9 144
redigeringer
Endringer
Hopp til navigering
Hopp til søk
[[Fil:042.100.001.jpg|400px|mini|Olav i Durban]]
[[Medium:0042.003.102.jpg|ID foto]], [[Medium:042.003.101.jpg|ID kort USA]]
Forord.4
Kilder.5
Kapittel 1 Førkrigsårene, et sammendrag. 7==='''Forord'''===
Kapittel 2 Krig i Europa. 12
Kapittel 3 9Første utgave.. april 1940, og flukten fra Dakar. 16
Kapittel 4 Fram Som guttunge fortalte min far, Olav Hallenstvedt, mange historier om hva han opplevde under krigen. For en liten norsk bondegutt, var alle disse beretningene et vindu mot verden, og tilbake til Durbangjorde et stort inntrykk på meg. 20
Kapittel 5 Reisen Etter at jeg sluttet å arbeide som bygningsingeniør og ble pensjonist, så bestemte jeg meg til Halifaxå gjenfortelle det jeg kunne huske av hva far hadde fortalt. Under arbeidet med denne biografien, fant jeg mange interessante opplysninger om de stedene han hadde besøkt, og jeg har tatt mange av disse faktaene med i min beretning. Far var alltid interessert i folk og steder, og ville hatt stor interesse i alt det jeg har klart å grave fram. 30
Kapittel 6 Nova ScotiaJeg fikk god hjelp fra mange snille folk (se ”kilder”), 1940-41og alle de dokumentene far etterlot seg (i bunnen av en gammel kommodeskuff!). Far kastet ikke gamle papirer, og disse var til stor hjelp.33
Kapittel 7 Første sesongen utenfor PeruI ”Vedleggene”, har jeg tatt med informasjoner som bare har en svak tilknytning til fars opplevelser, men som leserene kanskje vil ha interesse av. 47
Kapittel 8 LousianaFar vokste opp i en annerledes verden, USAog hans (og andres) innstilling var ikke den samme som vår. Det var en verden med hvalfangst og kolonivelder. Leseren må huske på ikke å dømme den verdenen med våre øyne. Husk på at det vi synes er bra i dag, kan bli helt uakseptabelt i morgen. 52
Kapittel 9 Andre sesongen utenfor Peru. 57
Kapittel 10Togreise tvers over AmericaAndre utgave. 63
Kapittel 11På EidsvoldDen første utgaven av denne biografien ble publisert i mai 2010, og var på engelsk. Denne utgaven er en norsk oversettelse av første utgave. Noen småfeil har blitt rettet, og mange nye informasjoner har blitt tatt med. 69
Kapittel12Gårdsarbeide Bildene i USAbiografien er en blanding av gamle og nye. Farvebildene er som regel av nyere dato, mens de fleste svart-hvite bildene ble tatt under krigen. Bildene er daterte, hvor mulig.78
Kapittel 13Port Washington Yacht ClubForfatteren fant at mye av det norske skriftspråket hans hadde gått i ”glømmeboka”. Ord og uttrykk, preposisjoner og staving av ord manglet for mye av det han ville si, og forfatteren må derfor takke de som rettet på de verste feilene. 80
Kapittel 14Bonde i Brooklyn.84
Kapittel 15Forberedelser og reise hjem til NorgeTredje utgave.95
Kapittel 16EtterkrigsåreneDette er en elektronisk utgave av biografien. Den har samme tekst som andre utgave, et sammendragmen mange av bildene har blitt fjernet på grunnen av ”Copyright Issues”.102De bildene som er igjen, er familiebilder, som alle kan se på!
Vedlegg 1 Hvalfangst i Antarktis før andre verdenskrig 110Kilder.
Vedlegg Mange har hjulpet meg med å gjøre denne biografien til hva den er. Jeg er meget takknemlig for hjelp gitt og vennskap vist.Takk går til:1. Christina Rae, Town Historian i Bedford, USA, som skrev en lang historie om ”Eidsvold”, Katonah, tok bilder for meg og fant ut om Enggrenfamilien i Brooklyn.2 Mannskapslister. 115Kim Ingram, Liverpool, Nova Scotia som ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, og tok bilder av det gamle gjestgiveriet for meg.3. Sandy Peaks, Toronto, som også ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, Liverpool, Nova Scotia.4. Siri Broch, Arendal, som bekreftet hvem som var på gamle bilder fra Katonah.5. Randi Cervone, Port Washington Yacht Club, som sente meg et kopi av “Yacht Club Centennial” boken.6. Hilda Hillesland og Per Erik Stave Engdal, Norske Sjømannskirkene i Bergen og New York, som fant ut informasjoner om Dorothy Holst.7. Gunnar Gallis for hjelp med gransking i Riksarkivet, og mye oppmuntring gjennom årene.8. Per Aakvik (Torp Lufthavn) og Ulf Larsstuvold (Redaktør Flyhistorie) for hjelp til oppsporing av kilder for flyet til Thorshammer.9. En spesiell takk går til Kristian Andre Gallis (i Andebu), og Marit og Tore Torkildsen (i Chelmsford) for rettelser på norsken, og forslag til endringer.
Vedlegg 3 Thor og Kosmos’ skjebne. 130
Vedlegg De følgende kildematerialer har også vært til stor hjelp:1. Theodor Broch: “The Mountains Wait”.2. Jostein A. Kjelsrud: “Somewhere on the East Coast of Canada”.3. Green Frog DVD: “Empire Builder – Exploring the Great Northwest.4 Hva som skjedde med Kos XXIII. 135Eiliv Odde Hauge & Vera Hartman: “Flight from Dakar”.5. Lise Lindbæk: “Norway’s New Saga of the Sea”.6. Odd Thorson: ”Aksjeselskapet Kosmos gjennom 25 år”.7. Kristen Dammen: ”Hvalfangsten i Antarktis og spredte krigsminner fra 2. verdenskrig 1940-1945”.8. Orlogskaptein E. A. Steen: ”Norges Sjøkrig 1940-1945”.9. Gaylord T. Kelshall: “The U-Boat War in the Caribbean”.10. Riksarkivet i Oslo; Kilder gjennomgått hvor informasjoner ble funnet:
Vedlegg 5 Pinguins fangst, og Thorshammers fluktAngående:Kilder (RA/........ 139)KosmosS-2125/Dg89/01Vedlegg 6 En liten historie om EidsvoldKosmos hvalbåter, Katonah. 141Walvis Bay - DurbanS-3274/Ha 01 S-2138/Fp193/03 S-2125/Dd 031/04 S-2125/Dd 031/06 S-2125/Dd 032/01 S-2125/Dd 032/02HJ BullS-2125/Dc026/03 S-3274/Ha 013Thorshammer: Peru 1S-3274/Ha 012 S-3274/Ha 011 S-2138/Fi 056Thorshammer: i New OrleansS-2138/Fp191/02 S-2138/Fp181/04 S-2138/Fp189/01Thorshammer: Peru 2Vedlegg 7 Ellen Brochs verden. 144S-3274/Hb 004 S-2138/Fi 61/07 S-2138/Fi 61/16
Bakside 15011.Bjørn Hafsten: ”Marinens Flyvåpen 1912-1944” (side 168-170), og hans bidrag i ”Flyhistorie Nr. 21” (side 26).
==='''Forord'''===Følgende internettsider var uunnværlige, og mye brukt:
ForordSiri Holm Lawson: http://www.warsailors.com Gregory Mackenzie: http://www.ahoy.tk-jk.netFørste utgaveGuðmundur Helgason: http://www.uboat.net Jon Asmusen: http://www.scharnhorst-class.dk Lardex Group: http://www.lardex.net Naval-History.Net http://www.naval-history.netWikipedia: http://en.wikipedia.orgSøketjenesten til Google http://google.co.uk/Google Maps: http://maps.google.co.uk/maps
Som guttunge fortalte min far, Olav Hallenstvedt, mange historier om hva han opplevde under krigen. For en liten norsk bondegutt, var alle disse beretningene et vindu mot verden, og gjorde et stort inntrykk på meg.
Etter at jeg sluttet å arbeide som bygningsingeniør og ble pensjonist==='''Kapittel 1 Førkrigsårene, så bestemte jeg meg til å gjenfortelle det jeg kunne huske av hva far hadde fortalt. Under arbeidet med denne biografien, fant jeg mange interessante opplysninger om de stedene han hadde besøkt, og jeg har tatt mange av disse faktaene med i min beretning. Far var alltid interessert i folk og steder, og ville hatt stor interesse i alt det jeg har klart å grave fram.et sammendrag'''===
Jeg fikk god hjelp fra mange snille folk (se ”kilder”)Olav Hallenstvedt ble født 15. mars 1905 i Andebu, Vestfold, og alle de dokumentene far etterlot seg (i bunnen av en gammel kommodeskuff!)var tredje sønnen til Anton Edvardsen og Dina Otilde Hallenstvedt. Far kastet ikke gamle papirerHan vokste opp på gården Hallenstvedt, sammen med fire brødre og disse var til stor hjelpseks søstre.
I ”Vedleggene”Hallenstvedt er en relativt stor gård, har jeg tatt med informasjoner som bare har en svak tilknytning til fars opplevelserog Olavs far hadde tålig god råd. Det var farens håp at når tiden kom, men som leserene kanskje vil han ville ha interesse avnok til å hjelpe sønnene sine til å få seg egne gårder. Men det gikk ikke etter planen.
Far vokste opp i en annerledes verden, og hans (og andres) innstilling var ikke den samme som vår. Det var en verden med hvalfangst og kolonivelder. Leseren må huske på ikke å dømme den verdenen med våre øyne. Husk på at det vi synes er bra i dag, kan bli helt uakseptabelt i morgen.
Andre utgave.
Den første utgaven av denne biografien ble publisert På den tiden var Vestfold senteret for all hvalfangst i mai 2010Norge. I alt var det 10.000 menn som dro på pelagisk hvalfangst hvert år, og av disse kom 80 % fra Vestfold fylke! Industrien var en stor arbeidsgiver, og meget viktig for lokaløkonomien. I september 1928 fikk Olav jobb på engelskkokeriet Ørn 2 (senere omdøpt til Pontos), som førsteseparatør. Denne utgaven er Jobben besto av å se etter en norsk oversettelse av første utgave. Noen småfeil har blitt rettetseperatorene som rensket hvaloljen, og mange nye informasjoner har blitt tatt medsjekke om kvaliteten på ferdigproduktet var opp til standard.
Bildene i biografien er en blanding av gamle og nye[[Fil:042. Farvebildene er som regel av nyere dato, mens de fleste svart003.104.jpg|200px|mini|Hallenstvedt-hvite bildene ble tatt under krigenfamilien ca. Bildene er daterte1927:ca. 1927:Bakerst: Edvard, Aslaug, Asbjørn, Ragnhild, Kristian, '''Olav'''Foran:Astrid, Dina Otilde, Jørgen, Solveig, Anton Edvardsen, hvor muligInga.Helt foran: Annie]]
Forfatteren fant Hvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og kom så tilbake til Norge om våren. Etter at mye Olav kom hjem om våren, måtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av det norske skriftspråket hans hadde gått pelagisk hvalfangst finnes i ”glømmeboka”Vedlegg 1)[[Fil:042. Ord og uttrykk003.105.jpg|200px|mini|Olav (foran til høyre), preposisjoner og staving av ord manglet for mye av det han ville siarbeids-kamerater på Pontos , og forfatteren må derfor takke de som rettet på de verste feilenevinteren 1929-30.]]
Tredje utgaveHvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og kom så tilbake til Norge om våren.Etter at Olav kom hjem om våren, måtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)
Dette er en elektronisk utgave av biografienOlav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Den har samme tekst som andre utgaveVerdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, men mange på grunn av bildene har blitt fjernet på grunnen overproduksjon av ”Copyright Issues”hvalolje. De bildene som er Da hvalfangsten startet opp igjenhøsten 1932, er familiebilderklarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, som alle kan se og betalingen var mye mindre enn påhvalfangst. Han ville ut til sjøs igjen!
Torbjørn HallenstvedtI 1932 la Olav merke til ei ung jente som hadde flyttet fra østbygda for å tjene i landhandelen på Tolsrød. Hun het Magnhild Skjelland, Chelmsfordfødt 25 mars 1915 på gården Mellom-Holt i Andebu. Far hennes var Kristoffer Skjelland, Englandog mor hennes, Mina, var datter til landhandleren på Tolsrød. desember 2014Mina hadde dødd i 1924, og Magnhilds far hadde giftet seg igjen.
==='''Kilder'''===[[Fil:042.003.106.jpg|200px|mini|olt, ca 1923: Arne, Åshild, Kristoffer Skjelland som holder datteren Anbjørg, Minaog tjenestejenten Olau (eller Petra) fra Mo-i-Rana. Magnhild står foran Åshild.]]
KilderI 1934 solgte Andebu kommune Ambjørnrød til Odd Gleditsch, en forretningsmann fra Sandefjord, og Hallenstvedt-familien hadde en ny grunneier. Olav og den nye eieren ble gode venner, og Odd Gleditsch kjente mange i Sandefjord. Han hjalp således Olav til å få jobb på et av kokeriene til Anders Jahre.
Mange har hjulpet meg I oktober 1935 dro Olav på hvalfangst med å gjøre denne biografien til hva den er. Jeg er meget takknemlig for hjelp gitt og vennskap vist.Takk går til:1flytende kokeri Kosmos. Christina Rae, Town Historian i Bedford, USA, Han fikk imidlertid ikke stilling som skrev en lang historie om ”Eidsvold”, Katonah, tok bilder for meg og fant ut om Enggrenfamilien i Brooklyn.2. Kim Ingram, Liverpool, Nova Scotia som ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, og tok bilder av det gamle gjestgiveriet for meg.3. Sandy Peaks, Toronto, som også ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, Liverpool, Nova Scotia.4. Siri Broch, Arendal, som bekreftet hvem som var på gamle bilder fra Katonah.5. Randi Cervone, Port Washington Yacht Club”separatør”, men måtte nøye seg med jobb som sente meg et kopi av “Yacht Club Centennial” boken.6. Hilda Hillesland og Per Erik Stave Engdal, Norske Sjømannskirkene i Bergen og New York, som fant ut informasjoner om Dorothy Holst.7. Gunnar Gallis for hjelp med gransking i Riksarkivet, og mye oppmuntring gjennom årene.8. Per Aakvik (Torp Lufthavn) og Ulf Larsstuvold (Redaktør Flyhistorie) for hjelp til oppsporing av kilder for flyet til Thorshammer.9. En spesiell takk går til Kristian Andre Gallis (i Andebu), og Marit og Tore Torkildsen (i Chelmsford) for rettelser på norsken, og forslag til endringer”arbeider”.
De følgende kildematerialer har også vært Hvalfangstselskapet Kosmos A/S ble for sesongen 1935-36 tildelt en fangstkvote på 118.750 fat pluss 1 prosent. Ekspedisjonen bestod av Kosmos og de åtte hvalbåtene Kos III-VIII og Kos XVII og XVIII. Kvoten ble nådd den 5. mars etter bare 66 dagers fangst og Kosmos' resultat ble 119.937 fat hvalolje og 859 fat spermolje. Ekspedisjonen losset lasten sin i Tyskland og kom tilbake til stor hjelpSandefjord 24. april 1935. Olavs lønn ble bra. Han følte at nå var han igjen var på det rette sporet, så i september 1936 forlovet han seg offisielt med Magnhild! Med et sunt finansielt grunnlag, begynte de nyforlovede å se etter et sted å bo. Magnhild la merke til at en av Lerskallgårdene, midt i Andebu, var til salgs, og dro over for å se på stedet sammen med venninnen Asta Larsen. Gårdens selger var Olavs fetter Henrik Torp, og da Henrik hadde arvet farsgården sin, så hadde han flyttet tilbake dit. Olav kjøpte Lerskall høsten 1936 for 13.000 kroner, og finansierte gårdskjøpet slik:1Overtok gjeld fra Henrik Torp......... Theodor Broch: “The Mountains Wait”kr 8.433 Lån fra vennen Odd Gleditsch .......kr 2. Jostein A567 Betalte kontant...................... Kjelsrud: “Somewhere on the East Coast of Canada”.3. Green Frog DVD: “Empire Builder – Exploring the Great Northwest.4. Eiliv Odde Hauge & Vera Hartman: “Flight from Dakar”.5. Lise Lindbæk: “Norway’s New Saga of the Sea”.6. Odd Thorson: ”Aksjeselskapet Kosmos gjennom 25 år”.7. Kristen Dammen: ”Hvalfangsten i Antarktis og spredte krigsminner fra kr 2. verdenskrig 1940-1945”.000 8[[Fil:042. Orlogskaptein E003. A107. Steen: ”Norges Sjøkrig 1940-1945”jpg|200px|mini|Forlovelsesbildet til Magnhild Skjelland og Olav Hallenstvedt, september 1936.]]9[[Fil:042. Gaylord T003. Kelshall: “The U-Boat War in the Caribbean”108.10jpg|200px|mini|Gården Lerskall, senvinters 1945. Riksarkivet i Oslo; Kilder gjennomgått hvor informasjoner ble funnet:]]
Angående:
Kilder (RA/........)
Kosmos
S-2125/Dg89/01
Kosmos hvalbåter,
Walvis Bay - Durban
S-3274/Ha 01 S-2138/Fp193/03
S-2125/Dd 031/04 S-2125/Dd 031/06
S-2125/Dd 032/01 S-2125/Dd 032/02
HJ Bull
S-2125/Dc026/03 S-3274/Ha 013
Thorshammer: Peru 1
S-3274/Ha 012 S-3274/Ha 011 S-2138/Fi 056
Thorshammer:
i New Orleans
S-2138/Fp191/02 S-2138/Fp181/04
S-2138/Fp189/01
Thorshammer: Peru 2
S-3274/Hb 004 S-2138/Fi 61/07 S-2138/Fi 61/16
11På høsten 1936 dro Olav igjen ut på hvalfangst med Kosmos.Bjørn Hafsten: ”Marinens Flyvåpen 1912For sesongen 1936/37 hadde Norge og England blitt enige om en fangsttid på 90 dager, løpende fra 8. desember til 7. mars. Antallet hvalbåter ble satt til syv for Kosmos, samtidig som at kvoteprinsippet ble oppgitt. Kosmos-1944” (side 168ekspedisjonen besto i sesongen 1936-170)37 av Kosmos og hvalbåtene Kos IV, VII, IX og XVII-XX. For Kosmos-ekspedisjonen ble fangstresultatet for denne sesongen 115.605 fat hvalolje og hans bidrag 1.747 fat spermolje som ble losset i ”Flyhistorie Nr. 21” (side 26)Hemixen, nær Antwerpen i Belgia, på veien hjemover.
Følgende internettsider var uunnværligeOlav kom tilbake til Sandefjord den 22. april 1937, og mye brukt:med hjelp fra sin yngre bror, Jørgen, satte i gang med å pusse på husene på Lerskall både innvendig og utvendig. Magnhild og Olav ble gift den 23. juni 1937 (Sankthansaften) på Sorenskriverkontoret i Tønsberg, og flyttet inn på Lerskall som nygifte.
Siri Holm Lawson[[Fil: http://www.warsailors.com Gregory Mackenzie: http://www.ahoy042.tk-jk003.netGuðmundur Helgason: http://www109.uboatjpg|200px|mini|Bryllupsbilde.net Jon Asmusen: http://www.scharnhorst-class.dk Lardex Group: http://www.lardex.net Naval-History.Net http://www.naval-history.netWikipedia: http://en.wikipedia.orgSøketjenesten til Google http://google.co.uk/Google Maps: http://mapsFra venstre Olavs søster Astrid og ektemannen Jørgen Sommerstad.googleMagnhild og Olav Hallenstvedt.coMagnhilds bror Arne Skjelland og hustruen Hjørdis.uk/maps]]
==='''Kapittel 1 FørkrigsåreneTidlig i oktober 1937 dro Olav ut på hvalfangst igjen. På grunn av de lave prisene på hvalolje, et sammendrag'''===seilte Kosmos som tankskip denne vinteren, men Olav fikk jobb på Thorshammer som ”arbeider”. Kaptein var Hjalmar Braavold.
Olav Hallenstvedt ble født 15Etter at 1937-38 sesongen var over, var Thorshammer innom Cape Town. mars 1905 i Andebu, Vestfold, Kokeriet og var tredje sønnen to hvalbåter seilte så vestover til Anton Edvardsen og Dina Otilde Hallenstvedt. Han vokste opp på gården Hallenstvedtverdens mest ensomme øy, sammen med fire brødre og seks søstreTristan da Cunha.
Hallenstvedt er De kom dit sent på kvelden, 29. mars 1938, for å hente hjem en relativt stor gårdnorsk videnskapelig ekspedisjon som hadde oppholdt seg der flere måneder. Bagasjen og alt utstyret deres ble hentet nær land av hvalbåtene, og Olavs far hadde tålig god rådså heist om bord i kokeriet. Ingen båter kunne komme seg nærmere land på grunn av grunnene. Det var farens håp at når tiden kom, han ville ha nok Tristianittene fikk deretter lov til å hjelpe sønnene sine komme om bord kokeriet for å bytte til å få seg egne gårder. Men det gikk ikke etter planenting de trengte.
I 1928 ble Olavs far erklært konk, etter han hadde skrevet under som garantist for sin bror og svigerbror. De hadde lånt penger for å spekulere i aksjer, og hadde mistet alt de eide. Banken ville ha pengene sine, og Olavs far måtte selge gården sin. Familien flyttet til Ambjørnrød, et småbruk som kommunen eide i utkanten av bygda, og der ble de forpaktere.[[FilMedium:042.003.103110.jpg|200px|mini|Anton E Hallenstvedt foran Hallenstvedt gård, ca. 1925Frimerker som markerte den norske ekspedisjonen og Thorshammers besøk.]]
På den tiden var Vestfold senteret for all hvalfangst i NorgeThorshammer ankom Sandefjord 23. I alt var det 10april 1938.000 menn som dro på pelagisk hvalfangst hvert år, og av disse kom 80 % fra Vestfold fylke! Industrien var en stor arbeidsgiver, og meget viktig for lokaløkonomien. I september 1928 fikk Olav jobb på kokeriet Ørn 2 (senere omdøpt til Pontos), som førsteseparatør. Jobben besto av å se etter en av seperatorene som rensket hvaloljen, og sjekke om kvaliteten arbeidet deretter på ferdigproduktet var opp til standardgården over sommeren.
[[Fil:042Høsten 1938 reiste Olav igjen ut på hvalfangst; denne sesongen med Kosmos, som ”arbeider”. For sesongen 1938-39 var fangsttiden fastsatt fra 8. desember til 7.003mars og med fredning av knølhval.104Fangstresultatet for Kosmos og kokeriets åtte hvalbåter var preget både av fredningsbestemmelsen for knølhval og innhugget i den gamle skyttergarden (Flere gode skyttere hadde blitt fristet til å seile for Tyskerne for ”fantasilønninger”).jpg|200px|mini|Hallenstvedt-familien caProduksjonen ble ”bare” 91. 1927:ca041 fat hvalolje og 3. 1927:Bakerst: Edvard266 fat spermolje, Aslaug, Asbjørn, Ragnhild, Kristian, '''Olav'''Foran:Astrid, Dina Otilde, Jørgen, Solveig, Anton Edvardsen, Ingaså økonomisk sett ble utbyttet for Kosmos-selskapet litt skuffende. Hovedgrunnen var nok økt konkurranse fra tyske og japanske hvalfangst-ekspedisjoner.Helt foran: Annie]]
Hvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og Olav kom så tilbake med Kosmos til Norge om våren. Etter at Olav kom hjem om våren, måtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)[[Fil:042.003.105Sandefjord den 6.jpg|200px|mini|Olav (foran til høyre)april 1939, og arbeids-kamerater tibrakte enda en sommer på Pontos , vinteren 1929-30Lerskall med kona si.]]
Olav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Verdens hvalfangstflåte lå ==='''Kapittel 2: Krig i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, og betalingen var mye mindre enn på hvalfangstEuropa. Han ville ut til sjøs igjen!'''===
Hvalfangstflåten seilte ned til feltet Som nordmenn flest, fulgte Olav med på hva som skjedde i Antarktis om høsten, og kom resten av verden. Det så tilbake truende ut til krig i Europa. Norge hadde greid å holde seg nøytrale under første verdenskrig, selv om vårenlandet hadde tapt halve handelsflåten sin. Etter Denne gangen, stolte de fleste nordmennene på at Olav kom hjem om vårende igjen kunne være nøytrale, måtte han hjelpe til hjemme på gårdenog innstilte seg deretter. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)
Olav I slutten av 30-årene var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje. Da utsikten for hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhoggerlys. Det Høykonjunkturen var hardt arbeideforbi, og betalingen konkurransen fra vegetabilske oljer var mye mindre enn på hvalfangstskarp. Han Under den tiltagende politiske spenningen i 1939 begynte imidlertid oljeprisene atter å stige, men hadde den andre verdenskrigen ikke brutt ut i september 1939, ville ut neppe Kosmos-selskapene ha sendt sine ekspedisjoner til sjøs igjen!Sydishavet. Kosmos ville høyst sannsynlig ha blitt brukt i tankfart.
I 1932 la Olav merke til ei ung jente som hadde flyttet fra østbygda for å tjene Tyske styrker rykket inn i landhandelen på TolsrødPolen 1. Hun het Magnhild Skjelland, født 25 mars 1915 på gården Mellom-Holt i Andebuseptember 1939. Far hennes var Kristoffer Skjelland, Da Storbritannia og mor hennesFrankrike erklærte Tyskland krig 3. september, Mina, var datter førte det til at alle de fem tyske hvalfangstekspedisjonene ble liggende hjemme. Dette økte sjansene for å få solgt produksjonen av norsk hvalolje for sesongen 1939-40 til landhandleren på Tolsrødgode priser. Mina hadde dødd i 1924Kosmos ble derfor sent til Sydhavsfeltet, sammen med søsterskipene Kosmos II og Magnhilds far hadde giftet seg igjenUlysses. Fangsttiden for denne sesongen ble satt til tre måneder.
Olav begynte å se mer til Magnhild, og snart hadde de fast følge.
[[Fil:042.003.106.jpg|200px|mini|oltOlav fikk denne sesongen jobb på Kosmos som “arbeider/stuer”, ca 1923på følgende hyre: Arne, Åshild, Kristoffer Skjelland som holder datteren Anbjørg, Minaog tjenestejenten Olau (eller Petra) fra Mo-i-Rana. Magnhild står foran Åshild.]]
I 1934 solgte Andebu kommune Ambjørnrød til Odd Gleditsch, en forretningsmann fra Sandefjord, og Hallenstvedt-familien hadde en ny grunneier. Olav og den nye eieren ble gode venner, og Odd Gleditsch kjente mange i Sandefjord. Han hjalp således Olav til å få jobb på et av kokeriene til Anders Jahre. Lønn: 200 kroner/ måned
I oktober 1935 dro Olav på hvalfangst med flytende kokeri Kosmos. Han fikk imidlertid ikke stilling som ”separatør” Overtid: 1, men måtte nøye seg med jobb som ”arbeider”.00 kroner/ time
Kosmos var verdens største hvalkokeri Part: 1, og hadde blitt spesiellt bygd for dette formålet av Workman Clark Ltd., Belfast, Nord-Ireland. Kokeriet hadde blitt sjøsatt 30. mai 1929, og hadde en tonnasje på 24.120 DWT (dødvekttonn), var 550 fot lang og 77 fot bred. En fire-sylinders dampmaskin ga skipet en maksimumsfart på 13 knop.59 øre/ fat
Hvalfangstselskapet Kosmos A/S dro fra Sandefjord 5. oktober 1939. Om bord var skipsmannskapet, fabrikkarbeiderene og hvalbåtmannskapene, til sammen over 300 mann. Det ble for sesongen 1935-36 tildelt en fangstkvote på 118skummel sjøreise.750 fat pluss 1 prosent. Ekspedisjonen bestod av Kosmos Tyske ubåter hadde allerede begynt å herje, og senket nesten 40 skip (inkludert de åtte hvalbåtene Kos III-VIII to norske båtene D/S Jern og Kos XVII og XVIII. Kvoten ble nådd den 5D/S Takstaas). mars etter bare 66 dagers fangst Ubåtkapteinene stoppet båter fra nøytrale land, og Kosmos' resultat hvis de mistenkte dem for å støtte britisk krigsformål, ble 119de sendt til bunns.937 fat hvalolje Britene, på den andre siden, hadde patruljefartøyer i Nordsjøen for å blokkere tyske og 859 fat spermolje. Ekspedisjonen losset lasten sin i nøytrale båter med kurs for Tyskland og kom tilbake til Sandefjord 24. april 1935.
Olavs lønn På grunn av krigsfaren, seilte Kosmos denne gangen nord for De britiske øyene, isteden for gjennom Kanalen. Nær Shetlandsøyene ble braKosmos stoppet av to britiske krigsskip. Han følte at nå På dette tidspunktet var han igjen var på det rette sporet, så seks britiske torpedojagere som patruljerte området i september 1936 forlovet han seg offisielt med Magnhild! Med et sunt finansielt grunnlagpar; HMS Dragon & HMS Dunedin, begynte de nyforlovede å se etter et sted å bo. Magnhild la merke til at en av Lerskallgårdene, midt i Andebu, var til salgsHMS Calypso & HMS Caledon, og dro over for å se på stedet sammen med venninnen Asta LarsenHMS Cardiff & HMS Delhi. Gårdens selger Det var Olavs fetter Henrik Torpto av disse fartøyene som stoppet Kosmos. Etter at de britiske offiserene hadde kontrollert Kosmos’ papirer, og da Henrik hadde arvet farsgården lot de kokeriet fortsette sinferd. Hvaloljen ville jo bli solgt til britiske kjøpere, så hadde han flyttet tilbake dit. Olav kjøpte Lerskall høsten 1936 til fordel for 13de allierte.000 kroner, og finansierte gårdskjøpet slik:
Overtok gjeld Den første havna de var innom på veien nedover, var øya Curacao i Karibien. Cuacao var en del av De nederlandske Antillene, og hovedindustrien der var å raffinere olje fra Henrik Torp.....Venezuela.Kosmos fylte opp med brenselsolje i Schottegat havn, rett nord for hovedstaden Willemstad.Innseilinga til havna var gjennom en smal kanal, med hollandske hus på hver side.Pent og fint var det, men ingen tid til å gå i land.kr 8De var snart på vei igjen sydover.433
Lån fra vennen Odd Gleditsch Anders Jahre, Kosmos-firmaenes eier, hadde kjøpt en gammel hvalfanger-stasjon i Walvis Bay i 1931, og hadde brukt den til å oppbevare opp til 35 hvalbåter når de ikke var på feltet.På den måten slapp de den lange turen fram og tilbake til Norge.Verkstedet hadde blitt utbygget av ingeniør E.O.Bull, og han hadde fortsatt der som bestyrer og var ansvarlig for å ha hvalbåtene ferdig til kokeriene kom innom.Fra april til oktober arbeidet det cirka 75 verkstedarbeidere fra Norge og 160 innfødte med å bytte stålplater og maskindeler, maling og annet vedlikeholdsarbeide..kr 2.567
Betalte kontantDet var her Kosmos kom innom sent i oktober 1939, uten å ha sett noen andre krigsskip eller møtt noen ubåter................................kr 2.000
[[Fil:042.003.107Storbritannia hadde annektert Walvis Bay og et lite område rundt det i 1840.jpg|200px|mini|Forlovelsesbildet Grunnen til Magnhild Skjelland dette var at de ville stoppe tyske krav på området og Olav Hallenstvedtsikre den britiske handelsflåtens rute rundt Kapp Gode Håp. Landet omkring ble tysk koloni i 1884, september 1936mens Walvis Bay ble en del av det nystiftede Syd-Afrika Sambandet i 1910. ]][[Fil:042I første verdenskrig ble enklaven tatt av de tyske kolonistene i begynnelsen av Sydvest Afrika kampanjen, men gjenerobret tidlig i 1915.003Walvis Bay ble så inkludert i den militære okkupasjons-adminirasjonen for Sydvest Afrika, og da siviladministrasjon ble etablert i 1921, ble Sydvest Afrika et mandatområde i Syd-Afrikasambandet.108Ved krigsutbruddet i 1939, så hadde begge land erklært Tyskland krig den 6.jpg|200px|mini|Gården Lerskall, senvinters 1945september. ]]
Olav kom tilbake til Sandefjord Hvalfangerene i Antarktis hadde få tanker om krigen i Europa. Sjøslaget mellom det tyske slagskipet Graf Spee og den 22britiske marinen nord for dem, måtte, imidlertid, ha bekymret Kaptein Andresen og bestyreren, Hans van Ahnen. april 1937De, og med hjelp fra resten av den norske hvalfangstflåten satte imidlertid sin yngre brortillit til deres fjerne beliggenhet og til nøytraliteten.[[Fil:042.003.112.jpg|200px|mini|Havneanløp for Kosmos, Jørgenmars og april 1940.]]Den 7. mars var siste dagen på fangstsesongen, og Kosmos og hvalbåtene satte kursen for Walvis Bay, hvor de ankom 20 mars 1940. Hvalbåtene gikk enten til verftet eller i gang med å pusse på husene på Lerskall både innvendig opplag, og utvendigmannskapene kom om bord i kokeriet. Magnhild og Olav ble gift den 23Dagen etter begynte Kosmos med 320 mann reisen hjemover. juni 1937 (Sankthansaften) Stemningen om bord var på Sorenskriverkontoret i Tønsbergtopp, for alle lengtet hjem til kjente og flyttet inn på Lerskall som nygiftekjære. Det kom imidlertid til å bli en lang tur tilbake til fedrelandet......
[[Fil:042Kosmos anløp først Mindelo havn på Sao Vincente, Kapp Verdeøyene 2.003april 1940.109Dette var en portugisisk besittelse, cirka 500 kilometer vest for Afrika, og der fylte de opp med brenselsolje for resten av hjemreisen.jpg|200px|mini|BryllupsbildeDa Kosmos II og Ulyssus ankom den 5. Fra venstre Olavs søster Astrid og ektemannen Jørgen Sommerstadapril, så overførte de noe av utstyr fra disse skipene. Magnhild og Olav HallenstvedtKosmos pumpet også 1. Magnhilds bror Arne Skjelland og hustruen Hjørdis450 tonn spermolje over på Kosmos II. ]]
Tidlig i oktober 1937 dro Olav ut på hvalfangst igjen. På grunn av de lave prisene på hvaloljeKosmos II, seilte Kosmos som tankskip denne vinterenderimot, men Olav fikk jobb ble beordret å seile til Santa Cruz på Thorshammer som ”arbeider”. Kaptein var Hjalmar BraavoldKanariøyene.
Etter at 1937-38 sesongen var over==='''Kapittel 3: 9. april 1940, var Thorshammer innom Cape Town. Kokeriet og to hvalbåter seilte så vestover til verdens mest ensomme øy, Tristan da Cunhaflukten fra Dakar.'''===
De kom dit sent Dakar var den beste havnebyen på kvelden, 29. mars 1938, for å hente hjem en norsk videnskapelig ekspedisjon som hadde oppholdt seg der flere månedervestkysten av Afrika mellom Cape Town og Casablanca. Bagasjen Mot nord og alt utstyret deres ble hentet nær land vest var havnen beskyttet av hvalbåteneKapp Verde-halvøya, og så heist om bord i kokeriet. Ingen båter kunne komme seg nærmere land byen lå fint til på grunn av grunneneen skråning, med et lite platå bakenfor. Tristianittene fikk deretter lov til å komme om bord kokeriet for å bytte til seg ting de trengteByen hadde breie gater med prydtrær, fine offisielle bygninger, en stor katedral og mange militærbrakker.
[[Medium:042Kosmos, med Olav ombord, ankom Dakar den 7.003april 1940.110På innseilingen passerte skipet Gorée-øya.jpg|Frimerker På avstand så de grå, røde og gule husene helt idylliske ut, men etter hvert som markerte de kom nærmere, oppdaget de at husene var ganske forfalne. Menn med en stor bokstav “P” på ryggen kunne sees i blant husene. Halve øya var fangeøy, mens den norske ekspedisjonen andre halvdelen var festning! På toppen av øya pekte store kanoner ut mot havet. Sammen med kanonstillinger på fastlandet dominerte de innseilingen til havnen. I tillegg var det strekt et u-båtnett foran havneinnseilingen. U-båtnettet bestod av et kraftig stålnett hengende fra bøyer ned til havbunnen, og var plassert der for å hindre ubåter i å trenge inn i havnen. Havnen var en viktig bunkrestasjon for Den franske arinen, og Thorshammers besøkforsvaret var deretter.]]
Det var ingen penger på øyaVed ankomsten ble Kosmos anvist en ankerplass omlag to hundre meter innenfor sperringen ved siden av andre utenlandske skip. Et lite marinefartøy møtte dem, og all handel der til stor forbauselse for alle ombord Kosmos, stormet svære, svarte senegalesiske marinegaster om bord med geværer. Alle om bord var bytting. Etter nå i fransk fangeskap! Den franske offiseren sa at øyboerne hadde forlatt skipethan bare fulgte ordrer fra Paris, og hvalbåtene hadde fått brensel fra kokerietat det ikke nyttet å protestere. Ryktene fløy, satte Thorshammer kursen hjemoverog mange trodde at denne velkomsten var på grunn av Altmark-affæren.
Thorshammer ankom Sandefjord 23Altmark var en tysk hjelpeskip som tidlig i 1940 hadde vært på vei tilbake til Tyskland med 299 britiske krigsfanger overført fra Graf Spee. april 1938Skipet ble oppdaget av den britiske marinen og jaget inn i norske farvann. Olav arbeidet deretter på gården over sommerenDen norske marine “inspiserte” Altmark tre ganger, men fant ingenting (!), og lot den seile videre langs norskekysten. Den 16. februar avskjærte Royal Navy Altmark i Jøssingfjorden og befridde alle fangene. Denne episoden sådde stor mistro blant britiske og franske styresmakter om hvor nøytrale nordmennene egentlig var.
Høsten 1938 reiste Olav igjen ut Tidlig den 9. april hørte flere ombord Kosmos på hvalfangst; denne sesongen med Kosmos, radioen som ”arbeider”vanlig. For sesongen 1938De hadde ventet nyheter om stillings-39 var fangsttiden fastsatt fra 8krigen mellom de allierte og Tyskland, men istedet kom sjokknyhetene: “Tyskland har angrepet Norge!”. desember til 7Det ble plutselig stor oppstyr om bord på Kosmos. mars Alle samles på dekk, og ville reise hjem med fredning av knølhval. Fangstresultatet en gang for Kosmos og kokeriets åtte hvalbåter var preget både av fredningsbestemmelsen å kjempe for knølhval konge og innhugget i den gamle skyttergarden (Flere gode skyttere fedreland. En mann fikk se at han hadde blitt fristet til å seile for Tyskerne for ”fantasilønninger”)en tysk lommekniv. Produksjonen Den ble ”bare” 91straks hivd til sjøs.041 fat hvalolje og 3Tankene streifet så inn på de kjære de hadde etterlatt seg hjemme i Norge.266 fat spermolje, så økonomisk sett ble utbyttet for Hvordan ville de greie seg? Ville de være der når Kosmos-selskapet litt skuffende. Hovedgrunnen var nok økt konkurranse fra tyske og japanske hvalfangst-ekspedisjoner.omsider kom hjem?
Olav kom tilbake med Kosmos til Sandefjord Alle norske skip hørte de samme nyhetene. I 1940 hadde Norge en handels- og hvalfangstflåte på over 1200 skip, og den 69. april 1939, var mer enn ett tusen av disse i havner og tibrakte enda farvann utenfor tysk kontroll. Kosmos var en sommer på Lerskall av dem. Skipene utenfor Norge var eid og administrert av omtrent fem hundre redere, med kona sikontorer i små byer langs hele den norske kysten. Tysklands angrep hadde satt hele administrasjonen av denne flåten ut av spill, og skipene måtte nå se etter seg selv.
==='''Kapittel 2: Krig De franske myndighetene hadde nok en mistanke om at noe var i Europagjære, og ville forsikre seg om at norske sjøfolk ikke gikk over på tysk side. Lite kjente franskmennene den norske folkekarakteren! Særlig aktuellt ble dette ett par måneder senere, og da ble det nordmennenes tur til å tvile. Et par dager senere, forverret situasjonen seg for Kosmos. Uten forklaring ble de flyttet enda lengre inn på havneområdet, til en meget utilgjengelig fortøyning mellom to grunner. Franskmennene ville gjøre seg helt sikre på at Kosmos ikke kunne stikke av.'''===
Som nordmenn flest, fulgte Olav med på hva som skjedde i resten Dakar var senter for administrasjonen av verdenhele Fransk Vestafrika. Det så truende ut til krig Området var delt opp i Europa. Norge hadde greid å holde seg nøytrale under første verdenskrigsyv kolonier: Mauritania, Senegal, Guinea, selv om landet hadde tapt halve handelsflåten sin. Denne gangenElfenbenskysten, stolte de fleste nordmennene på at de igjen kunne være nøytraleDahomey, Fransk Sudan og innstilte seg deretterNiger. Generalguvernøren i Dakar var Léon Henri Charles Cayla.
I slutten av 30Cayla var en erfaren koloni-årene var utsikten for hvalfangsten ikke lysadmistrator som fulgte ordrer. Høykonjunkturen var forbiDe franske myndighetene ville avvente utviklingen i Norge, og konkurransen fra vegetabilske oljer så Kosmos måtte være der den var skarp. Under den tiltagende politiske spenningen i 1939 begynte imidlertid oljeprisene atter å stigeOmbord fordrev mennene tiden med kortspill eller litt puslearbeide, men hadde den andre verdenskrigen ikke brutt ut i september 1939alle var lut lei av å sitte der uten å gjøre noen ting. Alle ville vekk, ville neppe Kosmos-selskapene ha sendt sine ekspedisjoner og en natt stjal en gjeng unggutter en livbåt og rodde sydover langs kysten til Sydishavet. Kosmos ville høyst sannsynlig ha blitt brukt i tankfartBritisk Gambia.
Tyske styrker rykket inn Dakar ligger på 15 grader nord, og har tropeklima. Da Kosmos kom dit i begynnelsen av april var temperaturen 27 grader i Polen 1skyggen. september 1939. Da Storbritannia Etter hvert som tiden gikk, ble det varmere og Frankrike erklærte Tyskland krig 3. septembervarmere, førte og det til at alle de fem tyske hvalfangstekspedisjonene ble liggende hjemmebegynte å bli ubehagelig om bord på Kosmos. Dette økte sjansene for Det begynte også å minke på maten, og det som skipsagenten kunne få solgt produksjonen av norsk hvalolje for sesongen 1939-40 til gode priser. Kosmos ble derfor sent til Sydhavsfeltettak i på land, sammen med søsterskipene Kosmos II og Ulysses. Fangsttiden for denne sesongen ble satt til tre månedervar dårlige saker.
Olav fikk denne sesongen jobb på Kosmos som “arbeider/stuer”Havnemyndighetene begynte å gi ut landlovsbevis. Offiserer kunne gå i land hver dag, og mannskapet annenhver dag. De måtte være om bord igjen før klokken 10 om kvelden, hvis en skulle unngå mulkt. Alle ble gitt 100 franc lommepenger for hvert besøk, og det hjalp på følgende hyre:humøret.
Lønn: 200 kroner/ månedNyhetene fra Norge ble, imidlertid, dårligere. Mens danskene hadde liten sjanse til å forsvare seg, så tok nordmennene opp kampen, så snart de hadde summet seg. Mannskapet på Kosmos hørte på nyhetene fra BBC, og krigen gikk ikke bra.
Overtid: 1Etter at alle norske skip nå tilhørte NORTRASHIP,00 kroner/ timespurte Kaptein Andresen det nye “rederiet” i London om å få en ny seilingsordre. NORTRASHIP hadde med ett strøk blitt verdens største rederi, og kontoret i London slet med å løse problemer til over ett tusen skip. Kosmos fikk vente!
PartDen norske konsulen i Dakar var en dansk forretningsmann som het Jacobsen. Han var sjef for et stort firma som het “V.Q. Pettersen Ltd.” og i tillegg også dansk konsul, så han hadde det travelt. I mai fikk han beskjed fra NORTRASHIP at han måtte få skaffe en erklæring fra kapteinene på alle norske skip i Dakar. Kaptein Andresen måtte således underskrive følgende: 1“Jeg, undertegnede, Hans Andresen, erklærer herved at jeg er i besittelse av flytende kokeri Kosmos, registrert i Sandefjord,59 øre/ fatpå vegne av den Norske Regjeringi følge rekvisisjonsorderen fra den Kongelige Norske Regjeringved det Norske Konsulatet i Dakar.
Kosmos dro fra Sandefjord 5H Andresen (sign. oktober 1939. Om bord var skipsmannskapet, fabrikkarbeiderene og hvalbåtmannskapene, til sammen over 300 mann. Det ble en skummel sjøreise. Tyske ubåter hadde allerede begynt å herje, og senket nesten 40 skip (inkludert de to norske båtene D) Kaptein f/S Jern og D/S Takstaas). Ubåtkapteinene stoppet båter fra nøytrale land, og hvis de mistenkte dem for å støtte britisk krigsformål, ble de sendt til bunns. Britene, på den andre siden, hadde patruljefartøyer i Nordsjøen for å blokkere tyske og nøytrale båter med kurs for Tysklandf Kosmos.
På grunn av krigsfarenOlav hadde lyst til å se seg omkring Dakar. Han tok ut 750 franc fra slappen, seilte Kosmos denne gangen nord for De britiske øyeneog gikk i land. Det første han la merke til, isteden for gjennom Kanalenvar at på kaia var det store hauger med peanøtter til eksport. Nær Shetlandsøyene ble Kosmos stoppet Disse kom fra de indre områdene av to britiske krigsskipSenegal. På dette tidspunktet Byen var det seks britiske torpedojagere som patruljerte området i par; HMS Dragon & HMS Dunedin, HMS Calypso & HMS Caledon, en hivende mengde av innfødte og HMS Cardiff & HMS Delhieuropeere. Det I 1940 var to befolkningen 70.000 negere og 7.000 hvite. De innfødte bodde på øst- og nordkanten av byen, i primitive skur av disse fartøyene bordbiter, med bølgeblikksplater som stoppet Kosmostak. Etter at de britiske offiserene hadde kontrollert Kosmos’ papirerDet var elendige saker, lot de kokeriet fortsette sin ferd. Hvaloljen ville jo bli solgt i forhold til britiske kjøpere, til fordel for de alliertedet nordmennene var vant med.
Den første havna de De fleste negerne i Dakar var innom på veien nedovermuslimer, var øya Curacao i Karibienog dypt religiøse. Cuacao var en del av De nederlandske AntilleneOlav, og hovedindustrien der var å raffinere olje fra Venezuela. Kosmos fylte opp med brenselsolje de andre nordmennene, opplevde at mens de spaserte i Schottegat havn, rett nord for hovedstaden Willemstad. Innseilinga til havna var gjennom en smal kanalbyen, så ville alle plutselig knele ned på gaten med hollandske hus på hver side. Pent ansiktet i støvet og fint var detbaken i været, men ingen tid til å gå i landbønn med retning mot Mecca. De var snart på vei igjen sydoverNordmennene sto bare der og glante.
Anders Jahre, Kosmos-firmaenes eier, Senere i livet fortalte Olav også en historie om en av karene som hadde kjøpt en gammel hvalfanger-stasjon vært i Walvis Bay i 1931, land og hadde brukt den kom for sent til å oppbevare opp til 35 hvalbåter når de ikke var på feltet. På den måten slapp de den lange turen fram og skyssa tilbake til NorgeKosmos. Verkstedet Da han kom om bord dagen etter lurte alle på hvor han hadde blitt utbygget av ingeniør Eovernattet. O“Hotel Peanøtt” var svaret. BullHan hadde gravd seg ned i peanøtthaugen, hatt noe mer øl og han hadde fortsatt sov der som bestyrer og var ansvarlig for å ha hvalbåtene ferdig til kokeriene kom innom. Fra april til oktober arbeidet det cirka 75 verkstedarbeidere fra Norge og 160 innfødte med å bytte stålplater og maskindeler, maling og annet vedlikeholdsarbeide.
Det Peanøtter var her Kosmos kom innom sent det lett å få tak i oktober 1939, uten å ha og alle snasket på dem. Olav hadde aldri sett noen andre krigsskip eller møtt noen ubåterså mange fete folk. Peanøtter smaker godt, men en legger fort på seg hvis en spiser for mange av dem.
Storbritannia hadde annektert Walvis Bay og et lite område rundt det i 1840. Grunnen til dette var at de ville stoppe tyske krav på området og sikre den britiske handelsflåtens rute rundt Kapp Gode Håp. Landet omkring ble tysk koloni i 1884, mens Walvis Bay ble en del av det nystiftede Syd-Afrika Sambandet i 1910. I første verdenskrig ble enklaven tatt av de tyske kolonistene i begynnelsen av Sydvest Afrika kampanjen, men gjenerobret tidlig i 1915. Walvis Bay ble så inkludert i den militære okkupasjons-adminirasjonen for Sydvest Afrika, og da siviladministrasjon ble etablert i 1921, ble Sydvest Afrika et mandatområde i Syd-Afrikasambandet. Ved krigsutbruddet i 1939, så hadde begge land erklært Tyskland krig den 6. september.
I Walvis Bay flyttet hvalbåtmannskapene over på hvalbåtene sineUkene gikk, og etter at de den 10. mai var det franskmennenes tur til å få seg en ubehagelig overraskelse. Tyskerne hadde fylt opp med brenselsoljebegynt angrepet på Frankrike, så dro Kosmos sydover med følgende ni hvalbåter: Kos IINederland og Belgia. Nyhetene fra fronten ble verre og verre, Kos IV, Kos V, Kos VI, Kos VII, Kos XVII, Kos XVIII, Kos XX and HJ Bullog 27. mai begynte evakueringen av britiske tropper fra Dunkerque. (I Vedlegg 2 er det en delvis liste over mannskapet som var med på Kosmosekspedisjonen denne sesongen)
Da de kom fram til feltet i Antartis, så satte hvalbåtene i gang med jobben sin. På koka arbeidet de en 12-timers skiftordning (0600–1800, 1800–0600); mens på hvalbåtene arbeidet de 4-timers skift. Det var et hardt opplegg! (For en detaljert beskrivelse I slutten av de forskjellige arbeidsrollene, se Vedlegg 1)[[Fil:042.003.111.jpg|200px|mini|Førkrigsbilde av planen mai og porten på Kosmos. ]]Hele ekspedisjonens suksess var avhengig begynnelsen av hvor flinke hvalskytterene var til å oppspore å skyte hvalen når han juni kom opp etter luft. Kosmos-ekspedisjonen var heldig flere og flere norske skip inn til å ha to av de beste hvalskytterene i verden: Mauritz Marthinsen fra Tjøme og Aksel Akselsen fra StokkeDakar. Ved krigsutbruddet hadde Marthinsen valgt å være hjemmeD/S Rutenfjell, M/S Hadrian og Aksel Akselsen og mannskapet hans fikk båten hans, HJ Bull. Båten var verdens mest avanserte hvalbåt, M/S Lidvard kom og fangstresultatet ble deretter. I sesongen skjøt Akselsen på HJ Bull 360 hval, inkludert 10 spermhval. Det ble hele 20.663 fat hvalolje, som utgjorde cirka 20 prosent av Kosmos’ produksjon! Imponerende resultat, spesielt liggende ved siden HJ Bull måtte avbryte fangsten i ti dager for å dra til Syd Georgia å skifte propell. En hval hadde kommet for nær hvalbåten og en av propellbladene hadde blitt revet av i kollisjonenKosmos innenfor U-båtnettet. Mens båten var i Syd Georgia gikk Akselsen over på Kos II, til denne hvalbåtens store fordel!
I Sydhavssesongen 1939-40 deltok det ialt 28 flytende kokerier og 240 hvalbåter. Produksjonsresultatet for Kosmos ble på 100.600 fat hvalolje og 5.650 fat spermolje. Dette var et godt resultat, og alle om bord Kosmos var fornøyde. Olavs andel av fangsten var verdt 1.678 kroner. Med lønn og overtid tjente han i alt 3.478 kroner denne sesongen. Det var mer enn en kvart av det han hadde betalt for gården sin!
Hvalfangerene Den franske administrasjonen i Antarktis hadde få tanker om krigen Dakar begynte igjen å legge vansker i Europa. Sjøslaget mellom det tyske slagskipet Graf Spee og den britiske marinen nord veien for dem, måtte, imidlertid, ha bekymret Kaptein Andresen og bestyreren, Hans van Ahnende norske skipene. De, og resten Flere av den norske hvalfangstflåten satte imidlertid sin tillit kapteinene spurte om tillatelse til deres fjerne beliggenhet å seile videre, men de ble bare møtt med svake løfter og til nøytralitetenunnskyldninger.[[Fil:042Kaptein Andresen begynte å bli bekymret.003.112.jpg|200px|mini|Havneanløp for KosmosNORTRASHIP hadde endelig gitt ordre om at de skulle seile tilbake til Walvis Bay, mars og april 1940men fransk tillatelse uteble.]]Den 7danske konsulen som representerte Norge, var heller ikke særlig hjelpsom. mars Norge var siste dagen på fangstsesongenjo politisk i en helt annen posisjon enn Danmark, og Kosmos og hvalbåtene satte kursen for Walvis Bay, hvor de ankom 20 mars 1940norske skipperene i Dakar mente at det ville ha vært mye bedre om de hadde vært representert av en nordmann. Hvalbåtene gikk enten til verftet eller i opplagDanskene hadde ikke tatt opp kampen mot tyskerne, slik som nordmennene hadde gjort, og mannskapene kom om bord i kokeriet. Dagen etter begynte Kosmos med 320 mann reisen hjemover. Stemningen om bord var på toppbritene hadde således okkupert danske besittelser (Færøyene og Island), for og tatt alle lengtet hjem til kjente og kjære. Det kom imidlertid til å bli en lang tur tilbake til fedrelandet.....danske skip i allierte farvann.
Kosmos anløp først Mindelo havn på Sao Vincente, Kapp Verdeøyene 2Nyhetene fra Europa forverret seg. april 1940Kampene i Norge var tapt 10. Dette var en portugisisk besittelsejuni, cirka 500 kilometer vest for Afrikaog i Frankrike nærmet Tyskerne seg Paris. I Dakar ville Generalguvernør Cayla ikke gi Kosmos tillatelse uten “løyve” fra Paris, og der fylte hadde de opp med brenselsolje for resten av hjemreisenandre prioriteter. Da I tillegg begynte Kosmos II og Ulyssus ankom å få for lite brenselsolje til den 5lange reisen til Walvis Bay. aprilDet var ingen hjelp å få, så overførte de noe av utstyr hverken fra franskmennene eller fra disse skipenekonsulen. Heldigvis greide et lite norsk tankskip, som også lå der, å komme seg ved siden av Kosmos pumpet også 1og fylle opp drivstofftankene.450 tonn spermolje over på Kosmos IIDen 13.juni falt Paris til Tyskerne, så nå hastet det med å komme seg vekk!
