Endringer

Det var litt av en stasjon vi hadde kommet til. Den hadde 14.000 mann og 2.000 kvinner eller WAAFs som de kalles i RAF, (Women´s Auxiliary Air Force) storparten elever. Kvinnene ble utdannet i nær sagt alle tekniske yrker og var en verdifull hjelp i RAF. Stasjonen hadde også et stort oppvarmet svømmebasseng og en stor kino med to forestillinger hver kveld.

En av de første dagene der ble vi sammen noen titalls andre “airmenn” beordret til en stor hangar for legesjekk. Der ble vi beordret å stille oss i rekke uten klær, og best som vi sto der, kom det en WAAF uforvarende inn i hangaren. Hun rødmet og mennene gliste, men et brøl fra en sersjant fikk alle mann til å tie, og kvinnen spaserte uanfektet gjennom hangaren.

I går ettermiddag besøkte vi Barry som ikke ligger langt herfra, et sted vel kjent blant norske sjøfolk. Etter å ha sett litt på byen og besøkt noen puber, tok vi bussen hjem til landsbyen Gilestone og gikk på dans i Church Hall. Der var det presten på stedet som sørget for musikken. Han satt ved et bord og spilte lystig på en sveivegrammofon for ungdommen. Ja, det er mye som er forskjellig fra Norge her i Wales.

Søndag morgen måtte vi marsjere til kirke, sammen med mange fra RAF, og det gikk greit å marsjere etter engelsk kommandoføring. Ved kirken ble vi inndelt etter religion og det var minst syv forskjellige. Vi norske kom nærmest under Church of England og satt kirken en halv time, og så ble vi marsjert tilbake igjen under den samme NCO.

Om kvelden var noen av oss på kino på stasjonen. Filmen het “One In A Million” med Sonja Henie. Det var mye fin vintersport i filmen - riktig noe å få hjemlengsel av.

Nå har vi stått ved arbeidsbenkene våre og filt i nesten to uker. Vi har i løpet av denne tid også fått innføring i metallurgi, og laget en fastnøkkel samt en rekke andre små gjenstander. Fastnøkkelen måtte vi settherde og så var det kontrollmålig av produktene hos læreren. Vi fikk alle godkjent, og så var vi ferdige med den fasen, og bra er det. Det hadde vært et forferdelig leven i fileavdelingen hvor ca. 50 mann sto og filte på sine elevoppgaver. Klassen måtte ta gymnastikk én gang hver dag, men vi likte det lite og etter å ha besværet oss over at vi hadde vanskeligheter med å følge de engelske kommandoordene, ble vi fritatt. Elevene var under oppsikt hele tiden, og måtte bl.a. ha lapp fra instruktøren når de skulle gå på toalettet. Man kunne ikke bare rusle avsted når man befant seg ute i leiren, man skulle gå stram og målbevisst.

Om kveldene måtte vi oversette mye av den engelske teksten til norsk, og så måtte vi lage en rekke skisser og tegninger. Det var så fint å få gå på skole og lære noe, og det lønner seg nok å stå på slik at det blir mulig å få en jobb innen flyfaget, hvis jeg overlever krigen og har nok lemmer i behold til å kunne gjøre noe. Merkelig at det måtte en krig til før jeg fikk en sjanse til litt utdanning og i det fag jeg var mest interessert i.

Ifølge rykter er det mye som tyder på at Hitler har skrinlagt invasjonsplanen, Seeløve for godt, og det er nok mulig så lenge han har hendene fulle på Østfronten.

Etter kurset i filing begynte vi på neste fase som omfatter demontering, oppbygging og rigging av flyskrog. Undervisningen foregår ute i en hangar hvor det er styggkaldt. Vi sitter og skriver en god del med vinterfrakk og vanter på, men likevel fryser vi. Været her i Syd-Wales er rått og fuktig og hangarene er ikke oppvarmet. Krigens krav tillater nok ikke slik luksus som noe oppvarming i hangarer.

I går kveld var vi på Church Hall og danset til musikk fra presten grammofon. Han er like blid hver gang og setter pris på at vi kommer. En pub like ved, Four Bells, er også et tilholdssted hvor vi kan hygge oss en kveld iblant.

I dag var jeg på Station Head Quarter og fikk utlevert spesialpass for RAF, St. Athan.

I dag har klassen hatt en interessant oppgave ved at vi ble satt til å demontere et fly og bygge det opp igjen til flybar stand. Det var mange deler som måtte justeres og kontrolleres før instruktøren godkjente flyet som brukbart. Flyet var et gammelt Hawker Heart, dobbeltvinget fly, stort sett bygget opp av rør og linduk. I mellomkrigstiden var det lenge et bra bombe- og jagerfly. Her lærer vi alt på engelsk så når vi engang kommer hjem, må det bli rart å måtte lære uttrykk og navn på deler og utstyret om igjen på norsk.

Vi var innom en pub i Gilestone i går kveld og der traff vi en riking som spanderte både det ene og det andre. Han var glad over å treffe nordmenn som var kommet til England for å delta i kampen mot Hitler.

På kirkefronten i Norge har det visst hendt litt av hvert den senere tid. Kirken vil ikke godta tilsetting av nazistprester og biskopene har nedlagt sine embeder, godt gjort. Presten her ga oss komplementer for vår gode prestestand i Norge.

I går ble vi ferdige med å bygge opp et fly til. På ettermiddagen reiste Ugland og jeg ned til Barry, og på vår vandring omkring i byen traff vi to norske sjømenn og en marinegast. Etter noen drinker gikk vi til Savoy på dans. Der var det “Excuse Me” dans som går ut på at enhver kan bryte inn i en dans og ta partneren fra en annen. Det kan bli kontakt med mange ulike ladies i løpet av en dans, for utlendinger i uniform er som oftest veldig populære.

I morges var det gassvernøvelse på stasjonen, men jeg lurte meg unna og leste dagens nyheter på brakka istedet. Der var bl.a. å lese at England hadde sluppet noen fallskjermsoldater over Frankrike for å få kontakt med les Maquis ( Den franske hjemmefront), men alle ble visst tatt til fange av tyskerne.

