Endringer

Det som nå følger er bare noen enkelte trekk ved invasjonen fra sjøen.

SWORD BEACH

Kl. 07.25

Til tross for store tap av tanks og bitre nærkamper i villaene, klarte britene å kjempe seg inn i og gjennom tyske forsvarsstillinger og hjelpe fallskjermstyrkene, som var droppet natten før. Med slik hjelp kunne broene over Orne og Ornekanalen med sluser kunne holdes. Området var strategisk veldig viktig og ble hurtig utvidet og forsterket til tross for harde tyske motangrep.

Kl. 07.35

Den delen av invasjonsstranden som lå mellom La Riviere og St. Aubin-sur- Mer, med elven Seulles og byen Courseulles var kodet Juno. En strekning på ca. 5 km.

druknede første dagen, men de slapp med et tap på ca. 1.000 mann, derav 335 falne.

Det sto virkelig respekt av den kanadiske innsatsen på D-Dagen.

Kl. 07.25

Denne sektor som var kodet Gold Beach lå mellom Asnelles og La Ver, en flat sandstrand med solide tanksperringer, miner, MG-reder, kanonstillinger etc., dominert av tungt artilleri plassert på høydene ovenfor Arromanches og mellom Crépon og Ver-sur-Mer. Her stormet britene i land i grålysningen på D-Dagen. Blant dem var det veteraner fra nederlaget og flukten ut fra Dunkerque fire år tidligere, og nå ville de gjøre opp med tyskerne for gammel forsmedlighet. Til tross for at de led av sjøsyke var kamplysten på topp.

Tapene på Gold var moderate og mye lavere enn regnet med. Totalt mistet de britiske styrker 3.000 mann den første dagen.

Kl. 06.30

En strandlengde mellom Varreville og La Madeleine, ca. 5 km., var kodet Utah Beach i invasjonsplanene. Under kraftige luftangrep og heftig ild fra krigsskip, ble amerikanske landgangsbåter lastet med infanteri og tanks, sendt inn mot stranden i 18 knops vind tidlig om morgenen på D-Day. Mange av de små farkostene ble sprengt i biter av miner eller granater fra tyske kystvernbatterier, men U.S. Army kom seg gjennom dette inferno og stormet i land sjøsyke og gjennomvåte. Det viste seg at storparten av de tyske forsvarsverkene hadde overlevd de lite treffsikre angrepene fra bombefly og marineartilleri, og la invasjonstroppene under kraftig ild.

Stort sett hadde landgangen i dette avsnittet gått etter planen, og noe lettere enn regnet med. Utah Beach skulle sikre den høyre flanke for invasjonsstyrkene og kjempet tidlig mot mange harde motangrep fra tyskerne, men slo dem tilbake.

Kl.06.30

Ned for et høydedrag som heter Colleville-sur-Mer, lå området som var kodet Omaha Beach, og landgangssted for en annen del av de amerikanske tropper.

Storparten av tyngere våpen som tanks, kanoner etc., gikk tapt, og kraftig vind og urolig sjø hadde gjort soldatene sjøsyke og sterkt reduserte deres stridsevne innen de kom på land. Da mye av utstyret som skulle sprenge hindringer inne på land var gått tapt, hopet det seg fort opp store mengder soldater etter hvert som nye tropper ble landsatt. De ble lette offer for tyske våpen og det som nå fant sted kan betegnes som ren nedslaktning. Der hvor soldatene søkte en smule beskyttelse, hopet det seg fort opp store hauger av døde, sårede og friske soldater om hverandre. Overskyet vær hadde hindret presisjonsbombing, da faren var stor for å treffe egne soldater. Resultatet ble at 13.000 bomber falt på åpen mark langt bak de tyske stillinger.

En tysk infanteridivisjon som noen dager i forveien var blitt overført fra St. Lô til dette området for trening, gjorde vondt verre. De hadde kamperfaring fra Østfronten, var vel innøvd i invasjonsforsvar, kjempet tappert og påførte amerikanerne store tap. Storparten av de amerikanske ingeniørsoldatene som skulle ta seg av stålsperringer med miner, falt før de fikk utført sine oppdrag.

Av 29 tanks som ble sendt inn, ble 21 satt ut av funksjon av tysk artilleri og urolig sjø.

