Endringer

I tiden fram til svartedauen hadde den store folkeøkningen ført til stigende etterspørsel etter jord, og landskylden (jordrenten) ble høy. En regner at mens ved slutten av vikingetiden omlag halvparten av Norges bønder var selveiere, så var i begynnelsen av 1300-tallet nærmere tre fjerdedeler av dem blitt leilendinger, og i de jordknappe tider var deres vilkår blitt temmelig harde.

Også i Andebu ble et betydelig antall gårder liggende øde etter Svartedauen, de såkalte ødegårder, mens andre kom til å bli drevet som underbruk under andre gårder. De fleste av ødegårdene ble tatt opp igjen i løpet av 1500- og 1600-åra, og de står som egen gruppe i de eldste skattelistene. Noen av disse gårdene forsvant forøvrig helt. Utpå 1600-tallet ble «ødegård» generelt navn på laveste skatteklasse, slik at ordet også kom til å bli brukt om andre gårder enn slike som tidligere hadde vært nedlagt, også om rene nyrydninger.

Vi kommer nærmere tilbake til de gamle ødegårdene under gardshistorien, hvor vi også vil gi et overblikk over utviklingen av Andebu-gårdenes eiendomshistorie.

Det tok et par hundre år før bygdene begynte å komme økonomisk på fote igjen etter det knekk de hadde fått ved Svartedauen, og folketallet nådde først ca. 1600 igjen nivået fra før det store peståret. Utviklingen ble selvsagt også hemmet, både økonomisk og sosialt, ved at Norge kom under dansk herredømme. Danske adelsmenn og danske embetsmenn tok etter reformasjonen mere og mere over styringen i de norske landsdeler; det gjaldt ikke minst i Vestfold.

Andebu har og hadde også tidligere i sitt næringsgrunnlag en gunstig balanse mellom jordbruk, fedrift og skogbruk. Jordbruket og fedriften gjennomgikk ikke vesentlige forandringer før utpå 1800-tallet. I skogbruket fikk man derimot litt av en revolusjon etter at vannsaga ble tatt i bruk i 1500-åra. I Andebu kom sagbruksvirksomheten for alvor i gang rundt år 1600, en mengde sager skar planker og bord, også til utførsel, og bidro til den utvilsomme økonomiske framgang bygda hadde i 1600-åra, selv om også adel og byborgerskap tok sin del av gevinsten. Men ca. 1680 kom det en rekke restriksjoner med hensyn til skoghugst og sagskurd, som sammen med adelige privilegier sterkt begrenset bøndenes muligheter til å utnytte sine skoger til egen fordel. Først mot slutten av 1700-tallet ble disse restriksjonene gradvis opphevd, skogsdriften, sagbrukene og trelasthandelen fikk igjen sin rettkomne plass i Andebu-bøndenes økonomi og har hatt den siden.

Fra omlag midt på 1600-tallet og et par hundre år framover er husmannsvesenet en faktor av betydning i bygdas liv. Mange nye plasser ble ryddet, og husmennene ble billig og fast arbeidskraft for mange bønder.

Livskampen var alltid hard for mange på bygdene i disse århundrer. Verst var det i misvekstår, da banket sulten på døren for mange. Maten måtte drøyes med barkebrød og andre tilsetninger. Dette gikk på helsa løs, og så kom de store epidemiene. Legehjelp kunne nesten ikke skaffes, og overfor farsottene sto selv legene hjelpeløse dengang. De tre verste smittsomme sykdommene i disse århundrer var pest, kopper og kolera. Svartedauen skyldtes således en pestsykdom. I 1600-år var pest, kopper og tyfus de verste farsottene. 1651 var et redselsår, det året døde i Andebu over 100 mennesker, eller ca. 1/9 av bygdas befolkning, antagelig av kopper. Særlig ille herjet koppene på 1700-tallet, men denne sykdommen fikk man bukt med da koppevaksinasjonen ble innført først i 1800-åra. Til gjengjeld fikk man i forrige århundre særlig koleraen og tuberkulosen å stri med. Noen mener at tuberkulosens store utbredelse den gang skyldtes overgangen fra åpne ildsteder til ovn, som sammen med tett tillukkede vinduer ga dårlig ventilasjon.

Fødselshyppigheten var stor, 6, 8 og 10 barn var ganske vanlig, men ofte døde halvparten og flere som spebarn, særlig i husmannsfamiliene. Dødsårsaken var nok ofte dårlig og for liten ernæring. I de harde nødsårene 1807—14 oversteg antallet døde mangen gang antallet fødte. Fødselstallet holdt seg høyt også utover i 1800-åra, og nå sank etter hvert også spebarndødeligheten. Folks helse ble stadig bedre, takket være medisinens landevinninger og vel ikke minst — potetene, som nok mangen gang berget fattigfolks liv. Folketallet vokste derfor nå raskere enn før (se tabellen ovenfor i avsnittet Folketall).

Den betydelige økning i trelasteksporten i siste fjerdedel av 1700-tallet og fram til 1807 førte til økt virksomhet i ei skogsbygd som Andebu. Etter et avbrekk i krigsåra 1807—14 og etterkrigsåra (1815—ca. 1825) kom det fra 1830 og utover nytt økonomisk oppsving. Skogsdrift og trelasthandel var fortsatt en viktig næringsvei. Etter hvert kom det nye metoder i jordbruket (vekselbruk, nye plogtyper, drenering, senere kunstgjødsel, grasfrø m. v.), som skapte økt produktivitet. I 1860- og 70-åra ble det opprettet meierier og ysterier, som stimulerte fedriften og ga bøndene nye faste inntekter. Viktige milepeler var opprettelsen av Andebu Sparebank (1863) og av Andebu Landboforening (1867). Disse institusjoners historie er gitt i særskilte publikasjoner. * Bjarne Hoff, Andebu Sparebank 1863—1963, Tønsberg 1963. — Ragnar Berg, "Fra Landboforening til Bondelag, Larvik 1967.

Omtrent samtidig begynte landhandelen å formidle en strøm av varer fra byene til bygdene.

Det stigende befolkningsoverskudd på bygdene, sammen med innføringen av nye arbeidsbesparende landbruksmaskiner i siste halvdel av 1800-tallet, gjorde at også mange Andebu-sokninger måtte flytte ut for å skaffe seg livsunderhold.

Ikke så få dro til byer som Tønsberg og Sandefjord, hvor de slo seg ned som håndverkere eller som verfts- og industriarbeidere, og atskillige utvandret til Amerika, det nye «frihetens land» med de enorme muligheter. Endel gjorde det godt derover og ble der eller kom tilbake med oppsparte midler, men noen gikk det nok også galt med.

