9 144
redigeringer
Endringer
Hopp til navigering
Hopp til søk
Den 4. mars angrep briter og nordmenn Lofoten, hvor de saboterte diverse anlegg og senket flere tyske skip, før de trakk seg ut med 300 patrioter som ville ut og kjempe for Norge. En bunt norske nazister og 213 tyskere ble også tatt med som fanger. På grunn av mye dårlig vær, var det bare spredte tyske luftangrep i årets første måneder, men i mars ble været bedre og Luftwaffe mer aktiv, særlig over London og Clydeside. Tyske bombefly ble grundig lurt forleden natt. Da de var på vei for å bombe industribyer i Nord-England, ble det tent kraftige bål på bakken som villedet dem helt.
Dagen etter kom mrs. Onions først på besøk og deretter flere av gjengen. Slik gikk dagene og selv om det bare var skjermbrett mellom sengene, ble det ikke så mye kontakt mellom oss som lå der. Det var noe uhyggelig på nettene når sårede etter luftangrepene ble trillet inn. En soldat ble trillet inn med skader i hodet etter at bilhjulet sprakk da han ikke hadde passet lufttrykket under fylling fra kompressor. Et språkgeni på 17 år rett overfor meg var fullbefaren i seks språk, men veldig dårlig og døde noen dager etter jeg ble utskrevet. Det var mest Birmingham og en eller annen flyplass eller jernbanestasjon som ble bombet, men luftvernilden i området var så kraftig at hospitalet nærmest hoppet og skalv.
Etter syv dager ble jeg utskrevet selv om jeg hadde et langt sår som skulle gro til, men det var mangel på sykehussenger pga. luftangrepene på nabobyene. I tillegg kom behov for sengeplasser for pasienter etter ulykker og vanlige sykdommer som heller ikke tok ferie i krigstid. Regningen viser at oppholdet varte fra den 29. mars til den 5. april med et “Maintenance Fee” på 2 pund og 2 shilling, eller ca. 42,- kr., som antagelig ble betalt av arbeidsgiveren. Jeg ble sykemeldt for noen uker og kjedet meg.
Den tok seg imidlertid opp igjen to dager senere da det kom melding at enheter fra Royal Navy hadde senket Tysklands stolthet, slagskipet “Bismarck”. Storparten av mannskapet gikk med til bunns, kun 110 mann overlevde. Tyske u-båter som nærmet seg kampsonen, gjorde det for risikabelt å redde flere. Hele sjøslaget kostet 3.500 britiske og tyske liv. Under slaget deltok 48 britiske skip, deriblant slagskip, kryssere og destroyere samt et hangarskipet HMS “Arc Royal” med Swordfish torpedofly ombord, sammen med Catalina observasjonsfly. Et Swordfish fly hadde truffet roret på “Bismarck” med én torpedo og beseglet dets skjebne. Uten kontroll over rorene ble skipet utsatt for en drepende ild fra Royal Navy.
Kaptein Hertzberg ved Militærmisjonen, som hadde observert vår mangel på militær oppførsel, ba oss være med inn på sitt kontor og der fikk vi en kort innføring i hilseplikten og hvordan den skulle utføres. Det var sikkert den korteste norske rekruttskole noen har fått. Kapteinen fløy senere i RAF og falt dessverre i luftkamp den 2. januar 1942. I løpet av krigen falt også hans far og en bror.
Bjarne Øen var noe vannsiret i ansiktet etter en ulykke før krigen med et Fokkerfly som fikk brann i motoren i 1.000 m høyde. Han hadde to flysoldater ombord som passasjerer og de hadde ikke fallskjerm. Øen kunne ha hoppet i sin skjerm, men sideslippet heller flyet maksimalt i håp om å komme ned med sine passasjerer før flyet eksploderte. Han klarte det og reddet livet på soldatene med stor risiko for sitt eget, men ble selv veldig forbrent i ansiktet. Begge soldatene som satt bak ham var nesten uskadd. Øen ble liggende 9 måneder på sykehus og fikk senere Kongens fortjenestemedalje for sin bragd. Han hadde forøvrig på seg et par spesielle briller til utprøving på denne turen, og dette reddet synet hans. Det hører med til historien at Flyvåpnet likevel ikke fikk kjøpe inn slike briller etter uhellet.
