Endringer

Sent på ettermiddagen kom toget inn til Paddington Station, og derfra reiste vi med bestilte busser til Russell Square hvor mange av oss tok inn på Royal Hotel, Woburn Place, W.C.1. Det hadde 777 rom og var et av de bedre i den delen av London, men kostet bare kr.7,50 pr natt med frokost. Jeg husker Ivar og jeg nøt den første natten i en skikkelig seng ekstra godt.

Det kom på den tiden tusenvis av flyktninger fra land som Tyskland hadde nedkjempet , og det var viktig for England å holde oversikt og orden på dem. For norske myndigheter gjaldt det å få oversikt over nordmenn som kunne bemanne handelsflåten eller tjenestegjøre i norske eller britiske militære avdelinger.

Krigen i Norge gikk dårlig, og annet var vel heller ikke å vente. Forsvaret hadde vært sulteforet i mange år med hensyn til personell, materiell og trening. Det mest alvorlige var den nedrakking venstresiden i politikken hadde utsatt militært personell for i 30-åra og nå ble det krevd at de skulle sette livet inn for dem som hadde hånet dem i årevis. Vi fikk også høre at noen av offiserene og underoffiserene sviktet fullstendig, og noen var rett og slett udugelige, noen var sågar nærmest landsforrædere. Det ble sagt at en av dem var kommandanten i Narvik, som visstnok hadde overgitt seg uten kamp. Han hadde gladelig sluppet tyske styrker inn til Narvik uten å åpne ild. Det forekom også at folk sto med hendene godt nede i bukselommene og gliste av norske soldater som ba om litt hjelp da de slet på harde livet på stasjoner med å lempe ammunisjon og utstyr fra tog og over på sine lastebiler. Noen ombord minnet om at A.P. hadde i lang tid gjort sitt beste for å indoktrinere folk med at Forsvaret var til for kapitalistene for å underkue arbeiderklassen.

Til tross for alle disse odds, meldte norsk ungdom seg frivillig og kjempet under sine tilfeldige ledere, forbausende bra, med utilstrekkelige våpen mot en suverén angriper. Som forholdene var, ble det ikke mulig for oss å komme hjem for å ta del i kampene, men noen av dem i vernepliktige årganger meldte seg inn i Marinen eller Royal Navy. Senere ble visse årganger kalt inn til Den norske hær som ble opprettet i Dumfries, Skottland.

Siden krigen ble erklært av England og Frankrike mot Tyskland den 3. september året før, hadde det faktisk ikke hendt noe på Vestfronten, og media betegnet tilstanden som Sitz-krieg, Drole de Guerre eller The Phoney War ( liksom krig). Tyskerne holdt seg bak sin forsvarslinje Siegfried-linjen og de allierte bak Maginotlinjen, og det var i den tiden soldatene kunne synge:

“ We´re goin´a hang out our washing on the Siegfried Line, got any dirty washing, mother dear” og den siste strofen lød: “If the Siegfried Line´s still there “. Men dette endret seg fort den 8. - 9. april 1940, da Tyskland invaderte Danmark og Norge, og den 10. mai da tyske styrker brøt seg vestover gjennom Holland og Belgia på en rå og brutal måte, uten å ta hensyn til at begge land var nøytrale.

Det hadde vært Hitlers plan å starte offensiven mot Frankrike allerede i november 1939, men en liaisonoffiser med angrepsplanen fløy seg vill og måtte nødlande i Holland. Der ble han tatt til fange og måtte gi fra seg alle papirer som bl.a. inneholdt angrepsplanen, så en ny plan måtte utarbeides, og det tok tid. Dessuten hadde Hitler en krise med offiserene den samme høsten.

Da Tyskland gikk til angrep på Vestfronten, hadde Frankrike 110 divisjoner og England 5 , dvs. 115 divisjoner i alt, mot Tysklands 40 - 50 divisjoner oppsatt for strid, og 113 under oppbygging. Vestmaktene hadde mer tanks og kanoner, men færre kampfly enn Tyskland, og brukte visst ingen av delene fornuftig.

Etter bitre erfaringer med tyske angrep i 1870 - 71 og 1914 - 18, ville Frankrike stenge Tyskland militært ute for godt. I begynnelsen av 30-åra hadde de derfor bygget en solid forsvarslinje fra Basel i Sveits og til Longwy ved Luxembourgs grense. Festningsanleggene ble bygget på initiativ av krigsminister André Maginot og bar hans navn. Noen år før siste verdenskrig brøt ut, ble linjen forlenget langs den belgiske grense, men med langt svakere forsvarsanlegg.