For å kunne følge med i utviklingen ble det nødvendig med større opplysning. Alt i 1740-åra kom de første tilløp til folkeskoler. Kunnskapsnivået steg langsomt, men sikkert, bygda fikk etter hvert bedre og flere lærere, og i siste halvdel av 1800-tallet ble omgangsskolene avløst av faste skoler. Sterke religiøse og nasjonale strømninger, avholdsbevegelsen og de frilynte ungdomslagene gjorde også meget for å heve det alminnelige kulturnivå.

Den sterke økonomiske utviklingen i forrige århundres siste halvdel hadde nok hatt tilbakeslag rundt 1860 og i slutten av 1870-åra, men alt i alt var det økonomiske liv stadig i sterk vekst. Unionsoppløsningen i 1905 virket sporende til ny innsats, og framgangen fortsatte fram til Første verdenskrig. Under krigen brakte handelsflåten vår store pengemidler til landet, og stat, kommuner og også endel private fikk betydelige beløp til disposisjon. Men samtidig steg prisene sterkt, og mangelen på varer førte til at store deler av folket levde under ytterst vanskelige forhold. En uhyggelig epidemi, «spanskesyken», i åra 1917—18, rev også i Andebu mange bort i deres beste alder.

Staten og kommunene satte i disse åra i sving viktige tiltak, både slike som selve krigssituasjonen hadde nødvendiggjort, således nydyrkning og kontroll med provianteringen, men også store nyanlegg, som f. eks. kraftverk til utbygging av elektrisitetsforsyningen.

Også i Andebu var det under og like etter Første verdenskrig at bygda fikk sitt elektrisitetsverk og ble forsynt med elektrisk lys og kraft, en begivenhet av epokegjørende betydning. Etter utbyggingen ble riktignok bygda sittende med verkets gjeld på oppimot 1 million kroner — et stort beløp dengang —, som voldte bekymring i atskillige år etterpå. (Om elektrisitetsverket, se ellers Ragnar Bergs bok «Andebu Elverk 1920—1570», Horten 1971.)

I 1921 kom et alminnelig økonomisk sammenbrudd, med sterkt prisfall. De bønder som i den foregående inflasjonsperiode hadde overtatt gårder til høy pris og i den anledning lånt penger til høy rente, skulle nå betale renter og avdrag på gjelden med langt «hardere» kroner. Mange kom i økonomiske vanskeligheter og måtte gå fra gårdene. Dette ble særlig markert etter 1928, da krona ble gullfestet til pari verdi. Åra 1930—34 ble en virkelig krisetid. Det ble nå for mange enda vanskeligere å greie renter og avdrag, tvangsauksjoner hørte til dagens orden, og ikke bare i byene, men også i ei bygd som Andebu var det atskillig arbeidsløshet, som ble forsøkt avhjulpet med dårlig betalt «nødsarbeide». En bevegelse som «Bygdefolkets Krisehjelp» hadde en tid atskillig vind i seilene. Et lyspunkt den gang, både i Andebu og i de andre bygdene i søndre Vestfold var hvalfangsten, som i en årrekke ga mange bygdefolk et god betalt, om enn slitsomt og ufjelgt arbeid. Og nå som før hadde handelsflåten en god del mannskaper fra Andebu.

Siste halvdel av 1930-åra var preget av langsom økonomisk bedring. Men det skulle ikke vare lenge. Høsten 1939 brøt den Annen verdenskrig ut.

Med tanke på et mulig krigsutbrudd var det på forhånd utarbeidet evakueringsplaner for befolkningen i byene Tønsberg og Sandefjord. Så å si i hvert hus var det planlagt å ta imot folk som ville flytte ut fra disse byene ved eventuelle krigshandlinger. Såvidt en vet, var det ikke fra det offentlige gjort henvendelser eller gitt pålegg til forretningsdrivende om spesielle innkjøp av matvarer, bensin, olje el.l.

I skytterlaga ble det drevet med instruksjon i våpenbruk. Kommunen bevilget også litt penger til dette. Interessen for instruksjon og øvelser var stor hele tiden fram til 9. april. Siste øvelse i Andebu skytterlag var lørdag før invasjonen, 6. april 1940. Fra høsten 1939 var det mange soldater fra Andebu på nøytralitetsvakt. De fleste var ved Oslofjordens befestninger (Håøya, Bolærne, Rauer o. a.). Også fra I.R.3 (infanteriet) ble mange innkalt sist i mars 1940 og sendt på nøytralitetsvakt til Kristiansand S. og omliggende steder (Kjevik flyplass og Gimlemoen).

Gjennom sykepleieforeningene, andre humanitære foreninger og ungdomslagene var det tiltak i gang med strikking og annet hjelpearbeid for bl. a. soldater på nøytralitetsvakt. Det ble også samlet inn eller sydd opp forskjellig utstyr for å ha i beredskap på eventuelle sykestuer eller som en førstehjelp i tilfelle krig.

Da krigen mellom stormaktene begynte i 1939, ble nok alle oppskaket. De fleste trodde likevel at Norge ville kunne holde seg nøytralt og unngå å komme med i krigen. Folk ble også oppskaket av Sovjets overfall på Finland og var engstelige for hva som kunne komme fra den kanten. Det var nok endel hvalfangere her fra bygda og fra Vestfold ellers som ikke reiste på hvalfangst den høsten på grunn av krigssituasjonen.

=== Aprildagene 1940. ===

Gjennom radiomeldingene 8. april forsto folk at situasjonen var spent og at det var fare for at også Norge kunne bli trukket inn i krigen. Den engelske mineutleggingen bestyrket dette, likeså meldingen om senkingen av «Rio de Janeiro» utenfor sørlandskysten.

Mange hørte meldingene i radio om den tyske invasjonen tidlig om morgenen 9. april. De første bilene med folk som evakuerte fra Tønsberg, Sandefjord og delvis Horten, kom tidlig om morgenen til bygda. Evakueringsnemndene kom i sving og rettledet og plasserte folk rundt omkring. I dagens løp kom det hundrevis av evakuerte fra byene, og bygdefolket ble da delvis opptatt med innkvarteringen og forsyningen til dem. Noen panikk eller run på bank og butikker var det ikke.