I løpet av første del av januar inntok britene Bardia og Beda Fomm, og tok 85.000 til fange, ca. 1.000 kanoner og 400 tanks samt mange tusen tonn verdifulle forsyninger. Slike gode nyheter gjør seg, selv om kampene foregår fjernt fra Nord-Europa.
Ved samme tid fikk vi rede på at natten til den 11. januar hadde en bombe truffet billetthallen for Bank undergrunnstasjon. Resultatet ble et blodbad det tok dager å rydde opp i og 111 offere ble funnet. Rykter sa at mange aldri ble funnet, før stasjonen og gaten ble midlertidig reparert for fortsatt trafikk.
De trodde det var byen som brant etter første angrepspulje og slapp sine bomber der. Oppløyde jorder og et par drepte kuer ble resultatet.
En kveld i slutten av mars fikk jeg et fryktelig mageknip, og morgenen etter var jeg i halsvime etter å ha svelget flere aspiriner i løpet av natten, så doktor ble budsendt. Han konstaterte betennelse i appendix (blindtarmen) og beordret innleggelse på sykehus straks. Legen på hospitalet i Evesham beordret operasjon øyeblikkelig, og dermed ble jeg trillet inn på operasjonsstua og bedøvet. Jeg fikk en maske over ansiktet og bedt om å telle fra én og oppover. Jeg følte at jeg este opp og ble større og større og husket ikke mer før jeg våknet opp igjen etter operasjonen.
I mørkningen samme dag gikk det flyalarm, men jeg har aldri følt meg mer likeglad i fare som da. Alle sykesøstrene tok på seg stålhjelm og hjalp dem som kunne gå, ned i kjelleren, men vi sengeliggende fikk bli der vi var. Sykehuset var på to etasjer med en sal for menn i 1. etasje og en sal for kvinner i 2. etasje. Pleierskene ville endelig vite hvor jeg kom fra da jeg snakket et fremmed språk mens de maste på meg at jeg skulle våkne opp etter narkosen. Jeg fortalte dem det og ble deres favorittpasient fra da av ifølge mrs. Onions. Den synlige del av såret var mye større enn jeg hadde sett dem i Norge og utenpå ble det holdt sammen med små stålklips.
Mrs. Onions var veldig hjelpsom under hele oppholdet på sykehuset, og noe senere spurte mr. Onions om jeg ville la meg adoptere av ham fordi han hadde ingen barn. Han ville koste universitetsutdannelse på meg, og jeg kunne få bli hans arving. Jeg takket for tilbudet, sa jeg ville tenke over det og at jeg dessuten ennå ikke var myndig, så vi måtte la det hele bero inntil videre. Det er mulig at jeg sa fra meg en millionarv, da han hadde flere fabrikker i Birmingham. Jeg vet ikke hvor mange eller hva de produserte, men han fortalte en gang at tre av dem var blitt skadet under luftangrep. Men på den tiden trivdes jeg ikke i England og kunne ikke tenke meg å slå meg til der.
Det er blitt opplyst i den norske avisen i London,”Norsk Tidend”, at Flyvåpnenes Felles Kommando, FFK, er blitt opprettet for Hærens og Marinens flyvåpen, ved Kgl. Resolusjon av den 28. mars 1941, med kommandørkaptein Riiser-Larsen som sjef.
Dette tegnet til å bli en svart vår, men det skulle bli verre.
Mai måned fortsatte med tilbakeslag. Den 24. kom det melding om at Englands største slagskip, HMS “Hood”, var blitt senket av det tyske slagskipet “Bismarck” ute i Atlanterhavet. Det ble truffet av flere salver hvorav en traff ammunisjonsmagasinet med en voldsom eksplosjon. “Hood” sank i løpet av et minutt og tok med seg 1.400 mann i dypet, kun 3 mann ble reddet. Dette var en nasjonal megakatastrofe. Aldri hadde jeg opplevd så matt stemning på pubene i Evesham og Honeybourne som da.
