Endringer

Det tok ikke lang tid å komme i orden med utstyret og være klare til å ta imot flyene som begynte å ankomme. Sirenene varsler luftangrep alt i ett som sist vi var her, men på den måten de tyske flyene opererer med tip and run, er varslingen lite effektiv. Hittil har det ikke vært angrep på oss. Noen tipper at det skal gjennomføres et raid på Franskekysten, og da er det viktig at flyene er stasjonert nærmest mulig angrepsmålet.

I dag har det vært nydelig vær, så vi byttet uniformen ut med shorts. I går kveld hadde noen av oss gjort oss klare for tur til Ramsgate, men da kom det ordre over høytaleren at alle mann skulle mønstre på Flighten. Vi var der til 21.30 da det hele ble avblåst.

I morges den 17. ble vi purret ut kl. 03.30 for å gjøre flyene klare for øyeblikkelig avgang (readiness), men etter en tid ble det hele avblåst igjen.

I dag er det svare til liv her. Vi ble atter purret ut skamtidlig da det var satt i gang britisk kommandoraid ved Dieppe på Franskekysten, og de to norske skvadronene tar del i det for å beskytte området hvor raidet finner sted.

Kl. 06.00 gikk de norske skvadronene på vingene, under ledelse av Wing Commander Scott-Malden, for å hindre Luftwaffe i å angripe landgangstroppene. Vi ventet spent på at flyene skulle returnere, og å få høre hva som foregikk på den andre siden av Kanalen. De begynte å lande ca. en time etter avgang, men mitt fly var ikke blant dem. Rapportene begynte å strømme inn.

Våre fly skulle være klare innen kl. 10.00, så vi sto på for å få dem ferdige med å fylle bensin, sjekke, evt. etterfylle, olje, kjøleveske, oxygen og ammunisjon, samt rette på evt. feil eller skader. Spesialister sjekket radio, instrumenter og elektriske systemer. kl. 11.10 tok begge skv. av igjen på nytt tokt.

Pilotene meldte at det er en sammenhengende flyskjerm over Dieppe-området hvor kampene pågår. Utenom engelske fly, deltar også canadiske og amerikanske fly. Mange her lurer på om dette er den lenge etterlengtede invasjonen eller bare et raid, tiden vil vise det.

Begge skvadronene tok av igjen litt over kl.11.00, og ved Dieppe angrep 332 skv. seks Dornier 217. Løytnantene J. Ryg, og O. Kristiansen skjøt ned hver sin. Sersjantene M. Eriksen, J. Løfsgaard og Olav Djønne skjøt også ned hver sin.

Kapt. Hagerup og fenrik Sognnæs fra 331 skjøt ned nok én Do 217 som styrtet brennende i sjøen. Vingsersjant Fearnley ble kreditert med en Do 217 sannsynlig nedskutt. Løytnantene Weisteen og Sem skadde hver sin. Sem delte sin med løytnant W. Christie. Fenrik Jørstad sitt fly ble skadet, men kom helskinnet tilbake. Sersjant Løfsgaard ble truffet av skudd fra det flyet han skjøt ned, og begynte å ryke. Han satte kurs for en konvoi fra Royal Navy, hoppet ut og ble plukket opp etter noen få minutter..

Nytt tokt kl 14.15. Major Mehre ledet hele Wingen, og kapt. Thorsaker ledet 332 skvadron. Over Dieppe ble wingen angrepet av et stort antall FW 190. Løytnant Morten Ree (331) tømte all sin ammunisjon inn i en Do 217, sersjant H. Grundt Spang skjøt ned én FW 190 og skadet én. Løytnant R.A. Berg og fenrik S. Heglund skjøt ned hver sin FW 190. Berg fikk også en skadd, men måtte selv hoppe ut over Kanalen. Han ble plukket opp etter få minutter.

Operasjonen JUBILEE, raidet på Dieppe, var et canadisk / engelsk raid, ledet av generalmajor J. H. Roberts, og ble gjennomført med 250 skip, ca. 5.000 canadiere og 1.100 briter som hadde stormet i land kl. 04.00 i morges. Før landgangen fant sted ble tyskernes jagerflystasjon Abbeville bombet av amerikanske Flying Fortresses, eller

Den endelige fintelling viste at 331og 332 skv. hadde skutt ned 15 og 3 antagelige samt skadet 14 fly, fordelt på FW 190 og Do. 217.