De som hørte oppfordringen i radio 9. april om å møte til krigstjeneste, dro til sine mobiliseringsplasser. De som skulle møte ved Oslofjordens befestninger hørte rykter om at disse alt skulle være tatt av tyskerne (hvilket bare delvis var riktig), og endel av de soldater som var på vakt der var kommet seg unna og kom hjem. Soldater som ifølge krigstjenestekortet skulle møte etter nærmere ordre, gjorde henvendelse til lensmannen og fikk beskjed om å melde seg ved sin avdeling hvis det var mulig å komme i kontakt med den. Mobiliseringsordre var altså sendt ut gjennom radio, men det ble forvirring blant folk på grunn av Quislings melding over Oslokringkasteren. «Ordre fra Regimentet» om å sende ut og slå opp plakater med mobiliseringsordre ble ikke gitt til lensmannen før utpå ettermiddagen den 9. april. De fleste mobiliseringspliktige var nok da allerede reist til sine mobiliseringssteder på grunnlag av ordren gitt i radio og aviser. Såvidt vites var det ingen i bygda som prøvde å hindre mobiliseringen, men enkelte unnlot nok å etterkomme ordren, delvis fordi de mente at de ikke ville kunne komme fram til mobiliseringsstedet. De som hørte Quislings taler i radio 9. april fordømte denne «forræderen».

Den 12. april holdt formannskapet møte. Til dette møtet var også lensmann Bakkeland innkalt, likeså formannen i forsyningsnemnda, Nils Møyland, og nestformannen, Kr. Sommerstad. Her ble det besluttet å innkjøpe 100 sekker salt (7500 kg), 200 sekker hvetemel (20 000 kg), 50 sekker rugmel (5000 kg) og 50 sekker sukker (5000 kg), til en verdi av tils. 14—15 000 kr.

På formannskapets møte 29. april ble besluttet at kommunen skulle kjøpe inn olje og brensel til traktorer og fordele det til eierne. Møtet ble holdt sammen med jordstyret, forsyningsnemnda, landbrukslaget og arbeidsorganisasjonen. Møtet behandlet bl. a. landbrukslagets skriv av 24. april om arbeide for produksjon av matnyttige vekster.

Forholdene i distriktene og byene heromkring ble nokså snart «noenlunde normale» igjen. Folk som var blitt evakuert hit reiste etter hvert tilbake, og det ble foreløpig ingen spesiell varemangel.

Etter en tid kom også endel av de soldater som hadde vært ute på vakt da invasjonen begynte, tilbake igjen. Men flere av de soldater som var ute var blitt tatt av tyskerne og satt som fanger utover våren og sommeren. Det ble gjennom jordstyret og lensmannen gjort henvendelse til tyskerne om å frigi fangene, så de kunne komme hjem til sine gårder og arbeide for produksjon av matnyttige vekster. Utpå sommeren ble da også disse løslatt og kom hjem.

Aksel Sparre gjorde tjeneste ombord på panserskipet «Norge» og var den eneste her fra bygda som falt under krigshandlingene 9. april. Men i løpet av krigen var det mange av bygdas folk som mistet livet i marinen og handelsflåten. Vakre minnesmerker over krigens ofre er etter krigen reist på Andebu, Høyjord og Kodal kirkegårder.

=== Hjemmestyrkene (Milorg) i Andebu (153/2) under okkupasjonen 1940—45. ===

Våren 1943 fikk jeg innkallelse til et instruksjonskurs. Det skulle være ved Åletjønnhytta (i nordenden) en lørdagskveld i mai 1943. Turen ble kamuflert som en fisketur sammen med Odd Gallis og Tidemand Hillestad. Instruktøren het «Olaf» (dekknavn). Vi hadde jo også dekknavn, og stikkord var oppgitt, så vi skulle være sikre på å være de rette og treffe rette vedkommende. Det ble vist fram våpen som da var ukjente for oss, nemlig «Tommygun» og «Stengun». Det ble også undervist litt i geriljataktikk m. v. Dessuten fikk vi litt innføring i oppbyggingen av organisasjonen på stedet, nemlig område, tropper og lag med ledere og jegere. Det var jo et kurs bare over en natt, og det var ikke så mye vi kunne få ut av det, men vi skulle da sammen arbeide med verving av folk i bygda. Odd Gallis har gitt følgende skildring av denne vår første «fisketur»:

«Det var om kvelden den 22. mai 1943. Tre av oss hadde tidligere på dagen fått ordre av en kurer om å møte på et nærmere oppgitt sted, og vi var på vei mot de store skoger i vestre Andebu. Vi hadde med oss fiskestang og skreppe, så ingen kunne være i tvil om at det var såkalt «matauk» vi skulle ut på. Det begynte å bli tussmørkt da vi kom fram til Åletjern. Vi satte syklene våre i en stall der og gikk bort til vannkanten for å gjøre i stand fiskeredskapen. Etter planen skulle det komme en mann og hente oss i en pram, og løsenet var «Er det deg, Ulf?» Mens vi stod der og ventet, kom det en gutt slepende på en tandemsykkel som han satte fra seg i et skur, og så kom han bort til oss og spurte om vi hadde sett noe til prammen. At han kom samtidig med oss og spurte så forsiktig, fikk oss til å tro at han var ute i samme ærend, men det viste seg siden at det ikke var tilfelle. Vi svarte heldigvis at vi ikke kjente til noen pram og ga oss til å fiske.

Vi ventet en stund, men det kom ingen for å hente oss, og vi bestemte oss da for å avansere forsiktig nordover langs vannkanten.

Det var en sjelden vakker vårnatt, mild og lys med fullmåne, og det var mange folk ute med fiskestang og kaffekjele så vi måtte ta det med ro og slenge snøret uti både her og der, enda det ikke var napp å få. Klokken kunne vel være elleve da vi endelig kom fram til den store jakthytta hvor våpenøvelsene skulle foregå. De instruktørene som holdt til der, var offisielt byfolk som brukte endel av sin ferie til vedhogst, det var jo så alminnelig i krigsårene. Det var lite sannsynlig at uvedkommende skulle ha fått snusen i hva som egentlig foregikk der, men etter den affæren med prammen var vi litt mistenksomme og ruslet derfor rundt litt på plassen utenfor. Det varte ikke lenge før det kom ut en kar som vi kjente og vi ble med inn. Stua lå i mørke, bare varmen fra peisen kastet et flakkende skjær over de unge menn som satt der inne. Noen av dem var instruktører, de øvrige var kommet for å lære.

