Endringer

Løytnanten førte meg inn i en kladdebok med tjenestenummer 5103. Rekrutteringen i London begynte på 5000 så det var kun¨

103 mann foran meg. Vi hadde en hyggelig prat om mangt og meget og da jeg gikk ut fra kontoret med rekvisisjon for uniform med tilbehør, samt en ukelønn på 5 pund, følte jeg meg som verdens viktigste og heldigste person. Hvis Flyvåpnet var bemannet med sånne karer, kunne jeg se fremtiden rolig i møte, selv om nyhetene om dagen var aldri så dårlige. Tenk at mine drømmer om å få komme inn i Flyvåpnet skulle få gå i oppfyllelse så kvikt.

Jeg fikk senere høre at Løytnanten ga alle nye rekrutter en hjertelig velkomst og at han gikk under navnet “Shanghai-Olsen”, og jeg må si han bar sitt tilleggsnavn med rette i en veldig positiv betydning. Han døde dessverre av kreft senere under krigen.

Det første jeg gjorde var å gå ned til Horn & Brothers i City med rekvisisjon for diverse effekter for Flyvåpnets uniform, som sko, strømper, undertøy, skjorter og slips samt mansjettknapper etc., og så var alt klart for å kunne kle meg i “Kongens klær”. Jeg var sammen med Terjesen, en kar fra Narvik, som var ute i samme ærend.

Vi gikk stolte ut fra Norway House i våre nye uniformer, men skrekk og gru, der sto general Fleischer og kommandørkaptein Riiser-Larsen, og vi som ikke engang hadde lært å hilse på militært vis. Til tross våre noe famlende måte å hilse på, fikk vi en hyggelig prat med de to hedersmenn. Fleischer, tidligere sjef for 6.Divisjon og helten fra Narvik, var nå sjef for Den norske Hær under oppbygging i Skottland. Riiser-Larsen var min store helt fra før krigen, som flyger, luftskipsfører, polfarer og pioner i norsk luftfart, og nå var han sjef for Hærens og Marinens flyvåpen. Etter møtet med de to offiserene glemte jeg alt jeg hadde hørt om barske,sinte, bjeffende befal offiserer.

Med beskjed om å melde meg hver uke for eventuelle nye ordre, slo jeg meg ned i Russell Square hvor jeg var godt kjent fra tidligere opphold i London. Da det ennå ikke var gått i orden med samlingssted for personellet, kunne vi bo hvor som helst i rimelig nærhet , bare vi holdt Rekrutteringskontoret informert om vår adresse. Jeg traff flere nye rekrutter og hadde en hyggelig og interessant tid sammen med dem. Storparten av oss bodde i området Russell Square og med 5 pund i uken kunne man leve romslig, særlig de av oss som var godt kjent i London.

Med det norske sjømannshotellet, County Hotel, samt andre mer eller mindre fastboende omkring, var det blitt litt av et norskt miljø i området. Det ble god tid til å besøke British Museum igjen samt mange nye steder i verdensmetropolen. Da jeg nå var blitt en del kjent i London og klarte meg bedre i engelsk, var jeg iblant guide for mange av nykommerne. Noen ganger kjørte vi bare rundt med buss og trikker på måfå og ble etter hvert godt kjent i flere deler av London.

Jeg nøt livet stort de første ukene i Flyvåpnet, men regnet med at dette kunne det bli en forandring på når som helst. Jeg fikk tak i bedre lærebøker i engelsk og leste flittig samt fulgte godt med i flere av Londons aviser.

Som frivillig soldat i Flyvåpnet underlagt RAF, var jeg nå i tropper under både Det norske og Det britiske flagg, Union Jack, så fra nå av ville jeg nok ha svært liten innflydelse på min egen fremtid.

Da jeg hadde fartet omkring noen uker, fikk jeg ordre om å møte på Flyvåpnenes Felleskommando, FFK, i Kingston House, Princes Gate ved Hyde Park. Der fikk jeg ordre om å møte på The Grange, Grange Road, i distriktet Highgate, nord i London. Løytnant Mathisen og fenrik Furøy, henholdsvis sjef og nestsjef, ledet virksomheten på The Grange. En hvalbåtstuert med to hjelpegutter bestyrte kjøkkenet. Eiendommen besto av en stor villa med tilsvarende have som i fredstid hadde tilhørt en rumensk oljekonge, riktig et herskapelig sted å bo. Villaen var rekvirert av Den engelske stat og leiet ut til Norge. Her fikk vi en lettere rekruttskole drevet av begge sjefene og noe senere også en sersjant som het Bolstad og hadde sin bakgrunn i Hæren hjemmefra. Han falt forøvrig under kampene på Svalbard året etter.

