9 144
redigeringer
Endringer
Iblant spleiset vi på et fat øl, trillet det hjem fra Dounby i mørket og skjulte det under bordet, ullteppet som hang ned fra bordet dekket det hele. Dette var en bedre løsning enn at alle mann fra brakka måtte slite seg gjennom regn- og snøstorm til puben. Slike brakkelag førte også til at vi ble bedre kjent med hverandre i en hyggeligere stemning rent generelt. Noen hadde den merkelige vanen at de tømte “brannbøtta”, tappet ølet i den og varmet det opp med ildrakeren rødgløende rett ut fra ovnen. Noen droppet sågar sigarettaske opp i ølet, visstnok for å bedre styrken på det.
Vi måtte være på vakt mot inspeksjon av daghavende offiser, vanligvis norsk, og som tok sine runder en gang iblant, men jeg tror de fleste av dem ville ha unt oss denne lille glede i ødemarken hvis de hadde tatt oss på fersk gjerning.
Hele øyriket består av 20 småøyer på ca. 900 kv. km med Pomona som hovedland og Kirkwall som hovedstad. Der lå også Scapa Flow hvor Royal Navy hadde hovedbase for the Home Fleet. Orknøyene hadde på vår tid der omtrent 16.000 innbyggere, samt et relativt stort innrykk av sivile kontraktarbeidere og militære.
Øyene er skilt fra Skottland med Pentland Firth og har typisk kystklima med gjennomgående mildt vær, men med kraftige storm- og haglbyger om vinteren. Jordbruk, fiske og fedrift er de viktigste næringsveiene. Der er ingen skog på noen av øyene, bare et lite tre her og der hvor de kunne vokse i ly for været. Store trerøtter funnet i myrer tydet på at det en gang i svundne tider hadde vokst skog der.
Skvadronen vår ble invitert til engelsk julemiddag, og tradisjonen tro i RAF var det offiserene som vartet opp for de menige, en sympatisk skikk.
Menyen besto av skillpaddesuppe, kalkun med grønnsaker,og Christmas pudding samt øl og sigaretter. Stasjonens RAF Band underholdt med musikk under middagen.
Senere på dagen var det underholdning for de norske av pastor Leirvåg, feltprest for Flyvåpnet og Marinen, med norske filmer etc. Han var vel kjent med livet ute da han hadde seilt til sjøs for å betale for studiene til å bli prest. Vi sendte værgudene en stille takk for at dårlig vær hadde gitt oss fri storparten av dagen.
Den 28. desember: Store nyheter; jeg er blitt tatt ut til å gå på flyteknisk skole i Syd Wales. Det skal bli artig å få lære mere om fly og å komme til et mer befolket område med hyggeligere værforhold.
Det ble mange fine skrøner i årenes løp. Jeg husker vel en natt i begynnelsen av invasjonen da Hurricane og jeg gikk geværvakt sammen. Han ga meg en orientering i detaljer om krigens gang i Normandie, så jeg tillot meg å spørre om hvordan han fikk tak i slike topphemmelige opplysninger, men der hadde han ingen problemer for hans engelske kone var privatsjåfør for general Eisenhower, øverste sjef for invasjonsstyrkene. Jeg lot det klokeligen gå for god fisk og ble belønnet med interessant underholdning resten av vakten.
Mitt neste møte med Hurricane fant sted noen ti-år senere da jeg arbeidet ved Utdanningsavdelingen i Overkommandoen og fikk besøk av ham i forbindelse med at han skulle på et teknisk kurs i Statene. Han var da overført som tekniker til bakkeutstyr og da vi kom til spørsmål om kunnskaper i engelsk, sa jeg at etter hans lange opphold i engelsktalende land var vel det et punkt vi lett kunne hoppe over. Han var så enig så enig for hans engelskfødte kone hadde forøvrig doktorgrad i engelsk ved Oxford University. Det var tydelig at hans opphold i fedrelandet ikke hadde skadet hans livlige fantasi.
