Endringer

Da Tyskland angrep Polen uten krigserklæring og helt uventet den 1. sep. 1939, vedsto England og Frankrike seg sine forpliktelser og erklærte angriperen krig to dager senere, som falt på en søndag . Med sitt moderne utstyr, gode trening og overlegne strategi, tok det ikke mange ukene før det meste av Polen var nedkjempet. Det kom også snart inn meldinger om torpedering av skip uten hensyn til nasjonalitet, hvis de gikk til britiske eller franske havner.

På grunn av de usikre tider til sjøs, førte det til endringer i bemanningen for hvalfangstflåten. Mange hvalfangere hadde et yrke de kunne leve av hjemme og mente det var bedre å bli i land hos familien til krigen var over. Det var også flere som hadde seilt til sjøs forrige krig og hadde fått mere enn nok av denslags. Den gang var de fleste ugifte, nå hadde de familie å ta hensyn til.

Den nye situasjonen førte bl.a. til at en yngre bror, Ivar, og jeg helt uventet fikk tilbud om hyre med Flytende Kokeri “Vestfold”, tilhørende hvalfangstselskapet Rasmussen & Konow i Sandefjord. Vi kunne bare møte opp på selskapets kontor snarest mulig og mønstre på der. Vår eldre bror, Knut, hadde vært ute på hvalfangst tidligere som matros på en av hvalbåtene til Fl.K. “Solglimt”, bisto oss med råd om hva vi trengte av utstyr osv.

[[Fil:Myhre001.jpg|200px|mini|Hyrekontrakt forside]]

[[Fil:Myhre002.jpg|200px|mini|Hyrekontrakt]]

Vi var ikke sene om å møte opp på kontoret i Sandefjord, til legeundersøkelse og ble mønstret på Fl.K. “Vestfold” som dekks-/messegutt, hyre kr. 65,- pr mnd. og 0,75 øre bonus pr. fat, for avreise den 30. september, dvs. om fem dager. Vi fikk også utbetalt kr. 35,- som forskudd og var da så yre av glede at vi tok en flaske pils til middagen i Sandefjord før vi reiste hjem. En uhørt luksus på den tid.

Seieren over Polen vakte visstnok liten begeistring blant folk flest i Tyskland, men nazistene jublet.

Endelig åpnet “slappen” som hadde diverse nødvendighetsartikler til salgs. Det var først og fremst røykesaker, arbeidsklær, undertøy, toalettartikler, sjokolade etc. Det var mest rift etter hårvann da det besto av en høy andel sprit som i nød kunne brukes på en tørstig strupe. Dette ble som regel utsolgt i løpet av de første kveldene til dem som trengte det mest.

Alt var skattefritt og kunne bare føres opp og betales ved avmønstring etter hjemkomst. Det var jo greit da de færreste hadde med penger ombord. “Slappen” ble drevet av Hvoslev fra Tønsberg ved siden av jobben som sekretær.

Den 18. november kom vi til den britiske øya Syd-Georgia og fikk se 2.- 3.000 m høye, hvite fjelltopper som reiste seg brått fra det blåsvarte havet. Mektige isbreer som veltet seg nedover fjellsidene var litt av et syn da vi seilte inn Cumberland Bay. Kokeriet la til i det velkjente Grytvika, et navn jeg hadde hørt mange ganger før i forbindelse med hvalfangsthistorier. “Øya” , eller Øya ved verdens ende som noen kalte den ligger på omtrent samme breddegrad syd som Skottland i nord og ca. 1.500 km øst for Falklandsøyene. Siden vi nå var kommet langt ut i november på den sydlige halvkule, var det vårlig og lange lyse dager, men temmelig kjølig.

Det var riktig et goldt landskap vi møtte, uten vegetasjon bortsett fra noen planter og tussocgras, men det fantes et rikt dyreliv der. Det vrimlet av sel, sjøløver, sjøelefanter og store flokker pingviner, skuamåker og kappduer.

Dyrene lå i sanden og dovnet seg mellom hver gang de var ute i sjøen og fylte seg med mat. Iblant var det slagsmål mellom hannene hvis noen følte sitt harem truet av en konkurrent. De fleste hannene var av eldre årgang og hadde mange sår etter drabelige kamper. Under parring holdt hannen hunnen kjærlig inntil seg med en av luffene og så ut til å kose seg både vel og lenge. Selungene var de artigste og de skrattet så livlig når vi klappet dem på den bløte, fine pelsen.

Bakærn tinget fremdeles på drammer mot napoleonskake, og flere av oss vasket også klærne hans mot slik belønning, men flere begynte å gå lei klesvask, og siste gang jeg tok jobben hadde jeg smurt klærne hans godt inn med sterk hvalsåpe, stukket et fresende steamrør ned i balja og overlot til damp under høytrykk å gjøre resten. Dessverre glemte jeg hele vasken i flere timer og da jeg omsider husket den og skulle skylle den, var det bare knapper, linninger og tekstilstrimler igjen. Etter dette ble jeg aldri mer spurt om jeg ville vaske hans tøy, og bra var det.

En eller to ganger i løpet av sesongen fikk vi anledning til å sende hilsner hjem over Bergen Radio, som sørget for å få dem trykket i Vestfolds aviser. Så vidt jeg husker kunne vi også sende og motta post hjemmefra to ganger i løpet av sesongen. Slik postgang var mulig fra Curaçao og med forskjellig skipsleilighet til og fra Øya eller noen havn underveis hjemover. Da vi fikk post hjemmefra første gang, fikk Ivar og jeg rede på at to eldre brødre, Hans og Håkon, også hadde reist ut . De var med Fl.K. “Ulysses” og Knut med en av hvalbåtene til Fl.K. “Solglimt”. Med svoger Erling Rohve og Håkon Dahl med henholdsvis Fl.K. “Terje Vigen” og “Southern Empress”, var vi faktisk syv fra samme hus nede i SydIshavet samtidig. Tenk at vi omsider var blitt en virkelig hvalfangerfamilie.

Det var godt fiske, og pr. den 1. mars hadde vi skutt 1.421 hval, kokt ut full kvote på 113.000 fat hvalolje og kunne sette kursen hjemover. Temperaturen hadde sunket betydelig den senere tid så det var tydelig at vinteren nærmet seg.

Grisebestanden til Andersen hadde minket jevnt på nyåret til stor glede for oss som fikk fersk mat, men Andersen så det ikke slik.

=== PÅ HJEMVEI ===

Den 12. mars fortsatte vi nordover med kurs for New York hvor vi skulle ankomme den 20. april. For å hale ut tiden gikk vi en tid med 5 knops fart slik at vi skulle kunne holde full fart senere gjennom krigssonen hvor det måtte utbetales krigstillegg til oss. Det var den gang kr. 30,00. pr døgn, dvs. ca. en halv månedslønn for mange av oss.

At vi lå der og nærmest drev så nok mystisk ut for et britisk Catalina fly som patruljerte området. Det passerte over oss et par ganger, og det tok ikke lang tid før en destroyer fra Royal Navy bordet oss ved å sette ut en stor livbåt full av bevæpnede marinegaster. Noen holdt vakt i båten og ved leideren, mens en offiser sammen med sin adjutant gikk opp på broen for å sjekke skipets papirer, som selvsagt var i den skjønneste orden. Engelskmannen var blitt mistenksom fordi der var flere tyske fartøyer som lå ute i Atlanterhavet som forsyningsskip for tyske ubåter.