Begge sjefene var navigatører, ble senere utdannet til flygere og begge overlevde krigen. Det ble ganske snart utarbeidet vaktsystem for the Grange og Olney like ved, hvor Flyvåpnet hadde kleslager og lagret våre private effekter. Etter en tid uten våpen, fikk vi tildelt nye Winchester-rifler. Mye av tiden ble brukt til rekruttskole og undervisning i militære fag samt engelsk og noe havearbeid for å holde den fine haven i orden. Når vi hadde frivakt måtte vi være i hus innen kl.22.30, men det var lett å få perm så vi hadde det greit.

Det kom stadig nye rekrutter til, storparten av dem hjemmefra etter å ha flyktet over Nordsjøen, og de hadde mye interessant å fortelle om forholdene i Norge. Noen hadde også reist nesten hele verden rundt via Sverige, Russland og India hvor de fortsatte med båt til Canada eller England. De var en veldig uensartet samling m.h.t. alder, bakgrunn etc., men alle hadde en felles tanke, de ville kjempe for et fritt Norge.

Den 22. juni 1941, gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Felttoget var kodet “Barbarossa” og hadde vært planlagt satt den 17 mai, men krigene på Balkan hadde forsinket det hele fem uker. Da det plutselig braket løs, var russerne helt uforberedt til tross for alle advarsler fra mange ulike hold, noe som Stalin fullstendig ignorerte og sa det var en kapitalistisk sammensvergelse for i dra USSR inn i krigen.

Riktig nok hadde Stalin kvelden før angrepet advart troppene i Vest-Russland at de sto foran en umiddelbar aggresjon og deretter var han gått til sengs, men meldingen ble forsinket i deres omstendige kommunikasjonssystem, og nådde ikke frem i tide.

Tyskerne angrep kl. 03.15 den 3.500 km lange fronten med full styrke, dvs. 3,6 millioner soldater med sitt krigsmaskineri, men selv brølet fra varmkjøring av et par tusen tanks og fly skapte ingen uro på den russiske siden. Luftwaffe hadde tapt 20 % av sine fly i året før, men var nå bygget opp igjen til full styrke. I tillegg fikk tyskerne litt senere hjelp av 37 divisjoner fra Finland, Italia, Spania, Romania, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Hitler regnet med at Tyskland ville beseire USSR på tre uker. De russiske flyene var parkert i rekke og rad på flyplassene like bak fronten, og ble lette offer for tyske fly som ødela 1.811 fly på bakken eller i luften den første dagen. Et av de tyske flygeressene,Johannes Steinhoff med 176 luftseire, sa det hadde vært som å skyte ender. Med store knipetang angrep lyktes det tyskerne å ta enorme mengder russiske fanger og forsyninger. SS Sonderkommando og Gestapo fulgte etter og myrdet ned for fote politiske kommisærer, partisaner og jøder.

Finland ønsket revansje mot russerne for Vinterkrigen og allierte seg med Tyskland.

Min første reaksjon var: Fine greier, den røde diktator hadde jo gratulert Hitler så hjertelig med vellykket felttog i Norge, dette var tilpass for ham. Men etter noen ukers krig med kjempetap på russisk side, ble Roosevelt og Churchill bekymret for at Sovjet kanskje måtte kapitulere og derved gjøre aksemaktene ennå sterkere. Hovedmålet var jo å slå Nazi-Tyskland, så både USA og England begynte å sende våpenhjelp til Sovjet . Til og med den kritiske kommunistavisen “Daily Worker” som ble stengt i januar fikk komme ut igjen. Da det tyske angrepet ble kjent i Moskva, falt Stalin helt sammen. Han hadde hatt møte med Beria og Molotov for å slutte fred med Hitler ved å avstå mye av Ukraina, Hvite-Russland og de Baltiske Stater. De andre to sa tvert nei!