Det skapte lurveleven i Parlamentet forleden dag etter at de tyske krigsskipene, “Scharnhorst”, “Gneisenau” og “Prinz Eugen”, i midten av februar klarte å ta seg ut fra Brest og gå hjem til Tyskland gjennom Kanalen på høylys dag. Royal Fleet Air Arm gjorde sitt beste for å torpedere dem med sine Swordfish fly, men utrettet liten skade. Disse gamle dobbeltdekkerne av årgang 1934 sto nesten stille i luften og storparten ble derfor lette offere for det tyske luftvernet.

Sist helg var jeg på week end perm i Honeybourne, Worcestershire, og besøkte gjengen. Det var riktig artig å se dem igjen. De fleste av dem var der fremdeles, men planla å reise til sjøs igjen. Det begynner å bli behov for sjøfolk igjen, da mange er gått med i bombing og torpedering og flere trenger en hvil i land, så det skulle gå greit å få hyre. Charlie og Frank var i toppform som før. Jeg måtte overnatte i et “Bed and Breakfast” hjem underveis, og reisen til og fra tok tid da flere av linjene var bombet, men jeg klarte å komme tilbake igjen før permen utløp.

Alle mann i brakka fikk portforbud i dag fordi renhold og orden ikke var helt bra. Vi må nok skjerpe oss.

Sist torsdag fikk jeg to brev fra Norge, ett fra hver av mine to søstre,Aslaug og Solveig. Det var ikke nettopp nyheter i dem, men det beste av alt var vedlagte fotos av småjentene deres. Jeg hadde ikke adressen til Erling så jeg sendte alle fotoene til Håkon Dahl. Han kunne ikke få takket meg nok.

Var en tur i Cowbridge sammen med en gjeng i går før vi gikk til Church Hall, hvor presten holdt dansen gående med sin grammofon.

Ellers farter vi litt omkring i distriktet på lånte sykler. Det er veldig vakkert mange steder og ligner litt på landskaper i Norge. Forøvrig er det begynt å bli vår her nå, og det er mer enn velkomment.

Var på kino sammen med Joan i Llantvit Major i går kveld. Jeg ble kjent med henne på en av prestens dansekvelder i Church Hall for en tid siden. På en nyhetsfilm fra Østfronten fikk jeg se en fallen norsk soldat fra Regiment Nordland. Jeg unte ham å ligge der i sneen. Jeg kvakk til litt da kommentatoren sa: “And here is one of the Norwegian quislings who served in Regiment Nordland. He has got what he deserved.” Han har fått hva han fortjente.

I dag var jeg hos tannlegen og fikk plombert fem hull, men fremdeles er det noen igjen som jeg får ta senere. Tannlegen her har bedre utstyr enn han jeg var hos på Orknøyene. Nå er vi ferdige med fasen “duk og dope”, og neste uke går vi over til trematerialer og reparasjoner. Dans inne på stasjonen i kveld.

I går kveld var jeg i Cardiff på storfest sammen med norske sjøfolk. Det ble skammelig sent før jeg kom hjem, men hadde ingen problemer med å komme gjennom porten.

I dag var det stor øvelse her så vi måtte mønstre med hjelm, bandolær og gasskappe og hette for å gå til beskyttelsesrom. Etter øvelsen var det kirkeparade for engelske, men vi norske unnslår oss med at deres religion ikke passer for oss, så vi slipper. Paddy fra Irland i nabokøya, fikk låne uniformsjakke av meg så han gikk klar. Jeg har lært ham å si hold kjeft til befalet, og det går så greitt. Vi benyttet heller tiden til å pugge litt på siste ukens fag, hydraulikk for flaps, understell og bremser. I dag har jeg også tegnet hydrauliske systemer for et par flytyper, riktig interessant.

Natt til i går ble Lübeck angrepet av RAF med 504 bombefly.

P.S.

Under et besøk på War Museum på Malta etter krigen, fant jeg informasjon om en konvoi på 4 handelsfartøy som den 20. mars 1942, seilte fra Alexandria mot Malta med hardt tiltrengte forsyninger. Konvoien ble beskyttet av 5 kryssere og 17 destroyere, men kun “Pampas” og den norske “Talabot” kom frem til Grand Harbour i Valletta 3 dager senere. Begge skip ble under lossingen bombet og satt i brann, Talabot fremdeles med 7.000 tonn ammunisjon ombord. For å hindre eksplosjon og ødeleggelse av havnen, ble skipet slept ut av havnen og senket ved å åpne bunnventilene. Skipsklokken fra Talabot henger i dag på museet.. Min eldste bror, Hans, var matros på skipet og overlevde krigen etter å ha blitt torpedert med “Kosmos” II og “Cabon”.

Ja, i dag er det to år siden fanden selv gjorde sitt inntog i Norge. Jeg prøver ofte å forestille meg hvordan livet arter seg for familie, venner og kjente under tysk okkupasjon, men slår det som oftest bort. I en krig har vel de fleste nok med sine egne bekymringer. På utefronten er det flere som har falt allerede, mest i Marinen og Handelsflåten. Det er også leit å tenke på dem som får dødsbudskapet om en av sine kjære, jeg føler med dem. Vi fra Myhre er syv fra samme hus og må regne med at noen av oss går dukken før krigen er omme. “Best ikke å tenke på det”, sa alltid min tante Lovise når vi snakket om noe leit.

Det er flere elever her fra 330 skvadron i Marinens flyvåpen så vi får høre mye nytt fra livet på Island. Innkvarteringen der er elendig og værforholdene for drift av fly temmelig barske. Northropflyet, N-2PB, hadde ikke anti-icing system og kun én 1100 hk 9 sylindret luftavkjølt Wright Cyclone motor med sitt 3-manns mannskap, over lange sjøstrekninger. Flyet kan gjøre 240 km / t og være i luften opp til 6 timer. Det ville ha vært ypperlig til bruk i Norge, men til patruljer over store havstrekninger kommer det skammelig til kort. Noen fly er gått tapt sporløst med sitt mannskap. Skvadronen skal visst gå over til å bruke amerikanske tomotors Lockheed Hudson fly senere. Det brukes allerede av RAF, særlig i Kystkommandoen.