Vi håndhilste og presenterte oss ved våre dekknavn. Sjefinstruktøren «Olaf» var en praktfull type av en frihetskjemper. Han ønsket oss velkommen med en liten tale, og innprentet oss forsiktighet framfor alt. I vårt daglige arbeide måtte vi opptre så nøytralt og passivt som mulig, ikke drive nyhetsspredning eller risikere å komme i klørne på Gestapo for bagateller; vårt arbeid var for viktig og for farlig til det, og vi kunne dra så uhyggelig mange andre med oss i elendigheten hvis noe skulle hende. Løsmunnethet var det verste og helt utilgivelig. Slike folk måtte fjernes, «stampes ned i ei blautmyr», nåja, kanskje ikke akkurat det, men «det hendte så mange ulykker». — Han gjorde en pause. — Vi satt tause og så på varmen i peisen, en av oss gikk bort og ordnet forsiktig med vedkubbene, en annen tente en sigarett, og duften av «heimavla» drev gjennom rommet.

«Olaf» fortsatte, men nå var det geriljakrigen han snakket om, og her var han riktig i sitt ess. Vi skal aldri glemme den temperamentsfulle skildring han ga av denne krigføringens mange finesser og muligheter. Han virket som et helt lite kompani alene der han gikk fram og tilbake og demonstrerte hvordan vi skulle styrte fram, kaste håndgranater, hive oss ned og opp igjen, strø rundt oss med kuler fra våre stenguns og forsvinne før fienden fikk sukk for seg. Vi fikk også greie på hvordan vi med 100 % sikkerhet kunne slå revolveren ut av hånden på en mann, ja selv når vi gikk med hendene i været og revolveren i ryggen. Dette var noe vi likte, men vi ble mer skeptiske da vi litt etter ble instruert i den såkalte «silent killing» som går ut på å drepe en vakt bakfra, lydløst og effektivt ved hjelp av en lang tynn dolk og et hurtig armtak rundt halsen. Vi innvendte at vi trodde vi ikke kunne greie det, og han måtte jo være enig i at det var en fillejobb, i hvert fall første gangen. Vi smilte skjevt ved tanken på snikmord, og fikk fyr på en ny «heimavla».

Etter en liten pause ble vi vist inn i et sideværelse hvor en Stengun ble pakket ut og stilt på bordet foran oss. Vi sperret øynene opp. Riktignok var vi skyttere og vant til å håndtere våpen, og noen hver av oss hadde jo en hagle eller til og med en Krag liggende gjemt i stubbloftsfyllen hjemme, men dette ble likevel noe annet. Dette var jo et engelsk automatvåpen som var smuglet inn i landet i krigstid. Det var i hvertfall med underlige følelser vi etter tur fikk ta fra hverandre og sette sammen igjen våpenet, andektige og glade fordi vi fikk være med på dette. Vi gjennomgikk også en Tommygun, et elegant våpen mere beregnet på skarpskyting. Mens vi drev som best med øvelser i ladegrep og magasinfylling, hørte vi et dunk i veggen bak oss. Det ble svært stille i rommet i løpet av utrolig kort tid, og litt etter hørte vi en stemme utenfor. Heldigvis var det bare vakthavende instruktør som ville gjøre oss oppmerksom på at det manglet en rute i vinduet, så vi måtte være forsiktige. Vi stoppet en tomsekk i åpningen og dro ned gardinet igjen. «Olaf» halte nå fram en lang, tung gjenstand som ble pakket ut og stilt opp. Vi måpte av beundring. Det var intet mindre enn en Bren-gun, verdens beste maskingevær, som sto foran oss. Det var riktig en opplevelse å få ligge bak et slikt våpen, øve seg i de forskjellige armstillinger, prøve sikter og avtrekksmekanisme og la det blanke løp bevege seg truende til begge sider.

Vi forsto bedre enn før at det snart kunne bli alvor, men samtidig følte vi oss på en måte tryggere ved tanken på at vi skulle få bruke disse glimrende våpen.

Tiden gikk, vi måtte hjem samme natt, så vi gikk straks over til neste post på programmet: sprengstoff. Dette var atskillig tyngre kost, men vi fikk da med oss det meste. Og veldig interessant var det, for her fikk vi se alt det vi hadde hørt eller lest om: detonerende lunte, forladninger, plastic, trekkutløsere, tidsinnstilte blyanter osv. Den beryktede Mills håndgranat så svært uskyldig ut, den lignet akkurat et sjokolade-egg med sine rutete, brunlakkerte sider. Vi veiet den prøvende i hånden og øvet oss på de beste kastestillinger.»

Etter å ha vært på dette første «kurs» begynte vi å drøfte hvem vi skulle få med fra de forskjellige kanter av bygda. E. Bonnevie-Svendsen var den som hadde kontakt oppover, og vi andre ble en «stab» i området. Det var Tidemand Hillestad, Odd Gallis, Arne Skjelland, Leif Kolkinn og Trygve Bakkeland. Senere ble Johan Christiansen, Nøklegård, og Hjalmar Andersen, Gravdal, med. Johan Christiansen hadde også direkte kontakter med ledelsen oppover.

Vi forsøkte å finne fram til folk som vi mente var egnet som ledere og lag-førere o. 1. Det var ikke vanskelig å finne pålitelige folk, for det var så å si bare «jøssinger» i bygda. Likevel var det jo forskjellige hensyn vi måtte ta. Vi kontaktet i første omgang ikke så mange, da vi jo ikke hadde våpen eller utstyr. Dessuten mente vi det var best å gå stille fram, se tiden an og vente på mer informasjon fra ledelsen. Vi mente også at det var av stor betydning at ikke noen utenom de organiserte motstandsfolk hadde kjennskap til at det fantes en «organisert» motstandsbevegelse mot NS og tyskerne. Det ble vesentlig i hovedsognet vi konsentrerte oss om å få folk. Vi sorterte under avsnitt 1531 Tønsberg, og vårt område fikk nr. 153/2. I Kodal var det folk som var kommet i kontakt med avsnittsledelsen i Sandefjord (A.154) og ble vervet der. Det var også noen fra Høyjord som hadde fått kontakt med A.154, men visstnok på et litt senere tidspunkt. Sist på krigen, 1944 og 45, ble det vervet folk i Høyjord, og Sverre Bøen ble troppsjef for folkene der.

Som alt nevnt arbeidet vi svært forsiktig. Vi hørte jo stadig rykter, og når det ble snakk om organisasjoner, var vi alltid på vakt for å være helt sikre på at det bare var folk en var helt trygg på som vi kunne få med oss. Radioapparatene var beslaglagt tidlig på krigen, men noen var gjemt unna og ble flittig brukt for å lytte på nytt fra London.

I nyhetene fra London, av rykter som gikk og fra nyhetene, i de sensurerte aviser som kom ut, hørte vi om motstandsfolk som var skutt og om organisasjoner som var blitt rullet opp. Grunnen var ofte angivere og spionasje fra folk som ga seg ut for å være «gode nordmenn». Alt dette gjorde at vi mente det var riktig å gå forsiktig fram for ikke å utsette oss selv og dem vi fikk med oss for unødig risiko.