Rett I disse dagene arbeidet Olav på dekk med en liten malerjobb. Det var over 30 grader i skyggen, men han kunne følge med på hva som foregikk. Han så kaptein Andresen og andre offiserer gå i land, dag etter dag, for å møte de franske myndighetene. De hadde, imidlertid, ingen suksess med å få Kosmos løslatt. Den 14 juni forandret situasjonen seg. Kaptein Andresen kom på dekk sammen med skipets sekretær, Roald Jahre. Sekretæren hadde med seg en liten koffert (med penger?), og før de forlot skipet ga kapteinen ordre til maskinisten at han måtte få opp stim, og gjøre seg klar til å reise. Kaptein og sekretær var ikke i land lenge, og da de kom tilbake hadde de ikke lenger kofferten. “Opp med ankeret” beordret kapteinen, og så “sakte fart forover”. U-båtnettet ble tauet til side av navigation de police (havnepolitiet), og Kosmos tok kursen for åpent hav. Etter de hadde kommet seg vekk fra havneområdet, så ble motorfarten økt betraktelig. Olav hadde aldri før hørt motoren arbeide så hardt. Hele skipet skalv. Farten var imidlertid skuffende, for bunnen av skipet hadde grodd helt til. Kosmos seilte rett vestover i 24 timer, slik at de var vel utenfor skipsleia. Kursen ble så satt mot syd, for Walvis Bay. De hadde kommet seg unna! ETTERSKRIFT:To dager etter Kosmos forlot Dakar tok den tysk-vennlige Petain over i Frankrike. Det ble utbytting i koloniadminstrasjonene, og Generalguvernør Léon H C Cayla ble sent til Madagaskar den 25. juni med fly. En kan bare spekulere på om kofferten fra Kosmos var med i bagasjen. Som ny Generalguvernør tok den tidligere Guvernøren i Kongo, Pierre Francois Boisson, over. Boisson, som hadde mistet et bein i første verdenskrig og hadde god grunn til å hate tyskerne, hadde først antydet at han ville følge de Gaulle. Vichy-administrasjonen lovet han imidlertid forfremmelse, og Boisson valgte derfor å følge Petin. Han ble deretter en pålitelig administratrr for det nye tyskvennlige styre. M/S Lidvard klarte å snike seg ut ett år senere, en dåd som ble både til bok og film. ==='''Kapittel 4: Fram og tilbake til Durban'''=== 4.1 Walvis Bay. Kosmos kom til Walvis Bay den 30. juni 1940. Det hadde vært en saktegående og begivenhetsfri reise. Bunn av båten var helt igjengrodd og maskinen hadde mått arbeide hardt for å holde en noenlunde fart. Da Kosmos seilte inn i Walvis Bay havn så sto de flest obord ved rekka, og var glade for at de endelig var framme. Da de skulle fortøye, så ropte en av de som sto på kaia: ”Har dere sett noe til te’n?”En av de om bord Kosmos ropte tilbake: “Sette’n? Hva mener du?”Ute å si ett ord, snudde han på land seg, og pekte på en båt som lå ved kaia med et stort hull i sida. Nå skjønte de om bord Kosmos hva han hadde ment. Igjen hadde de hatt flaks. Kaptein Andresen kunne nå kommunisere ordentlig med NORTRASHIP i London, og få instrukser om hva han skulle gjøre med den verdifulle lasten han hadde om bord. Kosmos lå for anker i Walvis Bay, med lite å gjøre for mannskapet. Olav tok ut litt penger fra slappen (24 sydafrikanske pund), og gikk i land for å se seg om. Walvis Bay var et elendig sted, med ørkensanda helt innpå bebyggelsen. Det var varmt og støvete, og det beste var nok jernbanen som tok folk vekk fra stedet. Navnet Walvis Bay kom enten fra afrikaans “Walvisbaai”, eller tysk “Walfischbucht” eller “Walfischbai”,som alle betydde “Hvalbukta”. Bukta var et viktig stoppested for handelsskip med sin naturlige dype havn, beskyttet av sandbanken Pelican Point. Havet utenfor var rik på plankton, som i gamle dager hadde tiltrukket seg mye hval, som igjen hadde dratt til seg hvalfangere. Olav så et yrende dyreliv på sandbankene rett utenfor byen. Mens Kosmos var i Dakar, hadde Den norske marinen i London begynt å undersøke mulighetene om å få tak i noen hvalbåter og bruke dem som patruljefartøyer. Den britiske marinen var også interessert i å bruke norske hvalbåter. Dette ble så diskutert av NORTRASHIP og de britiske krigsmyndighetene i slutten av mai 1940. Den norske eksilregjeringen i London bestemte at Den norske marinen skulle rekvirere 16 av hvalbåtene som lå i Walvis Bay, å bruke dem som patruljefartøyer. Det ble videre bestemt at disse båtene skulle omgjøres og bemannes i Canada. Kosmos selv skulle brukes som tankbåt. Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 8. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia: {| class="wikitable" |- ! style="background:#ffdead;" | Kosmos-hvalbåter! style="background:#ffdead;" | Kosmos II-hvalbåter ! style="background:#ffdead;" | Pelagos-hvalbåter|-! Kos II (248 GT)|| Kos I (248 GT)|| Gos I|-! Kos IV (248 GT)|| Kos XIII (258 GT) || Gos VIII |-! Kos V (248 GT) || Kos XIV (258 GT) || Gos IX |-! Kos VI (248 GT)|| Kos XV (258 GT) || |-! Kos XVII (258 GT) || Kos XVI (258 GT) || |-! Kos XVIII (258 GT)|| || |-! Kos XX (356 GT)|| || |-! H J Bull (573 GT)|| || |} Ti andre Kos-hvalbåter som lå i Walvis Bay skulle leies ut til Den britiske marinen, og av disse måtte fire leveres til skipsverft i Durban. Den 19. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjøre, avmønstret og satt i land. Det var verkstedbestyrer og visekonsul, ingeniør E. O. Bull, som undertegnet avregningen til Olav, og det viste seg at fra 20. april hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Etter at han hadde betalt 15% skatt, trekken (til Magnhild på Lerskall), slappen og andre småutgifter, hadde han 1.075,88 kroner igjen. Det var en stor og nyttig sparegris å ha til seinere! [[Fil:042.003.114.jpg|200px|mini|Underskriften til ingeniør Bull på Olavs avregning.]] Tre av av de fire hvalbåtene som skulle leveres til Durban, skulle reise sammen. Det var Kos XXI (Kaptein A Larsen), Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen og mannskapet hans fra HJ Bull. Vanlig besetning for disse hvalbåtene var 13 mann, men på grunn av den lange reisen rundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket. Olav ble bedt om å være ekstra-fyrbøter på Kos XXIII, sammen med fire andre fra kokeriets fabrikkmannskap. De som ikke skulle til Durban (118 mann i alt), ble sendt med tog opp langs kysten til Swakopmund, en liten ferieby en halvtimes reise nord for Walvis Bay. Der måtte de bo på hotell inntil verftet hadde gjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp til Canada. Mannskapet for Kos XXIII bodde om bord mens båten ble gjort klar for turen til Durban. Mens verkstedsarbeiderene reparerte og demonterte, hjalp båtmannskapet til i arbeidet. Reparasjonsregninga for Kos XXIII kom på kr 37.590, og demontering av hvalfangstutstyr (kanon, gangvei med rekkverk osv.) kostet kr 8.000.00. Alt ble senere betalt av Royal Navy! Den 28. juli var det en sjøtrefning halvveis mellom Syd-Afrika og Syd-Amerika, mellom det 22.000 tonn tunge britiske bevæpnede handelsskipet Alcantara og et ukjent tysk fartøy. Alcantara ble hardt skadet, og det tyske krigsskipet kom seg unna. Det som britene ikke visste var at det var den tyske raideren Thor som var løs i Sydatlanteren. Både Den britisk marinen og NORTRASHIP begynte nå å bekymre seg for at Kosmos lå heller ubeskyttet til. Havnen i Walvis Bay hadde bare en sandtange mellom skipene og det åpne havet, og fiendtlige skip kunne lett bombardere havnen fra havet. Det ble bestemt at Kosmos måtte flyttes til den bedre beskyttede forankringen i Kappstaden (Cape Town). Gruppen på tre hvalbåter forlot Walvis Bay den 1 august 1940 med retning Durban. Sjøreisa rundt Kapp Gode Håp ble heller våt. Været var dårlig og bølgene vasket over båtene. Skipsverftarbeiderene i Walvis Bay hadde ikke hatt tid til å plugge alle hullene der hvalutstyret hadde vært boltet fast, og vannet silte inn. Mange av de om bord ble rikig våte. Kosmos-kokeriet dro samme veien 3. august, for å søke sikker havn i Table Bay, Kappstaden, og ankom 7. august 1940. (Du kan lese om hva som skjedde videre med Kosmos i Vedlegg 3). 4.2 Durban. De tre små hvalbåtene kom trygt i havn i Durban 12. august 1940. Mannskapet måtte gjennom immigrasjonskontrollen, og Olav ble beordret, innen 14 dager, å få passet sitt i orden, da det ikke lenger var gyldig! Hvalbåtene la til ved verftet i Durban, og der arbeidet mannskapene noen dager med å få båtene i stand før de ble overdratt til de britiske marinemyndighetene. Den formelle overdragelsen skjedde 21. august ved at “Engineering Overseer, Durban” undertegnet en meget detaljert inventarliste (til og med potetskrelleren i byssa var med på lista!). (For hva som skjedde videre med Kos XXIII, se Vedlegg 4).[[Fil:042.003.115.jpg|400px|mini|Durban Havn, ca 1940]]Selv om dette var første gang Olav hadde vært i Durban, var ikke byen ukjent blant norske hvalfangere. To nordmenn, Abraham Larsen og fetteren Jacob J. Egeland fra Farsund, hadde en hvalfangststasjon på “The Bluff” rett syd for havna (se kartet på neste side). De skøyt hval som svømte forbi rett utenfor byen, og dro dem inn til stasjonen. Hvalskrottene ble halt i land på slippen og sendt langs en liten jernbanelinje til slaktehallene. Dyrene ble flenset og partert og spekket kokt til olje, som i sin tur ble brukt i et utall produkter, fra såpe til margarin og iskrem. Bein ble malt og kokt til mel og solgt som dyrefor og som ekstrakt til Nestles supper. Det var berg av innvoller, basseng av blod og det stank av en annen verden, også i byen når det var sønnavind. Det var mange nordmenn som var bosatt i Durban av den grunn, og en av dem var Olavs yngre bror, Kristian. Han var imidlertid bortreist, og Olav fikk ikke møtt han. [[Fil:042.003.116.jpg|200px|mini|Smith Street og Waverly Hotel (bak rickshawen) i 1940. Rådhuset i Durban, til høyre.]] På grunn av at alle hotellrommene i Walvis Bay og Swakopmund var fulle av nordmenn, ble Olav og resten av transportmannskapene beordret til å bli i Durban inntil båtene deres i Walvis Bay var klare til å seile. De 19 nordmennene fra Kos XXIII ble innlosjert i Waverly Hotel, et av de beste hotellene i byen. Hotellet lå på hjørnet av Smith St. (nå kalt Anton Lembede Street) og Gardiner Street (nå kalt Dorothy Nyembe St.). Det lå rett ved siden av Durban Rådhus og byens hovedpostkontor [[Fil:042.003.117.jpg|200px|mini|Durbans hovedpostkontor, 1940.(General Post Office)]] En av de første tingene Olav måtte gjøre i Durban, var å få passet sitt i orden. Den norske konsulen forlenget passet den 15. august 1940, med gyldighet fram til 24. september 1942. De var nå på ferie, og ville se seg om i byen. Durban, med sine halv millioner innbyggere, var en pen, rein by med mange fine parker. I en av parkene var det en stor påfugl som ruslet rundt og viste seg fram. Denne parken het Mitchell Park, og lå i nordkanten av Durban, i et område som het Morningside. Parken hadde også en stor zoologisk hage med mange slags rare dyr. Området hadde først vært strutsefarm, men da dette ikke hadde lønt seg, så fikk de i 1910 tak i mange andre dyr, og begynte å viste dem fram. Olav fortalte seinere i livet at han så en mengde slanger som lå i en binge. En stor neger gikk inn til dem uten å blunke, og begynte å løfte dem opp og kveile dem rundt seg. Ormene gvesste og vrei seg, men bitt ble han ikke. Negeren tok flere og flere, og til slutt hadde han så mange rundt halsen at han nesten ikke kunne stå. Så kom hatten hans rundt, og tilskuerene ga han lønn for strevet. [[Fil:042.003.118.jpg|400px|mini|Nellie med vokteren på ryggen.]] Den zoologiske hagen hadde også en stor indisk elefant. Elefanten het “Nellie” og hadde blitt gitt av Maharadjaen av Mysore i India i 1928. Nellie kunne blåse på munnspill, knuse kokosnøtter under foten og vokteren behøvde bare å berøre forbeinet med kjeppen sin, så løftet hun det opp og han kunne stige opp på ryggen hennes. Dette imponert nordmennene. Nordmennene dro på oppdagesturer over hele byen, og brukte rickshaw. Det var en lett passasjersulky med to store hjul, dratt som regel av en indier i dråga. Ellers var det bare negrene, indere og de av blandingsrase som brukte rickshaw. De hvite sydafrikanerene kjørte bil eller tok drosje. I østenden av Smith Street lå badestranda “South Beach”, som var søndre delen av “The Golden Mile”. Den var en fin, lys sandstrand med flere moloer som stakk ut til havs. Selv om det var senvinter i Syd-Afrika, så var temperaturen behagelige 21 varmegrader. Det var et populært sted, med masse folk og mye å se. En kar hadde et fotografiapparat, og som ekte turister tok de bilder av seg selv på stranda og i en rickshaw dratt av en Zulu i en kjempemessig pyntdrakt (Alle nordmennene på bildene kom fra gårder ikke langt fra Lerskall): [[Fil:042.003.120.jpg|200px|mini|Kristen Dammen (matros).(Født 1919, fra gården Amundrød i Skjee)]] [[Fil:042.003.121.jpg|200px|mini|To strandponnier og badestranda.]] [[Fil:042.003.122.jpg|200px|mini|Benker med solskjerm, South Beach.]] [[Fil:042.003.123.jpg|200px|mini|Edvart Vennerød (matros) (Fra gården Vennerød i Arendal), to lokale “venninner” og Georg Abrahamsen (byssegutt) (Født 1923 på gården Dyrsø i Arnadal)]] I Durban fikk Olav se fargeskillet for første gang. Over 2/3 av befolkningen i byen var negre, indiske eller av blandingsrase, men de hvite hadde alle pengene og alle privilegiene. Den beste delen av stranda var reservert for dem, med store plakater på engelsk som sa “Bare hvite personer”, med den samme beskjeden under på afrikaans. Raseskillet var også innført på hoteller, restauranter og andre samlingssteder. Olav, og de andre nordmennene, synes dette var noe rare saker, og likte det lite[[Fil:042.003.124.jpg|200px|mini|Bjarne Brynjulfsen, (fyrbøter) (født 1904 i Slagen, bosatt Dyrsø i Arnadal, og gift med Astrid, søster til hvalskytter Aksel Akselsen). Ukjent og Lars Årholt (fra Årholt i Skjee)]]Durbans største kino, Metro Theatre, var den fineste Olav noen gang hadde sett. Under filmpausen kom et stort, rosa orgel sakte opp fra under gulvet, og organisten spilte hele tiden. Det var ett Wurlitzer orgel han spilte på, og da pausen var over, sank orgelet og organisten sakte ned under gulvet igjen. Det hele var et fantastisk syn.[[Fil:042.003.125.jpg|400px|mini|Et 1940 postkort Olav kjøpte av Durbans “Golden Mile” badestrand.]]I Durban hadde de en norsk sjømannskirke. Mange nordmenn dro dit for en prat og for å få vafler og kaffe. Sjømannspresten og kona hans tok seg godt av mannskapene fra hvalbåtene, og alle hadde mange hyggetimer der. Basarer hadde de også, og flere karer vant fine duker og andre gevinster. 4.3 Med Tog fra Durban til Walvis Bay Litt over en uke etter at de kom til Durban, fikk transport-mannskapene beskjed om at nå var ferien over. Det var over 70 mann som fikk togbillett tilbake til Walvis Bay. Jernbanestasjonen i Durban var en gammel, fin bygning. Den var fra 1892 og hadde et særlig sterkt tak som kunne bære opp til fem meter med snø! Det hadde vært noe forvirring på arkitektkontoret i London da tegningene ble sendt ut. De tegningene som skulle til Durban, havnet i Toronto, og de for Toronto ble sendt til Durban. Taket i Toronto datt ned den første vinteren på grunn av snømengden, mens taket i Durban står den dag i dag! Olav, og resten av gjengen, begynte nå på en reise tvers over Afrika. Det kom til å ta nesten fem døgn, og var over 330 norske mil lang. [[Fil:042.003.126.jpg|400px|mini|Kart over Olavs reise tvers over Afrika, fra Durban til Walvis Bay.]] Walvis Bay-toget var det lengste toget de noengang hadde sett. Hver vogn var adskilt fra den neste og hadde egen spiseavdeling. Det var seks mann i hver kupé, og kupeene hadde en benk på hver side av et langt bord ut fra vinduet. To køyer på hver sidevegg vippet ned slik at det ble tre soveplasser på hver side av kupeen. De yngste i hver kupé måtte til topps, mens Olav, og de litt eldre karene, fikk bunnkøyene. De øverste køyene hadde en stor luftventil ved beina, så de fikk mye frisk luft, men også sand og støvføyke i senga. Toget gikk sakte og sikkert, og stoppet på hver liten stasjon. Olav synes det var interessant å studere folkelivet rundt disse stasjonene, langt utpå den Syd-Afrikanske landsbygda. De fleste av befolkningen var svarte, og de likte å ta på seg de beste klærne å møte opp når toget kom. Kvinnfolka hadde fargerike sjal rundt seg, selv midt på varmeste dagen. Mennene var sjef også blant negrene. Ved en stasjon så nordmennene en mann som satt på tunet utenfor koia si og koste seg med ei pipe i kveldskumringen. Kjerringa fløy rundt og hogg ved, skura og gjorde andre jobber rundt huset deres. Der i huset var i allefall han sjef! Den første store byen de kom til på reisa, var Pietermaritzburg. Byen var administrasjonssete for Natal-provinsen. Den neste byen de kjørte igjennom var Ladysmith. Under boerkrigen, hadde boerene beleiret den britiske garnisonen der i nesten fire måneder. Winston Churchill rapporterte om dette som ung korrespondent for The Morning Post i London. Etter hvert begynte toget å krabbe oppover i høydene, og de kjørte nå over fjellkjedet Drakensberg. På det høyeste punktet krysset de det kontinentale vannskillet, og de var oppe på det indre høyfjellsplatået, kalt Hoogveld. Der rant de få elvene som var vestover, og ut i Atlanterhavet. Under en av de mange stoppene som toget gjorde, fikk Olav og de andre nordmennene se et rart syn. Langs jernbaneskinnene kom en gjeng med svarte arbeidere gåendes, med jernkjeder rundt beina. De hadde følge av to karer med gevær på armen. Det var nok straffefanger som måtte gjøre sin bot. Olav syntes boerne var “harde mot negrene”, og der så han det i praksis. Johannesburg var det første viktige stoppestedet på turen deres. Det var den største byen i Syd-Afrika, og der ble de penset inn på Cape Town-sporet. Det ble ingen tid til å komme seg ut av toget for å se seg omkring, men de fikk i alle fall titte på den store, fine stasjonsbygningen fra kupé-vinduet. Etter at de hadde kommet ut av Johannesburg området rullet toget sakte som sikkert fra småsted til småsted. Det neste berømte stedet de kom til var Kimberley. Byen hadde verdens største diamantgruver. Fem svære hull hadde blitt gravd ned i jorda for å følge diamantårene (kalt ”kimberlitt”). Det største hullet , kalt ”Big Hole”, var over 170 mål i areal, og nesten 250 meter dypt. Ut av det hullet hadde de fått ut tre tonn med diamanter før det ble slutt i 1914. De første diamantene i Kimberley hadde blitt funnet i 1867. Byen ble grunnlagt i 1871, og innen 1940 bodde cirka 50.000 innbyggere der. Det var nå også diamantsliperier og utsalg i byen, men ingen av nordmennene hadde råd til å stoppe å kjøpe noe, så toget fortsatte på sin vei. Toget hadde nå kommet inn i “Karoo”-området. Dette var et savanne-platå som lå på mellom 900 og 1500 meter over havet Den østre delen var kalt “Store Karoo”, og det var gjennom det landskapet toget kjørte. De fleste av nordmennene på toget var småbønder, og de kunne nå se ut på enorme vidder med store sauegårder. De ble fortalt at før europeerne kom på 1880 tallet, så beitet store flokker med antiloper, sebraer og andre klovdyr i disse områdene. Etter hvert som sauen kom, greide ikke villdyrene å konkurrere om grasset. Både vegetasjonen og klimaet forandret seg etter hvert. Olav, og resten av følget, så derfor ikke noen ville dyr på denne strekningen av reisen. I gamle dager var det buskmenn og hottentotter som jaktet på disse slettene. Da boerne kom med sauene sine, forsvant først villdyra, og så de innfødte. (Bantu-negrene kom aldri så langt syd som dette, da beitemarka var for dårlig til fedrift). Toget krysset over Orange-elva, og nordmennene kom til De Aar. Navnet betyr “åra”, som henviser til olla som kommer opp der. Stedet var det nest-viktigste jernbaneknutepunktet i Syd-Afrika. Derfra gikk det linjer i fire forskjellige retninger: til Cape Town, til Port Elizabeth, til Johannesburg og til Sydvest Afrika. Det var i den sistnevnte retningen toget deres ble penset inn på. Etter ei stund, så krysset de den store Orange-elva igjen. De var nå i Upington, 835 meter over havet. Området så veldig tørt ut, men rundt byen grodde det frukttrær og busker langs vanningskanaler. Jorda var fruktbar, og området var berømt for dyrking av vinranker, og produksjon av vin. Det var vannet fra Orange-elva som overrislet vekstene der og holdt alt gående. Etter Upington, begynte toget å gå langs kanten av Kalahariørkenen. Til tross for at området var veldig tørt, var det mange planter og dyr som greide seg der. Det var akasietrær og mange urter og gress som grodde i kanten av ørkenen. Dyra som holdt til der var hyener, løver, surikater, giraffer og flere slags antiloper. Toget krysset over grensen til et nytt land. De kom nå inn i den forhenværende tyske kolonien Sydvest Afrika. Folkeforbundet hadde gitt Syd-Afrika ansvar for landet etter første verdenskrig, og da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Sydvest Afrika, sammen med Syd-Afrika, krig mot Tyskland den 6. september 1939. Nordmennene på toget la fort merke til at de var i ett nytt land. Navnene på stasjonene skiftet fra nederlandsk (boer-språket) til tysk. Det var en rar følelse å lese tyske navn som Karasburg, Keetmanshoop og Mariental, for de var jo nå i krig med tyskerne. De kjørte nordover igjennom et landskap med små sauegårder og småsteder grunnlagt av tyske misjonærer. De ble fortalt at på slutten av 1939 hadde 150 lokale nazister av tysk avstamming blitt internert, og det antallet var visstnok økende. Det neste storstedet de kom til var Windhoek, hovedstaden i Sydvest Afrika. Stasjonsbygningen var en svært, fin bygning i typisk tysk stil. Den samme storslagne byggverket så de også når de kom til stasjonen i Swakopmund. De hadde nå kommet fram til Atlanterhavskysten, og hadde krysset hele det afrikanske kontinentet. Etter at de forlot Swakopmund begynte toget å gå sydover langs kysten. Etter vel en halvtimes tid var de endelig framme i Walvis Bay. De hadde vært på toget i nesten fem dager, og var glade for å komme seg av. 4.4 Swakopmund. Det første Olav og reisekameratene så da de kom fram til Walvis Bay, var at Kosmos og de fleste av hvalbåtene hadde dratt. Før de begynte på rundreisa si, hadde Pelagos-båtene Gos VIII og Gos IX dratt til Halifax i Canada. Mens de hadde vært borte hadde videre ni hvalbåter begynt reisa til Nova Scotia. De ble nå underrettet at desverre var ikke båtene deres klare til å seile, så de måtte opp til Swakopmund ei uke å vente der. Så var det tilbake på toget, opp til denne byen, og bo på hotell. Hotellene der hadde tyske navn som Hansa, Winderstein og Bismark! Swakopmund var en ferieby, med typiske tyske bygninger. Byen hadde blitt grunnlagt i 1892, som hovedhavneby for den tyske kolonien. Da byen lå på kysten, var det ikke så forferdelige varmt der om “sommeren” (desember til januar), og hele koloni-administrasjonen flyttet dit fra Windhoek i denne perioden. Det var derfor et godt utvalg av ledige hotellrom for de norske båtmannskapene. Befolkningen i Swakopmung var av tysk avstamming, og hadde hatt nære forbindelser med Tyskland før krigen. Nordmennene syntes det var litt nifst, når de så smågutter med tyske leiketankser og børser. I tillegg snakket de selvfølgelig tysk! De verste nazistene hadde allerede blitt “tatt vare på”, men det var en spent atmosfære i byen, med sydafrikanske tropper med store køller på patrulje langs gatene. Det var vanlig at de tyskvennlige ungdommer protesterte høyt når de viste britiske propagandafilmer på kino, men svære sydafrikanske soldater sto og passet på bakerst i salen. Swakopmund var forøvrig et meget behagelig oppholdssted for Olav og resten av gjengen. De koste seg ordentlig, men etter noen dager var ferien slutt. ==='''Kapittel 5: Reisen til Halifax.'''=== 5.1 Fra Walvis Bay til Brasil. Da de kom tilbake til Walvis Bay ble Olav fortalt at han skulle fortsette å være fyrbøter for Aksel Akselsens mannskap, nå om bord på HJ Bull. Mannskapet ble derved økt fra 14 til 18 mann. Det var langt til Halifax, så det var nødvendig med ekstra hjelp. HJ Bull hadde blitt bygd for Anders Jahre av Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1935, som en kombinert fangst og observasjonsbåt. Da den var ny, var den verdens største og hurtigste hvalbåt på 573 brutto tonn og 151 fots lengde. Den hadde en ny dobbel to-trinns damp-maskin, som arbeidet etter wolfsprinsippet. Den ytte 2200 hestekrefter som ga båten en maksimum fart på 16 knop og en brennstoffbesparelse på 25% sammenliknet med triple maskiner. Denne hvalbåten ble forbilde for en ny generasjon hvalbåter. For Olav var dette en stor forbedring i forhold til Kos XXIII, som han hadde vært med på fra Walvis Bay til Durban. I begynnelsen av september hadde den forrige puljen på ni hvalbåter kommet seg vel fram til Pernambuco i Brasil, så nå var det deres tørn. Den 3. september 1940 satte HJ Bull, Kos I, Kos II, Kos V og Kos VI kursen for Brasil, med Aksel Akselsen, på HJ Bull, som gruppeleder for de fem hvalbåtene. Det ble en lang, kjedelig reise, på nesten to uker. Den siste dagen krysset de inn i den panamerikanske nøytralitetssonen, og med det forsvant faren for torpedering av tyske Ubåter. Innføringen av nøytralitetssonen var en av mange ordningene USA hadde tatt ved krigsutbruddet i september 1939. Sonen ble introdusert i oktober 1939, etter amerikansk press. (Panamadeklarasjonen ble undertegnet av alle landene i Nord- og Syd-Amerika). At sonen også omfattet britiske og nederlandske områder som var i krig med Tyskland, så vel som tyskvennlige vichy-områder, synes ikke å ha bekymret de som skrev under dokumentet. Åtti amerikanske jagere fikk i oppgave å patruljere nøytralitetssonen, og i teorien så det ut til at USA mente alvor. Den tyske marinen, Kriegsmarine, ble derfor beordret av Hitler å unngå krigshandlinger innenfor sonen. De fem hvalbåtene ankom Penambuco, på nord-øst kysten av Brasil, den 16. september 1940. 5.2 “Piken i Pernambuco”. Pernambuco var det femte største by-området i Brasil, og hovedstaden i staten med samme navn. Den var en av de viktigste havne-byene i landet, og mye brukt av norske sjøfolk. Selv om Brasil var nøytralt, så hadde de i det siste begynt å vise tyske sympatier. Fra 1933 hadde Tyskland blitt hovedkunden for brasiliansk bomull, og den nest viktigste kunden for kaffe og kakao. Norske båter hadde imidlertid ingen problemer med å bruke havnen. De skulle ligge i havn der en stund, så Olav tok ut 78 kroners verdt i brasiliansk valuta for å bruke i land. En dag han besøkte en bar i havneområdet, kom han i prat med ei ung jente. Hun snakket godt nok norsk til å fortelle Olav hva som hadde skjedd henne. Hun sa at hun kom fra en rik familie, og hadde vokst opp i det beste strøket i byen. Hun hadde fått seg en gutt som hun var svært glad i, og ville gifte seg med. Foreldrene synes ikke gutten var god nok, og da hun ikke ga seg, kastet de henne ut av hus og hjem. Jenta tok Olav til utenfor hjemmet sitt, men hun sa at hun aldri kunne sette sin fot innenfor dørstokken der igjen. Olav, som alle gode nordmenn, synes synd på jenta og ga henne en god del av de pengene han hadde med seg. De ble liggendes i Pernambuco i nesten fjorten dager. Den 28 september kastet de fortøyningene, og fortsatte reisen nordover. 5.3 Til Trinidad. Den lille gruppen av hvalbåter seilte først nordover langs østkysten, så rundt Kapp Sao Vincente Roque, og fulgte så nord-østkysten av Brasil. Den fjerde dagen krysset de ekvator og munningen av Amasonaselva. Midt på dagen sto sola rett over dem og det var varmt på dekk, og enda varmere for Olav i maskinrommet. En kveld så de om bord en forrykende tropestorm, mye lengre ut til sjøs. Det var et imponerende fyrverkeri, med lyn i alle retninger. Selv de i maskinrommet kom opp på dekk for å se på skuespillet. Dagen etter forlot de brasiliansk farvann og seilte langs kysten av Fransk Guiana. Denne kolonien ble styrt av tyskvennlige franskmenn, men i motsetning til Dakar, fikk de ingen problemer da de seilte forbi. De passerte nær Djeveløya, den beryktede franske fangekolonien, og de kunne skimte fengselsbygningene gjennom disen. Olav ble fortalt at det var hit de farligste forbrytene i Frankrike ble sendt. Øya hadde blitt verdensberømt da den uskyldige kapteinen Dreyfuss var i fengsel der fra 1894 til 1899. Rømming var så og si umulig, på grunn av de sterke havstrømmene og fordi sjøen var full av hai. Olav passet nøye på at motoren ikke stoppet i dette farvannet. Etter at de hadde passert kysten av Fransk Guiana, seilte de forbi Nederlandsk og Britisk Guiana, og omsider nærmet de seg den britiske kolonien Trinidad. Trinidad var ei øy rett utenfor kysten til det syd-amerikanske fastlandet. Paria golfen lå mellom vestkysten av Trinidad og Venezuela, og var en ideell forankringsplass. Hvalbåtene måtte seile inn i golfen fra nord, siden sydpassasjen var ubrukelig for skipsfart. Sydpassasjen ble kalt “Slange-munnen” og var en del av Orinoco-deltaet. Det 10 km brede sundet var full av mudder, med en trang og grunn passasje med sterke strømninger. Nordpassasjen, kalt “Drage-munnen”, hadde ingen av disse farene, og HJ Bull med de fem andre hvalbåtene, ankom her 6. oktober 1940, og ankret opp i Port-of-Spain havn.[[Fil:042.003.128.jpg|200px|mini|Havneanløp for HJ Bull i september og oktober 1940,Kosmos’ posisjon 26. september 1940 og omtrentlig grense for den panamerikanske nøytralitetssonen.]] Olav syntes Trinidad var et sjarmerende sted med mange fine trær, palmer og blomster. Han tok ut kr 18.50 i lokal valuta av slappen for bruk i Port-of-Spain. Dessverre (eller heldigvis?) traff han ingen jenter med pengeproblemer, men koste seg gjorde han likevel. Trinidad var preget av krigen. Marinens flykorps hadde stasjon der hvor de trente opp flynavigatører, og i havna kunne Olav se mange marinefartøyer. Dette var en viktig britisk base. I bytte mot 50 gamle jagere, hadde britene gitt amerikanerne en 99-års leie på flere marinebaser i Det karibiske hav (Destroyers for Bases Agreement), og Trinidad var en av dem. Amerikanerne hadde ikke kommet enda, men de var i farta. Området rundt Port-of-Spain kom til å bli en meget viktig amerikansk base senere i krigen.De dro fra Trinidad den 11. oktober 1940, med kurs for Nova Scotia. (En sørgelig ting skjedde en par dager etter at Olav dro fra Trinidad. En ung sjømann fra Andebu som het Jørgen Hotvedt omkom der i en drukningsulykke. Jørgen kom fra Vestre Hotvedt (gårdsnr. 33, bruksnr. 5), og var bare 22 år gammel da han døde). 5.4 Siste etappe til Halifax Reisen fra Trinidad til Halifax gikk uten problemer, og de ankret der i Bedfordbukta den 20. oktober 1940. De hadde seilt over 13.000 kilometer siden de dro fra Walvis Bay, syv uker tidligere. ==='''Kapittel 6: Nova Scotia, 1940-41. '''=== 6.1 I et kjøligere klima. Det var høst i Nova Scotia, og mannskapet på HJ Bull merket stor forskjell fra tropevarmen i Det karibiske hav. Men krigsmessig, så var det glovarmt i Halifax. I de første krigsårene var Halifax en av de travleste havnebyene i verden under britisk kontroll. Havnen var startpunktet for alle konvoiene som seilte østover med mat og militært utstyr til Storbritannia. Her samlet fartøyer fra hele den vestlige halvkule seg med forsyninger før de satte ut på den farlige seilasen over Atlanterhavet. På jernbanestasjonen kom det stadig godstog med forsyninger fra resten av Canada, og dette ble lastet i båtene i havna. Skipene ble så samlet i grupper avhengig av farten deres, syv eller ti knop. Halifax lå innerst i en fjord, beskyttet fra vær og vind, med et stort havnebasseng nord for byen. Området rundt byen besto av småkupert terreng, og ingen åser eller fjell av betydning. HJ Bull og de fire andre hvalbåtene ble anvist forankringsplass ved siden av de hvalbåtene som allerede hadde kommet fra Syd-Afrika. Mannskapet måtte bli om bord, foreløbig. Olav, og resten av mannskapet, brukte de første dagene i havn til å rydde opp om bord etter den lange reisen, og gjorde båten klar til å bli overført til Den norske marine. Etter fem dager, den 25. oktober 1940, ble Olav avmønstret fra HJ Bull, og avregningen utstedt. De fem hvalbåt-mannskapene ble nå ført over til det norske kokeriet Sir James Clark Ross, som også lå forankret i bukta. Det ble mange kjente å møte om bord, og de fant nå ut hva som foregikk i Halifax, og siste nytt om andre norske kokerier. 6.2 Situasjonen i Canada. Akkurat som Kosmos, var de andre norske kokeriene på vei hjemover da de hørte nyhetene om tyskernes invasjon den 9. april 1940. De som var til sjøs dro til nærmeste havn for å avvente situasjonen. Thor Dahl's kokerier Ole Wegger, Solglimt og Thorshammer dro til Trinidad. Melsom's flytende kokerier Lancing og N. T. Nielsen-Alonso seilte til Rio de Janeiro. Sir James Clark Ross seilte også til Trinidad, og det samme gjorde Pelagos og Suderøy. Det viktigste for de norske styresmaktene på dette tidspunktet var at kokeriene og de verdifulle lastene ikke skulle gå tapt. Sakte om sikkert ble kokeriene beordret om å seile til Curacao og New Orleans for å losse hvaloljen. Spermoljen ble losset i New York. I løpet av våren og sommeren samlet alle disse syv hvalkokeriene seg i Halifax i Nova Scotia. Her lå de i midlertidig opplag i Bedfordbukta sammen med seks hvalbåter som tilhørte Suderøy-ekspedisjonen. I løpet av våren og sommeren var det nesten 2.000 norske hvalfangere om bord disse kokeriene. I begynnelsen hadde forholdene vært vanskelige for alle om bord. Humøret var lavt, med bekymringer for de hjemme i Norge og restriksjoner kanadierne hadde innført. De fikk forbud mot å mønstre av før de hadde fått hyre på et annet norsk handelsfartøy. I tillegg var de kanadiske myndighetene redd for at det var quislinger eller spioner blant de norske mannskapene. Denne frykten var basert på en avisrapport fra Leland Stowe, en amerikansk journalist for New York Post. Han hadde vært i Oslo den 9. april, og rapporterte at den norske befolkningen tok i mot tyskerne med åpne armer! Hvilke motiver han hadde for disse uttalelsene, er ukjent, men det gjorde iallefall forholdene for de norske myndighetene i Kanada og USA meget vanskelig. Den Kanediske regjering forbød således norske mannskap å gå i land i Halifax. Den 22. juni 1940 sendte Den norsk marine kaptein Erling Hostvedt fra London til Halifax for å ta i mot de 16 hvalbåtene som var på vei fra Walvis Bay. Før han dro fra London ble Hostvedt spurt av NORTRASHIP’s hvalfangstavdeling om han også kunne hjelpe til med å få de ca. 1.300 hvalfangerne som ikke var del av båtmannskapene på kokeriene i land i Halifax. De var om bord skip som enten lå i havn i Halifax, eller på kokerier som var på vei dit. Da den norske eksilregjeringen etablerte NORTRASHIP, rekvirerte de både handelsflåten og hvalkokeriene. Planen var så snart som mulig å bruke kokeriene som tankfartøy. Det var imidlertid stor uenighet mellom britiske og norske myndigheter om hvor fornuftig det var å bruke slike spesialfartøyer som tankere. Det var også diskusjon om det var ønskelig med hvalfangst 1940-41-sesongen. Etter mye diskusjon ble det bestemt at NORTRASHIP skulle utruste og sende ned i isen tre ekspedisjoner fra Halifax: Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer. Kokeriene forlot Halifax tidlig i oktober 1940, og Lancing, N. T. Nielsen-Alonso og Solglimt skulle hjelpe til som transportfartøyer. Sir James Clark Ross-kokeriet skulle brukes i tankfart på Nord-Atlanteren. Sammen med Den norske generalkonsulenten i Montreal, Daniel Steen, kontaktet kaptein Andresen Hostvedt de kanadiske myndighetene med forespørsel om å bringe fabrikkmannskapene i land fra kokeriene. I begynnelsen var de meget uvillige, men etter lange diskusjoner kom de endelig fram til en avtale som lot mannskapene komme i land på følgende betingelser:En leir måtte bygges og bli betalt av norske myndigheter. Hvalfangerene skulle bringes dit og bo der under norsk militær kontroll.Da Halifax havn var militært område (på grunn av all konvoitrafikken), så kunne leiren ikke ligge der eller noe sted nær Halifax. Det nyvalgte medlemmet for Queens-Lunenburg i det kanadiske parlamentet, Mr. James J Kinley ble interessert i saken og hjalp til med i forhandingene med regjeringen i Ottawa. Regjeringen gikk omsider med på at leiren kunne bygges i Lunenburg, som jo var Mr. Kinlys parlamentsdistrikt og hjemby! Den norske marineavdelingen i Halifax hadde gjort litt rekognosering langs Nova Scotiakysten, og var enige om at den lille byen hadde en fin beliggenhet. Lunenburg lå på kysten omtrent ti norske mil syd for Halifax, og hadde et godt skipsverft, en fin havn, og jernbaneforbindelse med Halifax og resten av landet. Beslutningen passet alle parter: de norske myndighetene fikk en leirbeliggenhet som var ideell for marineformål, og all denne virksomheten ville være til stor hjelp for lokaløkonomien både i Lunenburg, Chester (rett nord for Lunenburg) og Liverpool (litt lengre ned langs kysten). Marinekaptein Hostvedt fikk ordre om å etablere denne leiren, for NORTRASHIPs regning. Byggingen begynte så snart forhandlingene med bystyret var ferdige, og en eiendom ervervet. Et pussig krav ble satt av bystyret før de gikk med på at leiren kunne bygges: en obligasjon på $5.000 måtte taes ut til forsørging av muligens lausunger etter norske hvalfangere! Det var faktisk bare ett slikt tilfelle, men til gjengjelden mengde vennskaper som resulterte i gode ekteskap. Bygging hadde begynt i september 1940, og pågikk fremdeles da Olav ankom Halifax i slutten av oktober. Rett etter at de startet ga de kanadiske myndighetene tillatelse til å bruke kokerienes fabrikkmannskaper til å hjelpe den kanadiske byggmesteren. Mesteparten av mannskapet på Sir James Clark Ross og Suderøy hadde derfor forlatt skipene da Olav kom, og det var ledige lugarplasser. 6.3 Olav kom for seint, og andre dårlige nyheter. Olav fikk to dårlige nyheter da de kom fram til Halifax. Han hadde håpet å være med på hvalfangst igjen på et av kokeriene som skulle ned i isen, men HJ Bull hadde kommet for seint fram. Pelagos dro fra Halifax 10. oktober og Thorshammer dro dagen etter. Olav måtte nå være i Nova Scotia over vinteren. Det som var verre, var nyhetene om Kosmos. Kokeriet hadde sporløst forsvunnet på reisen fra Walvis Bay til Curacao. Det hadde vært et stort søk, men de fant ikke spor etter det store skipet. Dette gikk hardt inn på Olav og resten av mannskapene fra Kosmos. (Først etter krigen fikk Olav greie på hva som hadde hendt. For en beretning om hva som skjedde med Kosmos og mannskapet dens, se Vedlegg 3). 6.4 Hvalbåtene. Totalt ble 107 hvalbåter overført til NORTRASHIP våren og sommeren 1940. 21 av disse ble beholdt av NORTRASHIP's hvalavdeling for de tre ekspedisjonene som ble sendt sydover fra Halifax høsten samme år. De 16 hvalbåtene fra hovedkontoret Syd-Afrika ankom i fire puljer: 24. august (Gos VIII & IX), 3. oktober (Gos I og Kos IV, XIII, XIV, XVII & XVIII), 5. oktober (Kos XV, XVI & XX) og 20. oktober (Kos I, II, V & VI og HJ Bull med Olav om bord). Som teknisk konsulent for ombyggingsarbeidet fikk kaptein Hostvedt hjelp av den 70 år gamle tidligere direktøren ved Marinens hovedverft i Horten, kommandørkaptein Christian Blom (født 1870 i Horten), som kom til Halifax 23. oktober 1940. Han var en erfaren skipsingeniør, som nettopp hadde konstruert og oversett byggingen av skoleskipet Christian Radich ved Framnæs Mek. Verksted i Sandefjord . Blom fant fort ut at hvalbåtene var i temmelig dårlig forfatning, særlig for maskinenes vedkommende. Omfattende reparasjonsarbeider måtte settes i gang i tillegg til arbeidet med å ominnrede båtene til patruljefartøyer. Arbeidet skulle utføres ved to verksteder i Nova Scotia: Lunenburg Foundry Company i Lunenburg (syv hvalbåter), og Thompson Bros. Machinery Co. Ltd. i Liverpool (ni hvalbåter). På grunn av alt ekstraarbeidet ble det fort klart at verkstedene trang ekstra arbeidshjelp. Problemet ble tatt opp med de kanadiske myndighetene, og de ga tillatelse til å bruke noen av det norske hvalfangerene. I løpet av november 1941 ble hvalbåtene flyttet til verkstedene, og arbeidet skulle starte etter jul. Kaptein Hostvedt fant fort ut at mange om bord kokeriene og hvalbåtene ikke var erfarne sjøfolk, men industriarbeidere med erfaring fra skogbruk og jordbruk. I tillegg var det en viss uvilje blant de som var erfarne sjøfolk å gå over på marinefartøyer. De så ikke på marinegaster som “ordentlige sjøfolk”! Hostvedt fikk dermed store problemer med å finne mannskaper til patruljefartøyene. 6.5 Halifax by. Halifax var hovedstaden i Nova Scotia, og den største byen på Canadas østkyst. Under den amerikanske revolusjonen brukte Den britiske marine byen som base for angrep på opprørene i de 13 koloniene. Etter krigen flyktet mange av de i kolonistene som hadde kjempet for Storbritannia, opp til Halifax. Senere kom immigranter fra Europa, særlig fra Skottland, og slo seg ned i området rundt byen. Under første verdens-krig hadde Halifax vært en meget viktig samleplass for skip før de dro i konvoi over til Storbritannia. Jernbane-forbindelsen med resten av Canada og en dyp, trygg havn ble uunnværlig for de allierte. All denne aktiviteten fikk positive økonomiske virkninger på byen, men regningen for dette kom til å bli veldig høy. Den 6. desember 1917 kolliderte den franske lastebåten SS The Mont-Blanc, lastet med 2.500 tonn sprengstoff, med det norske skipet SS Imo. Eksplosjonen som fulgte var den største eksplosjonen inntil atombomben i 1945. Nordre del av Halifax ble jevnet med jorden, og over 2.000 innbyggere ble drept, og 9.000 såret. Ti-tusener mistet hjemmet sitt og hadde ingen steder å bo. Byens økonomi fikk et knekk etter første verdenskrig, til tross for all bygge-virksomheten etter eksplosjonen. Et positivt skritt var byggingen av Ocean Terminals, en moderne terminal hvor båtpassasjerer kunne gå direkte fra passasjerbåtene inn på toget til resten av Canada. Ved utbruddet av andre verdenskrig, hadde byens havn igjen blitt strategisk viktig for konvoitrafikken over Atlanterhavet. Da HJ Bull kom til Halifax, så mannskapene på hvalbåtene at en mengde handelsskip hadde samlet seg i havne-bassenget. De forsvant en uke etter, 28. oktober, med kurs for Storbritannia, som “Konvoi HX84”. Av 38 handelsskip i konvoien ble fem sunket av det tyske slagskipet Sheer. I tillegg ble eskortefartøyet HMS Jervis Bay beskutt, og gikk ned med mann og mus i forsøket på å forsvare handelsskipene. Det var fire norske skip med HX84, men ingen av disse gikk tapt. 6.6 Farvel til venner, og opphold om bord Sir James Clark Ross. Etter at hvalbåtmannskapene hadde kommet om bord Sir James Clark Ross, dro mange av dem i forskjellige retninger. De som var unge og hadde god helse søkte enten over på et handelsfartøy eller gikk frivillig inn i Den norske marinen eller Det norske flyvåpnet nær Toronto. Selv om den norske regjeringen i London hadde innført verneplikt for alle friske nordmenn mellom 20 og 35 år gamle, kunne dette bare påtvinges i Storbritannia. (Unntaket var sjøfolk i handelsflåten, som ble klassifisert som krigsviktige arbeidere). Verneplikten kunne ikke innføres i Canada eller USA, som begge hadde strenge lover mot rekruttering fra fremmede makter på deres jord. I disse to landene kunne bare frivillige gå inn i de norske styrkene. Da Olav var over 35 år gammel, og klassifisert som industriarbeider, ble han tilbudt jobb i land på skipsverft i Liverpool i Nova Scotia. En av guttene han hadde reist sammen med fra Syd-Afrika, Kristen Dammen fra Skjee (21 år gammel), valgte å gå inn i marinen, og forlot snart skipet. Bjarne Brynjulfsen fra Dyrsø og Ole Sogn fra Kongsberg-kanten, fikk og aksepterte samme tilbud som Olav, og ble om bord kokeriet inntil videre. Til stor overraskelse for alle forlot kapteinen på HJ Bull, Aksel Akselsen, Halifax. Sammen med broren, Hans, dro han ned til New York, og fant der en finsk båt hvor mesteparten av mannskapet hadde rømt i land. Båten tok de til Petsamo, den isfrie havnebyen Finland da hadde på Kolahalvøya. På dette tidspunktet var Finland nøytralt, så de fortsatte reisen over land hjem til Dyrsø. Hvilke grunner han hadde for å dra hjem er ikke kjent, men dette kom helt uventet på mannskapet hans, og ble ikke særlig godt mottatt. Etter noen dager om bord på Sir James Clark Ross ble det mulig å gå i land. Olav besøkte Den norske sjømannskirken, lokale barer og NORTRASHIP kontoret. Hos dem satte han inn pengene fra siste vinters hvalfangstekspedisjon, samtidig som han tok ut 100 kanadiske dollar, og ordnet med et trekk for seg selv på 17 dollar uken inntil han var i fast lønn igjen. Mens de var om bord Sir James Clark Ross, fikk Olav høre at det var mulig å sende brev hjem til kona, Magnhild, i Norge. Helt siden Tyskerne kom til Norge, hadde han ikke hørt noe fra henne, og hadde ikke fått sagt i fra at han fremdeles levde, eller hvor i verden han var. Olav ble fortalt at reisebyrået “Thomas Cook & Son” kunne arrangere at brev kom fram til okkuperte Norge. Det var strenge regler på hvordan dette skulle gjøres: brevet kunne ikke være på mer enn to sider, måtte være skrevet på ulinjert papir og måtte legges i adressert konvolutt uten frimerke. Brevet ble levert inn til Thomas Cooks kontor i Halifax, som sendte det til London med bud (om bord en båt). Etter sensuren hadde sett på det, ble brevet lagt inn i en annen konvolutt addresset til “Post Box 506, Lisboa, Portugal”. Der tok den lokale Thomas Cook representanten, brevene og satte på portugisisk frimerke og la det i postkassen. Portugal var nøytralt, så de hadde fremdeles postgang til tyskokkuperte Norge. Dette kostet Olav to kanediske dollar per linje, så Olav klaget bestandig etterpå at “det kosta ei heil formue!” Magnhild fikk brevet, men selv om sensorene hadde klipt store hull i brevet, så visste hun i alle fall at Olav var frisk og hadde det bra. Ventetiden om bord Sir James Clark Ross var kjedelig, med bare småbesøk i land. Olav fortalte, imidlertid, om en episode som gjorde ting litt livligere: “En dag mens vi lå om bord Rossen, kom politi og soldater plutselig over rekka. De leita over heile skuta etter en ulovlig radiosender de trudde var om bord. Skipsradioen hadde jo blitt plombert, så den var det itte, og ingen visste noe verdens ting om en sender. De fant ingen ting, og dro igjen. En par dager etter kom de igjen, og samme huskestua. Ingenting fant de. Kanadierne måtte væra nervøse for at noen skulle si i fra til unervannsbåtene når konvoiene var i farta”. De om bord på Sir James Clark Ross fikk aldri noe skikkelig forklaring på hvorfor politiet hadde kommet om bord. Det gikk imidlertid rykter om at radiosendinga hadde kommet fra et hus på land, ikke langt fra der skipet var forankret. To lærere, som var nazistspioner, ble tatt og skutt på stedet! I midten av desember fikk Olav og de andre som bodde om bord på kokeriet beskjed om at Sir James Clark Ross snart skulle seile fra Halifax for å begynne å gå i tankfart. Kokeriet skulle frakte olje mellom Aruba, i Det karibiske hav, og byer på østkysten av USA. Skipet skulle seile 26. desember, så Olav og resten av gjengen som skulle arbeide på verft, måtte pakke kofferten sin. De dro opp til jernbanestasjonen i Halifax, og begynte så på ei ny togreise. 6.7 “Camp Norway”. Mens Olav var om bord i Sir James Clark Ross ble leiren i Lunenburg bygd. Det lå syd for havna på en åtte mål stor tomt kjøpt på vegne av NORTRASHIP. Byggarbeidet begynte tidlig i oktober, så snart beliggenheten hadde blitt fastsatt. Bygghastigheten var imponerende. Tomteutgraving startet til og med før byggkontrakten hadde blitt undertegnet! Det tok ikke mange ukene før det var tak på brakkene. Så snart taket var på, satte de norske arbeiderene et lite grantre på møne, og krevde en drink fra byggmesteren. Denne skikken var helt ukjent for kanadierene, men de var med på moroa! Bygningene ble satt opp på seks uker, uten noen uenigheter mellom byggherre, anleggsfirma eller myndigheter. Den 27. november var brakkene ferdig innredd. Med deltagelse av norske og kanadiske militære og sivile myndigheter, ble Camp Norway offisielt åpnet 29. november 1940. Etter flaggene til begge nasjonene hadde blitt heist over leiren, ble det stor feiring med parade og senere middag og dans. Det hadde egentlig vært meningen at to mannskaps-brakker skulle bygges, men etter at det ble gitt tillatelse for hvalfangerne å arbeide i land, ble bare en boligbrakke og en spisebrakke oppført. Senere ble også ei messe, to lagerbygninger og et snekker-verksted bygd i leiren. En skole-bygning nær ved ble leid og brukt for de som ble syke. Det var ingen rom for offiserer i leiren, så de bodde privat utenfor leiren. 6.8 Togreise til Liverpool i Nova Scotia. Toget til “Halifax and Southwestern Railway” fra Halifax til Liverpool var et lite lokaltog som tok dem langs syd-østkysten av provinsen, den såkalte “South Shore”. Landskapet de reiste igjennom var småkupet med smågårder og skogbiter, akkurat som hjemme i Vestfold. Bare stasjonsnavnene var forskjellige. De følte seg nesten hjemme. På Mahone Bay-stasjonen skiftet en del av passasjerene tog for å ta et lite sidespor ned til Lunenburg. Flere av nordmennene gjorde dette for å komme seg ned til Camp Norway. Olav, og resten av gjengen, ble imidlertid med toget videre til de kom til Liverpool. Jernbane-stasjonen i Liverpool lå på nordkanten av byen og var en forholdsvis stor, fin trebygning, for ett så lite sted. 6.9 I Liverpool i Nova Scotia. Olav og seks andre ble innlosjert i Fraser’s Boarding House, 253 Church Street i Liverpool. Pensjonatet var eid og drevet av en eldre enke, fru Jessie Fraser. Nordmennene ble mottatt med åpne armer av fru Fraser og de tre unge jentene som hadde blitt leid inn for å hjelpe til. [[Fil:042.003.129.jpg|200px|mini|Slik ser forsiden av “Fraser’s Boarding House” ut i dag, Det er nå en privatbolig. (Foto: Kim Ingram, 2009)]] Byen hadde blitt grunnlagt av franskmennene ved en elvemunning hvor de kjøpte pelsverk av Mikmaq indianerne. Etter at fransk-mennene hadde blitt hivd ut av Nova Scotia, brukte de britiske kolonistene stedet som en liten fiskeby fra 1759. Den fikk da navnet sitt etter byen Liverpool i England. Byen vokste i 1780-årene da mange royalister flyttet dit etter den amerikanske revolusjonen, og igjen etter som fiskeindustrien ekspanderte. På slutten av 1800-årene hadde byen også fått et skipsverft. Ei papirmølle hadde blitt startet i 1929 i Brooklyn, på den andre siden av elva. Disse ble viktig arbeidsgivere for byen og omegnen. Byen var liten, med huser av tre og egne hager. Pensjonatet lå hendig til; bare en kort spasertur til skipsverftet og Main Street med alle forretningene. Olav og resten av skipsverftarbeiderene, ankom rett før jul, og alle forretningene i byen var pyntet for anledningen. En av karene på pensjonatet hadde fått det inn i hodet sitt at da alle brennvinsutsalgene i byen ville bli stengt i julehelga, så skulle han gjøre litt ekstra penger ved å selge brennvin til de andre nordmennene. Han kjøpte derfor inn flere kasser med øl og brennvin ferdig for julefeiringen, og lagret det på rommet sitt. Brennvinshandleren tok seg en tur på byen sent på ettermiddagen den 24. desember, og fikk seg en overraskelse. Han kom farende tilbake på pensjonatet og beklaget: “Her er de helt ugudelige. Alle forretningene er åpne og ingen feirer jul! Jeg må ha en dram.” Den ene drammen led til den andre, og tidlig på kvelden svimet han av med hode under senga. Utover kvelden forsvant brennvinet, etter som resten av nordmennene forsynte seg av lageret. Karen under senga tjente ikke ett øre! [[Fil:042.003.130.jpg|400px|mini|Kart over Liverpool, NS som viser beliggenheten til jernbanestasjonen, pensjonatet og skipsverftet.]] Rett etter jul (7. januar 1941) registrerte Olav seg offisielt på det lokale postkontoret i Liverpool. Mens de ventet på å begynne på skipsverftet, satt de norske hvalfangerene å hørte på radioen. På kortbølgen kunne de lytte på sendingene til de norske hvalfangerene nede i Antarktis. [[Fil:042.003.131.jpg|200px|mini|Olavs Canadiske registreringsbevis.]] De tre norske hvalkokeriene Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer kommuniserte hele tiden med hvalbåtene sine, hvor de hadde sett hval, hvor mange hvaler de hadde skutt og hvor de skulle møtes. Dette var veldig interessant for gamle hvalfangere. De i Liverpool hadde kommet for seint fram til å være med på hvalfangst, men de kunne i alle fall følge med på morroa. Men plutselig ble det dønn stille. Karene i Liverpool hørte ingenting hverken fra kokeriene eller hvalbåtene. Hva hadde skjedd? Hadde alle sammen forsvunnet på samme måten som Kosmos? Igjen tenkte de på venner og kjente ombord. Et par måneder senere fikk de, imidlertid, svar på hva som hadde skjedd (Se Vedlegg 5). I slutten av januar 1941 begynte Olav og de andre norske verksteds-arbeiderene hos “Thompson Brothers Machinery Company Limited”. På verftet var det omtrent 20 nordmenn som arbeidet med å sette i stand hvalbåtene. Olav fikk jobb som stilasjebygger, og satte opp plattformer langs skutesidene slik at reparatørene kunne komme til. [[Fil:042.003.132.jpg|200px|mini|Thompson Brothers Machinery Company Limited]] Arbeidet på de ni hvalbåtene i Liverpool besto av:Reparasjoner og vedlikehold av maskineri.Reparasjoner av spant og skifting av plater i skroget.Bygging av barbett og plattform forut for en 10 cm. kanon.En plattform på hver brunokke for 12,7 mm mitraljøser.Plattform akterut for en 37 mm kanon.Slippbaner for synkeminer på hver side.På noen fartøyer, installasjon av asdic og synkeminekastere.Innebygging av kommandobrua.Konstruksjon av ammunisjonsrom.Innredning av alle lugarer ombord. Det ble lange dager for Olav og resten av nordmennene. Det var hardt arbeide og vinteren var sur og kald. Olav klaget senere i livet at han hadde aldri arbeidet i så ufyselige forhold. Han sa bestandig at “det var en kæll trekk heilt fra nordpolen rett ned ryggen min”. Han fikk faktisk helseproblemer senere på krigen, som også plaget han resten av livet. En uvanlig ting var at de nyvervede marinegastene bodde ombord båtene mens de lå på verftet. Slikt møtte Olav igjen reisekameraten sin fra HJ Bull, Kristian Dammen, og andre unge gutter han kjente fra før. Kristian var nå på Kos XX, under Løytnant Voltersvik. På dagstid trente marinegastene hvor de kunne finne seg et sted, slikt som i skoglysninger, langs veikantene og i områdene nær havnen. Lokalbefolkningen ble fort vant til alle skøyerstrekene og spilloppene til de norske marinegastene. I Liverpool var det vanlig at barn så unge som 4 år gamle kom ombord amerikanske og andre besøkende fartøyer. Der fikk de litt mat og noen godsaker, hvis sjøfolkene synes synd på dem. En slik pjokk var Bill Whalen som hadde åtte søsken. Faren arbeidet i en fiskeforedlinsfabrikk og hadde ikke mye å rutte med. Bill likte å være sammen med nordmennene, og det var ikke lenge før han ble deres spessielle maskott. Flere av de norske var gifte, og hadde selv barn som de nå ikke kunne komme tilbake til. Bill kunne aldri glemme at en av nordmenne ga han en 20 dollars seddel på bursdagen sin, det samme som faren måtte slite en heil uke for på fabrikken![[Fil:042.003.133.jpg|200px|mini|Olav og to fiskekamerater med fangsten av laks.]]Ikke lenge etter at de hadde begynt på verftet hadde de kongelig besøk. Kronprins Olav og kronprinsesse Märta var på offisiellt besøk til de norske styrkene i Nova Scotia. Etter at de hadde vært på Camp Norway i Lunenburg, kom de til Liverpool. Den 12. februar 1941 inspisere kongeparet de marinegastene som oppholdt seg ombord hvalbåtene. På dette tidspunktet var det fire hvalbåter under reparasjon i Liverpool, med omtrent 50 gaster ombord. Etter parade og inspeksjon, møtte kongeparet marinegaster og skipsmaskotten Bill Whalen. Bill var en liten luring, og da han fikk en dollarseddel av kronprinsen, kommenterte han: “jeg har jo også en tvillingbror!” Han fikk en ekstra dollar til broren sin, og alle fikk seg en god latter. Mange av de norske arbeiderne i Liverpool hadde fagkunnskaper som manglet på verftet. Selv om verkstedet hadde flere diselmotorspesialister, visste ingen lengre noe om dampmaskiner. Da det nå ble nødvendig å reparere de norske hvalbåtene med slike maskiner ble de norske spesialistene helt uunnværlige.