For å slippe å bryte seg gjennom Maginotlinjen, angrep Tyskland gjennom Holland med terrorbombing, bakkestyrker og 4.000 fallskjermsoldater. Deres oppgave var å innta broer, trafikknutepunkter, flyplasser etc. og å skape panikk - en helt ny form for krigføring. Den var blitt prøvd i Norge, men bare i liten skala. Holland forsvarte seg tappert, men måtte gi opp etter fem dager.

Tyskland angrep også Belgia etter noenlunde de samme retningslinjer. Den kraftige festning “Eben - Emaël” ble nedkjempet ved at tyske soldater i fallskjerm landet på toppen av den og slapp røykgranater ned i ventilasjonssystemet. Et andet angrep gikk gjennom Ardennene hvor de også hadde kjempet seg gjennom under forrige verdenskrig. Fransk og engelsk hjelp ble ført over til disse områder, men den kom for sent frem til å kunne stoppe de tyske stormangrep. Allerede etter noen dager måtte Belgias styrker trekke seg vestover. Så fort tyskerne hadde kjempet seg gjennom forsvarslinjene, satte de sine panserstyrker inn, ledet av pansereksperten general Guderian, og nå ble det virkelig blitzkrieg som i Polen året før. Innen den 20. mai nådde general Guderian Kanalen ved Boulogne - Calais og omringet derved britiske, belgiske og franske styrker. Det ble gitt ordre den 25. mai om full evakuering ut fra Dunkerque, “Operation Dynamo”. Denne ble gjennomført med skip og båter av alle størrelser, 900 ialt, og den 2. juni hadde de fått ut 224.000 briter, 95.000 franskmenn, 20.000 polakker samt en mindre styrke belgisere - litt av en bragd under bombing fra luften og artilleriild. Det var et tungt slag å måtte sette igjen praktisk talt alt av våpen og annet utstyr. Krigen hadde nå virkelig tatt en tragisk vending.

Den norske jageren, “Draug,” som tidligere hadde kommet til England med 67 tyske fanger, deltok i evakueringen, men to norske torpedobåter, nylig overtatt fra England, fikk ikke delta. Den såkalte norske regjering i London hadde visst ennå ikke klart å løsrive seg fra ideologien med Det brukne gevær og nektet å gi sin tillatelse. “Draug” deltok visstnok helt på eget initiativ.

Den 25. mai ville utenriksminister lord Halifax og Neville Chamberlain, som da nylig var gått av, men fremdeles var medlem av regjeringen, sende ut fredsfølere via Mussolini. Man regnet med å ha et bedre utgangspunkt så lenge det ble kjempet i Frankrike, og at britiske flyfabrikker ennå ikke var blitt bombet, men forslaget ble tilbakevist av Churchill og Attlee. Clement Attlee var da formann i Labour partiet og medlem av Churchills regjering, senere visestatsminister.

Den 10. juni gikk Italia også med i krigen på tysk side og angrep Frankrike fra sine grenser - et dolkestøt i ryggen på en fredelig nabo som forsvarte seg mot tyske horder på andre fronter. En nedrig oppførsel av Mussolini, noe som Frankrike ikke glemte så lett. De franske grenser mot Italia var nærmest ubemannet.

Paris falt den 14. juni, den franske regjeringen gikk av den16. juni og et nytt kabinett ble dannet under general Pétain, - helten fra Verdun under forrige verdenskrig. Kampene i hele landet opphørte den 25. juni, dvs. etter kun seks ukers strid.

Etter avtale med tyskerne fikk det nye kabinettet beholde det sørlige Frankrike med hovedstad i Vichy. Hitler ydmyget Frankrike maksimalt ved å arrangere undertegning av kapitulasjonsdokumentene i samme jernbanevogn som ble brukt etter forrige verdenskrig da Tyskland måtte undertegne sin kapitulasjon.

Storparten av Den franske flåte gikk til Vichy-Frankrike, og svikefulle admiral Darland

lot ikke England overta noe av den, den var faktisk under tysk kontroll. Kapitulasjonen medførte også at 25 norske skip med 720 mann ble internert . Av disse døde 20 i fangenskap, men 10 skip klarte å flykte og slutte seg til de allierte.

Det må ha vært ca. den 17. juni at Ivar og jeg var i Sjømannskirken i London på spesiell gudstjeneste. Kongen og Kronprinsen med mange fra regjerings- og styringsverk, samt militære og øvrige sivile som nylig hadde kommet fra Norge, dessuten hadde mange andre også møtt frem. Gudstjenesten ved pastor Ursin ble under de daværende forhold veldig rørende og spesiell, bl.a. med at “ Ja,vi elsker ” og kongesangen ble sunget, og da var det neppe et tørt øye i forsamlingen. Da gudstjenesten var slutt, fikk Ivar og jeg se Kongen og Kronprinsen for første gang da de gikk ut av kirken først. Kongen foran høy og rank, virket trett og sliten, Olav like etter, tydelig merket av feltlivet, begge i sine norske uniformer for Hæren. De øvrige deltagerne bar også tydelige merker av den senere tids påkjenninger og stundens alvor.