Såvidt jeg vet var det bare E. Bonnevie-Svendsen som hadde kontakt med ledelsen oppover, og enkelte ganger hadde han noe å meddele oss om organisasjonen. Han var blitt tildelt litt utstyr (ikke våpen). Leif Kolkinn skulle være forsyningssjef og hadde fått noe av dette av Bonnevie-Svendsen til oppbevaring. Ved juletider 1943 måtte Bonnevie-Svendsen rømme til Sverige, da ledelsen hadde funnet at han var i søkelyset og kunne risikere å bli arrestert. Han sa fra til Leif Kolkinn at han reiste og ba ham overta ledelsen her i området. Leif Kolkinn fikk så kontakt oppover. Først på året 1944 (antagelig 4. februar) sammenkalte Leif Kolkinn til et møte hjemme hos seg, hvor bl. a. Odd Gallis, Tidemand Hillestad og jeg var med. Til stede var også to mann fra avsnittet, nemlig Helge Jørgensen, Tønsberg, og Arne Brekke, Slagen. Vi ble da orientert om arbeidet og bedt om å fortsette å bygge opp hjemmestyrkene i området.

I løpet av dagen den 16. mars 1944 fikk vi høre at det var stor tysker-rassia i Tønsberg og bygdene omkring, med arrestasjon av motstandsfolk. Fru Bonnevie-Svendsen sendte en av hushjelpene på Hjemmet for Døve til meg for å gi beskjed om at tyskerne var der for å arrestere E. Bonnevie-Svendsen. Jeg ble bedt om å forsøke å gi skogbestyrer Ragnar Thorstad beskjed om at tyskerne også var ute etter ham. Jeg forsøkte å kontakte Ragnar Thorstad, men traff hans sønn Sigurd og forsto at tyskerne forlengst var kommet til Einarsrød og at Ragnar Thorstad var arrestert. Også sønnen Sigurd ble arrestert og transportert bort samme dagen. Et par skogsarbeidere ble likeledes tatt, men løslatt etter noen dager.

Jeg kjente dengang ikke til at Ragnar Thorstad hadde kontakt med ledelsen i Vestfold, men det viste det seg at han hadde hatt, og han hadde sørget for å skjule en del av et våpenslipp som var kommet høsten 1943.

Virkningene av rassiaen 16. mars 1944 førte også til at noen av dem som hadde vært i kontakt med de arresterte måtte gå i dekning. Det var Johan Christiansen, Leif Kolkinn og Nils Hynne. De reiste til Oslo, hvor de oppholdt seg en tid; Johan og Nils i Greta Molanders leilighet, Leif hos Arne Gallis. Johan og Leif kom etter en tid tilbake til Andebu, men lå fortsatt i dekning om nettene utover våren og sommeren. Nils Hynne kom over til Sverige. Han kom med i de norske styrkene der og vendte tilbake etter frigjøringen i 1945.

Da Leif Kolkinn, som hadde fungert som områdesjef, måtte gå i dekning, ble ledelsen overtatt av Trygve Bakkeland (med dekknavn «Tolf»). Hjalmar Andersen, Gravdal, ble kontaktmann, da det var lettvint og lite oppsiktsvekkende om forskjellige kontaktmenn kom innom hos ham i forretningen hos Kr. Flaatten. På forsommeren 1944 ble områdesjefen «Tolf» bedt om å kontakte den nye av-snittsjefen i A.153, «Antonsen» (Axel Thv. Marthinsen). Avsnittsjefen ba om at arbeidet i området måtte fortsette og at det måtte bli foretatt verving av flest mulig pålitelige folk i området. Det hersket endel skepsis og nervøsitet i området på grunn av at vi mente enkelte i ledelsen måtte ha vært uforsiktige, og at det var grunnen til rassiaen og opprullingen. Vi hadde hørt at det ved verving av folk var gått for åpenlyst fram og snakket for åpent om organisasjonen, og vi var engstelige for at kanskje flere måtte gå i dekning eller rømme over til Sverige.

Den nye avsnittsjefen var enig i at det måtte utvises forsiktighet, så ikke de som var og ble vervet i området ble utsatt for unødig risiko på grunn av rykter m. v. — utenom den risiko som en jo måtte ta ved å være med i en illegal motstandsbevegelse.

Etter dette møtet ble da områdestaben enig om å fortsette på samme forsiktige måte, og vi hadde meget god kontakt med avsnittsjefen. Utover sommeren og høsten 1944 ble det flere og flere folk som «lå på skauen». Disse fikk områdets folk og avsnittet en god del kontakt med, og avsnittsjefen lå selv i dekning fra sommeren 1944 til frigjøringa. Utover høsten og vinteren ble det flere instruksjonskurs i våpenbruk og sprengningstjeneste, bl. a. av instruktører som hadde vært i England. Instruksjonen ble holdt i hytter på forskjellige steder. Bl. a. brukte vi hytta til Åsmund Tolsrød ved Vegger, på Nøklegård hos Alfhild Skaug og flere andre. Utover høsten 1944 og vinteren 1945 var det mange av områdets folk som fikk opplæring i våpenbruk og sprengningstjeneste.

Avsnittsjefen og «skau»-guttene tok mot «slipp», og folkene i området her var med og fraktet det fram til forskjellige steder. Ved juletider 1944 var flere av folkene her i området møtt opp ved vestre Langevann i Andebu. De gikk til Grinisetra i Lardal, hentet materiellet der og bar det fram til Langevann, hvor det så ble tatt hånd om av avsnittets folk.

En dag i julen 1944 hadde avsnittsjefen og «skau»-guttene tatt mot et slipp vest for Lågen. Under mottakinga av slippet hadde den hytta som guttene hadde oppholdt seg i, brent ned på en eller annen måte. Etterat de hadde fått slippet i sikkerhet, måtte de komme seg vekk, da de var redde for at folk fra Gestapo i Larvik skulle komme til stedet og ta dem. Folk her fra området hadde fått beskjed om å møte ved vestre Langevann en kveld for å gå til Rennesik for å hente våpen som da skulle komme dit. Vi skulle frakte det fram til Nøklegård eller Stein forat det derfra kunne bli sendt videre til områdene omkring Tønsberg.

