Endringer

Vår rakryggede Konge hadde den 3. juli atter gjentatt sitt “ NEI ! “ til å godta kravene fra Hitler og Quisling. Dette ble kringkastet over BBC samme dag. Vi nordmenn hadde all grunn til å være stolte av Kongen vår. Da mange sviktet, hadde han grepet roret for Kongeriket Norge i faren stund og levd opp til sitt valgspråk: “ALT FOR NORGE !”. Han var en klok mann som hadde funnet det nødvendig i 30-årene, i all stillhet, å gjøre ledende politikere oppmerksom på den fare som truet og nødvendigheten av å bygge opp et sterkere forsvar, men han hadde talt for døve ører.

Hjemme i Norge hadde det vært mye rot hele sommeren. Våre ynkelige politikere som hadde ført oss ut i krig og okkupasjon var nærmest handlingslammet den første tiden, men i september klarte 2 / 3 deler av Stortinget å avsette Kong Haakon, visstnok mot å få beholde taburetten sin, hvilken “dåd”. Noe senere på året ble alle politiske partier forbudt, unntatt Nasjonal Samling ledet av Quisling.

Sverige oppførte seg feigt og simpelt ved å bryte alle diplomatiske forbindelser med vår lovlige regjering i London og opprette diplomatiske forbindelser med Quislingregjeringen i Oslo. Svensk kapital sørget for at deres industri produserte maksimalt av forsyninger til Nazi-Tyskland og ble visstnok betalt med økonomiske midler ranet fra jøder som senere ble myrdet, hvilket broderfolk.

Krig eller ikke krig, mange gjøremål måtte gå sin gang. En gang var vi med på å ta opp åker på en nabogård til Poden Farm, og da vi nærmet oss slutten av åkeren, krydde det av kaniner og svære rotter. En australianeger, eller “aborigine” vi jobbet sammen med med den dagen, hadde sitt eget trick. Han skrek så stygt at kaniner og rotter la seg flate av skrekk og ble et lett bytte.

Ut på høsten ble vi leid ut av County Council til en farmer for å delta i tresking av kornet hans som inntil da hadde ligget ute i stakk. Det gikk greit i begynnelsen da vi tok fra toppen av stakken, men lenger nedi krydde det av rotter som hadde gjort stor skade på avlingen. Alt foregikk heldigvis utendørs for det støvet noe forferdelig. Rottene hadde tatt godt for seg av kornet så farmeren burde nok ha tresket tidligere.

En kveld var hele den norske gjengen invitert til aftens hos sognepresten, og det var jo en hyggelig avveksling. Vi følte at dette forpliktet og møtte senere til gudstjenete i kirken hans en gang eller to.

England kjempet virkelig med ryggen mot veggen, og som øynasjon var de nesten helt avhengig av forsyninger utenfra. Befolkningen ble derfor oppfordret til å levere inn alt som kunne nyttegjøres, som gamle aluminiumskjeler, stål- og jernskrap, ja, selv de mest kunstferdige smijernsporter og gjerder ble ofret. Gamle klær, skotøy, papir, kartonger, aviser, til og med gamle kjærlighetsbrever ble folk oppfordret til å samle inn. Skolebarn deltok med iver og lyst i innsamling av som kunne komme til nytte.

Iblant fór det en Spitfire på lavflyging over hodet på oss - hvilket prektig syn. Det inspirerte oss i den grad at vi samlet sammen en haug pund og sendte til Spitfire-fondet som var blitt startet blant norske i London. Lite ante jeg at jeg vel et år senere skulle være mekaniker på dette beundringsverdige flyet.

Den 17. august fikk jeg brevkort fra Det norske registreringskontoret hvor jeg ble beordret til - uten opphold - å melde meg personlig på Registreringskontoret,

St. George´s Hall, Westminster Bridge Road, London, for å registrere for militærtjeneste. Dagen etter fikk jeg brev om å glemme det hele og forbli hvor jeg var, og melde fra hvis jeg flyttet eller tok annet arbeid. Da jeg noe senere fikk tilbud om hyre med kokeriet “Southern Empress”, sa jeg fra til Charlie at jeg måtte til London for å ordne diverse papirer, så han ga meg fri noen dager.

