men jeg husker godt at han spanderte på alle som kom i nærheten av ham og at mang en dårlig kledt kvinne mønstret i de flotteste gevanter, til og med pelskåpe.

Pengene satt svært løst hos de fleste den første tiden. Jeg husker en morgen vi hang rundt om på Norway Corner og ventet på at puben skulle åpne, noe tørste var vel de fleste av oss. Da kom en melkemann trillende med sin velfyldte vogn. En riking spanderte melk på hele gjengen, og etter en tid ville melkemannen dra videre, men da ble det protester som endte med at den rause hvalfanger kjøpte hele vogna. Da vi dro videre, ble vogna stående tilbake, og noen mente at de hadde sett den i bruk igjen av den tidligere eier noe senere på dagen, og da var jo alt bra.

Jeg ser på mitt første rasjoneringskort at det ble stemplet Holborn den 27. mai 1940 og at jeg da bodde i 46 Bernard Street, Russell Square. Ved samme tid ble vi også tildelt sivile gassmasker.

På grunn av mange foruroligende meldinger om angrep på Norge, hadde stortingspresident Hambro kalt inn Regjeringen i Utenriksdepartementet i løpet av natten til den 9. april. Kl 04.30 på morgenen samme dag hadde den tyske sendemannen, Curt Bräuer, meldt seg for utenriksminister Koht og forelagt ham et ultimatum om å godta vennlig tysk okkupasjon av Norge eller bli utsatt for “Blitzkrieg”. Koht svarte, etter å ha konferert med Regjeringen, at han kunne ikke gå med på de tyske krav og at Norge ville forsvare seg. “Da blir det krig”, sa Bräuer. “Det er allerede krig”, sa Koht. Tyske angrep på Norge hadde i realiteten pågått siden kvelden før. Koht unnlot imidlertid å varsle Kommanderende General om at Norge nå var i krig.

Forsinkelsen gjorde det mulig å redde Kongehuset og Norges gullbeholdning ut av Oslo. Stortingspresident Hambro viste seg være en handlingens mann, mens storparten av politikerne som var skyld i hele elendigheten, nærmest var handlingslammet. Quisling hadde avtale med Hitler på forhånd og utropte seg over radioen som ny regjeringssjef for Norge og forbød all motstand. Det ville bli betraktet som en forbrytelse å kjempe mot tyskerne, sa han.

Kongen, Kronprinsen, Regjeringen og Stortinget hadde foreløpig reist til Elverum, hvilket Koht også hadde opplyst under et intervju på Østbanestasjonen før avreise. Det tok da heller ikke lang tid før tyske fly bombet dem og tyske soldater ble sent avsted for å ta dem til fange. Tilfeldige norske tropper tok kampen opp med lette våpen og de klarte å stoppe tyskerne ved Midtskogen, og derved reddet de Kongen, Kronprinsen og Regjeringen fra å bli tatt til fange av tyske angripere.

Elverum ble ettertrykkelig bombet av 19 tyske fly og i ruinene lå det igjen 41 drepte, sivile og militære. Elverum ble den mest bombede by på Østlandet. En løsmunnet Koht var skyld i mye elendighet den dagen. Regjeringen var visst helt tafatt, noen snufset, Statsministeren spiste tabletter og de kunne visst ikke skjønne at tyskerne hadde kommet inn “dørene” de selv hadde latt stå åpne ved å la Forsvaret forfalle. Statsminister Nygaardsvold ville både gå av og flykte til Sverige. Stortingspresident Hambro forhindret dette. Kaoset var stort nok fra før.

Øvrige tropper tok også kampen opp til tross for lite trening og bare lette våpen. Rot med mobilisering, uklare ordre fra høyere hold og iblant dårlige ledere gjorde ikke saken bedre. Det kom senere frem at det var blitt beordret stille mobilisering, dvs. pr. post, for ikke å provosere Tyskland, selv om tyske styrker hadde trengt seg inn i landet med stor råskap og allerede besatt de mest strategiske havnebyer og flyplasser. På toppen av det hele hadde Koht begått den megatabbe ikke å informere Kommanderende General om at Norge nå var i krig og skulle forsvare seg. Hvor mange udugelige menn hadde Norge i den øverste ledelse? Der var visst ingen grenser for dumheter som ble begått de første dagene av krigen.

Norske “landssvikere”, eller skal jeg bare skrive at de var nyttige idioter, hjalp tyskerne med å bygge landingsbaner av trelemmer på Værnes, slik at deres fly kunne operere derfra og drepe våre egne soldater samt bombe bl.a. Bodø og Narvik. Ca. 2.600 naive, tankeløse “nordmenn” deltok i denne motbydelige “dåd.” De spikret trelemmer så flisene føyk, her gjaldt det å hjelpe fienden. Det var forøvrig en entreprenør i Trondheim som foreslo løsningen med trelemmer for tyskerne. Det var ikke bare tyskere som kjempet mot våre soldater.

Arbeidere på Sola flyplass lå heller ikke langt etter i frivillig bistand til fienden. Hundrevis av dem meldte seg frivillig for å kamuflere bygninger og anlegg for å beskytte dem mot engelsk bombing. LO., sin aversjon mot Forsvaret tro, hjalp tyskerne med arbeidskraft. Tyskerne hadde lett spill med så mange nyttige fjols til rådighet. Vi håpet at ikke alle opplysningene som sirkulerte blant norske i London var sanne, men de lå neppe langt unna sannheten da den tyske administrator Dellbrügge hos Terboven senere kunne si: “In Norwegen hatte ich keinen Gegenspieler”. De fantes visst ikke i det sjiktet man med rimelighet hadde kunnet forvente å finne dem.