Det tok Stalin 12 dager å komme såpass til hektene at han kunne tale til sitt folk.

Tidlig på sommeren kom også personell for Den første norske jagerving fra Hærens Flyvåpen over fra Canada til England og ble etter hvert samlet på Catterick RAF Station i Yorkshire. Der var den blitt registrert i Royal Air Force den 21. juli som No. 331 (N) Squadron med skvadronbokstavene FN.

Kort tid etter at jeg var ferdig ved FD/E, ble flere av oss gjort klare for tjeneste ved flyskvadron, da Jagervingen trengte mer personell. Den jeg husker best, av dem som holdt timer med oss, var dr. Larsen som var utdannet i Quebec og hadde tjenestegjort i Frankrike under krigen 1939 - 40. Han beskrev krig som det helvete de er, og han snakket av erfaring, en av tilhørerne besvimte. Så måtte vi få identifikasjons-brikke på oss. Den var laget av asbest og hadde opplysninger om nummer,navn og nasjonalitet samt blodtype. De var festet rundt halsen med snor og dobbelt, slik at nedre del kunne brytes av og sendes Det Røde Kors. Den andre delen skulle følge den falne. Neste steg i forberedelsene var å få injeksjon mot stivkrampe eller granatsjokk, tyfus etc., og det var litt av en tortur da hele kroppen ble øm og sår etter slike sprøyter.

Da det var overskudd på flygere, ble noen postet til engelske skvadroner. Enkelte av dem ved skvadronen hadde allerede tjenestegjort en tid i RAF og fått en del operativ erfaring.

Major Odd Bull var skvadronens sjef og ble opplært i engelsk skvadronledelse av den engelske Squadron Leader Cole. Løytnant Barkald var teknisk sjef, assistert av 5 tekniske offiserer, samt sersjanter av de ulike fagkategorier. Bakkepersonellet ble også tildelt noen rådgivere fra RAF for å bistå skvadronen med å lære RAF metoder og rutiner.

Tiden på Catterick gikk veldig fort . Bare det å få være i nærheten av fly var en opplevelse, selv om vi for det meste ble satt til å vaske dem. Den tekniske tjenesten gikk ikke så bra, og ved nærmere sjekk av loggpapirer, viste det seg at polske flygere hadd brukt flyene under Battle of Britain året før. De var temmelig nedkjørte og fra teknisk hold satte de tommelen ned og ba pent om å få bedre fly. Flyverne hadde allerede hatt et havari pga. lekkasje i kjølesystemet og var helt enige. De fremla saken for sjefene, Squadron Leader Cole og major Bull, som sendte saken videre til rette instans. Det tok ikke lang tid før det kom nye Hurricane Mk. II B fly, og fra da av gikk den tekniske tjenesten og flygingen mye bedre.

Den nye flytypen hadde forøvrig Rolls Royce Merlin XX motor på 1460 hk og med toppfart på 550 km / t. Bevæpningen var 12 Browning maskingeværer kaliber .303”, 6 i hver ving..

Det ble anledning til et par turer til Darlington som var en pen liten by hvor vi vakte en viss oppmerksomhet, da vi var de første nordmenn de så i flyvåpnets uniform. De var overrasket over at de kunne snakke med oss på engelsk. De hadde møtt polakker tidligere og da hadde det vært store språkproblemer.

Som et velferdstiltak fikk vi en tur til Richmond hvor vi ble orientert om flere av de minnesmerker og ruiner som var å se der. Norske vikinger hadde også hatt sin tid i denne del av England. Ellers husker jeg svært lite om den korte tiden på Catterich, bortsett fra at vi etter hvert fant kostholdet i RAF ganske brukbart. En nordmann som skulle være høflig og rose den fine tea han fikk til frokost, fikk til svar: ” It is coffee you fool !” (det er kaffe, din tulling.) Kaffen ble visstnok laget av kaffeekstrakt blandet med kokende vann og varm melk og minnet lite om kaffe vi var vant med.

Det hendte forøvrig et uhell da noen av sersjantene øvde seg i pistolskyting i en skog like ved. Det smalt lystelig inntil noe tungt ramlet i bakken. Det viste seg at de hadde truffet en av de store “bryggerigampene” som gikk på beite der. Karene fikk tak i spader og grov hesten ned og dekket over med torv og løvkvister. Personell fra332 skvadronen som kom dit 5 mnd. senere, fortalte at bonden visstnok gikk og lette etter hesten sin fremdeles.

