De seilte fra Baton Rouge 21. april 1942, og selvfølgelig ble noen karer akterutseilt. Fem mann kom seg ombord igjen dagen etter da Thorshammer skiftet los i New Orleans,. Enda ei drosjeregning, som de senere selv måtte betale (Totalt $20,40). Los ble skiftet igjen utenfor Pilottown, og losen L.C. Buras tok dem den siste biten av Mississippi-elva, ut til Mexico Golfen.
==='''Kapittel 9: Lousiana, USA.'''===
Kapittel 9: Andre sesongen utenfor Peru.
9.1 Situasjonen forverrer seg.
Mens Thorshammer lå i New Orleans. hadde krigen kommet nærmere. Allerede mens skipet var på veien til New Orleans, hadde tyskerne begynt å senke amerikanske skip i store mengder langs østkysten av Statene. Kodenavnet Admiral Dønitz ga denne kampanjen var “Paukenschlag”, som kan oversettes som “Trommeslag”. Den begynte 14. januar, og kom som en stor overraskelse på amerikanerene. Bare Hitlers ordre om å holde 20 undervannsbåter tilbake i tilfelle britene skulle forsøke å invadere Norge, forhindret en total katastrofe.
Med blod på tann så de tyske U-båtkapteinene seg etter nye ofre. Det fant de i det Karibiske Hav. En ny kampanje, kalt “Neuland” (Nybrott), begynte 16. februar med et angrep på Aruba (hvor Thorshammer hadde bunkret 8 måneder tidligere). U-156 sank et handelsfartøy og skadet to andre i havnen der. Oljetilførselen til både Storbritannia og USA var nå truet. Dette var nok en av årsakene til at det hadde vært så vanskelig for Thorshammer å få tak i bunkers i mars og april.
Innen Thorshammer forlot New Orleans med hvalbåtene sine, hadde det stilnet litt av, men områdene rundt De nederlandske antillene var det best å holde seg unna. Heldigvis hadde ikke undervannsbåtene begynt noe torpederinger i Mexico Golfen, så Thorshammer måtte holde seg i dette området.
9.2 En tur innom Texas.
NORTRASHIP hadde inngått kontrakt med Standard Oil Company, New Jersey for levering av bunkers til Thorshammer-ekspedisjonen. Firmaet hadde meget lite å gi dem i New Orleans, og i Baton Rouge hadde de fått mindre enn havparten av det de trengte, og det, bare etter mye press. Standard Oil sa videre at de ikke hadde noe mere i noen av anleggene deres langs Golfkysten. Aruba og Curacao var selvfølgelig uaktuelt, men den dagen Thorshammer forlot Baton Rouge (21. april), klarte NORTRASHIP selv å oppspore nok bunkers hos Humble Oil & Refinary Company i Baytown, Texas. Det var dit Thorshammer og hvalbåtene nå satte kursen.
Thorshammer seilte i konvoy sammen med de åtte hvalbåtene sine (Ottern, Thorfinn, Thorfjell, Thorgaut, Thoris, PolVII, GlobeIX og GlobeVIII) langs sydkysten av USA. Da bunkerkontrakten var med Standard Oil, måtte NORTRASHIP betalte dem $32.000 for oljen. Standard Oil skulle så betale Humble Oil dette beløpet, men det fikk de ikke somlet seg til å gjøre. Da Thorshammer ankom Bolivar Roads, Baytown tidlig på morgen 24. april, hadde Standard Oil enda ikke gitt bekreftelse på at regningen var betalt. Først neste dag gikk alt i orden, og Thorshammer kunne fylle opp med bunkers. På grunn av Standard Oils sommel, mistet ekspedisjonen en hel dags produksjon på feltet. Det skulle ikke bli siste gangen Thorshammer hadde problemer med Standard Oil.
9.3 Hvalfangstsesongen.
Thorshammer og hvalbåtene kom trygt fram til Cristobal 3. mai 1942. De gikk så inn i slusene som sist, og ankom Balboa på Stillehavskysten. Da NORTRASHIP i New York fikk regningen for denne passasjen, fikk de seg et sjokk. Fakturaen var mye høyere enn sist ($10.932,65), og NORTRASHIP ville ha en forklaring. Forklaringen de fikk fra kanalfirmaet var at denne gangen hadde Thorshammer mye mere bunkers, så en høyere takst anventes. Så det var det!
