Endringer

Gjennom radiomeldingene 8. april forsto folk at situasjonen var spent og at det var fare for at også Norge kunne bli trukket inn i krigen. Den engelske mineutleggingen bestyrket dette, likeså meldingen om senkingen av «Rio de Janeiro» utenfor sørlandskysten.

Mange hørte meldingene i radio om den tyske invasjonen tidlig om morgenen 9. april. De første bilene med folk som evakuerte fra Tønsberg, Sandefjord og delvis Horten, kom tidlig om morgenen til bygda. Evakueringsnemndene kom i sving og rettledet og plasserte folk rundt omkring. I dagens løp kom det hundrevis av evakuerte fra byene, og bygdefolket ble da delvis opptatt med innkvarteringen og forsyningen til dem. Noen panikk eller run på bank og butikker var det ikke.

De som hørte oppfordringen i radio 9. april om å møte til krigstjeneste, dro til sine mobiliseringsplasser. De som skulle møte ved Oslofjordens befestninger hørte rykter om at disse alt skulle være tatt av tyskerne (hvilket bare delvis var riktig), og endel av de soldater som var på vakt der var kommet seg unna og kom hjem. Soldater som ifølge krigstjenestekortet skulle møte etter nærmere ordre, gjorde henvendelse til lensmannen og fikk beskjed om å melde seg ved sin avdeling hvis det var mulig å komme i kontakt med den. Mobiliseringsordre var altså sendt ut gjennom radio, men det ble forvirring blant folk på grunn av Quislings melding over Oslokringkasteren. «Ordre fra Regimentet» om å sende ut og slå opp plakater med mobiliseringsordre ble ikke gitt til lensmannen før utpå ettermiddagen den 9. april. De fleste mobiliseringspliktige var nok da allerede reist til sine mobiliseringssteder på grunnlag av ordren gitt i radio og aviser. Såvidt vites var det ingen i bygda som prøvde å hindre mobiliseringen, men enkelte unnlot nok å etterkomme ordren, delvis fordi de mente at de ikke ville kunne komme fram til mobiliseringsstedet. De som hørte Quislings taler i radio 9. april fordømte denne «forræderen».

Den 12. april holdt formannskapet møte. Til dette møtet var også lensmann Bakkeland innkalt, likeså formannen i forsyningsnemnda, Nils Møyland, og nestformannen, Kr. Sommerstad. Her ble det besluttet å innkjøpe 100 sekker salt (7500 kg), 200 sekker hvetemel (20 000 kg), 50 sekker rugmel (5000 kg) og 50 sekker sukker (5000 kg), til en verdi av tils. 14—15 000 kr.

På formannskapets møte 29. april ble besluttet at kommunen skulle kjøpe inn olje og brensel til traktorer og fordele det til eierne. Møtet ble holdt sammen med jordstyret, forsyningsnemnda, landbrukslaget og arbeidsorganisasjonen. Møtet behandlet bl. a. landbrukslagets skriv av 24. april om arbeide for produksjon av matnyttige vekster.

Forholdene i distriktene og byene heromkring ble nokså snart «noenlunde normale» igjen. Folk som var blitt evakuert hit reiste etter hvert tilbake, og det ble foreløpig ingen spesiell varemangel.

Etter en tid kom også endel av de soldater som hadde vært ute på vakt da invasjonen begynte, tilbake igjen. Men flere av de soldater som var ute var blitt tatt av tyskerne og satt som fanger utover våren og sommeren. Det ble gjennom jordstyret og lensmannen gjort henvendelse til tyskerne om å frigi fangene, så de kunne komme hjem til sine gårder og arbeide for produksjon av matnyttige vekster. Utpå sommeren ble da også disse løslatt og kom hjem.

Aksel Sparre gjorde tjeneste ombord på panserskipet «Norge» og var den eneste her fra bygda som falt under krigshandlingene 9. april. Men i løpet av krigen var det mange av bygdas folk som mistet livet i marinen og handelsflåten. Vakre minnesmerker over krigens ofre er etter krigen reist på Andebu, Høyjord og Kodal kirkegårder.

=== Hjemmestyrkene (Milorg) i Andebu (153/2) under okkupasjonen 1940—45. ===