BBC opplyser at King George VI of Great Britain den 15. april tildelte Malta The George Cross for tapperhet under forsvaret av sin øy, en innsats som vil gå inn i historien. Seremonien på Malte vil finne sted senere.

Sist lørdag deltok,Ugland, Eiken og jeg i bryllupet til Sneheggen og Joyce som giftet seg i Llantvit Major. Sneheggen går også på skole her. Vi var litt betenkte over å gå dit og treffe en mengde fremmede mennesker, men det viste seg at vi hadde truffet de fleste damene tidligere på en eller dans i Gilestone. Vielsen foregikk i en kirke på stedet og ritualet var noe ulikt det som brukes i Norge. Church of England har tatt flere av skikkene med seg fra den katolske religionen så det ble en del kneling, synd på buksepressen.

Etter vielsen ble det tatt en masse fotos av brudeparet sammen med gjestene. Derpå var det middag i brudens hjem med diverse taler. Prestemannen sa i sin tale at han syntes flere valisiske damer burde gifte seg med nordmenn som han hadde fått respekt for etter den tapre motstand de ydet mot nazityranniet.

Den senere tid har vi lært mye om diverse komponenter som brukes i hydrauliske, pneumatisle og elektriske system på nyere flytyper. Vi har også lært mye om bremser og støtdempere i understell for fly, samt arbeidet på Bristol Blenheim som er en nyere klasse lett bombefly.

I morgen er det midtterminseksamen, så i kveld må det pugges

Prøvene gikk fint, alle i min klasse klarte seg bra. For to dager siden begynte vi med platearbeid, klinking og varmebehandling av lettmetallslegeringer. Dette utgjør en stor del av arbeidet på fly da de iblant må lappes for skader etter luftkamper eller fra luftskyts. Om fem uker er vi ferdig med kurset og så blir det 14 dagers perm. Jeg gikk glipp av en tur med Paul Defiant i ettermiddag da jeg kom forsent.

Det går ofte flyalarm her, men det har vært lite bombing mot stasjonen. Det er gjerne Barry eller Cardiff tyskerne er ute etter, men brakkene står jo og hopper under kraftig luftvernild uansett hva Luftwaffe angriper i området. Den senere tid har de bombet bl.a. Canterbury, Exeter, Norwich, Bath og York.

I går kveld syklet Joan og jeg til Llantvit Major for å gå på kino. Vi så “Strawberry Blond” og “Dial 999”, mye fin musikk i den første.

Forleden dag hadde jeg en flytur jeg vil huske lenge. Jeg fikk være med i et Bristol Beaufighter jager / bombefly på prøveflyging. Flyet har to motorer og gjør 400 km / t . Det kan utstyres med torpedo, fire 20 mm kanoner, eventuelt bomber eller 8 panserbrytende raketter, og brukes mest mot fientlig skipstrafikk. Før vi tok avsted sa prøveflygeren at nå ville jeg få en tur jeg sent ville glemme, men jeg ville nå prøve likevel og leverte inn passet mitt, eller RAF No. 1250 som det heter. Flygeren sa også at jeg hadde vært heldig, som kom forsent til Paul Defiant jageren forleden, for den hadde havarert under landing.

En Beaufighter hadde bare plass for flyger og navigatør så jeg måtte stå like bak flygeren. Reglene påbød fallskjermsele på og skjerm plassert like ved, slik at jeg kunne hekte den på selen over brystet, om det skulle bli nødvendig å hoppe ut.

De overlevende fra en besetning på 11.700 amerikanere og filippinere, ble tatt til fange, og noen tusen ble myrdet under marsjen på Bataan til fangeleiren. Fangene fikk ikke vann i tropeheten og vanvittige av tørst prøvde de å slurpe i seg noe ved veien. De gule, fanatiske djevlene hugde straks hodet av dem.

Det pågår et voldsomt byggeprogram i USA. Det er visst planlagt med 60.000 fly, 75.000 tanks, 20.000 luftvern kanoner og 8 mill. tonn skip i løpet av året. President Roosevelt har erklært at han vil utvikle landet til våpensmie for demokratiene og Sovjet som også kjemper mot Tyskland og Italia.

Regnvær storparten av dagen så det passer godt til å lese faglitteratur. Det er ikke sjelden at vi må hjelpe engelskmenn med fremmedord de ikke forstår. Det er tydelig at vår bakgrunn er bedre enn deres, skjønt vi har den fordel at vi har gode ordbøker.

Sist torsdag var flere av oss i sjømannskirken og så filmen om “Gjest Baardsen”. Den var blitt smuglet ut av Norge og riktig artig. Fikk høre at noen naive, vettløse politikere i Norges regjering i London har vedtatt “Bigamiloven” som gjør det mulig for nordmenn ute å skille seg på grunn av krigstilstanden, med lite kontakt, uten nærmere bevis for utroskap eller unasjonal holdning. Loven fikk senere navnet “Lex Nygaardsvold” og ga grunnlag for mange tragedier da krigen var slutt.

I går var flere av oss i Barry og moret oss på tivoliet der. Vi var spesielt interessert i berg og dalbane for å øve oss i å tåle sentrifugalkrefter som en ofte opplever under flyging. Vi var også heldige og traff på norske sjøfolk som var ute og handlet. Vi fungerte som tolker og fikk kleskuponger som takk for hjelpen.

Om kvelden var vi på dans i Church Hall hvor presten sørget for musikk.

I går var vi norske i Cardiff og feiret den 17. mai på Kjærka og det var riktig hyggelig, men vemodig også. Vi fikk til og med deilige norske smørbrød og kaffe.

Om kvelden holdt professor Worm-Müller, fra Regjeringens informasjonstjeneste, dagens tale. Han beskrev forholdene i Norge, så vidt han kjente til dem, og det var jo interessant å høre på. Han kom også inn på Slaget om Atlanterhavet og hvor viktig det var å vinne dette for å kunne vinne krigen. Hvis de allierte taper det, ville de ikke kunne vinne krigen. Det har Churchill også sagt.