Ekspedisjonen forlot Balboa 5. mai med kurs for feltet. Fangsten begynte 10. mai i tropevarmen utenfor Peru. Alt gikk bra, og innen slutten av august hadde de skutt 3.140 hval, som hadde gitt 64.500 tønner hvalolje. Det var 50% mer enn forrige sesong, men også denne gangen ble det mange småhvaler.
I august meldte Kaptein Braavold til NORTRASHIP at han trang ekstra 1500 tonn med bunkers for å fiske til midten av september, og til reisen til havn i USA for lossing (Hvilke var enda ikke fastsatt av de amerikanske myndighetene). Kontrakten for bunkers var (dessverre) med Standard Oil, som hadde en avtale med International Petroliums Company i Talara, Peru. NORTRASHIP kontaktet Standard Oil som lovet å arrangere for Thorshammer til å få hva de behøvde.
Thorshammer kom til Talara 2. september for å bunkre opp. Der fikk de beskjed om at de bare kunne få 300 tonn olje. De nektet blank å gi noe mer. Ennå en gang hadde Standard Oil sviktet. Kaptein Braavold sente straks et telegram til NORTRASHIP om at med så lite bunkers måtte han avbryte fangsten og dra hjemover. Igjen måtte NORTRASHIP purre på Standard Oil. Et telegram ble også sent fra New York til Kaptein Braavold om å vente i Talara inntil alt hadde blitt ordnet opp. Dessverre fikk Kaptein Braavold aldri denne beskjeden. Telegraf-kontoret i kanalsonen fikk inngående telegram klokken 16.47 den 2. September, men fikk ikke somlet seg til å videresende det til Talara før etter midnatt. Da hadde Thorshammer allerede dratt. Slik sluttet denne sesongen utenfor Peru.
9.4 En film som det aldri ble noe av.
I april 1942 hadde Konsul Christensen underrettet NORTRASHIP i New York at Norwegian Information Bureau i Washington planla å sende en filmfotograf med Thorshammer, og at Per Gunnar Jonson hadde fått dette oppdraget. NORTRASHIPs representant i New Orleans arrangerte for en lugar på Thorshammer, men det passet ikke Jonson. Han hadde det for travelt, sa han. Det ble så foreslått at hvis han fløy ned til kanalsonen, så kunne han gå om bord der. Etter det ville det bli vanskelig å komme ombord. Heller ikke det passet for Jonson.
Per Jonson ville isteden reise direkte til Peru, og bli hentet av en av hvalbåtene der. Dette likte NORTRASHIP lite. Ekspedisjonen var jo et amerikansk fåretagene, og det ville ikke være korrekt å avbryte fangst for en norsk filmfotograf. Til alles overraskelse, dro Jonson nedover til Peru på eget initiativ, og imot rådet han fikk av NORTRASHIP.
Men Per Jonson hadde flaks; han fikk nyss om at Thorshammer skulle komme til Talara 2. september, og dro så dit for å møte dem. Han hadde blitt fortalt at de skulle fange hval et par uker til, og det passet jo fint for han.
Dessverre ble sesongen avbrutt, og kokeriet seilte istedet ut hjemover. Per Jonson fikk aldri sitt filmopptak, og han ble bare med som passasjer. Det værste var at han hadde kommet seg ombord, uten å underrette NORTRASHIP. Enda værre var det at han hadde tatt med en amerikansk assistent (en Donald B. Hyatt), som også ble med på reisen til USA.
E. Jonas i NORTRASHIPs Hvalavdeling i New York var meget harm, og sente ei regning til Norwegian Information Bureau i Washington for $88.- for de 22 dagene Jonson hadde vært ombord. For Mr Hyatt ville NORTRASHIP kreve $250.- for “første klasses passasje”, men dette ble senere redusert til $88.-.