[[Fil:042.003.134.jpg|200px|mini|De norske gjestene på Pensjonatet: Ukjent, Ukjent, Ukjent, Olav Hallenstvedt, Bjarne Brynjulfsen, Ukjent, Ukjent.]]“Dampgjengen”, som de ble kalt, arbeidet først med å reparere hvalbåtene, og senere på krigen med å reparere og vedlikeholde gamle dampdrevne kaneaiske korvetter. Søndag var hviledag, og nordmennene likte å ligge litt lenge om morgen. De arbeidet seks lange dager i uka, og syntes de fortjente litt fred og ro den syvende dagen. Men ro fikk de ikke, for de var nå i “Ny-Skottland”. Nesten hver eneste søndag masjerte et sekkepipekorps forbi pensjonatet på vei til en kirke litt lengere bort i gaten og vekket opp hele nabolaget. Olav fikk et varig hat for sekkepiper, som bare minket etter at han fikk skotsk svigerdatter, og besøkte Skottland senere i livet.[[Fil:042.003.135.jpg|200px|mini|Ole Sogn (fra Skollenborg rett syd for Kongsberg) og Ukjent.]]De fleste nordmennene i Nova Scotia hadde flust med penger. Hvalfangerene hadde først fått en midlertidig utbetaling av “parten”, og litt senere resten av fangstparten. Prisen på hvalolje var høy på grunn av krigen, så det ble en anserlig sum på hver. De eldre karene (som Olav) satte meste av det i “Banken” (NORTRASHIP), mens de yngre kjøpte seg fine biler. De kunne jo ikke sende penger hjem, og det var lite ellers å kjøpe, så det ble en overflod av biler blandt nordmennene i Liverpool. Kristian Dammen, for eksempel, kjøpte først en Dodge, så en 1939 modell Ford V6! Olav sa senere at han syntes synn på folkene som bodde der. De var forholdsvis fattige i forhold til de norske hvalfangerene. Det var ikke uvanlig at han så folk i søndagsklær, med lapp på buksa. En søndag ut på vårparten 1941, dro Olav og tre andre nordmenn på fisketur. En av dem hadde bil, så de dro først nordover til en liten by som het Bridgewater, ved munningen av LaHave elva. Bridgewater hadde en stor papirmølle og var et viktig jernbaneknutepunkt. De så seg litt rundt om i byen, Olav kjøpte seg et prospektkort, og de dro så videre innenlands langs LaHave elva mot New Germany Dette var et skogdistrikt med liten bebyggelse. De fant seg et fiskested, og snart hadde de mange fine lakser. Olav mimret senere i livet om hvor fint de hadde hatt det på den fisketuren. En av karene hadde fotografiapparat med seg, og fangsten ble minnet. Det ble nok laks på menyen i pensjonatet dagen etter!Arbeidet med å gjøre om og reparere hvalbåtene gikk framover. Den første båten som ble ferdig var den forholdsvis nye HJ Bull. Båten forlot Nova Scotia 5. mars for å tjenestegjøre som patruljefartøy utenfor Island. Ut på våren fikk hvalfangerene i Liverpool et par gode nyheter. Det første var at ett av kokeriene som hadde forsvunnet i Antarktis hadde dukket opp igjen. Thorshammer hadde sluppet unna tyskerne og var på vei tilbake til Halifax. Den andre gode nyheten var at det ville bli gode muligheter for hvalfangerene i Liverpool å komme på hvalfangst igjen neste sesong. [[Fil:042.003.136.jpg|400px|mini|Stab og gjester på Fraser’s Pensjonat, september 1941:Ukjent, Ukjent, Bjarne Brynjulfsen, eieren Jessie Fraser, Ukjent, Ukjent, Irene Levy, Myrtle Dolliver, Olav Hallenstvedt, Ukjent, Ukjent.]]Arbeidet med den siste hvalbåten ble ferdig i slutten av august. Olav, og 20 andre nordmann, sluttet på verftet tirsdag 2. september 1941, og fikk attest for det gode arbeidet de hadde gjort for Thompson Bros.. På Fraser’s Boarding House ble det tatt bilder av nordmennene og vertskapet til minne om det fine oppholdet de hadde hatt der. Fru Fraser hadde vært ei enestående vertinne som var snill med alle. Hun var glad i barn, og når barnebarna til broren hennes kom innom Dakarpå vei hjem fra skolen, fikk de bestandig “cookies”. Jessie hadde tre unge jenter til å hjepe til med husstellet. En av jentene het Irene Levy, mens den andre het Myrtle Dolliver. Myrtle var 21 år gammel da hun arbeidet der, og senere giftet seg og flyttet til Toronto. Hun husket godt arbeidet på pensjonatet. Tidlig i september 1941 sa nordmennene farvell til Liverpool og tok toget tilbake til Halifax. [[Fil:042.003.137.jpg|200px|mini|Dette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum]] Dette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum, som ”takk for gjestfriheten som ble vist Den norske marines personell som var i Liverpool 1940-41”. (Foto Kim Ingram 2009) I Lunenburg er det en liknende støtte, men den er til ”MINNE OM KONGELIG NORSKE MARINES PERSONELL OG NORSKE SJØFOLK SOM KOM TIL LUNENBERG OG TRENET I CAMP NORWAY UNDER ANDRE VERDENSKRIG” De sjøfolkene som kom til Liverpool og arbeidet på verftet der, har nok blitt glemt. Begge minnesmerkene ble avduket i juni 1994. 6. 10 Tilbake i Halifax. Olav, og de andre hvalfangerene fra Liverpool, tok seg inn på et lite gjestgiveri i Halifax, mens de ventet på å få seg en ny job. [[Fil:042.003.138.jpg|400px|mini|Olav utenfor gjestgiveriet i Halifax, sent i 1941.]] Thorshammer hadde kommet tilbake til Halifax 29. juni etter en begivenhetsrik sesong i Antarktis (Se Vedlegg 5). På veien nordover hadde de seilt sammen med hvalbåtene sine og hadde vært innom Montevideo, Trinidad, Curacao (losset en del av hvaloljen sin der), og så til New Orleans (losset resten av hvaloljen). I New Orleans hadde hvalbåtene blitt levert inn på verksted i Algiers (en bydel av New Orleans), og hvalbåtmannskapene hadde kommet ombord i kokeriet. Etter det som hadde skjedd i januar syntes NORTRASHIP at det var for risikabelt å fange hval i Syd-Atlanteren 1941-42. Et område hvor hvalfangst kunne skje uten stor fare for å bli tatt av tyskerne, var vest for Syd-Amerika. Et amerikansk firma som før krigen hadde kjøpt mye spermolje av nordmennene, utpekte dette feltet til NORTRASHIP. De bekreftet også at den amerikanske våpenindustrien trang spermolje for smøring av presisjonsinstrumenter. De undertegnet en kontrakt med NORTRASHIP for kjøp av hele produksjonen for sesongen 1941-42 til en pris på $120 per tonn. De britiske myndighetene likte selvfølgelig ikke en slikt bruk av Thorshammer. Bare etter en offisiell erklæring om at spermoljen var krigsviktig, britene seg. De ville jo mye heller at skipet hadde transportet olje til Storbritannia. På senvinteren kontaktet NORTRASHIP Den amerikanske marine og inngikk en avtale med dem om beskyttelse: dersom fientlige fartøyer ble observert, skulle US Navy sende ut fly og fartøyer fra Balboa, ved Panamakanalen. Etter forslag fra sjefen for hvalkomiteen i NORTRASHIP, konsul Lars Christensen, skulle det også anskaffes et mindre sjøfly. Det skulle stasjoneres ved siden av kokeriet og brukes til å speide etter hval og fientlige skip i fangstområdet. Etter litt leting ble et fire-seters Beechcraft F-17D sivilt sportsfly, bygget i 1939, innkjøpt til den norske stats regning Etter at Thorshammer kom til Halifax i slutten av juni, mønstret over 100 av mannskapet av. Kokeriet ble så liggenes i Halifax over sommeren og var der fremdeles da Olav kom dit i Fransk Vestafrikaseptember. De som ville ut på hvalfangst igjen, dro til 8 Prince Street, Halifax hvor NORTRASHIPs hvalfangstavdeling hadde leid et kontor. Der var Fred Heyerdal sjef og sto for verving av mannskapet til neste sesong. Olav var heldig at en av separatørene på Thorshammer hadde mønstret av, og han fikk stilling som 2. seperatør/arbeider. Dette var en jobb han likte og trivdes med. Lønningen for denne sesongen ble satt til: Fast Lønn: 190,00 kroner/ måned Overtidslønn: 1,50 kroner/ time Krigstillegg: 3,22 kroner/ dag Fangstandel: 0,0274 kroner/ fat olje Det var mange kjente som mønstret på Thorshammer i Halifax. En av disse var kameraten hans fra Liverpool, Ole Sogn fra Kongsbergkanten. Et par andre Andebu-karer ble også med: Einar Gallis fra Kodal og Lorents Berg fra Høyjord. Allerede i august hadde det blitt bestemt av NORTRASHIP i New York at for neste sesongen skulle Thorshammer ta med så mye provianter at det ikke var nødvendig med et forsyningskip. Til og med levende griser ble tatt ombord for å ha ferskt kjøtt. En grisepasser ble ansatt, og den jobben fikk Peder Odberg fra Hvarnes. Thorshammer dro den 17. september til St. John, New Brunswick, uten Olav og resten av fabrikkmannskapet. Der ble kokeriet fjorten dager til reparasjoner og for å ta ombord provianter.I mellomtiden måtte Olav en tur på Det norske konsulatet i Halifax for å få passet sitt forlenge for 2 år. Da Thorshammer kom tilbake til Halifax 1. oktober 1941, kom Olav endelig ombord. ==='''Kapittel 7: Første sesongen utenfor Peru.'''=== Kapittel 7: Første sesongen utenfor Peru. 7.1 Thorshammer. Olav var fornøyd for å være tilbake på Thorshammer. Han hadde synes det var en god arbeidsplass da han sist var med kokeriet i 1937/38. Det var med gode grunner at kokeriet hadde fått klengenavnet “Hammern”, da alle andre kokerier ble bedømt i forhold til Thorshammer: “På Hammern gjorde vi det slikt og slikt”, “på Hammern fikk vi det og det”, var det vanlig refrenget. Thorshammer hadde blitt bygd av W. Doxford & Sons Ltd., Pallion, Sunderland for Eagle Oil, og døpt San Nazario den 9. juni 1914. Skipet ble torpodert og skadet 15. oktober 1917 av U-53, men reparert etterpå. Den 23. juli 1928 kjøpte Thor Dahl skipet og bygde det om til hvalkokeri ved Framnæs Mekaniske Verksted. Skipet ble så omdøpt til Thorshammer. Videre ombygging ble gjordt i Rotterdam 1931-32. Her er de tekniske detaljene for Thorshammer: Tonnasje: 16,050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrt Dimensjoner Lengde : 535'- Bredde: 66.5' - Max. Dybde 30'10”. Fremdrift: 1 No. Stempel Dampmaskin, firedobbelt expansion, 4-sylindre med dia.: 28,5"-41"-58"-84", slag: 54", 1006 NHk. Fart: 10.0 Knop Kjeler. 4 x dampkjeler, oljefyrte Damptrykk: 220 PSI. Fabrikkutstyr: 24 trykk-kjeler 1 beinkvern 11 seperatorer. 7.2 Reisen til Stillehavet. Den 3. oktober 1941 forlot Thorshammer Halifax med kurs for Stillehavet. Beechcraft-flyet ble ikke med på veien nedover. Det hadde hjulunderstell, og flotører måtte anskaffes og monteres. Dette arbeidet ble utført på Roosevelt Field på Long Island, men det tok sin tid. Planen var opprinnelig å fly ned til New Orleans, for å bli tatt ombord i en hvalbåt. På grunn av alle forsinkelsene, valgte NORTRASHIP istedet at flyet skulle finne sin egen vei til Panama, og der bli kontrollert tatt ombord Thorshammer når kokeriet passerte igjennom kanalen. Selv denne planen gikk i styr. Thorshammer’s første stoppested var New York, hvor de ankom 6. oktober. De losset mere provianter, og de fleste av hvalbåtmannskapene gikk i land for å reise med tog ned til båtene sine i New Orleans. Bagasjen til tre menn ble også sendt tilbake til Halifax med tog. To av karene hadde blitt akteutseilt, mens en avmønstret hvalbåtkaptein hadde etterlatt kufferten sine ombord, og ikke hatt sjans til å hente den før båten forlot Halifax. Thorshammer seilte fra New York 8. oktober, med få muligheter for mannskapet til å komme seg i land. Thorshammer seilte sydover, inn i det Karibiske Hav, til øya Aruba. Det var ingen krigsfare i området på dette tidspunktet, da det lå godt innenfor Den panamerikanske nøytralitetssonen. De kom trygt fram til i Aruba den 15. oktober 1941. Før krigen hadde Aruba vært tilknyttet Nederland, men etter krigsutbruddet tok Storbritannia øya, sammen med Curacao, som protektorat. Grunnen var at de to øyene var hovedleverandører av olje til Storbritannia. Raffeneriene der var verdens største, og britene ville sikre denne krigsviktige ressursen. Thorshammer tok inn nok bunkers i Aruba til hele hvalfangstsesongen, samt ca. 60 tonn flybensin til Beechcraft-flyet. De fylte opp i Cimba, nær oljeraffeneriet i Sint Nicolas bukta. Havnen lå på syd-vestre hjørnet av øya, og hadde blitt fordypet slik at små tankbåter fra Maracaibisjøen i Venezuela kunne losse der. Oljen ble lagret i store tanker, enten for videretransport eller for raffinering og så videre-forsendelse til Storbritannia. Olav så ikke mye av Aruba, da det bare ble et kort opphold der. Dagen etter seilte Thorshammer med kurs for Panama. Den 19. oktober kom Thorshammer til Cristóbal, havnebyen på Atlanterhavsiden av Panama-kanalen. De ankom samtidig som hvalbåtene som hadde forlatt New Orleans 16. oktober (alle unntatt Pol VII, som hadde blitt litt forsinket). Resten av hvalbåt-mannskapene forlot så kokeriet og gikk ombord båtene sine. Tidlig på morgenen 22. oktober slepet små, sterke taubåter Thorshammer bort til kanalmunningen. Kokeriet ble lagt med baugen mot sluse-porten, og tykke wirer ble gjordt fast til små lokomotiver på tannhjulbanene, en på hver side foran, en på hver side bak. For mannskapet ombord Thorshammer var det et imponerende syn å se det store 12.000 tonn kokeriet gå gjennom sluseanlegget. De som kunne, kom opp på dekk for å så på skuespillet. Konstruksjonen av kanalen hadde blitt begynt i 1881 av franskmennene, men foretaget mislykkes. Ingeniøren deres, Ferdinand de Lesseps, hadde fått det inn i hodet sitt at kanalen måtte konstueres på havnivået, slikt han hadde gjordt med Suezkanalen. I Panama ville det ha blitt ei 80 meter dyp “grøft”, 82 kilometer lang, tvers over landet, en umulig oppgave. Firma gikk konkurs, og amerikanerne tok over. De konstruerte sluser i hver ende av kanalen, etter at de først hadde utryddet malariamyggen. Da franskmennene begynte på kanalen var Panama en del av Colombia. Colomierne likte ikke at amerikanerne tok over, og prøvde å hive dem ut. Den amerikanske presidenten, Theodor Roosevelt, ga støtte til en lokal opprørsgruppe, som lykkes i å danne det uavhengige staten Panama i 1903. Som takk for hjelpa, fikk USA en 10 mile sone på hver side av kanalen, i all evighet! Etter at Thorshammer hadde gått gjennom slusene i Cristóbal, sto Olav og noen andre ved rekka og beundret utsikten etter som de seilte langs kanalen. Olav kommenterte at han syntes det var så mange trestumper som fløyt i vannet. Uten et ord så tok en av de andre en jernbite som lå på dekk og kastet ned i vannet. Plutselig ble det liv i “trestumpene”! Det var alligatorer som lå der i vannskorpa! I kveldingen kom de fram til den andre enden av kanalen, og samme prosedyren med å gå gjennom slusene ble gjentatt, denne gangen for å få koka ned til havnivået. Ved slusene lå havnebyen Balboa, som hadde blitt anlagt av amerikanerne. Der lå administrasjonsbygningene for Panamakanalen, og andre offisielle og militære institusjoner. Her ble det mange ting å gjøre for Kaptein Torp og hans offiserer. Thorshammer bunkret opp, og det gjorde også hvalbåtene etter hvert som de kom fram. Denne sesongen benyttes fem av Thorshammers egne hvalbåter: Ottern, Thorfin, Thorfjell, Thorgaut og Thoris), i tillegg til tre av båtene som hadde sluppet unna Tyskerne i januar: Pol VII, Globe IX og Globe VIII. Kaptein Torp måtte også melde seg til US Marines Distriktkommandant, hvor han inngikk avtalter om radiotjenester og generelle ordninger med de amerikanske militærmyndighetene. Flyet som skulle ha vært der for å bli lastet ombord, hadde ikke kommet. Kaptein Torp fikk et brev fra NORTRASHIP med forespørsel om å etterlate en av hvalbåtene i Balboa for å vente på flyet. Dette avslo han da det ville berøve ekspedisjonen en hvalbåt, og være upraktisk. Det var alt for lite dekkplass på en hvalbåt til å frakte en flymaskin. Thorshammer forlot Balboa isammen med hvalbåtene sine, 24. oktober 1941. Fangsten begynte 27. oktober utenfor Peru, mellom 6 og 15 grader syd, og 10 til 60 nautiske mil fra land. Spermhvalen ble prioritert, og blåhval helt ned til 65 fot ble tillatt. Knøl ble også fanget. Det var meningen at leveren til spermhvalene skulle saltes i tønner og bevares. Dette mislykkes. Leveren begynte straks å gjære da det var for varmt i tropelufta. Da kokeriet ikke hadde kjølerum, ble dette foretagende fort gitt opp. Den generelle instuksen til Kaptein Torp var: “Da ekspedisjonen foregår under meget vanskelige forehold og usikre tider for landet vårt, vil vi be Dem og hele besetningen om å være behjelpelig med å overvinne vansker, og at alle som een må gjøre sitt til for å sikre et så gott resultat som det på noen måte er mulig å oppnå”. I mellomtiden gikk “fly-sagaen” sin gang. Arbeidet med flotørene ble endelig ferdig 31. oktober, og flyet ble så transportert halvannen mil nordover langs landeveien til Port Washington for sjøsetting. (Olav ble senere godt kjent i Port Washington, se Kapittel 13) Mannskapet var fra Marinens Flygevåpen og var: løytnant Fritz Werner Svenson (flyger), løytnant Nils Romnæs (telegrafist og navigatør), og sersjant Johannes Storlid (mekaniker). Flyet ble døpt Ingrid, etter konsul Christensens hustru, og forlot endelig Port Washington 8. november. Hva NORTRASHIP håpet å oppnå med en så sent avgang er et mysterium, for hvalfangstsesongen var jo nå i full gang. Etter mye forsinkelser og strabaser, ankom Ingrid omsiders Balboa 20. november. Der var det jo ingen hvalbåt som ventet på dem, og en heller dårlig sjøflyhavn. Dagen etter ble det besluttet å fly til Cristóbal, hvor det var bedre oppholdsmuligheter for både mannskap og fly. Der ble de sittende å vente på ordre.På feltet var det varme arbeidsforhold, og noen uvanlige farer og problemer. Det var en masse hai der, og etter at hvalen hadde blitt skutt, så begynte haien å forsyne seg av hvalskrotten. Konsul Christensen hadde imidlertid forutsett dette problemet, og hver hvalbåt hadde med seg et gevær. Disse ble ladet med blyspiss-skudd og brukt mot haien. Resten av haiene fór så på kameraten sin, og spiste han istedet for hvalen! [[Fil:042.003.139.jpg|400px|mini|venstre|Kaptain Einar Torp på dekk.]] [[Fil:042.003.140.jpg|400px|mini|Olav’s arbeidskamerater ombord Thorshammer.]] Den 7. desember 1941 bombet Japan Pearl Harbor, og USA var nå med i krigen. Thorshammer var et godt stykke unna der de hadde angrepet, men NORTRASHIP fikk likevel panikk. Den 10. desember fikk Kaptein Torp følgende telegram: “EKSPEDISJONEN DERES BEORDRES AV NORTRASHIP STRAKS TIL NÆRMESTE SØRAMERIKANSKE HAVN FOR ORDRE. VED ADKOMST SKAL DU TELEGRAFERE LEGASJONEN. UNDERTEGNET BULL.” Etter panikken hadde lagt seg, fortsatte imidlertid hvalfangsten, men det ble ikke arbeidet på planet fra mørkets frambrudd til grålysningen dagen etter. Skiftordningen ble forandret slik at første skift ble fra ca. 05.00 til 12.00, og andre skiftet fra 12.00 til 19.00. Grunnen til dette var at om natten syntes det sterke lyset benyttet på planet natterstid over 20 nautiske mil. Det ville således ha vært lett for et japanske skip å finne dem i mørket. Flyet ble nå savnet, da dette kunne ha speidet rundt før mørkets frambrudd, og kokeriet kunne ha arbeidet med hvalen om natten. Den 20. desember fikk hvalbåten Ottern viberasjonsproblemer. Båten måtte avbryte fangsten og gå til nærmeste havn, Callao i Peru (nær Lima). Der ble det funnet at propellen hadde løsnet. Etter reparasjon, var Ottern tilbake i fangst igjen 26. desember. Den 23. desember meldte Globe 8 at 2. maskinisten, Magnus Trulsen fra Tjølling, hadde blitt syk og var nesten bevisstløs. Doktoren kom over fra kokeriet og han beordret at pasienten bli tatt ombord Thorshammer. Han ble værre, og døde den 27. desember av hjerneblødning, 65 år gammel. Bisettelsen i sjøen tok sted dagen etter, på 8 grader 28 minutter syd, 79 grader 38 minutter vest.......... Hvil i Fred. I januar begynte situasjonen i Stillehavet å forværre seg. Japsene hadde stor framgang i Malaysia, Phillipinene og Indonesia. NORTRASHIP, etter konferanse med de amerikanske flåtemyndighetene, beordret at fangsten skulle avbrytes og vende tilbake til USA. Kokeriet skulle seile til New York, og hvalbåtene tilbake til New Orleans. Da fangsten stoppet 11. januar 1942 var resultatet denne sesongen 1.914 hval, som hadde gitt 41.359 tønner hvalolje. En gjennomsnitt på bare 21,6 tønner per hval indikerte at mye små. ung hval hadde blitt fanget, men dette var krigstider. På grunn av den tidlige avslutningen, tapte NORTRASHIP store penger denne sesongen. NORTRASHIP hadde imidlertid allerede planer om en ny sesong senere på året. 7.4 Reise til USA. Thorshammer ankom Balboa sent på kvelden 16. januar 1942. Før kokeriet og hvalbåtene gikk inn i Panamakanalen dagen etter, fikk Kaptein Torp følgende telegram fra NORTRASHIP i New York: “TORP. ISTEDET FOR NEW YORK SEIL SAMMEN STEDET SOM HVALBÅTENE ANVIST VÅRT BREV AV 13 JANUAR. ANDRE ORDRER UFORANDRET.” Etter at de hadde kommet igjennom Panamakanalen, lå de to dager i Cristobal og bunkret og tok ombord forsyninger. Ombord kom også de tre norske flymannskapene. Flyet ble liggene igjen i US Coast Guard flybåthavnen i Coco-Solo. Alle dro derfra 19. januar 1942. Etter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. desember 1941, ga Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke lenger noe beskyttelse. Ingen visste når og hvor U-båtene ville slå til, men heligvis kom de fram til USA uten at noe skjedde. ==='''Kapittel 8: Lousiana, USA.'''=== 8.1 Opp Mississippi-elva. Thorshammer og hvalbåtene kom til Mississippidelta 25. januar 1942. Nå var de i Amerika! Det første de så av Mississippi var et fyrtårn og en losbåt som kom for å møte dem. Etter at losbåten hadde lagt seg til ved siden av Thorshammer, klatret losen opp leideren for å ta over ansvaret for skipet. Losen het T.W. Craig, og var en “Bar Pilot Association” los. Han var ansvarlig for å lose det store skipet fra munningen av elva til Pilottown, 35 kilometer opp i deltaet. Gebyret for Thorshammer var $112.-. Thorshammer seilte nå opp den brede Mississippi-elva. Lavt-liggende sumpland lå på begge sider, uten noe som helst bebyggelse. Elva er den nest lengste i USA, og over 3.700 kilometer lang fra kilden i Itasca-vannet, Minnesota, til den munner ut i Mexico-golfen. Mange ombord (inkludert Olav) hadde jo seilt forbi Amazonfloden, som var mye større, men dette var heller ikke noe småelv! Det første bebyggelsen de kom til var los-stasjonen i Pilottown (los-byen). Bygningene satt på pæler i sumpen på østbredden av Mississippi, og var midlertidig hjem til losene (De arbeidet 2 ukers skift der). Stedet lå et par kilometer opp fra “Head of Passes” som var ansett som den virkelige munningen av elva. Nedenfor, delte elva seg i flere grener som skapte et typisk elvedelta. Ved Pilottown fikk mannskapet på Thorshammer se hvordan et los-skifte foregikk: En liten losbåt kom ut fra Pilittown, og mens Thorshammer gikk med full fart, la båten seg inntil kokeriet og en ny los klatret opp leideren. Han tok over styringa av skipet og Mr. Craig klatret så ned til losbåten og ble tatt i land. Den nye losen tilhørte en annen losorganisasjon, “Crescent River Port Pilot Association”, og skulle lose dem fra Pilottown til utkanten av New Orleans. Kaptein Torp måtte betale $61.- for denne strekningen. Etter hvert som de seilte oppover Mississippi, så de flere og flere småsteder langs elvebredden. Så plutselig var de der. Thorshammer ankom New Orleans 26. januar 1942. 8.2 New Orleans. Thorshammer skiftet los igjen! Denne gangen kom en “New Orleans-Baton Rouge“ los ombord, og tok skipet et lite stykke opp i elva, nord for “Huey P Long broen. Der losset de hvaloljen og ble liggende til 30. januar. Den samme losen tok dem deretter litt ned elva til verkstedet i Algiers, New Orleans, for reparasjon og vedlikehold. Los-regninga for alt dette ble høy: $3.000 for hver bevegelse pluss $500 for losens opphold ombord. Hvalbåtene ble også satt inn på verft i Algiers. Olav ble avmønstret 9. februar 1942, og papirene viser at han ble betalt $405.47 (1,800 Norske Kroner) for sesongen, etter avdrag. Han betalte fremdeles trekk til Magnhild på Lerskall, selv om det var umulig å vite om hun fikk noen av disse pengene! Olav, og flesteparten av mannskapet, fikk nå jobb ombord med å forberede skibet til neste hvalfangstsesong. En forbedring var å gi kokeriet bevæpning. To 0.3” maskingevær ble montert, og skyttere utdannet til å bemanne disse. Det var mange diskusjoner i Washington mellom NORTRASHIP og de amerikanske forsvarsmyndighetene om hvem som skulle betale for dette, men til slutt måtte amerikanerene gi seg, og ta regninga. Olav og mannskapet hadde gode anledninger til å se seg om i byen. De besøkte den “franske” bydelen og likte seg spesielt i Bourbon Street og Royal Street, hvor det var mange barer og andre “underholdningssteder”. Mens skipsmannskapet arbeidet på kokeriet, reparerte skipsverftene hvalbåtene. De rettet på plater, fjernet rust og drev med maskinvedlikehold. Da Pol 7 ble tauet til verftet, 25. februar, ble det ett forferdelig tordenvær og lynet slo ned i båten. Det ble da nødvendig å skifte to ekstra stålplater og reparere to spant på grunn av lynnedslaget! Før Thorshammer kom til New Orleans, hadde NORTRASHIP sent Ingeniør Fred Heyerdal nedover. Han ordnet nå med all administrasjonen og forberedelser til den neste eksedisjonen. Han leide et kontor hos “Texas Transport & Terminal Company” i New Orleans, og det ble en travel tid for han. Flyet som hadde blitt fløyet ned til Balboa, lå fremdeles på US marinebasen i Cristobal i Kanalsonen. Etter at kokeriet kom fram til New Orleans avla både Løytnant Swenson, flyveren, og Kaptein Torp, fra Thorshammer, hver sin raport. Raportene sente de til Den kongelige norske legasjonen i Washington. Begge raportene konkluderte at denne typen fly var helt uegnet for opgaven. Dønninger og høy sjø gjorde det umulig å stasjonere et sjøfly i disse farvannene. Det eneste alternativet var å bruke et tomotors fly med større aksjonsradius fra landsbaser langs vestkysten av Syd-Amerika. De amerikanske militær-myndighetene ble spurt om de hadde et fly som de kunne sette til disposisjon, men de hadde det travelt andre steder. De var imidlertid interesserte i å kjøpe det norske Beechcraft flyet i Panama. Flyet ble derfor solgt til US Navy i juni 1942. Det norske flymannskapet fant sin veg tilbake til Marinens Flygervåpens base i Toronto, Canada. I New Orleans dro mange av mannskapet en tur på Den norske sjømannskirken i 1772 Prytania Street. Der fikk de selvfølgelig kaffe og vafler, og møtte andre norske sjøfolk. I tillegg til å være kirke, fungerte sjømannskirken også som bank. Da krigen brøt ut i april 1940 tok Den norske eksilregjeringens Kirke og undervisningsdepartementet over administrasjonen av de norske sjømannskirkene. For å hjelpe sjøfolk ble mange andre tjenester lagt til, og en av dem var å se etter deres penger. Olav benyttet seg av dette da han den 27. mars 1942 sente en konvelutt med penger fra New Orleans til sjømannskirken i New York. For å komme seg fra Thorshammer inn til senteret av New Orleans, tok nordmennene rutebilen. En kveld Olav og flere andre nordmenn skulle hjem fra byen, gikk de på bussen som vanlig. Olav var sistemann ombord, og rutebilen var nesten full. Det eneste ledige sete var ved siden av ei stor negerkjærring, og der satte Olav seg. Hun smilte til Olav, og syntes nok at det var stor stas å sitte ved siden av en pen nordmann. Rutebilsøføren var imidlertid ikke så fornøyd at Olav satt der, og ville at han skulle flytte. Olav skjønte ikke hva han ville, og satt der han var. Da ville sjåføren kaste Olav av rutebilen, men det ville jo ikke Olav. Sjåføren fløy ut av bussen, og gikk bort til en trafikkpolitmann som var parkert i nærheten. Da politet kom inn i rutebilen, skjønte nordmenne at dette var alvor. En av karene som kunne litt engelsk kom fram og forklarte til politimannen at de var nordmenn på vei tilbake til skipet sitt og som ikke skjønte hva sjåføren ville. Da han hørte dette, beordret han busssjåføren å slutte med tullet sitt, og kjøre videre. Han sa til nordmenne at han ville følge etter bussen og forsikre seg om at de kom trygt tilbake til båten sin. Først senere fikk Olav greie på at i Lousiana hadde ikke hvite folk lov til å sitte ved siden av negre. Tankene deres gikk tilbake til hva de hadde opplevd i Syd-Afrika. Mens Thorshammer lå i New Orleans, forhandlet NORTRASHIP i New York med en avdeling av den amerikanerene regjering (Commodity Credit Corporation) om neste års fangstkontrakt. Etter at USA hadde kommet med i krigen, hadde hvaloljen blitt enda viktigere for amerikanerne. Under forhandlinger i mars og tidlig april 1942, gikk de med på å leie den neste ekspedisjon til Peru på følgende betingelser: De amerikanske styresmaktene ville ta all risiko og dekke alle utgifter Betale en månedlig godtgjørelse for leie av skipet, Dette var en avtale som ville garanterte NORTRASHIP en lønnsom bedriftsesong. Etter at forhanlingene i New York var avsluttet, kunne mannskapet for Thorshammer rekruteres. De fleste av mannskapet i New Orleans undertegnet kontrakten for en ny sesong utenfor Peru . Olav skrev under sin kontrakt 16. april 1942, og da en av seperatørene ville være messegutt denne sesongen, fikk Olav job som 1. seperatør. Lønningen for Olav den neste sesongen ble satt til: Fast Lønn: 280,00 kroner/ måned Overtidlønn : 1,50 kroner/ time Krigstillegg: 8,33 kroner/ dag Fangstandel: 0,0432 kroner/ fat olje Dette var en stor forbedring i forhold til forrige sesongen. Grunnen var prisøkningen på hvalolje og fordi amerikanske penger garanterte en lønnsom tur. En liten overraskelse var at Kaptein Torp ble avløst av Kaptein Hjalmar Braavold. Hjalmar var opprinnelig fra Bråvold i Andebu (Gnr. 48, Bnr 1), og Olav hadde seilt for han i 1937-38 sesongen. Hjalmar hadde vært kaptein ombord Thorshammer helt siden skipet ble kjøpt av Thor Dahl i 1928 og fram til da Einar Torp hadde tatt over i oktober 1940. Et spesiellt vanskelig problem var å finne bunkers for neste reise til Peru. Amerika hadde jo nettopp kommet med i krigen, og det var et enormt behov for brenselsolje fra de militære. Krigsutbruddet hadde også forværret oljetilførselen til USA (se neste Kapittel), og den amerikanske regjering hadde påbudt oljeselskapene i Golfen å slå sammen hva de hadde av brensel. Hvalfangstekspedisjonen trengte totalt 9.800 tonn brenselsolje (Type C), men NORTRASHIP kunne bare få tak i 800 tonn for hvalbåtene i New Orleans. Etter mye strev fant de ut at Standard Oil Company i Baton Rouge, lenger opp i Mississippi-elva, kunne gi dem 4.000 tonn bunkers, så dit måtte kokeriet dra. 8.3 Fram og tilbake til Baton Rouge. Den 18. april begynte Thorshammer turen oppover Mississipppi-elva under kontroll av en “New Orleans-Baton Rouge” los. På den brede elva så de mange fartøyer: lange lektere, store skip og selvfølgelig noen typiske, gamle hjuldampere. Den dypeste renna hadde blitt merket med store røde og grønne bøyer, noe som det amerikanske ingeniørvåpenet hadde lagt ut. De var ansvarlig for all navigering i Mississippi, og hadde også bygd store diker som stakk ut i elva for å styre på elvestrømmen. De kom fram til Baton Rouge dagen etter, og Thorshammer hadde da seilt 380 kilometer opp elva fra New Orleans. Dette var det lengste store sjøfartøyer kunne komme opp Mississippi. Det var ikke hele mannskapet som ble med Thorshammer opp til Baton Rouge. Ti mann hadde blitt akteutseilt i New Orleans, og måtte ta drosje til Baton Rouge. I første omgang måtte kokeriet betale regningen på $41.-, men senere ble et beløpet trukket fra oppgjøret til hver av syndebukkene! Baton Rouge hadde fått navnet sitt av franske oppdagelsreisende da de kom opp elva og så en rød påle i bakken med blodige dyreofre på. Det var et merke som Houma og Bayou Goula indianerene hadde satt opp for å markere grense til jaktmarkene sine. “Baton Rouge” er jo fransk for “rød påle”, og byen hadde etter hvert blitt hovedstaden og administrasjonsenteret for staten Lousiana. I 1942 var Baton Rouge et tungindustri- og raffineri-senter, og den niende største havnebyen i USA. Byens befolkning var på 50.000, halvparten hvite, halvparten negre. I 1909 hadde Standard Oil bygget et stort oljeraffineri her, og det var dit Thorshammer skulle. Fra dekket på Thorshammer kunne Olav se en stor oransjefarvet jernbro over Mississippielva, rett ovenfor der de var fortøyd. Broen hadde opprinnelig vært blå da den ble ferdig i 1940, men støvet fra Kaiser aluminiumsverk ved siden av hadde forandret farven. Han ble fortalt at dette var Huey P Long broen, og som også var navnet som den broen de hadde seilt under i New Orleans. Hvem var nå denne “Huey P Long”? Olav ville snart få svaret på dette spørsmålet. Mannskapet på Thorshammer kunne også se en stor hvit skyskraper syd for dem. De ble fortalt at det var Capitol bygningen for Lousiana staten, en slags stortingsbygning. Olav, og mange andre ombord, tok en busstur dit for å se, og det var vel verdt besøket. Louisiana State Capitol bygningen lå i et 130 mål parkanlegg, og var 34 etasjer høy, den høyeste Capitol bygningen i USA (Hver stat har en Capitol-bygning som er administrasjon- og lovgivningssenter for staten). I 1928 hadde Huey Pierce Long blitt valgt til guvernør for Lousiana, og det var han som drevet fram konstruksjonen av denne imponerende bygningen. Kontruksjonen startet i 1930, og arbeidet tok bare 14 måneder og kostet cirka 5 millioner dollars. Bygningen var i Art Deco stilen, omtrent 140 meter høy, og bedekt med hvit Alabama sandstein. Foran inngangen var det ei steintrapp med 48 trinn, ett for hver stat i USA. Hvert trinn hadde navnet på en stat og datoen den ble innlemmet i De Forenede Stater.[[Fil:042.003.141.jpg|200px|mini|Askebegeret Olav kjøpte i Capitol bygningen, påskrevet: “LOUISIANA STATE CAPITAL”]]Olav ble med på en omvisning og fikk se stedet der Huey P Long hadde blitt skutt 8. september 1935. Det var bare 6½ år siden, og en kunne fremdeles se merker i veggen etter kulene! Det var en ung Baton Rouge doktor, Carl Austin Weiss, som hadde skutt senatoren mens han var på vei til Senatkammeret. Senator Long ble tatt til “Our Lady of the Lake” sykehuset, men døde der to dager senere. Hva gjerningsmannens motiv var, ble aldri oppklart. Han døde i en storm av kuler fra politivaktene, og det var nok merker etter disse som Olav så. Nordmennene tok heisen til utsiktsbalkongen i 27. etasje. Derfra kunne de se oljeraffineriet, broen og Thorshammer. For å ha et minne fra besøket dit, kjøpte Olav et metallaskebeger av Capitol-bygningen. Nordmennene tok heisen til utsiktsbalkongen i 27. etasje. Derfra kunne de se oljeraffineriet, broen og Thorshammer. For å ha et minne fra besøket dit, kjøpte Olav et metallaskebeger av Capitol-bygningen. De seilte fra Baton Rouge 21. april 1942, og selvfølgelig ble noen karer akterutseilt. Fem mann kom seg ombord igjen dagen etter da Thorshammer skiftet los i New Orleans,. Enda ei drosjeregning, som de senere selv måtte betale (Totalt $20,40). Los ble skiftet igjen utenfor Pilottown, og losen L.C. Buras tok dem den siste biten av Mississippi-elva, ut til Mexico Golfen. ==='''Kapittel 9 Andre sesongen utenfor Peru.=== Kapittel 9: Andre sesongen utenfor Peru. 9.1 Situasjonen forverrer seg. Mens Thorshammer lå i New Orleans. hadde krigen kommet nærmere. Allerede mens skipet var på veien til New Orleans, hadde tyskerne begynt å senke amerikanske skip i store mengder langs østkysten av Statene. Kodenavnet Admiral Dønitz ga denne kampanjen var “Paukenschlag”, som kan oversettes som “Trommeslag”. Den begynte 14. januar, og kom som en stor overraskelse på amerikanerene. Bare Hitlers ordre om å holde 20 undervannsbåter tilbake i tilfelle britene skulle forsøke å invadere Norge, forhindret en total katastrofe. Med blod på tann så de tyske U-båtkapteinene seg etter nye ofre. Det fant de i det Karibiske Hav. En ny kampanje, kalt “Neuland” (Nybrott), begynte 16. februar med et angrep på Aruba (hvor Thorshammer hadde bunkret 8 måneder tidligere). U-156 sank et handelsfartøy og skadet to andre i havnen der. Oljetilførselen til både Storbritannia og USA var nå truet. Dette var nok en av årsakene til at det hadde vært så vanskelig for Thorshammer å få tak i bunkers i mars og april. Innen Thorshammer forlot New Orleans med hvalbåtene sine, hadde det stilnet litt av, men områdene rundt De nederlandske antillene var det best å holde seg unna. Heldigvis hadde ikke undervannsbåtene begynt noe torpederinger i Mexico Golfen, så Thorshammer måtte holde seg i dette området. 9.2 En tur innom Texas. NORTRASHIP hadde inngått kontrakt med Standard Oil Company, New Jersey for levering av bunkers til Thorshammer-ekspedisjonen. Firmaet hadde meget lite å gi dem i New Orleans, og i Baton Rouge hadde de fått mindre enn havparten av det de trengte, og det, bare etter mye press. Standard Oil sa videre at de ikke hadde noe mere i noen av anleggene deres langs Golfkysten. Aruba og Curacao var selvfølgelig uaktuelt, men den dagen Thorshammer forlot Baton Rouge (21. april), klarte NORTRASHIP selv å oppspore nok bunkers hos Humble Oil & Refinary Company i Baytown, Texas. Det var dit Thorshammer og hvalbåtene nå satte kursen. Thorshammer seilte i konvoy sammen med de åtte hvalbåtene sine (Ottern, Thorfinn, Thorfjell, Thorgaut, Thoris, PolVII, GlobeIX og GlobeVIII) langs sydkysten av USA. Da bunkerkontrakten var med Standard Oil, måtte NORTRASHIP betalte dem $32.000 for oljen. Standard Oil skulle så betale Humble Oil dette beløpet, men det fikk de ikke somlet seg til å gjøre. Da Thorshammer ankom Bolivar Roads, Baytown tidlig på morgen 24. april, hadde Standard Oil enda ikke gitt bekreftelse på at regningen var betalt. Først neste dag gikk alt i orden, og Thorshammer kunne fylle opp med bunkers. På grunn av Standard Oils sommel, mistet ekspedisjonen en hel dags produksjon på feltet. Det skulle ikke bli siste gangen Thorshammer hadde problemer med Standard Oil. 9.3 Hvalfangstsesongen. Thorshammer og hvalbåtene kom trygt fram til Cristobal 3. mai 1942. De gikk så inn i slusene som sist, og ankom Balboa på Stillehavskysten. Da NORTRASHIP i New York fikk regningen for denne passasjen, fikk de seg et sjokk. Fakturaen var mye høyere enn sist ($10.932,65), og NORTRASHIP ville ha en forklaring. Forklaringen de fikk fra kanalfirmaet var at denne gangen hadde Thorshammer mye mere bunkers, så en høyere takst anventes. Så det var det! Ekspedisjonen forlot Balboa 5. mai med kurs for feltet. Fangsten begynte 10. mai i tropevarmen utenfor Peru. Alt gikk bra, og innen slutten av august hadde de skutt 3.140 hval, som hadde gitt 64.500 tønner hvalolje. Det var 50% mer enn forrige sesong, men også denne gangen ble det mange småhvaler. I august meldte Kaptein Braavold til NORTRASHIP at han trang ekstra 1500 tonn med bunkers for å fiske til midten av september, og til reisen til havn i USA for lossing (Hvilke var enda ikke fastsatt av de amerikanske myndighetene ). Kontrakten for bunkers var (dessverre) med Standard Oil, som hadde en avtale med International Petroliums Company i Talara, Peru. NORTRASHIP kontaktet Standard Oil som lovet å arrangere for Thorshammer til å få hva de behøvde. Thorshammer kom til Talara 2. september for å bunkre opp. Der fikk de beskjed om at de bare kunne få 300 tonn olje. De nektet blank å gi noe mer. Ennå en gang hadde Standard Oil sviktet. Kaptein Braavold sente straks et telegram til NORTRASHIP om at med så lite bunkers måtte han avbryte fangsten og dra hjemover. Igjen måtte NORTRASHIP purre på Standard Oil. Et telegram ble også sent fra New York til Kaptein Braavold om å vente i Talara inntil alt hadde blitt ordnet opp. Dessverre fikk Kaptein Braavold aldri denne beskjeden. Telegraf-kontoret i kanalsonen fikk inngående telegram klokken 16.47 den 2. September, men fikk ikke somlet seg til å videresende det til Talara før etter midnatt. Da hadde Thorshammer allerede dratt. Slik sluttet denne sesongen utenfor Peru. 9.4 En film som det aldri ble noe av. I april 1942 hadde Konsul Christensen underrettet NORTRASHIP i New York at Norwegian Information Bureau i Washington planla å sende en filmfotograf med Thorshammer, og at Per Gunnar Jonson hadde fått dette oppdraget. NORTRASHIPs representant i New Orleans arrangerte for en lugar på Thorshammer, men det passet ikke Jonson. Han hadde det for travelt, sa han. Det ble så foreslått at hvis han fløy ned til kanalsonen, så kunne han gå om bord der. Etter det ville det bli vanskelig å komme ombord. Heller ikke det passet for Jonson. Per Jonson ville isteden reise direkte til Peru, og bli hentet av en av hvalbåtene der. Dette likte NORTRASHIP lite. Ekspedisjonen var jo et amerikansk fåretagene, og det ville ikke være korrekt å avbryte fangst for en norsk filmfotograf. Til alles overraskelse, dro Jonson nedover til Peru på eget initiativ, og imot rådet han fikk av NORTRASHIP. Men Per Jonson hadde flaks; han fikk nyss om at Thorshammer skulle komme til Talara 2. september, og dro så dit for å møte dem. Han hadde blitt fortalt at de skulle fange hval et par uker til, og det passet jo fint for han. Dessverre ble sesongen avbrutt, og kokeriet seilte istedet ut hjemover. Per Jonson fikk aldri sitt filmopptak, og han ble bare med som passasjer. Det værste var at han hadde kommet seg ombord, uten å underrette NORTRASHIP. Enda værre var det at han hadde tatt med en amerikansk assistent (en Donald B. Hyatt), som også ble med på reisen til USA. E. Jonas i NORTRASHIPs Hvalavdeling i New York var meget harm, og sente ei regning til Norwegian Information Bureau i Washington for $88.- for de 22 dagene Jonson hadde vært ombord. For Mr Hyatt ville NORTRASHIP kreve $250.- for “første klasses passasje”, men dette ble senere redusert til $88.-. 9.5 Til San Pedro. Thorshammer seilte nå uavhengig av hvalbåtene sine til Balboa for å få tak i bunkers. Prisen på brenselsolje der var jo mye høyere enn i Talara, men det var det eneste altenativet. Kaptein Braavold ville også ha greie på hvor han skulle losse den verdifulle hvaloljen. Mens Thorshammer hadde vært på hvalfangst utenfor Peru, hadde situasjonen i det Karibiske Hav forværret seg betraktelig, og i den Mexicanske Golfen var det ikke noe bedre. Amerikanerene bestemte derfor at Thorshammer skulle losse i ei havn på vestkysten av USA. Thorshammer anløp Balboa 7. september 1942, hvor de møtte hvalbåtene sine. Kaptein Braavold fikk der ordre om å seile sammen med hvalbåtene opp til San Pedro i USA. Kokeriet tok ombord bunkers til reisen, og dro derfra 11. september med kurs langs vestkysten av Mellom-Amerika. De kom fram til San Pedro i California 24. september 1942. San Pedro hadde vokst fra å være et lite fiskevær til hovedhavnen for Los Angeles by. Ved innseilinga passerte de Angel Gate fyrtårn før de kom inn i sjølve havna. Havnområdet dominetes av skipsverfter, men fiskebåtene og marinefartøyene som vanligvis lå der hadde forsvunnet. Marinen hadde sent flåten til Havaii i 1940, hvor de ble angrepet i desember 1941. Fiskebåtene hadde tilhørt japanske immigranter, og japanerne satt nå i interneringsleirer. Det var store bekymringer hva japsen kunne finne på, og det var ikke grunnløst. Den 23. februar snek den japanske undervannsbåten I-17 seg inn mot land og angrep Ellwood oljerafineri i Santa Barbara, rett nord for Los Angelos. Selv om bare et pumpehus ble skadet, hadde angrepet store psykologiske påvirkninger. Dagen etter, ble en uidentifisert gjenstand observert over Los Angeles, og det utløste en enorm sperreild fra luftforsvaret. Senere ble det funnet ut at det bare var en værballong som hadde kommet på avveie, men nevene var nå på høykant. Det siste “angrepet” ble senere kalt “Slaget on Los Angeles”! Mens Thorshammer var på veien til San Pedro, begynte NORTRASHIP forberedelsen til neste hvalfangstsesong. Forsyninger for en ny ekspedisjon ble kjøpt inn og samlet i en stor lagerbygning i San Fransico. Ingeniør Heyerdahl ble sent fra NORTRASHIP kontoret i New York, og leide et kontor hos General Steamship Corporation Ltd., Spring Arcade Building, Broadway, Los Angelos. I San Pedro fikk Kaptein Braavold nye ordre: kokeriet skulle seile opp til Tacoma i Washington State for å losse hvaloljen. Hvalbåtene skulle forbli i San Pedro, sammen med mannskapene, og bli gjordt ferdig til neste hvalfangstsesong. Den uheldige norske filmfotografen forlot Thorshammer, sammen med hans amerikanske assistent. Etter at Thorshammer hadde bunkret, forlot de San Pedro neste dag, 25. september, med kurs opp langs vestkysten av USA. 9.6 Washington State. Neste gang mannskapet på Thorshammer så land, var da de seilte inn Juan de Fuca sundet i staten Washington. De var nå helt oppe i det nordvestlige hjørnet av USA, med Canada på nordsiden av fjorden. Navnet hadde fjorden fått etter en gresk navigatør som hadde seilt på en spansk oppdagelsreise dit i 1592. Nordmennene følte seg hjemme i landskapet de nå så. Det liknet så på det landet de hadde forlatt tre år siden, med høye fjell og granskog. Etter at hadde seilt 150 km østover, forandret fjorden retning, og Thorshammer seilte sydover inn i den mye trangere Puget fjorden. Naven hadde denne fjorden fått etter løytnant Peter Puget, en offiser med Vancouvers ekspedisjon i 1792. Thorshammer kom omsider fram til Tacoma, innerst i fjorden, 1. oktober 1942. Det var en svenske som først hadde slått seg ned på dette stedet i 1852. Han bygde et sagbruk ved elva, og så grodde det opp en liten by rundt omkring. Stedet ble også endestasjonen da Northern Pacific Railroad kom dit på slutten av 1800 tallet. Byens motto ble ”Hvor jernbane møter sjø”. Mens Thorshammer lå i Tacoma ble nordmennene fortalt om ei store bro som hadde detti ned et par år tidligere. Broa hadde blitt bygd over fjorden på sydsiden av byen, og ble døpt “Tacoma Narrows Bridge”. da den åpen 1. juli 1940. Hengebroen fikk fort klengenavet “Galoppen”, på grunn av opp og ned bevegelsen hver gang det blåste litt hardt. Den 7. november samme året galloperte den ut av kontroll, og broa falt i biter ned i Puget sundet. Da Thorshammer kom til Tacoma, kunne en bare se noen stumper av fundamentene i vannkanten. Tubby, en cocker spaniel bikkje, var den enste som gikk med i ulykka. Tubby var med i en bil, da broen begynte å kaste på seg. Eieren stoppet og prøve å løfte bikkja ut av bilen, men bikkja fikk panikk og beit. Mannen måtte så komme seg av broa, og Tubby gikk ned i fjorden sammen med bil og bro. Hundeeieren fikk senere $364.40 i erstatning for bil og hund. Mens han var i Tacoma, tok Olav ut $100.- i kontanter for å ha noe lommepenger. Thorshammer losset en del av hvaloljen sin der, og seilte så videre dagen etter, 2. oktober. Det neste stedet de kom til var Seattle, et kort stykke opp Pugetfjorden, De kom dit 3. oktober 1942. 9.7 I Seattle. Alle ombord syntes Seattle var en pen by, som var omringet av fine frihetsområder. Olav sa senere i livet at han ville ha likt å slå seg ned der. En stor del av befolkningen var av norsk avstamning , og i mange av forretningene snakket de norsk. Det var annengenerasjon nordmenn som prøvde å holde språket ved like. Etter ankomsten i Seattle, losset Thorshammer resten av hvaloljen og kokeriet gikk så til skipsverftet “Todd Seattle Drydock Corporation” den 8. oktober. Olav, og resten av fabrikkmannskapet, ble avmønstret samme dagen, men fortsatte å bo ombord skipet. Avregningen for denne sesongen viser at han hadde tjent $947.22 etter alle avtrekkene. (Den forrige sesongen tjente han bare $405.47: stor forskjell!) Olav hadde lenge vært plaget med smerter og svie når han skulle slå lens, og lite kom det også. Han gikk til skipslægen, Alf Rothe Jensen, men han kunne ikke hjelpe. Da de kom til Seattle henviste doktoren Olav til en spesialist i Seattle som het doktor Birkeland. Etter undersøkelsen sa spesialisten at Olav hadde fått blærehalskatarr. Olav ble sykemeldt og anbefalt behandlinger som ville ta et par måneder. Før Olav kunne komme i gang med disse behandlingene, tok situasjonen en uventet tørn. Den norske konsulen i Seattle hadde kontor i åttende etasje i 1402 Third Street i senteret av Seattle. Konsulen het Christen Stang, og han hadde tatt over etter onkelensin i 1941. Olav besøkte konsulatet flere ganger. Den første gangen var 19. oktober, da han sendte mesteparten av pengene han hadde tjent denne sesongen ($900.-) til bankkontoen sin i Den norske sjømannskirken i New York. (Konto Nr. 32263). En annen gang dro han på konsulatkontoret for å registrere seg hos de norske myndighetene. Den norske regjering hadde innført en bestemmelse om at alle nordmenn i utlandet skulle registreres. De likte å holde styr på borgerene sine! [[Fil:042.003.142.jpg|200px|mini|Olav’s Registreringsdokument under-tegnet av konsul Christen Stang.]] I midten av oktober 1942 fikk Kaptein Braavold beskjed fra NORTRASHIP at kokeriet skulle få ekstra bevæpning. De to eksisterende 0.3” maskingeværene skulle erstattes med fire 20mm Oerlikon maskingevær montert, en på hver side av broen og en på hver side av skipet lengre bak. Beskyttelse for hver stilling skulle også konstrueres. Marinens overingeniør Pettersen skulle være ansvarlig for dette arbeidet på Thorshammer. Kokeriet skulle også bli utsyrt med en Degaussing kabel til forsvar mot magnetiske miner. Samtidig fikk Ingeniør Heyerdahl i San Pedro beskjed om at to av hvalbåtene der (Thoris og Thorgaut) skulle leies ut til War Shipping Administration og bli brukt av Den amerikanske kystvakten. Hver skulle få en 20mm Oerlikon maskingevær montert akterut, og kaptein Carlsen skulle overse dette arbeidet. Resten av hvalbåtene fikk nøye seg med den 3” kanonen de hadde allerede. Et møte i London 3. november forandret hele situasjonen. I det besluttet Den Norske Regjering å avlyse Thorshammers neste hvalfangstekspedisjon. Dette ble straks meddelt NORTRASHIP i New York, og deretter Ingeniør Heyerdahl i San Pedro og Kaptein Braavold i Seattle. Nyheten ble mottatt med stor skuffelse av alle papirene .Grunnen til avlysningen var mange. Innen NORTRASHIP var det på flere hold stor misnøye med de priviligerte forholdene hvalfangerene hadde i forhold til andre sjøfolk. De ville gjerne gi hvalfangerene en lærepenge! Det var nok bare Konsul Chrisensens innflydelse som hadde gjordt siste ekspedisjonen mulig. Innen den norske regjering var det lite sympati og forståelse for hvor viktig hvalfangsten var. De bøyde seg nok etter press fra “Britiske Ministry of Shipping” og “War Shipping Administration” i Storbritannia, og “US Navy” i Statene. Alle ville ha Thorshammer brukt til krigstransport. Ingeniør Heyerdal i San Pedro tok dette meget tungt, og bare etter et privat brev fra sin NORTRASHIP sjef, E. Jonas i New York, roet han seg. Heyerdahls oppgave ble nå å: - Arrangere lagring av alt hvalfangstutstyr fra hvalbåtene i San Pedro, og lagring av spesialutstyr for kokeriet i Seattle. - Arrangere lagring av alt innkjøpt hvalfangstutstyr på vei til San Francisco. - Overføre innkjøpte provianter til andre norske skip, hvis mulig. - Få skipsgrosisten Schou-Gallis til å ta innkjøpte matvarer som smør, melk etc. tilbake. - Arrangere avmønstring av hvalbåtmannskaper, og deres tilbakesendelse fra San Pedro til New York. - Arrangere transport av alle fabrikkmannskaper på Thorshammer fra Seattle til New York. Stakkars Ingeniør Heyerdal fikk det plutselig veldig travelt. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt bestemt i hvilken fart kokeriet skulle benyttes. Britene ville selvfølgelig ha den i tankfart til Storbritannia, mens USA trang transportfartøyer i Stillehavet. Til slutt vant US Navy, og Thorshammer skulle transportere olje, amfibiebåter og biler til vestkysten av Hawaii. Hvalbåtene ble nå overført til det amerikanske “War Shipping Administration”, og etter at de hadde kostet $13.750 på hver båt, skulle brukes av den Amerikanske Kystvakten.[[Fil:042.003.143.jpg|200px|mini|Skpipsfører Torp`s håndskrift.]]Olav, og resten av fabrikkmannskapet, ble nå fortalt at de skulle reise til New York istedet for å dra ut på hvalfangst. Det ble ingen tid for Olav til å bli behandlet i Seattle. så Kaptein Braavold skrev et brev som Olav skulle ta med seg til New York. Brevet var addressert til Det norske generalkonsulat der, og hadde også et stempel fra Den kongelige norske konsulat i Seattle. Brevet sa;“Hrr. Olav Hallenstvedt har konsultert læge her i Seattle og har blitt beordret behandling av blærehalskatar. Pasienten reiser imidlertid i dag til New York og vil innfinne sig på konsulatet for instruks for behandling. Dr. Birkeland hersteds mener pasienten må ha et par måneders behandling. Pasienten har erholdt sykehyre fra 1/12-8/12. Senere på dagen den 8. desember 1942 dro så Olav og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13.000, som dekket biletter, mat og køyeplasser til de 114 passasjerene. ==='''Kapittel 10: Togreise tvers over America.=== 10.1. Med Empire Builder toget på Great Northern Railway fra Seattle til Chicago. Olav, og resten av fabrikkmannskapet fra Thorshammer, satte nå ut på en stor eventyrreise. For noen av dem var det andre gangen de hadde kjørt med tog tvers over et kontinent. Den firste etappen var med The Great Northern Railway (Den store nordre jernbane). Jernbaneselskapet, en sammenslåing av flere små firmaer fra Minnesota, hadde opprinnelig fått hjelp av noen Blackfeetindianere til å finne et pass i Rocky Mountains som gjorde det mulig å få jernbane fram til Stillehavet. Jernbanen hadde åpnet i 1893, og knyttet Seattle til systemet i resten av landet. Firmaet hadde blitt grunnlagt av James J. Hill (med klengenavnet “Empire Builder” som betyr “Samveldebyggeren”), og toget de skulle kjøre med hadde fått dette navnet. [[Fil:042.003.144.jpg|400px|mini|Great Northern Railways jenbanelinje.]]Eventyret begynte da nordmennene kom til King Street jernbanestasjon i Seattle. Denne stasjonen ble brukt av flere jernbanefirmaer, så den ble kalt en “Union Station”. Bygningen var fra 1906, og hadde et imponerende 242 fot høyt tårn som var et kopi av Campanile di San Marco i Venezia i Italia. Det var den høyeste bygning i Seattle, da den ble ferdig. Empire Builder toget ble dratt av et “4-8-4” damplokomotiv, med følgende vogner:1 No bagasje/ postvogn 1 No. sovevogn2 No. førsteklasse vogner 3 No. turistklasse sovevogner1 No. spisevogn1 No. 12 enmanns soverom + 1 salongvogn.1 No. 6 doble soverom + 1 salongvogn.3 No. 8 rom & soverom + 1 salongvogner.1 No salong/observasjonsvogn med barbersalong. Empire Builder toget forlot Seattle sent på ettermiddagen den 8. desember 1942, og kjørte nordover langs Pugetsundet. Første stasjonen var Everett, en liten treindustiby som eksporterte tømmer til China. Toget tok deretter kursen østover mot den første fjellkjeden: Cascadefjellene. Cascadefjellene hadde vært den største hindringen for konstruksjonen av jernbanen. Over årene hadde det vært mange forbedringer på linjen, men den viktigste var nok konstruksjonen av den 12,5 km lange Cascade-tunnellen. Midt på natten kom de fram til Spokane. Byen var den største innlansbyen i nordvest USA, med et stort oppland bestående av øst-Washington, nord-Idaho og vest-Montana. Spokane hadde grodd opp på grunn av jernbanen, for her kom sidesporet opp langs Colombia elven fra Portland, Oregon. Etter Spokane kjørte Empire Builder nordover inn i Idaho. Sporet gikk hele tiden oppover i dalen og på et sted var de bare et par kilometer fra grensen til Canada. De nådde snart det kontinentale vannskille, og Glacier nasjonalpark. [[Fil:042.003.145.jpg|400px|mini|Bilder fra en brosjyre Olav fikk på reisen i 1942.]] Glacier nasjonalpark grenset mot de kanediske provinsene Alberta og British Colombia i nord, mens jernbanelinjen dannet den sydlige grensen. Great Northern Railway hadde bygd flere hoteller og hytter i parken fra 1910 til 1920 for å fremme turismen. Alle hadde blitt bygd i sveitserstilen. Etter at de hadde krysset Rocky Mountainfjellkjedet kjørte de igjennom Montana. Etter hvert som toget kom lengre østover forandret terrenget seg og de kom ut på Northern Plains slettene, med undulerende prærie og isolerte åser. Dette var rancheområde, og lite folk å se. Det var visstnok også et Blackfeet indianerreservat i området, men nordmennene så ikke noe til dem. Det de la merke til var at det var veldig kaldt ute, og de var glad for at de satt inne i et oppvarmet tog. De kom nå inn i Dakota statene. Her var det mange norske bønder som hadde slått seg ned, og Olav visste at bror til naboen i Andebu (bror til Lars Berg på Berg) hadde en farm i området. Toget rullet imidlertid videre, og mange av passasjerene begynte nå å bli lei av det ensformige terrenget. En ting som livnet litt opp var da de fikk øye på ei varevogn med ekstra store hjul som kjempet seg gjennom snøfonnene. Det var en iskrembil som solgte varene sine midt på kaldeste vinteren! I nordvest Nord Dakota kom de til Minot. Byen hadde vokst opp i orden1886, da det var hit rallerene hadde kommet med jernbanebygginga før det ble vinter. En teltby vokste opp i løpet av natta, og over vinteren ble det til by med 5.000 innbyggere. Området hadde tilhørt nybrottsmannen Erik Ramstad fra Sigdal. Erik ble en av byens ledere etter han solgte gården sin til jernbaneselskapet. Nesten 40% av byens befolkning var av norsk avstamning, og det norsk språket var fremdeles mye i bruk. Empire Builder-toget rullet videre, og terrenget forandret seg igjen. De kom nå inn i Minnesota med gode fruktbare beitemarker og lite skog. De krysset over Mississippielva, første ved Little Falls, og igjen mellom Minneapolis og St. Paul. På jernbanestasjonen i Minneapolis fylte lokomotivet opp med vann og brensel, og nord-mennene fikk anledning til å gå ut på perongen og strekke på beina. Der kjøpte Olav noen postkort fra byen. Et av dem var av en betongbro over Mississippielva som de kunne se fra toget,. Broen hadde blitt bygd i 1918 og knyttet byen Minneapolis til nabobyen St. Paul på den andre siden av elva. [[Fil:042.003.146.jpg|200px|mini|Third Avenue broen, sett fra toget. (Olavs postkort fra 1942)]] Toget rullet nå gjennom fine jordbruksdistrikter og store byer. Ved La Crosse krysset Empire Builder igjen Mississipp-elva, og de kom inn i Wisconsin. Neste byen var Milwakee, og etter det fikk de se den store innsjøen Lake Michigan. Toget kjørte nå sydover langs innsjøen, og kom til slutt til endestasjonen i storbyen Chicago. 