Etter talen tildelte han Krigsmedaljen til seks av de sjøfolkene som var tilstede, og takket dem for deres prisverdige innsats i kampen for Norges frihet.

Fru Hilda Frisk Gran underholdt med sang.

Senere på kvelden kom borgermesteren, Lord Mayor of Cardiff, og besøkte oss. Han holdt en flott tale om det norske folk og roste deres kamp for friheten.

Det var også en russisk doktor tilstede, som hadde bodd i Norge siden revolusjonen i hans hjemland etter forrige verdenskrig. Han hadde nylig flyktet til England og fortalte mye nytt hjemmefra, og det var jo interessant.

De siste to uker har vi hatt mest skrivearbeid på skolen, og det må renskrives på engelsk om kvelden. Også med dette må vi i blant hjelpe våre engelske venner med, ortografi etc. da vi har skaffet oss gode ordbøker på engelsk.

Stor overraskelse sist lørdag - jeg fikk brev hjemmefra gjennom Røde Kors. Det var en standard hilsen, men i alle fall et livstegn.

Japanerne tok i fjor Siam, eller Thailand, og har nå også tatt Indo-China, Burma, Filippinene, Singapore og den senere tid også Indonesia. Japanerne tok 80.000 amerikanske og 110.000 filippinere til fange, samt en masse krigsmateriell. Selv mistet de bare 12.000 mann. Tyskerne står nesten ved Suez kanalen, hvilken tilstand.

Igår kveld var jeg på konsert sammen med Joan og hørte St. Louis Band, riktig fint.

Neste uke skal vi opp til eksamen, så nå må jeg henge i slik at karakterene blir best mulige. På mange vis har engelskmennene en fordel , ikke minst ved å forstå de forskjellige dialekter lærerne snakker, men hittil har vi klart oss bra likevel.

Vi har fått beskjed at vi får bare 7 dagers perm etter eksamen. Det er noe urettferdig for i RAF får de 14 dager, men de to norske skvadronene som nå flytter ned til Sør-England, har stort behov for mer personell, så det er jo en god grunn for å møte til tjeneste igjen snarest mulig.

I dag fikk jeg se en Mosquito for første gang. Det er et tomotors jager / bombefly bygget av finerplater med balsatre i mellom. Det har to Rolls Royce 25 motorer på 1635 hk og kan fly max. 612 km / t. Flyet har fire 20 mm kanoner og fire .303 Browning maskingeværer, eller M.G. som det vanligvis heter.

Flyet har også navigatør ombord. Det bygges av de Havilland i England og Canada.

BBC melder om kraftige tyske angrep mot Leningrad og Stalingrad.

I kveld er det stor gassøvelse her så vi får ikke vise oss ute uten gassmaske, hette og kappe på. Vi får god trening i å bruke gassutstyret her, for vi må ha maske på i 20 min. hver tirsdag. Det er mulig å arbeide med utstyret på, men det vil nok sinke arbeidet noe, mye hvis jobben er komplisert. Nå for tiden da begge parter kan nå hverandre med fly tror jeg ikke at fornuftige mennesker vil begynne med gasskrig, men med Hitler vet man jo aldri hva for djevelskap han kan finne på.

Denne uke sendte RAF ut vel 1.000 bombefly over Tyskland to ganger. Det ble jo noen tonn bomber og “herrefolket” har bare godt av sin egen medisin, som de så rikelig har strødd over Europa. Tapene under hvert av disse angrep lå på ca. 40 fly og 116 havarier under landing i England etter endt tokt. RAF mistet 470 mann og noen hundre fikk alvorlige skader. Tyskland er spekket med kraftig luftskyts eller Flak som det heter i flyspråket. ( Flug Abwehr Kanone).

Vi la ivei hjemover tidlig for å være tilbake innen kl. halv elleve. Det høres kanskje litt rart ut, men her i Wales er det skikken at damer ikke får være ute senere. Det tok oss vel to timer å sykle tilbake. Det var veldig vakkert langs ruten med fjell, daler og fossestryk samt idylliske landsbyer med puber.

I går var vi oppe til eksamen og det gikk ganske bra. Jeg fikk karakteren A.C.1. som står for Air Craftsmann First Class og det er det nest beste oppnåelige. To norske fikk L.A.C. som er det beste, men begge hadde realskole hjemmefra og da går det jo noe lettere. En av dem var Ugland fra klassen vår.

To engelskmenn i klassen vår fikk A.C.2. som er det laveste for å bestå. Vi norske var ganske stolte over resultatene våre, språkvanskeligheter tatt i betraktning.

Eksamensfesten ble feiret på puben “Four Bells” i lansbyen hvor vi traff en hollender som snakket norsk. Han hadde arbeidet innen trafikkflyging i KLM før krigen.

For to dager siden tok jeg farvel med Joan og andre venner og kjente ved St. Athan, pakket sekken og tok bussen til Cardiff hvor vi entret G.W.R. toget til London. Togreisen tok vel tre timer, og vi hadde riktig hyggelig reisefølge med en engelsk familie i kupeen vår. Vi fikk adressen deres og måtte love å oppsøke dem hvis vi noen gang kom på deres kanter. Fra Paddington Station leide vi en lastebil som tok bagasjen til County Hotel hvor vi skulle bo. Jeg måtte være med sjåføren fordi hun ikke visste veien. Jeg fant det litt vittig at en nordmann skulle vise en engelsk sjåfør veien i London. Vi hadde ikke kjørt langt før damen bak rattet kolliderte, men det ble heldigvis ikke så store skadene på bilen vår. Det var verre med den andre bilen.

Det hadde vært en noe slitsom reise med all oppakningen vår, men det var nå artig å være tilbake i verdensmetropolen igjen, selv om den hadde fått noen flere skader etter bomber siden sist vi var her.