9.5 Til San Pedro.
Thorshammer seilte nå uavhengig av hvalbåtene sine til Balboa for å få tak i bunkers. Prisen på brenselsolje der var jo mye høyere enn i Talara, men det var det eneste altenativet. Kaptein Braavold ville også ha greie på hvor han skulle losse den verdifulle hvaloljen.
Mens Thorshammer hadde vært på hvalfangst utenfor Peru, hadde situasjonen i det Karibiske Hav forværret seg betraktelig, og i den Mexicanske Golfen var det ikke noe bedre. Amerikanerene bestemte derfor at Thorshammer skulle losse i ei havn på vestkysten av USA.
Thorshammer anløp Balboa 7. september 1942, hvor de møtte hvalbåtene sine. Kaptein Braavold fikk der ordre om å seile sammen med hvalbåtene opp til San Pedro i USA. Kokeriet tok ombord bunkers til reisen, og dro derfra 11. september med kurs langs vestkysten av Mellom-Amerika.
De kom fram til San Pedro i California 24. september 1942. San Pedro hadde vokst fra å være et lite fiskevær til hovedhavnen for Los Angeles by. Ved innseilinga passerte de Angel Gate fyrtårn før de kom inn i sjølve havna.
Havnområdet dominetes av skipsverfter, men fiskebåtene og marinefartøyene som vanligvis lå der hadde forsvunnet. Marinen hadde sent flåten til Havaii i 1940, hvor de ble angrepet i desember 1941. Fiskebåtene hadde tilhørt japanske immigranter, og japanerne satt nå i interneringsleirer.
Det var store bekymringer hva japsen kunne finne på, og det var ikke grunnløst. Den 23. februar snek den japanske undervannsbåten I-17 seg inn mot land og angrep Ellwood oljerafineri i Santa Barbara, rett nord for Los Angelos. Selv om bare et pumpehus ble skadet, hadde angrepet store psykologiske påvirkninger. Dagen etter, ble en uidentifisert gjenstand observert over Los Angeles, og det utløste en enorm sperreild fra luftforsvaret. Senere ble det funnet ut at det bare var en værballong som hadde kommet på avveie, men nevene var nå på høykant. Det siste “angrepet” ble senere kalt “Slaget on Los Angeles”!
Mens Thorshammer var på veien til San Pedro, begynte NORTRASHIP forberedelsen til neste hvalfangstsesong. Forsyninger for en ny ekspedisjon ble kjøpt inn og samlet i en stor lagerbygning i San Fransico. Ingeniør Heyerdahl ble sent fra NORTRASHIP kontoret i New York, og leide et kontor hos General Steamship Corporation Ltd., Spring Arcade Building, Broadway, Los Angelos.
I San Pedro fikk Kaptein Braavold nye ordre: kokeriet skulle seile opp til Tacoma i Washington State for å losse hvaloljen. Hvalbåtene skulle forbli i San Pedro, sammen med mannskapene, og bli gjordt ferdig til neste hvalfangstsesong. Den uheldige norske filmfotografen forlot Thorshammer, sammen med hans amerikanske assistent.
Etter at Thorshammer hadde bunkret, forlot de San Pedro neste dag, 25. september, med kurs opp langs vestkysten av USA.
9.6 Washington State.
Neste gang mannskapet på Thorshammer så land, var da de seilte inn Juan de Fuca sundet i staten Washington. De var nå helt oppe i det nordvestlige hjørnet av USA, med Canada på nordsiden av fjorden. Navnet hadde fjorden fått etter en gresk navigatør som hadde seilt på en spansk oppdagelsreise dit i 1592.
Nordmennene følte seg hjemme i landskapet de nå så. Det liknet så på det landet de hadde forlatt tre år siden, med høye fjell og granskog.
Etter at hadde seilt 150 km østover, forandret fjorden retning, og Thorshammer seilte sydover inn i den mye trangere Puget fjorden. Naven hadde denne fjorden fått etter løytnant Peter Puget, en offiser med Vancouvers ekspedisjon i 1792.
Thorshammer kom omsider fram til Tacoma, innerst i fjorden, 1. oktober 1942.