10.2 Chicago. Empire Builder dro inn på unionstasjonen, mellom Adams Street og Jackson Street, i Chicago. Dette var så langt toget deres gikk, og de måtte nå bytte tog. Stasjonen var en “Union Station”, da den ble brukt av flere jernbaneselskaper. Nordmennene måtte nå ta et nytt tog videre som tilhørte et annet selskap.[[Fil:042.003.147.jpg|200px|mini|Navy Pier]]Stasjonsbygningen hadde blitt bygd i 1925, og hadde et imponerende venterom. Der måtte de sitte og vente til toget deres skulle gå. De kunne jo ikke gå og se seg omkring i byen, for bagasjen måtte voktes, og de hadde hørt mye om gangsterne i Chicago. Det var en travel sted, og mer enn 100.000 passasjerer brukte stasjonen daglig. Mens de ventet, kjøpte Olav noen prospektkort til minne om byen. Her er noen av stedene han kunne ha sett i Chicago: Navy Pier: Ble bygd i 1916 for 4.5 millioner dollar som en laste- og losseplass for fraktebåter på innsjøen. Pieren ble imidlertid snart mere populær som under-holdningssted. På slutten av trettitallet, hadde pieren rasteplasser, spisesteder, en dansehall og lekeplass for ungene. [[Fil:042.003.148.jpg|200px|mini|Soldier Field ]]Soldier Field var til minne om alle amerikanske soldater som hadde falt i krig. Stadiet ble offisielt åpnet i 1924, og hadde arkitektonisk blitt bygd i en gresk-romersk stil. Det var Chicago Bears (Amerikansk fotballlag) som hadde det som hjemmestadium, og den hadde en kapasitet på 66.000 tilskuere. 10.3. Pennsylvania Railroad og Broadway Limited. Etter flere timers venting kunne de 114 nordmennene endelig komme seg ombord i toget til New York. De skulle nå reise med Pennsylvania RailRoad (RRR), som hadde hovedkvarteret sitt i Philadelphia i Pennesylvania. Det var det største jernbaneselskapet i statene, med mer enn 16.000 kilometer jernbanelinjer. Rutetoget de gikk ombord i ble kalt Broadway Limited, og var firmaets prestisjeservice. Broadway Limited toget ble dratt av et K4 “4-6-4” damplokomotiv, med følgende vogner:3 No. bagasje-/ postvogner.1 No. sovevogn (18 køyerom).4 No. sovevogner (dobbeltrom og salong)1 No. spisevogn.1 No. sovevogn (2 soverom og salong) De kjørte nå østover inn i det amerikanske industibelte. Her ble det produsert alt det landet trengte for sitt eget behov og for krigens formål. De reiste gjennom Toledo (Glass), Sandusky (Kulleksport) og Cleveland (Industri). Toget tok så retningen sydover inn i “Rustbeltet”, til Pennsylvania. [[Fil:042.003.149.jpg|600px|mini|Reiseruten til Broadway Limited]] Pennsylvania ble betraktet som en “kronstein”- stat (Keystone State) i USA på grunn av sin rolle i dannelsen av de orginale 13 forenede statene (frihetsærkleringen hadde blitt undertegnet her). Staten hadde også utviklet seg til å bli en nøkkelstat økonomisk, med stål og kull som hovedaktører. Befolkningen var av tysk, irsk, italiensk og polsk avstamming, og var konsentrert i en korridor mellom Pittsburg og Philadelphia. Nordmennene fikk nå se tungindustri på nærhold: Toget stoppet i Pittsburgh. Byen ligger i en trang dal, hvor Allegheny og Monongahela elvene kommer sammen for å danne Ohio-elva. Byen blir ofte kalt “Stålbyen”, for det er det de gjør der. Det var stålverker over alt! Byen hadde blitt døpt av General John Forbes i 1758 etter den britiske statsministeren Sir William Pitt. Siden Forbes var skotte, var det nok meningen at navnet skulle utttales "Pittsbørra", slik en skotte ville uttale det. Men folk flest uttalte bynavnet “Pittsbørg”, til stor ergelse for skottene. Pittsburgh var den byen Andrew Carnegie vokste opp i. Han hadde kommet hit som gutt fra ei lita vevestue i Dumfermline i Skottland. Han bygde opp Carnegie Steel Company, som ble slått sammen med mange småbedrifter til å danne US Steel. Det var disse stålverkene Olav og de andre så fra toget. (Olav besøkte senere i livet det lille huset Carnegie hadde kommet fra i Skottland). Olav var imponert over hva han så. Han sa senere at han kunne føle “energien av den amerikanske nasjon i krig”. “Hele lufta skalv”, sa han. Det hadde nok også noe å gjøre med damphammerene i stålverkene, og forurensningen derfra. Lokalbefolkningen sa ofte at dalsøkket var et “helvete med lokk på”! Broadway Limited toget rullet videre østover igjennom et industrilandskap med den ene tungindustribyen etter den andre. De kom til Philadelphia, den største byen i Pennsylvania. Byen hadd på et tidspunkt vært den nest største i det britiske kolonivelde etter London. William Penn hadde gitt byen sitt navn, fra gresk: “philos” som betyr kjærlighet, og “adelphos” som er bror, som blir til “broderlig kjærlighet”. Toget gikk på utkanten av Philadelphia, og kjørte så nord-østover mot New York. Broadway Limited crysset inn i New Jersey, med hovedstaden Trenton. I Trenton hadde George Washington, i 1776, sin første seier over britene, da han uventet klarte å krysse Delaware elva midt på vinteren (26. desember). I New Jersey kjørte de europeiske krigsområdeneogså gjennom byen Elizabeth, hvor Singer symaskiner kom fra. Magnhild hadde jo en slik maskin hjemme på Lerskall. Før 1900 sluttet Pennsylvania Railway linjen på vestsiden av Hudson-elva, i New Jersey. Passesjerer som skulle til Manhatten måtte så ta ferge over elva den siste biten av reisen. Jernbanelinja til konkurrenten, New York Central Railroad, derimot, kom hele veien ned Manhatten i tunnel og endte opp i Grand Central terminalen, midt i byen. Pennsylvania Railroad kunne ikke tolerere denne situasjonen. De overveide å bygge bro over Hudson-elva, men det ville bli for dyrt. De gransket også muligheten for en tunnel, men med damptog ville den være for lang til å ventilere. Løsningen kom på århundreskiftet ved oppfinnelsen av elektriske lokomotiver som ikke produserte hverken damp eller røyk. Den 12. desember 1901 kunn-gjorde RRR presidenten Alexander Cassatt planen jernbaneselskapet hadde for å konstruere en tunnel under Hudson-elva og bygge en storslagen jernbane-stasjon på vestsiden av Manhatten, syd for Thirty-Fourth Street. En dobbeltunnel, 1860 meter lang, ble ferdig 18. september 1910. Ingeniør for projektet var Charles M. Jacobs, og tunnelene fikk navnet “North River Tunnels”. 10.4. Penn Stasjonen i New York. Broadway Limited toget med Olav ombord hadde nå omsider kommet fram til New York. Fra de forlot Seattle hadde de reist i 5 dager og hadde kjørt over 5.000 kilometer. De hadde sett mange fine syn, og Olav snakket mye om denne turen senere i livet. De hadde vært imponert over jernbanestasjonen i Chicago, men det de så i New York var på en helt annen skala. De hadde nå kommet fram til Penn-stasjonen. Platformene der lå under gatenivået, og da nordmenne kom opp trappa, kom de opp i en imponerende forsamlingshall. Det var den travleste jernbanestasjonen i USA, med over 1 millioner togpassasjerer hver dag. De som hadde tid til å se litt oppover i hallen, fikk et imponerende syn av den enorme takhvelvingen. De var i New York, der alt er større! ( Denne gamle, fine stasjonsbygningen ble dessverre revet i 1963). ==='''Kapittel 11: På Eidsvold.=== 11.1 Velkommen til New York. De langveisfarende sjøfolkene ble møtt på Pennstasjonen av en representant fra NORTRASHIP, det norske statsrederiet.[[Fil:042.003.150.jpg|200px|mini|Veileder]]Mannen ga hver av dem en liten veiledningsbok som var gitt ut av Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika. Den lille boken var på norsk, og hadde alle viktige addresser og telefon-nummer de kunne trenge i New York. Guiden inneholdt også en omfattene beskrivelse av de forskjellige bydelene. Boken hadde blitt skrevet og redigert av den norsk journalisten Lise Lindbæk på vegne av Nordiske Tidene, den største norske avisen i byen. NORTRASHIP-representanten tok Olav, og resten av sjøfolkene til undergrunnstasjonen og så med den til Brooklyn, en bydel i New York. Der fikk alle midlertidig losji på Sjømannsmisjonens Hjem i 440 Clinton Street. Sjømanns-hjemmet var en del av sosial-omsorgen for norske sjøfolk som kom innom denne viktige havnebyen. Bestyrern der var Bernt Kollevold. Sjømannshjemmet hadde senge-rom for 120 gjester, i 69 rom. Der var det også spisesal, leserom og store opp-bevaringsmuligheter for sjøfolkenes bagasje. Hjemmet lå hendig til, rett ved siden av Den Norske Sjømannskirken i 33 First Place var en av de stedene de norske sjøfolkene møttes i Brooklyn. Olavs reisekamerater begynte nå å dra i forskjellige retninger. Noen mønstret på norske skip, andre fant seg et amerikansk fartøy å seile med (mye bedre betalt), mens mange yngre gikk inn i den Norske Marine, Hær eller Flyvåpen. 11.2 Norske Offentlige Kontorer i New York. Innen Olav kom til New York, hadde den norske eksilregjeringen ordnet seg, og alle tjenester som de norske borgerne trang under disse krigsforholdenene, hadde blitt etablert og lagt til rette. Sammen med offisielle instutisjoner kommer tjenestefolk, og med tjenestefolkkommer prosedyrer, systemer og byråkrati. Olav kom snart til å møte alle sammen. [[Fil:042.003.151.jpg|400px|mini|Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York.]]Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York. De lå alle sammen på syd-spissen av Manhatten. Olav hadde kommet til New York søndagen 13 desember 1942. Etter at han hadde orientert seg på sjømannshjemmet, dro han senere neste uke på subwayen opp til Manhatten med brevet fra kaptein Braavold. Brevet var addressert til Det Kongelige Norske General-konsulat i New York, og de hadde kontor i 115 Broad Street Her møtte Olav for alvor det norske eksilregjerins-apparatet. Han viste fram brevet han hadde tatt med fra Seattle for å få behandling. “Dessverre du er på feil kontor” var svaret, “du må til kontoret til Sosialkomiteen i 80 Broad Street, rett opp i gata”. 80 Broad Street var en moderne skyskraper, bygd i 1935, og Olav fant lett kontoret i rom 907. Olav tok fram brevet,og igjen kom refrenget: “Feil kontor, du må gå til Det Norske Helsekontoret i 15 Moore Street, rett bortenfor”. Det Norske Helsekontoret hadde åpnet i februar, og i rom 1508 fant Olav endelig de rette folkene. Han så en norsk doktor, som henviste han til en amerikansk spesialist. Hos den amerikanske doktoren fikk Olav time for den første behandlingen, men da det var så nær jul, måtte han vente til etter nyttår. Lidelsen måtte vare litt lengre. 11.3 Julefeiring i Brooklyn, og Olav får behandling. Olav feiret jul på Sjømannshjemmet i Brooklyn. Det var en ordentlig feiring arrangert av hjemmet og sjømannskirken, med juletre og tradisjonelle norske retter. Det var kjøttkaker, ribbe og lutefisk på menyen, med riskrem og bringebær-saft til dessert. Etter nyttår begynte Olav med behandlingen. Senere i livet ville han aldri si hva denne behandlingen gikk ut på, men vanlig prosedyre var at spesialisten med gummihansker masserte blærehalsen via rektum! Det var en ubehaglig og intensivt behandling som varte hele januar 1943. Innen slutten av januar hadde den amerikanske spesialisten gjordt alt han kunne for Olav. Doktor Hansen i Det Norske Helsekontoret i Moore Street, skrev ut en erklæring den 2. februar 1943 at Olav (Pasient Nr 6486) “Er teknisk syk. Kan arbeide bare på land”. Det så nå ut til at hvalfangstkarrieren hans var slutt. Ikke lenge etter ble Olav underrettet at en passende jobb hadde blitt funnet for han på et sted som het “Eidsvold” i Katonah, en times reise nord for New York by. Olav hadde også fornyet passet sitt 23. januar 1943, og forberedte seg nå til å dra ut på landet. 11.4 Reisen til Eidsvold, Katonah. I begynnelsen av februar 1943 tok Olav subwayen til Grand Central Station. Da han kom opp trappene fra undergrunnen til selve jernbanestasjonen, fikk han se en imponerende syn. Han sa senere i livet hvor fint og stor hallen var. Stasjonen hadde først blitt kalt “Grand Central Terminal”, da den var den siste stasjonen på linja, men folk flest kalte den “Grand Central Station” eller bare “Grand Central”. Det var hit alle pendlerene fra Westchester, Putnam og Duchess fylkene utenfor New York kom, sammen med de fra Fairfield og New Haven fylkene i Connecticut. Stasjonen hadde 33 spor på det øverste nivået, og 26 spor på lavnivået. Hovedhallen var senteret på Grand Central stasjonen, og det enorme rommet var fullt av folk på vei fra eller til togene. Her var også billettlukene, hvor Olav kjøpte biletten sin til Katonah. En spesielt servedighet var den store klokka som hang midten i hallen. Den hadde fire tallskiver av opal, og ble ofte brukt som møtested for folk. Den hadde til og med vært en viktig del av historien i en film. Olav skulle reise med “New York og Harlem” toget. Denne jernbanen var en av de første jernbanene i Statene, og var allerede i drift i 1832. I 1844 hadde den kommet opp til Katonah, og da Olav reiste med den i 1943 kunne en reise hele veien til Chatham nær Albany. Toget Olav kjørte med hadde et disellokomotiv, da elektrifiseringen enda ikke hadde kommet fram til Katonah. Det var imidlertid dobbetspor dit de 65 kilometer fra Grand Central. Olav måtte ned på det lavere nivået på Grand Central for å finne toget sitt. Det ble lite å se i begynnelsen, da toget kjørte i tunnell under gatene. Linja kom først opp i dagen rett nord for 97. Street i Manhatten. Etter det, var det bybebyggelse hele veien igjennom bydelen Bronx. Det ble fort mer landlig etter at toget krysset bygrensen og kom inn i Westchester fylke. Her ble det mye penere med fine hus og små stasjons-bygninger. Endelig, etter en times kjøring, kom Olav fram til Katonah jernbanestasjon. 11.5 Litt om Katonah. Tettstedet Katonah lå innen grensen til Bedford by, og hadde en interessant historie. Navnet hadde stedet fått etter indianerhøvdingen Katonah som solgte litt land til noen engelske kolonister i 1680. Kolonistene hadde først slått seg ned i Bedford, men i 1812 flyttet noen av innbyggerene ned til der Cross River møter Croton River, og hvor Wood & Whitlock hadde bygd ei mølle. Dette tettstedet ble kalt Whitlock, og lå midt i et fint gårdsdistrikt. I 1847 kom jernbanelinja rett øst for Whitlock, og bøndene fikk plutselig anledning til å selge varer direkte til storstaden. Meieriprodukter og slaktedyr ble sendt inn til New York, og stedets økonomi blomstret. Stedsnavnet ble også forandret til Katonah, til minne om indianehøvdingen. Plutelig ble idyllen ødelagt! I 1892 ble innbyggerene i Katonah meddelt at et nytt vannreservoar for New York skulle bygges, og hele stedet kom til å forsvinne under vann. Det ble et forferdelig oppstyr, og etter mange møter og diskusjoner bestemte befolkningen seg for å flytte hele stedet. To gårder ble kjøpt, og 65 bygninger ble kjørt opp til nye tomter. Stedsnavenet fulgte med dem, og reservoaret ble kalt Croton Reservoir, etter elva. Jernbanelinja måtte også flyttes høyere opp, og den nye stasjonen sammen med det nye tettstedet ble offisielt “åpnet” 5. april 1897, da det første toget fra New York stoppet med post. Stasjonsbygningen Olav så da han kom dit, var en av de bygningene som hadde blitt dratt opp bakken. Etter flyttingen forandret stedets sin karakter. Melkeproduksjonen minket etter som flere og flere småbruk ble solgt til byfolk som sommersteder. I tillegg flyttet mange ut fra New York for å bo permanent i dette idylliske landsområde. Med togforbindelsen var Katonah bare en kort reise fra storbyen. Etter hvert ble Katonah en av de mest ettertraktede boligområder på østkysten av USA. Dette var et fint sted for Olav å bo på. 11.6 Eidsvold. Olav ble møtt på stasjonen og brakt opp til det nye feriesenteret i Cedar Road, på nord-østkanten av Katonah. Her fikk han rom i et av de mange bygningene som tilhørte hjemmet, og der kom han til å bo over ett år.[[Fil:042.003.152.jpg|200px|mini|Utendørsbassenget på Eidsvold.]] [[Fil:042.003.159.jpg|200px|venstre|mini|Olav arbeider ved utendørsbassenget.]]Da Olav kom dit, hadde feriesenteret enda ikke åpnet. Stedet tilhørte “Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika”, en del av den norske eksil-regjeringen. Hensikten med senteret var å skaffe norske sjøfolk et hyggelig og billig oppholdssted mens de var i land. Sosialkomiteen skaffet også arbeid til sjøfolk som Det Norske helsekontoret hadde ærklært ikke var i stand til å seile til sjøs. Olav fikk således jobb som “gårdsbestyrer” på den 200-måls eiendommen.[[Fil:042.003.153.jpg|200px|mini|Bilder av en av de to bygningene på Eidsvold, brukt som soveromsblokker, slik de er i dag. Denne bygningen ble bygd på slutten av 1800. (Begge bygningene er nå oppdelte i leiligheter).]]Inntil august 1938 hadde eiendommen vært hjem for en skole. Godset ble så solgt flere ganger inntil Deerbrook Norwegian Holding Company, et NORTRASHIP skyggefirma, kjøpte det i 1942. Ved dette salget besto eiendommen av: en gruppe pene og velkonstruerte bygninger beliggende i en privat park på omtrent 50 acres, 2 bekker, stort swømmebasseng og tennisbane. med:Hovedbygning i tre, med 12 rom og 3 baderom.....umøblerte.Mursteinsbygd soveromsblokk med 25 soverom, 2 multi-baderom og 1 enkelt baderom...møbelerte. 2 Lærerboliger i tre, hver med 6 rom og et baderom....møbelerte. 1 Steinbygd hus med 7 rom og et baderom.... møbelert.2 Hytter med 5 eller 6 rom og et baderom....møbelerte.Tilsynsmannsbolig.... møbelert.Garasje for 6 biler i stein og betong.Da Olav kom dit var oppussningsarbeidet akkurat ferdig. Alle forberdte nå stedet til den offisielle åpningen.[[Fil:042.003.154.jpg|200px|mini|Bilder av den andre av de to bygningene på Eidsvold, ble bygd som en soveromsblokk av Brookwood Labor College på 20-tallet. (Begge bygningene er nå oppdelte i leiligheter). (Fotografiene ble tatt av Christina Rae, våren 2008).]] For en fullstendig beskrivels av eiendommens historie, før og etter krigen, les lokalhisorikeren Christina Rae’s beskrivelse i Vedlegg 6. Feriesenteret ble offisielt åpnet av Kronprins Olav torsdag 11. februar 1943. Han møtte 300 innbudte norske og amerikanske gjester i hovedbygningens bibliotek og formelt døpte stedet “Eidsvold”. Kronprinsen sa i sin tale at “navnet representerte hva nordmenn hadde kjempet for og strevet for å bevare”. Eidsvold var jo stedet der den norske grunnloven hadde blitt undertegnet 17. mai 1814; en grunnlov som hadde blitt påvirket både av den amerikanske konstitusjonen og britisk parlimentarisme. Dette var litt av hva New York Times skrev om åpeningen: '''“Norway Opens Center Here for Its Seamen; Nation Has Lost 2,500 Sailors, 350 Ships Special to THE NEW YORK TIMES. February 12, 1943, Friday''' '''KATONAH, N.Y., Feb. 11 -- The Norwegian Government in Exile opened today a fifty-one-acre vacation center for Norwegian seamen, utilizing the grounds and nine buildings formerly occupied by the Brookwood Labor College in the wooded hills a mile north of this village……………”''' 11.7 Livet på Eidsvold.[[Fil:042.003.160.jpg|200px|venstre|mini|Olav og bikkja “Pepper”.]]Etter at Olav hadde flyttet til Eidsvold, måtte han få orden på de amerikanske papirene.[[Fil:042.003.162.jpg|200px|venstre|mini|Halvdan Olsen, Ellen Broch, Olav, Hr. Gulliksen og bikkja ”Pepper”.]]I 1940 hadde President Roosevelt innført en lov som het “Selective Training and Service Act”. Denne loven etablerte et register av vernepliktige menn i USA. Alle amerikanske menn og utlendinger som var i landet mer enn 90 dager måtte registreres. Olav registrerte seg derfor i Katonah 1. mars 1943, og dokumentet han måtte ha med seg over alt, så slikt ut: [[Fil:042.003.155.jpg|200px|mini|Forsiden av registreringsdokumentet.]] [[Fil:042.003.156.jpg|200px|mini|Baksiden av registreringsdokumentet.]][[Fil:042.003.163.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ellen Broch og en kjælegris!]]Den 3. mars måtte Olav til kontroll i Det Norske Helsekontoret i Moore Street, New York,. Etter kontrollen ga doktoren Olav attest på at han “kan bare arbeide på land”. Ikke lenge etter fikk Olav sitt amerikanske Social Security nummer, slik at han nå kunne arbeide i USA.[[Fil:042.003.157.jpg|200px|mini|Social Security nummer.]] Ut på våren bestemte Olav, og en annen kar som arbeidet på Eidsvold, at de ville kjøpe seg bil. De fikk tak en gammel Studebaker, som de kjøpte isammen.[[Fil:042.003.161.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ukjent, Ellen Broch med datteren Siri.]]Før de kunne begynne å kjøre bilen sin, måtte de få seg et amerikansk sertifikat (Vehicle Operator’s Licence). Det nærmeste stedet de kunne ta en kjøreprøve var nede i Katonah, og dit dro de. Olav, med litt hjelp, fikk forklart at han allerede hadde sertifikat i Norge, men at han nå ville ha et som var gyldig i USA. Mr Clifford J Fletcher sto for prøven, og han ba Olav om å kjøre alene rundt blokka, og så parkere bilen. Det gjorde Olav, og slik fikk han amerikansk sertifikat! Olavs “Operator’s Licence” ble utstedt 29. april 1943. [[Fil:042.003.158.jpg|200px|mini|Olav’s Sertifikat i USA.]] Olav, og kameratene hans på Eidsvold, hadde mange fine turer i området med bilen. Medeieren elsket å kjøre bil, så det var som regel han som kjørte når de var ute sammen. Olav kjørte selv også mange steder, og til og med hele veien inn til New York. Han sa senere at “å kjøre i trafikken der var litt av en opplevelse: når trafikken stoppet for trafikklyset, så sto bilene ved siden av hverandre ferdig til å jage framover så snart lyset skiftet til grønt. Det var som å være på en reserbane!” Olav hadde flere kollegar og venner på Eidsvold. En av dem hadde et fotografiapparat og svart/hvit bildene her er tatt av han. Feriestedet hadde også flere damer ansatte i administrasjonsavdelingen, og Olav ble godt kjent med en sekretær som het Ellen Broch. Ellen var der med den 6-år gamle datteren Siri, og de hadde rømt fra Norge i april 1941. Hun var gift med rådmannen i Narvik. Theodor Broch, som hadde klart å rømme fra tyskerne rett etter occupasjonen. Etter at Ellen og Siri hadde kommet seg over til USA, hadde hele familien reist rundt i midt-vesten , hvor Theodor hadde holdt foredrag til norsk-amerikanerene om forholdene i Norge under tysk okkupasjon. Etter Pearl Harbour, forsto amerikanerene bedre hva som var på spill, og formålet med foredragene falt bort. Etter at Theodor hadde skrevet en bok om sine opplevelser (“The Mountains Wait”), bestemte han seg for å gå inn i den Norske Hæren. Han seilte over til Storbritannia, mens hustruen Ellen og datteren Siri forble i USA. Ellen var utdannet sekretær, og med de rette forbindelsene fikk hun stilling og losji på Eidsvold. Olav omtalte alltid Ellen Broch som “Fru Rådmann Broch” og hun og Siri er på noen av bildene fra Eidsvold. Bildene ble troligens tatt sent på høsten 1943. En liten biografi om Theodor og Ellen Broch kan finnes i Vedlegg 7. Olav brukte som regel Studebakeren sin ned til Katonah, Det var en god bil, men motoren hadde en fillevane at den stoppet uten varsel. Etter et par forsøk startet den igjen, og alt gikk fint ei stund. I Katonah går veien til Eidsvold over jernbanelinja, og der stoppet studebakeren med Olav bak rattet. Plutselig rang klokkene som varslet om at et tog var i farta. Olav prøvde og prøvde å få bilen til å starte, men midt på overgangen satt den. Jernbanebetjenten kom farenes ut av hytten sin, of fektet med armene for å få Olav til å komme seg ut av bilen. Toget kom nærmere og nærmere og blåste luren som varsel. Plutselig startet Studebakeren, og den skøyt framover uten å bli truffet av toget. Olav sa bestandig etterpå at han kunne ikke skjønne hvorfor oppsynsmannen var så engstelig: “Jeg hadde jo døra på gløtt og var klar til å hoppe ut!” De norske styresmaktene likte å vite hvor borgerne deres oppholdt seg i utlandet, og særlig de som arbeidet for en offentlige instutisjon. Alle etatene i utlandet hadde et register som besto av blå kartotekkort med persolig informasjoner. Disse informasjonene ble selvfølgelig meddelt Trekk-Kontoret i 115 Broad Street, slik at skattefuten kunne ta sin del av lønninger! For Olav så kortet slikt ut: [[Fil:042.003.165jpg.jpg|400px|mini|Forsiden av Navn-Kortet.]] Etter at Olav hadde vært på Eidsvold litt over et år, ble det slutt på jobben hans der. Han var nå mye bedre og kunne ta på seg tyngre arbeide. Attesten han fikk for arbeidet på Eidsvold gir lønningen han hadde blitt betalt for arbeidet der: 2. februar 1943 til 31. desember 1943: $ 600.00 1. januar 1944 til 31 mars 1944: $ 240.00 Olav solgte andelen i Studebakeren til medeieren, og 1. april tok han subway-toget tilbake til Brooklyn. I Brooklyn måtte Olav finne seg et sted å bo. Det var mange folk som hadde ledige rom, og Olav fant seg husly i 259-54th Street. Det var en fin enebolig i et godt nabolag, og Olav likte seg der. Mens Olav bodde der måtte han melde adresseforandring til de norske myndighetene, noe han gjorde 26. april 1944. Olav ble imidlertid ikke boende der så lenge. ==='''Kapittel 12: Gårdsarbeide i USA.=== 12.1 Konsul Christensen.[[Fil:042.003.166.jpg|200px|mini|To av hestene på gården.]]Lars Christensen ble født 6. april 1884 på Framnæs ved Sandefjord, som sønn av kommandør Christen Christensen. Han begynte som skipsreder i Sandefjord 1907, bare 23 år gammel, og fra 1909 var han aktiv i norsk hvalfangst. Fra 1920 deltok Christensen i ledelsen for A/S Thor Dahl, flere andre hvalfangstselskaper og for Framnæs Mek. Værksted. Christensen ble Dansk Vise-konsul i Sandefjord i 1909, og full Konsul i 1937. Han ble deretter alltid kalt “Konsul Christensen” blandt hvalfangerene. Da krigen brøt ut var han på foretningsreise i USA, og hans ekspertise ble fort utsøkt av de Norske myndighetene. Han ble finansrådmann ved den Norske Ambassade i Washington, og kjempet for disiplin med statsfinansene. Dette førte til at Den Norske Eksilregjeringen aksepterte all førkrigsgjeld, og betalte alle krigsutgiftene ut av de inntektene handelsflåten innbrakte.[[Fil:042.003.167.jpg|200px|mini|Utsikt over gårdsplassen og landskapet.]] 12.2 Olav får ny Jobb. Konsul Christensen flakket mye omkring i USA under krigen. Han tilbrakte som regel vinterhalvåret i Florida, og arbeidet både i Washington og New York. Christensen besøkte også en “farm” han eide, og på våren 1944 trang han litt hjelp med gårdsdrifta der. Olav hadde akkurat sluttet i Katonah, og ble spurt om at han ville være med på å hjelpe til med våronna.[[Fil:042.003.168.jpg|200px|mini|17. mai-feiring 1944.]]I slutten av april reiste Olav og et par andre karer fra Brooklyn til konsul Christensens farm. Olav husket aldri senere hvor gården lå, men han trodde det kanskje var i Minnesota. Forfatterenn har ikke vært i stand til å etablere gårdsbeliggenheten, da Konsul Christensens efterfølgere heller ikke husker hvor gården lå. De bygynte å arbeide på gården 16. april 1944. En av de andre karene hadde med seg et fotografiapparat, og her er noen av de bildene han tok: Gårdsarbeidet sluttet 15. juni 1944, og Olav hadde da tjente $258.45. Lønninga ble betalt av NORTRASHIP! De reiste så tilbake til Brooklyn. [[Medium:042.003.170.jpg|FORSTØRRELSE: Christensen familien feirer 17. mai med venner.]] [[Medium:042.003.169.jpg|Epleblomst med gårdsbygninger i bakgrunnen.]] ==='''Kapitel 13: Port Washington Yacht Club. === 13.1 I en ny leilighet i Brooklyn, and til Doktorundersøkelse. Da Olav kom tilbake til Brooklyn måtte han få seg et nytt sted å bo. Det fant han i 428 81st Street. Den 22. juni dro Olav på lægekontroll hos doktoren i Moore Street. Mens konsulatets kontrollkortet sier at han er “Varig syk”, sier lægekortet, undertegnet av en Doktor Hansen (?) at han var “Teknisk friskemeldt” Disse mot-stridende utsagn kan nok forklares med at han kunne arbeide, men bare på land. [[Fil:042.003.171.jpg|200px|mini|Olavs kontrollkort (Foran).]] [[Fil:042.003.172.jpg|200px|mini|Olavs kontrollkort (Baksiden).]] Dette betydde at Sosialkomiteen ikke lenger var ansvarlig for å finne Olav lett arbeide, da han nå var frisk nok til å se etter seg selv. Fra nå av kunne han ta en jobb hvor han ville i USA. 13.2 Den Norske Sjømannskirken. Olav hadde bodd rett ved sjømannskirken da han først kom til Brooklyn. Det var et møtested for nordmenn, og han hadde dratt dit mange ganger mens han bodde i Katonah. Sjømannskirken i New York hadde blitt grunnlagt i 1878, og i 1927 kjøpt de Westminster Presbytaner-kirke i 33 First Place, Brooklyn. Denne fine bygningen fikk fort navnet “Sjømannsmisjonens Katedral”. I tillegg til vanlig kirke-aktiviteter, var det mange andre sosiale arrangementer der. Leserommet med kaffe og vafler var særlig populært. Der møtte Olav en gammel kjenning fra hvalfangsten, Arthur Evensen, fra Torød på Nøtterøy. Arthur hadde følge med en ung dame fra Kristiansandskanten, som het Sigrid. Hun arbeidet i kirken, og de ble senere gifte. Da krigen brøt ut ble sjømannskirken innlemmet i Kirke og Undervisnings-departementet. Både åndelig og praktisk hjelp var i stort behov blandt de norske sjøfolkene, og dette er en liste over hva de drev med i Brooklyn under krigen: [[Fil:042.003.173.jpg|200px|mini|Arthur og Sigrid Evensen på Torød, Nøtterøy i 1962.]] Andakt på norsk hver søndag klokken 11. Hovedprest var Leif Toftner Gulbrandsen, som hadde vært der siden 1935. Assistentprest var Arthur Torbjørnsen, som hadde begynt i februar 1941.Utflukter til steder i New York hver søndag klokken 2.Kosekvelder hver søndag og torsdag kveld på lesesalen klokken 8.Fungerte som bank for sjøfolkene. Tok vare på lønninger og sparepenger.Oppsporte sjøfolk for familie og venner (1.600 oppsporinger pr. år).Besøke sjøfolk på sykehus (4.000 besøk i året).Utdeling av Røde Kors pakker til norske sjøfolk ombord i båt eller i land (totalt ble 290.000 pakker sent derfra under krigen)Sortering og videresending av brever (mer enn 100.000 brev/år).
Kosmos II, derimot, ble beordret å seile til Santa Cruz på Kanariøyene.
==='''Kapittel 3: 9Sjømannskirken hadde 18 ansatte, noen på heltid andre på deltid. I post-rommet, arbeidet Dorothy Holst og hun var ansvarlig for posten og Røde Kors pakkene. Anna Dorthea Holst var født og oppvokst i Horten, og ved krigens utbrudd befant hun seg i New York (Født 6.8.1899 av foreldre Oscar Olsen og Thora Holst). For amerikanerene kalte hun seg “Dorothy”, et navn alle brukte. I slutten av 1941 begynte hun på sjømannskirken i Brooklyn for å hjelpe til med alt ekstraarbidet på grunn av krigen. Hun ble derved godt kjent med mange norske sjøfolk, blandt annet Olav. april 1940Han slo ofte av en prat med henne når han besøkte kirken, og flukten fra Dakarvar med på flere turer hun arrangerte rundt i New York.'''===
Dakar var den beste havnebyen på vestkysten av Afrika mellom Cape Town og Casablanca. Mot nord og vest var havnen beskyttet av Kapp Verde-halvøya, og byen lå fint til på en skråning, med et lite platå bakenfor. Byen hadde breie gater med prydtrær, fine offisielle bygninger, en stor katedral og mange militærbrakker.
[[Fil:042.003.113.jpg|400px|mini|Kart av Dakar by og havn, 1940.]]
Kosmos, med Olav ombord, ankom Dakar den 713. april 1940. På innseilingen passerte skipet Gorée-øya. På avstand så de grå, røde og gule husene helt idylliske ut, men etter hvert som de kom nærmere, oppdaget de at husene var ganske forfalne. Menn med en stor bokstav “P” på ryggen kunne sees i blant husene. Halve øya var fangeøy, mens den andre halvdelen var festning! På toppen av øya pekte store kanoner ut mot havet. Sammen med kanonstillinger på fastlandet dominerte de innseilingen 3 Flytting til havnen. I tillegg var det strekt et u-båtnett foran havneinnseilingen. U-båtnettet bestod av et kraftig stålnett hengende fra bøyer ned til havbunnen, og var plassert der for å hindre ubåter i å trenge inn i havnen. Havnen var en viktig bunkrestasjon for Den franske arinen, og forsvaret var deretterPort Washington.
Ved ankomsten ble Kosmos anvist I slutten av juni fant Olav en ankerplass omlag to hundre meter innenfor sperringen ved siden ny jobb i Port Washington, på nordkysten av andre utenlandske skipLong Island. Et lite marinefartøy møtte demArbeidet var for Port Washington Yacht Club, og til stor forbauselse for alle ombord Kosmos, stormet svære, svarte senegalesiske marinegaster om bord med geværer. Alle om bord var nå i fransk fangeskap! Den franske offiseren sa at han bare jobben fulgte ordrer fra Paris, og at det ikke nyttet å protestere. Ryktene fløy, og mange trodde at denne velkomsten var på grunn av Altmark-affærenhusly.
Altmark var en tysk hjelpeskip som tidlig i 1940 hadde vært på vei tilbake til Tyskland med 299 britiske krigsfanger overført fra Graf Spee. Skipet ble oppdaget I begynnelsen av den britiske marinen juli 1944 forlot Olav 428-81st Street og jaget inn i norske farvanntok subwayen til Penn Station. Den norske marine “inspiserte” Altmark tre ganger, men fant ingenting (!)Der skiftet han tog, og lot den seile videre langs norskekystenreiste så med Long Island Rail Road Company toget østover. Den 16. februar avskjærte Royal Navy Altmark Toget gikk i Jøssingfjorden og befridde alle fangene. Denne episoden sådde stor mistro blant britiske og franske styresmakter om hvor nøytrale nordmennene egentlig tunnell under East River, en tunnell som var. Tidlig en fortsettelse av den 9. april hørte flere ombord Kosmos på radioen som vanlig. De tunnellen Olav hadde ventet nyheter om stillings-krigen mellom de allierte og Tyskland, men istedet kjørt gjennom da han først kom sjokknyhetene: “Tyskland har angrepet Norge!”. Det ble plutselig stor oppstyr om bord på Kosmos. Alle samles på dekk, og ville reise hjem med en gang for å kjempe for konge og fedreland. En mann fikk se at han hadde en tysk lommekniv. Den ble straks hivd til sjøsNew York. Tankene streifet så inn på de kjære de hadde etterlatt seg hjemme i Norge. Hvordan ville de greie seg? Ville de være der når Kosmos omsider Olav kom hjem? Alle norske skip hørte de samme nyhetene. I 1940 hadde Norge fram til Port Washington jernbanestasjon etter en handels- og hvalfangstflåte på over 1200 skip, og den 9times kjøring. april Stedet var mer enn ett tusen ettertraktet av disse i havner og farvann utenfor tysk kontroll. Kosmos var en foretningsfolk på grunn av dem. Skipene utenfor Norge var eid og administrert av omtrent fem hundre redere, med kontorer i små byer langs hele den norske kysten. Tysklands angrep hadde satt hele administrasjonen av denne flåten ut av spill, og skipene måtte nå se etter seg selv. De franske myndighetene hadde nok en mistanke om at noe det var i gjære, og ville forsikre seg om at norske sjøfolk ikke gikk over på tysk side. Lite kjente franskmennene den norske folkekarakteren! Særlig aktuellt ble dette ett par måneder senere, og da ble det nordmennenes tur til så lett å tvile. Et par dager senere, forverret situasjonen komme seg for Kosmos. Uten forklaring ble de flyttet enda lengre inn på havneområdettil senteret av Manhatten, til en meget utilgjengelig fortøyning mellom to grunner. Franskmennene ville gjøre og mange hadde slått seg helt sikre på at Kosmos ikke kunne stikke avned der med familien sin.
Dakar var senter for administrasjonen av hele Fransk Vestafrika. Området var delt opp i syv kolonier: Mauritania, Senegal, Guinea, Elfenbenskysten, Dahomey, Fransk Sudan og Niger. Generalguvernøren i Dakar var Léon Henri Charles Cayla.
Cayla var en erfaren koloni-admistrator som fulgte ordrer13. De franske myndighetene ville avvente utviklingen i Norge, så Kosmos måtte være der den var. Ombord fordrev mennene tiden med kortspill eller litt puslearbeide, men alle var lut lei av å sitte der uten å gjøre noen ting. Alle ville vekk, og en natt stjal en gjeng unggutter en livbåt og rodde sydover langs kysten til Britisk Gambia3 Port Washington.
Dakar ligger I 1643 solgte Matinecock-indianerene land på 15 grader nordøstsiden av Manhasset-bukten til 18 engelske nybyggere fra Stamford, Connecticut, for noen kjeler, wampum perlekjeder, bly, krutt, tøy og har tropeklimaklær. Da Kosmos kom dit i begynnelsen av april var temperaturen 27 grader i skyggen. Etter Nybyggerene brukte først område til beitemark, men etter hvert som tiden gikk, ble det varmere og varmere, og det begynte å bli ubehagelig om bord på Kosmosvokste der opp en liten landsby. Det På midten av 1800 tallet begynte også de å minke på mateneksportere sand til all byggevirksomheten i New York, og det som skipsagenten kunne få tak mang en skyskraper der har betong med Port Washington sand i på land, var dårlige sakerdem.
Den 22. april kringkastet BBC til den norske handelsflåten I 1937 lettet et Pan-Am båtfly fra Manhasset-bukten på vegne av den norske eksilregjeringenførste slik flytur over Atlanterhavet. Alle norske skip på I 1939 begynte Yankee Clipper postruten over 500 tonn ville bli rekvirert. De skulle seile for ett nytt rederiAtlanteren mellom Port Washington, kalt NORTRASHIPUSA og Marseilles i Frankrike, til hjelp for de allierteog en måned senere begynte Dixie Clipper passasjerfarten på samme ruten. Etter at USA ble med i krigen i 1941, til krigen hadde blitt vunnet. Sendingen ble selvfølgelig hørt av de franske militære myndighetene, og forholdene begynte å forbedre seg om bord overtatt all båtflytraffikk fra Port Washington. Det var også herfra båtflyet Ingrid hadde fløyet på Kosmos. De senegalesiske vaktene forsvant, og mannskapet kunne endelig få lov turen ned til å gå Balboa i land!november 1941.
Havnemyndighetene begynte å gi ut landlovsbevis. Offiserer kunne gå i land hver dag, og mannskapet annenhver dag. De måtte være om bord igjen før klokken 10 om kvelden, hvis en skulle unngå mulkt. Alle ble gitt 100 franc lommepenger for hvert besøk, og det hjalp på humøret.
Nyhetene fra Norge ble, imidlertid, dårligere13. Mens danskene hadde liten sjanse til å forsvare seg, så tok nordmennene opp kampen, så snart de hadde summet seg. Mannskapet på Kosmos hørte på nyhetene fra BBC, og krigen gikk ikke bra4 Port Washington Yacht Club.
Etter at alle norske skip nå tilhørte NORTRASHIP"Port Washington Yacht Club." var en av to seilklubber i bukten, spurte Kaptein Andresen det nye “rederiet” den andre klubben het “Manhasset Bay Yacht Club”. Port Washington Yacht Club ble grunnlagt i London om å få en ny seilingsordre. NORTRASHIP 1905, og hadde klubbhus med ett strøk blitt verdens største rederi, svømmebasseng og kontoret i London slet med å løse problemer til over ett tusen skipåtte tennisbaner. Kosmos fikk vente!
Den norske konsulen i Dakar Olavs arbeide for Yachtklubben var en dansk forretningsmann som het JacobsenAssisterende Barkassekaptein. Han Jobben besto av å frakte medlemmer fra Yachtklubbens kai til der hvor båtene deres var sjef for et stort firma som het “Vforankret ute i bukten.Q. Pettersen Ltd.” og i tillegg også dansk konsulKlubbens Barkassekaptein var Charlie Thorsen, så han hadde det travelt. I mai fikk han beskjed fra NORTRASHIP at han måtte få skaffe en erklæring fra kapteinene på alle norske skip i Dakarannen-generasjon norsk-amerikaner. Kaptein Andresen måtte således underskrive følgende:“Jeg, undertegnede, Hans Andresen, erklærer herved at jeg er Han viste Olav hva jobben besto i besittelse av flytende kokeri Kosmos, registrert i Sandefjord, på vegne av den Norske Regjeringi følge rekvisisjonsorderen fra den Kongelige Norske Regjeringved det Norske Konsulatet i Dakarog de skiftet deretter med å kjøre barkassen.
H Andresen (signDet første Charlie måtte vise Olav var hvordan barkassen styrtes.) Kaptein f/f KosmosIstedet for en horisontal rorpinne bak, hadde barkassen en vertikal styrepinne ved ripa midt i båten. Pinnen var ved siden av Kapteinens sete, og var tilknyttet båtens ror. Ved siden av sete var også motorkontrollene, så alt var innen rekkevidde. Dette gjorde barkassen meget lett å manøvrere.
De fleste negerne i Dakar Port Washington var muslimeret pent sted, og dypt religiøsemen det var lite å foreta seg i fritiden for Olav. OlavHan reiste derfor ofte inn til Brooklyn for å møte vennene sine der, og eller være med på de andre nordmennene, opplevde at mens de spaserte forskjellige aktivitetene som var arrangert av sjømannskirken. En helg i byen, så ville alle plutselig knele ned på gaten begynnelsen av september 1944 dro han inn og tilbrakte sammen med ansiktet i støvet og baken i væretDorothy Holst. Noen dager etter sendte Dorothy en Røde Kors pakke til Olav, i bønn sammen med retning mot Mecca. Nordmennene sto bare der og glanteet takkebrev.
Senere i livet fortalte Olav også en historie om en av karene som hadde vært i land og kom for sent til skyssa tilbake til Kosmos. Da han kom om bord dagen etter lurte alle på hvor han hadde overnattet. “Hotel Peanøtt” var svaret. Han hadde gravd seg ned i peanøtthaugen, hatt noe mer øl og sov der.
Peanøtter var det lett å få tak i, og alle snasket på dem. Olav hadde aldri sett så mange fete folk. Peanøtter smaker godt, men en legger fort på seg hvis en spiser for mange av dem.
Ukene gikk, og den 10. mai var det franskmennenes tur til å få seg Det hadde vært en ubehagelig overraskelseorkan i 1938 som hadde berørte Long Island. Tyskerne Skadene på Yachtklubben hadde begynt angrepet på Frankrikevært minimal, Nederland og Belgia. Nyhetene fra fronten ble verre og verredet som var, og 27. mai begynte evakueringen av britiske tropper fra Dunkerquehadde fort blitt reparert.
I slutten av mai Lørdag 9. september 1944 ble det rapportert at en storm nordøst for Leeward-øyene i Det Karibiske Hav beveget seg nordover. Stormen økte til styrke 4 den 12. september og forble den styrken da den passerte Cape Hatteras i North Carolina dagen etter. Stormen økte i styrke og begynnelsen av juni da den kom flere og flere norske skip inn til DakarLong Islnd fredag 15. D/S Rutenfjellseptember 1944, M/S Hadrian og M/S Lidvard kom og var det full orkan. Skadene ble liggende ved siden av Kosmos innenfor U-båtnettetstore.
Den franske administrasjonen i Dakar begynte igjen Det ble anslått at det ville ta et helt år å legge vansker i veien for de norske skipene. Flere av kapteinene spurte om tillatelse reparere skadene til å seile videre, men de ble bare møtt med svake løfter klubbhus og unnskyldningerkaianlegg. Kaptein Andresen begynte å bli bekymret. NORTRASHIP hadde endelig gitt ordre om Olav ble fortalt at de skulle seile tilbake til Walvis Bayhan, men fransk tillatelse uteble. Den danske konsulen som representerte Norgedessverre, var heller ikke særlig hjelpsom. Norge var jo politisk i en helt annen posisjon enn Danmark, og de norske skipperene i Dakar mente at det ville ha vært mye bedre om de lengre hadde vært representert av en nordmannjobb. Danskene Orkanen hadde ikke tatt opp kampen mot tyskerne, slik som nordmennene ødelagt alle planene han hadde gjort, og britene hadde således okkupert danske besittelser (Færøyene og Island), og tatt alle danske skip i allierte farvannhatt for å slå seg ned der.
Nyhetene fra Europa forverret seg. Kampene i Norge var tapt 10. juni, og i Frankrike nærmet Tyskerne seg Paris. I Dakar ville Generalguvernør Cayla ikke gi Kosmos tillatelse uten “løyve” fra Paris, og der hadde de andre prioriteter. I tillegg begynte Kosmos å få for lite brenselsolje til den lange reisen slutten av september 1944 sa han farvell til Walvis Bay. Det var ingen hjelp å få, hverken fra franskmennene eller fra konsulen. Heldigvis greide et lite norsk tankskip, som også lå derPort Washington Yacht Club, å komme seg ved siden av Kosmos og fylle opp drivstofftankene. Den 13. juni falt Paris til Tyskerne, dro så nå hastet det med å komme seg vekk!subwayen tilbake til Brooklyn.
I disse dagene arbeidet Olav på dekk med en liten malerjobb. Det var over 30 grader i skyggen, men han kunne følge med på hva som foregikk. Han så kaptein Andresen og andre offiserer gå i land, dag etter dag, for å møte de franske myndighetene. De hadde, imidlertid, ingen suksess med å få Kosmos løslatt.
Den ==='''Kapitel 14 juni forandret situasjonen seg. Kaptein Andresen kom på dekk sammen med skipets sekretær, Roald Jahre. Sekretæren hadde med seg en liten koffert (med penger?), og før de forlot skipet ga kapteinen ordre til maskinisten at han måtte få opp stim, og gjøre seg klar til å reise. Kaptein og sekretær var ikke : Bonde i land lenge, og da de kom tilbake hadde de ikke lenger kofferten. “Opp med ankeret” beordret kapteinen, og så “sakte fart forover”. U-båtnettet ble tauet til side av navigation de police (havnepolitiet), og Kosmos tok kursen for åpent havBrooklyn.===
Etter de hadde kommet seg vekk fra havneområdet, så ble motorfarten økt betraktelig14. Olav hadde aldri før hørt motoren arbeide så hardt1 Et nytt sted å bo. Hele skipet skalv. Farten var imidlertid skuffende, for bunnen av skipet hadde grodd helt til. Kosmos seilte rett vestover i 24 timer, slik at de var vel utenfor skipsleia. Kursen ble så satt mot syd, for Walvis Bay. De hadde kommet seg unna!
ETTERSKRIFT[[Fil:To dager etter Kosmos forlot Dakar tok den tysk-vennlige Petain over i Frankrike042. Det ble utbytting i koloniadminstrasjonene, og Generalguvernør Léon H C Cayla ble sent til Madagaskar den 25003. juni med fly175. En kan bare spekulere på om kofferten fra Kosmos var med i bagasjenjpg|200px|mini|Bostedsregisteret. Som ny Generalguvernør tok den tidligere Guvernøren i Kongo, Pierre Francois Boisson, over. Boisson, som hadde mistet et bein i første verdenskrig og hadde god grunn til å hate tyskerne, hadde først antydet at han ville følge de Gaulle. Vichy-administrasjonen lovet han imidlertid forfremmelse, og Boisson valgte derfor å følge Petin. Han ble deretter en pålitelig administratrr for det nye tyskvennlige styreForside.]]
M/S Lidvard klarte å snike seg ut ett år senere, en dåd som ble både til bok og film[[Fil:042.003.176.jpg|200px|mini|Bostedsregisteret. Bakside.]]
==='''Kapittel 4Olav måtte også underette Utlendingsregisteret i Washington DC. Dette er dokumentet han fikk tilbake fra dem: Fram og tilbake til Durban'''===
4[[Fil:042.1 Walvis Bay003.177.jpg|200px|mini|Utlendingsregisteret i Washington DC. Forside.]]
Kosmos kom til Walvis Bay den 30[[Fil:042. juni 1940003. Det hadde vært en saktegående og begivenhetsfri reise178. Bunn av båten var helt igjengrodd og maskinen hadde mått arbeide hardt for å holde en noenlunde fartjpg|200px|mini|Utlendingsregisteret i Washington DC. Da Kosmos seilte inn i Walvis Bay havn så sto de flest obord ved rekka, og var glade for at de endelig var frammeBakside.]]
Da de skulle fortøye, så ropte en av de som sto på kaia: ”Har dere sett noe til te’n?”
En av de om bord Kosmos ropte tilbake: “Sette’n? Hva mener du?”
Ute å si ett ord, snudde han på land seg, og pekte på en båt som lå ved kaia med et stort hull i sida. Nå skjønte de om bord Kosmos hva han hadde ment. Igjen hadde de hatt flaks.
Kaptein Andresen kunne nå kommunisere ordentlig med NORTRASHIP Etter en kort stund fikk Olav jobb for et firma som het “Oceanic Tank Processing Corp.” i London480 Hamilton Avenue, og Brooklyn. Før han kunne begynne å arbeide for dem måtte han søke om å få instrukser om hva et Havne-identitetskort (Port ID). Mens han skulle gjøre med den verdifulle lasten ventet på dette beviset, vandret han hadde om bordrundt i Brooklyn for å bli litt bedre kjent.
Kosmos lå for anker i Walvis Bay, med lite å gjøre for mannskapet. Olav tok ut litt penger fra slappen (24 sydafrikanske pund), og gikk i land for å se seg om. Walvis Bay var et elendig sted, med ørkensanda helt innpå bebyggelsen. Det var varmt og støvete, og det beste var nok jernbanen som tok folk vekk fra stedet.
Navnet Walvis Bay kom enten fra afrikaans “Walvisbaai”, eller tysk “Walfischbucht” eller “Walfischbai”,som alle betydde “Hvalbukta”. Bukta var et viktig stoppested for handelsskip med sin naturlige dype havn, beskyttet av sandbanken Pelican Point. Havet utenfor var rik på plankton, som i gamle dager hadde tiltrukket seg mye hval, som igjen hadde dratt til seg hvalfangere. Olav så et yrende dyreliv på sandbankene rett utenfor byen.
Mens Kosmos var i Dakar, hadde Den norske marinen i London begynt å undersøke mulighetene om å få tak i noen hvalbåter og bruke dem som patruljefartøyer. Den britiske marinen var også interessert i å bruke norske hvalbåter. Dette ble så diskutert av NORTRASHIP og de britiske krigsmyndighetene i slutten av mai 1940. Den norske eksilregjeringen i London bestemte at Den norske marinen skulle rekvirere 16 av hvalbåtene som lå i Walvis Bay, å bruke dem som patruljefartøyer. Det ble videre bestemt at disse båtene skulle omgjøres og bemannes i Canada. Kosmos selv skulle brukes som tankbåt.
Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 814.2 Brooklyn. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia:
Kosmos-hvalbåterKosmos II-hvalbåterPelagos-hvalbåterKos II (248 GT)Kos IV (248 GT)Kos V (248 GT)Kos VI (248 GT)Kos XVII (258 GT)Kos XVIII (258 GT)Kos XX (356 GT)H J Bull (573 GT)Kos I (248 GT)Kos XIII (258 GT)Kos XIV (258 GT)Kos XV (258 GT)Kos XVI (258 GT)Hollenderne var de første europeere som slo seg ned på vestenden av Long Island, mens indianerene bodde på resten av øya. Landsbyen Breuckelen, oppkalt etter en del av Holland, ble etablert der i 1646, og derfra fikk Brooklyn sitt navn. Stedet ble ikke hollandsk lenge da britene tok kolonien Ny Amsterdam i 1664 og innlemmet den i New York, en av de 13 koloniene de hadde i Amerika.
Gos I
Gos VIII
Gos IX
Ti andre Kos-hvalbåter som lå i Walvis Bay skulle leies ut til Den britiske marinen, og av disse måtte fire leveres til skipsverft i Durban.
Den 19. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjørePå første halvdelen av 1800-tallet begynte en fenomenal vekt øst for East River, avmønstret og satt i landlangs havnene der. Det var verkstedbestyrer og visekonsul, ingeniør E. O. Bull, som undertegnet avregningen Befolkningen tredoblet fra 1800 til Olav1820, og det viste fordoblet seg at fra 20. april hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Etter at han hadde betalt 15% skatt, trekken (1820 til Magnhild på Lerskall)1830, slappen og andre småutgifter, hadde han 1.075,88 kroner fordoblet seg igjenfra 1830 til 1840. Det var en stor og nyttig sparegris å ha til seinere!
[[Fil:042I 1883 ble den 1.003825 meter lange Brooklyn Bro åpnet.114Det var verdens første kabel hengebro, og mesterverket til John Augustus Roebling, hans sønn Washington og hustru Emily. Etter broens fullførelse var det ikke lenger nødvendig for reisende til Manhatten å ta ferge.jpg|200px|mini|Underskriften Dette ble en ekstra tiltrekning for folk til ingeniør Bull på Olavs avregningå bo i Brooklyn.]]
Tre av av de fire hvalbåtene som skulle leveres I 1896 kom jernbane-forbindelsen til DurbanManhatten, skulle reise sammen. Det var Kos XXI (Kaptein A Larsen), Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen og mannskapet hans fra HJ Bull. Vanlig besetning for disse hvalbåtene var 13 mann, men på grunn av den lange reisen rundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket. Olav ble bedt om å være ekstra-fyrbøter på Kos XXIII, sammen med fire andre fra kokeriets fabrikkmannskap. (For mannskapsliste, se Vedlegg 2, Liste 2noe som igjen tiltrakk mange innbyggere.4)
De som Ikke lenge etter århundreskiftet var Brooklyn full, da det ikke skulle var rom til Durban (118 mann i alt)flere huser! I 1940 var Brooklyn Fylke den største bydelen innen New York by, ble sendt med tog opp langs kysten til Swakopmund, en liten ferieby en halvtimes reise nord for Walvis Bay2. Der måtte de bo 6 millioner innbyggere (Norge hadde på hotell inntil verftet hadde gjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp til Canadatiden litt over 3 millioner innbyggere).
Mannskapet for Kos XXIII bodde om bord mens båten ble gjort klar for turen til Durban. Mens verkstedsarbeiderene reparerte og demonterte, hjalp båtmannskapet til i arbeidet. Reparasjonsregninga for Kos XXIII kom på kr 37.590, og demontering av hvalfangstutstyr (kanon, gangvei med rekkverk osv.) kostet kr 8.000.00. Alt ble senere betalt av Royal Navy!
Den 28. juli var det en sjøtrefning halvveis mellom Syd-Afrika og Syd-Amerika, mellom det 22.000 tonn tunge britiske bevæpnede handelsskipet Alcantara og et ukjent tysk fartøy. Alcantara ble hardt skadet, og det tyske krigsskipet kom seg unna. Det som britene ikke visste var at det var den tyske raideren Thor som var løs i Sydatlanteren. Både Den britisk marinen og NORTRASHIP begynte nå å bekymre seg for at Kosmos lå heller ubeskyttet til. Havnen i Walvis Bay hadde bare en sandtange mellom skipene og det åpne havet, og fiendtlige skip kunne lett bombardere havnen fra havet. Det ble bestemt at Kosmos måtte flyttes til den bedre beskyttede forankringen i Kappstaden (Cape Town).
Gruppen på tre hvalbåter forlot Walvis Bay den 1 august 1940 med retning Durban14. Sjøreisa rundt Kapp Gode Håp ble heller våt. Været var dårlig og bølgene vasket over båtene. Skipsverftarbeiderene i Walvis Bay hadde ikke hatt tid til å plugge alle hullene der hvalutstyret hadde vært boltet fast, og vannet silte inn. Mange av de om bord ble rikig våte3 “Lapskaus Boulevard”.
Kosmos-kokeriet dro samme veien 3I Brooklyn dominerte visse nasjonaliteter forskjellige bydeler. augustDisse gruppene flyttet hele tiden på seg, for å søke sikker havn i Table Bay, Kappstaden, og ankom 7. august 1940. (Du kan lese om hva etter hvert som skjedde videre med Kosmos i Vedlegg 3)nye innvandere kom til byen.