Reisen med toget gikk greit og selvfølgelig tok jeg inn på Royal Hotel i Russell Square hvor det alltid bodde noen norske. Det var jo artig å oppleve London igjen, men hvordan verdensmetropolen hadde forandret seg. Der var satt opp lette bunkers som invasjonsforsvar i mange av de større gatekryss og gater og “Shelter” både her og der, slik at folk hadde noe å gå inn i for å beskytte seg mot splinter under luftangrep. På ledig plass var det bygget store vannreservoar for brannbilene.

Noen dager senere var jeg tilbake i Honeybourne hvor det lå brev til meg med beskjed om å vente på ordre om noe senere fremmøte i Liverpool for hvalfangsthyre. Registrering for militærtjeneste ble utsatt inntil videre.

Senere fikk jeg bekreftelse på at jeg var hyret på som leder for beinkverna. Jeg stusset litt over det da dette var en jobb jeg visste lite om, men reiste likevel ned til Liverpool den 24. september, som anmodet om pr. telegram. Jeg hadde adressen til min svoger Håkon Dahl, som bodde på Woodside Hotel, Birkenhead, så jeg tok inn der foreløpig. Det så ille ut mange steder i Liverpool og Birkenhead. Tyskerne hadde bombet fra det ble mørkt om kvelden til dagslys neste morgen den senere tid.

Noen steder hadde Luftwaffe sluppet ned luftminer i fallskjerm, et stort utyske på 2 ganger 8 fot , som blåste i stykker mesteparten av alt innenfor en radius på én km.

Dagen etter dro jeg ut til hvalkokeriet som lå i Bromborough Dock i Birkenhead for diverse reparasjoner. Det viste seg der at min mistanke var riktig. Det var visst en Ragnvald Myhre som var godt til års og hadde vært med som sjef for “beinkverna” i flere år som skulle ha jobben. Jeg spurte samtidig om der var andre jobber ledige for sesongen, men de beklaget, mannskapet var fulltallig. På samme tid ble et tysk fly utsatt for luftvernild så granatsplinter slo ned på dekket. Jeg var nysgjerrig og tok én opp, men slapp den fort, den var glovarm.

Jeg traff flere hyggelige karer ombord og spiste middag i messa der, deilig saltkjøtt og erter. På veien ut traff jeg på en type som spurte på en veldig frekk måte om jeg hadde betalt kontingenten til Sjømannsforbundet, hvis ikke, måtte jeg se til å dra meg i land. Man måtte visst bære medlemsmerket på jakkeslaget hele tiden for å bli godtatt av sånne ekle typer.

Derpå reiste jeg innom familien Adams, som jeg var blitt kjent med i Birkenhead i mai, og mens jeg var der gikk det flyalarm. Like etterpå begynte bombingen, og det var det verste jeg hadde opplevd inntil da. Noe så ubehagelig som å høre bombene hvine nærmere og nærmere, men også lettelsen ved å høre eller kjenne dem eksplodere i rimelig avstand.

Da det gikk “All Clear” et par timer senere, benyttet jeg anledningen til å hoppe på en trikk som gikk dit Håkon bodde. Vi måtte ta et beger på gjensynet, men så satte bombelevnet igang på nytt og så var det å finne seg et brukbart Air Raid Shelter, dvs. vern mot bomber. Det vi fant var ikke rare greiene, men bedre vern mot glass og andre splinter enn ingenting. I min naive nysjerrighet måtte jeg ut iblant for å se og opplevde å få se at et fly ble fanget opp av lyskastere, men luftvernet traff det ikke.