Tapene var så store i soldater og utstyr at ledelsen, som var ombord på krysseren USS “Augusta,” fant mulighetene for å kunne bryte gjennom det tyske forsvaret så små at de for alvor vurderte å trekke seg ut og gå i land på den britiske sektor Gold litt lengre mot øst. Her var det duket for en katastrofe av kjempemessige dimensjoner.

Mange av de første tyskerne som overga seg ble skutt i ryggen av sine egne. En amerikansk soldat som så at tyskere heiste hvitt flagg, reiste seg og vinket at de skulle komme frem, ble drept av en tysk kule mellom øynene.

Det var en krise til i området denne triste, kalde,våte og grå morgenen. Åtte km vest for Omaha lå La Pointe-du-Hoc, vel 30 meter høyt og med tyske langtrekkende kanoner som måtte nedkjempes. Til tross for kraftig bombing fra fly og beskytning fra slagskip var batteriene fremdeles kampdyktige og lette å forsvare, men en omgang til med 600 kilos granater fra slagskipene “Texas” og “Arkansas”, sprengte de kjempemessige batteriene til en haug ruiner av stål og betong. Sjøsyke soldater som måtte vasse i land beskutt av tyskerne, klarte å kjempe seg opp til kystbatteriene i taustiger som tyskerne stadig kuttet slik at mange styrtet i døden. Men dette var Rangers, tilsvarende britiske Kommandos, og de ga seg ikke før de kom opp og drepte samtlige tyskere. Deres hund som løp omkring og slikket blod fra døde og sårede, gjorde soldatene så rasende at de drepte den ved å skjære halsen over på den.

Som tidligere nevnt ble vi på D-Dagen purret ut kl 03.00 om morgenen for å gjøre flyene klare for dagens første tokt, som hadde forløpt veldig fredelig. Natten før hadde det blitt lite søvn pga. spenningen i forbindelse med den enorme luftaktiviteten, men alle var visst så spente at de ikke merket hvor trette de var. Wingen gjorde fire tokt i alt i løpet av dagen, og flygerne hadde litt av hvert å fortelle hver gang de kom tilbake. De hadde stort sett patruljert over det amerikanske invasjonsområdet ved Insigny nær elven Vire. De siste flyene landet 22.45, og merkelig nok ble ingen tyske fly sett under noen av dagens operasjoner. Det ble en sen kveld, eller natt, før flyene var klare for

Jeg ser av dagboken at jeg arbeidet på den praktiske prøven for montøreksamen mellom hvert tokt. Jeg prøvde å gjøre den ferdig snarest mulig da jeg regnet med at vårt rutinemessige liv fra nå av fort kunne bli endret. I følge planene skal vi flytte over til Normandie så snart troppene hadde frigjort og preparert et jorde stort nok til bruk som feltflyplass.

Satte tidlig i gang med å gjøre flyene klare for tokt. Flyprogrammet det samme som i går, og de tyske fly er fremdeles ikke med i dagslys. De var over invasjonsområdet sist natt, men allierte nattjagere grep inn og forstyrret dem da de angrep med bomber og la miner i skipsledene.

Hvert av våre fly med dropptank er i luften 8 timer om dagen så vi må henge i for å holde dem kampdyktige, og alle gjør det så gladelig, selv om flyene blir litt medtatt etter hvert. Arméen har nå kjempet seg 16 km inn i landet, men møter økende motstand etter hvert som tyskerne får organisert seg. Flygerne forteller om voldsomme panserslag og artillerikamper. Allierte bombefly pøser på med bomber så kampområdet ligner vulkaner med branner, eksplosjoner og røyk.

Vingsersjant Olufsen fra 332 skvadron ble truffet av Flak idag - han krasjlandet i Normandie, og flyet eksploderte. Han døde senere av sine skader på et hospital i Syd-England. Han var ikke den første nordmann som falt under invasjonen. Tidlig på morgenen igår, traff en torpedo den norske destroyeren “Svenner” som brakk i to og tok mange mann med seg i dypet utenfor Sword Beach. De to norske destroyerne, “Glaisdale” og “Stord”, deltok også i invasjonen fra første dag.

Det er også fire år siden Norge måtte kapitulere på hjemmebane. En fin måte å markere dagen på.

Fikk hvile ut i dag da et annet parti tok over. Det går hett for seg på den andre siden av Kanalen. Tyskerne har gått til kraftige motangrep med panseravdelinger og nærmer seg kysten ved Luc-sur-Mer for å splitte invasjonsfronten mellom Juno og Sword.