4Den første organiserte immigrasjonen fra Norge begynte i 1825, ved ankomsten av den 39 tonn sluppen Restauration.2 DurbanSluppen hadde satt ut fra Stavanger med 52 kvekere, og da de kom til New York ble de møtt av den berømte utvandringspioneren, Cleng Peerson. Disse pionerene dro videre, men mange senere inn-vandrere, som sjøfolk og skips-byggere, slo seg ned i Brooklyn.
De tre små hvalbåtene kom trygt i havn i Durban 12. august 1940. Mannskapet måtte gjennom immigrasjonskontrollen, og Olav ble beordret, innen 14 dager, å få passet sitt i orden, da det ikke lenger var gyldig! Hvalbåtene la til ved verftet i Durban, og der arbeidet mannskapene noen dager med å få båtene i stand før de ble overdratt til de britiske marinemyndighetene. Den formelle overdragelsen skjedde 21. august ved at “Engineering Overseer, Durban” undertegnet en meget detaljert inventarliste (til og med potetskrelleren i byssa var med på lista!). (For hva som skjedde videre med Kos XXIII, se Vedlegg 4).[[Fil:042.003.115179.jpg|400px200px|mini|Durban Havn, ca 1940]]Selv om dette var første gang Olav hadde vært i Durban, var ikke byen ukjent blant norske hvalfangere. To nordmenn, Abraham Larsen og fetteren Jacob J. Egeland fra Farsund, hadde en hvalfangststasjon på “The Bluff” rett syd for havna (se kartet på neste side). De skøyt hval som svømte forbi rett utenfor byen, og dro dem inn til stasjonen. Hvalskrottene ble halt i land Sluppen Restauration minnes på slippen og sendt langs en liten jernbanelinje til slaktehallene. Dyrene ble flenset og partert og spekket kokt til olje, som i sin tur ble brukt i et utall produkter, fra såpe til margarin og iskrem. Bein ble malt og kokt til mel og solgt som dyrefor og som ekstrakt til Nestles supper. Det var berg av innvoller, basseng av blod og det stank av en annen verden, også i byen når det var sønnavind. Det var mange nordmenn som var bosatt i Durban av den grunn, og en av dem var Olavs yngre bror, Kristian. Han var imidlertid bortreist, og Olav fikk ikke møtt hanfrimerke.]]
[[Fil:042Etter hvert som byen vokste flyttet nordmennene i Manhatten over elva til Carrolls Garden og Red Hook, rundt Hamilton Avenue.003På slutten av 1900-årstallet hadde den norske handelsflåte vokst betraktelig, og mange norske sjøfolk rømte fra skipene sine når de kom til New York.116.jpg|200px|mini|Smith Street og Waverly Hotel (bak rickshawen) Her kunne de enten få hyre på et amerikansk fartøy, eller arbeid i 1940de mange skipsverftene der. Rådhuset Lønningene i Durbanbegge tilfelle var mye høyere enn på norske båter, og med muligheter til høyreet bedre liv.]]
På grunn av at alle hotellrommene i Walvis Bay og Swakopmund var fulle av nordmenn, ble [[Fil:042.003.180.jpg|200px|mini|Et foretningskort Olav og resten av transportmannskapene beordret til å bli i Durban inntil båtene deres i Walvis Bay var klare til å seile. De 19 nordmennene fra Kos XXIII ble innlosjert i Waverly Hotel, et fikk av de beste hotellene en norsk skredder i byen. Hotellet lå på hjørnet av Smith St. (nå kalt Anton Lembede Street) og Gardiner Street (nå kalt Dorothy Nyembe St.)Brooklyn. Det lå rett ved siden av Durban Rådhus og byens hovedpostkontor]]
[[Fil:04214.0034 Tankrengjøring i New York havn.117.jpg|200px|mini|Durbans hovedpostkontor, 1940.(General Post Office)]]
En “Oceanic Tank Processing Corp.” hadde virksomheten sin ved en dokk i sydøstre hjørnet av de første tingene Olav måtte gjøre i DurbanRed Hook distriktet. Firmaets leder var Thomas Sorrentino, og han var å få passet sitt en oppfinnsom ingeniør. Tidlig i orden. Den norske konsulen forlenget passet den 15. august 19401944 hadde han tatt ut patent på en ny type sandblåsningsdyse for rust-fjerning, med gyldighet fram til 24og han hadde også utviklet en spesiell vakuum-pumpe for fjerning av olje-gjørme og andre væsker fra tanker ombord i båter. september 1942Rengjøring var nødvendig før båter kunne fylle tankene opp igjen.
De Pumpeanlegget var nå montert på ferie, og ville se seg om en motorisert lekter som kunne legge til oppunder en hver båt i byenhavneområdet. Durban, med sine halv millioner innbyggere, Olavs jobb var en penå seile lekteren til det skipet som trang tankrengjøring, rein by og så hjelpe til med mange fine parkerå pumpe gjørmen ut. I en av parkene Dette var det en stor påfugl som ruslet rundt og viste seg fram. Denne parken het Mitchell Parknytt arbeide for Olav, og lå i nordkanten av Durbanmen han lærte fort, i et område som het Morningsideå fikk snart sving på det. Parken hadde Det var også en stor zoologisk hage med mange slags rare dyr. Området hadde først vært strutsefarmgisejobb, men da dette ikke hadde lønt seggodt betalt, så fikk de og bidro i 1910 tak i mange andre dyr, og begynte å viste dem framen liten grad til krigsføringen.
Olav fortalte seinere i livet at han så en mengde slanger som lå i en binge. En stor neger gikk inn til dem uten å blunke, og begynte å løfte dem opp og kveile dem rundt seg. Ormene gvesste og vrei seg, men bitt ble han ikke. Negeren tok flere og flere, og til slutt hadde han så mange rundt halsen at han nesten ikke kunne stå. Så kom hatten hans rundt, og tilskuerene ga han lønn for strevet.
[[Fil:042Olav ble etter hvert flink til å bruke rengjøringsapparatet.003Mr.118Sorrentino fulgte godt med hvordan apparatet virket, og kom ofte ombord for å justere og forbedre ting.jpg|400px|mini|Nellie med vokteren Mens Olav var der, fikk Mr Sorrentino patent på ryggenopplegget for rengjøring av skipstanker (US Patent 2,404,869, søknad av 10. mai 1945).]]
Den zoologiske hagen hadde også Olavs formann ombord var neger og var en stor indisk elefantgrei kar. Elefanten het “Nellie” og Han hadde blitt gitt av Maharadjaen av Mysore i India i 1928to sønner som han hjalp til å gå på universitet. Nellie Olav kunne blåse på munnspillsenere ikke huske navnet hans, knuse kokosnøtter under foten og vokteren behøvde bare å berøre forbeinet med kjeppen sinmen husket at formannen ikke likte president Roosevelt. Dette syntes Olav var merkelig, så løftet hun det opp og noe han kunne stige opp aldri fikk noe forklaring på ryggen hennes. Dette imponert nordmennene.
Nordmennene dro på oppdagesturer over hele byen, og brukte rickshaw14. Det var en lett passasjersulky med to store hjul, dratt som regel av en indier i dråga. Ellers var det bare negrene, indere og de av blandingsrase som brukte rickshaw. De hvite sydafrikanerene kjørte bil eller tok drosje5 Løfte om Amerikansk Julemiddag.
I østenden av Smith Street lå badestranda “South Beach”, som Dette var søndre delen av “The Golden Mile”. Den var en fin, lys sandstrand med flere moloer som stakk ut til havs. Selv om det var senvinter ikke den eneste tragedien Jenny hadde hatt i Syd-Afrika, så var temperaturen behagelige 21 varmegradersitt liv. Det var et populært sted, med masse folk Arthur og mye å se. En kar Jenny hadde et fotografiapparat, to sønner: Edmund født 1914 og som ekte turister tok de bilder Charles August født 1922. Edmund døde tragisk av seg selv på stranda og i en rickshaw dratt av en Zulu i en kjempemessig pyntdrakt (Alle nordmennene på bildene kom fra gårder ikke langt fra Lerskall):lungebetennelse da han var 18 år gammel.
[[Fil:042Jennys eneste gjenlevende sønn, Charels, hadde gått inn i hæren som frivillig i 1941, og tjenestegjorde “et eller annet sted i Europa”.003Jenny hadde derfor et stort hus for seg selv, og tok inn losjerende for å hjelpe med finansene.120.jpg|200px|mini|Kristen Dammen (matros).(Født 1919, fra gården Amundrød i Skjee)]]
[[Fil:042Mens Olav ventet på å få havne-identitetskortet, ble han godt kjent med vertinnen sin.003.121Hun var koselig og snill, og inviterte snart Olav og de andre losjerende til ordentlig amerikansk julemiddag.jpg|200px|mini|To strandponnier Det skulle bli kalkunsteik og badestrandaalt tilbehårende, noe Olav ikke hadde hatt før.]]
[[Fil:042Rett før jul fikk Jenny et telegram om at sønnen Charles hadde blitt rapportert “Savnet, trolig død”! Jenny tok selvfølgelig dette svært tungt, og julemiddagen ble avlyst.003.122.jpg|200px|mini|Benker med solskjerm, South BeachOlav måtte vente mange år før han fikk kalkun til jul.]]
[[Fil:042Men sorg ble snart til glede for Jenny.003.123.jpg|200px|mini|Edvart Vennerød (matros) (Fra gården Vennerød Et nytt telegram kom i Skjee)januar, som meddelte at sønnen hadde kommet til rette, to lokale “venninner” og Georg Abrahamsen (byssegutt) (Født 1923 var bare lettere skadet. Han ville snart komme hjem på gården Dyrsø i Arnadal)]]perm!
I Durban fikk Olav se fargeskillet for første gang. Over 2/3 av befolkningen i byen var negre, indiske eller av blandingsrase, men de hvite hadde alle pengene og alle privilegiene. Den beste delen av stranda var reservert for dem, med store plakater på engelsk som sa “Bare hvite personer”, med den samme beskjeden under på afrikaans. Raseskillet var også innført på hoteller, restauranter og andre samlingssteder. Olav, og de andre nordmennene, synes dette var noe rare saker, og likte det lite[[Fil:042.003.1241832.jpg|200px|mini|Bjarne Brynjulfsen, (fyrbøter) (født 1904 i Slagen, bosatt Dyrsø i Arnadal, og gift med Astrid, søster til hvalskytter Aksel Akselsen). Ukjent og Lars Årholt (fra Årholt i Skjee)]]Durbans største kino, Metro Theatre, var den fineste Olav noen gang hadde sett. Under filmpausen kom et stort, rosa orgel sakte opp fra under gulvet, og organisten spilte hele tiden. Det var ett Wurlitzer orgel han spilte på, og da pausen var over, sank orgelet og organisten sakte ned under gulvet igjen. Det hele var et fantastisk syn.[[Fil:042.003.125.jpg|400px|mini|Et 1940 postkort Olav kjøpte Medlem av Durbans “Golden Mile” badestrandFagforeningen.]]I Durban hadde de en norsk sjømannskirke. Mange nordmenn dro dit for en prat og for å få vafler og kaffe14. Sjømannspresten og kona hans tok seg godt 6 Medlem av mannskapene fra hvalbåtene, og alle hadde mange hyggetimer der. Basarer hadde de også, og flere karer vant fine duker og andre gevinsterFagforeningen.
4Norske bønder liker som regel ikke å være medlem av fagforeninger, og hvis Olav hadde fullt ut forstått formålet med foreningen, hadde han nok vært enda mindre villig til å melde seg inn.3 Med Tog fra Durban Olav trang en jobb, så han som 250,000 andre arbeidere, sluttet seg til Walvis BayIUMSWA.
Litt over en uke etter at de kom til Durban, fikk transport-mannskapene beskjed om at nå var ferien over[[Fil:042. Det var over 70 mann som fikk togbillett tilbake til Walvis Bay003. 184.jpg|200px|mini|Olavs IUMSWA medlemsbok.]][[Fil:042.003.185.jpg|200px|mini|Olavs IUMSWA medlemsbok.]][[Fil:042.003.186.jpg|200px|mini|Olavs IUMSWA medlemsbok.]][[Fil:042.003.187.jpg|200px|mini|Olavs IUMSWA medlemsbok.]]
Jernbanestasjonen i Durban var en gammel, fin bygning14. Den var fra 1892 og hadde et særlig sterkt tak som kunne bære opp til fem meter med snø! Det hadde vært noe forvirring på arkitektkontoret i London da tegningene ble sendt ut7 En Amerikansk Soldats Opplevelse. De tegningene som skulle til Durban, havnet i Toronto, og de for Toronto ble sendt til Durban. Taket i Toronto datt ned den første vinteren på grunn av snømengden, mens taket i Durban står den dag i dag!
[[Fil:042.003.126Forfatteren tror det er mest sannsynlig at hybervertinnens sønn tjenestegjorde på fronten i Belgia, og at han hadde blitt avskåret under det tyske Ardenneroffensiven som begynte 16.jpg|400px|mini|Kart over Olavs reise tvers over Afrika, fra Durban til Walvis Baydesember 1944.]]
Walvis Bay-toget var det lengste toget de noengang hadde sett. Hver vogn var adskilt fra den neste og hadde egen spiseavdelingOlav nevne ofte en episode han så på en jernbanestasjon. Det var seks mann i hver kupé, en travel dag og kupeene hadde en benk folk ventet på hver side av et langt bord ut fra vinduetat toget skulle komme. To køyer Plutselig fikk han øye på hver sidevegg vippet noe hvitt som datt ned slik at det ble tre soveplasser på hver side av kupeenperrongen. De yngste i hver kupé måtte Det var et par undebukser som datt ned rundt føttene til topps, mens Olav, og de litt eldre karene, fikk bunnkøyeneen meget velkledd dame. De øverste køyene Det var nok strikken som hadde en stor luftventil ved beinagått. Damen skrittet ut av undertøyet, så de fikk mye frisk luft, men også sand bøyde seg ned og støvføyke stakk underbuksa ned i sengaveska si.Hun hveken rødmet eller syntes å bry seg særlig om det og dro med neste toget, med trusa i veska!
Toget gikk sakte og sikkert, og stoppet på hver liten stasjon. Olav synes det var interessant å studere folkelivet rundt disse stasjonene, langt utpå den Syd-Afrikanske landsbygda. De fleste av befolkningen var svarte, og de likte å ta på seg de beste klærne å møte opp når toget kom. Kvinnfolka hadde fargerike sjal rundt seg, selv midt på varmeste dagen. Mennene var sjef også blant negrene. Ved en stasjon så nordmennene en mann som satt på tunet utenfor koia si og koste seg med ei pipe i kveldskumringen. Kjerringa fløy rundt og hogg ved, skura og gjorde andre jobber rundt huset deres. Der i huset var i allefall han sjef!
Den første store byen de kom til på reisa, var Pietermaritzburg14. Byen var administrasjonssete for Natal-provinsen. Den neste byen de kjørte igjennom var Ladysmith. Under boerkrigen, hadde boerene beleiret den britiske garnisonen der i nesten fire måneder. Winston Churchill rapporterte om dette som ung korrespondent for The Morning Post 9 Severdigheter i LondonManhatten.
Etter hvert begynte toget å krabbe oppover i høydeneOlav husket godt alle Woolworth-foretningene som var spredt rundt over hele byen. Slike forretninger hadde han aldri sett før, og bruke de kjørte nå over fjellkjedet Drakensbergmye. På det høyeste punktet krysset de det kontinentale vannskilletHovedkvarteret til Woolworth-konsernet lå litt nord for Moore Street, på hjørnet av Broadway og Barclay Street, og de da skyskraperen var ferdig i 1913 var oppe på det indre høyfjellsplatået, kalt Hoogveldden verdens høyeste bygning. Der rant de få elvene som var vestoverOlav vkom aldri inn i skyskraperen, og ut i Atlanterhavetmen beundret den fra utsiden.
Under en av de mange stoppene som toget gjordeOlav betalte inngangsbilletten til Empire State Bygningen, fikk Olav og de andre nordmennene se et rart syn. Langs jernbaneskinnene kom tok så en gjeng med svarte arbeidere gåendes, med jernkjeder rundt beina. De hadde følge av to karer med gevær på armende 73 heisene opp til 86. Det var nok straffefanger som måtte gjøre sin botetage. Olav syntes boerne var “harde mot negrene”Derfra fikk han en fin utsikt over hele byen, og kunne til og med se dokkene der så han det i praksis.arbeidet med tankrengjøringen!
Johannesburg var det første viktige stoppestedet på turen deres. Det var den største byen i Syd-Afrika, og der ble de penset inn på Cape Town-sporet. Det ble ingen tid til å komme seg ut av toget for å se seg omkring, men de fikk i alle fall titte på den store, fine stasjonsbygningen fra kupé-vinduet.
Etter at de hadde kommet ut av Johannesburg området rullet toget sakte som sikkert fra småsted til småsted. Det neste berømte stedet de kom til var Kimberley. Byen hadde verdens største diamantgruver. Fem svære hull hadde blitt gravd ned i jorda for å følge diamantårene (kalt ”kimberlitt”). Det største hullet , kalt ”Big Hole”, var over 170 mål i areal, og nesten 250 meter dypt. Ut av det hullet hadde de fått ut tre tonn med diamanter før det ble slutt i 1914. De første diamantene i Kimberley hadde blitt funnet i 1867. Byen ble grunnlagt i 1871, og innen 1940 bodde cirka 50.000 innbyggere der. Det var nå også diamantsliperier og utsalg i byen, men ingen av nordmennene hadde råd til å stoppe å kjøpe noe, så toget fortsatte på sin vei.
Toget hadde nå kommet inn i “Karoo”-området. Dette var et savanne-platå som lå på mellom 900 og 1500 meter over havet Den østre delen var kalt “Store Karoo”, og det var gjennom det landskapet toget kjørte.
De fleste av nordmennene på toget var småbønder, og de kunne nå se ut på enorme vidder med store sauegårder. De ble fortalt at før europeerne kom på 1880 tallet, så beitet store flokker med antiloper, sebraer og andre klovdyr i disse områdene. Etter hvert som sauen kom, greide ikke villdyrene å konkurrere om grasset. Både vegetasjonen og klimaet forandret seg etter hvert. Olav, og resten av følget, så derfor ikke noen ville dyr på denne strekningen av reisen.
I gamle dager var det buskmenn og hottentotter som jaktet på disse slettene14. Da boerne kom med sauene sine, forsvant først villdyra, 10 Rockefeller Center og så de innfødte. (Bantu-negrene kom aldri så langt syd som dette, da beitemarka var for dårlig til fedrift)Center Theatre.
Toget krysset over Orange-elvaRockefeller Center var oppkalt etter John D. Rockefeller, og nordmennene kom Junior. Han var sønn til De Aar. Navnet betyr “åra”grunnleggeren av Standard Oil, som henviser bygde opp området fra 1930 til olla som kommer opp der1939. Stedet Centeret lå midt på Manhatten og var det nest-viktigste jernbaneknutepunktet et av de største private byggprosjektene noengang utført i Syd-Afrika. Derfra gikk det linjer USA, Alle 14 bygningene hadde blitt bygd i fire forskjellige retninger: til Cape Town, til Port ElizabethArt Deco stilen, til Johannesburg og til Sydvest Afrika. Det var i inkludert den sistnevnte retningen toget deres ble penset inn påberømte Radio City Music Hall.
Etter ei stund, så krysset de den store Orange-elva igjenOmviseren fortalte Olav at over 25. De var nå 000 mennesker arbeidet i UpingtonCenteret, 835 meter over havet. Området så veldig tørt ut, men rundt byen grodde det frukttrær og busker langs vanningskanaler. Jorda var fruktbar, og området var berømt mange av disse for dyrking av vinranker, og produksjon av vin. Det var vannet fra Orange-elva som overrislet vekstene der og holdt alt gåendestore amerikanske firmaer.
Etter UpingtonLysreklamene utenfor bygningene hadde blitt slått av på grunn av krigen, begynte toget men stedet var fremdeles et imponerende syn når alle kontorvinduene var opplyst om kvelden. For å gå langs kanten av Kalahariørkenen. Til tross for at området var veldig tørtholde hele Centret gående, var det mange planter og dyr som greide seg der. Det var akasietrær og mange urter og gress som grodde i kanten av ørkenen. Dyra som holdt direkte adgang til der var hyener, løver, surikater, giraffer og flere slags antiloperkjelleretasjene slik at store lastebiler kunne kjøre inn om natten med forsyninger.
Toget krysset over grensen Scenen i teateret hadde blitt gjordt om til et nytt landen stor isbane som dekket en flate på 650 kvadratmeter. De kom nå inn i den forhenværende tyske kolonien Sydvest Afrika. Folkeforbundet hadde gitt Syd-Afrika ansvar for landet etter første verdenskrigOlav, og da andre verdenskrig brøt ut i 1939resten av gjengen, erklærte Sydvest Afrika, sammen med Syd-Afrika, krig mot Tyskland den 6. september 1939hadde kommet dit for å se et meget spesielt show.
Nordmennene De hadde kommet for å se på toget la fort merke til at de var i ett nytt landden norske kunstløper og filmskuespillerinne Sonja Henie. Navnene på stasjonene skiftet fra nederlandsk Hun hadde vært Olympia-mester tre ganger (1928, 1932, & 1936), verdens-mester ti ganger (1927-36) og Europamester seks ganger (boer1931-språket1936) til tysk. Det Hun var også en rar følelse å lese tyske navn som Karasburg, Keetmanshoop og Mariental, for de var jo nå i krig med tyskerne. De kjørte nordover igjennom et landskap med små sauegårder og småsteder grunnlagt av tyske misjonærer. De ble fortalt at på slutten av 1939 hadde 150 lokale nazister av tysk avstamming blitt internert, og det antallet var visstnok økendeHollywoods best betalte filmstjerner.
Det neste storstedet de kom til Sonja Henie var Windhoekstjernen i et skøyteshow som het “Hats Off to Ice”, hovedstaden i Sydvest Afrikasom hun hadde produsert sammen med Arthur Wirtz. Stasjonsbygningen Det var en svært, fin bygning i typisk tysk stil. Den samme storslagne byggverket så de også når de kom til stasjonen i Swakopmund. De hun som hadde nå kommet fram utviklet kunstløp til Atlanterhavskysten, og underholdning på slutten av 30-tallet etter at hun hadde krysset hele det afrikanske kontinentetblitt berømt som filmstjerne. Det var et flott show Olav i Center Theatre.
Etter Det var mange eksil-nordmenner som hadde blandede følelser for Sonia Henie. Det var mistanke om at de forlot Swakopmund hun hadde nazist-sympatier. Rabaldret begynte toget å gå sydover langs kysteni 1936, da Sonia hilste på Adolf Hitler under sommerolympiaden i Berlin med en Nazi-salutt. Etter vel Bedre mottatt i Norge ble heller ikke nyheten at hun hadde aksepterte en halvtimes tid var de endelig framme invitasjon til lunsj med Hitler etter vinter-olympiaden i Walvis BayGarmisch-Partenkirchen senere samme året. De hadde vært på toget Sonia Henie ble amerikansk statsborger i nesten fem dager1941, og som andre Hollywoodstjerner sluttet hun seg opp om den amerikanske krigsstriden. Hun ga imidlertid aldri noe støtte til eksil-nordmennene, eller sa noe imot nazister eller quislinger. Hun var glade for å komme seg derfor dårlig likt av Den Norske Eksilregjering og avmange norsk-amerikanere.14.11 En tur til Stranda.
4Olav og venner konsentrerte seg om å besøke underholdningsområdene.4 SwakopmundConey Island hadde de største Tivoliene i Statene, som ble oppsøkt av over en million besøkende hvert år. Det var tre konkurerende områder: Luna Park, Dreamland og Steeplechase Park, og mye mer å se på.
Det første Olav og reisekameratene så da de kom fram til Walvis Bayhusket aldri hvilke underholdningssteder han hadde besøkt, var men sa bestandig at Kosmos og de fleste av hvalbåtene det hadde dratt. Før de begynte på rundreisa sivært mye “juggel” å kjøpe der, hadde Pelagos-båtene Gos VIII og Gos IX dratt til Halifax i Canada. Mens de hadde vært borte at han hadde videre ni hvalbåter begynt reisa til Nova Scotiahatt det morro.
De ble nå underrettet at desverre var ikke båtene deres klare til å seile, så de måtte opp til Swakopmund ei uke å vente der. Så var det tilbake på toget, opp til denne byen, og bo på hotell. Hotellene der hadde tyske navn som Hansa, Winderstein og Bismark!
Swakopmund var en ferieby, med typiske tyske bygninger. Byen hadde blitt grunnlagt i 1892, som hovedhavneby for den tyske kolonien. Da byen lå på kysten, var det ikke så forferdelige varmt der om “sommeren” (desember til januar), og hele koloni-administrasjonen flyttet dit fra Windhoek i denne perioden. Det var derfor et godt utvalg av ledige hotellrom for de norske båtmannskapene.
Befolkningen i Swakopmung var av tysk avstamming, og hadde hatt nære forbindelser med Tyskland før krigen14. Nordmennene syntes det var litt nifst, når de så smågutter med tyske leiketankser og børser. I tillegg snakket de selvfølgelig tysk! De verste nazistene hadde allerede blitt “tatt vare på”, men det var en spent atmosfære i byen, med sydafrikanske tropper med store køller på patrulje langs gatene. Det var vanlig at de tyskvennlige ungdommer protesterte høyt når de viste britiske propagandafilmer på kino, men svære sydafrikanske soldater sto og passet på bakerst i salen12 Seiersparaden.
Swakopmund var forøvrig et meget behagelig oppholdssted for Olav sto og resten så på opptoget i Broadway gaten mens kontorfolk i skyskraperene hivde en mengde ticker-tape ut av gjengenvinduene. De koste seg ordentlig, men etter noen dager (Ticker-tape var ferien sluttpapirstrimler som kom ut av fjern-skriverene på børskontorene). Papirstrimelene dalte ned som en snøstorm. Olav glemte det aldri.[[Fil:042.003.189.jpg|200px|mini| Forlengelse av oppholdstillatelsen i USA.]]14.13 Noen “Offentlige Saker”.
==='''Kapittel 5I april 1945 fikk Olav brev fra det amerikanske Justisdepartementet i San Pedro med krav om $8.00. Som utlending måtte han betale en “Utlendings-skatt”! Dette gjorde Olav, og kvitteringen kom i juni: Reisen til Halifax.'''===
5.1 Fra Walvis Bay til Brasil.
Da de kom tilbake til Walvis Bay ble Olav fortalt fikk også påminnelse om at hvis han skulle fortsette å være fyrbøter for Aksel Akselsens mannskapforble i landet etter 31. juli 1945, nå måtte han søke om bord forlengelse av oppholdstillatelsen i USA. Dette var noe som ble nødvendig da det ble klart at han måtte vente på HJ Bullhjemreisen:[[Fil:042. Mannskapet ble derved økt fra 14 til 18 mann003. Det var langt til Halifax, så det var nødvendig med ekstra hjelp190. (Mannskapsliste finnes i Vedlegg 2)jpg|200px|mini|“Common Council for American Unity”]]
HJ Bull hadde blitt bygd for Anders Jahre av Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1935, som en kombinert fangst og observasjonsbåt. Da den var ny, var den verdens største og hurtigste hvalbåt på 573 brutto tonn og 151 fots lengde. Den hadde en ny dobbel to-trinns damp-maskin, som arbeidet etter wolfsprinsippet. Den ytte 2200 hestekrefter som ga båten en maksimum fart på 16 knop og en brennstoffbesparelse på 25% sammenliknet med triple maskiner. Denne hvalbåten ble forbilde for en ny generasjon hvalbåter. For Olav var dette en stor forbedring i forhold til Kos XXIII, som han hadde vært med på fra Walvis Bay til Durban.
I begynnelsen av september hadde den forrige puljen på ni hvalbåter kommet seg vel fram til Pernambuco i Brasil, så nå var det deres tørn. Den 3. september 1940 satte HJ Bull, Kos I, Kos II, Kos V og Kos VI kursen for Brasil, med Aksel Akselsen, på HJ Bull, som gruppeleder for de fem hvalbåtene.
Det ble en lang, kjedelig reiseEtter at Olav hadde sluttet for Port Washington Yacht Club, tenkte han ofte på nesten to ukerhva han hadde gått glipp av ved ikke å ha fått amerikansk papirer. Den siste dagen krysset Han nevnte det til noen norske venner, og de inn satte han i den panamerikanske nøytralitetssonen, og kontakt med det forsvant faren en organisasjon som het “Common Council for torpedering av tyske UbåterAmerican Unity”. Innføringen av nøytralitetssonen Organisasjonen var en av mange ordningene USA hadde tatt ved krigsutbruddet i september 1939. Sonen ble introdusert i oktober 1939, etter amerikansk press. (Panamadeklarasjonen ble undertegnet av alle landene i Nordhalv- offisiell og Syd-Amerika). At sonen også omfattet britiske formålet deres var å hjelpe immigranter og nederlandske områder som var i krig flyktninger med Tyskland, så vel som tyskvennlige vichy-områder, synes ikke søknad for å ha bekymret de som skrev under dokumentetbli statsborgere. Åtti amerikanske jagere fikk i oppgave å patruljere nøytralitetssonen, og i teorien så På en eller annen grunn ble det ut til at USA mente alvor. Den tyske marinen, Kriegsmarine, ble derfor beordret aldri noe av Hitler å unngå krigshandlinger innenfor sonen. De fem hvalbåtene ankom Penambucomed søknaden, men kontaktdetaljene tok han vare på nord-øst kysten av Brasil, den 16. september 1940.:
5.2 “Piken i Pernambuco”.
Pernambuco var det femte største by-området i Brasil, og hovedstaden i staten med samme navn. Den var en av de viktigste havne-byene i landet, og mye brukt av norske sjøfolk. Selv om Brasil var nøytralt, så hadde de i det siste begynt Olav begynte nå å vise tyske sympatier. Fra 1933 hadde Tyskland blitt hovedkunden for brasiliansk bomulltenke på hjemreisen til Norge, og den nest viktigste kunden for kaffe og kakao. Norske båter til kona han ikke hadde imidlertid ingen problemer med å bruke havnensett på nesten seks år.
De skulle ligge i havn der en stund, så Olav tok ut 78 kroners verdt i brasiliansk valuta for å bruke i land==='''Kapittel 15: Forberedelser og Reise hjem til Norge.'''===
En dag han besøkte en bar i havneområdet, kom han i prat med ei ung jente. Hun snakket godt nok norsk til å fortelle Olav hva som hadde skjedd henne. Hun sa at hun kom fra en rik familie, og hadde vokst opp i det beste strøket i byen. Hun hadde fått seg en gutt som hun var svært glad i, og ville gifte seg med. Foreldrene synes ikke gutten var god nok, og da hun ikke ga seg, kastet de henne ut av hus og hjem. Jenta tok Olav til utenfor hjemmet sitt, men hun sa at hun aldri kunne sette sin fot innenfor dørstokken der igjen. Olav, som alle gode nordmenn, synes synd på jenta og ga henne en god del av de pengene han hadde med seg.
De ble liggendes i Pernambuco i nesten fjorten dager15. Den 28 september kastet de fortøyningene, og fortsatte reisen nordover1 Litt Handling.
5Pålitlige nyheter begynte nå å komme ut fra Norge, og Olav hørte at det var dårlige tider med lite å kjøpe i forretningene.3 Til TrinidadHan fikk også høre at det var mulig å få sent varer hjem, så han bestemte seg for å handle litt.
Den lille gruppen av hvalbåter seilte først nordover langs østkysten, så rundt Kapp Sao Roque, og fulgte så nord-østkysten av Brasil. Den fjerde dagen krysset Blant de ekvator og munningen av Amasonaselvahan kjente i New York var en Larviksdame. Midt på dagen sto sola rett over dem Hun var like høy og det var varmt hadde samme kroppsbygning som Magnhild hjemme på dekk, og enda varmere Lerskall. Han foreslo for Olav i maskinrommet. En kveld så de om bord henne: “bli med meg en forrykende tropestormdag for å handle klær for kona mi, mye lengre ut til sjøs. Det var så betaler jeg all den mat og drikke du vil ha!” Hvilke kvinnfolk kan motstå et imponerende fyrverkeri, med lyn i alle retninger. Selv de i maskinrommet kom opp på dekk for å se på skuespillet.slikt tilbud?
Dagen etter forlot de brasiliansk farvann De tok subwayen opp til Manhatten og begynte med å kjøpe noen kjoler og seilte langs kysten av Fransk Guianaet par tøyruller. Denne kolonien ble styrt av tyskvennlige franskmennDa sa damen: “La oss ta oss en drinks”. Etter litt mere handling, men i motsetning til Dakar, fikk hadde de ingen problemer da de seilte forbi. De passerte nær Djeveløyamiddag med et par drinkser, den beryktede franske bygningene gjennom disenog så litt mer handling. Olav ble fortalt at det Da de var hit de farligste forbrytene i Frankrike ble sendt. Øya ferdig hadde blitt verdensberømt da den uskyldige kapteinen Dreyfuss var i fengsel der fra 1894 til 1899. Rømming var så Olav kjøpt varer for 400 kroner, og en haug med fine kjoler for kona si umulig, på grunn av de sterke havstrømmene og fordi sjøen var . Han måtte også ledsage en meget full av hai. Olav passet nøye på at motoren ikke stoppet i dette farvannet.Larviksdame tilbake til Brooklyn!
Etter at de hadde passert kysten av Fransk Guiana, seilte de forbi Nederlandsk og Britisk Guiana, og omsider nærmet de seg den britiske kolonien Trinidad. Trinidad var ei øy rett utenfor kysten til det syd-amerikanske fastlandet. Paria golfen lå mellom vestkysten av Trinidad og Venezuela, og var en ideell forankringsplass. Hvalbåtene måtte seile inn i golfen fra nord, siden sydpassasjen var ubrukelig for skipsfart. Sydpassasjen ble kalt “Slange-munnen” og var en del av Orinoco-deltaet. Det 10 km brede sundet var full av mudder, med en trang og grunn passasje med sterke strømninger. Nordpassasjen, kalt “Drage-munnen”, hadde ingen av disse farene, og HJ Bull med de fem andre hvalbåtene, ankom her 6. oktober 1940, og ankret opp i Port-of-Spain havn.[[Fil:042.003.128191.jpg|200px|mini|Havneanløp for HJ Bull Følgebrevet til boksen med alt det rare i september og oktober 1940,Kosmos’ posisjon 26. september 1940 og omtrentlig grense for den panamerikanske nøytralitetssonen.]]
Trinidad var preget av krigen. Marinens flykorps hadde stasjon der hvor de trente opp flynavigatører, og i havna kunne Olav se mange marinefartøyer. Dette var en viktig britisk base. I bytte mot 50 gamle jagere, hadde britene gitt amerikanerne en 99-års leie på flere marinebaser i Det karibiske hav (Destroyers for Bases Agreement), og Trinidad var en av dem. Amerikanerne hadde ikke kommet enda, men de var i farta. Området rundt Port-of-Spain kom til å bli en meget viktig amerikansk base senere i krigen.
De dro fra Trinidad den 11. oktober 1940, med kurs for Nova Scotia. (En sørgelig ting skjedde en par dager etter at Olav dro fra Trinidad. En ung sjømann fra Andebu som het Jørgen Hotvedt omkom der i en drukningsulykke. Jørgen kom fra Vestre Hotvedt (gårdsnr. 33, bruksnr. 5), og var bare 22 år gammel da han døde).
5[[Fil:042.4 Siste etappe til Halifax003.192.jpg|200px|mini|Olav’s Helsekort fra 1945.]]
Reisen fra Trinidad I august ga Olav beskjed til Halifax gikk uten problemer, og de ankret der Oceanic Tank Processing Corp. at han ville slutte på jobben i Bedfordbukta den 20slutten av måneden. oktober 1940Han sa også ifra til Mrs. De Enggren at han ville flytte ut i slutten av august. Sønnen hennes, Charlie, hadde seilt over 13.000 kilometer siden de dro da kommet hjem fra Walvis Bay, syv uker tidligeremilitærtjenesten i Europa.
==='''Kapittel 6[[Fil: Nova Scotia, 1940-41042. '''===003.193.jpg|200px|mini|En av Olav’s siste Lønningskvitteringer.]]
6.1 I et kjøligere klima.
Det var høst i Nova Scotia, og mannskapet på HJ Bull merket stor forskjell fra tropevarmen i Det karibiske hav. Men krigsmessig, så var det glovarmt i Halifax. I de første krigsårene var Halifax en av de travleste havnebyene i verden under britisk kontroll15. Havnen var startpunktet for alle konvoiene som seilte østover med mat 3 Radio City Music Hall og militært utstyr til Storbritannia. Her samlet fartøyer fra hele den vestlige halvkule seg med forsyninger før de satte ut på den farlige seilasen over Atlanterhavet. På jernbanestasjonen kom det stadig godstog med forsyninger fra resten av Canada, og dette ble lastet i båtene i havna. Skipene ble så samlet i grupper avhengig av farten deres, syv eller ti knopAtombomben.
Halifax lå innerst i en fjord, beskyttet fra vær I slutten av august dro Olav og vind, med et stort havnebasseng nord noen av vennene hans opp til Manhatten for byen. Området rundt byen besto av småkupert terrengå se på en film i Radio City Music Hall, og ingen åser eller fjell en del av betydningRockerfeller Centeret.
HJ Bull Kinoen hadde blitt ferdig i 1932, og de fire andre hvalbåtene ble anvist forankringsplass ved siden navnet hadde den fått av de hvalbåtene radio-stasjonen, National Broadcasting Company (NBC), som allerede var i samme bygningen. Salen hadde kommet fra Syd-Afrikaplass til 6.200 tilskuere, og var en av de store severdighetene i New York. Mannskapet måtte bli om bordDer var det pyntet med fine statuetter, foreløbigog på veggene hang det malerier. Det var et imponerende syn.
OlavFør selve filmen begynte, og resten viste de nyhetsfilmer. En nyhetsfilm viste resultatet av mannskapeten atombombeeksplosjon over Japan (6. eller 9. august), brukte de første dagene i havn som førte til å rydde opp om bord at krigen sluttet der. Olav sa bestandig senere at etter den lange reisenat folk hadde sett nyhetsfilmen, og var alle musestille. Det gjorde båten klar til å bli overført til Den norske marineet dypt inntrykk på alle som var der. Etter fem dager, den 25. oktober 1940Hvilke hovedfilmen som kom etter, ble husket Olav avmønstret fra HJ Bullaldri, og avregningen utstedtmen nyhetsfilmen husket han.
De fem hvalbåt-mannskapene ble nå ført over til det norske kokeriet Sir James Clark Ross, som også lå forankret i bukta15. Det ble mange kjente å møte om bord, og de fant nå ut hva som foregikk i Halifax, og siste nytt om andre norske kokerier4 En av livets lille Tragedier.
6.2 Situasjonen i Canada.
Akkurat som Kosmos, var de andre norske kokeriene på vei hjemover da de hørte nyhetene om tyskernes invasjon den 915. april 1940. De som var til sjøs dro til nærmeste havn for å avvente situasjonen. Thor Dahl's kokerier Ole Wegger, Solglimt og Thorshammer dro til Trinidad. Melsom's flytende kokerier Lancing og N. T. Nielsen-Alonso seilte til Rio de Janeiro. Sir James Clark Ross seilte også til Trinidad, og det samme gjorde Pelagos og Suderøy5 En Midlertidig Addresse.
Det viktigste for de norske styresmaktene på dette tidspunktet var at kokeriene og de verdifulle lastene ikke skulle gå taptDen 1. Sakte om sikkert ble kokeriene beordret om å seile september 1945 flyttet Olav til Curacao og New Orleans for å losse hvaloljen471 54th Street, Brooklyn. Spermoljen ble losset Huset lå bare en kort avstand opp i New York. I løpet av våren gaten fra der han hadde bodd, og sommeren samlet alle disse syv hvalkokeriene seg i Halifax i Nova Scotia. Her lå der bodde han de få ukene han hadde igjen i midlertidig opplag i Bedfordbukta sammen med seks hvalbåter som tilhørte Suderøy-ekspedisjonenUSA.
I løpet av våren og sommeren var det nesten 2.000 norske hvalfangere om bord disse kokeriene. I begynnelsen hadde forholdene vært vanskelige for alle om bord. Humøret var lavt, med bekymringer for de hjemme i Norge og restriksjoner kanadierne hadde innført. De fikk forbud mot å mønstre av før de hadde fått hyre på et annet norsk handelsfartøy. I tillegg var de kanadiske myndighetene redd for at det var quislinger eller spioner blant de norske mannskapene. Denne frykten var basert på en avisrapport fra Leland Stowe, en amerikansk journalist for New York Post. Han hadde vært i Oslo den 9. april, og rapporterte at den norske befolkningen tok i mot tyskerne med åpne armer! Hvilke motiver han hadde for disse uttalelsene, er ukjent, men det gjorde iallefall forholdene for de norske myndighetene i Kanada og USA meget vanskelig. Den Kanediske regjering forbød således norske mannskap å gå i land i Halifax.
Den 2215. juni 1940 sendte Den norsk marine kaptein Erling Hostvedt fra London til Halifax for å ta i mot de 16 hvalbåtene som var på vei fra Walvis Bay. Før han dro fra London ble Hostvedt spurt av NORTRASHIP’s hvalfangstavdeling om han også kunne hjelpe til med å få de ca. 1.300 hvalfangerne som ikke var del av båtmannskapene på kokeriene i land i Halifax. De var om bord skip som enten lå i havn i Halifax, eller på kokerier som var på vei dit6 Reiseforberedelser.
Da den norske eksilregjeringen etablerte NORTRASHIPI begynnelsen av september fikk Olav endelig det brevet han hadde ventet på. Han hadde fått en 3. klasse billett med S/S Stavangerfjord for turen tilbake til Norge. Stavangerfjord hadde forlatt Oslo 1. september, rekvirerte de både handelsflåten og hvalkokeriene. Planen var så snart som mulig å bruke kokeriene som tankfartøynå på vei til New York. Det var imidlertid stor uenighet mellom britiske Skipet skulle begynne en rekke reiser fram og norske myndigheter om hvor fornuftig det var tilbake for å bruke slike spesialfartøyer bringe alle de nordmennene som tankerehadde oppholdt seg i USA tilbake til Norge. Det Selv om skipet teknisk sett fremdeles tilhørte NORTRASHIP, var også diskusjon om det var ønskelig med hvalfangst 1940-41-sesongenDen Norske Amerikalinje som sto for arrangementet. Etter mye diskusjon ble Her er det bestemt at NORTRASHIP skulle utruste og sende ned i isen tre ekspedisjoner fra Halifaxbrevet Olav fikk: Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer. Kokeriene forlot Halifax tidlig i oktober 1940, og Lancing, N. T. Nielsen-Alonso og Solglimt skulle hjelpe til som transportfartøyer. Sir James Clark Ross-kokeriet skulle brukes i tankfart på Nord-Atlanteren.
Sammen med Den norske generalkonsulenten i Montreal, Daniel Steen, kontaktet kaptein Hostvedt de kanadiske myndighetene med forespørsel om å bringe fabrikkmannskapene i land fra kokeriene[[Fil:042. I begynnelsen var de meget uvillige, men etter lange diskusjoner kom de endelig fram til en avtale som lot mannskapene komme i land på følgende betingelser:En leir måtte bygges og bli betalt av norske myndigheter003. Hvalfangerene skulle bringes dit og bo der under norsk militær kontroll194.Da Halifax havn var militært område (på grunn av all konvoitrafikken), så kunne leiren ikke ligge der eller noe sted nær Halifaxjpg|200px|mini|S/S Stavangerfjord for turen tilbake til Norge.]]
Det nyvalgte medlemmet Olav ble fortalt at hvis han hadde ekstra bagasje, måtte han levere det inn til det Nordiske Sjømannsenteret, 156 Montague Street, Brooklyn. Senteret lå rett nord for Queens-Lunenburg i det kanadiske parlamentetSjømannskirken, Mrog Olav hadde vært der en par ganger før. James J Kinley ble interessert i saken Han hadde en stor skipssekk full av ting, og hjalp til med i forhandingene med regjeringen i Ottawaden leverte han inn den 11. september. Regjeringen gikk omsider med på at leiren kunne bygges i LunenburgStavangerfjord hadde anløpet New York tidligere samme dagen, som jo var Mrog sekken ble lastet ombord etter å ha blitt gransket av de amerikansk tollmyndighetene. Kinlys parlamentsdistrikt Olav hadde søkt om bidrag til fraktkostnadene for denne ekstrabagasjen, og hjemby!dette hadde blitt innvilget. Her er kvitteringen for skipssekken han leverte inn:
Den norske marineavdelingen i Halifax hadde gjort litt rekognosering langs Nova Scotiakysten, og var enige om at den lille byen hadde en fin beliggenhet[[Fil:042. Lunenburg lå på kysten omtrent ti norske mil syd for Halifax, og hadde et godt skipsverft, en fin havn, og jernbaneforbindelse med Halifax og resten av landet003.195. Beslutningen passet alle parter: de norske myndighetene fikk en leirbeliggenhet som var ideell for marineformål, og all denne virksomheten ville være til stor hjelp for lokaløkonomien både i Lunenburg, Chester (rett nord jpg|200px|mini|Kvitteringen for Lunenburg) og Liverpool (litt lengre ned langs kysten)Olavs Ekstrabagasje.]]
Marinekaptein Hostvedt fikk ordre om å etablere denne leirenDagen etter dro Olav til de norske regjeringskontorene i 80 Broad Street, for NORTRASHIPs regningManhatten. Byggingen begynte så snart forhandlingene med bystyret Det første stedet han oppsøkte var ferdige, og NORTRASHIPkontoret. Der fikk han en eiendom ervervet. Et pussig krav ble satt av bystyret før de gikk med på skriftelig erklæring at leiren kunne bygges: en obligasjon på $5han hadde arbeidet for dem fra 18.000 måtte taes ut april til forsørging av muligens lausunger etter norske hvalfangere15. juni 1944 (tiden han hadde arbeidet på Konsul Christensens farm! Det var faktisk bare ett slikt tilfelle, men til gjengjelden mengde vennskaper som resulterte i gode ekteskap).
Bygging hadde begynt i september 1940, og pågikk fremdeles da Olav ankom Halifax Etter dette besøkte han kontoret til Sosialkomiteen for norske sjøfolk i slutten av oktoberAmerika. Rett etter Her fikk han attest på at de startet ga de kanadiske myndighetene tillatelse han hadde vært på Eidsvold, Katonah fra februar 1943 til å bruke kokerienes fabrikkmannskaper 1 april 1944. Mens attesten ble skrevet ut, spurte han hvordan det sto til å hjelpe den kanadiske byggmesterenpå Eidsvold. Han ble fortalt at sentert hadde forandret seg betraktelig etter han hadde dratt. Mesteparten av mannskapet på Sir James Clark Ross og Suderøy I det siste året hadde stedet blitt brukt som rekonvaliseringshjem for norske sjøfolk som hadde derfor forlatt skipene da fått kjønnssykdommer! Olav kom, fant til og det var ledige lugarplassermed ut at noen han kjente hadde vært der etter ett for intimt samvær med en amerikansk “dame”.
6[[Fil:042.3 Olav kom 003.196.jpg|200px|mini|Olavs “Selvangivelse for seint, og andre dårlige nyheterutreisende utlendinger”.]]
Olav fikk to dårlige nyheter da de kom fram Den samme dagen sente han et telegram til Halifax. Han hadde håpet å være konen Magnhild, med informasjon om hvilke skip han ville bli med på hvalfangst igjen på et av kokeriene som skulle ned i isen, men HJ Bull hadde kommet for seint fram. Pelagos og når det dro fra Halifax 10New York:[[Fil:042.003. oktober og Thorshammer dro dagen etter197. Olav måtte nå være i Nova Scotia over vinterenjpg|200px|mini|Telegram til konen Magnhild.]]
Det som var verre, var nyhetene om Kosmos. Kokeriet hadde sporløst forsvunnet på reisen fra Walvis Bay til Curacao. Det hadde vært et stort søk, men de fant ikke spor etter det store skipet. Dette gikk hardt inn på Olav og resten av mannskapene fra Kosmos. (Først etter krigen fikk Olav greie på hva som hadde hendt. For en beretning om hva som skjedde med Kosmos og mannskapet dens, se Vedlegg 3).
6S/S Stavangerfjord hadde blitt bygd av Cammell Laird & Co.4 HvalbåteneLtd., Birkenhead, England i mai 1917 for Den Norske Amerikalinje A/S (NAL). Hun hadde blitt bygd for å ta passasjerer over Atlanterhavet mellom Norge og USA, og første seilasen var 5. oktober 1918. Skipet hadde rom for 88 Første Klasse, 318 Annen Klasse og 820 Tredje Klasse passasjerer.
Totalt Stavangerfjord seilte på Atlanteren inntil 1938, da S/S Oslofjord ble 107 hvalbåter overført til NORTRASHIP brakt inn. Det ble da mulig å ta Stavangerfjord ut av farten slik at den kunne bli modernisert vinteren etter. Da Tyskerne okkuperte Norge våren 1940, lå den fremdeles i havn i Oslo, og sommeren 1940. 21 av disse den ble beholdt beslaglagt av NORTRASHIP's hvalavdeling for de tre ekspedisjonene tyskerne. De brukt Stavangerfjord som ble sendt sydover fra Halifax høsten samme årdepot-skip under hele andre verdenskrig.
De 16 hvalbåtene fra Syd-Afrika ankom Ved frigjøringen i fire puljer: 24. august (Gos VIII & IX), 3. oktober (Gos I og Kos IVmai 1945, XIIItok NORTRASHIP over, XIV, XVII & XVIII), 5. oktober (Kos XV, XVI & XX) og 20etter gjenoppusingen satte Stavangerfjord inn på en rekke repatriasjonseilaser. oktober (Kos I, II, V & VI og HJ Bull Olav ville bli med Olav om bord)på den første av disse.
Som teknisk konsulent for ombyggingsarbeidet fikk kaptein Hostvedt hjelp av den 70 år gamle tidligere direktøren ved Marinens hovedverft i Horten, kommandørkaptein Christian Blom (født 1870 i Horten), som kom til Halifax 23. oktober 1940. Han var en erfaren skipsingeniør, som nettopp hadde konstruert og oversett byggingen av skoleskipet Christian Radich ved Framnæs Mek. Verksted i Sandefjord.
Blom fant fort ut at hvalbåtene var i temmelig dårlig forfatning, særlig for maskinenes vedkommende15. Omfattende reparasjonsarbeider måtte settes i gang i tillegg til arbeidet med å ominnrede båtene til patruljefartøyer8 Turen Hjem.
Arbeidet skulle utføres ved to verksteder i Nova Scotia: Lunenburg Foundry Company i Lunenburg (syv hvalbåter), og Thompson BrosAvreisen til S/S Stavangerfjord var klokken 12. Machinery Co00 torsdag 20. Ltdseptember 1945. i Liverpool (ni hvalbåter)Olav hadde bare en kort drosjereise fra der han bodde til der båten lå. På grunn Stavangerfjord lå ved piren på enden av alt ekstraarbeidet ble det fort klart at verkstedene trang ekstra arbeidshjelp31. Problemet ble tatt opp med de kanadiske myndighetene, og de ga tillatelse til å bruke noen av det norske hvalfangerene. I løpet av november 1941 ble hvalbåtene flyttet til verkstedeneStreet i Brooklyn, og ikke langt fra der Olav hadde arbeidet skulle starte etter julmed tankrengjøringen.
Kaptein Hostvedt fant fort ut at mange om bord kokeriene og hvalbåtene ikke var erfarne sjøfolk, men industriarbeidere med erfaring fra skogbruk og jordbruk[[Fil:042. I tillegg var det en viss uvilje blant de som var erfarne sjøfolk å gå over på marinefartøyer003. De så ikke på marinegaster som “ordentlige sjøfolk”! Hostvedt fikk dermed store problemer med å finne mannskaper til patruljefartøyene198.jpg|200px|mini|Olavs påstigningskort.]]
6.5 Halifax byEtter at Olav ga fra seg reise-billetten, fikk han påstigningskortet med lugarnummer og køyeplass (Lugar 401, Køye A).Dette var første gang Olav seilte som passasjer på en båt, og det likte han!
Under første verdens-krig hadde Halifax vært en meget viktig samleplass for skip før Stavangerfjord kom til Bergen 30. september. Endelig var de dro tilbake i konvoi over til Storbritannia. Jernbane-forbindelsen med Norge! Her måtte Olav og resten av Canada og en dyp, trygg havn ble uunnværlig for de alliertepassasjerene gjennom passkontrollen. All denne aktiviteten fikk positive økonomiske virkninger på byen, men regningen Mange vestlendinger forlot skipet for dette kom til å bli veldig høy. Den 6. desember 1917 kolliderte den franske lastebåten SS The Mont-Blancreise hjem, lastet med 2.500 tonn sprengstoff, med det norske skipet SS Imo. Eksplosjonen som fulgte var den største eksplosjonen inntil atombomben i 1945. Nordre del av Halifax men Olav ble jevnet med jorden, og over 2.000 innbyggere ble drept, og 9.000 såret. Ti-tusener mistet hjemmet sitt og hadde ingen steder å boombord.
Byens økonomi fikk et knekk etter første verdenskrig, til tross for all bygge-virksomheten etter eksplosjonen[[Fil:042. Et positivt skritt var byggingen av Ocean Terminals, en moderne terminal hvor båtpassasjerer kunne gå direkte fra passasjerbåtene inn på toget til resten av Canada003.200.jpg|200px|mini|Passkontrollkortet i Bergen.]]
Ved utbruddet av andre verdenskrig, hadde byens havn igjen blitt strategisk viktig for konvoitrafikken over Atlanterhavet.
Da HJ Bull kom til Halifax, så mannskapene på hvalbåtene at en mengde handelsskip hadde samlet seg i havne-bassenget15. De forsvant en uke etter, 28. oktober, med kurs for Storbritannia, som “Konvoi HX84”. Av 38 handelsskip i konvoien ble fem sunket av det tyske slagskipet Sheer. I tillegg ble eskortefartøyet HMS Jervis Bay beskutt, og gikk ned med mann og mus i forsøket på å forsvare handelsskipene. Det var fire norske skip med HX84, men ingen av disse gikk tapt9 Hjemkomsten.
6.6 Farvel til venner, og opphold om bord Sir James Clark Ross.
Etter at hvalbåtmannskapene Det var forbi med alle de ville feiringene i Oslo hver gang utenlands-nordmennene kom tilbake til fedrelandet. Det var likevel mange som hadde kommet om bord Sir James Clark Rossmøtt opp, dro mange av dem men velkommsten hadde en heller sur smak i forskjellige retningermunnen. De som Dokkarbeiderne i Oslo var unge på streik og hadde god helse søkte enten over på et handelsfartøy eller gikk frivillig inn båtmannskapet måtte selv hoppe i Den norske marinen eller Det norske flyvåpnet nær Toronto. Selv om den norske regjeringen i London land for å fortøye skipet! Under krigen hadde innført verneplikt for alle friske nordmenn mellom 20 de blitt godt betalt av tyskerne, og 35 år gamle, kunne dette bare påtvinges i Storbritanniahadde blitt ordentlig bortskjemte. (Unntaket Nå da tyskerne ikke var sjøfolk i handelsflåtensjefer lenger, måtte de nøye seg med normale lønninger, og det likte de ikke. Inntrykket de som ble klassifisert som krigsviktige arbeidere). Verneplikten kunne ikke innføres i Canada eller USAkom hjem fikk, som begge hadde strenge lover mot rekruttering fra fremmede makter på deres jord. I var at disse to landene nordmennene heller ville ha tyskere i landet! Etter en slik dårlig mottagelse kunne bare frivillige gå inn i de norske styrkeneikke Olav fordra dokkarbeiderene resten av livet.
Da Olav var over 35 år gammel, og klassifisert som industriarbeider, ble han tilbudt jobb Etter at de hadde gått i land , måtte Olav vente litt på skipsverft i Liverpool i Nova Scotia. En av guttene han hadde reist sammen med fra Syd-Afrika, Kristen Dammen fra Skjee ekstrabagasjen sin (21 år gammelskipsekken), valgte å gå inn i marinen, og forlot snart skipetderetter komme seg over til Vestbanen. Bjarne Brynjulfsen fra Dyrsø og Ole Sogn fra Kongsberg-kanten, fikk og aksepterte samme tilbud som Olav, og ble om bord kokeriet inntil videreHan kom fram til Magnhild på Lerskall sent den 2. oktober 1945. Det var da nesten seks år siden han hadde sett henne sist.
Til stor overraskelse for alle forlot kapteinen på HJ Bull, Aksel Akselsen, Halifax. Sammen med broren, Hans, dro han ned til New York, og fant der en finsk båt hvor mesteparten av mannskapet hadde rømt i land. Båten tok de til Petsamo, den isfrie havnebyen Finland da hadde på Kolahalvøya. På dette tidspunktet var Finland nøytralt, så de fortsatte reisen over land hjem til Dyrsø. Hvilke grunner han hadde for å dra hjem er ikke kjent, men dette kom helt uventet på mannskapet hans, og ble ikke særlig godt mottatt.
Etter noen dager om bord på Sir James Clark Ross ble det mulig å gå i land. Olav besøkte Den norske sjømannskirken, lokale barer og NORTRASHIP kontoret. Hos dem satte han inn pengene fra siste vinters hvalfangstekspedisjon, samtidig som han tok ut 100 kanadiske dollar, og ordnet med et trekk for seg selv på 17 dollar uken inntil han var i fast lønn igjen.
Mens de var om bord Sir James Clark Ross==='''Kapittel 16: Etterkrigsårene, fikk Olav høre at det var mulig å sende brev hjem til kona, Magnhild, i Norgeet sammendrag.'''===[[Fil:042.003. Helt siden Tyskerne kom til Norge, hadde han ikke hørt noe fra henne, og hadde ikke fått sagt i fra at han fremdeles levde, eller hvor i verden han var201. jpg|200px|mini|Olav ble fortalt at reisebyrået “Thomas Cook & Son” kunne arrangere at brev kom fram til okkuperte Norge. Det var strenge regler og Blakken på hvordan dette skulle gjøres: brevet kunne ikke være på mer enn to siderDøvle, måtte være skrevet på ulinjert papir og måtte legges i adressert konvolutt uten frimerke. Brevet ble levert inn til Thomas Cooks kontor i HalifaxArnadal, som sendte det til London med bud (om bord en båt)mars 1946. Etter sensuren hadde sett på det, ble brevet lagt inn i en annen konvolutt addresset til “Post Box 506, Lisboa, Portugal”]]16. Der tok den lokale Thomas Cook representanten, brevene og satte 1 Tilbake på portugisisk frimerke og la det i postkassen. Portugal var nøytralt, så de hadde fremdeles postgang til tyskokkuperte Norge. Dette kostet Olav to kanediske dollar per linje, så Olav klaget bestandig etterpå at “det kosta ei heil formue!” Magnhild fikk brevet, men selv om sensorene hadde klipt store hull i brevet, så visste hun i alle fall at Olav var frisk og hadde det brahvalfangst.
Ventetiden om bord Sir James Clark Ross var kjedelig, med bare småbesøk i land. Olav fortalte, imidlertid, om en episode som gjorde ting litt livligere: “En dag mens vi lå om bord Rossen, fikk seg et sjokk da han kom politi og soldater plutselig over rekkahjem til Norge. De leita over heile skuta etter Han kom fra et land med en ulovlig radiosender de trudde var om bordoverflod av varer, til et land der alt manglet. Skipsradioen Tyskerne hadde jo blitt plombertkjørt landet helt ned på felgen, så den og levestandarden var det itte, og ingen visste noe verdens ting om en sender. De fant ingen ting, og nå lavere enn da han dro igjen. En par dager etter kom de igjen, og samme huskestua. Ingenting fant de. Kanadierne måtte væra nervøse for at noen skulle si i fra til unervannsbåtene når konvoiene var i farta”av sted seks år tidligere.