På grunn av det som var inntruffet med hytta som brant ned, kom det ingen beskjed og den avtale som var satt ble overskredet. Langt på kvelden fant vi at vi måtte dimittere folkene, men Johan Christiansen, Odd Gallis og Trygve Bakkeland ble igjen. Vi hadde hester og sleder (vedbrigger) som vi skulle kjøre fra Langevann og fram til bilvei. Vi tre ble da enige om å gå over Langevann, mot Bjørkedalen og Rennesik, for om mulig å få kontakt med avsnittsjefen og folkene hans. Det var måneskinn og fint, kaldt vær. Da vi var kommet bortover vannet, oppdaget vi noen skygger i skogkanten inne ved land. Vi stanset og tenkte at det kanskje var Gestapo som hadde fått snusen i slippet og nå var på vei. Vi ble enige om å fortsette uanfektet videre. Plutselig stormer det flere mann ut på isen og roper «hands up», og vi så at de hadde våpen (maskinpistoler). Da de snakket norsk, tenkte vi at det i verste fall kunne være hirdmenn og NS-folk. Vi stanset igjen, og da folkene kom nærmere, skjønte vi at det var avsnittsjefen med sine folk som kom, og de trodde naturligvis det samme som vi — at det var «fiender» de møtte. De fortalte da at de av sikkerhetshensyn hadde forlatt slippstedet og tatt seg fram til hytta ved Langevann. Vi planla nå å hente våpnene en kveld senere, når det ble klart om vi hadde noe å frykte av tyskerne. Det ble ingen rassia, våpnene ble hentet og brakt fram til bilvei og transportert videre til andre områder av «skau»-gutter og avsnittets folk. Vi fikk ingen våpen fra noen av disse slipp i vårt område, men til gjengjeld fikk vi et helt slipp fullstendig uventet og uberegnet. Dette slippet fikk vi berget. På den måten ble det våpen til alle her, og vi delte også med området i Ramnes.

Etter opplysninger som vi har fått etter frigjøringa, var det meningen at det slippet som vi fikk her en natt vinteren 1945, skulle vært sluppet et sted i Østfold. Flygerne hadde ikke fått kontakt med mottakerne og snudde. De valgte så å slippe det et annet sted, og valget falt altså på Andebu. Det kunne vært skrevet mye om dette slippet og Milorg's arbeide med å få det i sikkerhet, men jeg skal her bare nevne en del av detaljene. At slippet ble berget, var nok delvis flaks og hell, og så det forhold at det så å si ikke var NS-folk i bygda. De som først oppdaget containerne, fikk også varslet folk som hadde kontakt og var med i hjemmestyrkene. Allerede kvelden og natta etterat slippet var kommet, var arbeidet med innsamlingen av containere i full gang. I alt var mellom 15 og 20 containere sluppet på strekningen fra den sydvestre enden av Stålerødvannet, gjennom Haugbergskogene og helt opp til Storemyr (Hotvedt) i Andebu. Det var temmelig stor snø den vinteren. Heldigvis var det i Haugbergskogen kjørevei nokså langt sydover, for det ble hugget og drevet fram mye ved fra skogene i den tiden. Henrik og Kristen Haugberg hadde sett endel av containerne som hang i fallskjermene oppe i tretopper. Den første natta var mange av Milorg-karene i arbeide med skikjelker og andre kjelker og fikk trukket endel containere fram til skogsveien. I dagslyset neste dag var det så folk ute og lette og fant flere containere. Selve oppsamlingen og slepingen fram til skogsveien måtte foregå om nettene. Det var omkring fullmånetider, enten sist i januar eller sist i februar 1945. Slippene kom alltid i 14-dagers perioden før og etter fullmåne. Etter at de containerne vi hadde funnet var slept fram til skogsveien, ble alt sammen ei natt kjørt med hester over i Lerskallskogen, hvor det var laget en provisorisk «bunker». Kjøringen måtte jo foregå midt på natta, forat en ikke skulle risikere å møte folk etter hovedveien fra Haugberg til Lerskall. Vi hadde speidere ute på ski, og straks den første hesten med full-lastet vedbrigg begynte å kjøre nedover fra Haugberg, ble det meldt at det kom en mann på spark ved Berg. Hesten ble stoppet, og speiderne «skygget» mannen, som fortsatte forbi Haugberg-veiskillet. Vi måtte nå se tiden litt an før vi startet opp igjen. Men etter en tids venting var alt klart, og de 4—5 hestene fikk kjørt lassene fram til bunkeren i Lerskallskogen.

Vi kan vel også si at det var flaks at det ikke ble slått alarm den natta da slippet kom. Samme kvelden og natta forberedte nemlig tyskerne med en forholdsvis stor styrke en rassia i Aulesjord- og Høyjord-skogene, hvor Milorg-folkene hadde vært. Tyskerne lå om natta i bivuakk på Høyjord, og det var tyske vakter på alle telefonsentralene. Det satt to tyske vakter på Bråvoll sentral, som ligger bare noen hundre meter fra Stålerød-vannet, hvor den første containeren var sluppet. Flyet gikk så lavt og laget så mye bråk at mange folk i bygda trodde det var et fly som var falt ned. Men heldigvis for oss hadde ikke tyskerne reagert på det eller satt i gang noen undersøkelser om natta eller neste dag.

Da vårt område nå hadde fått så mye våpen, ammunisjon og sprengstoff, ble det i samråd med avsnittsjefen (som nå hadde tatt dekknavnet «Brå») og området i Ramnes bestemt at de skulle få endel av dette, for de hadde ikke noe. Containerne ble nå tømt og sammen med fallskjermene dratt på kjelke til Ståle-rødvannet og dumpet der. Endel våpen ble fordelt blant folkene i området, og noe ble flyttet til en ny bunker, en fjellhule i skogen hos Odd Gallis på Berg. Resten ble så kjørt til Skatvedt og derfra båret over til Langevann i Ramnes, hvor Milorg-karene der ble fornøyd over å få noe å gjøre med.

Containerne og fallskjermene ble dumpet for å skjule alle spor. Folkene fikk også ordre om ikke å ta noe av de fine silkefallskjermene, men det var noen som ikke kunne la være å unne seg gleden ved å kunne gi sin kone eller kjæreste stoff til en ny kjole. Dette holdt på å gå galt et sted hvor en kjole var under arbeide, og så kom tyskere og hirdfolk på rassia. Men silkestoffet ble stukket unna i siste øyeblikk, så det gikk bra.