Det var tidt og ofte oppstillinger, og det gikk ikke alltid så greit. Jeg husker krølltoppen Bård Borge som alltid hadde båtlua litt for mye på snei. Major Bull skulle rette på dette og trykte lua vel ned på hodet hans, men lua spratt opp igjen og Bullærn, som vi kalte sjefen vår, ble rød i fjeset, temmelig irritert og måtte gi opp forsøket. Etter nesten to uker på stedet skulle skvadronen flyttes nordover for videre trening og settes inn i mer aktiv tjeneste. Så var det å pakke igjen og gjøre seg klar for et par døgns togreise.

Jeg burde nok ha meldt meg inn i Marinen med norske mannskaper og høy standard i bysse og messe. Dette ville nok bli en lang krig uansett om den bare varte noen måneder. Vi så alle frem til å flytte videre snarest mulig i håp om å få det bedre.

Stasjonens kantine og landsbyens kafé ble vår redning når det var for ille i messa.

Etter en rekke klager bedret forholdene seg litt da dr. Larsen hadde ristet opp i noe av elendigheten, eller kanskje var vår kvalitetssans allerede svekket? Det var forøvrig en messe til på stasjonen. Den lå oppe i et skogholt og var av langt bedre kvalitet og åpen nesten hele døgnet. Den ble brukt for nattvakter etc., så vi fikk iblant spise der.

Da jeg ved den tid klarte meg relativt bra i engelsk, ble jeg satt til å betjene telefonen på Flight Dispersal hvor flygerne holdt til om dagen. En gang satt jeg storparten av dagen uten å få avløsning til å spise så jeg beklaget meg til løytnant Brakald som var vår sjef og da ble det orden på sakene. Han ga meg et pund av sine egne penger og sa jeg kunne ta fri resten av dagen, reise til Thurso og spise meg en god middag. Nevnte løytnant, senere major, var et særs fint menneske hvilket jeg merket meg flere ganger senere under krigen.

På veien til Thurso møtte jeg Knut som uventet kom opp fra Dumfries for å besøke meg, og det passet jo bra. Vi hadde ikke sett hverandre på over et år og hadde en fin kveld i byen for min uventede kapital. På samme tid var oberstløytnant Øen på besøk, og dagen etter kom han innom kontoret hvor jeg hadde vakt. Han var veldig interessert i å høre om forholdene i Hæren, så han og Knut hadde en riktig lang prat om emnet. Jeg husker Knut var så forundret over at en såvidt høy offiser slo av en hyggelig prat med en menig soldat.

Nå var Bjarne Øen noe spesielt. Han hadde kommet hjemmefra som kaptein og vært mye av drivkraften til å starte et norsk flyvåpen utenfor Norge. Først hadde han prøvd i Frankrike, men det hele falt i fisk da landet ble overrent av tyskerne . Så hadde han prøvd i England, men de hadde på den tid så altfor god bruk for egne flystasjoner og fly, men Øen ga ikke opp for det. Han skulle gi norsk flypersonell en mulighet til å delta i kampen mot Nazi-Tyskland.

I Canada fikk han napp og fikk bruke en flyplass ved Toronto. Stasjonen ble bygget opp i en fart og åpnet formelt med stor parade den 10. november 1940, som “Little Norway,” av kommandørkaptein Riiser-Larsen og major Øen med en rekke norske og canadiske gjester tilstede. Senere kom kaptein Ole Reistad fra Norge via Sovjet og overtok som sjef for utdanning. Vi som var tilknyttet Flyvåpnet under krigen, er Canada evig takknemlig for at de ga vår våpengren et hjem da det røynet på.

Skvadronen hadde fremdeles våre nye Hurricanes Mk.II B som vi ble tildelt på Catterick, men her var det et svare til styr å holde orden på dem utendørs når det blåste som verst. Det kom ofte stormvarsel over høytaleren, så flyene måtte være vel fortøyd til marken nesten til enhver tid. Det kunne enkelte ganger ta 10 - 15 mann for å flytte et fly under slike forhold. Dette ble noe mindre problematisk senere da skvadronen gradvis skiftet ut Hurricane med Spitfire Mk.II som var noe mindre, men også tyngere i forhold til størelsen. Vi ble advart at at det kunne forekomme stormer på opptil 260 km / t, vind på 60 km / t var ikke uvanlig.