De om bord på Sir James Clark Ross fikk aldri noe skikkelig forklaring på hvorfor politiet Den eneste gode nyheten var at Magnhild hadde kommet om bordgreid seg godt mens han var borte. Det gikk imidlertid rykter om at radiosendinga Gården hadde kommet fra et hus gitt henne alt hun trengte av mat (melk, kjøtt, poteter, korn osv), og til og med nok til å hjelpe noen av slektningene sine. Mange folk bød seg også til å hjelpe til på landgården, ikke langt fra der skipet var forankretmot å få mat for dagen og litt ekstra.[[Fil:042.003.202. To lærerejpg|200px|mini|Magnhild, som var nazistspionermed sønnen Torbjørn, ble tatt og skutt tidlig i september 1946. Olav tok med bilde ut på stedet!hvalfangst.]]
I midten av desember fikk Olav og de andre som bodde om bord hadde igjen kommet for sent fram til å være med på kokeriet beskjed om at Sir James Clark Ross snart skulle seile fra Halifax hvalfangst den vinteren. Han bestemte seg for å begynne hugge ved for å gå i tankfarttjene penger, men for det trang han en hest. Kokeriet skulle frakte olje mellom Aruba, i Det karibiske hav, og byer på østkysten av USAI oktober kjøpte Olav en vestlandshest fra svogeren Jørgen Sommerstad for 2. Skipet skulle seile 26500 kroner. desemberHesten het Blakken, så Olav og resten men dette var en dårlig handel. Hesten hadde blitt hærpesert med av gjengen som skulle arbeide på verften tidligere eier, måtte pakke kofferten sinog hadde en tendens til å “fly ut”.En kunne ikke stole på at hesten ville stå
De dro opp stille, og det var vanskelig å arbeide med han. Olav ble, imidlertid, snart vant til jernbanestasjonen lynnet til Blakken, og hogg i Halifaxskogen hele den vinteren.[[Fil:042.003.203.jpg|200px|mini|F/F Empire Victory.]]Sommeren 1946 arbeidet Olav på gården, og begynte så den 27. august fikk Magnhild en gutt (forfatteren). Olav hadde bestemt seg for å dra ut på ei ny togreisehvalfangst igjen vinteren 1946-47, men var hjemme lenge nok til at han fikk med seg barnedåpen til sønnen sin, 15. september 1946.
6[[Fil:042.7 003.204.jpg|200px|mini|Mannskapet på Empire Victory kommer hjem etter sesongen.]]Olav kom hjem fra hvalfangst 24. mai 1947, og han hadde da tjent 5.435 Kr. på sesongen. Hyrekontrakten hans hadde vært: Lønn 410 kroner/ måned. Overtid 2,00 kroner/ time. Krigstillegg 250 “Camp Norway”kroner/ måned. Fangstandel 0,0274 kroner/ Fat olje.Det er interessant å se at han fremdeles ble betalt “Krigstillegg”. Antagelig var dette fordi det fremdeles var fare for at skip skulle gå på miner fra krigens dager.
Mens Olav var om bord i Sir James Clark Ross ble leiren i Lunenburg bygd. Det lå syd for havna hjemme på en åtte mål stor tomt kjøpt Lerskall sommeren 1947, men dro igjen ut på vegne av NORTRASHIP. Byggarbeidet begynte tidlig i oktober, så snart beliggenheten hadde blitt fastsatt. Bygghastigheten var imponerendehvalfangst med F/F Empire Victory 3. Tomteutgraving startet til og med før byggkontrakten hadde blitt undertegnet! Det tok ikke mange ukene før det var tak på brakkeneseptember.
Så snart taket var på, satte de norske arbeiderene et lite grantre på møneHan kom tilbake til Norge 15. mai 1948, og krevde en drink fra byggmesterendet ble hans siste hvalfangstsesong. Denne skikken var helt ukjent for kanadiereneHan hadde ikke likt seg på Empire Victory, men de var med han hadde tjent nok til å betale resten av gjelden på moroa! Bygningene ble satt opp på seks ukerLerskall. Han tilbakebetalte 10.100 Kr., uten noen uenigheter mellom byggherre, anleggsfirma eller myndigheterog var derved skyldfri.
Den 27. november var brakkene ferdig innredd. Med deltagelse av norske og kanadiske militære og sivile myndigheter, ble Camp Norway offisielt åpnet 29. november 1940. Etter flaggene til begge nasjonene hadde blitt heist over leiren, ble det stor feiring med parade og senere middag og dans.
Det hadde egentlig vært meningen at to mannskaps-brakker skulle bygges, men etter at det ble gitt tillatelse for hvalfangerne å arbeide i land, ble bare en boligbrakke og en spisebrakke oppført.
Senere ble også ei messe16.2 1950-tallet.[[Fil:042.003.205.jpg|200px|mini|“Jarlsbergbrun” på Lerskall, 1960.]]De neste tolv årene hogg Olav tømmer i skogen om vinteren, to lagerbygninger og arbeidet på gården om sommeren. Det var typiskt et snekker-verksted bygd par kuer og noen griser i fjøset, en hest på stallen og 20 høner i leirenhønehuset. En skole-bygning nær ved Melken ble leid sendt til meieriet i Tønsberg med melkebilen, og brukt for de som ble sykeslakter Aspelin på torvet i Tønsberg tok seg av slaktedyrene. Det var ingen rom for offiserer en idyllisk tilværelse, men det var lite med penger i leiren, så de bodde privat utenfor leirenhuset.
6Dorothy Holst var ansatt i Sjømannskirken i Brooklyn inntil 1962 da hun gikk av med pensjonen.8 Togreise Hun flyttet så til Liverpool Oslo, hvor hun var en frivillig hjelper i Sjømannskirken. Hun døde i Nova Scotia1978, 78 år gammel.
Toget til “Halifax and Southwestern Railway” fra Halifax til Liverpool var et lite lokaltog som tok dem langs syd-østkysten av provinsenBlakken fikk kolikk i 1954, den såkalte “South Shore”og det ble hans bane. Landskapet de reiste igjennom Til erstatning kjøpte Olav en flunkende ny trator våren 1955. Det var småkupet med smågårder og skogbiteren liten grå Ferguson TE20, akkurat som hjemme en legendarisk traktortype i VestfoldNorge. Bare stasjonsnavnene Den hadde hydrauliske løftestenger bak, og var forskjellige. De følte seg nesten hjemmespesielt egnet til norske småbruk.
På Mahone Bay-stasjonen skiftet en del av passasjerene tog for å ta et lite sidespor ned Samme året gikk Olav over til Lunenburg. Flere av nordmennene gjorde dette for å komme seg ned fore opp kalver til Camp Norwayslakt. Olav, og resten av gjengenEi ku ble beholdt, men melken ble imidlertid med toget videre heretter bare benyttet til husbruk. For å få mer høy til de kom dyra, forpaktet han jordene til Liverpoolnaboen Ole Berg, på Berg.[[Fil:042.003. Jernbane-stasjonen i Liverpool lå 206.jpg|200px|mini|Sølvbryllupsdagen på nordkanten av byen Lerskall, 1962: Foran: sønn Torbjørn med Magnhild og Olav.Bak: Forlovere Jørgen og var en forholdsvis storAstrid Sommerstad, fin trebygning, for ett så lite stedHjørdis og Arne Skjelland.]]
6[[Fil:042.9 I Liverpool 003.214.jpg|200px|mini|venstre|Olav og svigerdatteren Eileen i Nova Scotia75-års fødselsdagselskapet, 13. juni 1980.]]
[[Fil:042I 1960 ble Olavs sønn ferdig på folkeskolen i Andebu og begynte på videregående skole i Tønsberg.003.129.jpg|200px|mini|Slik ser forsiden av “Fraser’s Boarding House” ut Han sto også til Konfirmasjon i dagAndebu Kirke, Det er nå en privatboligmed et stort familie-selskap på Geirastadir Turisthytte etterpå. (Foto: Kim Ingram, 2009)]]
Byen To år senere feiret Olav og Magnhild sølvbryllupsdagen hjemme på Lerskall. I de 25 årene de hadde blitt grunnlagt av franskmennene ved vært gifte hadde Olav vært borte fra Magnhild en elvemunning hvor de kjøpte pelsverk tredjedel av Mikmaq indianerneekteskapet. Dette var ikke uvanlig blandt hvalfangere. Etter at fransk-mennene hadde blitt hivd ut av Nova Scotia[[Fil:042.003.209.jpg|200px|mini|Eileen Wright, brukte de britiske kolonistene stedet som en liten fiskeby fra 1759. Den fikk da navnet sitt etter byen Liverpool i EnglandOlav’s framtidige svigerdatter.]]
Byen vokste i 1780-årene da mange royalister flyttet dit etter den amerikanske revolusjonen, og igjen etter som fiskeindustrien ekspanderte. På slutten grunn av 1800-årene hadde byen også fått et skipsverft. Ei papirmølle at Olav nå hadde blitt startet i 1929 i Brooklynfast inntekt, bestemte han å slutte med forpaktninga på den andre siden av elvaBerg. Disse Husdyrbeholdningen ble viktig arbeidsgivere for byen redusert, slik at Magnhild lett kunne greie å stelle med dem uten noe hjelp. Det eneste arbeidet Olav nå hadde på gården var å gjøre høyonna sammen med Magnhild, Torbjørn og omegnenhesten Brun.
Byen Den 26. mai 1964 var litendet Bruns tørn til å få kollik, med huser av tre og egne hagertil slakteriet bar det. Dette gikk hardt inn på Olav. Pensjonatet lå hendig Hesten var han nære venn, og den ble dypt savnet. Den sommeren fikk han låne Bruna til; bare en kort spasertur til skipsverftet og Main Street med alle forretningenesvigerfaren på Holt, for å få inn høyet.
Brennvinshandleren tok seg en tur på byen sent på ettermiddagen den 24. desember, og fikk seg en overraskelse. Han kom farende tilbake på pensjonatet og beklaget: “Her er de helt ugudelige. Alle forretningene er åpne og ingen feirer jul! Jeg må ha en dram.” Den ene drammen led til den andre, og tidlig på kvelden svimet han av med hode under senga. Utover kvelden forsvant brennvinet, etter som resten av nordmennene forsynte seg av lageret. Karen under senga tjente ikke ett øre!
Rett Olav hadde begynt å motta en liten sjømannspensjon i 1969. Denne pensjonen økte betydelig i 1970, etter jul krigseilasene ble inkludert (7Han hadde mer enn 150 måneder anerkjent seiling). januar 1941) registrerte Endelig fikk Olav seg offisielt på det lokale postkontoret i Liverpoolog Magnhild noe igjen for alle de årene de hadde vært borte fra hverandre.
Mens de ventet på å begynne på skipsverftet, satt de norske hvalfangerene Olav og Magnhild kom til Edinburgh sommeren etter for å hørte på radioenbesøke sønnen. På kortbølgen kunne de lytte på sendingene til de norske hvalfangerene nede Han var nå Sivil-ingeniør og hadde stilling som broingeniør i Antarktisstatens veivesen der. Han hadde også møtt ei jente, og Olav og Magnhild ble vist rundt Edinburgh og av hennes foreldrene, David og Elizabeth Wright.
De tre norske hvalkokeriene PelagosDen 15. mars 1973 giftet sønnen Torbjørn seg med Eileen Wright i Cannongate Kirk, Ole Wegger Edinburgh. Olav og Thorshammer kommuniserte hele tiden med hvalbåtene sineMagnhild kom over til bryllupet, hvor og besøkte også huset de nygifte hadde sett hval, hvor mange hvaler de hadde skutt og hvor de skulle møteskjøpt. Dette Det var veldig interessant for gamle hvalfangere. De en tomannsbolig i Liverpool hadde kommet Penicuik, en liten by halvannen mil syd for seint fram til å være med på hvalfangst, men de kunne i alle fall følge med på morroa. Men plutselig ble det dønn stille. Karene i Liverpool hørte ingenting hverken fra kokeriene eller hvalbåtene. Hva hadde skjedd? Hadde alle sammen forsvunnet på samme måten som Kosmos? Igjen tenkte de på venner og kjente ombord. Et par måneder senere fikk de, imidlertid, svar på hva som hadde skjedd (Se Vedlegg 5)den skotske hovedstaden.
I slutten av januar 1941 begynte Olav Ut på høsten ble Magnhild alvorlig syk og de andre norske verksteds-arbeiderene hos “Thompson Brothers Machinery Company Limited”innlagt på sykehuset i Tønsberg til observasjon. På verftet var det omtrent 20 nordmenn som arbeidet med å sette i stand hvalbåteneHun døde der uventet tre dager senere, den 10. september 1973, 58 år gammel. Olav fikk jobb som stilasjebyggerMagnhild ble gravlagt på Andebu Kirkegård, og satte opp plattformer langs skutesidene slik at reparatørene kunne komme til15. september 1973.
[[Fil:042.003.132.jpg|200px|mini|Thompson Brothers Machinery Company Limited]]
Arbeidet på de ni hvalbåtene i Liverpool besto av:
Reparasjoner og vedlikehold av maskineri.
Reparasjoner av spant og skifting av plater i skroget.
Bygging av barbett og plattform forut for en 10 cm. kanon.
En plattform på hver brunokke for 12,7 mm mitraljøser.
Plattform akterut for en 37 mm kanon.
Slippbaner for synkeminer på hver side.
På noen fartøyer, installasjon av asdic og synkeminekastere.
Innebygging av kommandobrua.
Konstruksjon av ammunisjonsrom.
Innredning av alle lugarer ombord.
Det ble lange dager Magnhilds død kom som et stort sjokk for Olav og resten av nordmennene. Det Han var hardt arbeide 10 år eldre enn henne, og vinteren at hun skulle gå bort først, var sur helt uventet. Julen 1973 fløy han over til sønnen og kald. Olav klaget senere svigerdatteren i livet at han hadde aldri arbeidet Penicuik i så ufyselige forhold. Han sa bestandig at “det Skottland, og var hos dem en kæll trekk heilt fra nordpolen rett ned ryggen min”måned. Han fikk faktisk helseproblemer senere på krigenOppholdet ble til stor hjelp for han, som også plaget og han kom seg til hektene igjen før han resten av livetdro tilbake til Lerskall. Han måtte nå venne seg til å stelle for seg selv. Erfaringen fra hvalfangsten ble til stor nytte.
En uvanlig ting var at de nyvervede marinegastene bodde ombord båtene mens de lå på verftet. Slikt møtte Olav igjen reisekameraten sin fra HJ Bull, Kristian DammenHan solgte traktoren til broren Jørgen sent i 1973, og andre unge gutter året etter overførte han kjente fra førgården til sønnen, Torbjørn. Kristian var nå Samme året sluttet han på Kos XXKaldnes, under Løytnant Voltersvik. På dagstid trente marinegastene hvor de kunne finne seg et sted, slikt som i skoglysninger, langs veikantene og i områdene nær havnen. Lokalbefolkningen ble fort vant til alle skøyerstrekene og spilloppene til de norske marinegastenefulltidspensjonist.
I Liverpool var det vanlig at barn så unge som 4 år gamle kom ombord amerikanske og andre besøkende fartøyer. Der fikk de litt mat og noen godsaker, hvis sjøfolkene synes synd på dem.
En slik pjokk var Bill Whalen som hadde åtte søsken. Faren arbeidet i en fiskeforedlinsfabrikk og hadde ikke mye å rutte med. Bill likte å være sammen med nordmennene, og det var ikke lenge før han ble deres spessielle maskott. Flere av de norske var gifte, og hadde selv barn som de nå ikke kunne komme tilbake til. Bill kunne aldri glemme at en av nordmenne ga han en 20 dollars seddel på bursdagen sin, det samme som faren måtte slite en heil uke for på fabrikken!
[[Fil:042.003.133.jpg|200px|mini|Olav og to fiskekamerater med fangsten av laks.]]
Ikke lenge etter at de hadde begynt på verftet hadde de kongelig besøk. Kronprins Olav og kronprinsesse Märta var på offisiellt besøk til de norske styrkene i Nova Scotia. Etter at de hadde vært på Camp Norway i Lunenburg, kom de til Liverpool. Den 12. februar 1941 inspisere kongeparet de marinegastene som oppholdt seg ombord hvalbåtene. På dette tidspunktet var det fire hvalbåter under reparasjon i Liverpool, med omtrent 50 gaster ombord. Etter parade og inspeksjon, møtte kongeparet marinegaster og skipsmaskotten Bill Whalen. Bill var en liten luring, og da han fikk en dollarseddel av kronprinsen, kommenterte han: “jeg har jo også en tvillingbror!” Han fikk en ekstra dollar til broren sin, og alle fikk seg en god latter.
Mange av de norske arbeiderne i Liverpool hadde fagkunnskaper som manglet på verftet. Selv om verkstedet hadde flere diselmotorspesialister, visste ingen lengre noe om dampmaskiner. Da det nå ble nødvendig å reparere de norske hvalbåtene med slike maskiner ble de norske spesialistene helt uunnværlige.
[[Fil:042.003.134.jpg|200px|mini|De norske gjestene på Pensjonatet: Ukjent, Ukjent, Ukjent, Olav Hallenstvedt, Bjarne Brynjulfsen, Ukjent, Ukjent.]]
“Dampgjengen”, som de ble kalt, arbeidet først med å reparere hvalbåtene, og senere på krigen med å reparere og vedlikeholde gamle dampdrevne kaneaiske korvetter.
Søndag var hviledag, og nordmennene likte å ligge litt lenge om morgen16. De arbeidet seks lange dager i uka, og syntes de fortjente litt fred og ro den syvende dagen5 Pensjonistårene. Men ro fikk de ikke, for de var nå i “Ny-Skottland”. Nesten hver eneste søndag masjerte et sekkepipekorps forbi pensjonatet på vei til en kirke litt lengere bort i gaten og vekket opp hele nabolaget. Olav fikk et varig hat for sekkepiper, som bare minket etter at han fikk skotsk svigerdatter, og besøkte Skottland senere i livet.[[Fil:042.003.135.jpg|200px|mini|Ole Sogn (fra Skollenborg rett syd for Kongsberg) og Ukjent.]]De fleste nordmennene i Nova Scotia hadde flust med penger. Hvalfangerene hadde først fått en midlertidig utbetaling av “parten”, og litt senere resten av fangstparten. Prisen på hvalolje var høy på grunn av krigen, så det ble en anserlig sum på hver. De eldre karene (som Olav) satte meste av det i “Banken” (NORTRASHIP), mens de yngre kjøpte seg fine biler. De kunne jo ikke sende penger hjem, og det var lite ellers å kjøpe, så det ble en overflod av biler blandt nordmennene i Liverpool. Kristian Dammen, for eksempel, kjøpte først en Dodge, så en 1939 modell Ford V6!
En søndag ut på vårparten 1941, dro I 1980 ble Olav tildelt Krigsmedaljen og Deltagermedaljen for sin innsats under krigen. Disse ble rammet inn og tre andre nordmenn hengt på fisketurveggen. En av dem hadde bil, så de dro først nordover til en liten by som het Bridgewater, ved munningen av LaHave elva. Bridgewater hadde en stor papirmølle og var Han feiret også 75-årsdagen samme året med et stort familieselskap på et viktig jernbaneknutepunktselskaps-lokale i Tønsberg. De så seg litt rundt om i byen, Olav kjøpte seg et prospektkort, og de dro så videre innenlands langs LaHave elva mot New Germany
Dette var et skogdistrikt med liten bebyggelse. De fant seg et fiskested, og snart hadde de mange fine lakser. Olav mimret senere ble alvorlig syk i livet om hvor fint de hadde hatt det på den fisketurendesember 1984. En av karene hadde fotografiapparat Sønn og svigerdatter kom over fra England for å være sammen med seg, og fangsten ble minnethan den siste jula. Det Han ble nok laks lagt inn på menyen sykehuset i pensjonatet dagen Tønsberg 29. desember, men overført til Andebu Pleiehjem etter!Arbeidet med å gjøre om og reparere hvalbåtene gikk framovernyttår. Den første båten som ble ferdig var den forholdsvis nye HJ BullHan døde der 30. Båten forlot Nova Scotia 5. mars for å tjenestegjøre som patruljefartøy utenfor Islandjanuar, seks uker før han ville ha fylte 80 år.
Ut på våren fikk hvalfangerene i Liverpool et par gode nyheterDen 5. Det første var at ett februar ble han gravlagt ved siden av kokeriene som hadde forsvunnet i Antarktis hadde dukket opp igjen. Thorshammer hadde sluppet unna tyskerne og var Magnhild på vei tilbake til HalifaxAndebu Kirkegård. Den andre gode nyheten var at det ville bli gode muligheter for hvalfangerene i Liverpool å komme på hvalfangst igjen neste sesongEn gravstøtte markerer nå hans siste hvilested.
På Fraser’s Boarding House ble det tatt bilder av nordmennene og vertskapet til minne om det fine oppholdet de hadde hatt der.
Fru Fraser hadde vært ei enestående vertinne som var snill med alleSLUTT. Hun var glad (Lagt inn i barn, og når barnebarna til broren hennes kom innom på vei hjem fra skolen, fikk de bestandig “cookies”Andenbu bygdebok 3 av Odd H. Jessie hadde tre unge jenter til å hjepe til Kolkinn 2015 med husstellet. En av jentene het Irene Levy, mens den andre het Myrtle Dolliver. Myrtle var 21 år gammel da hun arbeidet der, og senere giftet seg og flyttet til Toronto. Hun husket godt arbeidet på pensjonatettillatelse fra Torbjørn Hallenstvedt).
Tidlig i september 1941 sa nordmennene farvell til Liverpool og tok toget tilbake til Halifax.
[[Fil:042.003.137.jpg|200px|mini|Dette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum]]
Dette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum, som ”takk for gjestfriheten som ble vist Den norske marines personell som var ===='''VEDLEGG 1: Hvalfangst i Liverpool 1940-41”Antarktis før andre verdenskrig. (Foto Kim Ingram 2009)'''====
I Lunenburg er det en liknende støtte, men den er til ”MINNE OM KONGELIG NORSKE MARINES PERSONELL OG NORSKE SJØFOLK SOM KOM TIL LUNENBERG OG TRENET I CAMP NORWAY UNDER ANDRE VERDENSKRIG”
De sjøfolkene som kom til Liverpool og arbeidet på verftet der, har nok blitt glemt1.1 Før Første Verdenskrig.
Begge minnesmerkene ble avduket Norsk hvalfangst er av meget gammel dato. Det er funnet bevis på at kystfolket i juni 1994Norge allerede i oldtiden hentet næring fra de mindre hvalartene. Fangsten foregikk med de mest primitive metoder. I robåter dro man ute etter kjempene for å stikke dem ihjel med håndharpun eller spyd.I seilskutenes glanstid, fra 1600 til ca.1850, deltok ikke Norge i utbredt grad i hvalfangsten, så nederlendere, briter og amerikanere hadde verdenshavene for seg selv.
6At Norge i hvalfangstens neste periode kom til å være den ledene nasjon, skyldes utelukkende Tønsbergmannen Svend Foyn. Han forsto at det måtte bli en omlegning av fangstteknikken. Hvalfangsten måtte gå over fra håndverk til industri. 10 Tilbake Han eksperimenterte med fangstmetoder, og i Halifax1863 konstruerte han den første harpunkanon. Før ble harpunen kastet mot hvalen, men han monterte den i en kanon i baugen på fangstbåten, slik at skytteren bare hadde å trykke på avtrekkeren når hvalen var på skuddhold. Harpunkanonen monterte han på en dampdrevet båt som drev fangst fra en landstasjon i Finnmark. Det var Spes & Fides, Foyns og verdens første hvalbåt, som gikk av stabelen på Nylands verksted i Oslo i 1864. Den var 94 fot lang og hadde en tosylindret høytrykks dampmaskin på 20 hestekrefter som gav den en fart av 7 knop, på den tid var det en anseelig fart. Svend Foyn hadde suksess med sine metoder, og de ble kopiert verden over.
OlavTakket være Foyns suksess fikk hvalfangsten en veldig oppsving, og de andre hvalfangerene fra Liverpoolpå Finnmarkskysten ble det anlagt 19 hvalstasjoner. Men hvalfangsten ble for intens, tok seg inn og det ble lagt ned en lov i 1904 som sa at all fangst av hval på et lite gjestgiveri i Halifaxkysten av Nord-Norge var ulovlig. Alt før loven ble drevet igjennom ble Vestfolds hvalredere klar over at hvalfangst utenfor norskekysten ikke hadde noen fremtid, mens de ventet på og man begynte å få seg en ny jobsøke etter nye fangstfelter.
[[Fil:042Samtidig med at selskapet ble opprettet, bygget Chr.003Christensen om et gammelt lasteskip til verdens første moderne flytende kokeri.138På dette kokeriet ble hvalen flenset ved skipssiden og spekket tatt ombord for å lage tran.jpg|400px|mini|(Dette var fremgansmåten brukt på Ørn 2, som Olav utenfor gjestgiveriet i Halifaxvar med fra 1928 til 1930). Man utnyttet kun spekket, kjøttet ble overlatt til haier og spekkhoggere, sent i 1941grunnen var at man ikke hadde noen metoder for oppbevaring av kjøttet.]]
Thorshammer hadde kommet tilbake Kokeriet ble først satt inn i fangst ved Svalbard, men noen år etter sendte Christensen, P Bogen og Johan Bryde hvalkokerier til Halifax 29Sydishavet. juni etter en begivenhetsrik sesong i Antarktis (Se Vedlegg At de nye fangstmetodene var lønnsomme viser statistikkene. Fra 1904/05 til 1915/16 steg fangsten fra 5). På veien nordover hadde de seilt sammen med hvalbåtene sine og hadde vært innom Montevideo, Trinidad, Curacao (losset en del av hvaloljen sin der), og så 302 fat til New Orleans (losset resten av hvaloljen)558. I New Orleans hadde hvalbåtene blitt levert inn på verksted i Algiers (en bydel av New Orleans), og hvalbåtmannskapene hadde kommet ombord i kokeriet806 fat olje.
Etter Fangst fra landstasjoner var avhengig av lisens fra det som hadde skjedd i januar syntes NORTRASHIP at land innen hvis territorialfarvann fangsten fant sted. På kysten av Afrika ble det var for risikabelt å fange hval i Syd-Atlanteren 1941-42utstedt altfor mange lisenser. Et område hvor hvalfangst kunne skje uten stor fare for å bli tatt av tyskerneI 1909 eksisterte kun to selskaper, men i 1913 var vest for Syd-Amerikaman kommet opp i 26 selskaper. Et amerikansk firma Det gikk som før krigen hadde kjøpt mye spermolje av nordmennene, utpekte dette feltet til NORTRASHIPdet måtte gå. De bekreftet også at den amerikanske våpenindustrien trang spermolje for smøring av presisjonsinstrumenter. De undertegnet en kontrakt med NORTRASHIP for kjøp av hele produksjonen for sesongen 1941-42 til en pris på $120 per tonn. De britiske myndighetene likte selvfølgelig Afrikafeltet tålte ikke en slikt bruk av Thorshammer. Bare etter en offisiell erklæring om at spermoljen var krigsviktigbelastningen, britene segog i 1913 måtte fangsten nedlegges i det område som inntil da hadde vært det mest lønnsomme i hvalfangstens historie. De ville jo mye heller Selskapene ble reddet fra ruin ved at skipet hadde transportet olje kokeriene under første verdenskrig ble satt i fraktfart til Storbritanniaeventyrlige rater.
På senvinteren kontaktet NORTRASHIP Den amerikanske marine og inngikk en avtale med dem om beskyttelse: dersom fientlige fartøyer ble observert, skulle US Navy sende ut fly og fartøyer fra Balboa, ved Panamakanalen. Etter forslag fra sjefen for hvalkomiteen i NORTRASHIP, konsul Lars Christensen, skulle det også anskaffes et mindre sjøfly. Det skulle stasjoneres ved siden av kokeriet og brukes til å speide etter hval og fientlige skip i fangstområdet. Etter litt leting ble et fire-seters Beechcraft F-17D sivilt sportsfly, bygget i 1939, innkjøpt til den norske stats regning
Etter at Thorshammer kom til Halifax i slutten av juni, mønstret over 100 av mannskapet av1. Kokeriet ble så liggenes i Halifax over sommeren og var der fremdeles da Olav kom dit i september2 Mellomkrigsårene.
De som ville ut på I tiden etter den første verdenskrig hadde norsk hvalfangst igjenen veldig oppsving, dro til 8 Prince Streetnoe som skyltes nye oppfinnelser. Før hadde de flytende kokeriene vært oppankret ved land, Halifax hvor NORTRASHIPs hvalfangstavdeling hadde leid et kontormen nå forlot de ankringsplassene for å oppta fangst langs iskanten av sydpolkalotten i fritt internasjonalt farvann. Der Her var Fred Heyerdal sjef det en fin bestand av jevn, stor blåhval, hvalbåtene slapp å vende helt tilbake til land, og sto for verving man var uavhengig av mannskapet til neste sesongkonsesjonsloven.
Olav En annen ting som også revolusjonerte hvalfangsten var heldig at en hvalskytter Peter Sørlies oppfinnelse, opphalingsslippen. Flensingen av separatørene på Thorshammer hadde mønstret hvalen langs skipssiden var tungt og avhengig avværforholdene, og han fikk stilling som 2slett ikke ufarlig for flensene. seperatør/arbeiderNå monterte Sørlie en opphalingslipp på kokeriet Lancing. Dette var Denne oppfinnelse gjorde en jobb han likte så og si uavhengig av værforholdene, man slepte hvalen ombord på dekket og trivdes medman kunne bearbeide hvalen mens kokeriet var i fart. Lønningen for denne sesongen ble satt til:Fast Lønn: 190,00 kroner/ månedOvertidslønn: 1,50 kroner/ timeKrigstillegg: 3,22 kroner/ dagFangstandel: 0,0274 kroner/ fat olje
Det De første kokeriene var mange kjente ikke bygd for hvalfangst, men var blitt omgjordte passasjerbåter eller oljetankere. (Thorshammer, som mønstret på Thorshammer Olav var med flere ganger, var et typisk tilfelle) Først i Halifax1929 begynte det å bli gjordt skip som var spesielt bygd for hvalfangst. (En av de første og største av disse var kameraten hans fra LiverpoolKosmos, Ole Sogn fra Kongsbergkanten. Et par andre Andebu-karer ble som Olav også var med: Einar Gallis fra Kodal og Lorents Berg fra Høyjord.på flere sesonger)
Allerede i august hadde det blitt bestemt De nye oppfinnelsene førte til fri pelagisk fangst, man var uavhengig av NORTRASHIP i New York at for neste sesongen skulle Thorshammer ta med så mye provianter at det ikke var nødvendig med et forsyningskiplandstasjoner og konsesjon. Til Nye hvalfangstselskaper ble dannet, og med levende griser ble tatt ombord så startet hvalfangsten for å ha ferskt kjøttalvor. En grisepasser ble ansattI rekordsesongen 1930/31 hadde Norge 29 flytende kokerier, fem landstasjoner og den jobben fikk Peder Odberg fra Hvarnes160 hvalbåter.
Thorshammer dro den 17. september Den fantastiske oljeproduksjonen førte til at oljemarkedet brøt sammen, hvaloljeprisen sank så meget at det til Stsine tider var lettere å selge et lass sand enn et lass hvalolje. JohnSelskapene lå med store lagre av olje, New Brunswickog samtlige norske og en del utenlandske selskaper ble enige om å avholde seg fra fangst i sesongen 1931/32. Den kraftige beskatningen som hadde funnet sted i 1930/31 og de foregående sesongene gjorde at hvalbestanden minket betraktelig, uten Olav og resten av fabrikkmannskapetfor å holde produksjonen nede og spare hvalbestanden inngikk de norske og de fleste utenlandske selskapene en produksjonsavtale for 1932/33. Der Man ble kokeriet fjorten dager til reparasjoner tildelt hvalkvote og oljekvote. To år senere ble tidsrommet for å ta ombord provianterhvalfangsten ved en norsk lov begrenset til 4 mnd.I mellomtiden måtte Olav 1937 ble det innført en tur på Det norske konsulatet i Halifax internasjonal avtale som fastsatte fangsttidens lengde og minstemål for å få passet sitt forlenge for 2 ården hval som kunne skytes.
Da Thorshammer kom tilbake til Halifax 1. oktober 1941, kom Olav endelig ombord.
==='''Kapittel 7: Første sesongen utenfor Peru1.3 Spesialutstyr.'''===
Kapittel 71.3.1 HARPUNKANONEN.[[Fil: Første sesongen utenfor Peru042.003.216.jpg|400px|mini|En Harpunkanon]]Harpunen ble skutt ut av en kanon, og var utstyrt med fire mot-haker som foldet seg ut når hvalen strammet linen. I spissen av harpunen satte Foyn inn et sprenglegemet som eksploderte inne i hvalkroppen, og som oftes drepte hvalen. Harpunen hadde en avlangs åpning langs skaftet som den ene enden av ei trosse var festet til. Den andre enden av trossen var festet til en vinsj ombord hvalbåten. Selve kanonen var montert over baugen på hvalbåten.
7.1 Thorshammer.
Olav 1.3.2 TRYKKLUFT. I begynnelsen var fornøyd for det umulig å være tilbake jakte på Thorshammerde største hvalene, for de sank bare når de ble drept. Han hadde synes det var en god arbeidsplass da han sist var med kokeriet Trykkluft løste dette problemet. Ved å pumpe luft inn i 1937/38hvalen holdt den seg flytende. Det var med gode grunner Etter at kokeriet hvalen hadde fått klengenavnet “Hammern”blitt “blåst opp”, da alle andre kokerier ble bedømt ei flaggstang med firmaflagget satt fast i forhold til Thorshammer: “På Hammern gjorde vi det slikt og slikt”, “på Hammern fikk vi det og det”hvalen, slik at den var det vanlig refrengetlett å finne igjen senere. Ofte hadde ekspedisjonen spesiellfartøyer til å hale inn markerte hvaler.
Thorshammer hadde blitt bygd av W1.3. Doxford & Sons Ltd3 HVALBÅTEN., Pallion, Sunderland for Eagle Oil, Et kokeri hadde som regel mellom 8 og døpt San Nazario den 912 hvalbåter med på ekspedisjonen. juni 1914. Skipet Etter første verdenskrig ble torpodert og skadet 15. oktober 1917 de aller fleste bygd av U-53Smiths Dock Company i Middlesbrough, men reparert etterpåEngland. Den 23. juli 1928 kjøpte Thor Dahl skipet Noen ble også bygd i Norge, ved Framnes Mekaniske Verksted i Sandefjord og bygde det om til hvalkokeri ved Framnæs Kaldnes Mekaniske Verkstedi Tønsberg. Skipet ble så omdøpt til Thorshammer. Videre ombygging ble gjordt i Rotterdam 1931-32De fleste hvalbåtene var dampdrevne da de var mye stillere enn diselmotorer og skremte ikke bort hvalen.
Her er de tekniske detaljene Disse båtene var spesialfartøyer med veldig spesielt utseende. De hadde en høy, bred platform over baugen, hvor hvalkanonen var montert, og en gangbro direkte fra broen ned til platformen. Gangbroa gjorde det mulig for hvalskytteren (som også var hvalbåtkapteinen) å komme seg hurtig ned fra broen til kanonen for Thorshammerå skyte hvalen.Formasten hadde to formål:[[Fil:042.003.217.jpg|200px|mini|Hvalkloa.]]1. Holde ei utsikstønne hvor en av sjømennene kunne speide etter hval, og gi retning til rormannen. Mannen i tønna kunne også hjelpe hvalskytteren når og hvor hvalen kom opp etter luft, for å få skutt den.2. Holde de øvre og nedre blokkene. Hvaltrossa gikk gjennom den nedre blokka til en spesialvinsj, som ble kjørt av en av mannskapene. Vinsjmannen ville så kjøre inn og slakke av på trossa etter som vinkelen til den nedre blokken varierte.
Tonnasje: 16,050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrtDimensjoner Lengde : 535'- Bredde: 661.5' - Max3. Dybde 30'10”.Fremdrift4 HVALKLOA: 1 No. Stempel Dampmaskin, firedobbelt expansionFor å dra den enorme tunge hvalen opp slippen på kokeriet, 4-sylindre med diable en spesiell gripeklo oppfunnet.: 28,5"-41"-58"-84", slag: 54"Ideen kom fra konstruksjonen av ei tømmersaks, 1.006 NHk.Fart: 10som griper hardere dess tyngre stokken er.0 KnopKjeler. 4 x dampkjelerKloa ble plaset rundt halen på hvalen, oljefyrteDamptrykk: 220 PSI.Fabrikkutstyr: 24 trykk-kjeler 1 beinkvern 11 seperatorerslik at denne kunne bli dratt opp med en stor vinch på bakplanet.
7.2 Reisen til Stillehavet.
Den 3. oktober 1941 forlot Thorshammer Halifax med kurs for Stillehavet.
Beechcraft-flyet ble ikke med 1.3.5 BAKPLANET.[[Fil:042.003.218.jpg|400px|mini|Bakplanet på veien nedoverKosmos. Det hadde hjulunderstell, og flotører måtte anskaffes og monteres. Dette arbeidet ]]På bakplanet ble utført på Roosevelt Field på Long Island, men det tok sin tidspekket fjernet av flensene. Planen Planet var opprinnelig å fly ned til New Orleansbelagt med et bordlag, for å bli tatt ombord og der arbeidet flensene i piggstøvler med en hvalbåtskarp, buet kniv på et langt skaft. På grunn Flensene skar lange kutt i spekket, og små visjer dro spekket av alle forsinkelseneskrotten, valgte NORTRASHIP istedet at flyet skulle finne sin egen vei til Panama, og der bli tatt ombord Thorshammer når kokeriet passerte igjennom kanalenakkurat som å skrelle ei stor banan. Selv denne planen gikk Spekket ble så skjært opp i styrmindre biter som ble lempet ned i toppen på flere store koker.
Thorshammer’s første stoppested var New York, hvor de ankom 1.3.6FORPLANET. oktober. De losset mere provianterResten av hvalen ble så dratt videre med vinsjer til forplanet, og de fleste hvor lemmerene skjærte opp resten av hvalbåtmannskapene gikk i land for å reise hvalen. En damdreven sag med tog ned et fem meters langt blad ble brukt til båtene sine å skjære opp ryggeraden i New Orleanspasse langder. Bagasjen til tre menn Alt ble også sendt tilbake til Halifax med toglempet ned i kokene under dekk. To av karene hadde blitt akteutseilt, mens en avmønstret hvalbåtkaptein hadde etterlatt kufferten sine ombord, og Det eneste som ikke hatt sjans til å hente den før båten forlot Halifaxble brukt var innmaten. Thorshammer seilte fra New York 8. oktober, med få muligheter for mannskapet Den ble hivd over bord som mat til å komme seg i landspekk-huggerene.
Thorshammer seilte sydover1.3.7 DAMPKOKENE.Alle delene av hvalen som ble lempet ned i kokene, ble kokt under damptrykk til olje og andre væsker skilte seg ut. Alt flytende ble pumpet inn i det Karibiske Hav, til øya Arubaseparatorene for utskilling. Det faste som var ingen krigsfare i området på dette tidspunktet, da det lå godt innenfor Den panamerikanske nøytralitetssonenigjen ble bevart og ble senere brukt til dyrefor.
De kom trygt fram til i Aruba den 151.3.8 SEPARATORENE. oktober 1941I seperatoren ble hvaloljen eller spermoljen renset for vann og andre urenheter. Før krigen hadde Aruba vært tilknyttet NederlandKvaliteten ble sjekket, men etter krigsutbruddet tok Storbritannia øya, sammen med Curacaoog oljen ble så pumpet inn på store tanker for lagring. Hjelpefartøyer kom fra tid til annen å hentet denne oljen, samtidig som protektorat. Grunnen var at de to øyene var hovedleverandører av olje leverte brenselsolje til Storbritannia. Raffeneriene der var verdens største, og britene ville sikre denne krigsviktige ressursenkokeriet.
Thorshammer tok inn nok bunkers i Aruba 1.3.9 PRODUKTER.Hvalen ble utnyttet til hele hvalfangstsesongen, samt camange forskjellige produkter. 60 tonn flybensin Hvaloljen ble brukt til Beechcraft-flyet. De fylte opp i Cimbafremstilling av såpe, nær oljeraffeneriet i Sint Nicolas buktamargarin og salver. Havnen lå på syd-vestre hjørnet av øyaKnoklene blir til gjørsel, senene til kirurgisk suturtråd og hadde blitt fordypet slik at små tankbåter fra Maracaibisjøen i Venezuela kunne losse dertil tennisrackerter. Oljen Det ble lagret i store tankerutvinnet gelatin som bruktes til lim, film, gele og søtsaker, enten for videretransport eller for raffinering og dessuten ga hvalen råstoff til så videre-forsendelse til Storbritanniavidt forskjellige ting som buljongterninger, kosmetikk, skokrem, fargeblyanter, børstebust, ridepisker og knapper. Fra kjertlene kom hormoner som bruktes i medisinen. Hvalkjøtt ble også et ettertraktet kjøttslag med sin egen spesiell smak.
Olav så ikke mye av Aruba, da det bare ble et kort opphold der. Dagen etter seilte Thorshammer med kurs for Panama.
Den 19. oktober kom Thorshammer til Cristóbal, havnebyen på Atlanterhavsiden av Panama-kanalen. De ankom samtidig som hvalbåtene som hadde forlatt New Orleans 16. oktober (alle unntatt Pol VII, som hadde blitt litt forsinket). Resten av hvalbåt-mannskapene forlot så kokeriet og gikk ombord båtene sine.
Tidlig på morgenen 221. oktober slepet små, sterke taubåter Thorshammer bort til kanalmunningen. Kokeriet ble lagt med baugen mot sluse-porten, og tykke wirer ble gjordt fast til små lokomotiver på tannhjulbanene, en på hver side foran, en på hver side bak4 Typisk Bemanningsantall.
For mannskapet ombord Thorshammer var det et imponerende syn å se det store 12 {| class="wikitable"|+ 1.000 tonn kokeriet gå gjennom sluseanlegget4. De som kunne, kom opp på dekk for å så på skuespillet1.KOKERIETs SKIPSMANNSKAP: Tot. ca. 75 |- ! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall|-! Kaptein || 1 || Stuert & Kokker || 4 ||Pumpemenn || 1 - 2 |-! Bestyrer || 1 || Baker || 1 || Maskingutt || 1 - 2 |-! Styrmenn || 4 || Pølsemaker || 1 || Reperatør || 1 |-! Sekretær || 1 || Tømmermenn || 2 - 4 || Smed || 1 - 2 |-! Inspektører || 2 || Matroser og Lettmatroser || 15 - 25 ||Donkeymenn || 2 - 3 |-! Telegrafist || 2 || Elektriker || 1 || Pumpemenn || 1 - 2 |-! Læge || 1 || Maskinister || 4 || Fyrbøtere || 11 - 13 |}
Konstruksjonen av kanalen hadde blitt begynt i 1881 av franskmennene, men foretaget mislykkes {| class="wikitable"|+ 1. Ingeniøren deres, Ferdinand de Lesseps, hadde fått det inn i hodet sitt at kanalen måtte konstueres på havnivået, slikt han hadde gjordt med Suezkanalen4. I Panama ville det ha blitt ei 80 meter dyp “grøft”, 82 kilometer lang, tvers over landet, en umulig oppgave2. Firma gikk konkurs, og amerikanerne tok overKOKERIETs FABRIKKMANNSKAP: Tot. ca. 110 |- ! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall|-! Vinsjmenn || 2 || Flensere & Lemmere || 10 - 14 ||Kokere || 14 |-! Oppslagere || 2 || Skjærere || 16 || Kjeletømmere || 6 - 8 |-! Planformenn || 4 || Arbeidere || 48 || Seperatører || 4|-|} {| class="wikitable"|+ 1.4.3. De konstruerte sluser i hver ende av kanalen, etter at de først hadde utryddet malariamyggenHVALBÅTMANNSKAP: Tot.14 |- ! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall! style="background:#ffdead;" | Stilling ! style="background:#ffdead;" | Antall|-! Kaptein og Skytter|| 1 || Byssegutt || 1 ||Maskinister || 2 |-! Styrmann || 1 || Telegrafist & Matros || 1 || Fyrbøtere || 3 |-! Stuert || 1 || Matroser || 4 || - || -|-|}
Da franskmennene begynte på kanalen var Panama en del av Colombia===='''VEDLEGG 2: Mannskapslister. Colomierne likte ikke at amerikanerne tok over, og prøvde å hive dem ut. Den amerikanske presidenten, Theodor Roosevelt, ga støtte til en lokal opprørsgruppe, som lykkes i å danne det uavhengige staten Panama i 1903. Som takk for hjelpa, fikk USA en 10 mile sone på hver side av kanalen, i all evighet!====
Etter at Thorshammer hadde gått gjennom slusene i Cristóbal, sto Olav og noen andre ved rekka og beundret utsikten etter som de seilte langs kanalen. Olav kommenterte at han syntes det var så mange trestumper som fløyt i vannet. Uten et ord så tok en av de andre en jernbite som lå på dekk og kastet ned i vannet. Plutselig ble det liv i “trestumpene”! Det var alligatorer som lå der i vannskorpaListen er fjernet fra denne utgaven!
I kveldingen kom de fram til den andre enden av kanalen, ===='''VEDLEGG 3: Thor og samme prosedyren med å gå gjennom slusene ble gjentatt, denne gangen for å få koka ned til havnivåetKosmos Skjebne.====
Ved slusene lå havnebyen Balboa, som hadde blitt anlagt av amerikanerne3. Der lå administrasjonsbygningene for Panamakanalen, og andre offisielle og militære institusjoner1 Den Tyske Raideren Thor før 26. september 1940.
Her Thor ble det mange ting å gjøre for Kaptein Torp og hans offiserer. Thorshammer bunkret oppsjøsatt i Hamburg i 1938, og det gjorde også hvalbåtene etter hvert som de kom frambananbåten Santa Cruz. Skipet var bare på 3. Denne sesongen benyttes fem av Thorshammers egne hvalbåter: Ottern144 tonn, Thorfinmen da den var bygd for å transportere bananer, Thorfjell, Thorgaut og Thoris)var den mye hurtigere enn vanlige handelsfartøyer. Den hadde også en meget lav profil, noe som var en stor fordel i tillegg rollen som raider. Thor var en av de minste skipene tyskerne gjorde om til tre av båtene som hadde sluppet unna Tyskerne i januar: Pol VII, Globe IX og Globe VIIIdette formålet.
Kaptein Torp måtte også melde seg Thor hadde oljefyrte dampturbiner som ga en toppfart på 17 knop og en krusfart på 10 knop, og kunne seile hele 40.000 sjømil mellom hver bunkring. Raideren hadde seks 5,9” kanoner plus en 60mm poop kanon til US Marines Distriktkommandantforsvar mot handelsfartøyarmament. Fire torpedorør, hvor han inngikk avtalter om radiotjenester to 37mm mitraljøser og generelle ordninger med de amerikanske militærmyndighetenefire 20mm luftskyts utgjorde resten av utrustningen. Det var også et lite Arado fly ombord til rekognoseringsformål.
Flyet Otto Kähler ble utnevnt kaptein i oktober 1939. Han var da 45 år gammel, og hadde vært i den Tyske Marinen siden 1914. Thor seilte fra Kiel den 6. juni 1940, kamuflert som skulle det russiske dampskipet Orsk. Etter å ha vært der for å bli lastet ombordinnom Bergen, hadde ikke kommet. Kaptein Torp fikk et brev fra NORTRASHIP med forespørsel om klarte de å etterlate en av hvalbåtene komme seg ut i Balboa for Nord-Atlanteren uten å vente på flyet. Dette avslo han da det ville berøve ekspedisjonen en hvalbåtbli sett, takket være lav sikt i tåke og være upraktisk. Det var alt for lite dekkplass på en hvalbåt til å frakte en flymaskinsnøbyger.
Thorshammer forlot Balboa isammen med hvalbåtene sine, 24. oktober 1941. Fangsten begynte 27Den 23. oktober utenfor Peru, mellom 6 og 15 grader juni var Thor sydfor Azorene, og 10 forandret der utseende til 60 nautiske mil Vir fra landSplit i Jugoslavia. På kort tid fant og stoppet Thor en rekke skip.På mindre enn tre uker hadde Thor sunket 6 skip med en tonnasje på 32. Spermhvalen ble prioritert500, og blåhval helt ned hadde tatt 192 sjøfolk til 65 fot ble tillattfange. Det begynte å bli trangt om plassen ombord Thor. Knøl ble også fangetDenne raideren begynte nå å få virkninger på Storbritannias innførsel.
Det Den 28. juli fikk mannskapet på Thor øye på et stort fartøy på en avtand av 14 nautiske mil. Denne gangen var meningen at leveren til spermhvalene skulle saltes det ikke noe uskyldig handelsfartøy, men en bevæpnet britisk handelskrysser de hadde møtt. Thors mannskap bemannet kanonene, og etter en kort artelleriutveksling traff Thor krysseren på tre steder, ett av dem i tønner og bevaresmaskinrommet. Dette mislykkes. Leveren begynte straks å gjære da det Det var for varmt i tropeluftaden 22,000 tonns postbåten Alcantara som Thor hadde truffet. Da kokeriet ikke Takket være skaden Alcantara hadde kjølerumfått, slapp Thor unna, men 4 tyske gaster ble dette foretagende fort gitt oppdrept i sammenstøtet. Alcantara måtte i hui og hast seile til Rio de Janeiro for reparasjoner.
Den generelle instuksen til Kaptein Torp I slutten av juli lå Thor på samme breddegrad som Kappstaden, og der var: “Da ekspedisjonen foregår under meget vanskelige forehold og usikre tider de i 12 dager for landet vårt, vil vi be Dem og hele besetningen om å være behjelpelig med å overvinne vansker, og at alle som een må gjøre sitt rein kjelene. I midten av september dro Thor nordover til et området øst for å sikre et så gott resultat som det på noen måte er mulig å oppnå”Pernambuco i Brasil, og patruljerte der de neste 2 ukene. Det var her de fikk sin største fangst.
I mellomtiden gikk “fly-sagaen” sin gang3. Arbeidet med flotørene ble endelig ferdig 312 Kosmos’ siste reise. oktober, og flyet ble så transportert halvannen mil nordover langs landeveien til Port Washington for sjøsetting. (Olav ble senere godt kjent i Port Washington, se Kapittel 13)
Mannskapet Kosmos ankom Table Bay i Cape Town den 7. august 1940. Dette var ansett som en trygg havn, vekk fra Marinens Flygevåpen tyske raidere og var: løytnant Fritz Werner Svenson (flyger), løytnant Nils Romnæs (telegrafist og navigatør)unnvannsbåter. Flyet ble døpt Ingrid, etter konsul Christensens hustru, Etter trefningen mellom Alcantara og forlot endelig Port Washington 8en ukjent tysk raider den 28. novemberjuli hadde det vært stille. Hva I begynnelsen av september anså NORTRASHIP håpet og det Britiske Marinedepartementet at det var trygt for Kosmos å oppnå med en så sent avgang er et mysterium, for hvalfangstsesongen var jo nå i full gangseile til det Karribiske Hav hvor den verdigfulle lasten kunne losses.
Etter mye forsinkelser og strabaser, ankom Ingrid omsiders Balboa 20Kosmos flyttet fra Table Bay til Simonstown den 5. november. Der var det jo ingen hvalbåt som ventet på demseptember, for å fylle brenselsolje og en heller dårlig sjøflyhavnfå provianter ombord. Dagen etter ble det besluttet å fly Kokeriet dro tilbake til CristóbalTable Bay den 8. september, hvor det var bedre oppholdsmuligheter for både mannskap og fly. Der ble de sittende å vente på ordre.På feltet var det varme arbeidsforhold, og noen uvanlige farer og problemer. Det var en masse hai der, og innom etter at hvalen hadde blitt skutt, så begynte haien å forsyne seg av hvalskrotten. Konsul Christensen hadde imidlertid forutsett dette problemetnoe utstyr, og hver hvalbåt hadde med seg et gevær. Disse ble ladet med blyspiss-skudd og brukt mot haien. Resten av haiene fór satte så på kameraten sin, og spiste han istedet kursen for hvalen!Walvis Bay samme dagen.
[[Fil:042Kosmos ankom Walvis Bay den 12.003september 1940, men var der bare 4 timer.139De fylte opp med brennstoff igjen, of satte så avgårde mot Curacao, etter en kurs utstukket av det Britiske Admiralitetet.jpg|400px|mini|venstre|Kaptain Einar Torp på dekk.]]
[[Fil:042Det ble en lang og sen reise.003Kosmos var nå skikkelig grodd til og maskinen måtte arbeide hardt for å få noe skikkelig fart på kokeriet.140.jpg|400px|mini|Olav’s arbeidskamerater ombord Thorshammer.]]
Etter panikken hadde lagt seg, fortsatte imidlertid hvalfangsten, men det Det tyske prisemannskapet kom i en liten motorbåt langsmed Kosmos. og deretter over rekken med revolvere og håndgranater i hånd. Hele mannskapet ble ikke arbeidet beordret opp på planet fra mørkets frambrudd til grålysningen dagen etterfordekket og måtte stå der med hendene over hodet. Skiftordningen ble forandret slik at første skift ble fra ca. 05.00 til 12.00Etter endel parlamentering, og andre skiftet fra 12.00 ga priseoffiseren ordre til 19.00. Grunnen nordmennene: ”Dere har 20 minutter til dette var at om natten syntes det sterke lyset benyttet på planet natterstid over 20 nautiske mil. Det ville således ha vært lett for et japanske skip å finne dem gå i mørketlivbåtene. Flyet Skipet skal senkes!” Mannskapet gikk i båtene, som for anledningen ble nå savnet, da dette kunne ha speidet rundt før mørkets frambruddutstyrt med ekstra vann, proviant osv. og kokeriet kunne ha arbeidet med hvalen om nattenforberedet seg på en seiltur i passaten til Syd Amerika. Men slikt skulle det ikke gå.
Den 20Tyskerne ombestemte seg og livbåtene ble stoppet. desember fikk hvalbåten Ottern viberasjonsproblemerMannskapet på 79 ble så slept bort til den tysk raideren og tatt ombord. Båten måtte avbryte fangsten Her ble de jaget ned under dekk og gå til nærmeste havn, Callao i Peru (nær Lima)fratatt alle private eiendeler. Der ble det funnet fant de fort ut at propellen hadde løsnetde ikke var alene ombord. Etter reparasjonDet viste seg at det allerede var over 250 fanger der fra før, var Ottern tilbake i fangst igjen 26. desembersom hadde hatt samme skjebne som mannskapet på Kosmos.Det ble meget trangt om plassen!
I januar begynte situasjonen i Stillehavet å forværre segKokeriet ble forlatt av nordmennene ca. kl. 12. Japsene hadde stor framgang i Malaysia-, men før dette skjedde, la nordmennene merke til at tyskerne brakte ombord beholdere og elektriske ledninger, Phillipinene samtidig som dekkslast og Indonesiating som kunne flyte ble kastet ned i maskinrommet. NORTRASHIPIngen av Kosmos' mannskap så eller hørte at skipet ble senket, etter konferanse med men kl. 20.- fortalte en av de amerikanske flåtemyndighetenetyske offiserer at kokeriet var blitt sendt til bunns, beordret at fangsten skulle avbrytes og vende tilbake til USAsenere beskrev raiderens mannskap svært gjerne hvorledes deres største kupp hadde foregått. Kokeriet skulle seile til New YorkTidsinnstilte bomber hadde blitt plasert i maskinrummet, og hvalbåtene tilbake til New Orleansmed sin last på 106.000 fat hvalolje sank Kosmos stille og rolig med akterenden først, på 2,000 favners dyp. (Se posisjon 8 kartet).
Da fangsten stoppet 11. januar 1942 Den eneste som omkom, var resultatet denne sesongen 1.914 hvalskipets lille apekatt, som hadde gitt 41.359 tønner hvalolje. En gjennomsnitt på bare 21,6 tønner per hval indikerte at mye småhele mannskapets venn. ung hval I all ståheien ved oppbringelsen hadde blitt fangeten eller annen sluppet den løs, men dette og siden var krigstider. På grunn av det umulig å fange den tidlige avslutningen, tapte NORTRASHIP store penger denne sesongeninn igjen. NORTRASHIP hadde imidlertid allerede planer om en ny sesong senere på åretMannskapet tok dette tapet hardt.
7.4 Reise til USAAllierte skip og fly søkte etter Kosmos i flere dager, men da man ikke fant spor etter hverken fartøy eller mannskap, ble det meldt savnet.
Thorshammer ankom Balboa sent på kvelden 16Kosmos var forsikret av NORTRASHIP for £542. januar 1942. Før kokeriet og hvalbåtene gikk inn i Panamakanalen dagen etter373, fikk Kaptein Torp følgende telegram fra NORTRASHIP i New York: “TORP. ISTEDET FOR NEW YORK SEIL SAMMEN STEDET SOM HVALBÅTENE ANVIST VÅRT BREV AV 13 JANUAR. ANDRE ORDRER UFORANDRETmen de ombord følte heller tapet personelig.”
Etter at En av mannskapet på Kosmos fortalte senere hva han og mange andre følte, da de forlot sitt skip: ”De fleste av mannskapet hadde kommet igjennom Panamakanalenvært med Kosmos siden dens første tur, og det var mangen en tåre som ble felt, lå da de to dager gikk fra borde for siste gang. Det var også et godt skip. Bra arbeidsforhold og bra leveforhold. En skipsånd som dessverre ikke har vært å gjenfinne etter krigen. At skipet også i Cristobal fangst hadde sine gode sider, er unødig å fortelle, og bunkret og tok ombord forsyningerkonkurrentene talte med respekt om dets bragder på fangstfeltet” ...... Ombord kom også de tre norske flymannskapene. Flyet ble liggene igjen ”Mesteparten av mannskapene som var med Kosmos på dens siste tur, dro atter sydover med Kosmos IV i US Coast Guard flybåthavnen i Coco-Solo1946. På veien fra Curacao til Cape Town passerte kokeriet temmelig nær stedet, hvor gamle Kosmos var senket, og alle tenkte med vemod på det gode skip og på den gode tid det gamle kjære skip var flaggbærer for.”
Alle dro derfra 19. januar 1942. Etter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. desember 1941, ga Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke lenger noe beskyttelse. Ingen visste når og hvor U-båtene ville slå til, men heligvis kom de fram til USA uten at noe skjedde.
==='''Kapittel 8: LousianaEtter at de hadde forlatt området der Kosmos sank, USAfikk Thor en annen kjele-rengjøring. De lå nå å drev i Atlanterhavsdønningene i 12 dager.'''===
Thorshammer og hvalbåtene kom til Mississippidelta 25Det tyske forsyningsskipet Belgrano (ex. Rio Grande) møtte Thor den 15. november 1940. januar 1942Endelig kunne Thor bli kvitt alle fangene ombord, inkludert 79 sjøfolk fra Kosmos. Nå Fangene var også glade for at de i Amerika!kunne komme seg vekk fra Thor, som helt sikkert ville ha blitt senket hadde et britiske krigsskip fått anledning til det. De var jo også nå på vei til lands, og forhåpentligvis, på vei hjemmover.
Det første de så av Mississippi var et fyrtårn og en losbåt som kom for å møte dem. Etter at losbåten hadde lagt seg til ved siden av Thorshammer, klatret losen opp leideren for å ta over ansvaret for skipet. Losen het T.W. Craig, og var en “Bar Pilot Association” los. Han var ansvarlig for å lose det store skipet fra munningen av elva til Pilottown, 35 kilometer opp i deltaet. Gebyret for Thorshammer var $112.-.