Det var en svenske som først hadde slått seg ned på dette stedet i 1852. Han bygde et sagbruk ved elva, og så grodde det opp en liten by rundt omkring. Stedet ble også endestasjonen da Northern Pacific Railroad kom dit på slutten ab 1800 tallet. Byens motto ble ”Hvor jenbane møter sjø”.
Mens Thorshammer lå i Tacoma ble nordmennene fortalt om ei store bro som hadde detti ned et par år tidligere. Broa hadde blitt bygd over fjorden på sydsiden av byen, og ble døpt “Tacoma Narrows Bridge”. da den åpen 1. juli 1940. Hengebroen fikk fort klengenavet “Galoppen”, på grunn av opp og ned bevegelsen hver gang det blåste litt hardt. Den 7. november samme året galloperte den ut av kontroll, og broa falt i biter ned i Puget sundet. Da Thorshammer kom til Tacoma, kunne en bare se noen stumper av fundamentene i vannkanten.
Tubby, en cocker spaniel bikkje, var den enste som gikk med i ulykka. Tubby var med i en bil, da broen begynte å kaste på seg. Eieren stoppet og prøve å løfte bikkja ut av bilen, men bikkja fikk panikk og beit. Mannen måtte så komme seg av broa, og Tubby gikk ned i fjorden sammen med bil og bro. Hundeeieren fikk senere $364.40 i erstatning for bil og hund.
Mens han var i Tacoma, tok Olav ut $100.- i kontanter for å ha noe lommepenger. Thorshammer losset en del av hvaloljen sin der, og seilte så videre dagen etter, 2. oktober. Det neste stedet de kom til var Seattle, et kort stykke opp Pugetfjorden, De kom dit 3. oktober 1942.
9.7 I Seattle.
Alle ombord syntes Seattle var en pen by, som var omringet av fine frihetsområder. Olav sa senere i livet at han ville ha likt å slå seg ned der. En stor del av befolkningen var av norsk avstamning , og i mange av forretningene snakket de norsk. Det var annengenerasjon nordmenn som prøvde å holde språket ved like.
Etter ankomsten i Seattle, losset Thorshammer resten av hvaloljen og kokeriet gikk så til skipsverftet “Todd Seattle Drydock Corporation” den 8. oktober. Olav, og resten av fabrikkmannskapet, ble avmønstret samme dagen, men fortsatte å bo ombord skipet. Avregningen for denne sesongen viser at han hadde tjent $947.22 etter alle avtrekkene. (Den forrige sesongen tjente han bare $405.47: stor forskjell!)
Olav hadde lenge vært plaget med smerter og svie når han skulle slå lens, og lite kom det også. Han gikk til skipslægen, Alf Rothe Jensen, men han kunne ikke hjelpe. Da de kom til Seattle henviste doktoren Olav til en spesialist i Seattle som het doktor Birkeland. Etter undersøkelsen sa spesialisten at Olav hadde fått blærehalskatarr. Olav ble sykemeldt og anbefalt behandlinger som ville ta et par måneder. Før Olav kunne komme i gang med disse behandlingene, tok situasjonen en uventet tørn.
Den norske konsulen i Seattle hadde kontor i åttende etasje i 1402 Third Street i senteret av Seattle. Konsulen het Christen Stang, og han hadde tatt over etter onkelen
sin i 1941. Olav besøkte konsulatet flere ganger. Den første gangen var 19. oktober, da han sendte mesteparten av pengene han hadde tjent denne sesongen ($900.-) til bankkontoen sin i Den norske sjømannskirken i New York. (Konto Nr. 32263). En annen gang dro han på konsulatkontoret for å registrere seg hos de norske myndighetene. Den norske regjering hadde innført en bestemmelse om at alle nordmenn i utlandet skulle registreres. De likte å holde styr på borgerene sine!
Olav’s Registreringsdokument under-tegnet av konsul Christen Stang.
I midten av oktober 1942 fikk Kaptein Braavold beskjed fra NORTRASHIP at kokeriet skulle få ekstra bevæpning. De to eksisterende 0.3” maskingeværene skulle erstattes med fire 20mm Oerlikon maskingevær montert, en på hver side av broen og en på hver side av skipet lengre bak. Beskyttelse for hver stilling skulle også konstrueres. Marinens overingeniør Pettersen skulle være ansvarlig for dette arbeidet på Thorshammer. Kokeriet skulle også bli utsyrt med en Degaussing kabel til forsvar mot magnetiske miner.