== '''I FLYVÅPNET''' ==
Da jeg følte meg frisk nok etter operasjonen, reiste jeg ned til London den 5. juni for å undersøke om min sak var blitt behandlet ved Militærmisjonen som holdt til i Norway House, 21/24 Cockspur Street, ved Trafalgar Square. Jeg oppsøkte kontoret dagen etter ankomst, meldte meg i resepsjonen og bar frem mitt spørsmål. Sekretæren meldte fra til sjefen for Rekrutteringskontoret og da ble det fart på saken min. Jeg ble mottatt av en løytnant i uniform fra Marinens Flyvåpen, som presenterte seg som Olsen og spurte om jeg var Myhre som hadde skrevet tidligere, hvilket jeg bekreftet. Dermed utbrøt Løytnanten: “Nei, dette var riktig fint, deg har vi ventet på lenge, og nå er du virkelig kommet til ditt rette element.” Jeg følte meg veldig smigret og nevnte mine tidligere skriv som enten forsvant eller ble sterkt forsinket. Olsen kunne forsikre meg at de gjorde sitt beste ved Rekrutteringskontoret, men tysk bombing og mye ødelagt post var nok å skylde for det hele.
Det første jeg gjorde var å gå ned til Horn & Brothers i City med rekvisisjon for diverse effekter for Flyvåpnets uniform, som sko, strømper, undertøy, skjorter og slips samt mansjettknapper etc., og så var alt klart for å kunne kle meg i “Kongens klær”. Jeg var sammen med Terjesen, en kar fra Narvik, som var ute i samme ærend.
Vi gikk stolte ut fra Norway House i våre nye uniformer, men skrekk og gru, der sto general Fleischer og kommandørkaptein Riiser-Larsen, og vi som ikke engang hadde lært å hilse på militært vis. Til tross våre noe famlende måte å hilse på, fikk vi en hyggelig prat med de to hedersmenn. Fleischer, tidligere sjef for 6.Divisjon og helten fra Narvik, var nå sjef for Den norske Hær under oppbygging i Skottland. Riiser-Larsen var min store helt fra før krigen, som flyger, luftskipsfører, polfarer og pioner i norsk luftfart, og nå var han sjef for Hærens og Marinens flyvåpen. Etter møtet med de to offiserene glemte jeg alt jeg hadde hørt om barske,sinte, bjeffende befal offiserer.
Med beskjed om å melde meg hver uke for eventuelle nye ordre, slo jeg meg ned i Russell Square hvor jeg var godt kjent fra tidligere opphold i London. Da det ennå ikke var gått i orden med samlingssted for personellet, kunne vi bo hvor som helst i rimelig nærhet , bare vi holdt Rekrutteringskontoret informert om vår adresse. Jeg traff flere nye rekrutter og hadde en hyggelig og interessant tid sammen med dem. Storparten av oss bodde i området Russell Square og med 5 pund i uken kunne man leve romslig, særlig de av oss som var godt kjent i London.
Da jeg hadde vært på The Grange tre uker , fikk jeg beskjed om å melde meg på Forsvarsdepartementets Etterretningskontor, FD/E, hvor jeg skulle vikariere for en som var på “ferie”. Det het gjerne det når noen var på oppdrag hjemme i Norge.