Thorshammer seilte nå opp den brede Mississippi-elva3. Lavt-liggende sumpland lå på begge sider, uten noe som helst bebyggelse. Elva er den nest lengste i USA, og over 3 I tysk fangeleir.700 kilometer lang fra kilden i Itasca-vannet, Minnesota, til den munner ut i Mexico-golfen. Mange ombord (inkludert Olav) hadde jo seilt forbi Amazonfloden, som var mye større, men dette var heller ikke noe småelv!
Det første bebyggelsen Belgrano tok dem til Bordeaux, hvor de ankom 13. desember. Der ble de kom holdt til var los-stasjonen i Pilottown (los-byen)10. Bygningene satt på pæler i sumpen januar 1941, da de ble sent til Drancy Interneringsleir, på østbredden nordøstkanten av Mississippi, Paris. Her forble de til 10. april.[[Fil:042.003.219.jpg|400px|mini|Kart over Thors jaktområde og var midlertidig hjem til losene suksesser (De arbeidet 2 ukers skift derKosmos er nummer 8). Stedet lå et par kilometer opp fra “Head of Passes” som var ansett som den virkelige munningen av elva. Nedenfor]]De ble deretter forflyttet til “Stalag X-B”, delte elva seg en stor fangeleir nær Bremervörde i flere grener som skapte et typisk elvedeltaTyskland, mellom Bremen og Hamburg. Ved Pilottown Her fikk mannskapet på Thorshammer se hvordan et los-skifte foregikk: En liten losbåt kom ut de en stor overraskels da de møtte norske hvalfangere fra Pilittown, og mens Thorshammer gikk med full fartOle Wegger, la båten seg inntil kokeriet og en ny los klatret opp leiderenSolglimt and Pelagos. Han tok over styringa Disse mannskapene hadde blitt tatt av skipet og Mrden tysk raideren Pinguin. (Se Vedlegg 5). Craig klatret så ned til losbåten og ble tatt Det var nå totalt 850 norske hvalfangere i landfangeleiren. Den nye losen tilhørte Etter en annen losorganisasjonstund ble alle sent med tog til Stettin, “Crescent River Port Pilot Association”på nordkysten av Tyskland, og skulle lose dem fra Pilottown til utkanten av New Orleanshvor de gikk ombord D/S Donau. Kaptein Torp måtte betale $61De ankom Oslo 3.- for denne strekningenmai 1941.
Etter hvert I Oslo ble de tatt imot som hedersgjester av Nasjonal Samling. Norske solkors- og tyske hakekors-flagg prydet hele området, og alt var lagt opp som et stort propagandakupp. Et NS musikk-korps masjerte sammen med hvalfangerene fra kaien til en stor møtesal. Der ble det velkomsttaler, med skryt av at det var takket være tyskerne og NS at de seilte oppover Mississippiigjen var trygt tilbake på norsk jord! De fikk full middag, så de flere og flere småsteder langs elvebredden. Så plutselig etter det var de der. Thorshammer ankom New Orleans 26. januar 1942frie til å gå til jernbanestasjonen og ta toget hjem.
83.2 5 New OrleansRaideren Thor etter 15 november 1940.Etter at Kosmos-mannskapet hadde forlatt Thor, fortsatte raideren sitt oppdrag. I slutten av april 1941 kom Thor omsiders tilbake i Hamburg, og slik sluttet den første, meget vellykket, krysstokten. De hadde vært til sjøss 329 dager, hadde seilt 57,532 natiske mil (106,550 km) og sunket 12 skip på totalt 76,547 tonn.
Thorshammer skiftet los igjen! Denne gangen kom en “New Orleans-Baton Rouge“ los ombord, og tok skipet et lite stykke opp i elva, nord for “Huey P Long broen. Der losset de hvaloljen og ble liggende til 30. januar. Den samme losen tok dem deretter litt ned elva til verkstedet i Algiers, New Orleans, for reparasjon og vedlikehold. Los-regninga for alt dette ble høy===='''VEDLEGG 4: $3.000 for hver bevegelse pluss $500 for losens opphold ombord. Hvalbåtene ble også satt inn på verft i Algiers. Hva Skjedde med Kos XXIII ?'''====
Olav ble avmønstret 94. februar 1942, og papirene viser at han ble betalt $4051.47 (1,800 Norske Kroner) for sesongen, etter avdragI Durban. Han betalte fremdeles trekk til Magnhild på Lerskall, selv om det var umulig å vite om hun fikk noen av disse pengene!
OlavI august 1940 ble Kos XXIII seilt fra Walvis Bay til Durban i Syd Afrika, og flesteparten av mannskapet, fikk nå jobb ombord med for å forberede skibet bli utlånt til neste hvalfangstsesongden britiske marine. En forbedring Olav var å gi kokeriet bevæpningekstra fyrbøter ombord på denne reisen, og de seilte sammen med Kos XXI og Kos XXII. To 0.3” maskingevær ble montertSenere kom også Kos XIX fra Walvis Bay, og skyttere utdannet Syvern fra Montevideo, Uruguay, til å bemanne disseDurban. Det De fire Kos-båtene hadde vært en del av Kosmos II ekspedisjonen, mens Syvern var mange diskusjoner fra Thor Dahls rederi. Alle båtene ble satt inn på veksted i Washington mellom NORTRASHIP og de amerikanske forsvarsmyndighetene om hvem som skulle betale for dette, men Durban til slutt måtte amerikanerene gi segreparasjon, og ta regningable der utstyrt ferdige for å jakte på tyske ubåter.
Olav De fem norske hvalbåtene dannet den “16. Anti-ubåtgruppe”, og mannskapet skulle baseres i Alexandria, østre Middelshavet. Royal Navy trang fartøyer spesiellt i dette området, etter at Italia hadde gode anledninger til å se seg om erklært Storbritannia krig i byen. De besøkte juni 1940, og den “franske” bydelen og likte seg spesielt franske flåten hadde blitt “nøytralisert “ i Bourbon Street og Royal Streetjuli 1940. Den britiske marine måtte flytte flåten sin fra Malta til Alexandria, hvor det var mange barer siden Malta lå bare en kort flyreise fra Sicilia og andre “underholdningssteder”kunne lett bombes.
Mens skipsmannskapet arbeidet på kokerietMussolini prøvde nå å kopiere tyskerne ved å angripe Egypt i september 1940 (fra sin koloni i Libya), reparerte skipsverftene hvalbåteneog Hellas i oktober 1940. De rettet Det gikk dårlig for dem på plater, fjernet rust og drev med maskinvedlikeholdbegge fronter. Da Pol 7 ble tauet til verftet, 25. februarDe Allierte styrker kastet dem fort ut av Egypt, ble det ett forferdelig tordenvær og lynet grekerene slo ned dem tilbake inn i båtenAlbania. Det ble da nødvendig å skifte to ekstra stålplater og reparere to spant på grunn av lynnedslaget!
Før Thorshammer kom På slutten av 1940 ankom marinemannskapene til New Orleans, hadde NORTRASHIP sent Ingeniør Fred Heyerdal nedover. Han ordnet nå hvalbåtene i Durban for å bli kjent med all administrasjonen og forberedelser til den neste eksedisjonenbåtene. Han leide et kontor hos “Texas Transport & Terminal Company” i New OrleansHver båt fikk en besetning på 25 mann, og det ble en travel tid kapteinen for Kos XXIII var Kommandørløyntnant J J Reid, RNVR (RNVR står for hanRoyal Navy Voluntary Reserves, som var frivillig reserve mannskap i den britiske marine).
Flyet som hadde blitt fløyet ned til Balboa, lå fremdeles på US marinebasen i Cristobal i Kanalsonen. Etter at kokeriet kom fram til New Orleans avla både Løytnant Swenson, flyveren, og Kaptein TorpMot slutten av januar 1941, seilte gruppen fra Thorshammer, hver sin raport. Raportene sente de til Den kongelige norske legasjonen i Washington. Begge raportene konkluderte at denne typen fly var helt uegnet for opgaven. Dønninger og høy sjø gjorde det umulig å stasjonere et sjøfly i disse farvannene. Det eneste alternativet var å bruke et tomotors fly med større aksjonsradius fra landsbaser Durban opp langs vestkysten kysten av Syd-Amerika. De amerikanske militær-myndighetene ble spurt om de hadde et fly som de kunne sette Afrika til disposisjonAlexandria, men via Suezkanalen. Her tilsluttet de hadde det travelt andre steder. De var imidlertid interesserte i å kjøpe det norske Beechcraft flyet i Panama. Flyet ble derfor solgt til US Navy i juni 1942. Det norske flymannskapet fant sin veg tilbake til Marinens Flygervåpens base i Toronto, Canadaseg Admiral Sir Andrew B Cunningham’s middelhavsflåte.
I New Orleans dro mange 4.2. Begynnelsen av mannskapet en tur på Den norske sjømannskirken i 1772 Prytania Street. Der fikk de selvfølgelig kaffe og vafler, og møtte andre norske sjøfolk1941.
I tillegg til å være kirkeDa Italia overfalt Hellas i oktober 1940, fungerte sjømannskirken også som bank. Da krigen brøt ut minnet den Greske Regjeringen britene hva statsminister Neville Chamberlain hadde lovet dem i april 1940 tok Den norske eksilregjeringens Kirke og undervisningsdepartementet over administrasjonen av de norske sjømannskirkene1939: “Hvis Grekenland noengang blir angrepet, ville Storbritannia gi militær hjelp”. For å hjelpe sjøfolk En britiske ekspedisjonsstyrke ble mange andre tjenester lagt sendt tilHellas, og en av dem men den var å se etter deres pengerheller liten. Olav benyttet seg av dette De britiske generalene i Egypt måtte dele på resursene, da han den 27. mars 1942 sente en konvelutt med penger fra New Orleans til sjømannskirken i New Yorkde nå måtte kjempe på to fronter: forsvare Egypt og hjelpe grekerne.
For å komme seg fra Thorshammer inn til senteret av New Orleans, tok nordmennene rutebilen[[Fil:042.003. En kveld Olav og flere andre nordmenn skulle hjem fra byen, gikk de på bussen som vanlig220. Olav var sistemann ombordjpg|400px|mini|Østre Middelhavet, og rutebilen var nesten fulltidlig 1941. Det eneste ledige sete var ved siden av ei stor negerkjærring(Blå skrift = Allierte områder, og der satte Olav seg. Hun smilte til OlavRød skrift = Italienske områder)]]For Admiral Cunningham, og syntes nok at det var stor stas å sitte ved siden av en pen nordmann. Rutebilsøføren var imidlertid ikke så fornøyd at Olav satt der, og ville at han skulle flytte. Olav skjønte ikke hva han ville, og satt der han var. Da ville sjåføren kaste Olav av rutebilen, men det ville jo ikke Olav. Sjåføren fløy ut av bussen, og gikk bort til ga denne utviklingen Royal Navy en trafikkpolitmann viktig strategisk premie som var parkert i nærhetenkunne bruke ovenfor den italienske flåte. Da politet kom inn Kreta, med sin fine naturhavn i rutebilenSuda Bay, skjønte nordmenne at dette var alvoren idiell base for den britiske marinen midten i Middelhavet. En av karene som kunne litt engelsk Etter invitasjon fra den greske regjering kom fram og forklarte britiske marinefartøyer til politimannen at de var nordmenn Suda Bay bare tre dager etter det italienske overfallet på vei tilbake til skipet sitt og som ikke skjønte hva sjåføren ville. Da han hørte dette, beordret han busssjåføren å slutte med tullet sitt, og kjøre videre. Han sa til nordmenne at han ville følge etter bussen og forsikre seg om at de kom trygt tilbake til båten sinHellas.
Først senere fikk Olav greie Tidlig på at i Lousiana hadde ikke hvite folk lov morgen den 29. oktober 1940 kom en gruppe britisk militære til Kreta for å sitte ved siden rekognosere, og allerede sent samme dagen seilte en liten britisk flåtestyrke ut fra Alexandria med kurs for Suda Bay. Flåtestyrken bestod av negreto forskyningsskip, to bevæpnede landingsfartøyer og nettleggeren Protector. Tankene deres gikk tilbake til hva de hadde opplevd i Syd-AfrikaSamtidig ankom krysseren HMS Ajax med 2. bataljon Yorkshire og Lancaster Regiment. Den eneste reaksjonen fra italienerne var et par ufarlig luftangrep.
Mens Thorshammer lå i New Orleans, forhandlet NORTRASHIP i New York med en avdeling av den amerikanerene regjering (Commodity Credit Corporation) om neste års fangstkontrakt. Etter at USA hadde kommet med i krigen, hadde hvaloljen blitt enda viktigere for amerikanerne. Under forhandlinger i mars og tidlig april 1942, gikk de med på å leie den neste ekspedisjon til Peru på følgende betingelser:
De amerikanske styresmaktene ville ta all risiko og dekke alle utgifter
Betale en månedlig godtgjørelse for leie av skipet,
Dette var en avtale som ville garanterte NORTRASHIP en lønnsom bedriftsesong.
Etter at forhanlingene i New York var avsluttet, kunne mannskapet for Thorshammer rekruteres. De fleste av mannskapet i New Orleans undertegnet kontrakten for en ny sesong utenfor Peru (Se mannskapslister, Vedlegg 2) Olav skrev under sin kontrakt 16. april 1942, og da en av seperatørene ville være messegutt denne sesongen, fikk Olav job som 1. seperatør.
Lønningen for Olav den neste sesongen ble satt til:Fast Lønn: 2804.3. Kreta,00 kroner/ måned Overtidlønn : 1,50 kroner/ time Krigstillegg: 8,33 kroner/ dag Fangstandel: 0,0432 kroner/ fat oljeapril og mai 1941.
Dette var en stor forbedring i forhold Transporten av den britiske hovedstyrken til forrige sesongenHellas med alt utstyr og forsyninger begynte 4. mars og tok syv uker. Den 11. April ble Kos XXIII og Syvern eskortert fra Alexandria til Suda Bay av den britiske jageren HMS Greyhound. Grunnen var prisøkningen på hvalolje Kos XXI og fordi amerikanske penger garanterte en lønnsom turKos XXII fulgte snart etter.
En liten overraskelse var at Kaptein Torp ble avløst av Kaptein Hjalmar Braavold. Hjalmar var opprinnelig fra Bråvold I de syv ukene det tok å få alle britiske troppene over til Hellas, forværret situasjonen i Andebu (Gnrområdet seg betraktelig. 48Som svar på den britiske styrken, Bnr 1)nå etablert i Hellas, og Olav hadde seilt for han å hjelpe sine italienske allierte, innvaderte Tyskland Jugoslavia, og angrep deretter Hellas i 1937-38 sesongenApril 1941. Hjalmar Mens grekerne hadde vært kaptein ombord Thorshammer greid å kaste italienerne ut av landet sitt, så var den tyske krigsmaskin noe helt siden skipet annet. Tyskerne puffet hurtig både den greske hæren og de britiske ekspedisjonsstyrkene sydover. Transporten av britiske styrker ble kjøpt av Thor Dahl satt i 1928 revers, og fram til da Einar Torp hadde tatt over i oktober 1940dermed begynte en annet sørgelig britisk tilbaketrekning.
Et spesiellt vanskelig problem Første etappe av tilbaketrekningen var å finne bunkers for neste reise redde troppene over til PeruKreta, hvor de kunne forsvare øya med hjelp av den britiske marine. Amerika Dessverre hadde jo nettopp kommet med det britiske luftforsvaret så få fly igjen i krigendette området, og at det var et enormt behov for brenselsolje fra de militæretyske Luftwaffe hadde total kontroll i lufta. Krigsutbruddet hadde også forværret oljetilførselen Evakueringen kom til USA (se neste Kapittel), å bli kostbart for Royal Navy både i store og den amerikanske regjering hadde påbudt oljeselskapene i Golfen å slå sammen hva de hadde av brenselsmå skip.
Hvalfangstekspedisjonen trengte totalt 9Etter flere dagers luftangrep, slo Luftwaffe ordentlig til tidlig om morgenen den 20.800 tonn brenselsolje (Type C), men NORTRASHIP kunne bare få tak i 800 tonn for hvalbåtene i New Orleansmai 1941. Etter mye strev fant de Tyske fallskjermsoldater begynte å hoppe ut at Standard Oil Company i Baton Rougeav transportfly vest for Suda Bay, lenger opp samtidig som jagerfly angrep og bombet skipene i Mississippi-elva, kunne gi dem 4.000 tonn bunkers, så dit måtte kokeriet draSuda Bay.
8Tyskerne hadde begynt et av historiens stort luftangrep.3 Fram og tilbake til Baton RougePlanene var at 23.000 tropper skulle landes på Kreta i løpet av fire dager. Etter at fallskjermjegerene hadde tatt flyplassen ved Maleme, skulle hovedstyrken lande i Ju 52 troppefly som hver holdt 500 soldater.
Den 18. april begynte Thorshammer turen oppover Mississipppi-elva under kontroll Jagerflyangrepet ble ledet av en “New Orleans-Baton Rouge” losfanatisk nazist, General Wolfram Freiherr von Richthoven, som ledet Fliegerkorps VIII. På den brede elva så de mange fartøyer: lange lektereHan disponerte en stor styrke av bombefly, store skip jagerfly og selvfølgelig noen typiskerekonniseringsfly, gamle hjuldamperei alt 716 flymaskiner. Flesteparten av disse angrepet Royal Navys Middelshavsflåte.
Den dypeste renna Etter at de tyske flyene hadde blitt merket med store røde og grønne bøyergjordt seg ferdig i Suda Bay den dagen, noe som det amerikanske ingeniørvåpenet hadde lagt utså var mange av skipene der i en sørgelig forfatning. De Flere store skip var ansvarlig for all navigering i Mississippifull brann, og hadde også bygd store diker en av de midre båtene som stakk ut i elva for å styre på elvestrømmenble truffet var Kos XXIII. Ingen av mannskapet ble såret, men tre dager senere ble båten bedømt et totalt vrak.
De kom fram til Baton Rouge dagen etterDen 23. mai 1940 ble bunnventilen på Kos XXIII åpnet, og Thorshammer den lille båten som Olav hadde da seilt 380 kilometer opp elva med fra New Orleans. Dette var det lengste store sjøfartøyer kunne komme opp MississippiWalvis Bay til Durban, sank ned til bunn av Suda Bay.
Det var ikke hele mannskapet som ble med Thorshammer opp til Baton Rouge. Ti mann hadde blitt akteutseilt i New Orleans, og måtte ta drosje til Baton Rouge. I første omgang måtte kokeriet betale regningen på $41.-, men senere ble et beløpet trukket fra oppgjøret til hver av syndebukkene!
Baton Rouge hadde fått navnet sitt 4.4 Resten av franske oppdagelsreisende da de kom opp elva og så en rød påle i bakken med blodige dyreofre påden “16. Det var et merke som Houma og Bayou Goula indianerene hadde satt opp for å markere grense til jaktmarkene sine. “Baton Rouge” er jo fransk for “rød påle”Antiubåtgruppe”, og byen hadde etter hvert blitt hovedstaden og administrasjonsenteret for staten Lousiana.
I 1942 Den 22. mai 1940 var Baton Rouge det Syverns tur. Båten ble litt skadet under et tungindustri- og raffineri-senterluftangrep i Suda Bay, og den niende største havnebyen i USAen av mannskapet ble drept. Fem dager senere (27. Byens befolkning var mai 1940) ble Syvern igjen truffet av tyske bomber, rett etter at de hadde satt ut på 50seilasen tilbake til Alexandria.000To av mannskapet ble såret, halvparten hviteog båten sank. Resten av mannskapet kom seg i livbåten, halvparten negreog rodde i land i Kreta. I 1909 hadde Standard Oil bygget et stort oljeraffineri her, De måtte deretter gå tvers over øya og det var dit Thorshammer skullealle unntatt to mann bli evakuert derfra den 30. mai.
Fra dekket på Thorshammer kunne Olav se en stor oransjefarvet jernbro over MississippielvaDen samme dagen som Syvern sank, rett ovenfor der de var fortøyd. Broen hadde opprinnelig vært blå da den ble ferdig i 1940, men støvet fra Kaiser aluminiumsverk ved siden Kos XXI truffet av hadde forandret farvenen bombe på veien tilbake til Alexandria. Han To marinegaster ble fortalt at dette var Huey P Long broendrept, og som også var navnet som den broen de hadde seilt under i New Orleans. Hvem var nå denne “Huey P Long”? Olav ville snart få svaret på dette spørsmåletmen båten klarte å komme seg tilbake til Egypt.
Mannskapet på Thorshammer kunne også se en stor hvit skyskraper syd for dem. De Resten av båtene i Suda Bay ble fortalt at det var Capitol bygningen for Lousiana statennå angrepet av Luftwaffe hele tiden, en slags stortingsbygningså de ble alle beordret tilbake til Alexandria. Olav, og mange andre ombord, tok en busstur På veien dit for å seble Kos XXII senket den 2 juni 1941, og det var vel verdt besøketmen heldigvis uten tap eller skader til besetningen.
Louisiana State Capitol bygningen lå i et 130 mål parkanlegg, og Innen juni 1941 var 34 etasjer høydet ikke mye igjen av den “16. Antiubåtgruppen”, den høyeste Capitol bygningen i USA (Hver stat har da bare en Capitol-bygning som er administrasjon- og lovgivningssenter for staten). I 1928 hadde Huey Pierce Long blitt valgt båt kom tilbake til guvernør for LousianaAlexandria fra Kreta, og det den var han som drevet fram konstruksjonen av denne imponerende bygningenskadet. Kontruksjonen startet i 1930Kos XIX, og arbeidet tok bare 14 måneder og kostet cirka 5 millioner dollars. Bygningen var i Art Deco stilen, omtrent 140 meter høyimidlertid, og bedekt med hvit Alabama sandstein. Foran inngangen var det ei steintrapp med 48 trinn, ett for hver stat i USA. Hvert trinn hadde navnet på en stat god stand og datoen den ble innlemmet i De Forenede Stater.[[Fil:042.003.141.jpg|200px|mini|Askebegeret Olav kjøpte i Capitol bygningen, påskrevet: “LOUISIANA STATE CAPITAL”]]Olav ble med på en omvisning og fikk se stedet der Huey P Long hadde blitt skutt 8. september 1935patruljert havområdet nord for Libya. Det var bare 6½ år sidenEtter reparasjon, og en kunne fremdeles se merker så begynte også Kos XXI å patruljere i veggen etter kulene! Det var en ung Baton Rouge doktor, Carl Austin Weiss, som hadde skutt senatoren mens han var på vei til Senatkammeret. Senator Long ble tatt til “Our Lady of the Lake” sykehuset, men døde der to dager seneredette området.
Hva gjerningsmannens motiv varI september 1941 ble Kos XIX omdøpt til HMS Cocker, og Kos XXI fikk navnet HMS Whippet. HMS Whippet (Kos XXI) ble aldri oppklartbombet og sank nord-nordøst for Bardia, Libya den 4. Han døde i oktober 1941, med tap av en storm av kuler fra politivaktene, mann. HMS Cocker (Kos XIX) ble torpedert og det var nok merker etter disse som Olav såsank nær Tobruk den 3. juni 1942. Uheldigvis mistet 15 mann livet i denne episoden.
Nordmennene tok heisen til utsiktsbalkongen i 274. etasje. Derfra kunne 5 Kos XXIII “står opp fra de se oljeraffineriet, broen og Thorshammer. For å ha et minne fra besøket dit, kjøpte Olav et metallaskebeger av Capitol-bygningendøde”.
Nordmennene tok heisen til utsiktsbalkongen i 27Det var slutten de fem små hvalbåtene som hadde dannet den “16. etasjeAnti-Ubåt Gruppen”. Derfra kunne de se oljeraffineriet, broen De hadde nå alle sunket og Thorshammerlå på bunnen av Middelhavet. For å ha et minne fra besøket dit, kjøpte Olav et metallaskebeger av Capitol-bygningenDet var i alle fall det de i Royal Navy trodde.
De seilte fra Baton Rouge 21. april 1942, og selvfølgelig ble noen karer akterutseilt. Fem mann kom seg ombord igjen dagen etter da Thorshammer skiftet los i New Orleans,. Enda ei drosjeregning, som de senere selv måtte betale (Totalt $20,40). Los ble skiftet igjen utenfor Pilottown, og losen L.C. Buras tok dem den siste biten av Mississippi-elva, ut til Mexico Golfen.
==='''Kapittel 9 Andre sesongen Kos XXIII, som hadde blitt sunket i Suda Bay, lå grunnt og ble hevet og reparert av Tyskerne i løpet av 1941. I februar ble den omdøpt Antiubåtjager UJ2104 Darvik.[[Fil:042.003.221.jpg|400px|mini|De siste hvilestedene for båtene i den “16. Antiubåtgruppe”.]]Darvik tjenestegjorde i den tyske marine utenfor PeruKreta inntil 18. september 1943, da den ble skutt i filler av de britiske torpedojagerene Eclipse, Faulknor og Vasilissa Olga. Igjen ble bunnventilen åpnet, og igjen sank Kos XXIII til bunnen av Middelshavet, denne gangen for godt.===
Kapittel 9: Andre sesongen utenfor Peru.
94.1 Situasjonen forverrer seg6 Oppsummering.
Mens Thorshammer lå i New OrleansDen “16. Antiubåtgruppe” hadde krigen kommet nærmereforsvunnet ned i Middelhavet innen juni 1942. Allerede mens skipet var på veien til New OrleansMed et tap av 5 ut av de 5 båtene i gruppen, hadde tyskerne begynt å senke amerikanske skip i store mengder langs østkysten av Stateneden britiske marine lidd et 100% tap. Kodenavnet Admiral Dønitz ga denne kampanjen Det var “Paukenschlag”, ikke mange andre enheter innen Royal Navy som kan oversettes som “Trommeslag”. Den begynte 14. januar, og kom som en stor overraskelse på amerikanerene. Bare Hitlers ordre om å holde 20 undervannsbåter tilbake i tilfelle britene skulle forsøke å invadere Norge, forhindret en total katastrofehadde lidd så mye.
Med blod på tann så de tyske U-båtkapteinene seg etter nye ofre. Det fant de i Hvis en tenker litt over det Karibiske Hav. En ny kampanje, kalt “Neuland” (Nybrott)ved hevningen av Kos XXIII, og deretter senkning, begynte 16. februar med et angrep på Aruba (hvor Thorshammer så hadde bunkret 8 måneder tidligere). U-156 sank gruppen hatt et handelsfartøy og skadet to andre i havnen der. Oljetilførselen til både Storbritannia og USA var nå truet. Dette var nok en av årsakene til at det hadde vært så vanskelig for Thorshammer å få tak i bunkers i mars og april.120% tap!
Innen Thorshammer forlot New Orleans med hvalbåtene sine, hadde det stilnet litt av, men områdene rundt De nederlandske antillene var det best å holde seg unna. Heldigvis hadde ikke undervannsbåtene begynt noe torpederinger i Mexico Golfen, så Thorshammer måtte holde seg i dette området.
9.2 En tur innom Texas.
NORTRASHIP hadde inngått kontrakt med Standard Oil Company5.1 Den Norske Hvalfangstflåten, New Jersey for levering av bunkers 1940-41 Sesongen.[[Fil:042.003.222.jpg|400px|mini|Posisjonene til de norske hvalkokeriene og forsyningsskipet, 14. januar1941.]]De tre norske hvalkokeriene, Thorshammer-ekspedisjonen. Firmaet hadde meget lite å gi dem i New Orleans, Pelagos og i Baton Rouge hadde de fått mindre enn havparten av det de trengteOle Wegger, og dethver med sine syv hvalbåter, bare etter mye press. Standard Oil sa videre at de ikke hadde noe mere dratt fra Halifax, Nova Scotia tidlig i noen av anleggene deres langs Golfkystenoktober 1940. Aruba De kom til feltet, via Curacao og Curacao var selvfølgelig uaktueltMonevideo, men den dagen Thorshammer forlot Baton Rouge (21. april), klarte NORTRASHIP selv å oppspore nok bunkers hos Humble Oil & Refinary Company i Baytown, Texas. Det var dit Thorshammer midten av november og hvalbåtene nå satte kurseni gang med å fiske hval.Radiotafikken mellom hvalbåter og kokerier begynte da, og kunne høres så langt unna som i Nova Scotia!
Thorshammer seilte i konvoy sammen med de åtte hvalbåtene sine (OtternHvalkokeriet Solglimt ble denne sesongen brukt som transportskip, Thorfinn, Thorfjell, Thorgaut, Thoris, PolVII, GlobeIX og GlobeVIII) langs sydkysten av USA. Da bunkerkontrakten var forlot New York i november med Standard Oil, måtte NORTRASHIP betalte dem $32.000 forsyninger for oljenhvalflåtene. Standard Oil skulle så betale Humble Oil dette beløpet, men det fikk de ikke somlet De hadde også med seg kanoner til å gjøre. Da Thorshammer ankom Bolivar Roads, Baytown tidlig på morgen 24. aprilkokeriene, selv om ingen hadde Standard Oil enda ikke gitt bekreftelse noe tro på at regningen det var betalt. Først neste dag gikk alt i orden, og Thorshammer kunne fylle opp med bunkers. På grunn av Standard Oils sommel, mistet ekspedisjonen en hel dags produksjon på feltet. Det skulle ikke bli siste gangen Thorshammer hadde problemer med Standard Oilnødvendig så langt syd.
95.3 2 HvalfangstsesongenPinguins store fangst.
Thorshammer Den 14. januar var hvalkokeriene og hvalbåtene kom trygt fram spredt ut fra øst til Cristobal 3. mai 1942. De gikk så inn i slusene som sistvest med Pelagos på 0°Vest, og ankom Balboa Ole Wegger med forsyningsskipet Solglimt på Stillehavskysten. Da NORTRASHIP i New York fikk regningen for denne passasjen, fikk de seg et sjokk. Fakturaen var mye høyere enn sist ($10.932,65), og NORTRASHIP ville ha en forklaring. Forklaringen de fikk fra kanalfirmaet var at denne gangen hadde 5°Vest and Thorshammer mye mere bunkers, så en høyere takst anventespå 15°Vest. Så det var det!
Ekspedisjonen forlot Balboa 5Tidlig på morgenen var hvalbåten Globe VIII på vei tilbake til kokeriet sitt, Ole Wegger, med 2 hvaler. Kaptein Kjellstrøm ble litt mistenksom da han hørte ordren fra kokeriet at Globe VIII, Pol VII og Thorarinn nå måtte komme å levere hvalene sine. mai Stemmen til han som ga ordren var ukjent, og hadde en rar aksent. Og ikke nokk med kurs for feltetdet, Kjellstrøm visste at Pol VII ikke hadde fått noe hval. Da hvalbåten kom nær nokk til at kapteinen kunne se Ole Wegger og Solglimt i kikkerten så han også at et annet, væpnet, skip lå ved siden av dem. Fangsten begynte 10Kaptein Kjellstrøm meldte så tilbake til kokeriet at han hadde jag på en blåhval, og trakk seg så tilbake. mai De gjemte seg bak et isfjell og rapporterte at de hadde fast i tropevarmen utenfor Peruen blåhval. Alt gikk braDeretter ba Kjellstrøm Thorarinn om assistanse, og innen slutten på grunn av august at de hadde de skutt 3fått en wire i propellen og trengte hjelp.140 hvalSå snart Thorarinn kom bort til dem, som forklarte Kjellstrøm hva han hadde gitt 64sett.500 tønner hvaloljeIsammen gikk de vestover så fort de kunne for å advare Thorshammer. (PolVII klarte også å rømme unna, og kjørte i full fart samme retning)Det var 50% mer enn forrige den tyske raideren Pinguin Kjellstrøm hadde sett i kikkerten. Før dette hadde Pinguin hatt en meget vellykket sesongi Stillehavet, men også denne gangen ble der de hadde tatt eller senket 11 allierte skip. Nå var det mange småhvalerturen til den norske hvalfangstflåten.
I august meldte Kaptein Braavold til NORTRASHIP at han trang ekstra 1500 tonn med bunkers for å fiske til midten Med ett slag hadde Pinguin tatt to store hvalkokerier (Ole Wegger og Solglimt) og 4 av september, deres 7 hvalbåter. Sent samme dagen tok Pinguin også Pelagos og til reisen til havn i USA for lossing (Hvilke var enda ikke fastsatt 6 av de amerikanske myndighetene)dennes 7 hvalbåter. Kontrakten for bunkers var (dessverre) med Standard Oil, som Den tyske raiderkapteinen Krüder hadde en avtale med International Petroliums Company i Talara, Peru. NORTRASHIP kontaktet Standard Oil som lovet å arrangere for Thorshammer gode grunner til å få hva de behøvdevære fornøyd.
Thorshammer kom til Talara 25. september for å bunkre opp. Der fikk de beskjed om at de bare kunne få 300 tonn olje. De nektet blank å gi noe mer. Ennå en gang hadde Standard Oil sviktet. Kaptein Braavold sente straks et telegram til NORTRASHIP om at med så lite bunkers måtte han avbryte fangsten og dra hjemover. Igjen måtte NORTRASHIP purre på Standard Oil. Et telegram ble også sent fra New York til Kaptein Braavold om å vente i Talara inntil alt hadde blitt ordnet opp. Dessverre fikk Kaptein Braavold aldri denne beskjeden. Telegraf-kontoret i kanalsonen fikk inngående telegram klokken 16.47 den 2. September, men fikk ikke somlet seg til å videresende det til Talara før etter midnatt. Da hadde Thorshammer allerede dratt. Slik sluttet denne sesongen utenfor Peru3 Thorshammers flukt.
9All bruk av privat radio ble forbudt, bare mottageren i radiorommet sto på.4 En film De var bekymret for Pelagos som det aldri ble anropte Solglimt, uten å få svar, og som sa at de var på vei vestover for å fylle opp med brenselsolje. Det var ikke noe de på Thorshammer kunne gjøre: Pelagos lå på den andre siden avraideren, og de torde ikke å bruke radioen i tilfelle Tyskerne peilet dem inn.
I april 1942 Ut på dagen hadde Konsul Christensen underrettet NORTRASHIP alle Thorshammers hvalbåter, unntatt to, kommet fram til kokeriet, og alle sammen fortsatte sydover til de kom ned til isen. De satte så kursen vestover mot Syd-Georgia. En av hvalbåtene ble sendt i New York at Norwegian Information Bureau i Washington planla å sende en filmfotograf forveien med Thorshammer, og at Per Gunnar Jonson beskjed om hva som hadde fått dette oppdragetskjedd. NORTRASHIPs representant i New Orleans arrangerte for en lugar på Thorshammer, men det passet ikke JonsonDenne hvalbåten kom til Syd-Georgia den 19. Han hadde det for travelt, sa hanjanuar. Det Beskjeden ble så foreslått at hvis han fløy ned gitt til lensmannen der, som sendte den videre til kanalsonenPort Stanley på Falklandsøyene, og så kunne han gå om bord dervidere. Etter det ville det bli vanskelig å komme ombordThorshammer kom fram til Grytvika 20. Heller ikke det passet for Jonsonjanuar, og et par dager etter var hele flåten samlet.
Per Jonson ville isteden reise direkte Thorshammer tok opp fangsten igjen den 1. mars, men denne gangen fikk de beskyttelse av den store britiske handelskrysseren Queen of Bermuda. Fangsten sluttet 9. april 1941, og 11. april ankom de Montivideo i Uruguay. Hvalkokeri og hvalbåtene Ottern, Thorfin, Thorfjell, Thorgaut, Thoris, Globe VIII, Globe IX og Pol VII seilte så opp til PeruTrinidad. Deretter seilte de til Curacao, hvor hvaloljen ble losset, og bli hentet av en av hvalbåtene 6 gutter fra Aruba ble hyret. De lå derfra 29. Dette likte NORTRASHIP liteapril til 4. Ekspedisjonen var jo et amerikansk fåretagenemai. Alle seilte så til New Orleans, hvor hvalbåtene ble etterlatt for reparasjon og det ville ikke være korrekt å avbryte fangst vedlikehold. Etter en uke, seilte Thorshammer med kurs for en norsk filmfotografNew York. Hvalkokeriet kom dit 23. Til alles overraskelsejuni, dro Jonson nedover og all spermoljen ble losset. Reisen gikk så videre til Peru Halifax, hvor Olav senere mønstret på eget initiativ, og imot rådet han fikk av NORTRASHIP.
Men Per Jonson hadde flaks; han fikk nyss om at Thorshammer skulle komme til Talara 2. september, og dro så dit for å møte dem. Han hadde blitt fortalt at de skulle fange hval et par uker til, og det passet jo fint for han.
Dessverre ble sesongen avbrutt, og kokeriet seilte istedet ut hjemover5. Per Jonson fikk aldri sitt filmopptak, og han ble bare med som passasjer. Det værste var at han hadde kommet seg ombord, uten å underrette NORTRASHIP. Enda værre var det at han hadde tatt med en amerikansk assistent (en Donald B. Hyatt), som også ble med på reisen til USA4 Pinguins uskyldige ofre.
E. Jonas i NORTRASHIPs Hvalavdeling i New York var meget harmI motsetning til Kosmos, fikk alle tre hvalkokeriene og hvalbåtene prisemannskaper ombord, og sente ei regning ble seilt til Norwegian Information Bureau Bordeaux i Washington for $88.- for de 22 dagene Jonson hadde vært ombordtyskkontrollert Frankrike. For Mr Hyatt ville NORTRASHIP kreve $250Den verdigfulle lasten tok selvfølgelig Tyskerne.- for “første klasses passasje”Alle kom fram, men dette unntatt to hvalbåter som ble senere redusert til $88.-senket av den britiske marinen i Biskayabukta.
9.5 Til San Pedro===='''VEDLEGG 6: En liten Historie om Eidsvold, Katonah.'''====
Thorshammer seilte nå uavhengig Artikkel av hvalbåtene sine til Balboa for å få tak i bunkers. Prisen på brenselsolje der var jo mye høyere enn i TalaraChristina Rae, Historiker, Bedford, Westchester, men det var det eneste altenativet. Kaptein Braavold ville også ha greie på hvor han skulle losse den verdifulle hvaloljenNew York Stat.(Oversatt og omarbeidet av Torbjørn Hallenstvedt)
Mens Thorshammer hadde vært på hvalfangst utenfor Peru, hadde situasjonen i det Karibiske Hav forværret seg betraktelig, og i den Mexicanske Golfen var det ikke noe bedre6. Amerikanerene bestemte derfor at Thorshammer skulle losse i ei havn på vestkysten av USA1. Eidsvold.
Thorshammer anløp Balboa 7Eiendommen Eidsvold i Katonah var et feriehjem for norske sjøfolk under andre verdenskrig. september 1942Noen av husene som ble brukt av sjøfolkene og de ansatte, hvor de møtte hvalbåtene sineeksisterer fremdeles. Kaptein Braavold fikk der ordre om å seile sammen med hvalbåtene opp til San Pedro Bygningene har forlengst blitt oppdelt i USAleiligheter, og ligger langs nådagens Cedar Road. Kokeriet tok ombord bunkers til reisenSvømmebasenget og tennisbanen som en gang var der har forlengst forsvunnet, og dro derfra 11. september med kurs langs vestkysten av Mellom-Amerikahele det gamle parklandskapet har forlengst blitt oppdelt i individuelle eiendommer.
Havnområdet dominetes av skipsverfter, men fiskebåtene og marinefartøyene som vanligvis lå der hadde forsvunnet. Marinen hadde sent flåten til Havaii i 1940, hvor de ble angrepet i desember 1941. Fiskebåtene hadde tilhørt japanske immigranter, og japanerne satt nå i interneringsleirer.
Det var store bekymringer hva japsen kunne finne på, og det var ikke grunnløst6. Den 232. februar snek den japanske undervannsbåten I-17 seg inn mot land og angrep Ellwood oljerafineri i Santa Barbara, rett nord for Los Angelos Brookwood Arbeiderskole. Selv om bare et pumpehus ble skadet, hadde angrepet store psykologiske påvirkninger. Dagen etter, ble en uidentifisert gjenstand observert over Los Angeles, og det utløste en enorm sperreild fra luftforsvaret. Senere ble det funnet ut at det bare var en værballong som hadde kommet på avveie, men nevene var nå på høykant. Det siste “angrepet” ble senere kalt “Slaget on Los Angeles”!
Mens Thorshammer Eiendommen hadde vært skole før den ble kjøpt av nordmennene, og var på veien til San Pedroingen alminnelig skole. Før første verdenskrig hadde William Mann Fincke, begynte NORTRASHIP forberedelsen til neste hvalfangstsesong. Forsyninger for en ny ekspedisjon ble sosialistisk presbyterianerprest, kjøpt inn og samlet den 200-måls gården i Katonah. Fincke var da pastor i Presbyterianerkirken i en stor lagerbygning Greenwich i San FransicoNew York. Ingeniør Heyerdahl ble sent fra NORTRASHIP kontoret I 1917 holdt han en meget pasifistisk preken, som i følge hans nekrolog, “førte til at han måtte forlate sitt embed” (New YorkTimes, 1. juni 1927). I første verdenskrig tjenestegjorde han i den Presbyterianske Sykehusetaten i Frankrike, og leide et kontor hos General Steamship Corporation Ltd.etter han kom tilbake, Spring Arcade Buildinggrunnla han, Broadwaysammen med hustruen Helen Hamlin Fincke, Los Angelosen skole i framhuset på gården sin. Skolens formål var å undervise freds- og arbeider-studier til 16-19 år gamle arbeiderklassegutter. Denne under-visningen var en del av den Internationale Fredsbevegelsen, dannet i Storbritannia i 1914.
Etter at Thorshammer hadde bunkret, forlot de San Pedro neste dag, 256. september, med kurs opp langs vestkysten av USA3. Brookwood’s Nedgang.
9Lærerene hadde forskjellige meninger om Mustes ideer, men innen 1930 var det studenter fra Tysklend, Costa Rica, Guatamala, Storbritannia og selvfølgelig fra USA der.6 Washington StateI 1931 feiret skolen tiårsjubileum, og Muste erklærte at “vi har våget å stå for frihet i vår undervisning” (25. januar 1931, New York Times). Uenigheten med Den Amerikanske Arbeiderforening fortsatte imidlertid og i 1933 avgikk Muste fra Brookwood, og ble medlem av det Komunistiske Arbeiderpartiet. Som ny rektor ble Tucker P. Smith, sekretæren i den Internationale Fredsbevegelsen, utnevnt. Studentnummeret begynte imidlertid å minke.
Neste gang mannskapet Sener på Thorshammer så landtrettitallet led skolen av idiologiske og finansielle problemer. Etter at skolen ikke hadde betalt skatt i to år, var da de seilte inn Juan de Fuca sundet måtte den avvikles i staten Washington1938. De var nå helt oppe i det nordvestlige hjørnet I august samme året ble den 200-måls eiendommen med alle bygningene solgt av USAE. P. Barrett, med Canada på nordsiden av fjordenauksjonarius. Navnet hadde fjorden fått Kjøperen, Barbara Silver, solgte eiendommen rett etter en gresk navigatør til Rosedale Engineering, som hadde seilt stedet i to år, før de solgte det til Stanroy Estates i New York i 1940. Ved dette salget besto eiendommen av: “en gruppe pene og velkonstruerte bygninger beliggende i en privat park på en spansk oppdagelsreise dit omtrent 200 mål, 2 bekker, stort swømmebasseng og tennisbane. med:Hovedbygning i tre, med 12 rom og 3 baderom.....umøblerte.Mursteinsbygd soveromsblokk med 25 soverom, 2 multi-baderom og 1 enkelt baderom...møblerte. 2 Lærerboliger i tre, hver med 6 rom og et baderom....møblerte. 1 Steinbygd hus med 7 rom og et baderom.... møblert.2 Hytter med 5 eller 6 rom og et baderom....møblerte.Tilsynsmannsbolig.... møblert.Garasje for 6 biler i 1592stein og betong.(National Real Estate Clearing House, Westchester News Letter, November, 1940)
Nordmennene følte seg hjemme i landskapet de nå så. Det liknet så på det landet de hadde forlatt tre år sidenI 1942 kjøpte Deerbrook Norwegian Holding Company, med høye fjell et NORTRASHIP frontfirma, skoleeiendommen og granskogEidsvold feriested ble grunnlagt.
Etter at hadde seilt 150 km østover, forandret fjorden retning, og Thorshammer seilte sydover inn i den mye trangere Puget fjorden. Naven hadde denne fjorden fått etter løytnant Peter Puget, en offiser med Vancouvers ekspedisjon i 1792.
Thorshammer kom omsider fram til Tacoma, innerst i fjorden, 16. oktober 19424. Deerbrook Norwegian Holding Corporation.
Det var en svenske I følge Peter Simondsen, advokat i NORTRASHIP og rådgiver til Skipsfartsdirektør Øvind Lorentzen, kjøpte Deerbrook Norwegian Holding Corporation eiendommen for å “skape et rekovaliseringshjem for norske sjøfolk”. Videre sa pressemeldingen at mange pasienter som først hadde slått seg ned vært på dette stedet i 1852White Plains Hospital nå kunne sendes direkte til Eidsvold (Northern Westchester Times, 13. august 1942). Han bygde et sagbruk ved elva, og så grodde det opp I en avisartikkel en liten by rundt omkring. Stedet måned senere ble også endestasjonen da Northern Pacific Railroad kom dit på slutten ab 1800 talletEidsvolds formålet beskrevet litt mer detaljert: “NORTRASHIP har undertegnet kontrakt for kjøp av eiendommen for sjøfolk fra den Norske Marine og handelsflåte mens deres båter er til reparasjon i New York området” (New York Times, 1. Byens motto ble ”Hvor jenbane møter sjø”September 1942).
Mens Thorshammer lå i Tacoma Feriesenteret ble nordmennene fortalt om ei store bro som hadde detti ned et par år tidligereoffisielt åpnet torsdag 11. februar 1943. Broa hadde blitt bygd over fjorden på sydsiden av byen, Kronprins Olav møtte 300 innbudte norske og amerikanske gjester i hovedbygningens bibliotek og ble døpt “Tacoma Narrows Bridge”formelt døpte stedet “Eidsvold”. da den åpen 1Kronprinsen sa i sin tale at “navnet representerer hva nordmenn kjemper for og strever for å bevare”. juli 1940(New York Times, 12. Hengebroen fikk fort klengenavet “Galoppen”February, på grunn av opp og ned bevegelsen hver gang det blåste litt hardt1943). Den 7Eidsvold i Norge var jo stedet der den norske grunnloven hadde blitt undertegnet 17. november samme året galloperte mai 1814; en grunnlov som hadde blitt påvirket både av den ut av kontroll, amerikanske konstitusjon og broa falt i biter ned i Puget sundetbritisk parlimentarisme. Da Thorshammer kom til Tacoma(Navnet Eidsvold passet fint for stedet: “Eid” betyr egentlig vei rundt en foss, kunne mens “vold” er et opphøyet jordstykke. Stedet hadde en bare se stor plen som lå fint til på toppen av et høydedrag og de to bekkene der hadde vel kanskje noen stumper av fundamentene i vannkantensmåfosser).
Tubby, en cocker spaniel bikkjeDet er ikke helt på det rene om stedet ble brukt som et rekonvaliseringshjem eller som feriested for sjøfolk som ventet på hyre, var den enste som gikk med i ulykkaeller til begge formål. Tubby var med I 1943 sto det i en bil, da broen begynte å kaste avisartikkel at “125 friske sjøfolk ventet der på seg. Eieren stoppet og prøve å løfte bikkja ut av bilentjenestegjøre ombord skip”, men bikkja fikk panikk og beitat mange av disse “hadde vært torpedert flere ganger. Mannen Frank Olsen, 35 år gammel, sa han hadde måtte så komme seg av broa, og Tubby gikk ned i fjorden sammen med bil og bro. Hundeeieren fikk senere $364.40 i erstatning for bil og hundforlate tre skip som hadde blitt senket”.
Mens han Etter mai 1945 var i Tacomabehovet for å gi norske sjøfolk et hjem ikke lenger der, tok Olav ut $100og stedet åpnet døren til andre gjester.- Et 1946 avertissement i kontanter for å ha noe lommepengerNew York Times tilbød “200 mål med skogkledd park, tennisbane, sportsbaner, svømmebasseng, skandinavisk mat med smørbrød, enkle eller doble rom. Thorshammer losset en del av hvaloljen sin derHendvendelse til Eidsvold, Katonah, og seilte så videre dagen etterNew York” (New York Times, 219. oktoberjuly 1946). Det neste norske frontfirma eide fremdeles stedet de kom til var Seattle, et kort stykke opp Pugetfjorden, De kom dit 3men rekonvaliseringshjemmet for sjøfolk hadde nå blitt feriested som spesialiserte seg på utendørssport og kulinariske gleder. oktober 1942Dette var nok i stor etterspørsel etter krigens mangler.9.7 I SeattlePå mange måter liknet dette på rehabilitetsprogrammet de norske sjøfolkene hadde fått under krigen.
Alle ombord syntes Seattle var Fire år senere skjedde en pen by, tragedie på Eidsvold som var omringet av fine frihetsområderminnet om de skjebnene mange norske sjøfolk hadde møtte under krigen. Olav sa senere En notis i New York Times i livet 1950 nevner at han ville ha likt å slå seg ned der“James A. En stor del av befolkningen var av norsk avstamning Anderson Jr., 8 år gammel, druknet i dag alene i et svømmebasseng på Eidsvold, et gods som den Norske Regjering hadde benyttet som feriehjem for norske handelssjøfolk under annen verdenskrig, og i mange av forretningene snakket de norsk. Det var annengenerasjon nordmenn som prøvde å holde språket ved likenå ble brukt til feriehytter om sommerene” (New York Times, 22 juli 1950).
Etter ankomsten i Seattle, losset Thorshammer resten av hvaloljen og kokeriet gikk så til skipsverftet “Todd Seattle Drydock Corporation” den 8. oktober. Olav, og resten av fabrikkmannskapet, ble avmønstret samme dagen, men fortsatte å bo ombord skipet. Avregningen for denne sesongen viser at han hadde tjent $947.22 etter alle avtrekkene. (Den forrige sesongen tjente han bare $405.47: stor forskjell!)
Olav hadde lenge vært plaget med smerter og svie når han skulle slå lens, og lite kom det også6. Han gikk til skipslægen, Alf Rothe Jensen, men han kunne ikke hjelpe. Da de kom til Seattle henviste doktoren Olav til en spesialist i Seattle som het doktor Birkeland5. Etter undersøkelsen sa spesialisten at Olav hadde fått blærehalskatarr. Olav ble sykemeldt og anbefalt behandlinger som ville ta et par måneder. Før Olav kunne komme i gang med disse behandlingene, tok situasjonen en uventet tørnDeerbrook Norwegian Holding Corporation.
Den norske konsulen i Seattle hadde kontor i åttende etasje i 1402 Third Street i senteret Neste året solgte Deerbrook Norwegian Holding Corporation Eidsvold til Albert Stone, et eiendomsfirma. Godset, takstet til $110,000, besto av Seattle. Konsulen het Christen Stang200 mål med “to administrasjonsbygninger, flere småbygninger med fem til ti rom hver, og han hadde tatt over etter onkelensin i 1941. Olav besøkte konsulatet flere gangerandre små-bygninger. Den første gangen var 19. oktober, da han sendte mesteparten av pengene han hadde tjent denne sesongen ($900.-) til bankkontoen sin i Den norske sjømannskirken i New York. (Konto Nr. 32263). En annen gang dro han på konsulatkontoret en garasje for å registrere seg hos de norske myndigheteneseks biler og andre uthuser” (New York Times, 16 november 1951). Den norske regjering hadde innført Hvis en bestemmelse om at alle nordmenn sammenlikner denne eiendomsbeskrivelsen med den i utlandet skulle registreres1940, så er det veldig lite forskjell. De likte å holde styr på borgerene sine!
[[Fil:042.003.142Noen av småbygningene hadde muligens blitt bygd etter at Eidsvold ble feriested i 1945, og disse solgt Albert Stone som egne bosteder en kort tid etter.jpg|200px|mini|Olav’s Registreringsdokument under-tegnet av konsul Christen StangDe større bygningene delte han opp i leiligheter, og solgt disse til private eiere.]]
I midten av oktober 1942 fikk Kaptein Braavold beskjed fra NORTRASHIP at kokeriet skulle få ekstra bevæpning. De to eksisterende 0.3” maskingeværene skulle erstattes med fire 20mm Oerlikon maskingevær montertChristina Rae, en på hver side av broen og en på hver side av skipet lengre bak. Beskyttelse for hver stilling skulle også konstrueres. Marinens overingeniør Pettersen skulle være ansvarlig for dette arbeidet på Thorshammer. Kokeriet skulle også bli utsyrt med en Degaussing kabel til forsvar mot magnetiske minerApril 2008.
Samtidig fikk Ingeniør Heyerdahl i San Pedro beskjed om at to av hvalbåtene der (Thoris og Thorgaut) skulle leies ut til War Shipping Administration og bli brukt av Den amerikanske kystvakten. Hver skulle få en 20mm Oerlikon maskingevær montert akterut, og kaptein Carlsen skulle overse dette arbeidet. Resten av hvalbåtene fikk nøye seg med den 3” kanonen de hadde allerede====''' VEDLEGG 7: Ellen Brochs verden.'''====
Et møte i London 3. november forandret hele situasjonen. I det besluttet Den Norske Regjering å avlyse Thorshammers neste hvalfangstekspedisjon. Dette ble straks meddelt NORTRASHIP i New York, og deretter Ingeniør Heyerdahl i San Pedro og Kaptein Braavold i Seattle. Nyheten ble mottatt med stor skuffelse av alle.
Grunnen til avlysningen var mange. Innen NORTRASHIP var det på flere hold stor misnøye med de priviligerte forholdene hvalfangerene hadde i forhold til andre sjøfolk. De ville gjerne gi hvalfangerene en lærepenge! Det var nok bare Konsul Chrisensens innflydelse som hadde gjordt siste ekspedisjonen mulig. Innen den norske regjering var det lite sympati og forståelse for hvor viktig hvalfangsten var. De bøyde seg nok etter press fra “Britiske Ministry of Shipping” og “War Shipping Administration” i Storbritannia, og “US Navy” i Statene. Alle ville ha Thorshammer brukt til krigstransport.
Ingeniør Heyerdal i San Pedro tok dette meget tungt, og bare etter et privat brev fra sin NORTRASHIP sjef, E7. Jonas i New York, roet han seg1. Heyerdahls oppgave ble nå å:Arrangere lagring av alt hvalfangstutstyr fra hvalbåtene i San Pedro, og lagring av spesialutstyr for kokeriet i Seattle.Arrangere lagring av alt innkjøpt hvalfangstutstyr på vei til San Francisco.Overføre innkjøpte provianter til andre norske skip, hvis mulig.Få skipsgrosisten Schou-Gallis til å ta innkjøpte matvarer som smør, melk etc. tilbake.Arrangere avmønstring av hvalbåtmannskaper, og deres tilbakesendelse fra San Pedro til New York.Arrangere transport av alle fabrikkmannskaper på Thorshammer fra Seattle til New YorkFør Krigen.
Stakkars Ingeniør Heyerdal fikk det plutselig veldig travelt. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt bestemt i hvilken fart kokeriet skulle benyttes. Britene ville selvfølgelig ha den Ellen Stub ble født i tankfart til Storbritannia, mens USA trang transportfartøyer i Stillehavet. Til slutt vant US Navy, og Thorshammer skulle transportere olje, amfibiebåter og biler til vestkysten av HawaiiOslo 14. Hvalbåtene ble nå overført til det amerikanske “War Shipping Administration”oktober 1903, og etter at de hadde kostet $13.750 på hver båt, skulle brukes av den Amerikanske Kystvakten.[[Fil:042.003.143.jpg|200px|mini|Skpipsfører Torp`s håndskrift.]]Olav, og resten av fabrikkmannskapet, ble nå fortalt at de skulle reise til New York istedet for å dra ut på hvalfangst. Det ble ingen tid for Olav til å bli behandlet i Seattle. så Kaptein Braavold skrev et brev som Olav skulle ta med seg til New York. Brevet var addressert til Det norske generalkonsulat der, og hadde også et stempel fra Den kongelige norske konsulat i Seattle. Brevet sa;“Hrr. Olav Hallenstvedt har konsultert læge her i Seattle og har blitt beordret behandling datter av blærehalskatar. Pasienten reiser imidlertid i dag til New York Otto Stub og vil innfinne sig på konsulatet for instruks for behandling. Dr. Birkeland hersteds mener pasienten må ha et par måneders behandling. Pasienten har erholdt sykehyre fra 1/12-8/12Ragnhild Jensen.
Senere Ellen giftet seg med Peter Theodor Broch i 1929. Theodor var født i 1904 og var sønn av oberst Ole Jacob Broch og Henny Salvesen. Etter at han var ferdig på dagen den 8gymnaset i Oslo i 1922, flyttet Theodor til Rjukan hvor han arbeidet som journalist. Han var en ivrig tilhenger av “Mot Dag” bevegelsen, og grunnla Rjukan Arbeiderblad. desember 1942 dro så Olav Han studerte jus i fritiden sin, og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York1928 tok juridisk embeds-eksamen (Cand.jur. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13) ved Universitetet i Oslo.000Etter at Ellen og Theodor giftet seg, praktiserte Theodor et år som dekket bilettersakfører i Oslo, mat og køyeplasser til de 114 passasjerenemens Ellen var husmor.
==='''Kapittel 10: Togreise tvers over AmericaTheodor fortsatte i politikken. Han ble først medlem av kommune-styret, og så valgt til rådmann i Narvik i 1934.===
10.1. Med Empire Builder toget på Great Northern Railway
fra Seattle til Chicago.
Olav, og resten av fabrikkmannskapet fra Thorshammer, satte nå ut på en stor eventyrreise7. For noen av dem var det andre gangen de hadde kjørt med tog tvers over et kontinent2. Den firste etappen var med The Great Northern Railway (Den store nordre jernbane). Jernbaneselskapet, en sammenslåing av flere små firmaer fra Minnesota, hadde opprinnelig fått hjelp av noen Blackfeetindianere til å finne et pass i Rocky Mountains som gjorde det mulig å få jernbane fram til Stillehavet. Jernbanen hadde åpnet i 1893, og knyttet Seattle Krig kommer til systemet i resten av landet. Firmaet hadde blitt grunnlagt av James J. Hill (med klengenavnet “Empire Builder” som betyr “Samveldebyggeren”), og toget de skulle kjøre med hadde fått dette navnetNorge.
Great Northern Railways jenbanelinjeEtter flere sjøslag i området sank den Britiske Marine alle de tyske marinefartøyene der, og de tyske troppene var avskåret. Churchill ga ordre til at Narvik skulle gjentaes, og angrepet begynte 28. mai 1940. Theodor sto på taket av sykehuset å så på det britiske skips-bombardementet av byen. Til sin store forskrekkelse så han at nedslagene kom nærmere og nærmere rektorboligen der Ellen og Siri oppholdt seg. Han sprang gjennom gatene til huset for å få dem ut, og de hadde akkurat klart å komme seg unna da huset fikk en fulltreffer. Et par timer senere flyktet tyskerne, og byen ble frigjordt av britiske, franske, polske og norske tropper. Dette var den første tilbakegang tyskerne hadde opplevd siden krigens begynnelse.