I dag falt en nordmann ned i heissjakten og ble stygt skadet. Det skulle ikke kunne hende, men det hendte likevel. I går kveld var noen av oss på Paramount Dance Hall, men der var det ingen prest som sørget for musikken.

Sist søndag morgen reiste jeg opp til Broad Marston i Worcestershire og besøkte gamle kjente i Honeybourne og på Poden Farm. Der traff jeg også mrs Oniens, like hyggelig som vanlig. Etter en hyggelig week end sammen med gjengen, sa jeg farvel og tok med siviltøyet mitt tilbake og la det inn på Flyvåpnets lager i Olney. Det har vært mye lufttrafikk over her i kveld, men det kan ikke være tyske fly da sirenene ikke har gitt lyd fra seg.

I morgen skal jeg opp til North Weald og besøke 331 skvadron, som nå deltar i forsvaret av Sør-England. Det skal bli artig å treffe gjengen igjen. Brev fra Joan.

I dag har jeg, sammen med to kamerater, vært og besøkt 331 skv. som den 4. mai i år var kommet sørover fra Orkney Islands til North Weald og tilsluttet No. 11 Group, Fighter Command. Det er litt av et kompliment til skvadronen å få ta del i forsvaret av det mest utsatte område av England og tilhøre den mest aktive jagergruppe i F. C. Gruppen stiller strenge krav til orden, organisasjon, plikttroskap, lojalitet og disiplin samt et ordnet familieliv. Sjuskethet er en stor skam og blir ikke tålt.

Vi tok undergrunnen til Algate og reiste derfra med buss til Epping Town som ligger like ved flyplassen. Allerede i Epping traff vi flere kjente fra skvadronen. Vi gikk fra Epping til hangaren på North Weald og der ble det riktig gjensynsglede.

Skvadronen hadde fått skiftet ut de gamle Spitfire IIB med nye Spitfire V B. i mars. De hadde Merlin 45 motor med trebladet propeller som ga 1470 hk. og max hastighet på 602 km / t.. Flyene hadde bedre bevæpning og var utstyrt med 2 stk. 20 mm Hispano kanoner samt 4 M.G. .303”. Skvadronen hadde også fått tidelt en Miles Magister og en Tigermoth som liaisonfly.

Det var trist å høre at tre norske piloter hadde satt livet til på Orknøyene, nemlig sersjant Wormdal, fenrik Svanøe Endresen og Løytnant Nordmo. Sistnevnte hadde blitt tatt av en bølge, da han den 4. april badet utenfor Brough Head, og ble ikke sett igjen. Nordmo hadde god bakgrunn, var dyktig leder og ble sett på som fremtidig skvadronsjef. Wormdal og Svanøe Endresen omkom under flyging. Gjengen fortalte at 331 hadde hatt mange krevende operasjoner under ekstreme værforhold i løpet av vinteren.

I kveld snakket jeg med en norsk jente for første gang siden jeg reiste hjemmefra.

I går var jeg i den norske sjømannskirken i Rotherhithe. Jeg tok buss til Stepney og videre via tunnelen under Themsen til kirken.

Det er ganske smigrende hvor godt mange husker meg igjen i strøket rundt Russell Square, og det er jo riktig hyggelig å bli ønsket velkommen igjen på kaféer etc.. Strøket rundt Norway Corner har forandret seg noe. Hvalfangerne har stort sett funnet sin plass i Handelsflåten, de militære styrker eller i allierte avdelinger, og noen har slått seg til ute på landet for krigens varighet.

I går var vi i Flyvåpnenes Felles Kommando, FFK, på Kingston House for å få nærmere ordre om hvor vi skulle tjenestegjøre etter endt permisjon. Vi fikk beskjed om å bo på County Hotel inntil nærmere ordre. Uoffisielt er det kjent at vi skal gjøre tjeneste på Den andre jagerving, 332 skvadron, som holder på å flytte sørover fra Catterick til North Weald. De har også operert en del fra West Hartlepool med overvåking av konvoier langs kysten.

I går var noen av oss i Hyde Park og latet oss. Vi leide båter og rodde omkring og hadde det kos. Senere gikk vi på en skytebane, men der gikk pengene så alt for fort. Kvelden ble tilbragt på Paramount Dance Hall , men der ble det så varmt at vi gikk tidlig hjem.

332 (N) SKVADRON

Vi fikk i dag den gode nyhet bekreftet at vi skal tjenestegjøre ved 332 skvadron på North Weald. Det var en slitsom reise hit opp da vi måtte drasse med oss hele vår oppakning i varmen på undergrunnen og toget til Epping. På stasjonene så vi svære plakater som viste militære slepe med seg stor oppakning og under sto det: “Travel light because he can´t !” Vi følte det som en unnskyldning for at vi uroet andre passasjerer med all vår bagasje. Fra Epping fikk vi lastebil til våre forlegninger. Jeg ble forlagt i “Site” No. 8 sammen med hangarpersonell fra 332 skvadron. Hver site besto av en liten leir med fire brakker med sengeplass for 20 mann i hver og med ett felles vaskerom og ett tørke / strykerom for hele leiren. Ved inngangen var det et lite bygg for vakthavende. I tillegg var det støpte dammer for vannforsyning med henblikk på brannslukning. Det var flere “sites” som tilhørte stasjonen, alle med spredt beliggenhet og innen rimelig avstand fra flyplassen. Erfaringer fra The Battle of Britain hadde vist at det var viktig å spre personellets forlegninger for å unngå store tap under luftangrep.

Når flyene takset inn mot sin bås, var det vår jobb å vinke dem på plass og hjelpe flygeren å snu det i båsen. Vi fikk gjerne en kort rapport fra flygeren om hvordan flyet hadde oppført seg, og deretter satte mekanikerlaget i gang med å gjøre flyet klart for nytt tokt hurtigst mulig, uansett når det skulle opp igjen. Laget for hvert fly besto av én flymekaniker, og én motormekaniker, samt spesialister for våpen, instrument, elektro og radio. Spesialistene hadde som regel mindre å gjøre på hvert enkelt fly og arbeidet på flere fly etter behov. Alle hadde sine bestemte oppdrag med å sørge for å fylle bensin, olje, glykol, oxygen, sjekke skrog, dekk og understell, ammunisjon, våpen, instrumenter, radio og elektriske anlegg. Etter en tids øvelse , klarte vi å gjøre flyet klart for ny tur i løpet av 9 min. når ingen større feil måtte rettes.

