Endringer

På vei til Belgia og Holland. Gikk ombord på “Biaritz” i morges og kom til Calais halvannen time senere etter en fin tur over. Under ventetiden før toget skulle gå, var vi rundt i byen og så oss om og der var det mye ødelagt. Spiste sen middag og gikk ombord i toget kl 17.00. Det var et gammelt rusletog med ukomfortable trebenker, men vi ble servert te ved Tournai og det var jo noe.

SØNDAG DEN 8. APRIL:

Angrepet på Soltar - Hamburg forsinket pga. mange sprengte broer.

DEN 19. APRIL:

“ Når 132. (N) Wing i disse dager sier farvel til 84. Gruppe, er det med en underlig blanding av vemod og lykke. Med vemod fordi vi må si farvel til så mange gode venner, og til et spennende og interessant liv. Med lykke fordi vi innser det er et videre skritt mot Norge og mot fred.

Personlig ønsker jeg å takke dere alle - dere i wingstaben så vel som dere i attasjerte avdelinger - for alt deres fremragende arbeid, for selvoppofrelse og for godt samarbeid i hele denne tid, som ikke bare har vært fylt med glade dager, men også med hårde, travle dager med tunge krav til deres styrke og tålmodighet.

DEN 3. MAI:

Ryktene sier at I går kom sjefen for den tyske flåte, General Admiral von Friedberg, General Kunzel og Kontreadmiral Wagner som tyske parlamentærer til Field- Marshal Montgomery på vegne av Großadmiral Dönitz og General Feldmarschjall Keitel, og anmodet om betingelser for overgivelse. Montgomery tok imot dem på en noe likeglad og arrogant måte, og stilte beinharde betingelser som tyskerne i dag måtte godta for å slippe videre ødeleggende kamper. Von Frideberg, Oberst Pollak og Wagner, bleke, triste og nervøse skrev under på kapitulasjon og fred uten vilkår. Montgomery skrev under tilslutt med navn og dato. Det hele tok 2 min, og så slentret han likgyldig ut av teltet og overlot tyskerne til seg selv. Tilpass for disse hovne, arrogante nazistene.

Under pressekonferansen etterpå var Montgomery like god. Han fortalte bl.a. at han hadde hatt kontakt med en fyr som het Blumentritt ( general og Hitlers stabssjef) og at han ville ha fredbetingelser for overgivelse. Det hadde han fått på en elegant, arrogant måte.

Store nyheter i kveld. Alle tyske styrker nord for oss til og med i Danmark vil innstille ilden fra kl 08.00 i morgen og overgi seg til Field- Marshal Montgomery.

Reichsmarschall Gøring er blitt tatt tilfange i Tyrol.

A-partiet var reist i morges og B-partiet reiser i morgen. Jeg skal kjøre en truck og vil ta det litt rolig i kveld for å være i form til i morgen. Etter at vi hadde gått rastløse omkring en tid, fant en av gjengen ut at siden tyskerne hadde lagt igjen et stort lager med våpen, ammo og sprengstoff, kunne vi dra nytte av dette og saluttere litt. Vi satte i gang og brukte både det ene og det andre av sprengstoffet så det smalt lystig. Det var helt sinnsvakt å gjøre dette da vi hadde liten kjennskap til tysk sprengstoff, men det løste ut noe av den spenningen vi gikk og bar på. Jeg tror ikke mange av oss sov mye den natten. Den tyske kapitulasjonen er nok den største i verdenshistorien, og ca. 10 millioner tyskere og medløpere må tilbringe en tid fremover i fangenskap.

DEN 8. MAI, ANTWERPEN:

DEN 9. MAI, BLANKENBERGE, BELGIA:

Her i Blankenberge er det riktig liv i kveld da belgisere som har vært i tysk fangenskap er kommet hjem og tar oppgjør med nazistene. Ut fra quislinghusene kastes møbler og annet innventar som settes fyr på ute i gata. Kvinner sloss og rev hverandre i håret. Vi syntes det virket noe motbydelig hvilket vel måtte bety at nesten seks års krig ikke hadde forrået oss helt. Storparten av oss hadde jo heller ikke levd under nazistyre og var derfor ikke så fulle av hat mot svikerne.

Det er stor fest på pieren utenfor Continental Palace hvor vi bor, men det var ikke mange av oss som var særlig opplagte for slik moro etter en dag bak rattet i en støyende lastebil.

DEN 11. MAI:

Vi får ekstratog helt frem til Edinburgh så vi kan bare ta det med ro helt frem uten å skifte underveis. Det var noe trist å reise fra North Weald som hadde vært vårt hjem så lenge og tatt så vel imot oss. Det så ennå mørkt ut da vi kom hit våren 1942 og folk på stedet hadde sikkert sine problemer og bekymringer, men de ga oss av sitt overskudd.