Ved samme tid ble det kjent at troppeskipet “Lancastria” med 5.000 britiske soldater og flyktninger ombord ut fra St. Nazaire, var blitt bombet i senk, 3.000 omkom i sjøen i brennende olje. Det samme skipet hadde nylig evakuert 3.000 mann fraNorge uten uhell.

Sverige, som naboland og broderfolk, hadde oppført seg smålig og feigt siden Norge ble angrepet. De nektet å slippe inn svenskfødte Kronprinsesse Märtha da hun søkte tilflukt i Sverige med sine barn. Etter en tids parlamentering som ikke førte til noe, truet adjutanten, major Østgaard, med å kjøre ned porten for å komme inn, og først da fikk Kronprinsessen slippe gjennom for midlertidig opphold i Sverige, men hun måtte ikke vise seg offentlig.

Hun fikk foreløpig bo på Sälen Hotell, men noen meldte fra til tyskerne, og de truet med å bombe hotellet. Kronprinsessen ble derfor sammen med sine tre barn gjemt bort hos noen av sin familie på et gods i nærheten av Uppsala.

Da de tyske styrkene var hardt trengt ved Narvik , lot kong Gustav den 5. av Sverige, da 82 år gammel og visstnok noe senil, tyske tropper reise gjennom landet, og derved kunne de angripe våre tropper i ryggen. Den svenske Kongen truet med å abdisere hvis regjeringen ikke ga ham lov. Kong Qscar den II hadde alltid vært sur på Norge for unionsoppløsningen i 1905, og den daværende kronprins Gustav hadde skrevet til keiser Wilhelm av Tyskland at han måtte gripe inn og forhindre at Norge skulle bli en selvstendig nasjon. Kong Gustav tilbød nå Churchill å stille seg som megler mellom ham og Hitler, men Churchill ville ikke ha noe med en så ynkelig, svikefull stakkar å gjøre. Han hadde sviktet Finland og Norge, og dessuten var han nazistvennlig og helt i tyskernes hender.

Vestmaktene hadde ikke tatt lærdom av blitzkrigen i Polen og måtte nå betale dyrt for dette. Operasjoner kombinert med panser og fly hadde vist seg også på Vestfronten å være all annen form for krigføring overlegen. Det viste seg også at fallskjermstyrker hadde gjordt “god” nytte for seg. Av de 4.000 som deltok falt bare 180, et lavt antall tatt i betraktning den skade de gjorde i motpartens stillinger.

Den dagen Frankrike falt var det en veldig matt stemning i London for å si det mildt. Nå sto England igjen alene og med en liten armé nesten helt ribbet for utstyr mot verdens sterkeste militærmakt, som syntes å være uovervinnelig. Store engelske tap på 400 fly i Frankrike, mesteparten av typen Hawkers Hurricane jagerfly og Fairey Battle bombefly, gjorde ikke saken bedre. Det hadde faktisk tatt tyskerne kun 9 uker å nedkjempe og okkupere Danmark, Norge, Holland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. Norge var det land som hadde holdt ut lengst, nesten to måneder, ikke minst takket være vanskelige forhold fra naturens side. Tyske seire i vest hittil hadde kostet dem bare 27.000 mann mot de alliertes tap på 135.000 mann i falne, sårede og fanger, samt en masse utstyr.

Vi norske i Russell Square sto i grupper og diskuterte elendigheten, men patruljerende politi kom og ba oss gå videre, maksimalt tre fikk stå i en gruppe ble vi fortalt. Man fryktet visst uroligheter på grunn av den alvorlige situasjonen landet var kommet ut i.

villig til å la England ha sitt imperium mot at Tyskland fikk frie hender på Kontinentet. Fortsatt herredømmet over Gibraltar var også et moment som ble vurdert som krav fra Krigskabinettet ved eventuell fredsslutning med Tyskland.

Men ved nærmere ettertanke våknet den britiske løve. Stats- og forsvarsminister Churchill og visestatsminister Attlee, ville i samråd med den øvrige regjering, kjempe med alle mulige midler på alle mulige fronter inntil Hitlers forbannelse ble fjernet fra menneskeheten. Riktig nok var slaget om Frankrike tapt, men nå skulle slaget om Storbritannia ta til. Modige ord fra en nasjon som hadde lidt et drabelig, for ikke å si historiens største nederlag. Koloniene (The Dominions) var enige i den beslutning Churchill hadde fattet og gikk med på å kjempe videre. Churchill betegnet den tiden som Englands mørkeste time, men det tok ikke motet fra ham.

=== TYSKE INVASJONSPLANER ===