Arbeidet besto bl.a. i å rette spionrapporter som var mangfoldiggjort og iblant som ordonans mellom FD/E og Admirality hvor Royal Navy hadde sitt hovedkvarter. Marinens hovedkvarter holdt også til i det samme bygget. Jeg fikk de strengeste ordre om forsiktighet. Det var ganske spennende å lære litt om hvordan spioner opererte hjemme i Norge, men slike ting måtte jeg ikke snakke om dengang. På trikker, busser, tog etc. ble folk med hjelp av plakater minnet om ikke å snakke om tjenestesaker, det kunne være spioner over alt og uforsiktig snakk kunne koste liv. Ved FD/E fikk jeg høre mye nytt om det som foregikk i England, og det viktigste for meg var alt det som hadde med fly å gjøre. Noe av det mest interessante var nyhetene om at Den første norske Sjøflyvingen, fra Marinens Flyvåpen, var kommet over fra Canada og hadde vært under oppbygging på Island siden den 25. april 1941. Vingen var blitt registrert i Royal Air Force som No.330 (Norwegian) Squadron og skulle høre inn under Coastal Command (Kystkommandoen). Skvadronen skulle deles inn i 3 Flights, en på hver av Fossvogur ved Reykjavik, Akureyri og Budareyri. De skulle bruke enmotors flottørfly av typen Northrop, som tidligere var blitt bestilt for bruk i Norge, men hadde nå blitt levert til Little Norway i Canada og senere skipet til Island. Fly og tilhørende materiell var kommet vel frem, og etter montering, prøveflyging og trening, ble skvadronen operativ den 23. juni. Det var nok et slit å drive med fly under de barske værforhold som hersker på Island. Tidlig på sommeren kom også personell for Den første norske jagerving fra Hærens Flyvåpen over fra Canada til England og ble etter hvert samlet på Catterick RAF Station i Yorkshire. Der var den blitt registrert i Royal Air Force den 21. juli som No. 331 (N) Squadron med skvadronbokstavene FN.Kort tid etter at jeg var ferdig ved FD/E, ble flere av oss gjort klare for tjeneste ved flyskvadron, da Jagervingen trengte mer personell. Den jeg husker best, av dem som holdt timer med oss, var dr. Larsen som var utdannet i Quebec og hadde tjenestegjort i Frankrike under krigen 1939 - 40. Han beskrev krig som det helvete de er, og han snakket av erfaring, en av tilhørerne besvimte. Så måtte vi få identifikasjons-brikke på oss. Den var laget av asbest og hadde opplysninger om nummer,navn og nasjonalitet samt blodtype. De var festet rundt halsen med snor og dobbelt, slik at nedre del kunne brytes av og sendes Det Røde Kors. Den andre delen skulle følge den falne. Neste steg i forberedelsene var å få injeksjon mot stivkrampe eller granatsjokk, tyfus etc., og det var litt av en tortur da hele kroppen ble øm og sår etter slike sprøyter.
Den 28. juli droppet Luftwaffe én 1000 kg sjømine i fallskjerm på Poplar i East End av London. Den blåste bort storparten av et helt kvartal.
=== RAF STATION CATTERICK===
YORKSHIRE
=== RAF STATION CASTLETOWN===
CAITHNESS
Den 22. august marsjerte vi i samlet tropp med full oppakning til jernbanestasjonen Catterick. Jeg husker jeg hadde fylt feltflaska med brus for å kunne stille tørsten underveis, men det gikk ikke etter hensikten. Feltflaska ble ristet under marsen og med kullsyre i brusen kom storparten ut gjennom korken og nedover høyre ben som ble klissvått. Avreisen gikk greit da ingen av oss hadde rukket å stifte noen bekjentskaper under den korte tiden på stedet, og det tok ikke lang tid før vi var plassert på toget som tøffet i vei med lokomotiv drevet med gammeldags kullfyring. Toget stoppet ved noen stasjoner, og iblant dukket det opp damer med te og gode smørbrød, så reiselederen hadde dårlig avsetning på reiseprovianten. Vi klarte å finne oss et brukbart sted for å sove og var rimelig uthvilt neste morgen. Det ble en slags frokost, men atter hadde toget lange opphold ved noen stasjoner og skottene viste seg særs spandable med tea and sandwiches. Vi var enige om at nå hadde historiene om gjerrige skotter fått en alvorlig knekk. I løpet av reisen kjørte toget over The Forth Bridge, en prektig jernbanebro på ca. 2,5 kilometer. Ca. 7.000 mann hadde arbeidet døgnet rundt i 7 år for å bygge den. Broen spenner over Firth of Forth, en stor bukt på Skottlands østkyst hvor elven Forth munner ut, og den ble åpnet i mars1890. Så vidt jeg husker kom vi frem til Thurso ut på dagen. Det er den nordligste byen i Nord-Skottland og ligger i grevskapet Caithness som vikingene i sin tid kalte Kataness. Thurso, ved munningen av elven Thurso, kalte de Torså. Reisen gikk videre med buss til Castletown RAF Station, som ikke så særlig innbydene ut. Brakkene vi ble henvist til sto på en betongplatting og var laget av et stålskjelett kledd med tomme asfaltfat som var klippet opp og rettet ut. Midt på gulvet sto en liten ovn, vegger og tak var ikke isolert. Det var ennå tidlig på høsten så vi mente at vi skulle holde ut en tid fremover, men grudde oss litt med tanke vinteropphold.