Den 29. desember: I dagboken har jeg skrevet om et besøk hos tannlegen på Skeabrae, en løytnant i Royal Army, og det var litt av en erfaring. Utstyret hans besto bl.a. av et tråapparat som drev boret, og jeg hadde følelsen av at boret beveget seg i samme takt som han trådde. Det luktet ikke helt godt av hendene hans heller. Etter å ha boret og skrapet en stund, dyttet han inn en amalganblombe, ferdig med det. Jeg husker at samtalen mellom ham og assistenten hans stort sett dreide seg om hvem var hvem i den engelske adelskalender.
Ifølge dagboken den 1.1.42. feiret Leif Moe og jeg litt av en nyttårsfest, som jo er skottenes store høytid. Etter litt oppladning “lånte” vi hver vår RAF-sykkel og la ivei til Stromnes, ca 10 km, og kom vel frem, men alle tilstelninger var for bestilte billetter, selv på den store Town Hall, så vi oppsøkte en rekke puber hvor vi fyrte opp med noen pints øl til fish and chips.
Kontrollørene på de forskjellige steder ble senere på kvelden mer medgjørlige, så vi slapp inn uten problemer. Det ble dans og mye moro til langt på natt til band med sekkepiper og andre instrumenter og kl. 24.00 skulle alle kvinner kysses etter god gammel skotteskikk - en hyggelig avslutning på året enten damene var pene eller mindre pene, unge eller eldre. Senere på natten ble vi invitert på hjemmemoro av to jenter vi var blitt kjent med på dansen, men noen slyngler hadde rappet en ventil på hver av syklene våre så de sto på felgen. Vi fulgte vanlig rutine og rappet nye ventiler på nærmeste sykkel, pumpet opp og la ivei til ny fest.
Vi ble hjertelig mottatt som de første norske gjester i deres hjem. Det ble rikelig traktement av både fast og flytende. En dame på 87 år ledet an i fellesdansen. Hun mente at hun hadde norsk blod i årene og det er jo godt mulig siden norske vikinger hadde styrt øyene her i noen hundre år. Ut på morgenkvisten ga vi oss på hjemvei etter å ha takket vårt gjestfrie vertskap for en meget hyggelig fest og fikk stående invitasjon til å komme igjen når vi hadde lyst. Vi lurte oss usett inn i leiren uten problemer ved 06.00 tiden, vel fornøyd etter en hyggelig nyttårsfest.
På årets første dag var det hovedoppstilling med opplesing av dagsbefaling fra Forsvarsministeren.
Skvadronens detasjement på Shetland ble skiftet ut med et nytt den 1. januar.
5. jan.: Så “Charlie Chan in the Waxs Museum” på stasjonen. I går var Leif og jeg på konsert i Stromness, kraftig snøstorm og haglbyger på veien hjem.
Språkkursene med Flight Lieutenant Tidmars fra RAF som lærer fortsatte, og jeg fikk fortsatt anledning til å delta i både engelsk og tysk. Brev fra Effie i Thurso.
Den 7. jan. ble jeg kalt inn for den endelige prøve for opptak til flyteknisk skole. Jeg klarte meg bra og skal visstnok reise på kurs om tre uker.
Den 8. januar: Det har vært mange sure jobber ute i regn, snø og blåst den senere tid, og vårt utstyr hva klær angår, er ikke særlig skikket under slike forhold. I dag var jeg med på en spesielt sur jobb som gikk ut på å kompangsere flyets kompass. Jobben besto i å svinge og holde flyet i kompassretningene nord, øst, syd og vest på et område, uten forstyrrende magnetisk innvirkning og å sjekke flyets kompass mot et “Master Compass”. En mann satt i cockpit og noterte avvik på en plate ved siden av kompassets. I urolig vær måtte det flere mann til for å holde flyet rolig under lesing av kompassene.
Tjenesten går stadig bedre. Den første tiden her lå vår skvadron lavest i No.14 Group i antall flytimer pr. måned, men hadde likevel flest flyuhell. Vi har imidlertid klart å avansere til 1. plass, sjelden lavere enn 2. plass. Skvadronen er nå kommet opp i full styrke etter RAF skala, dvs.15 - 20 mann bak hvert fly i luften, men da det nå er en norsk jagerskvadron til under oppbygging, må vi nok avgi en del personell til dem. Vi har ofte lange og slitsomme dager for for å få tjenesten til å gå, men ingen klager.
Brev fra Joan Hargrieves i Birmingham.