Norske fly: 6 nedskutt, 1 fikk større skader, 4 mindre skader.

Det hadde deltatt 60 jager skvadroner, dvs. 720 fly som stort sett fløy 4 tokt hver. Det gjorde de norske også dvs. 96 flyoperasjoner.

Senere kom det frem at styrkene hadde hatt store tap: 2.110 mann av en styrke på 6.100 mann, 29 Tanks og 5 av 10 landgangsfartøy gikk tapt. Fire av destroyerne ble sterkt skadet av tysk kystartilleri. Tyskerne hadde nærmest ligget og ventet på troppene en god tid før de stormet i land. De ble meiet ned av maskingeværild , mange før de kom i land. Tanksen klarte seg en tid inntil tysk tyngre artilleri ble satt inn, og da ble de sprengt en etter en. Det var en medtatt avdeling som trakk seg tilbake ut på dagen, og en paraply av fly dekket dem inntil det ble mørkt.

JUBILEE hadde vært en veldig kostbar operasjon, men dette var en nyttig prøve for å vinne erfaring på invasjon. Det var tidligere gjort lignende prøver på norskekysten, men i en langt mindre skala og svakere forsvarte områder, så tapene der var ikke på langt nær så store.

Da hovedinvasjonen ble satt i verk to år senere, brukte man, i tillegg til omfattende bombing, lett og tungt skipsartilleri i åpningsfasen for å ødelegge eller skade tyske stillinger maksimalt. Man valgte da også å gå iland på strender fremfor havnebyer.

og var et kostelig minne om da North Weald laget et festlig samvær med oss i anledning det var 50 år siden våre to skvadroner kom til stasjonen. Tilfeldigvis var det den samme sommer vi tok del i raidet på Dieppe så den “cordialité” vi fikk erfare 50 år senere var en noe uventet bonus.

Vi kom tilbake i kveld med tog fra Westgate til Victoria Station i London og derfra med buss til Liverpool Street Station for å ta tog til Epping. Geitebukken Mads var naturligvis med og mens vi ventet på toget klarte en av gjengen å slå en skrøne for et par damer som spurte om vi hadde deltatt i Diepperaidet. Skøyeren beskrev i detaljer hvordan vi reddet med oss geitebukken fra en beseiret tysk leir i Dieppe. De fleste av oss så noe shabby og slitne ut og kunne vel ha deltatt i raidet, men dette med geitebukken var vel drøyt. Vi hadde to maskoter til utenom Mads og det var kjøteren Ole og schæferen Varg. Ole var så lat at når den ville opp i en køy, la den forlabbene på køyekanten og ventet på at en av oss måtte løfte bakparten opp. Han elsket å ruse seg på carbondioksyd i eksosen fra motorer på bakkeutstyr. Han avgikk forøvrig tidlig ved en stille død et eller annet sted. Varg var en meget kravfull hund som kun ville være sammen med offiserer. De uten stjerner på kragen overså han fullstendig.

Det pågår store slag i området ved Solomonøyene og Guadalcanal mellom amerikanere og japanere. Alvorlige tap på begge sider på land, sjø og i luften, men USA har vunnet seire i Coral-havet og på Midway øya.

Det er nå blitt kjent at i en konvoi på 4 skip fra Gibraltar til Malta, ble samtlige skip senket. I en periode hadde Øya vært nede på forsyninger for ca fire uker så man hadde fryktet at det ville bli nødvendig å kapitulere. Det er nå fare for at Italia akter å invadere Malta.

På et sweep i går ble sersjant Halldor Espelids fly truffet av Flak i 14.000 fot. Han kom ned i Frankrike og ble tatt til fange. Løytnant J. Ryg fikk et skudd gjennom vingen fra et britisk kystbatteri og måtte snu. Espelid ble forøvrig myrdet sammen med N. J. Fuglesang 25 mars 1944 av Gestapo, etter et rømningsforsøk fra Stalag Luft III.

På ettermiddagen kom Forsvarssjefen, general Hansteen, og sjefen for Flyvåpnene, admiral Riiser-Larsen, og gratulert oss med de gode resultater skvadronene hadde oppnådd under Diepperaidet. Majorene Mehre, Mohr og Birksted ble dekorert med DFC ( Distinguished Flying Cross) av Air Chief Marshal Sir Sholto Douglas, og det var dem vel fortjent.