Området i Andebu hadde nå 3 tropper. Det ble også tatt kontakt med folk i Høyjord, og Sverre Bøen fikk en tropp der som også ble knyttet til området. Alle de som var med hadde fått våpen av forskjellig slag fordelt på troppene, med maskingeværet Brengun, LeeEnfield-rifler, U.S.-karabiner og Stengun, og også Colt pistol cal. 11.25. Vi hadde ammunisjon til våpnene og dessuten en god del sprengstoff. Det ble fortsatt med instruksjon i våpenbruk og bruk av sprengstoff. Noen foretok også prøveskyting med våpnene på steder hvor vi regnet med at det var små muligheter for at folk skulle høre oss.

På ettervinteren, antagelig i «slipp-perioden» siste halvdel av mars, kom det til A.153 to våpenslipp ved Merkedammen i Vivestad, og i «slipp-perioden» i april tok avsnittet i tett tåke mot et slipp ved Gjelsås i Arnadal. Ved et av slippene ved Merkedammen hadde vårt område fått beskjed om å være med å få slippet unna når det var kommet. Vi hadde ordre om å lytte på «særmelding fra London» i radioen. Dersom meldingen «Kjøttkaker smaker godt» kom kl. 6.30, så måtte et bestemt antall mann få beskjed om å ta seg fram til Merkedammen om kvelden og være der når flyet kom og hjelpe til å frakte (bære) våpen og ammunisjon ned mot veien ved Valmestad i Vivestad. Meldingen i radio kom. Folkene fikk beskjed om å møte og tok seg fram til fots og på sykkel. Flyet kom og containere dalte ned på vannet og myra ved Merkedammen. Alt ble samlet sammen, pakket ut, fordelt på folkene, båret ned til vei, transportert videre og fordelt til Milorg-folk i de forskjellige områder. Syklingen hjem langs Vivestadlinna til Gravdal foregikk så langt på morgenen at enkelte folk var oppe og i arbeide, eller på vei til arbeidet, og sto og måpte og glante på den forholdsvis store «sykkelpatruljen» som for etter veien så tidlig.

Ut over ettervinteren ble det nå etter hvert klart at tyskerne hadde tapt krigen, og aktiviteten i motstandsbevegelsen ble mere og mere intens. En søndag, eller kanskje det var i påskehelgen, i april 1945 hadde distriktsjefen i D 15 innkalt til et møte på hytta «Vinkjelleren» ved Ambjørnrød. Der møtte avsnittsjefen og områdesjefene i Nøtterøy, Tønsberg, Sem/Slagen, Ramnes/Våle og Andebu. Vi fikk der direktiver fra Hjemmefrontledelsen om hvordan en skulle forholde seg til de forskjellige tenkte muligheter ved krigens slutt i Norge — enten det nå ble kamp, den brente jords taktikk eller at tyskerne gikk med på å overgi seg. Da avsnitt og områder hadde planer klare for de objekter og oppgaver de skulle løse i de forskjellige situasjoner, ble det nå bestemt at mannskapene skulle bli orientert og være i beredskap til enhver tid.

Etter dette møtet og fram til frigjøringsdagene var det så å si daglig kontakt med område, avsnitt og distrikt. Meldinger kom nå også skriftlig, men med ordre om tilintetgjørelse etter at innholdet var lest og formidlet til områdets folk. Denne ordre ble lojalt fulgt, og det er derfor umulig å kunne gjengi noe av alle de viktige detaljer som i den tiden ble gitt fra ledelsen til områdets stab og endel andre i området.

Lørdag 5. mai 1945 hadde avsnittsjefen innkalt områdesjefene til et møte i Ramnes. Da var krigsavslutningen (freden) til å ta og føle på. Vi fikk de siste instrukser, drøftet de forskjellige alternativer vi måtte regne med, og mannskapene måtte være i «full beredskap». Samme dag hadde den tidligere lensmann, O. Bakkeland, som var blitt avsatt i 1942, fått innkallelse til å møte i Sandefjord hos den nye politimester som skulle tiltre ved krigens slutt, advokat Løken, og fylkesmann G. Dahl i Vestfold. Lensmannen hadde fått beskjed om at han skulle overta sin stilling igjen straks det var klart at krigen var slutt. Han var da blitt pålagt i første rekke å foreta arrestasjon av de ledende NS-folk, og eventuelle hirdfolk og angivere i bygda. Lensmannen var tilbudt hjelp fra politiet i Sandefjord og Milorg-folk derfra. Han drøftet saken med områdesjefen, og da Milorg i området i Andebu hadde ca. 100 mann, som var utstyrt med våpen og ammunisjon, var det en selvfølge at denne oppgave skulle bli løst av bygdas egne folk. Milorg i området hadde lista klar over folk som skulle tas i forvaring, og planer om detaljer ble gjennomgått og drøftet av lensmannen og Milorg-staben.

På det nevnte møte i Ramnes 5. mai fikk vårt område i oppdrag å få rigget opp en radiosender og mottager hos områdesjefen. Vi var så heldige å ha en telegrafist (styrmann) med blant våre Milorg-folk, nemlig Ole Hotvedt på Gjermundrød. Han kom hjem til områdesjefen på Lerskall mandag morgen 7. mai, rigget opp stasjonen og satt ved apparatet hele dagen. Kl. 15 hørte han nyhetene fra Sverige og der ble det sagt at tyskerne i Norge hadde kapitulert betingelsesløst. Han kom gledesstrålende og fortalte dette og sa: «Nå er det fred, nå er det fred!» Meldingen ble kort etter bekreftet fra London, og snart så vi at flagget gikk til topps hos Odd Gallis, som også hadde radio. Det var også bestemt et instruksjonskurs og arbeidsmøte hos områdesjefen denne dag kl. 19. Der møtte de uttatte mannskaper og instruktører fra ledelsen (avsnitt/«skau»-gutter). Flere hadde da hørt meldingen om at tyskerne hadde kapitulert, og kurset ble avblåst. Kontakt ble tatt med avsnittsledelsen. Alle mannskaper skulle gis beskjed om å være i beredskap og klare til mobilisering etter nærmere ordre fra ledelsen. Alle hadde fått et armbind som bevis på at vi sto under militær kommando.

Ved 4—5-tiden om morgenen tirsdag den 8. mai 1945 kom Johan Christiansen og purret meg. Han hadde en skriftlig beskjed fra distriktsjefen Josef Haraldsen til avsnittsjefen Axel Thv. Marthinsen, men kjente ikke til sistnevntes oppholdssted. Johan Christiansen («Hauken») hadde da i løpet av natta hatt en tur fram og tilbake fra Nøklegård og til et sted vestenfor Lågen hvor distriktssjefen var og fått et brev som måtte leveres til avsnittsjefen. Da jeg visste om avsnittsjefens kommandoplass, overtok jeg kurerposten og syklet til Barkåker hvor avsnittsjefen var. Det var mobiliseringsordren som da kom. Jeg fikk denne, dro tilbake til Andebu og fikk i løpet av formiddagen sendt melding til alle mann i området om å holde seg klare til etter nærmere ordre å møte på sine mobiliseringsplasser rundt i området.