I går ble det kjent at tyskerne hadde inntatt Tobruk i løpet av en dag. Churchill hadde vært sikker på at britene skulle klare å holde byen som var vel beskyttet av tropper i tidligere italienske festningsanlegg. Byen var også blitt et symbol på britisk kampvilje så dette var et bittert slag. Han var da i Washington på viktige forhandlinger og fikk en muggen behandling av pressen hjemme, dobbelt bittert. Riktignok hadde England hatt store tap hittil og bl.a. mistet sitt imperium i Det Fjerne Østen, men det var da ikke hans skyld at så mye gikk galt. Churchill hadde ivret for å styrke forsvaret i 30-åra og blitt skjelt ut for å være krigshisser, men likevel tatt over et konkursbo etter naive politikere, og ikke lovet annet enn “blod, svette og tårer.”

Det kom senere frem at tyskerne hadde tatt 35.000 fanger og et hav av forsyninger i Tobruk. Da Rommel fortsatte videre mot Egypt besto 80 % av hans transportmateriell av allierte kjøretøyer, og storparten av de forsyninger han trengte, ikke minst brennstoff, var også krigsbytte. Det er forståelig at Churchill sa i sine memoarer om den tiden at det siste året hadde vært det mørkeste i hans liv.

Nå har jeg vært på vakt siden i går og likevel måtte jeg arbeide til kl. 8 i kveld. Flyet mitt ,AH-M, er ofte på tokt over Frankrike, iblant to eller flere ganger om dagen, men det kommer som oftest tilbake uten skader.

Jeg fikk riktig en støkk i livet i ettermiddag. Ut fra klar himmel stuper en Messersmith 109, én Me110, én Heinkel 111 og én Junkers 88. Jeg har øvet meg i flykjenning og så straks at det var tyske fly, men ingen varslet og ingen åpnet ild mot dem. Det var også helt urealistisk å tro at tyskerne ville angripe med en slik samling ulike flytyper. Mange var nok litt spente inntil flyene la seg i landingsrunde og tok understellet ut for å lande. Det viste seg å være tyske fly som var kapret og ble nu fløyet av engelske piloter for kamptrening etc.. Det var riktig interessant å få se nærmere på noen av Luftwaffe sine flytyper.

Det ble ingen feiring av St Hans i år heller.

Begge skvadroner eskorterte Boston III bombere til mål i Franrike, og da de lå over St. Omer kom de i kamp med en avdeling FW 190. Kaptein Helge Mehre og fenrik Martin Gran fra 331 skadet 1 hver. Fenrik Fearnly ble truffet flere ganger og måtte buklande på Manston. Løytnant Arve Alexander Brochmann Aas fra 332 ble skutt ned.

I kveld ble alle permisjoner inndratt, og endel bakkemannskaper med faste fly fikk ordre om å pakke litt utstyr for noen dager og levere øvrig tøy på depotet. Nødvendig utstyr for flyoperasjoner i noen dager skulle gjøres klart, ingen fikk vite hvor vi skulle. Jeg er blant dem som er tatt ut - undres på hvor det bærer hen denne gang. Noen tipper på et sted på kanalkysten, noen tipper på invasjon i Frankrike. Hvor vi skal må være et travelt sted, for vi fikk beskjed om å la permuniformen ligge igjen her.

Noen skal reise med transportfly og noen med lastebiler. Jeg er blant de sistnevnte som kanskje ikke er så galt hvis det fine været fortsetter.

KENT

Nå er vi altså fremme på den nye stasjonen vår. Vi ble purret ut kl 05.30, spiste frokost, lastet opp det vi skulle ha i hver vår bil, og så bar det avsted sørover gjennom London, under Themsen til vestsiden av byen og sørover gjennom det vakre grevskapet, Kent. I Rochester, en liten landsby, stoppet vi for å spise. Det var mang en kvinne fra husene like ved som bød på tea and sandwiches samt moreller som det var rikelig av på stedet. Vi var de første fra Det norske Flyvåpen de hadde møtt og det var et hyggelig møte for begge parter.

Reisen gikk videre, og noen timer senere var vi på Manston RAF Station, ca. fem timer etter at vi forlot North Weald. Storparten av oss var trette etter reisen, men her var det om å gjøre å få flyene kampklare i en fart da tyskerne stadig kom på raids langs kanalkysten. Flyplassen lå utsatt til og var en av de mest bombede under Battle of Britain. I en periode måtte den evakueres pga. store ødeleggelser. Det var mange tegn etter luftangrep her, med bombekratere og fundamenter etter brakker etc.. som var blitt blåst i biter.

Stasjonen gir et dårlig inntrykk hva messa angår. I dag så jeg en neger WAAF som gikk oppå bordene og feiet dem med gulvkosten, ikke særlig hygienisk.

Putevaret på hodeputen min ser forferdelig ut, så jeg måtte dekke det med mitt eget håndkle, håper vi ikke blir lenge her.

I går var det lite å gjøre her, så jeg var fri kl.18.00. Gikk på stasjonens kino og så bl. a. “It´s a Date” med Deanna Durbin i hovedrollen. Bra film og mye god sang.

I går var det tropevarme her, men i dag er det surt og kaldt så jeg sitter i cockpiten på flyet mitt og skriver. Der er det i alle fall lunt og varmt, men ikke særlig trygt i tilfelle angrep på flyplassen. Det gikk minst 10 flyalarmer her igår, men innen våre fly kom opp var tyskerne forsvunnet.