Første tiden var jeg telefonvakt på A Flight og lærte etter hvert inndelingen av RAF som besto av Fighter-, Bomber-, Coastal- og Training Command samt Army Cooperation. Fighter Command var delt inn i No. 10, 11, 12, 13 and 14 Group regnet fra Cornwall i sør til Skottland med Orknøyene i nord. Catterick tilhørte No. 12 Group, Castletown og Skeabrae No. 14 Group.

En komplett skvadron skal til enhver tid kunne stille 12 fly i luften og ha inntil 24 fly totalt med 24 piloter samt 180 offiserer, befal og menige. En skvadron er delt i A- og B Flight samt vedlikeholdslag som holder til i hangar.

Etter litt mas lot fenrik Unhammer meg ta del i arbeid på flyene ute på A Flight, og det var jo mer enn interessant. Jeg ble dermed klassifisert som ACH. dvs. Aircraft Hand. I håp om å få komme på engelsk skole for flymekanikere, pugget jeg engelsk og flylitteratur ved enhver anledning.

Det var forøvrig en flystasjon til på Orknøyene, RAF Station Hatston, men vi hadde liten kontakt med den. Royal Navy brukte den visst for sine fly, bl.a. Swordfish, Skua, Barakuda, Bristol Baufort og Lockheed Hudson. Det gikk rute med fly av typen D.H. 84, Dragon, mellom Orknøyene og Wick i Nord-Skottland, men regulariteten var ikke helt bra pga. barske værforhold.

Stasjonen satte også i gang kurs i engelsk og tysk og jeg tok del i begge to.

Det ryktes at den norske destroyeren “Bath” gikk ned i august i kamp med ubåter i Atlanterhavet, og at tre norske kokerier og mange hvalbåter ble kapret av en tysk hjelpekrysser i Antarktis sist januar.

Det var bare én landsby i nærheten av oss, den het Dounby og hadde pub. Det tok ikke lang tid før noen av oss sporet den opp, og kom i kontakt med noen fra den lokale befolkning og det var jo interessant. De fortalte bl.a. at det var et stort innslag av fremmede i øyriket i anledning en rekke byggeprosjekter.

Iblant spleiset vi på et fat øl, trillet det hjem fra Dounby i mørket og skjulte det under bordet, ullteppet som hang ned fra bordet dekket det hele. Dette var en bedre løsning enn at alle mann fra brakka måtte slite seg gjennom regn- og snøstorm til puben. Slike brakkelag førte også til at vi ble bedre kjent med hverandre i en hyggeligere stemning rent generelt. Noen hadde den merkelige vanen at de tømte “brannbøtta”, tappet ølet i den og varmet det opp med ildrakeren rødgløende rett ut fra ovnen. Noen droppet sågar sigarettaske opp i ølet, visstnok for å bedre styrken på det.

Vi måtte være på vakt mot inspeksjon av daghavende offiser, vanligvis norsk, og som tok sine runder en gang iblant, men jeg tror de fleste av dem ville ha unt oss denne lille glede i ødemarken hvis de hadde tatt oss på fersk gjerning.

Vi knyttet mange hyggelige bekjentskaper på puben i Dounby. En av dem var George, som snakket noe norsk, og iblant besøkte oss på brakka. Noen hevdet at de nedstammet fra vikingene og de var veldig gjestfrie. Vi ble også fortalt at Øyriket produserte en utsøkt maltwhisky med navn “Highland Park”. Det fantes visstnok også en bevegelse på Orknøyene som arbeidet for å føre øyene tilbake til Norge. Vi fikk virkelig følelsen av at vi hadde truffet frendefolk i vest.

Det ble også utfart til Kirkwall iblant, men i forbindelse med flåtebasen krydde det av marinegaster i byen, så konkurransen om damene ble ganske hard. Byen hadde jo bare vel 5.000 innbyggere, men da nordmenn var et nytt innslag i byen, ble vi etter hvert nokså populære og klarte oss bra. Men jeg kan ikke huske at noen av gjengen stiftet noe varig bekjentskap der.

