Endringer

Jørgen Myhre “Blåsopp” fyste så på et av de største eplene at han betalte meg 10 øre for det, og jeg husker han satte tennene i det så det riktig knaste. Jeg tror det var min første 10-øring. Riktignok hadde vi noen epletrær på Myhre også, men Gretteeplene smakte bedre, og dessuten ble det sjelden nok epler hjemme da vi var så mange om avlingen. Hans, Aslaug, Knut og Solveig hadde hvert sitt tre, stort sett Säfstaholm, men Hans hadde et med vinterfrukt som jeg ikke husker navnet på. De øvrige av oss håpet på at nyplantinger skulle vokse til. I mellomtiden måtte vi stort sett ta til takke med frukt fra en stor “Søtappal” og en “Surappal.” I sistnevnte var det podet inn et tre med “Transparent” eller glassepler som vi kalte dem - de smakte himmelsk, men det var så få av dem. Sureplene var små og steinharde, men var riktig gode etter å ha vært lagret til langt ut på vinteren, og spesielt når de ble stekt i bakerovnen og servert med en kremtopp på. Mor brukte dem også til å blande i syltetøy av tyttebær for å drøye det. Nedfallsfrukt var fritt for alle, så vi var ivrige til å være førstemann ut i haven om morgenen.

Huset vi bodde i, eller Framhuset som det kaltes, var bygget i sørlandsstil med valmet tak, laftede vegger av grantømmer kledt utvendig med bord og lekter som overliggere. Dette av nyere dato. Utvendig hadde nok huset en gang vært rødmalt, men jeg husker det bare som grått med et svakt rødskjær, hvilket ikke var uvanlig på den tiden. All boligflate var på en etasje, bestående av dagligstue med vegger dekket av brede, malte panelbord og/ eller bare tømmervegg., kjøkken med tømmervegger, noe svartbrent etter et par branntilløp, 2 soverom, gutterommet med bare tømmervegger og pike- barnerommet panelt med smale bord og malt turkis, samt en stor gang eller entré. I tillegg var det bestestua da, tapetsert med vakker tapet som hadde fine roser, men den var bare til stas og ble brukt kun når vi hadde store familieselskaper eller gjæve gjester på besøk. Taket i rommene besto av bjelker og himling, stubbloft, hvitmalt så vidt jeg husker. Gulvene var av brede furubord, vel slitt, så kvistene stakk noe opp etter mange års slitasje, og som regel brune eller gråmalte.

Treskeverket svelget fint vanlige kornlengder, men overfor den lange høstrugen surret vifta seg fast slik at remmen fra motoren hoppet av drivhjulene. Rugen ble iblant tresket på låvegulvet med treskestav på gammelt vis, og da var det best ikke å komme for nær da slagstaven veivet i alle retninger. Halmen var så lang at den var ettertraktet som materiale for veving av halmmatter som gartneriene hadde god bruk for til dekking av mistbenker eller veksthus. Tresking med stav eller “tust” er kjent fra vikingtiden og kom sannsynligvis til Skandinavia via kelterne i Irland og Skottland, som så mye av landbruksmetoder og utstyr. Tust er et keltisk ord, men staven ble i nyere tid kalt sliul med tykk l. Den gamle treskestaven består av en lang stav på vel en meter og en noe kortere kraftig stav festet til langstaven med vidje-surring eller lærstropp, og finnes fremdeles på Myhre. Etter slitasjen å dømme, er det sannsynlig at farfar kan ha hatt den med fra Sukke i Andebu, kanskje også fra Stein, hvor oldefar kom fra.

På den tid hadde vi to svenske gårdsgutter hjemme, Ernst og Kalle og senere bare Karl, og det kom vel med. Mor var dyktig og vel vant med arbeid, både ute og inne, og vi barn måtte delta i den grad vi kunne, etterhvert som vi vokste til. Det var i de årene ikke bra tider i Sverige, og mange svensker søkte derfor arbeid i Norge. På et foto som kunne være fra 1920, står far sammen med Ernst og Kalle samt Aslaug, Hans, Knut, Solveig og Einar. Fotoet synes å være tatt under søtapalen foran sydveggen. Vi hadde også en innehjelp som het Guldborg, og hun måtte visst ha sin forsyning Bayerøl noe ofte, men var en så arbeidsom og dyktig hushjelp at far bar over med hennes ølforbruk.

=== VÅR OG SOMMER 1929 ===

Ut på sommeren når været var fint, fikk vi ha skole i Myhreskauen, like opp for hovedveien. Der var det satt opp bord og benker mellom lauvtrærene, riktig idyllisk og koselig. Frøken Flåtten lærte oss sangen “ No livnar det i lundar,” men glemte visst å forklare oss teksten som var på landsmål eller nynorsk, som det senere ble hetende. Timene i den hyggelige lunden er et av mine fineste minner.

Med det varme været fulgte også ønsket om å få gå barbent ute. Mor holdt på at vi fikk ikke gå barbent før gjøken gol, men det ordnet vi lett ved at en av oss gikk ut i skogen og apte etter gjøken, og så fikk vi lov. Jeg tror knapt at mor noen gang lot seg lure, og været ble det avgjørende for hver gang.

I tillegg anla mor kjøkkenhave mellom de to ripsbuskradene, og med diverse hjelp sådde hun portulakk, bønner, salat, redikker, rødbeter o.l. På sydsiden av framhuset, bak søtapalen, lå prydhagen, som fikk sin rimelige omgang med luking, utplanting såing etc. med litt hjelp av oss barn. Jeg tror mor hadde mye av interessen for have med seg fra barndomshjemmet Nedre Grette på Sem, for det var ikke så vanlig med nytte- og prydhave i alle hjem på den tiden.

Pinsehelgen var et hyggelig avbrekk i vårarbeidet og ble feiret på noe spesielt sett. Far hentet fin ungbjerk med nyutsprunget løv hjem fra skogen og pyntet huset både inn- og utvendig, og mor sørget for god mat og annen hygge. Jeg husker ikke noe religiøst innslag i samme anledning, men annendag pinse tok far og mor gjerne del i ett eller annet religiøst stevne i friluft. Det var alltid fint vær i pinsen dengang.