DEN 20. MAI :

Prøvde å ringe hjem, men ga opp etter en tid. Telefonsystemet var visst ikke i særlig god stand.

Hørte på radioen at Kong Haakon med familie kom til Oslo i dag med krysseren H.M.S. “Norfolk”. Stor jubel fra en overlykkelig befolkning som har fått fred, frihet og sin konge med familie hjem. Jeg håper folk ikke glemmer at det har kostet mange liv og helse.

Det er utrolig hvordan Personellkontoret klarte å skaffe oss billetter, rasjoner, norske penger etc. og få storparten av oss avsted med tog, buss, båt eller hva som måtte passe for hjemreise hurtigst mulig. Noen måtte være igjen som vaktmannskap. Jeg ble med puljen som fikk reise med nattoget til Drammen.

Toget gikk ikke særlig fort da lokomotivet måtte fyres med ved, men det hadde sikkert gått for sakte uansett hva det enn hadde blitt fyrt med. Det ble ikke mye prat mellom oss i løpet av natten og jeg tror de fleste av oss var noe overspente og hadde nok med sine egne tanker. De fleste av oss hadde reist ut som veldig unge gutter og skulle snart møte foreldre og søsken igjen etter 5 - 6 år turbulent liv. Det var flere av oss som skulle av i Drammen for å skifte tog inn på Vestfoldbanen, og vi var alle mer eller mindre nervøse etterhvert som vi nærmet oss hjemstedet. Toget fikk påfyll av ved noen ganger i løpet av natten.

I Drammen ble vi møtt av unge, lyse, fagre lotter som bød på frokost med deilig avkjølet melk. De var rene engler syntes vi og melken smakte himmelsk.

Vestfoldbanen skranglet i vei på smalspor og gikk ennå saktere enn Sørlandsbanen. Dette toget stoppet alt i ett da det betjente mange mindre stasjoner. Jeg merket meg også at vognene var utstyrt med kullovner for oppvarming om vinteren og parafinlamper i taket.

Jeg gikk av toget på Sem Stasjon, trasket opp til busstoppen med feltoppakning, stålhjelm, pakksekk, to geværer og fikk omsider en buss som tok meg nesten hjem.

De allierte styrker var fremdeles på krigsfot og vi måtte ha full feltrustning med under reiser.

Den lange reisen gjennom mange deler av verden og ulike farkoster i luften, til vanns og til lands, ble altså avsluttet i vår gamle 2-hjulskjærre og med noen stopp underveis for å hilse på kjente.

Det ble riktig stas å komme hjem og finne alle friske og sunne, men alt virket så smått og rart. Det var også hyggelig for meg å kunne fortelle at jeg for kort tid siden hadde vært sammen med Ivar, Knut og Hans. Min bror Håkon visste jeg ikke noe om. Jeg visste at Håkon Dahl var på hvalfangst i Syd-Ishavet, men Erling var et ukjent blad. Storparten av ungfolket i familien var i Oslo for å ønske Kongen velkommen hjem.

Dagen etter fortsatte vi å utveksle “nyheter” fra nesten seks år tilbake i tiden, men det undret meg noe at jeg i grunnen hadde lite å fortelle etter så langt fravær. Det var derimot mer interessant å høre om hva som hadde hendt hjemme. Av mine tre brødre som hadde vært hjemme hadde den eldste, Einar, vært sterkt engasjert i hjemmefronten og de to yngste, Arne og Harry, hadde “ligget på skaugen” for å unngå å bli innkalt til “Arbeidstjeneste” som var styrt av Quisling og tyskerne med henblikk på tjeneste i Den tyske hær. Av mine sambygdinger var tre blitt nazister, én kjente jeg godt fra før krigen, en kjernekar og ufarlig som nazist. Jeg husker at han hadde pratet varmt for Quislings ideer og med god grunn i 30-åra. De to andre hadde nok vært noe mer aktive nazister.

Vi hjemme på Myhre hadde opp til dags dato vært uvanlig heldige. Fem brødre og to svogre ute, samt tre brødre aktive motstandere hjemme, hadde alle kommet helskinnet fra krigstiden enten det nå var pga. mange bønner for våre liv og lemmer, flaks eller begge deler. Dess hardere var det å treffe familier som hadde mistet en eller flere. Dette fører mine tanker til fru Hogsrød i Arnadal som mistet sin mann like etter forrige krig da skipet hans ble sprengt av en mine. Hun satt igjen med to gutter Torkill og Reiulf som ofte var på besøk hos familie på nabogården Ilestad så vi på Myhre kjente dem godt, riktig noen skøyere begge to. Torkill ble torpedert og drept i 1943 og Reiulf som var med i Hjemmefronten ble skutt av tyskere og norske nazister under skuddveksling ved en hytte i nærheten av Eikeren, to uker før krigens slutt.

Det var kanskje ikke så rart at mange som slapp lett fra det følte seg noe skyldbetynget.