Trette etter reisen var det noen som slengte seg ned på ledige køyer for en kort strekk, men fy for elendighet. Det krabbet og spratt av både lopper og lus som etter en hungersperiode plutselig hadde funnet nye offere for sitt levesett. Vi plukket mange av krypene opp i en fyrstikkeske og gikk inn på kontoret til Squadron Leader Cole som fremdeles var attasjert skvadronen.
Den største og barskede av oss fikk i oppdrag å fremme vår klage om lus i sengklærne. Han fikk til svar: “Shake your blankets please and everything will be all right.” Da var det at vår talsmann som ved et uhell, slapp lusesamlingen i fanget til Cole. Han spratt opp, børstet styggedommen av seg og lovte å ta seg av saken så snart som mulig. Før dagen var omme fikk vi flytte inn i en ny leir i et lite skogholdt, ikke langt fra flystasjonen. Brakkene var nye, bygget av sementblokker og fremdeles noe råe, men rene og frie for lopper og lus, og alle mann ble tildelt nye ulltepper.
Nå var Bjarne Øen noe spesielt. Han hadde kommet hjemmefra som kaptein og vært mye av drivkraften til å starte et norsk flyvåpen utenfor Norge. Først hadde han prøvd i Frankrike, men det hele falt i fisk da landet ble overrent av tyskerne . Så hadde han prøvd i England, men de hadde på den tid så altfor god bruk for egne flystasjoner og fly, men Øen ga ikke opp for det. Han skulle gi norsk flypersonell en mulighet til å delta i kampen mot Nazi-Tyskland.
I Canada fikk han napp og fikk bruke en flyplass ved Toronto. Stasjonen ble bygget opp i en fart og åpnet formelt med stor parade den 10. november 1940, som “Little Norway,” av kommandørkaptein Riiser-Larsen og major Øen med en rekke norske og canadiske gjester tilstede. Senere kom kaptein Ole Reistad fra Norge via Sovjet og overtok som sjef for utdanning. Vi som var tilknyttet Flyvåpnet under krigen, er Canada evig takknemlig for at de ga vår våpengren et hjem da det røynet på.
Det ble drevet ganske intens treningsflyging på Castletown og det var vel ikke til å unngå at der forekom ulykker. Jeg husker at Jens Müller, som lå toer til Lundsten, kom for nære flyet foran og ødela propellen sin i halen på det. Uten propeller kom motoren i brann, så Müller måtte hoppe ut og han landet i god behold. Lundsten satte flyet sitt ned uten høyde- og sideror, men kjørte inn i et annet fly på bakken og skadet det. Selv var han uskadd, men tre fly var satt ut av tjeneste. Opp til da hadde Skvadronen hatt fire havarier totalt. Begge de nevnte flygerne ble skutt ned senere under krigen. Müller den 9.6.42, hoppet ut og ble tatt tll fange, men klarte senere å rømme og returnere til England via Sverige. Lundsten ble som sjef for 331 skvadronen skutt ned og drept av US Navy den tredje invasjonsdagen 1944.
=== RAF STATION SKEABRAE ===
ORKNØYENE