I går kveld var jeg sammen med gjengen i Leytonstone på stampuben vår, The Green Man. I ettermiddag var jeg i Harlow og badet, en hyggelig landsby litt nord for oss hvor en demning gir et brukbart basseng.

I dag var jeg på lønningskontoret og hentet flytillegget mitt. Vi har 9 shilling timen når vi er oppe og flyr, fint at flyet gikk sakte, og synd at vi får fly så sjelden.

I går kveld ble jeg tatt av politiet for å sykle uten lykt, men jeg sa som sant var at lykten

var blitt stjålet, og at det var forsent på kvelden til å få kjøpt en ny. Politikonstabelen beklaget så meget, men han måtte nok melde meg fordi den unnskyldningen var blitt oppbrukt. Forrige gang jeg ble tatt var i Worcestershire for to år siden og det kostet meg 15 sh., og der kom jeg i den lokale avisen med navn og adresse.

I går kveld var jeg i Harlow og badet igjen. På turen hjemover ble vi stoppet av noen jenter og spurt om vi ville bli med i selskap. Vi syntes det var et hyggelig tilbud og ble med dem til selskapet. Der ble vi presentert for flere damer hvorav en feiret bursdag.

Vi hadde det så hyggelig der, at vi ikke kom hjem før ved 3-tiden på morgenen.

SUFFOLK

Bakkepersonellet kom hit i går med tog og ble innkvartert i vanlige bolighus, og det var noe nytt og hyggelig. For de fleste av oss var det 2 - 3 år siden sist vi bodde i hus.

Martlesham Heath ble også kraftig angrepet og sterkt skadet under Battle of Britain.

I går reiste noen av oss til Ipswitch, en liten by her i nærheten, og der vakte vi oppsikt da det ikke hadde vært norske militære der før. Det var tydelig at de trodde at vi ikke kunne noe engelsk for de innledet samtaler med den merkligste ordstilling hvilket som oftest var vanskelig å forstå noe av.

Etter noen barbesøk gikk Kåre Flø og jeg på kino og så: “Broadway og Frisco Lil”.

I går var nesten alle mann fri fra kl. 12.00, så mange av oss dro til Ipswitch. Jeg var heldig og fikk tak i to filmer til kameraet mitt. Det er nesten umulig å få tak i film nå.

Toppen av overraskelse var da jeg fikk se i et butikkvindu “Oranges for Enyone!” og jeg var ikke sen om å entre butikken og sikre meg noen av dem. Det måtte være evigheter siden jeg smakte denslags sist.

Om kvelden var jeg på kino og så: “Queen Elisabeth and Essex´s Private Life.” Den var ganske interessant.

Vi koste oss der helt til kl. 15.00, men da måtte vi til flyplassen for å ta imot flyene som var ventet tilbake fra North Weald ved 17.00 tiden. Vi lever et merkelig liv. Somme tider jobber vi døgnet rundt, og andre tider lever vi et slaraffenliv, slik som nå for eksempel. Når vi sammenligner oss med mange andre og tar livet som det kommer, så har vi det bra. Med tanke på folk i tyskokkuperte land, skjemmes vi litt når vi har det veldig bra.

Under vårt fravær hadde det vært populært besøk på North Weald den 5. september.

Det var Kong Haakon, kronprins Olav og kronprinsesse Märtha ledsaget av admiral Riiser-Larsen og sjef Fighter Command, Air Chief Marshal Sir Sholto Douglas.

Mads endte forøvrig sine dager den 2 desember sammer på 331 skv. En geværvakt hadde hørt noe som taslet rundt i mørket og ropte: “Halt, who goes there?” Taslingen fortsatte og dermed smalt det. Noen savnet Mads, men ingen savnet den ubehagelige lukten som fulgte ham. Det var visstnok Kasper, som i samsvar med vaktinstruksen, avfyrte skuddet som endte Mads sine dager.

Vi kom tllbake til North Weald i går med tog, og de fleste synes det er greit å komme tilbake i gammel gjenge igjen. Nå har jeg fått rapporten fra politiet for sykling uten lykt, og den lyder på 10 sh. i bot og ordre om å møte i retten i Epping Town den 11. september. Det er noen dager siden jeg fikk sprøyte mot stivkrampe, og nå har virkningen slått ut for fullt, så armen er øm og nesten helt stiv.

Det var mange tyske fly over oss forrige natt og slapp fallskjermlys over flyplassen som opptakt til bombing, men det kom heldigvis ingen bomber, stikk i mot vanlig fremgangsmåte.