Endringer

og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.

Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til

Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.