Sersjant Halvor E. Bjørnstad ble truffet av Flak, men kom seg ut i fallskjerm og er allerede på vei tilbake til skvadronen.

I dag gjorde jeg prøven ferdig og viste den frem for vår tekniske sjef, og han godkjente den straks så nå er jeg “Fitter II Airframe”. Senere på dagen avla jeg også kjøreprøve på lastebil og motorsykkel og fikk engelsk førerkort for begge deler.

Dårlig vær i dag og lite flyging. Vanligvis har vi betraktet dårlig vær som en ønket hvil, men nå tenker vi på dem som trenger flystøtte på invasjonsfronten og da er det nerveslitende ikke å kunne få sendt flyene avsted til hjelp.

I dag ble skvadronsjefen på 331, major Lundsten, skutt ned av et amerikansk krigsskip som åpnet ild da han kom for nær skipet. Det siste de andre flygerne hørte fra ham var: ”Faen ta the navy!” og så ga han skvadronen riktig kurs hjem før han ble tyst for alltid.

Major Martin Gran overtok skvadronen. Invasjonsstyrkene er lette på avtrekkeren og har skutt ned flere allierte fly. Flere av de flygerne som er blitt skutt ned over Normandie er allerede kommet tilbake, bl.a. sersjant Bjørnstad.

Været er bra, og flyverne våre har det veldig travelt. Da Luftwaffe stort sett holder seg borte om dagen, er det mest rolige tokt som går ut på å patruljere over invasjonsområdet. De fleste melder om harde slag, spesielt på bakken, i området for invasjonen.

Den første feltflyplassen, B-3 ved St. Croix-sur-Mer, er nå klar til å ta imot fly, men den er fremdeles under noe ild av tyske kanoner, så den brukes mest til mellomlanding for fylling av bensin, olje, ammunisjon etc. Britene har visstnok gjort klar en feltflyplass til, og amerikanerne har også to plasser klare til bruk, samtlige plaget av tyske kanoner.

Britene hadde planlagt å innta knutepunktet byen Caen og flyplassen Carpiquet andre dag under invasjonen, men tyskerne organiserte hurtig forsvar av disse strategiske stedene. Carpiquet er den eneste flyplass i området med fast dekke, men der hadde en fanatisk Hitler Jugend eller SS-avdeling bitt seg fast og kjemper fanatisk mot kanadierne.

Opp kl. 03.00 i dag igjen og sendte flyene avsted til invasjonsområdet. Etter toktet landet de for første gang på en feltflyplass ved St. Croix-sur-Mer i Normandie, fylte bensin og tok av igjen for et nytt tokt. Det går tregt med å erobre ny grunn for de allierte og det koster mange liv av både mennesker og buskap. Enkelte landsbyer hvor tyskerne har bitt seg fast, blir jevnet med jorden før fienden gir opp, men likevel finnes det i blant snikskyttere i ruinene.

Det er Hawker Typhoon Mk. IB med sine fire 20 mm kanoner og åtte 60 lbs raketter, konstruert til å trenge gjennom tykt panser, som gjør grovjobben med å knekke tyske tanks og andre pansrede kjøretøyer. De gjør også en utmerket jobb med å skyte i stykker tyske forsvarsstillinger.

Når det var nødvendig, trådte også skipsartilleri til med sine grove skyts og da varte det som regel ikke lenge før de hvite flagg kom frem.

Været blir dårligere igjen. I dag fikk vi bekreftet at den norske destroyeren “Svenner” ble truffet av en torpedo tidlig om morgenen invasjonsdagen. Den brakk på midten og tok 34 mann med seg i dypet. Pettersen fra Andebu, som jeg kjente hjemmefra, var med der, men han reddet livet. Torpedoen som traff dem var eslet til en krysser som lå ved siden av dem, så den norske jageren gjorde sin nytte likevel, selv om mannskapet ombord på “Svenner” ikke følte det slik.

Det er helt utrolig at de allierte klarte å holde planene for invasjonen så hemmelig at de lurte tyskerne, men invasjonen er fremdeles inne i en kritisk fase. Den tyske Oberkommando West har ca. 850.000 soldater og flere panserdivisjoner til rådighet.

Det går rykter om snarlig flytting av Wingen over til Normandie. Håper det blir med fly - hurtigere og sikrere. Både luft- og bakkepersonellet har bestått alle prøver under felttreningen og ser frem til å bruke sine kunnskaper, også på den andre siden av Kanalen.