Kjevik Flyplass hadde vært i full drift helt til den tyske kapitulasjonen og tysk personell under Luftwaffes major Flemming, fortsatte foreløpig sin virksomhet på de ulike avdelinger. Vi var noe forundret over at nordmenn som hadde arbeidet for tyskerne under krigen fremdeles fikk arbeide der. Senere fikk vi rede på at norske som vedlikeholdt tyske fly ved hovedverkstedene på Kjeller Flyfabrikk var fullt ut betraktet som gode nordmenn. Det var flere dusin tyske fly av ulike typer på Kjevik og tyske spesialister holdt fremdeles på i verksteder og hangarer med tilvirking av deler til fly under reparasjon. Kort tid etter ankomst ble jeg beordret til vakt i flyområdet hvor også tyskere gikk vakt, men uten gevær. Det ble litt samtale mellom oss på blandingsspråk og litt tysk hadde jeg lært på språkkurs i England. Det faktum at tyskeren også tilhørte et flyvåpen dannet muligens en bro mellom oss.

Ryktene hadde svirret blant oss om Regjeringens ondskapsfulle intriger, bakvaskelser og annen smålighet hadde mobbet general Fleischer inn i døden. Generalen hadde vært sjef for Den 6. divisjon dvs. N. Norge, mobilisert sin divisjon og som leder for norske, franske og polske styrker, slått de tyske styrker ved Narvik og inntatt byen. Han fulgte med Kongen til England og ble sjef for den norske hæren under oppbygning der. Han nøt stor anseelse blant de allierte som den første general til å slå tyskerne i åpent slag, men ble likevel avsatt som sjef for H.O.K. av London-Regjeringen og ytterligere ydmyget over til en ubetydelig stilling i Canada. Etter å ha blitt tråkket på i den grad av en så ynkelig regjering, fant den ærekjære, gamle hedersmann ingen annen utvei enn å ta farvel med denne verden ved hjelp av sin tjeneste pistol, eller som en av mine kampfeller sa, forsvarsminister Torp kunne like godt ha trukket av pistolen selv.

Admiral Riiser-Larsen med sitt ry som polfarer og med internasjonale kontakter på høyere hold, hadde Regjeringen hatt god bruk for i England, men nå da krigen var vunnet gjorde de sitt beste for å knuse ham og nærmest tvang ham til å søke avskjed mens han lå syk.

Det kom også frem i avisene at Regjeringen ikke hadde vært særlig interessert i å bygge opp for sterke militære styrker hverken ute eller hjemme. De skalv vel i sine bukser ved tanken på at flygerne under overfarten til England, juni1940, hadde villet kaste Statsministeren overbord fra H.M.S. Devonshire, eller tanken på det såkalte “Løytnantsbrevet” hvori offiserer i Marinen gikk inn for å avsette Regjeringen, og det samme gjorde offiserer i Hæren under et møte i Dumfries, men resolusjonen om det ble ikke sendt da to mann stemte imot. Det var tydelig at våre fremste krigsmenn hadde veldig liten tro på at Regjeringen kunne være den sivile ledelse for våre styrker i den krig som lå foran oss.

Som et bevis på at Regjeringen fortsatte å leve i sin lille fantasiverden må jeg nevne dens oppførsel på Invasjonsdagen. De allierte hadde satset alt på Invasjonen, her var det enten eller og mange i dens øverste ledelse var i tvil om den ville lykkes, folk gikk i kirkene og ba for alle dem som måtte ofre liv og helse og om at det hele måtte gå bra, ja, noen lå sågar i gatene og ba. Men hva mente vår regjering? Under regjeringskonferanse den 6. juni 1944, ble det hele nevnt i en bisetning i regjeringsprotokoll. Med Den norske Marinen, Flyvåpnet og Handelsmarinen deltok nærmere 3.000 mann hvorav ca. 40 falt den første dagen. En slik regjering ledet Norge på Utefronten.

Da det ikke var noen fare lenger, kom også førekrigs befal frem og ville ha tilbake sine stillinger i Flyvåpnet. Uten å ta tatt i et gevær eller annen aksjon for Norges frigjøring, hadde de opparbeidet ancienitet og forfremmelser. Vi som hadde vært ute ble av dem betraktet som krisebefal og nærmest ubrukbare i fredstid. Vi på vår side stemplet de “brave krigere” som “naftalin befal” da de hadde vært nedlagt under krigen. Under slike forhold var det kanskje ikke så rart at de fleste av oss så liten fremtid i Flyvåpnet, og søkte søkte sivile jobber, men uten å få særlig respons så fremtiden så ikke lys ut. Den så faktisk så grå ut at flere av oss snuste litt på mulighetene for å melde oss frivillig til U,S, Army Air Force for krigen i Østen, men et par atombomber på Japan, som da måtte kaptulere, satte en stopper for slike spekulasjoner.