Arthur Ugland og jeg tok opp jogging, eller løping som det het den gang, om kveldene som ekstra trening, men de hardeste haglskurene tvang oss iblant til å søke ly i en eller annen veigrøft til det verste var over. Noen ganger dro vi til Stromness på sykkel, og der ble vi iblant invitert til å ta del i religiøse møter eller lignende, som vi takket ja til. Jeg må tilstå at det var tea and sandwhiches som fristet mest, og iblant kunne vi også bli kjent med en eller annen fager ungmø der.

Den 22. september ble skvadronen vår både dag- og nattoperativ. Litt av en merkedag, nå er vi virkelig med i krigen sammen med RAF. Norge hadde nå to operative skvadroner i krigstjeneste under ett år etter at treningsleiren i Toronto ble åpnet. Det var ikke dårlig ut fra en kjerne på 60 flygere, 9 mekanikere, 16 våpenspesialister og 4 sivilingeniører som hadde kommet hjemmefra forrige sommer. Noe mer teknisk personell hadde kommet ut av Norge etter hvert, men majoriteten var blitt utdannet i Canada og noen ved RAF-skoler i England.

Den 26. hadde vi generalprøve på å få hele skvadronen på 12 fly i luften på kortest mulig tid. Maksimaltiden for å bestå prøven var 3 min., vi klarte det på 1 min og 3 sek. “A damned good show,” sa den engelske kontrolløren. RAF fulgte godt med oss og ga råd når de fant det nødvendig. OTU (Operational Training Unit) var også vel fornøyd med våre piloter under finpussing for flyging i RAF. Treningen i Canada var nok av høy klasse. Da det stadig kom flere nye flygere fra Canada, hadde skvadronen så mange piloter at noen ble lånt ut til engelske skvadroner.

På oppstilling den 4. oktober ble jeg oppmerksom på datoen og kom til at jeg hadde glemt min 21. bursdag. Den ble feiret på etterskudd.

Fra den 7. november og fremover fikk vi tidelt noen Spitfirefly av typen II A, bevæpnet med 8 stk. Browning maskingeværer. De hadde Rolls-Royce bygget motor Merlin III og en max. hastighet på 568 km / t . Flyene hadde deltatt i The Battle of Britain året før og så veldig nedkjørte ut, men det kunne ikke dempe vår stolthet over å få tildelt dette berømte jagerflyet. Den første puljen var på 4 fly og i begynnelsen slet vi hardt med å holde dem i flydyktig stand. Vi manglet faktisk alt, spesialverktøy, utstyr og reservedeler. Det mest alvorlige var mangel på jekker til å heve flyet klar av marken for å kunne ta funksjonsprøve på understellet.

Den 10. oktober hadde kapt Hvinden fått motorstopp med sin Hurricane under avgang, krasjlandet og ødela flyet.. Piloten ble sittende igjen i den solide senterseksjonen, uten nevneverdige skader. Det hadde som vanlig blitt nedsatt en havarikommisjon, og for første gang fikk jeg anledning til å følge litt med i hvordan en slik kommisjon arbeidet, og hadde liten tro på at det ville være mulig å finne noen årsak til motorsvikt ut av den skrothaugen som var igjen av flyet, men der tok jeg feil.

En av RAF teknikerne fant etter endel leting trykkmåleren i bensinsystemet med løs kopling uten skade på gjengene. Dette var bevis på at mekanikeren som hadde skiftet instrumentet noen uker tidligere, hadde glemt å låse koplingen på foreskrevet vis med låsetråd. Kraftige viberasjoner hadde ført til at koplingsmutteren hadde løsnet og forårsaket svikt i trykket for bensintilførselen og dermed motorstopp.

Det ble stor ståhei med krigsrett i samsvar med King´s Regulations, og mekanikeren, samt hans foresatte, dvs. korporalen og sersjanten, fikk en hard tørn med å forsvare seg. England kjempet fremdeles med ryggen mot veggen og tap av et fly pga. slendrian var en meget alvorlig sak. Jeg fikk aldri rede på resultatet av krigsretten da jeg flyttet fra Orknøyene vel et par måneder senere.