Samtidig fikk Ingeniør Heyerdahl i San Pedro beskjed om at to av hvalbåtene der (Thoris og Thorgaut) skulle leies ut til War Shipping Administration og bli brukt av Den amerikanske kystvakten. Hver skulle få en 20mm Oerlikon maskingevær montert akterut, og kaptein Carlsen skulle overse dette arbeidet. Resten av hvalbåtene fikk nøye seg med den 3” kanonen de hadde allerede.
Et møte i London 3. november forandret hele situasjonen. I det besluttet Den Norske Regjering å avlyse Thorshammers neste hvalfangstekspedisjon. Dette ble straks meddelt NORTRASHIP i New York, og deretter Ingeniør Heyerdahl i San Pedro og Kaptein Braavold i Seattle. Nyheten ble mottatt med stor skuffelse av alle.
Grunnen til avlysningen var mange. Innen NORTRASHIP var det på flere hold stor misnøye med de priviligerte forholdene hvalfangerene hadde i forhold til andre sjøfolk. De ville gjerne gi hvalfangerene en lærepenge! Det var nok bare Konsul Chrisensens innflydelse som hadde gjordt siste ekspedisjonen mulig. Innen den norske regjering var det lite sympati og forståelse for hvor viktig hvalfangsten var. De bøyde seg nok etter press fra “Britiske Ministry of Shipping” og “War Shipping Administration” i Storbritannia, og “US Navy” i Statene. Alle ville ha Thorshammer brukt til krigstransport.
Ingeniør Heyerdal i San Pedro tok dette meget tungt, og bare etter et privat brev fra sin NORTRASHIP sjef, E. Jonas i New York, roet han seg. Heyerdahls oppgave ble nå å:
Arrangere lagring av alt hvalfangstutstyr fra hvalbåtene i San Pedro, og lagring av spesialutstyr for kokeriet i Seattle.
Arrangere lagring av alt innkjøpt hvalfangstutstyr på vei til San Francisco.
Overføre innkjøpte provianter til andre norske skip, hvis mulig.
Få skipsgrosisten Schou-Gallis til å ta innkjøpte matvarer som smør, melk etc. tilbake.
Arrangere avmønstring av hvalbåtmannskaper, og deres tilbakesendelse fra San Pedro til New York.
Arrangere transport av alle fabrikkmannskaper på Thorshammer fra Seattle til New York.
Stakkars Ingeniør Heyerdal fikk det plutselig veldig travelt. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt bestemt i hvilken fart kokeriet skulle benyttes. Britene ville selvfølgelig ha den i tankfart til Storbritannia, mens USA trang transportfartøyer i Stillehavet. Til slutt vant US Navy, og Thorshammer skulle transportere olje, amfibiebåter og biler til vestkysten av Hawaii. Hvalbåtene ble nå overført til det amerikanske “War Shipping Administration”, og etter at de hadde kostet $13.750 på hver båt, skulle brukes av den Amerikanske Kystvakten.
Olav, og resten av fabrikkmannskapet, ble nå fortalt at de skulle reise til New York istedet for å dra ut på hvalfangst. Det ble ingen tid for Olav til å bli behandlet i Seattle. så Kaptein Braavold skrev et brev som Olav skulle ta med seg til New York. Brevet var addressert til Det norske generalkonsulat der, og hadde også et stempel fra Den kongelige norske konsulat i Seattle. Brevet sa;
“Hrr. Olav Hallenstvedt har konsultert læge her i Seattle og har blitt beordret behandling av blærehalskatar. Pasienten reiser imidlertid i dag til New York og vil innfinne sig på konsulatet for instruks for behandling. Dr. Birkeland hersteds mener pasienten må ha et par måneders behandling. Pasienten har erholdt sykehyre fra 1/12-8/12.
Senere på dagen den 8. desember 1942 dro så Olav og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13.000, som dekket biletter, mat og køyeplasser til de 114 passasjerene.