Om kvelden 8. mai var alle Milorg-folk i området mobilisert og møtte på sine mobiliseringsplasser rundt i bygda. Kommandoplass for områdesjefen ble opprettet hos Odd Gallis på Berg. Der var det direkte telefonlinje til Andebu sentral, mens områdesjefens telefon gikk over Bråvoll sentral, og det var mere tungvint. Foruten områdesjefen var Johan Christiansen og Hjalmar Andersen på kommandoplassen. Ca. kl. 23 om kvelden kom også lensmann Bakkeland til kommandoplassen. Han hadde da fra politimesteren i Sandefjord fått ordre om å arrestere alle NS-folk, hirdfolk m. fl., nemlig «lensmann», «ordfører» og andre som var oppgitt å ha vært aktive for «den nye tids virksomhet».

I løpet av natta ble de Milorg-folka som kunne skaffe transportmidler (lastebiler som dengang ble drevet med «trekull» og «knott»), stilt til disposisjon for å reise rundt og samle opp dem som skulle arresteres. Under ledelse av lensmannen og Milorg-ledelsen begynte arrestasjonene ved 5-tiden om morgenen. De arresterte personer, ca. 20 stykker i alt, ble foreløpig anbrakt i «Håskenhytta» på Øvre Moland. Arrestasjonene ble unnagjort i løpet av formiddagen, og alt forløp uten ulykker eller voldshandlinger av noe slag. Det ble sørget for underbringelse og vakthold. De mannlige arrestantene ble senere overført til Berg arbeidsleir i Sem, og de kvinnelige ble etter et par dagers opphold sendt til speiderhuset i Sandefjord.

Ved Lakskjønn var det en leir med russiske krigsfanger. De tyske offiserene holdt til på Dalsroa turisthytte. Den 12. mai kom en tysk personbil kjørende inn på Milorg's kommandoplass på Berg med det hvite parlamentærflagg vaiende foran på bilen. Tre tyske offiserer kom inn for å forhandle om overgivelse av fangeleiren i Dalsroa. Offiserene ble mottatt av Hjalmar Andersen. Etter en kort samtale reiste Odd Gallis sammen med de tyske offiserer til Dalsroa for å inspisere fangeleiren. Om dette forteller Odd Gallis:

«Ved inngangen til leiren kom det til en episode. De russiske fangene hadde sine egne tillitsmenn, og den ene av dem håndhilste på de tyske forhandlere, mens den andre som stod der, en lyshåret, flott kar, nektet blankt å hilse. «Å, nå da! Du kan da vel hilse på meg!» sa den tyske kaptein og rakte på ny hånden fram. Men russeren ville fortsatt ikke hilse, han strammet seg enda mer opp og stirret rett framfor seg med et stolt og vel også noe hatefullt blikk. Tyskeren måtte gi seg, han lot hånden falle og gikk videre.

Etter å ha inspisert leiren dro vi opp til Dalsroa turisthytte, hvor selve overgivelsen skulle finne sted. Turisthytta hadde vært okkupert av tyskere som ledet fangeleiren. Også her inntraff en episode som kunne ha fått alvorlige følger. I peisestua, hvor vi oppholdt oss, hang det på veggen et stort kart over Sentral-Europa. En av de russiske tillitsmenn som deltok i forhandlingene, gikk bort til kartet, og med en rask håndbevegelse rev han ut det meste av Tyskland på kartet «Deutschland kaputt!» sa han og krøllet papirstykket sammen. Ved et merkelig tilfelle satt tyskerne alle med ryggen til og så ikke det som foregikk.

En sivilkledt tysker som deltok i forhandlingene, var forskrekket over at leiren nå skulle ledes av fangenes egne tillitsmenn. «Det går aldri,» sa han, «fangene kommer til å terrorisere bygda. De kommer til å plyndre og herje og voldta.» Jeg svarte at vi trodde sikkert det ville gå bra, og tilføyet at Milorgs folk jo fortsatt var til stede og kunne gripe inn, hvis det ble nødvendig. Men tyskeren bare rystet på hodet.

Det oppsto ingen vanskeligheter, de russiske fangene oppførte seg utmerket og var meget takknemlig for den kontakt de fikk med folk rundt om i bygda. Mange lovet å skrive når de kom hjem til Russland, men det er visst ikke kommet et eneste brev fra dem hit til Andebu.

Hvor ble det av de russiske krigsfanger? Dette er en av de store uløste gåter etter den annen verdenskrig. Får vi noensinne vite løsningen?»

Alle Milorg-folkene var i beredskap og delvis på sine mobiliseringsplasser noen dager i den nokså hektiske tiden etter frigjøringa. Etter hvert begynte det å bli ordnede forhold, og Milorg's oppgave var nå egentlig slutt. 17. mai kunne igjen feires, og det største barne- og folketog som noengang har vært i Andebu, gikk fra kirken til Solhaug. Lærer Solberg, som hadde vært blant de arresterte lærere som ble sendt til Kirkenes under krigen, holdt 17. mai-talen og fortalte bl. a. om sitt Kirkenes-opphold i 1942.

Etterat kong Haakon VII var kommet hjem, var Milorg fra hele landet samlet i Oslo. Også vi fra Andebu var med og defilerte for Kongen. Alle Milorg-folkene fra de forskjellige distrikter i landet gikk i samlet tropp fra Grønlands torg og forbi Slottet, hvor kongefamilien sto på balkongen og hilste oss.

Utpå sommeren ble alle Milorg-folkene her i området dimittert, og de militære effekter og det materiell vi hadde fått ble levert inn.

Landet vårt var fritt igjen etter fem års pinefull undertrykkelse. Også vår bygd hadde fått føle fremmedåket på kroppen, og folket der hadde gjort seg klar til om nødvendig å kjempe mot det med våpen i hånd. Heldigvis ble det ikke påkrevd.

Nå lå nye, store oppgaver og ventet. Landet og bygda skulle bygges opp igjen. Dette lyktes også ved helhjertet innsats.

Den annen verdenskrig danner en naturlig skillelinje. Fram til ca. 1940 besto i Andebu enda mye av det gamle livsmønster. Etter krigen følger på mange måter en helt ny tid. Det er traktorenes, skurtreskernes, sentralskolenes og de planlagte boligfelters epoke. Men dette er vår egen tid, og dens historie kan bare våre etterkommere skrive