Været bra igjen så vi har det travlere enn noengang med å gi flyene den nødvendige service. I går var Wingens fly ute på lavpatrulje i invasjonsområdet. Fenrik K.B. Anthonsen og vingsersjant J.P. Rinde ble truffet av eget luftvern og måtte hoppe ut. Rinde klarte seg bra og kommer tilbake i dag, men Anthonsens fallskjerm huket seg fast i flyets haleflate da det spant i bakken så han mistet livet. Fenrik J. Hellands fly ble også truffet, men han klarte å fly hjem igjen. Samtlige tre fly ble skutt ned av egne styrker. De er altfor “ trigger happy”, selv om det nesten ikke finnes tyske fly i området.

Generalfeldmarschall von Rundstedt, sjef Armé Gruppe B, bestående av den 7. og 15. Armé, som forsvarer Frankrike, Belgia og Holland, har 60 divisjoner, derav 10 panserdivisjoner, til rådighet. Han var overbevist om at angrepet ville bli satt inn ved Calais og disponerte sine styrker i henhold til dette. Feldmarschall Rommel som forsvarer invasjonsområdet har 19 av de nevnte divisjoner. Han hadde vært overbevist om at invasjonen ville komme i Normandie og ivret sterkt for å få disponere panserdivisjoner til å slå tilbake angrepet allerede på strendene hvor de var mest sårbare, men Hitler og von Rundstedt sa nei. Fire panserdivisjoner er nå satt inn i kamp og mange er underveis, men ødelagte veier, broer og jernbaner samt angrep fra fly skader og sinker dem sterkt.

Jagerfly, med åtte 60 lbs. raketter og fire 20 mm kanoner, gjør en god jobb med å nedkjempe tyske styrker på vei mot fronten, slik at deres kampverdi er sterkt redusert innen de kommer frem. Dette er veldig nerveslitende på troppene, så det er ikke rart at tyskerne frykter våre jagerbombere, eller “Jabos” som de kaller dem, og forflytter seg helst i mørket..

Monterte ny legg for halehjulet på flyet mitt i kveld.

Dårlig vær på formiddagen, men i ettermiddag lysnet det opp og da var det full fart igjen. En nedskutt flyger kom tilbake i går kveld. Han påsto at tyskerne hadde skutt på ham mens han hang i fallskjermen, men luften var vel så full av kuler og splinter, i alle fall, så hvem vet hva som er riktig.

Reiselistene kom idag, og jeg er heldig og en av de få som skal fly over for å ta imot skvadronsjefens fly, men det ser ut til å ta tid før vi kommer avsted. Fikk utlevert ekstra med ammunisjon til geværene våre i kveld. Derpå tok vi en liten avskjedsfest i Bognor for sikkerhets skyld da vi får bare 2 timers varsel før avreise.

Etter hjemkomst til Norge, fant jeg at vår høyst tvilsomme “landsmann”, Knut Hamsun, skrev følgende om invasjonen i Tønsberg Blad den 13. juni, 1944:

I forbindelse med den anglo-amerikanske invasjon i Europa har dikterhøvdingen Knut Hamsun gitt følgende uttalelse:

Europa-. Som det var at forutse kom den med Velde, men Tyskland har tatt imot den. Som Fronten i Øst er ubrutt inntil denne Dag, saa vil Fronten i Vest staa fast inntil Enden. Det er ingen Ønskedrøm. Det er Europas Skjebne til Liv eller Død det her gjelder, og Europa vil velge Livet. I disse Dager da Angelsakserne huserer med Død og Undergang for oss alle sammen, vil Tyskerne, Vakten om Europa, fra første Øieblikk holde Redningen i sin Haand.

Fint vær og mye flyging. På et av Wingens tokt med å eskortere Lancaster bombere til Le Havre, fikk fenrikene O. Grieg Tidemand, J. Røsland og Rolf Kolling fra 332 skv. skadd en Me 410 jetjager like før den forsvant skyene. Grieg Tidemands fly ble noe oppskutt, men alle kom trygt tilbake.

Det går de villeste rykter om at franske tyskerjenter driver som snikskyttere.

