Endringer

Mens han var borte, krabbet vi ut av et vindu og fortsatte dansen. Da Constable Price kom tilbake måtte han bare riste på hodet. Han spurte om vi hadde noe imot at han kjørte oss hjem til teltene våre slik at vi kunne snakke i ro og fred om oppholdet som utlendinger i England, og det gikk vi så gjerne med på.

Hjemme ved teltene bød vi på kaffe og hadde det riktig hyggelig mens konstabelen orienterte om situasjonen og stemningen i landet for tiden. Tyske fallskjermtropper kunne ventes når som helst, som et ledd i invasjonen, og alle var blitt informert om å være på vakt mot alt som kunne være mistenkelig. Dessuten var det portforbud for utlendinger etter kl 10.30 P.M. (Past Meridien) dvs etter kl. 22.30. Han viste også til de hindere som skulle ødelegge tyske fly hvis de prøvde å lande med tropper. Et annet tiltak, sa han, var at alle skilter med navn på veier, stasjoner, byer etc. var fjernet for å villede eventuelle invasjonstropper. Salg av radiomateriell, karter, reisebrosjyrer etc. var strengt forbudt.

Da det var tid for høyonn, ble vi spurt av mr. Cox om å delta og det var jo en artig avveksling, særlig da vi fikk se at Farmeren hadde kjørt et stort fat cider ut på jordet. Vi jobbet og slukket tørsten iblant med deilig, kjølig cider, og etter en tid ble vi litt påseilet og slet hardt med å holde følge med de andre. Cider var nok en sterkere drikk enn vi ante. Mr.Cox hadde nok merket seg vår dårlige kontroll med tørstedrikken for dagen etter var det bare noen få flasker cider til vår rådighet, og da gikk høyarbeidet også bedre.

Olsen, vår første kokk, var heller noe ustadig og sterkt plaget av hjemlengsel, dessuten likte han ikke det campinglivet vi levde, så han reiste tilbake til London for å søke hyre. Landarbeid var visst ikke noe for ham heller. Neste mann som forsøkte seg som kokk var Henry Brodin fra Nøtterøy, og han viste seg å være en ypperlig kokk, særlig når vi skaffet ham villkaniner som han tilberedte med deilig viltsaus. Det var rikelig med kaniner i tornekratthekkene, og Charlie lærte oss en grei måte å fange dem på. Med en bringbærkvist full av tagger vridd om i kaninhulen og trukket ut, fant vi ut om det var kaniner der, hvis det var hår på den. Derpå kunne vi grave ut kanin . Engelskmennene var ofte utstyrt med en tam ilder som de slapp inn i kaninhulen, og da tok det ikke lang tid før kaninen kom ut i flygende fart og rett inn i sekken som ble holdt utenfor hullet. Brodin holdt også orden på rasjoneringskortene våre og foretok alle innkjøp som ikke alltid var så enkelt på grunn av rasjoneringen. Den hadde vært lett inntil alt gikk galt i Frankrike, men fra da av ble den mye strengere. Han hadde også god kontakt med Sjømannskirken i London og skaffet oss bl.a. et Lingvafonkurs i engelsk, og det ble flittig brukt. Han var en fin kar og veldig nyttig i laget vårt.

Landsbyen Honeybourne hadde tre puber og postkontor samt diverse små forretninger og mange hyggelige mennesker. Det gikk etter hvert bedre med det engelske språk og dermed også kontakten med lokalbefolkningen. Det var litt anderledes på landet, bl.a. ved at kvinner vanligvis ikke gikk på pub slik som i byene, men vi stiftet da diverse bekjentskaper i butikker etc.. Noen puber hadde Ladies Lounge hvor kvinner kunne holde til i mindre støyfulle lokaler.

Det var merkbart at vi var ute på landet hvor folk var mer isolerte og lite kjent med livet til sjøs og i andre land, så det ble mange merkelige spørsmål å svare på.