Mange har undervurdert de russiske styrker for nå øker di i størrelse og biter godt fra seg. USA og England gir dem all den hjelp de kan makte, og i løpet av siste år har Sovjet fått 4.000 tanks, tusenvis av fly og 30.000 biler samt strategiske råmaterialer og 1.000.000 tonn bensin. Stalin kaller det bare “drikkepenger”, er sur, frekk og utakknemlig. Det er bittert når en tenker på Murmansk-konvoien PQ 17 som besto av 36 skip, men bare 11 kom frem. De øvrige 25 skip ble senket av tyske ubåter og fly.

Været her er fremdeles dårlig, så det har vært lite aktivitet her hittil. Alle går spent og venter på at noe skal hende, for noe må det jo bety at begge de norske skvadronene er flyttet hit ned. Den flyging som har foregått her kunne like godt ha funnet sted fra North Weald. Ingen får forlate stasjonen eller snakke med utenforstående. Posten går med vårt eget fly mellom Manston og North Weald, for at det ikke skal bli kjent at vi er her. Når vi skriver brev skal vi datere dem North Weald, ellers vil sensoren bli sur og klippe ut det og mere til.

Det er så urent i spisebrakka her at vi har klaget til legen vår, og han er en veldig barsk herre som sikkert får sving på sakene. Heldigvis har vi kantinen å ty til når matsalen blir for uappetittlig, men det sliter hardt på vår lille pengebeholdning.

I dag er det lørdag og nøyaktig en uke siden sist vi var i permuniform. Slikt har ikke hendt siden vi var på Orknøyene hvor det var harde værforhold og lite å foreta seg i fritiden.

Det var konsert her i går kveld med gratis adgang for alle norske. Det gikk mange flyalarmer under konserten også, men livet her synes å gå sin vanlige gang, uansett alarmer. Det ville være umulig ellers, da det er alarmer alt i ett uten at det hender noe spesielt, og arbeidet her må jo gjøres i alle fall.

I går ettermiddag fikk alle mann fri for å reise til Kanalen og bade. Det var steikende varmt, så det var en uventet bonus å få fri for å ta en dukkert. Vi fikk bil til Margate som i fredstid var badeby og hadde en fin badestrand. Selv om en stor del av kanalkysten var blitt evakuert og minelagt, var det noen åpne felt og mange badenymfer der til å underholde seg med. Hvilken herlig forandring etter en ukes portforbud.

Senere på ettermiddagen var noen av oss en tur rundt i byen for å se oss om, men den var nesten helt evakuert og virket temmelig utdødd.

I går ettemiddag fikk vi ordre om å pakke sammen og returnere til North Weald. Transportmåten var den samme som til Manston, noen med bil og noen med fly av type Bristol Bombay. Det var deilig å være tilbake på vår egen trivelige stasjon igjen.

Løytnant. S. Barkald er blitt beordret til tjeneste ved “Little Norway” i Canada og fenrik H.B. Knudsen overtar som teknisk sjef for hele skvadronen fra samme dato. Barkald var godt likt og vil bli savnet ved båe 331 og 332 skvadron.

Springfield riflen har 12 toms bajonett mot .303” som har kort bajonett på 6 tommer, fordeler eller ulemper? Det kryr av generaler og høyere flyoffiserer her om dagen. Undres på hva som er i emning.

Kommende onsdag skal jeg få 48 timers perm og reise til Cardiff for å treffe Joan. Det er mye en skal ofre for kjærligheta, men det er jo en fin måte å tilbringe en perm på.

Det har vært en del uroligheter blant bakkepersonellet her den senere tid. Det gjelder fagprøver og dagpenger, spesielt for dem som er utdannet i Canada. Jeg er utdannet i Royal Air Force og har ikke de samme problemer mht. fagprøver, men kan bli berørt av at “Regjæringa” vil redusere våre dagpenger med 20%. Da jeg fremdeles har en del hvalfangerpund igjen på konto i London, har jeg en rimerlig god økonomi.

Den amerikanske marinen, USN, senket nylig det japanske skipet S.S. “Montevideo Maru“. Senere viste det seg at det hadde amerikanske fanger ombord, 1.050 omkom.

En av krigens mange tragedier.

I går kom jeg tilbake etter turen til Cardiff for å besøke Joan. Bodde hjemme på Rectory Farm hvor far hennes forpakter prestegården. Det ble mye farmerprat ,og jeg fant ikke stor forskjell på driften i Wales og Norge, bortsett fra at de kan dra nytte av et bedre klima her. Den korte ferien gikk bare så altfor fort, og i kveld skal jeg gå geværvakt, men det blir nok vanskelig å holde seg våken. Under mitt fravær har H.K.H. Kronprins Olav vært på besøk her, ledsaget av oberstløytnantene Østgaard og Motzfeldt. Det hadde vært stor oppstilling med major Mehre som sjef for 331skvadronen og major Mohr som sjef for 332 skvadronen.

BBC melder at det sist natt var et kjempeangrep med bombefly på Hamburg. Store skader og flere tusen drepte og skadede. Nazistene fortjener det alt sammen.

I dag har flyet mitt vært over Frankrike to ganger. Et av våre fly skadet et tyskt fly, så det måtte bryte av kampen og lande.

Det har vært veldig varmt her idag, men vi får lov til å gå i shorts ute på Flighten hvor flyene står parkert, og da kan vi nyte varmen.

Et unntak er de små “Anderson Shelters” som er beregnet til bruk for familier. De består av stålstruktur dekket med korrugerte stålplater og kan graves ned i haven. Avisene viser iblant eksempler på familier som har overlevd nære bombetreffere.

I dag fyller H.M Kong Haakon 70 år og det er stor parade for ham i London. I anledning dagen har han tildelt alle norske i uniform utenfor Norge en medalje, Kong Haakon den Syvendes 70-års Medalje.

På readiness i går kveld, men fikk gå på stasjonens kino og se “Ziegfield Girl.”

Sist uke var Kåre Flø og jeg i London for å kjøpe sykkel, men det var ikke så enkelt. Først fór vi rundt i East End, men alle de store forretningene var utsolgte for sykler. Bileiere får en veldig liten rasjon bensin, og derfor er det god avsetning på de få sykler som produseres. Deretter tok vi undergrunnen ned til Euston og sjekket våre mulighter i Euston Road, og der var det sjanser. Vi fikk kjøpt hver vår tohjuling for 8 pund pr. stk., ca. kr. 160, og det var jo ikke så galt.