Det var et svare til bråk storparten av natta, og da det omsider gikk “All Clear”, gikk vi ut av Shelteret, og da var det så mange branner i byen at det var lyst som dagen. Det ble henimot kl 04.00 før vi krabbet til køys. Like etter ble vi vekket av at to soldater med gevær påplantet 18 toms bajonett, som ramlet inn og befalte oss å sjekke vår “Black out” (mørklegning). Håkon ble temmelig arg og sa at det måtte være overflødig da det var lyst som dagen ute med alle de kraftige branner som raste, men ordre var ordre. Vi fikk gardinene på plass etter å ha sverget litt over urimeligheten.

Samme natt ble et sukkerlager i Gourock, i nærheten av Glascow, truffet av bomber og tok fyr. Sukkeret smeltet og rant inn i et shelter og brente ihjel mange av dem som hadde søkt tilflukt der.

Dagen etter fikk jeg bekreftet at det var ikke jeg som hadde fått hyra, men en identisk navnbror. Jeg ble likevel i Liverpool et par dager og konstaterte bl.a. at de store ørner på toppen av tollbygget fremdeles sto der. Göring, sjefen for Luftwaffe, hadde nemlig sagt at de hadde riktignok aldri fløyet, men det skulle han sørge for. De sto fremdeles på sin plass da krigen var over.

Det ble sagt blant norske i Liverpool at Fl.K. “Salvestria” var blitt torpedert og senket den 27. juli. De fleste kokeriene var blitt satt i tankfart og kunne også ta stor dekkslast.

Jeg syntes Håkon virket sliten og burde bo på et noe roligere sted og avtalte at jeg kunne skaffe ham jobb hos oss i Honeybourne for en tid. Det gikk i orden kort tid etter at jeg var kommet tilbake etter mange forsinkelser pga. luftangrep på Liverpool og Birmingham, så vel som jernbaner og stasjoner underveis. Ventetiden i Birmingham for tog til Stratford on Avon ble ekstra lang under slike forhold. Toget kom bare til Stratford så jeg måtte ta taxi derfra og hjem. Sjåføren var kvinne og riktig dyktig i sitt yrke. England frigjorde mest mulig mannlig arbeidskraft fra mindre viktige yrker for å få flest mulig til militærtjeneste.

Jeg fikk brev fra Håkon kort tid etter, og han fortalte at hans kamerat fra Dalsroa, Helge Dahl, var blitt drept under et luftangrep utenfor en kino, på vei til shelter. Håkon sa at de ved hospitalet hadde talt 37 hull i skjorta hans. Det var triste nyheter og Håkon så frem til et fredligere liv i Honeybourne.

Håkon fikk jobb og kom en uke eller to senere. Som hvalfanger gled han fort inn i miljøet. Han og Broder Snufs ble riktig gode venner. Håkon, som han kalte Bill, ble buden hjem til ham og så de merkeligste ting, bl.a. at Snufs hadde spikret brødene fast i taket. Dette ble forklart som nødvendig fordi det var så mange rotter i huset. Håkon ga ham en gang et par fine selbuvanter, og Snufs lovte at dem skulle han bruke bare til stas når han og “Missus” skulle ut i landsbyen, men noen dager senere trasket han ned i en grav full av søle og elendighet. med de fine vantene på.

Den 25. oktober angrep Italia England for første gang da de sendte 16 Fiat BR. 20 bombefly for å angripe Harwich, men engelsk vintervær kostet dem 3 fly og liten skade ble gjort. Fire dager senere gjorde de et kort angrep på Ramsgate med 15 bombefly eskortert av 73 Fiat CR. 42 jagere, uten at RAF fikk angrepet dem, men mange av bomberne ble skadet av luftvernild.

Atter en gang satte tyskerne London i brann med tusenvis av brannbomber. Brannvesenet kjempet bittert mot flammene, mens sprengbomber gjorde jobben ekstra ubehagelig og farefull. Sprengte vannledninger økte deres problemer ytterligere. Det frivillige brannvern gjorde også en beundringsverdig innsats med å bekjempe flammene. Noen branner kom helt ut av kontroll. Göring var yr av glede og ringte sin kone og skrøt av at nå står hele London i brann.