Vi fikk også høre at norske soldater hadde kjempet tappert og slått bl.a. tyske fallskjermsoldater, selv om de iblant hadde benyttet seg av de mest sjofle knep. Marinen og Flyvåpnet gjorde en prisverdig innsats med sitt mindreverdige utstyr, mye av det burde ha vært på museum forlengst. Kaos, rykter og mange løsmunnede mennesker gjorde det lett for tyskerne å innhente ønskede informasjoner.

Da Syd-Norge måtte oppgis, flyttet Kongen og Regjeringen til Tromsø. Norske tropper under general Fleischer sammen med engelske, polske og franske avdelinger, hadde kjempet tappert og gjenerobret bl.a. Narvik den 25 mai. General Fleischer var, siden krigen begynte, den eneste general som hadde slått tyskerne i regelrette slag.

Men da de allierte avdelinger på ca. 24.000 mann ble trukket ut for innsats i Frankrike, måtte Norge gi opp og avbryte kampene. Stor bitterhet. Da Norge nå sto alene, ble det sluttet våpenstillstand med Tyskland. General Ruge påtok seg å styre avviklingen og gikk selv i tysk krigsfangenskap.

Den 7. juni hadde Kongen med Regjeringen og rester av de militære styrkene ombord reist ut av landet på krysseren HMS “Devonshire”. Hangarskipet HMS “Glorious” og to britiske destroyere, “Ardent” og “Acasta”, ble senket i nærheten av “Devonshire” med tap av 1.474 mann fra Royal Navy og 41 fra Royal Air Force, men alle på “Devonshire” kom vel frem til Storbritannia. Det var de tyske slagkrysserne “Scharnhorst” og “Gneisenau” og krysseren “Hipper” samt fire torpedojagere som angrep den allierte flåten. De to polske skipene “Soubriewski” og “Batory” deltok også i evakueringen. Samtidig fulgte 15 skip fra Marinen og 600 mann med Kongen for å fortsette kampen for Norge utenfor landets grenser. Mange norske dro også over med egne fartøy eller fly. Et av Marinens MF-11 fly med tre mann ombord ble skutt ned av engelsk luftvern da de fløy inn mot Skottland. Alle tre omkom.

Koht var fremdeles like naiv og løsmunnet og røpet for den tvilsomme svenske utenriksminister, Günther, at Kongen og Regjeringen skulle reise over til England med krysseren HMS “Devonshire”. Kong Haakon ble sjokkert over slik naiv oppførsel.

Kort tid etter at Koht var kommet til London, hadde han flyttet han ut til Brecknell, ca. 50 km utenfor London, sammen med sin “sekretær” og overlot Norway Foreign Office til legasjonsråd Colban, som måtte ordne alle utenriks affærer i denne vanskelige tiden. Litt av en utenriksminister Norge hadde. Han forlot visstnok Regjeringen i London for å komme vekk fra den “fælslege bombinga”.

Ja, dette var altså resultatet av Arbeiderpartiets spesielle “forutseende politikk” i 30-åra som skulle gjøre et sterkt forsvar overflødig. Det hadde ikke manglet på advarsler om at en tysk invasjon kunne ventes, men udugelige politikere sov like godt. Hvem ville vel angripe oss, vi som var så snille. Norge lot seg til og med før krigen diktere av Tyskland hvilke filmer vi fikk lov til å vise. Jeg husker at den amerikanske filmen “Diktatoren” med Chaplin i hovedrollen forbudt av Utenriksdepartementet etter påtrykk fra Tyskland. Charlie Chaplin drev i filmen gjøn med diktatorene Hitler og Mussolini.

Selv da det tyske skipet “Rio de Janerio” den 8. april på formiddagen ble senket utenfor Lillesand av den polske ubåten, “Orzel”, og det ble klart at skipet hadde vært var lastet med soldater og krigsmateriell på vei til Bergen, hadde det vært liten reaksjon fra ansvarlige hold. Soldatene hadde sågar sagt at de skulle til Bergen for å hjelpe Norge mot England. Danmark hadde meldt om en tysk krigsflåte på vei nordover, og foruroligende meldinger fra andre kontakter i Europa burde ha vært en vekker. Nei, vår naive regjering, med mange politiske sinker, var mer opptatt med å kritisere England som prøvde å stoppe de tyske flåteavdelinger.

Etter at Italia hadde gått med i krigen på Tysklands side og storparten av Europa var blitt slått ned, syntes vår fremtid helsvart ut, men viljen til å komme i virksomhet og gjøre noe fornuftig var nå der likevel. Det tok heller ikke lang tid før vi ble riktig lei det dagdriverlivet vi førte i London og følte at vi burde foreta oss noe mer nyttig. Hvis det var slik å ha penger og fritid nok, så fy og fy, dette var ikke til å holde ut, særlig under så triste forhold. Knut og Erling hadde reist sammen med andre ledige hvalfangere til Dumfries i Skottland for å gå inn i Hæren, så det var bare Ivar og jeg igjen. Mine tanker gikk til Flyvåpnet, men det var visst bare 150 mann igjen av det og de var stort sett sammen med Hæren i Dumfries. Vi søkte hyre, men der var det lang ventetid. Derimot var det tilbud på arbeid ute på landet i stedet, og da kunne vi reise nesten på dagen. Vi tegnet oss på, pakket og begynte å feire avskjeden i påvente av avreise. Ivar reiste til et gartneri nede i Surrey og jeg forventet å reise noen dager senere.

=== KOMMUNEARBEIDER I WORCESTERSHIRE: ===