Vi ga oss ut i Londontrafikken uten kart, men fant omsider frem til Liverpool Street Station hvor vi tenkte å ta syklene på toget til Epping. Det er ikke sikkert at vi overholdt alle trafikkreglene, men det var jo så få biler i gatene at vi fant det ikke alltid nødvendig å vente på grønt lys. Dette gikk fint inntil vi kom til Bishop Street, for der sto en Bobby vi ikke kunne komme forbi, og han ga oss en faderlig påminnelse om faren ved å sykle på rødt lys. Vi sa oss sorry for det som hadde hendt, og at vi var litt forvirret i den engelske trafikken som var så forskjellig fra den vi hadde i Norge. Da han fikk høre at vi var fra Norge, lyste han opp med et bredt smil og sa det var fint at nordmenn hadde kommet til England for å hjelpe til med å ta knekken på Hitler. Det ble en hyggelig prat før han ønsket oss god tur videre og sa som sluttreplikk: ”Don´t you worry Norway, you´ll get your country back.” Det engelske politiet er gentlemenn. Vi syntes det gikk så greit med sykkel, at vi fortsatte ut av London, gjennom forstedene, og videre gjennom Epping Forrest. I eldre tider holdt landeveisrøvere til i skogen, men i nyere tid er den et yndet utfartssted for londonerne. Dagen var varm, men det var et rikelig utvalg av puber underveis, så turen helt frem til North Weald gikk veldig greit.

En av gjengen slo ned en politikonstabel sist uke, men det er ikke klart hvem syndebukken er, så nå har alle norske fått forbud mot å besøke barene i distriktet inntil videre. Det ble triste forhold for barkeeperne som savnet de norske kundene, og mang en lokal kjæreste mistet vennen sin da vi måtte søke langt avsted for å komme utenfor det området hvor forbudet gjaldt, for å få kjøpt oss en øl.

De fleste visste at det var lille Albrekt fra Sandefjord som var syndebukken, han drev forøvrig og bokset litt. Etter en tid ble det moralske presset for stort på ham så han fant det best å melde seg selv. Saken kom opp for retten i Epping og konstabelen det gjaldt, ble spurt av dommeren om han gjenkjente anklagede, og det bekreftet han. Dommeren så på lille tynne Albrekt og den store kraftige vel 6 fot konstablen og syntes visst at dette gikk utover politiets anseelse så han sa: “Are you sure it was he, after all, it was a very dark night, was it not?” Konstabelen forsto hensikten og sa: “Of course Sir, I could have been misstaken. It was a very dark night indeed.” Dommeren hadde reddet politiets ære og sa: ”Case dismissed!” Portforbudet ble opphevet og alle parter var fornøyd, men Albrekt fikk en skarp advarsel fra gjengen for vold mot det hyggelige politiet. Hvis han gjorde noe så dumt en gang til, ville vi selv rydde opp.

I går kveld hadde Misund fra Sykkylven og jeg en lang sykletur. Først tok vi sikte på Ongar, men da vi kom dit syntes vi at turen kunne fortsette så vi syklet videre. Underveis kom vi til et sted hvor de solgte plommer så vi stoppet og kjøpte et pund hver. Som de smakte! Vi syklet videre til vi kom til Brentwood og der var det dans i Town Hall. Vi var visst de første nordmenn som hadde vist seg der og vakte både oppsikt og interesse. Vi ble kjent med en engelskmann som hadde vært i Norge før krigen, og han ville endelig at vi skulle være med ham hjem og hilse på familien. Vi ville heller ha fulgt hjem noen av de vakre missene der, men “Noblesse oblige.”

Slaget om Atlanterhavet går sin gang med store tap og er avgjørende for krigens utfall. Großadmiral Dönitz har øket sin ubåtflåte og bygget om skip til kaperskip.Han bruker også de store firemotors flyene, Focke-Wulf 200, Condor, til å bombe eller lokalisere konvoiene og dirigere ubåtene i flokk for å vente på skipene, så de ligger klare som en ulveflokk når konvoien kommer. Bare i juni 1942 senket tyskerne 144 skip.

Coastal Command utvikler stadig mer langtrekkende fly til å overvåke konvoiene, men det er ennå ikke mulig å følge dem hele veien. De blir også overvåket av krigsskip som følger konvoiene, men det er ikke mange som kan avsees til slik tjeneste.

Det er fint at de to norske skvadronene, 330 og 333, flyr for Coastal Command og hjelper til med å verne konvoiene. Våre to jagerskvadroner deltar også i noen grad med eskortering av kysttrafikken utenfor Sørøst-England. Tidligere også i områdene omkring Shetland, Orknøyene og østkysten helt ned til Sør-England.

Jeg tenker ofte på Hans, Håkon, Ivar og Erling som seiler i Handelsflåten og krysser fingrene for dem.

Malta blir fremdeles bombet døgnet rundt, men holder ut tross harde påkjenninger. Hitler ville vel helst tatt Øya, men lar det være da han høstet så bitre erfaringer da han tok Kreta. Gøring skrøt at Luftwaffe skulle bombe Malta til kapitulasjon, men har ikke klart det hittil. Nylig gikk det en konvoi fra Gibraltar til Malta med bl.a. et hangarskip med jagerfly samt 14 handelsfartøy, forsvart av kryssere og jagere. Underveis ble det flere sjøslag og luftangrep med tap av 9 lasteskip, men hangarskipet med sin last av jagerfly kom vel frem.

I går kveld fikk flere av oss ordre om å stå klare til å reise neste morgen, noen med fly, de øvrige med lastebiler. Denne gang er jeg en av de heldige som får reise med fly.

Det var en diger Harrow som skulle frakte oss luftveien. Den lignet mye på Bristol Bombay, var også bygget av stålrør og trukket med linduk og gikk like sakte. To motorer holdt den i lufta.