Den første uken av desember bombet tyskerne flere netter på rad Glasgow, Manchester, Leeds, Plymouth og Sheffield. Resultatet ble tusenvis av drepte, hjemløse og mye ødelagt industri. England hadde nå fått langt bedre med luftskyts som pøste ut granater “en masse”. Ledelsen regnet med at selv om det var lite effektivt så styrket det moralen å høre kanonene dundre løs på angriperne. Etter krigen ble det kjent at hvert nedskut fly kostet ca. 7.000 granater. Jeg avskydde både flyalarmen og luftskytset da de gjorde det vanskelig å høre hvilken retning flyene kom og å bedømme nedfallet ut fra hvinet av bombene.

Sent ut på høsten hadde vi fått husvogner å bo i og følte oss riktig som sigøynere. Vognene hadde en liten vedovn så vi hadde det varmt og trivelig i vår lille kabin.

Da jeg oppsøkte tannlege Anderson i Evesham for å få fikset på tennene mine, ble jeg kjent med at Mrs. Anderson underviste i en rekke instrumenter så jeg benyttet anledningen til å ta timer hos henne for å lære å spille litt på trekkspillet jeg hadde tatt med hjemmefra. Hun hadde også en elev som tilbød seg å oppbevare trekkspillet mitt i byen og la meg øve hjemme hos henne slik at jeg slapp å ta det med på sykkelen hver gang jeg tok timer. Jeg takket ja, men det ble forresten ikke så mye øving, fordi jentas far, soldat under forrige krig, var så pratesyk at det ble liten nytte av den tid jeg hadde avsatt til øving. Jeg hadde anskaffet meg en tråsykkel som jeg hadde mye nytte av og brukte den ofte i stedet for toget. Som vanlig i England på den tiden, hadde lykten min blitt rappet, og så ble jeg en kveld tatt på veien hjem for å sykle uten lys. Det var så klart månelys så jeg så ingen behov for lykt på sykkelen, men vår politivenn, mr. Price, på patrulje stoppet meg, og han var av en annen mening. Det resulterte i at han noen dager senere oppsøkte meg og overleverte følgende skriv som var holdt i en meget høytidelig form:

at the Parish of Badsey in the

You are therefore hereby summoned to appear before the Court of

Det er nå blitt kjent at Air Chief Marshal, Sir Dowding, som førte RAF frem til seier under Battle of Britain, den 24. november ble fratatt stillingen som sjef for Fighter Command. Han fikk vite det via en telefonbeskjed. Frabeordringen skjedde på en unødvendig sårende måte, uten æresbevisninger av noen art.

I dag står det en fin statue av ham foran THE ROYAL AIR FORCE CHURCH OF ST. CLEMENT DANES i Holborn, London, men den heder fikk han aldri oppleve. Utakk er verdens lønn.

Nevnte kirke er blitt besøkt flere ganger av veteranforeningen vår, RAFA, og er meget spesiell. Den viser tydelig at det er en RAF kirke. Gulvet er dekket med alle de skvadronemblemer som tok del i siste verdenskrig, deriblant de norske skvadronene Nos. 330, 331, 332 og 333. Jeg fant også min gamle kjenning 66 Sqd. der. Det er også mange fine gaver der fra de land som deltok sammen med RAF, bl.a. et imponerende pipeorgel fra USA og en vakker døpefont fra Norge.

På den tiden fikk vi rede på at Det norske senteret i London, St. George´s Hall hadde blitt truffet av bomber og ødelagt. En del av Ivars saker som var blitt lagret der gikk tapt, men bibelen han hadde fått med hjemmefra fikk han tilbake uskadet.

I midten av desember ble County Hotel, Upper Woburn Place, og Tavistock House like ved, åpnet som sjømanns- og legesenter for norske sjøfolk.

=== JUL I HONEYBOURNE ===