Endringer

og tyske krigsskip, og at britiske fartøy la ut miner i norske farvann. Det ble også meldt at en polsk ubåt hadde senket det tyske skipet, “Rio de Janerio” utenfor Lillesand, og at det hadde vært fullt av tyske soldater og krigsmateriell.

Om morgenen den 9. april fikk vi rede på at telegrafisten hadde hørt over norsk radio og flere utenlandske radiostasjoner at tyskerne hadde invadert Danmark og Norge.

Før frokost kom 2. telegrafisten ned med Pressa som bekreftet hele elendigheten. På skjemt sa han: “Heil Hitler !”, men anledningen passet ikke for denslags spøk, så han fikk en drabelig upper cut av en som sto nærmest. Senere fikk jeg rede på at han ikke var tyskvennlig i det hele tatt, men seilte i den norske handelsflåten under krigen.

Nyheten slo ned som et lyn ombord, og det ble en trist, ekkel stemning med de villeste diskusjoner de nærmeste dager. Det bitreste av det hele syntes vi var at en middelmådig politiker som het Quisling, hadde sammen med en gjeng andre landsforrædere, utropt seg selv til ny regjering og til støtte for tyskerne. At noen kunne synke så lavt !

Vi fikk også høre at kystvernet på Oscarsborg og på landsiden i Oslofjorden, hadde senket den tyske krysseren “Blücher”, men hørte ingenting om kystforsvaret ellers i landet.

Sjøslaget i Narvikfjorden, hvor Royal Navy angrep tyskerne og senket syv destroyere, ble også referert i Pressa. Vi fulgte med så godt vi kunne og fikk også høre mere om krigens gang fra dem som var språkkyndige og hadde gode radioapparater. Noen hevdet i diskusjoner at det hele skyldtes England som brøt våre grenser for å redde noen av sine landsmenn som var fanger ombord i det tyske handelsfartøyet, “Altmark”. Men andre sa at det hadde ikke latt seg gjøre eller blitt nødvendig hvis Norge hadde hatt Marine sterk nok til å holde orden på trafikken i våre farvann og kontrollere det tyske skipet som hele verden visste hadde krigsfanger ombord. Atter flere poeng mot A.P. sin unkelige politikk. Det kom senere frem at kapteinen på “Altmark hadde nektet Marinen å inspisere skipet i norske farvann og at Marinen hadde gitt etter og sågar eskortert det tyske skipet innenfor territorialgrensen. Det ble verre og verre etter hvert som vi fikk mer informasjon om hva som foregikk hjemme.

Alle norske skip fikk nå ordre om å gå til fransk, britisk eller nøytral havn.

Kongen svarte NEI ! for annen gang til et tysk ultimatum den 10. april om å overgi landet til dem. General Ruge fikk ordre om å forsvare landet med alle midler.

Tidlig en kjølig, disig lørdags morgen den 12. april 1940, seg vi inn på havnen i New York og ankret opp utenfor Pier 113. Det tok ikke lang tid før det kom amerikanske aviser ombord, og de hadde svært lite pent å si om nordmenn. Det var visst bare landsforrædere, dårlige soldater og udugelige politikere i hele landet. Det siste var de aller fleste helt enige i. Avisene var visst bare ute etter sensasjonelle nyheter som bragte salget opp. Men avisene kjente heller ikke til at nordmenn kjempet alene mot verdens største, best trente og utrustede hær, mens norske soldater, nesten uten skikkelig trening og med dårlig utstyr, kjempet tappert mot inntrengende fiender, og det skulle det mot til.

Vi fikk ikke landlov, men via kaptein Haga meldte vi oss kollektivt for den norske konsulen i New York og ba om å få komme hjem hurtigst mulig for å delta i å kaste tyskerpakket ut av landet vårt. Konsulen rådet oss imidlertid til å stå ombord og seile kokeriet med sin kostbare last videre, foreløpig til England.

Å få komme i land og bli internert var et alternativ som ble tilbudt oss, men det tror jeg ikke noen ombord vurderte i det hele tatt.

Lysten til å komme i land var stor, og en sen kveld fikk jeg plutselig anledning. Annenstyrmann hadde vakt og var riktig i godlune så han blåste i dampfløyta på båt, og det kom en ganske raskt. Jeg klarte å komme med de fem som entret båten hurtigst mulig før noen fikk anledning til å endre mening, og kort tid senere kom vi i land et sted ute på Long Island. Jeg vet ikke hva som gikk hurtigst, pengene eller tiden, men etter å ha besøkt diverse barer og spisesteder, som var en artig opplevelse, etter å ha vært ombord så lenge, var det på tide å komme oss tilbake igjen. Det gikk greit å få tak i båt ut til Koka igjen, uten nesevise spørsmål fra vakthavende matros da vi entret leideren og klatret ombord. Nå hadde jeg vært i U.S.A., riktignok på ulovlig vis, men jeg var en av de veldig få som hadde klart det. Tanken på at Norge hadde kommet i krig la selvfølgelig en demper på opplevelsen.

Noen fikk tak i slektninger de hadde i området, men de aller færreste fikk komme ombord. Ivar og jeg prøvde ikke engang på å få kontakt med noen av våre tre fettere som bodde ute på Long Island. Vi hadde hverken adresse eller telefonnummer til noen av dem, og humøret var på bunnivå.

Den 22. april lettet vi anker og seilte videre med kurs for Halifax i Canada, hvor vi skulle losse en del av hvaloljen. Norge var nå i krig, og det ble satt i verk en rekke tiltak på Koka mht. gråmaling av skrog, mørklegging, demping av lanterner etc.. Flere ombord hadde erfaring fra forrige krig og sydde sine fartspapirer, verdisaker, penger etc. inn i vanntett pose som kunne henges rundt halsen.

Underveis fikk vi rede på at engelske tropper var kommet inn til Åndalsnes for å hjelpe Norge.

Fire dager senere ankret vi opp i Halifax og grunnstøtte under bukseringen inne på havna, men det var så svakt at tankene var uskadd. En hvalbåtmaskinist som hadde skadet rygg, ble lagt inn på sykehus der. Det ble sagt at han hadde falt ned i maskinens veivhus og at han var så tynn at han kom ut igjen nesten like hel. Han var virkelig tynn som en strek og kastet vel knapt skygge.

Både vi og konvoien kom fredelig frem. Tyskland hadde ikke noe stort antall ubåter ute på tokt den tiden, visstnok 42 stk. kampklare. Kokeriet med sin dyrebare last ville nok ha vært et fristende mål for tyske ubåter.

== '''I ENGLAND''' ==