9 144
redigeringer
Endringer
En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand Hillestad var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.
Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf(Møyland?), som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.
===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===
De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.
Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils Møyland hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.
Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.
Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand Hillestad og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.
Onkel Nils og onkel Erling Askjem var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats. I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere mer vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.