Det går hardt ut over Normandie og alle kommunikasjonsmidler østover. Broene over Seine er blitt sprengt for å sinke tyske forsterkninger til fronten i Normandie. Flere steder er landsbyene jevnet med jorden, og hovedstaden i Normandie, Caen, er blitt bombet gang på gang. Lisieux er visstnok halvveis ødelagt av bomber og grovt artilleri, bl.a. skipsartilleri. Det er visst første gang i historien at panserstyrker på land og skipsartilleri deltar i samme slag.

Fint vær, men litt vind. Flyene våre har vært på farten i hele dag. I morges kom de over 15 - 20 FW 190 i veldig lav høyde i nærheten av Evreux. De to norske skvadronene gikk til angrep sammen med 66 skv. Det ble riktig en dog-fight som raste i 10 - 12 min mellom 0 til 15.000 fot, riktig luftkamp for første gang under invasjonen. Wingen skjøt ned 8 FW 190, 1 sannsynlig nedskutt og 12 skadde. Dette fordeler seg med: 331 skv. 2 nedskutt og 1 skadd, 332 skv. 3 nedskutt og 7 skadde og 66 skv. 3 nedskutt og 4 skadde. Major Christie med flyet mitt, AH-Z, skjøt ned 1og skadet 1 Me 109 på hjemveien. Jeg gratulerte ham og var stolt av både flygeren og flyet mitt. Et av våre fly savnes og et måtte lande på en feltflyplass i Normandie. Flere av flyene kom hjem med skuddskader. Den savnede var fenrik Kjell Sandvig som ble truffet av Flak, hadde måttet hoppe ut og ble drept.

Når flyene våre kommer tilbake etter mellomlanding i Normandie, er det ofte skrevet på dem med store bokstaver i kritt: “Please, burn all biscuit factories in England”. (Vennligst brenn alle kjeksfabrikker i England). Den harde skipskjeksen vi var blitt kjent med under feltøvelsene tidligere i år, ga nok mange såre gommer på den andre siden av Kanalen.

Hvis flyene hadde mellomlandet på en regnværsdag, brakte de også med seg litt av Frankrikes jord tilbake. Det besto av en særs klebrig, brunaktig leire som det tok tid å fjerne.

Stor stas i går da Frankrikes frihetskjemper nr.1 på utefronten, general de Gaulle, gikk i land ved Courseulles-Graye.

King George VI av England og Winston Churchill besøkte samme dag general Montgomery´s hovedkvarter i Chateaux Creullet i landsbyen Creully.

Opp til i dag har de allierte klart å sette i land 350.000 mann og kan nå losse 200 skip i døgnet. Også norske transportskip gjør en viktig innsats med å frakte både soldater og forsyninger til Normandie.

I begynnelsen av invasjonen var det veldig liten margin mellom katastrofe og suksess, men nå ser det bedre ut selv om tyskerne forsvarer seg innbitt og iblant går til kraftige motangrep.

Stor flytrafikk hele dagen . U.S. Army går nå hardt på for å skjære av Contentin og isolere havnebyen Cherbourg.

Det blir stadig flere V- bomber over Brighton og London. De kan falle ned hvor som helst og det gjorde én sist natt her i nærheten, men jeg sov for tungt til å merke det. De lyser som en stjerne i mørket og bråker infernalsk inntil motoren stopper, og da er det om å gjøre å søke dekning hurtigst mulig. Vi får også opplyst at det er viktig å holde for nese og ører med munnen lukket for å unngå skader på lunger og trommehinner. Undertrykk som følger trykkbølgen kan være så kraftig at det trekker lungene opp i halsen, så en kan bli kvalt av sine egne lunger. Det er sikkert lange sekunder å vente fra motorstopp til eksplosjonen kommer.

Hadde de visst det var slik det skulle bli, hadde de nok ikke kommet over til England. Noen hadde vel opplevet for lite av krigen til å tåle litt motgang.

Amerikanerne er nå kommet helt frem til havet på den andre siden av halvøya Contentin og utvider fronten til begge sider. For britene går det tregere. De har storparten av Rommels panserdivisjoner mot seg, og de kjemper hardt for å beholde Caen og Carpiquet flyplass som er strategisk veldig viktig.

Denne ventingen er til å tørne crazy av. Nå har vi gått på reisestatus en hel uke uten at noe har hendt. Etter planen skulle vi ha flyttet over til Normandie på D-Day + 10, dvs. i går, men det pågår fremdeles harde kamper i det området den norske Wingen er tiltenkt. En kanadisk Wing reiste over til Normandie i dag.