Sersjant Grüner fikk også motorstopp en gang over sjøen, men klarte å gli inn over land og foreta en vellykket buklanding.

Den 27. november: Notert følgende i dagboken min: Måtte stå tidlig opp og melde meg på Flighten for å hjelpe til på fly på alarmberedskap. Lang og kjedelig vakt - intet hendte - hjem kl 13.00 for lunsj. Resten av dagen tok jeg del i undervisning på Spitfire IIA i hangaren. Overgangen til Spitfire er nå nesten helt gjennomført.

Den 29.november: På readiness fra kl 13.00 i går til 08.00 i dag. Måtte ut og kjøre flymotorene varme annen hver time. Fri til kl 12.00 idag.

Noen av flyene har Coughmann starter, som består av et magasin med seks patroner, hvorav én skyter brennbar gass inn i sylinderne ved hvert startforsøk. Motoren starter ikke alltid med den første patronen og hver patron etter den første, koster mekanikeren half a crown eller to og en halv shilling i bot. Pengene går til kassa for innkjøp av kaffe på Flighten.

Den 4. desember: Fint vær for første gang på lang tid. Første jobb etter oppstilling var å ta D.I. (Daily Inspection) på tildelt fly. Det er ganske mange punkter som skal sjekkes på et jagerfly før det kan godkjennes for å gå i luften.

Om en uke får jeg 9 dagers permisjon og akter å reise til Glasgow for å møte mine to brødre ,Knut og Ivar. Knut tjenestegjør fremdeles i Den norske brigade i Skottland, og Ivar er ombord på en norsk båt som ligger i dokk i Clydeside. Jeg har satt meg på liste for lift med fly over til Wick i Skottland for å spare et par reisedager, men ventelisten er lang og prioriteten lav for permitenter, så sjansen til å få komme med er ikke stor.

Det er ikke nok hangarplass her så mye av arbeidet på flyene må gjøres ute, virkelig surt og kaldt. Noen har en pøs med varmt vann til å tine opp fingrene iblant. De kan bli både stive og følelsesløse når en har holdt på en tid i kulde og vind. Skvadronen har nå fått 13 Spitfires til, men vi måtte gi fra oss de nesten nye Hurricanes.

Den 8. desember: Hørte på nyhetene fra BBC at Japan i går,søndag morgen, hadde angrepet den amerikanske fly- og flåtebasen, Pearl Harbor, på Hawaii, uten krigserklæring og forårsaket store skader. Angrepet kom helt uventet da japanske utsendinger fremdeles forhandlet med amerikanerne i Washington, om visse tvistespørsmål i forbindese med Kina og Japans aggressive politikk. Flere større krigsskip skal være senket. USA er dermed i krig med Japan. Senere kom det frem at Japan angrep med 6 hangarskip med 360 fly, derav 104 bombefly, 135 stupbombefly og 40 torpedofly.

Senere viste det seg at hele US Navy´s Stillehavsflåte unntatt 4 hangarskip lå i havn da angrepet satte inn. Japanerne kom med fly fra hangarskip og angrep havneområdet med bomber og torpedoer, og av åtte slagskip senket de følgende: “Arizona”, “Oklahoma”, “California” og “West Virginia”, samt påførte de følgene sterke skader: “Maryland”, “Nevada”, “Pennsylvania” og “Tennessee”. De senket også tre destroyere samt fire mindre fartøyer, og tre lette kryssere ble sterkt skadet. Amerikanernes flyvåpen, US Army Air Force, ble også slått ut ved at 250 fly ble ødelagt eller sterkt skadet. Ca. 3.500 mann ble drept eller såret, og det hele var gjort på 30 min. og kostet Japan kun 9 fly. Heldigvis ble det ingen skade på de fire hangarskip og basens oljeinstallasjoner.

Kort tid senere erklærte Tyskland Amerika krig, hvilket ga oss USA som en verdifull alliert i Europa, Midtøsten og Stillehavet, selv om det kan ta tid for dem å komme til krefter igjen etter nederlaget i Stillehavet.

Luzon flybase på Philipinene ble også slått ut. Flyene sto i rad og rekke og utgjore et ønskemål for en angriper. Nå kunne man, dessverre, med rette kalle krigen en verdenskrig, men hvilken megakatastrofe Pearl Harbor hadde vært for USA.