Endringer

Svartedauen, som herjet i Norge i åra 1349 og 50, var en landskatastrofe, som kom i tillegg til nasjonens svekkede stilling som følge av unionen med Sverige. Folkemengden gikk tilbake med en tredjedel, kanskje med nærmere halvparten, avlingene minket tilsvarende. Mange gårder ble avfolket og grodde til med skog, på andre ble det dyrkede areal redusert. Det ble overflod på jord, og landskylden sank sterkt. Dette gikk hardt ut over det jordeiende bondearistokrati, som mistet 80 % av sine jordleieinntekter og sank ned til å bli vanlige bønder som selv måtte arbeide på jorda. Leilendingenes kår ble derimot faktisk lettere enn før.

Også i Andebu ble et betydelig antall gårder liggende øde etter Svartedauen, de såkalte ødegårder, mens andre kom til å bli drevet som underbruk under andre gårder. De fleste av ødegårdene ble tatt opp igjen i løpet av 1500- og 1600-åra, og de står som egen gruppe i de eldste skattelistene. Noen av disse gårdene forsvant forøvrig helt. Utpå 1600-tallet ble «ødegård» generelt navn på laveste skatteklasse, slik at ordet også kom til å bli brukt om andre gårder enn slike som tidligere hadde vært nedlagt, også om rene nyrydninger.

Vi kommer nærmere tilbake til de gamle ødegårdene under gardshistorien, hvor vi også vil gi et overblikk over utviklingen av Andebu-gårdenes eiendomshistorie.