Eventyret begynte da nordmennene kom til King Street jernbanestasjon i SeattleDagen etter ble det bestemt at alle kvinner og barn skulle evakueres fra byen. Denne stasjonen ble brukt av flere jernbanefirmaer, Ellen og Siri dro så den ble kalt en “Union Station”. Bygningen var fra 1906nordover til Tromsø, hvor Theodors far beskyttet kongen og hadde et imponerende 242 fot høyt tårn som var et kopi av Campanile di San Marco i Venezia i Italia. Det var den høyeste bygning i Seattle, da den ble ferdigregjeringen.
Empire Builder toget ble dratt av et “4-8-4” damplokomotiv, med følgende vogner[[Fil:1 No bagasje/ postvogn 1 No042. sovevogn2 No003. førsteklasse vogner 3 No. turistklasse sovevogner1 No. spisevogn1 No. 12 enmanns soverom + 1 salongvogn.1 No. 6 doble soverom + 1 salongvogn.3 No. 8 rom & soverom + 1 salongvogner.1 No salong/observasjonsvogn med barbersalong224.jpg|200px|mini|Frimerker til minne om kampene i Narvik 1940)]]
Empire Builder toget forlot Seattle sent på ettermiddagen Etter en uke med tyske flyangrep, ble det nødvendig å evakuere resten av sivilbefolkningen fra Narvik. På flere netter ble folk transportert nordover i små fiske-skøyter, og Theodor og byens arkiver var ombord den 8siste båten. desember 1942På grunn av at situasjonen i Frankrike nå forværret seg, bestemte de britiske og kjørte nordover langs Pugetsundet. Første stasjonen var Everettnorske myndighetene å trekke sine styrker ut av Norge, en liten treindustiby som eksporterte tømmer til China. Toget tok deretter kursen østover mot den første fjellkjeden: Cascadefjelleneog for Norge å fortsette krigen basert i Storbritannia.
Cascadefjellene hadde vært den største hindringen for konstruksjonen av jernbanen. Over årene hadde det vært mange forbedringer på linjen, men den viktigste var nok konstruksjonen av den 12,5 km lange Cascade-tunnellen.
Midt på natten kom de fram til Spokane. Byen var den største innlansbyen i nordvest USA, med et stort oppland bestående av øst-Washington, nord-Idaho og vest-Montana. Spokane hadde grodd opp på grunn av jernbanen, for her kom sidesporet opp langs Colombia elven fra Portland, Oregon.
Etter Spokane kjørte Empire Builder nordover inn i Idaho7. Sporet gikk hele tiden oppover i dalen og på et sted var de bare et par kilometer fra grensen 3. Flukten til Canada. De nådde snart det kontinentale vannskille, og Glacier nasjonalparkUSA.
Bilder fra Etter et par dager kom tyskerne til Harstad. Theodor ble gjenkjent av en brosjyre Olav fikk på reisen offiser, og ble igjen arrestert som britisk spion. Han klarte å rømme (i 1942ei drosje!), hentet Ellen og Siri i hytta, og de kom seg unna i en liten fiskeskøyte.
Glacier nasjonalpark grenset mot Fiskeren tok dem sydover, forbi de kanediske provinsene Alberta tyske troppene, til Lofoten, og British Colombia i nordderetter over Vestfjorden. Han tok dem syd til en liten fjordtarm hvor Theodor kjente et eldre ektepar. Huset deres var ikke langt fra svenskegrensen, mens jernbanelinjen dannet den sydlige grensen. Great Northern Railway hadde bygd flere hoteller og hytter i parken fra 1910 da Theodor var på listen av nordmenn tyskerne gjerne ville “snakke med”, dro han alene over fjellet til 1920 for å fremme turismen. Alle hadde blitt bygd i sveitserstilennøytrale Sverige.
Etter at de hadde krysset Rocky Mountainfjellkjedet kjørte de igjennom MontanaThedor dro videre til Stockholm, hvor den amerikanske ambassøren til Norge, Fru Borden Harriman, da befant seg. Hun ga han visa til USA, og Theodor fløy først til Moskva, og så med den Trans-Sibiriske jernbanen til Vladivostok. Etter hvert som toget Han kom lengre østover forandret terrenget seg til Tokyo på et japansk handelsfartøy, og de kom ut etter tre ukers venting, seilte til San Fransisco på Northern Plains sletteneen norsk båt. Fra San Francisco kjørte han med tog til Washington DC, med undulerende prærie via Seattle og isolerte åserNew York. Dette Det var rancheområde, sent på høsten da han ankom og lite folk meldte seg til tjeneste på den Norske Ambassade. I Washington begynte han å searbeide for den Norske Informasjonstjeneste. Det var visstnok også et Blackfeet indianerreservat De neste månedene reiste han mye rundt i områdetmidt-vesten, men nordmennene så ikke noe og holdt kåserier til dem. Det de la merke til var at det var veldig kaldt ute, andre- og de var glad for at de satt inne i et oppvarmet togtredje-generasjon nordmenn om kampen mot okkupasjonen av “gamlelandet”.
De kom nå inn i Dakota statene. Her var det mange norske bønder som Etter at Theodor hadde slått kommet seg nedut av Norge, dro Ellen og Olav visste at bror Siri tilbake til naboen i Andebu (bror Narvik. Huset deres var fremdeles der til Lars Berg på Berg) tross for all bombardementet, men hadde en farm nå blitt rekvisert av tyskerne som bolig for “underholdningsdamer”: De hadde blitt sent dit for “å hjelpe til med moralen til de tyske troppene”! Ellen greide å få tak i områdetklærne til Siri, men hennes egne klær brukte “damene”. Toget rullet imidlertid videreEllen og Siri måtte igjen bo hos venner, og mange av passasjerene begynte Ellen følte nå at det var best å dra derfra. Hun og Siri prøvde først å bli lei ta toget over til Sverige, men ble tatt med en gang av det ensformige terrengettyskerne og brakt inn for avhør. En ting som livnet litt opp var da Tyskerne kunne ikke finne noe å anklage henne for, og etter et par uker ble de løslatt. De fikk øye på ei varevogn med ekstra store hjul som kjempet seg gjennom snøfonneneså lov til å dra sydover til familien sin i Oslo. Det var en iskrembil som solgte varene sine midt på kaldeste vinteren!
I nordvest Nord Dakota kom de Som kone til Minot. Byen hadde vokst opp i 1886en etterlyst “spion”, da det var hit rallerene hadde kommet med jernbanebygginga før det ble vinterEllen nå holdt under oppsyn av Gestapo. En teltby vokste opp i løpet av nattaSituasjonen ble etter hvert værre, og i februar 1941 fikk de hjelp til å flykte over vinteren ble det til by med 5Sverige.000 innbyggere. Området Fra Sverige tok de den samme veien som Theodor hadde tilhørt nybrottsmannen Erik Ramstad fra Sigdal. Erik ble en av byens ledere etter han solgte gården sin tatt til jernbaneselskapet. Nesten 40% av byens befolkning var av norsk avstamningUSA, og det norsk språket var fremdeles mye møtte han i brukChicago i slutten av mars 1941.
Empire Builder-toget rullet videre, og terrenget forandret seg igjen. De kom nå inn i Minnesota med gode fruktbare beitemarker og lite skog. De krysset over Mississippielva, første ved Little Falls, og igjen mellom Minneapolis og St. Paul.
På jernbanestasjonen 7.4. Familien Broch i Minneapolis fylte lokomotivet opp USA.[[Fil:042.003.225.jpg|200px|mini|Ellen Broch på Eidsvold, 1943.]]Familien Broch tilbrakte nå flere hyggelige måneder med vann å reiste fram og brenseltilbake i midt-vesten, hvor Theodor fortsatte med kåserier og nord-mennene fikk anledning informasjonsmøter. Den Norske Regjering bestemte så å åpne et informasjonskontor i Minneapolis, med Theodor som sjef. Familien bodde der til å gå ut på perongen slutten av 1942, og strekke på beina. Der kjøpte Olav noen postkort fra byen. Et av dem var av den tiden skrev Theodor en betongbro over Mississippielva som de kunne se bok om sin flukt fra togetNorge med tittelen “The Mountains Wait” (norsk utgave “Fjellene Venter”,1946). Broen hadde blitt bygd Theodor meldte seg så som frivillig inn i 1918 den Norske Hær, og knyttet byen Minneapolis seilte over til nabobyen St. Paul på den andre siden av elvaStorbritannia.
Third Avenue broen, sett fra toget. (Olavs postkort fra 1942)
Toget rullet nå gjennom fine jordbruksdistrikter I London arbeidet han i Den Norske Hærs Informasjonstjeneste. Ellen og store byer. Ved La Crosse krysset Empire Builder igjen Mississipp-elvaSiri flyttet til Eidsvold, og de kom inn Katonah tidlig i Wisconsin1943, hvor Ellen arbeidet på kontoret. Neste byen var Milwakee, Ellen og etter det fikk de se den store innsjøen Lake Michigan. Toget kjørte nå sydover langs innsjøenSiri forble der til krigens slutt, og kom så tilbake til slutt til endestasjonen i storbyen Chicago.10.2 ChicagoNorge.
Empire Builder dro inn på unionstasjonen, mellom Adams Street og Jackson Street, i Chicago. Dette var så langt toget deres gikk, og de måtte nå bytte tog. Stasjonen var en “Union Station”, da den ble brukt av flere jernbaneselskaper. Nordmennene måtte nå ta et nytt tog videre som tilhørte et annet selskap.
Stasjonsbygningen hadde blitt bygd i 1925, og hadde et imponerende venterom7.5. Der måtte de sitte og vente Tilbake til toget deres skulle gå. De kunne jo ikke gå og se seg omkring i byen, for bagasjen måtte voktesNorge, og de hadde hørt mye om gangsterne i Chicago. Det var en travel sted, og mer enn 100.000 passasjerer brukte stasjonen daglig. Mens de ventet, kjøpte Olav noen prospektkort til minne om byentidlig død. Her er noen av stedene han kunne ha sett i Chicago:
Navy Pier: Ble bygd Etter at de hadde kommet tilbake til Norge, dro familien tilbake til hjemmet sitt i 1916 for 4Narvik.5 millioner dollar Theodor fortsatte som en laste- sakfører og losseplass for fraktebåter på innsjøenbyens Rådmann opp til 1949. Pieren Han ble imidlertid snart mere populær som under-holdningssted. På slutten av trettitalletvalgt til Stortinget i 1945 (Representant for Kjøpstedene i Nordland, hadde pieren rasteplasserTroms og Finnmark), spisestedermen ble ikke gjenvalgt i 1949. Theodor ble tildelt “Deltagermedaljen” i 1945, en dansehall og lekeplass for ungeneFrankrikes “Légion d'honneur” i 1946.
Soldier Field var 7.6. Theodor og Mathilde.[[Fil:042.003.226.jpg|200px|mini|“Bikkja til minne om alle amerikanske soldater som hadde falt Broch” i krigHaugarparken, Tønsberg, 2009. Stadiet ble offisielt åpnet i 1924, og hadde arkitektonisk blitt bygd i en gresk-romersk stil]]Etter Ellens død giftet Theodor seg igjen samme året med Mathilde Oftedal. Det var Chicago Bears (Amerikansk fotballlag) som Mathilde hadde det som hjemmestadiumikke vært gift før, og den men hadde en kapasitet på 66gutt, Lars, født 1.000 tilskuerejanuar 1939.
10.3. Pennsylvania Railroad og Broadway Limited.
Etter flere timers venting kunne de 114 nordmennene endelig komme seg ombord i toget Heldigvis kom Tønsberg Træplantningselskap til New Yorkunnsetning og tok regningen. De skulle nå reise med Pennsylvania RailRoad (RRR), som hadde hovedkvarteret sitt Skulpturen ble satt opp foran biblioteket i Philadelphia i Pennesylvania. Det var det største jernbaneselskapet i stateneHaugarparken, med mer enn 16.000 kilometer jernbanelinjer. Rutetoget de gikk ombord og avduket i ble kalt Broadway Limited, og var firmaets prestisjeservice1952.
Broadway Limited toget ble dratt Mathilde hadde en sommerbolig i Sandvika i Viksfjorden nær Larvik, og ekteparet tilbrakte mye av sin tid der. Mathilde døde i april 1998, og Theodor døde bare et K4 “4-6-4” damplokomotiv, med følgende vogner:3 No. bagasje-/ postvognerpar dager etter.1 NoI 2004 overdro Ellens datter, Siri, sin del av boligen ved Larvik til barna til Lars. sovevogn (18 køyerom).4 No. sovevogner (dobbeltrom og salong)1 NoHun bodde da i Arendal, rett ved sjøen. spisevogn.1 No. sovevogn (2 soverom og salong)
De kjørte nå østover inn Mathildes sønn, Lars Oftedal Broch, ble Høyesterettsdommer i det amerikanske industibelte. Her ble det produsert alt det landet trengte for sitt eget behov og for krigens formål. De reiste gjennom Toledo (Glass)1996, Sandusky (Kulleksport) og Cleveland (Industri)var det frem til han gikk av i 2008. Toget tok så retningen sydover inn Han var da bosatt på Jahr i “Rustbeltet”Oslo, til Pennsylvaniaog familien har fremdeles eiendommen ved Larvik.
Reiseruten til Broadway LimitedForfatteren hadde i begynnelsen vanskeligheter for å forstå de offentlige informasjonene om Theodor Broch. Men etter hvert begynte gamle hemmeligheter å komme fram i dagen. Her er en liten oppsummering av de flokete forholdene Brochfamilien nok helst vil holde hemmelig:
Pennsylvania ble betraktet som en “kronstein”- stat (Keystone State) Mathilde Oftedal var Theodor Broch elskerinne i USA på grunn av sin rolle i dannelsen av de orginale 13 forenede statene (frihetsærkleringen hadde blitt undertegnet her)1938. Staten hadde også utviklet seg til å bli en nøkkelstat økonomisk, Han var da gift med stål Ellen og kull som hovedaktører. Befolkningen var av tyskhadde et ett-års gammelt barn, irsk, italiensk og polsk avstamming, og var konsentrert i en korridor mellom Pittsburg og PhiladelphiaSiri. Nordmennene fikk nå se tungindustri på nærhold:
Toget stoppet i Pittsburgh. Byen ligger i en trang dalTheodor og Mathilde fikk et barn sammen, hvor Allegheny og Monongahela elvene kommer sammen barnet var Lars Oftedal Broch. Isteden for å danne Ohiovære ste-elva. Byen blir ofte kalt “Stålbyen”søsken, for det er det de gjør der. Det var stålverker over altSiri og Lars halv-søsken!
Byen hadde blitt døpt av General John Forbes Mathilde tok en annen elsker i 1758 etter den britiske statsministeren Sir William Pitt. Siden Forbes var skotte1944, mens Theodor var det nok meningen at navnet skulle utttales "Pittsbørra"i Storbritannia, slik en skotte ville uttale og det. Men folk flest uttalte bynavnet “Pittsbørg”var Jens Christian Hauge, til stor ergelse for skottenelederen av Milorg.
Pittsburgh Jens Christian Hauge var den byen Andrew Carnegie vokste opp ida gift og hadde to barn. Han hadde kommet hit som gutt fra ei lita vevestue Jens plasserte kona si på en liten spartansk sæter i Dumfermline i Skottland. Han bygde opp Carnegie Steel CompanyVestre Slidre, som ble slått sammen med mange småbedrifter til å danne US Steel. Det var disse stålverkene Olav og de andre så fra toget. (Olav besøkte senere mens han innkvarterte Mathilde i livet det lille huset Carnegie hadde kommet fra en Milorg dekkleilighet i Skottland)Oslo.
Olav var imponert over hva han så. Han sa senere at han kunne føle “energien Jens Christian Hauge fikk ei ny elskerinne i slutten av den amerikanske nasjon i krig”. “Hele lufta skalv”1945, sa mens han. Det hadde nok også noe å gjøre med damphammerene var da først Forsvarsminister i stålverkene, og forurensningen derfraArbeiderpartiregjeringen. Lokalbefolkningen sa ofte at dalsøkket var et “helvete med lokk på”!
Broadway Limited toget rullet videre østover igjennom et industrilandskap med den ene tungindustribyen etter den andreJens Christian Hauge skiftet igjen elskerinne i 1955 mens han var i Tyskland. De kom til PhiladelphiaDen nye kvinnen het Renee-Marie Hausenstein, den største byen og forholdet varte i Pennsylvaniato år. Byen hadd på et tidspunkt vært I 1958 skilte han seg fra den nest største i det britiske kolonivelde etter London. William Penn hadde gitt byen sitt navn, fra gresk: “philos” som betyr kjærlighetstakkars kona si, og “adelphos” som er bror, som blir til “broderlig kjærlighet”da hadde Arbeiderpartiet hatt nokk. Toget gikk på utkanten av Philadelphia, og kjørte så nord-østover mot New YorkEtter press fra Werna Gerhardsen mistet Jens ministerstillingen sin.
Broadway Limited crysset inn i New JerseyRett etter at Jens Christian Hauge hadde skilt seg, giftet han seg med hovedstaden Trentonen nye flamme, Liv Elisabeth Sjøberg. I Trenton hadde George WashingtonDenne gangen holdt det, og de var sammen til hennes død i 1776, sin første seier over britene, da han uventet klarte å krysse Delaware elva midt på vinteren (262004. Jens Christian. desember)Hauge døde i 2006.
I New Jersey kjørte de også gjennom byen Elizabeth, hvor Singer symaskiner kom fra(Kilde Dagbladet 14. Magnhild hadde jo en slik maskin hjemme på Lerskall10.2008).
Før 1900 sluttet Pennsylvania Railway linjen på vestsiden av Hudson-elva, i New Jersey. Passesjerer som skulle til Manhatten måtte så ta ferge over elva den siste biten av reisen. Jernbanelinja til konkurrenten, New York Central Railroad, derimot, kom hele veien ned Manhatten i tunnel og endte opp i Grand Central terminalen, midt i byen.
Pennsylvania Railroad kunne ikke tolerere denne situasjonen. De overveide å bygge bro over Hudson-elva, men det ville bli for dyrt. De gransket også muligheten for en tunnel, men med damptog ville den være for lang til å ventilere. Løsningen kom på århundreskiftet ved oppfinnelsen av elektriske lokomotiver som ikke produserte hverken damp eller røyk.
Den 127. desember 1901 kunn-gjorde RRR presidenten Alexander Cassatt planen jernbaneselskapet hadde for å konstruere en tunnel under Hudson-elva og bygge en storslagen jernbane-stasjon på vestsiden av Manhatten, syd for Thirty-Fourth Street8. En dobbeltunnel, 1860 meter lang, ble ferdig 18. september 1910. Ingeniør for projektet var Charles M. Jacobs, Hvem stjal Romulus og tunnelene fikk navnet “North River Tunnels”.Remus?
10Det ble mye avisskrivning i Tønsberg Blad, men ulvens skjellenavn ble aldri nevnt.4Enten hadde folkeminne glemt det, eller så torde ikke journalistene nevne det. Penn Stasjonen Avisen er jo egentlig eid av Norsk Arbeiderpresse, og ingen slenger spydigheter mot dem de arbeider for. Pressefriheten har kanskje sine grenser, selv i New York.Norge?
Broadway Limited toget med Olav ombord hadde nå omsider kommet fram til New York. Fra de forlot Seattle hadde de reist i 5 dager og hadde kjørt over 5.000 kilometer. De hadde sett mange fine syn, og Olav snakket mye om denne turen senere i livet.
De hadde vært imponert over jernbanestasjonen i Chicago, men det de så i New York var på en helt annen skala. De hadde nå kommet fram til Penn-stasjonen. Platformene der lå under gatenivået, og da nordmenne kom opp trappa, kom de opp i en imponerende forsamlingshall. Det var den travleste jernbanestasjonen i USA, med over 1 millioner togpassasjerer hver dag. De som hadde tid til å se litt oppover i hallen, fikk et imponerende syn av den enorme takhvelvingen. De var i New York, der alt er større!
( Denne gamle, fine stasjonsbygningen ble dessverre revet i 1963)Torbjørn Hallenstvedt.[[Category:Personer]]
ingen redigeringsforklaring
av
Torbjørn Hallenstvedt
[[Fil:042.003.181.jpg|200px|mini|venstre|I.d. kort Olav]]
[[Fil:042.100.001.jpg|400px|mini|Olav i Durban]]
[[Fil:042.003.101.jpg|200px|mini|venstre|I.d. foto Olav]]
Noen av Olav Hallenstvedt’s identitetsbilder fra krigens dager.
[[Medium:0042.003.102.jpg|ID foto]]
[[Medium:042.003.101.jpg|ID kort USA]]
Bilde på forsiden: Durban, august 1940 (til høyre).
__TOC__
Torbjørn Hallenstvedt, Chelmsford, England. desember 2014.
==='''Kilder'''===
I 1928 ble Olavs far erklært konk, etter han hadde skrevet under som garantist for sin bror og svigerbror. De hadde lånt penger for å spekulere i aksjer, og hadde mistet alt de eide. Banken ville ha pengene sine, og Olavs far måtte selge gården sin. Familien flyttet til Ambjørnrød, et småbruk som kommunen eide i utkanten av bygda, og der ble de forpaktere.
[[Fil:042.003.103.jpg|200px|mini|Anton E Hallenstvedt foran Hallenstvedt gård, ca. 1925.]]
Olav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, og betalingen var mye mindre enn på hvalfangst. Han ville ut til sjøs igjen!
Olav begynte å se mer til Magnhild, og snart hadde de fast følge.
Kosmos var verdens største hvalkokeri, og hadde blitt spesiellt bygd for dette formålet av Workman Clark Ltd., Belfast, Nord-Ireland. Kokeriet hadde blitt sjøsatt 30. mai 1929, og hadde en tonnasje på 24.120 DWT (dødvekttonn), var 550 fot lang og 77 fot bred. En fire-sylinders dampmaskin ga skipet en maksimumsfart på 13 knop.
I Andebu tjente Magnhild sin siste vinter i butikken på Tolsrød, mens Lerskall sto tom.
Det var ingen penger på øya, og all handel der var bytting. Etter at øyboerne hadde forlatt skipet, og hvalbåtene hadde fått brensel fra kokeriet, satte Thorshammer kursen hjemover.
I Walvis Bay flyttet hvalbåtmannskapene over på hvalbåtene sine, og etter at de hadde fylt opp med brenselsolje, så dro Kosmos sydover med følgende ni hvalbåter: Kos II, Kos IV, Kos V, Kos VI, Kos VII, Kos XVII, Kos XVIII, Kos XX and HJ Bull.
Da de kom fram til feltet i Antartis, så satte hvalbåtene i gang med jobben sin. På høsten 1936 dro Olav igjen ut koka arbeidet de en 12-timers skiftordning (0600–1800, 1800–0600); mens på hvalfangst med Kosmoshvalbåtene arbeidet de 4-timers skift. Det var et hardt opplegg! (For sesongen 1936/37 hadde Norge og England blitt enige om en fangsttid på 90 dagerdetaljert beskrivelse av de forskjellige arbeidsrollene, løpende fra 8se Vedlegg 1)[[Fil:042.003. desember til 7111. marsjpg|200px|mini|Førkrigsbilde av planen og porten på Kosmos. Antallet hvalbåter ble satt ]]Hele ekspedisjonens suksess var avhengig av hvor flinke hvalskytterene var til syv for Kosmos, samtidig som at kvoteprinsippet ble oppgittå oppspore å skyte hvalen når han kom opp etter luft. Kosmos-ekspedisjonen besto var heldig til å ha to av de beste hvalskytterene i sesongen 1936-37 av Kosmos verden: Mauritz Marthinsen fra Tjøme og Aksel Akselsen fra Stokke. Ved krigsutbruddet hadde Marthinsen valgt å være hjemme, og Aksel Akselsen og hvalbåtene Kos IVmannskapet hans fikk båten hans, VIIHJ Bull. Båten var verdens mest avanserte hvalbåt, IX og XVII-XXfangstresultatet ble deretter. I sesongen skjøt Akselsen på HJ Bull 360 hval, inkludert 10 spermhval. For Kosmos-ekspedisjonen Det ble fangstresultatet for denne sesongen 115hele 20.605 663 fat hvalolje og 1.747 fat spermolje , som ble losset utgjorde cirka 20 prosent av Kosmos’ produksjon! Imponerende resultat, spesielt siden HJ Bull måtte avbryte fangsten i Hemixen, ti dager for å dra til Syd Georgia å skifte propell. En hval hadde kommet for nær Antwerpen hvalbåten og en av propellbladene hadde blitt revet av i kollisjonen. Mens båten var i BelgiaSyd Georgia gikk Akselsen over på Kos II, på veien hjemover.til denne hvalbåtens store fordel!
I Andebu Sydhavssesongen 1939-40 deltok det ialt 28 flytende kokerier og 240 hvalbåter. Produksjonsresultatet for Kosmos ble på 100.600 fat hvalolje og 5.650 fat spermolje. Dette var et godt resultat, og alle om bord Kosmos var fornøyde. Olavs andel av fangsten var verdt 1.678 kroner. Med lønn og overtid tjente Magnhild sin siste vinter han i butikken på Tolsrød, mens Lerskall sto tomalt 3.478 kroner denne sesongen. Det var mer enn en kvart av det han hadde betalt for gården sin!
Rett før Kosmos forlot Sao Vincente fikk kaptein Andresen ordre fra hovedkontoret i Sandefjord om å gå innom Dakar, i Fransk Vestafrika. Der skulle skipet bli kontrollert av de franske myndighetene for å få alle papirene i orden, før de kom inn i de europeiske krigsområdene.
[[Fil:042.003.113.jpg|400px|mini|Kart av Dakar by og havn, 1940.]]
Den 22. april kringkastet BBC til den norske handelsflåten på vegne av den norske eksilregjeringen. Alle norske skip på over 500 tonn ville bli rekvirert. De skulle seile for ett nytt rederi, kalt NORTRASHIP, til hjelp for de allierte, til krigen hadde blitt vunnet. Sendingen ble selvfølgelig hørt av de franske myndighetene, og forholdene begynte å forbedre seg om bord på Kosmos. De senegalesiske vaktene forsvant, og mannskapet kunne endelig få lov til å gå i land!
Olav likte seg på Yachtklubben. Han arbeidet lange dager og gjorde alt han kunne for å hjelpe klubb-medlemmene på og av båtene sine med alt utstyret de hadde lyst til å se med seg omkring Dakar. Han tok ut 750 franc De faste lønningene fra slappenklubben var ikke mye, men han fikk mye drikkepenger av de han ferget. Olav ble fort godt likt, og gikk i landsnart fikk han mye mer dusør enn Charlie. Det første han la merke tilDette likte Charlie dårlig, og misunnelsen hans ble godt kjent av klubbstyret. Ett av problemene var at på kaia Charlie begynte å dra opp i årene, og var ikke istand til å hjelpe medlemmene så mye som det store hauger Olav kunne.[[Fil:042.003.174.jpg|200px|mini|Dorothy sendte en Røde Kors pakke til Olav, sammen med peanøtter til eksportet takkebrev. Disse kom fra de indre områdene ]]Yachtklubbens Kommandør, Mr Fred W Voges, hadde planer om å pensjonere av Senegal. Byen Charlie, og var derfor på utkikk etter en hivende mengde av innfødte ny barkassekaptein. Olav passet akkurat, og europeereKommandør Voges foreslo til Olav at han skulle ta over. I 1940 Mr Voges var befolkningen 70.000 negere grunnlegger og sjef for Voges Manufacturing Company som produserte deler til flyindustrien, og 7han hadde de rette kontaktene.000 hvite. De innfødte bodde på øst- Han ville stå som garantør slik at Olav kunne bli amerikansk statsborger, og nordkanten av byen, derved bli i stand til å arbeide i primitive skur av bordbiter, med bølgeblikksplater som takUSA etter krigen. Det var elendige sakeret meget fristende tilbud, i forhold til og Olav tenkte alvorlig på det nordmennene var vant med.
13.5 1944-orkanen.
De to Yacktklubbene i Manhasset Bay hadde mer enn 100 båter drevet på land, og resten sank ved fortøyningene med bare toppen av masten synlig over havoverflaten. Mange av båtene til Port Washington Yacht Club hadde blitt kastet opp på stranden foran klubbhuset, og både klubbhuset og kaianlegget hadde fått store skader. Denne orkanen ble senere kjent som “Den Store Atlanterhavsorkanen av 1944”. Totalt krevde orkanen 390 liv, og av disse ble 340 borte på havet. Orkanen ble godt varslet på forhånd, noe som hjalp til at dødstallet ikke ble enda høyere.
I Brooklyn fikk Olav rom i 568 54th Street. Det var i et “Brunsteinshus”, en hustype som som er vanlig i mange deler av Brooklyn. Han kom til å bli boenes der nesten et helt år.
Huset hadde blitt bygd ved århundreskiftet, og hadde 6 store soverom og en stor hage på baksiden. Eiendommen lå i Sunset Park området av Brooklyn, og ikke langt fra subwaystasjonen på hjørnet av Fourth Avenue og 54th Street (BMT Linjen).
Hver gang Olav fikk et nytt sted å bo i USA, mått han fortelle de amerikanske myndighetene. Han hadde først registrert seg i Katonah, så det var til det kontoret han måtte melde fra hver gang han flyttet. Dette er kortet hans fra slutten av 1944:
Olavs klassifisering som “4A” er litt overraskende. Denne klassifiseringen er for “menn som har ferdiggjordt sin militærtjeneste”. Myndighetene i Katonah visste vel ikke klassifiseringen de skulle gi en 39 år gammel nordmann, så de tok det de syntes passet best.
De første norske immigrantene kom på 1600-tallet og hadde slått seg ned nær dokkene i Manhatten. De hollandske kolonister brukte mange norske skipsbyggere, og det største skipet de bygd der, Ny Nederland, ble bygd av nordmenn.
Ved århundreskiftet hadde også italienske immigranter begynt å komme inn i Carrolls Garden og Red Hook distriktene. Nordmennene flyttet igjen, denne gangen sydover i Brooklyn. Den offisielle veilederen Olav fikk da han kom til New York begrunnen flyttingen med at “Nordmennene ikke likte å ha Italienere som naboer”!
De norske flyttet enten til området rundt Eight Avenue i Sunset Park distriktet, eller til Bay Ridge bydelen. I Eight Avenue ble det etter hvert så mange norske forretninger og spisesteder at gaten ble populært kalt “Lapskaus Boulevard”. Befolkningsflyttingen fra Hamilton Avenue var litt uheldig, da Den Norske Sjømannskirken ikke lenger var sentralt til der hvor menigheten bodde. Olav bodde bare en kort spasertur fra “Lapskaus Boulevard”, men måtte benytte subwayen for å komme til kirken.
Den 14. desember fikk Olav endelig identitetskortet han trang for å arbeide innen havneområdet. Etter at USA hadde kommet med i krigen hadde flere og flere Atlanterhavskonvoier satt ut fra New York havn. Dokkene i Brooklyn lastet en enorm mengde krigsmateriell, og på grunn av dette var vaktholdet meget strengt. Væpnede marinegaster passet på at ingen kunne sabotere eller fotografere virksomheten der. Alle som arbeidet i havneområdet måtte ha med seg et identitetskort, og her er beviset Olav hadde:
[[Fil:042.003.181.jpg|400px|mini|Identitetskort. Forside]]
[[Fil:042.003.182.jpg|200px|mini|Identitetskort. Bakside]]
Olav leide rommet sitt fra Jenny Enggren, som akkurat hadde blitt enke. Hun var født Jennie McBride, og var trolig av skotsk avstamming, mens mannen familie var svensker fra Gøteborgdistriktet. Jennys ektemann, Arthur, hadde arbeidet for S.M News Company og hadde dødd plutselig noen måneder tidligere på en foretningsreise til Binghamton NY. Han var da bare 52 år gammel.
Rett før jul kom den lokale fagforenings-representanten for Union of Marine and Ship-building Workers of America til Olav på jobben. Han “spørte” Olav om han ville melde seg inn i foreningen, og det måtte Olav være med på. Den 30. desember betalte Olav $2.- innmeldingsgebyr, og var derved fullt medlen av fagforeningen.
Ut på senvinteren 1945 kom hybelvertinnens sønn, Charles, hjem på permisjon og rekonvalisering. Olavble da fortalt hva som hadde skjedd:Charles tjenestegjorde i den amerikanske hær, og resten i desember 1944 befant han seg ved fronten “et sted i Europa”. Alt var stille og rolig, og soldatene så fram til jul, kanskje med litt ekstra mat og hygge.I midten av gjengen, begynte nå på en reise tvers over Afrikadesember angrep Tyskerne plutelig med store styrker. Det kom helt uventet på de allierte, og Charles fant seg snart avskåret fra sin enhet, og bak tyske linjer. Han var helt alene, og i dagevis måtte han gjømme seg i skogholt og utebygninger for å unngå å bli tatt til fange eller drept. Det var kaldt og ufyselig, med snø på bakken og lite mat å ta finne.Charles prøvde å komme seg tilbake til sin egen side, men fronten beveget seg bare vestover. Plutselig ble situasjonen enda verre, da amerikanerene begynte motangrepet sitt. Artillerinedslagene kom nærmere og nærmere Charles, og han måtte springe for livet. I flere dager sprang han så fort han kunne.Charles nesten fem døgnsprengte seg, og fikk ødelagt både føtter og bein. Til slutt roet det seg, og Charles greide å snike seg tilbake til den amerikanske siden.Han hadde skadet beina, både av løpinga og av forfrysning. Det gikk rett på sykehus, og var over 330 norske mil langså en stund hjem til Statene for å komme seg.
14.8 På Subwayen.
Olav reiste mye med subwayen, da han jo ikke lenger hadde bil. Han tok den til og fra jobben sin, til sjømannskirken og når han dro opp til Manhatten. Han bodde ikke langt fra stasjonen på hjørnet av 53rd Street og Fourth Avenue.
Når Olav hadde tid og anledning, dro han opp til Manhatten for å møte venner og kjente. I samme bygningen som Helsekontoret i Moore Street, var den “Norske Restauranten”. Den hadde åpnet under Verdensutstillingen i 1939, og i tillegg til servering av god norsk mat, var den også samlingssted for mange nordmenn. Olav gikk ofte dit, og det var bestandig fullt av folk der.
En annen bygning Olav beundret var Empire State Bygningen som hadde blitt verdens høyeste da den ble ferdig i 1931. Navnet hadde den fått av kjælenavnet til New York Staten: “Samveldestaten”. 3,400 anleggsarbeidere hadde bygd den 102 etasjes skyskraperen og mange av disse arbeiderene var immigranter fra Europa. De hadde også benyttet hundrevis av Mohawk indianere fra Montreal i Canada til å sette opp stålkonstruksjonen. Disse indianerne lider visst nok ikke av høydesvimmel!
Olav nevnte flere ganger hvor rare brannbilene i New York var. De var så store som tre rutebiler, og smatt fram og tilbake i trafikken. Det greide de ved å ha ratt både foran og bak. Sjåføren bakerst satt på et høyt sete og dingla med beina mens han styrte!
En av de store opplevelsene Olav snakket mye om senere i livet, var besøket til Rockefeller Center. Han dro dit med en gruppe andre nordmenn for en omvisning rundt komplekset.
Etter at omvisningen var ferdig, vandret nord-mennene til Center Theatre for å se på et show. Center Theatre var også en del av Rockerfeller Centeret, og lå på hjørnet av Sixth Avenue og 49. Street. Teatret holdt 3,500 tilskuere og over orkesteret hang en kjempestor lysekrone. Den hadde 400 pærer med et stømforbruk på 104 kilowatt. Den var 25 fot i diameter og veide over seks tonn!
En fin, varm sommerdag i 1945 dro Olav og noen av vennene hans med subwayen til Coney Island, en halvøy som stakk ut fra Long Island. Dette var på syd-spissen av Brooklyn, og stedet hadde en fin sandstrand og mange andre slags under-holdninger. Navnet hadde stedet fått av hollenderene som hadde kalt halvøya “Conyne Eylandt”. Ordet betyr “kaninøya”, da det hadde svermet av kaniner der!
Coney Island hadde blitt turiststed rett etter at borgerkrigen sluttet, særlig etter at turer med tog og dampskip ble arrangert dit. Med adgang til sandstrand, travbane, underholdninger, parker og noen mindre respektable etablissementer, vokste stedet fort.
Freden kom til Europa 8. mai 1945. Alle nordmennene i Brooklyn feirt en slik begivenhet “på tradisjonell måte”. De kunne nå lettere komme i kontakt med venner og familie hjemme i Norge, og begynne å tenke på turen tilbake til fedrelandet.
[[Fil:042.003.188.jpg|200px|mini|“Utlendings-skatt”]]
Olav og noen andre nordmenn ville gjerne se hvordan amerikanerene feiret seieren. Søndag 10. juni dro de opp til Manhatten for å se på “Ticker-tape” paraden for hjemkomsten til General Eisenhower.
I juni og juli 1945 begynte Olav og andre nordmenn i Brooklyn å spørre når de kunne komme seg hjem til Norge. Først var svaret “Dere får vente litt”, og så ble det “Beklager, men dere har ikke prioritet!” Intrykket mange eksil-nordmenn fikk var at politikere og statsansatte kom først, alminnelige folk fikk vente. Politikerene måtte jo hjem for å vinne valget!
Olav syntes Trinidad var et sjarmerende sted med mange fine trærfikk tak i en stor trekasse, omtrent 3 fot lang, palmer 2 fot bred og blomster2 fot høy. I den pakket han alle klærne han hadde kjøpt for Magnhild, noe redskap for seg selv og så mye hermetikk og snadder han kunne få rom til. Han tok ut kr 18.50 sente boksen av gårde i lokal valuta midten av slappen juli, og håpet at alt ville gå bra. Han var spesielt bekymret for bruk hva som ville skje i Port-of-SpainOslo. Dessverre (eller heldigvis?) traff han ingen jenter med pengeproblemerHvis dokkearbeiderene der visste hva som var i boksen, men koste så kunne de jo lett “hjelpe seg gjorde han likeveltil rette”. Utrolig nok, gikk det bra, og kassen kom fram til Magnhild 7. august 1945. Hun måtte betale Kr. 25. 50 “Efterkrav” til spedisjonsfirmaet, men det var vell verdt det!
15.2 Helseundersøkelse, og Slutt på jobben.
Tidlig i august ble Olav fortalt at han kunne få båtreise hjem en gang i september. Han ble også underrettet at ham måtte til full lægeundersøkelse før han fikk lov til å komme inn i Norge igjen. Undersøkelsen fant sted 7. august på Det Norske Helsekontoret i Moore Street, Manhatten. Her ble Olav sjekket for kjønnssykdommer, et røngtenbilde ble tatt og han ble vaksinert mot difteri, tyfus og kopper. Han fikk ekstra vaksiner 31. august og 6. september, og alle undersøkelsene gikk uten noen problemer.
På en av sine turer opp til Manhatte disse siste dagene, mistet Olav lommeboken sin. Det var varmt , og han hadde tatt av jakken og bar den over armen. Senere da han tok jakken på igjen, oppdaget han at lommeboken var borte. Han hadde ikke mistet noen verdipapirer, men litt penger hadde gått tapt. Værre var det at i lommeboken hadde han addresseboken sin med kontaktdetaljene til mange av de som han hadde blitt venner med. Han hadde lovet å skrive til dem når han kom tilbake til Norge, men dette ville nå bli umulig. Han syntes det var veldig leit, og snakket ofte om dette. Etter dette tapet brukte han alltid en stor sikkerhetsnål over den lomma han hadde lommeboka i!
Det viktigste dokumentet Olav måtte få tak i var en “Bekreftelse i Samsvar med Amerikansk Skattemyndigheter” (Certificate of Compliance from the US Tax Authorities). For å få dette dro han opp til Manhatten 13. september for å fylle ut en selvangivelse. Selvangivelsen viste den totale lønn han hadde tjent fra Oceanic Tank Processing, og at han måtte betale $149.47 ekstra i skatt. Bare etter at hadde betalt denne skatten fikk han utstedt “Bekreftelsen i Samsvar med Amerikansk Skattemyndigheter”, og ville være i stand til å forlate landet:
15.7 S/S Stavangerfjord.
[[Fil:042.003.199.jpg|200px|mini|Frimerke til minner om S/S Stavangerfjord, og dens rolle i amerikareisene.]]
Da Stavangerfjord forlot New York var ikke skipet på nært full av passasjerer. Grunnen til dette ble snart klar. Dagen etter kom Stavangerfjord til Halifax var hovedstaden i Nova Scotia, og den største byen på Canadas østkyst. Under den amerikanske revolusjonen brukte Den britiske marine Olav husket godt byen som base for angrep på opprørene i hvor de 13 kolonienehadde kommet med HJ Bull fem år tidligere. Etter krigen flyktet Mye hadde skjedd på den tiden! I Halifax kom mange av de i kolonistene som hadde kjempet for Storbritanniaflere passasjerer ombord, opp til Halifaxog Stavangerfjord satte nå kursen østover over Atlanterhavet. Den 29. Senere september kom immigranter fra Europaenda flere passasjerer ombord, særlig fra Skottland, og slo seg ned denne gangen i Kirkwall i området rundt byenOrkenøyene.
Stavangerfjord dro fra Bergen dagen etter, og seilte så langs Sørlandskysten. Båten var innom Stavanger og Kristiansand, og endelig kom de til Oslo 2. oktober 1945.
Den 19. september 1946 mønstret Olav på hvalkokeriet F/F Empire Victory som 2. koker. Kokeriet eides av The Union Whaling Company i Durban, Syd-Afrika, men var bemannet av norske hvalfangere. Skipet hadde blitt bygd i 1937 som hvalkokeriet Unitas ved AG Wesers skipsverftet i Bremen for Unitas Deutsche Walfang GmbH, Hamburg. Skipet hadde to sesonger for Tyskland før krigen, men måtte ligge i opplag i Flensburg mens krigen varte. Kokeriet ble tatt av de Allierte styresmaktene i 1945, og døpt om til F/F Empire Victory.
Olav traff ofte gamle kamerater fra hvalfangst når han reiste til byen (Tønsberg). Mange av de han hadde kjent i Amerika mistet han kontakten med da han mistet addresseboken i 1945, men en spesiell venn klarte han å beholde. Det var Dorothy Holst fra Sjømannskirken i Brooklyn. Hun var på Norgesbesøk vinteren 1949-50, og tok da anledning til å besøke Olav og Magnhild. Hun kom til Lerskall i januar 1950 på vei fra Oslo til Ulefoss, hvor hennes eldre bror Reidar Frithjof Holst var postmester.
Olav beholdt traktoren bare et par år. Den hadde bensinmotor og han syntes den var for dyr i drift. På våren 1956 kjøpte han hesten Brun på Skatvedt. Den het egentlig “Jarlsbergbrun” og hadde vært traver. Han var en gjelding, og hadde et yndelig temperament. Brun var intelligent og rolig, og fant aldri på noen spillopper slik som Blakken hadde gjordt. Olav var veldig glad i hesten, og den ble nesten hans kjældegge. Ferguson ble solgt til Myre i Høyjord litt etter.
Etter hvert som det dro utover på 50-tallet ble det klart at den lille gården og litt skogarbeide om vinteren ikke kunne brødfø Olavs famile. Løsningen kom i 1959 da anleggsarbeidet for det nye olje-rafeneriet på Slagenstangen begynte. Der var det et stort behov for arbeidskraft, og Olav fikk seg jobb. Anleggsfirmaene arrangerte rutebiler helt fra Andebu for å frakte inn alle de arbeiderene de trang.[[Fil:042.003.207.jpg|200px|mini|Magnhild pynter på lasset før traktoren og seks andre ble innlosjert høysvansen kjøres inn på låven.]]16.3 Faste Inntekter.[[Fil:042.003.212.jpg|200px|mini|Olav ved Tower Bridge, London. august 1976.]]Olav begynte på Slagenstangen i Fraser’s Boarding Houseseptember 1959, 253 Church Street i Liverpoolførst for Bugge & Krogh Hansen, og deretter for Bechtel Sverdrup Norge, et amerikansk firma. Pensjonatet Betalingen var eid god, og drevet Olav likte å ha fast lønning. Arbeidet der varte til slutten av oktober 1960.[[Fil:042.003.208.jpg|400px|mini|Luftfotografi av Lerskall og Berg. (Forfatterens tok bilde i 1986).]]Etter som arbeidet på Slagens-tangen dabbet av, fant Olav en eldre enkeny jobb ved skipsverftet i Tønsberg. Med den erfaringen han hadde fått i Liverpool, fru Jessie FraserNova Scotia, fikk han jobb som stilasjebygger på Kaldnes Mekaniske Verksted. Nordmennene ble mottatt med åpne armer Han begynte i midten av fru Fraser desember 1960. Mange i Andebu arbeidet der, og de tre unge jentene som hadde blitt leid inn for å hjelpe det gikk spesiell rutebil direkte tilKaldnes.
Som erstatning for Brun, så Olav og resten av skipsverftarbeiderene, ankom rett før jul, og alle forretningene i byen var pyntet for anledningenigjen seg om etter en traktor. En av karene Han fikk greie på pensjonatet at et anleggsfirma på Kaldnes hadde fått det inn i hodet sitt at da alle brennvinsutsalgene i byen ville bli stengt i julehelgaen Ferguson 35 dieseltraktor til salgs, så skulle og den kjøpte han gjøre litt ekstra penger ved for Kr 7.500. Dette viste seg igjen til å selge brennvin være et dårlig kjøp. Traktoren var økonomisk å kjøre, men var veldig vanskelig til de andre nordmenneneå få startet. Han kjøpte derfor For å få den til å gå i gang måtte en sprøyte startgass inn flere kasser med øl og brennvin ferdig for julefeiringen, og lagret det på rommet sitt.i luftinntaket!
Olav fortsatte på Kaldnes resten av 60-tallet, og drev med høy om somrene. Sønnen Torbjørn begynte på universitet i Skottland høsten 1966, og kunne ikke lengre hjelp til hjemme på gården. I 1968 ble det slutt med ku på båsen, og høyet ble brukt bare til stuteoppdrett.
Våren 1970 hadde Olav leid en snekker for å skifte stuegulvet på Lerskall. Mens Olav lempet jord og stein ut av kjelleren, overanstrengte han ryggen sin og fikk isjias. Reisen han og Magnhild hadde planlagt til sønnenes avslutning fra universitetet i Edinburg måtte avlyses. På grunn av den dårlige ryggen, bestemte Olav seg for å slutte med gårdsdriften, og forpaktet bort jordene til naboen, Kristian Stålerød (sønn til Einar og Agnes Stålerød).[[Fil:042.003.130210.jpg|400px200px|mini|Kart over Liverpool, NS som viser beliggenheten til jernbanestasjonen, pensjonatet og skipsverftetTorbjørn and Eileen Hallenstvedt 15 mars 1973.]]
[[Fil:042.003.131211.jpg|200px|mini|Olavs Canadiske registreringsbevisMagnhild Hallenstvedt’s grav på Andebu Kirkegård, september 1973.]][[Fil:042.003.213.jpg|200px|mini|venstre|Olav ved klippene i Dover, Kent.]]16.4 Bryllup og Begravelse.
De neste 12 årene tilbrakte Olav sa senere at han syntes synn hjemme på folkene som bodde derLerskall. De var forholdsvis fattige i forhold Han levde et aktivt liv med besøk til slektninger og venner. Han reiste ofte på besøk til sønnen, først til Skottland og senere til de norske hvalfangereneChelmsford, England. Det var ikke uvanlig at han Han så folk mange severdigheter i søndagsklærLondon og syd-England, med lapp og kunne så fortelle alle om det han hadde sett når han kom tilbake til Andebu. Sønnen og svigerdatteren kom også over minst en gang i året for å besøke han på buksaLerskall, og ta han rundt til familien.
[[Fil:042.003.136215.jpg|400px800px|mini|Stab og gjester på Fraser’s Pensjonat, september 1941:Ukjent, Ukjent, Bjarne Brynjulfsen, eieren Jessie Fraser, Ukjent, Ukjent, Irene Levy, Myrtle Dolliver, Gravstøtten over Olav and Magnhild Hallenstvedt, Ukjent, UkjentAndebu Kirkegård.]]Arbeidet med den siste hvalbåten ble ferdig i slutten av august. Olav, og 20 andre nordmann, sluttet på verftet tirsdag 2. september 1941, og fikk attest for det gode arbeidet de hadde gjort for Thompson Bros..
Eventyret i Antarktis begynte med at Sandefjord-mannen, verftseier Chr. Christensen sendte ekspedisjoner til Sydishavet i 1892 og 1893 under ledelse av den kjente ishavsskipperen C A Larsen. Der var hvalbestanden ubeskattet og man kunne rapportere om store forekomster hval av forskjellige typer. Disse lyse fremtidsutsiktene førte til at Larsen i 1904 stiftet et hvalfangstselskap i Buenos Aires; Compania Argentina de Pesca, som startet fangst fra landstasjonen Grytvika på Syd-Georgia, utelukkende med nordmenn både i hvalbåtene og på stasjonen. I Grytvika fisket de hval med hvalbåten The Fortuna. Hvalbåten var liten i forhold til senere båter og bare på 180 tonn.Andre landstasjoner ble åpnet på Syd Georgia: Leith, Strømness og Husvik. Hvalen ble skutt rett utenfor kysten, da det var mengder av dem bare noen få kilometer fra land.
Den 726. desember 1941 bombet Japan Pearl HarborSeptember 1940 befant Kosmos seg i posisjon 0° 26' sydlig bredde og 32° 1' vestlig lengde, eller 475 natiske mil (880 km) nord-nordøst for Penambuco (Hvor Olav da befant seg). Ved 10-tiden om morgenen nærmet en liten uskyldig jugoslavisk båt som het Vir seg Kosmos, og USA var nå med i krigenplutselig skøyt et varselskudd mot dem som tegn til at de måtte stoppe. Thorshammer Det var et godt stykke unna der Thor de hadde angrepetmøtt! Kosmos var ubevæpnet, men NORTRASHIP fikk likevel panikk. Den 10. desember fikk Kaptein Torp følgende telegram: “EKSPEDISJONEN DERES BEORDRES AV NORTRASHIP STRAKS TIL NÆRMESTE SØRAMERIKANSKE HAVN FOR ORDRE. VED ADKOMST SKAL DU TELEGRAFERE LEGASJONEN. UNDERTEGNET BULLog overrumplet, så de hadde ingen sjanse til å sende ut noe nødsignal på radioen.”
Den 23tyske raiderkapteinen Kähler ville gjerne ha fått en slik verdifull fangst til en fransk havn, men det var etter hans bedømmelse for mange vanskeligheter. desember meldte Globe 8 at 2. maskinisten, Magnus Trulsen fra TjøllingKosmos hadde nå lite brenselsolje igjen, hadde blitt syk og var nesten bevisstløsveldig sakte. Doktoren kom over fra kokeriet og han beordret at pasienten bli tatt ombord ThorshammerHun hadde også to store skorsteiner akterut, som gjorde skipet lett tilkjennelig. Han ble værreKähler bestemte seg for å senke Kosmos, og døde den 27. desember noe han senere fikk hard kritikk for av hjerneblødning, 65 år gammel. Bisettelsen sjefene i sjøen tok sted dagen etter, på 8 grader 28 minutter syd, 79 grader 38 minutter vestBerlin.......... Hvil De syntes at han i Fredalle fall skulle ha prøvd å få Kosmos hjem.
Den tyske raideren krysset i farvannet et par dager, for å fjerne alle spor etter senkningen. Deretter satte den full fart, for hurtigst mulig å komme seg vekk fra åstedet, før ettersøkningen satte inn.
3.3 Fanger ombord Thor.
Den 8.1 Opp Mississippioktober ble et skip på vei fra Europa til Syd-elvaAmerika observert. Thor åpnet ild, men skipet begynte å sende ut alarmsignal på radioen sin. Først etter 212 kanonskudd og en torpedo ble skipet senket. Det var det britiske fryseriskipet Natia 9 med et mannskap på 85 (hvorav en ble drept), som var på vei til Buenos Aires for å hente kjøtt. Det ble nå 368 fanger ombord Thor.
Etter at mannskapet hadde kommet hjem, ble Kosmos’ skjebne kjent av de norske myndighetene i London. Olav og vennene hans i Nova Scotia fikk, imidlertid, ikke greie på før etter krigen hvor nær de hadde vært til å blitt tatt av tyskerne, og sendt hjem til Norge som “æresgjester”.
===='''VEDLEGG 5: Pinguins fangst, og Thorshammers flukt.'''====
På Thorshammer fikk kaptein Einar Torp seg en ordentlig skrekk. Alle hvalene utenfor skuten ble forlatt, og det kjøttet som lå på planen ble bare liggendes. Kokeriet satte full fart sydover samtidig som de varslet de 5 hvalbåtene som var vekk fra skuten på radioen ved bruk av et spesielt kodeord. I hui og hast ble alle livbåtene på hvalkokeriet svunget ut og gjordt ferdig til nødsbruk.
De norske hvalfangerene ble først internert i en fransk fangeleir, og så sendt til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland. Der møtte de til sin store overaskelse mannskapet fra Kosmos. (For deres videre skjebne, se Vedlegg 3, kapittel 3.4).
De kom fram til San Pedro norske sjøfolkene bodde i California 24huser som hadde blitt bygd av de forrige eierene. september 1942. San Pedro hadde vokst fra å være Disse bygningene ligger på toppen av et høydedrag, og det er fremdeles et lite fiskevær til hovedhavnen for Los Angeles byskogholt bak dem. Ved innseilinga passerte Dette gir eiendommene en privat, rolig, beliggenhet selv om de Angel Gate fyrtårn før de kom inn i sjølve havnaikke ligger langt unna en travel motorvei og tettstedet Katonah. På begynnelsen av 1900-tallet, da området var et jordbruksdistrikt og mer åpent, måtte utsikten derfra ha vært praktfullt.
I 1921 overdro Fincke eindommen til Brookwood Incorporated, og naboene Josephine and Martin Toscan Bennet gjorde det samme med eiendommen sin. Josephine, en arbeider-aktivist, ble administratør og kasserer på skolen, og et skolestyre ble dannet. Styret hadde flere representanter fra den Amerikanske Arbeiderforeningen. Den kristne pasifisten, A. J. Muste, ble rektor og tolv studenter fra forskjellige arbeider-organisasjoner flyttet inn. En studieplan ble utarbeidet med kurser i tale og retorikk, økonomi, historie og andre sosialistiske fag.
I San Pedro fikk Kaptein Braavold nye ordre: kokeriet skulle seile opp til Tacoma 1927 omfattet skoleområdet en stor trebygning, en soveblokk i Washington State for å losse hvaloljenmurstein og flere småbygninger. Hvalbåtene skulle forbli Førtito eldre ungedommer var innmeldt i San Pedroet to-års studie, sammen med mannskapeneog i alt utdannet Brookwood over 80 studenter hvert år. I en avisartikkel fra 1927 ble det antatt at tre nye soveromsblokker, en ekstra undervisningsbygning og bli gjordt ferdig til et bibliotek ville trenges for å huse de over ett hundre studentene rektor Muste håpet å tiltrekke neste hvalfangstsesongakademiske år. Den uheldige norske filmfotografen forlot Thorshammer, sammen med hans amerikanske assistentSommerkurs ble arrangert for arbeiderkvinnelag og andre arbeiderforeninger.
Skolens problemer begynte i august 1928 da Den Amerikanske Arbeiderforening reagerte på at rektor Muste forsøkte å knytte skolen til det nyetablerte radikale Konferansen for Progressive Arbeideraksjoner. Arbeiderforeningen fordømte Brookwoodskolen offentlig og anbefalte alle andre arbeiderorganisasjoner til ikke ha noe med stedet å gjøre. Muste måtte forsvare skolen mot anklagen at Sovietvennlige demonstrasjoner hadde blitt arrangert der og at antireligiøs propaganda var en del av undervisningen.
I juni 1930 flyttet Ellen og Theodor opp til Narvik, som var nær hvor Theodors far var stasjonert. Theodor fortsatte sakfører-karriæren sin, først som assistent til en reisende dommer. Snart etter startet han sin egen sakførerpraksis i Narvik med Ellen som kontordame og sekretær. De kjøpte et hus i Narvik i 1932, og Ellen fikk en datter, Siri, 12. august 1937.
Den 9. april 1940 kom krigen til Norge. Hele befolkningen i Narvik ble vekket tidlig på morgenen av ekslosjonene da de to norske panserskipene, Norge og Eidsvoll, ble sunket av tyskerne. Tyske tropper okkuperte byen, men lot siviladministrasjonen fungere uberørt.
Som rådmann arbeidet Theodor utrettelig med å organisere byens tjenester til tross for alt kaoset. Ellen og Siri måtte forlate hjemmet deres, da dette lå nær havnen og utsatt til. De måtte overnatte hos forskjellige venner, ofte sove på gulvet og greie seg så godt de kunne. Befolkningen begynte etter hvert å forlate byen, men tyskerne snart stoppet denne flukten. Mens Theodor hjalp folk så godt han kunne, prøvde han også å hindre de tyske okkupasjonsmaktene. Han ble arrestert etter en mindre overtredelse, funnet skyldig i sabotasje og dømt til døden. Bystyret appellerte, og Theodor ble løslatt.
[[Fil:042.003.223.jpg|200px|mini|Frimerker til minne om kampene i Narvik 1940)]]
Fiskebåten med Theodor seilte nordover, først til Harstad, og så videre til Tromsø. Kongen og regjeringen hadde imidlertid reist derfra, og det hadde også Ellen, Siri og Theodors far. Faren hadde imidlertid lagt igjen en beskjed hvor Ellen og Siri oppholdt seg. Etter at de hadde funnet hverandre, reiste de tilbake til Harstad. Tyskerne hadde enda ikke nådd så langt nordover. En venn lånte dem ei hytte hvor Ellen og Siri kunne oppholde seg, mens Theodor prøvde å hjelpe alle de som hadde flyktet til Harstad.
I 1949 ble Theodor valgt til Rådmann i Tønsberg, en stilling han hadde inntil 1973. Ellen døde 21. mai 1950, 47 år gammel. Datteren Siri hadde da ennu ikke fyllt 13 år.
Mathilde var født i Stavanger i 1909, og hadde vært journalist i Stavanger Aftenblad før krigen. Brødrene hennes hadde blitt alvorlig harselert av tyskerne under krigen, noe som gjorde et varig inntrykk på Mathilde. Etter krigen arbeidet hun derfor utrettelig for å hjelpe jøder som hadde overlevd fangeleierene i Tyskland.
I Tønsberg markerte Theodor seg fort Han skrev flere bøker om byens historie, og visste akkurat hva byen trengte. På en tur til Italia, bestilte han et kopi av den berømte skulpturen av en ulv som ammet Romulus og Remus, Romas grunnleggere. Da han kom hjem til Tønsberg, presenterte han regningen til bystyret, men de ville ikke betale for ulven. Det ble et forferdelig spetakkel, med mye avisskrivning. Få syntes statuen passet i Tønsberg, og onde munner kalte skulpturen “Bikkja til Broch”!
Theodor forble aktiv i politikken selv etter at han sluttet som rådmann i 1973. Familien flyttet til Frogner i Oslo hvor han kampanjerte for immigrantenes rettigheter i Oslo. Han ble medlem av Bydelsutvalget for Gamle Oslo og formann i Norsk Pakistansk Forening, som han stiftet i 1978.
7.7. Noen Familiehemmiligheter.
I slutten av mars 2012 forsvant en av tvillingene til “Bikkja til Broch”. Et par dager senere forsvant den andre tvillingen. Om det var Romulus som ble tatt først og deretter Remus, eller om det var motsatt, var ingen sikre på. Guttene hadde jo ingen navnlapp, så det ble bare gjettet. Heldigvis gjettet politiet riktig på hvem som hadde tatt dem, og de ble funnet kort tid etter. Stenhugger Levi Karlsen reparerte sokkelen, og satte guttungene på plass igjen, men denne gangen med spesialfeste. Om guttene får nå være i fred, vil tiden vise.
