Endringer

Til Andebu hører helt eller delvis 35 innsjøer, de fleste av liten utstrekning. De største er Askjemvannet i hovedsognet, 0,37 km2 stort (bare delvis i Andebu), Ilestadvannet i Høyjord, 0,34 km2 og Åletjønn i Høyjord, 0,2 km2; en mindre del av Goksjø hører inn under Andebu.

I vannene og elvene er det åbor (her kalt tryte), ørret, hisling og ål. I de nedre deler av vassdragene fins også gjedde, og hvor den har fått overtaket, er ørreten forsvunnet. I senere år, etterhvert som de gamle sagfossene er blitt nedlagt, har gjedda aket seg stadig lenger oppover.

Andebu, som Vestfold ellers, hører geologisk sett til det såkalte Oslo-feltet, som går fra Mjøsa til Langesundsfjorden. Det fins her intet grunnfjell, alt fjell er av yngre, vulkansk opprinnelse ('eruptiv-bergarter'). Vi finner syeniter, granitter, porfyrer o. a.; de to første kalles dypbergarter, da de antas dannet på stort dyp, mens porfyrene opprinnelig var lavamasser som fløt i dagen.

Som nesten enerådende bergart i Andebu og Høyjord har vi porfyren, som har en mørk grunnfarge, men gjerne er spekket med feltspatkrystaller av et firkantet eller rombisk utseende ('rombeporfyr'). Også nordre del av Kodal består av porfyr, mens forskjellige arter av syenitt danner det faste fjell i den sydlige del.

I vestre Kodal, fra Nomme og innover i Hedrum, finnes jernmalmleier i en lengde av ca. 1900 meter. Det er blitt skjerpet her tidligere, uten at det førte til drift. I senere år (1960—63 og fra 1973) har Norsk Hydro satt i gang nye undersøkelser med sikte på å sette i gang utvinning, ifall leiene viser seg å være drivverdige.

I Andebu består de løse jordlag for størsteparten av leire, i mindre utstrekning av sand. Disse avleiringene må være avsatt mens landsdelen i fjerne tider lå under vann.

Leirefeltene har sin største utbredelse på begge sider av herredets vassdrag, således langs Skorgeelva, Merkedamselva og elva fra Hallenstvedt og nedover. Sand opptrer sjeldnere, men finnes på strekningen fra Sønset og nedover til Gåserød og Møyland langs den gamle hovedveien fra Høyjord til Andebu, videre på Håsken og ved Dal og Einarsrød i Høyjord.

Rester av forskjellige slags skjell og muslinger er funnet flere steder i bygda, således ca. 120 m o. h. ved Gulli, videre ved Halum, under Vikemyra og ved Gallis, 105 m o. h. I et lite dalføre på høgdedraget nord for Kodal kirke ligger Storemyr og Reklingsmyr, ca. 130 m o. h.; selve myra er 6—8 m dyp, og der hvor man nådde bunnen, besto den av sandblandet leire, isprengt med finknuste skjell. Dessuten finnes skjell i leirelag ved Hagneselva, hvor denne danner grensen mellom Kodal og Hedrum.

Det dyrkbare jordsmonn er helt overveiende moldblandet leirejord, og det er stort sett god jord i Andebu. På skråninger og langs fjellsidene opptrer en del aur og sand, som er skikket til potetdyrking.

(Om disse emner kan ellers vises til den fyldige geologiske beskrivelse med kart i Olaf Holtedahl og J. Låg's artikkel «Fjellgrunnen og jorda i Vestfold», i verket «Norske Gardsbruk», Vestfold fylke I, Oslo 1947, s. 29—48.)

1939

Jordbruksareal (åker og hage, dyrket eng og natureng, utslåtter og kulturbeiter)

31,557 km2

1967

(De enkelte rubrikker i dette års statistikk omfatter ikke helt det samme som rubrikkene i 1939):

Jordbruksareal (omfatter korn, erter, grønnfôr, silovekster, rotvekster)

De første manntall vi har er fra 1664 og 1701, men de er mangelfulle og upålitelige. Den første virkelige folketelling ble holdt i 1769, men selv den utelater vervede militære. I 1801 kommer den første fullstendige folketellingen, og senere følger nye tellinger omtrent hvert 10. år. For 1600- og 1700-tallet kan altså Andebus folketall bare angis tilnærmelsesvis, og fra tidligere tider kan man bare indirekte, på grunnlag av andre opplysninger, slutte seg til det omtrentlige folketall. Og bakenfor 1300-tallet kan det bare bli spørsmål om anslagsvise formodninger.

Det er alminnelig antatt at det tok et par hundre år før folketallet igjen nådde opp til det samme nivå som før svartedauen. Da Andebus folkemengde ca. 1600 anslås til rundt 600, synes det rimelig å ansette et lignende tall for tiden før det store peståret.

Nedenfor gjengis en del av de tall Lorens Berg i sin Andebubok på grunnlag av forskjellige beregninger oppfører for utviklingen av bygdas folketall; vi supplerer lista med noen tall fra senere år.

Den gamle norske form av Andebu (i dag uttalt annebu) er Andabu. Siste ledd i ordet er -bu, som betyr «bebodd strøk» el. l. Om første ledd Anda- har det vært gjort flere forklaringsforsøk. Det er visstnok mindre rimelig at vi her skulle ha å gjøre med et personnavn eller et elvenavn, som noen har foreslått. O. Rygh i «Norske Gaardnavne» mener ordet f. t. ikke har noen sikker forklaring. Men han refererer et forsøk på tyding som Sophus Bugge har meddelt ham. Det går ut på at første ledd Anda- etter formen kan være genitiv flertall av gammelnorsk Qnd «forstue». Isåfall, sier Rygh, må vel navnet bety «en bygd, hvor gårdene har en forstue eller lignende eiendommelighet på forsiden av huset». Han trekker også en parallell med bygdenavnet Brandbu på Hadeland, hvis gamle form var Brandabu og som det kan være rimelig å forklare som en bygd hvor der er brandar, to stolper, foran gårdens inngangsdør. Også dette navnet skulle altså ha noe med husformen å gjøre.

Det er meget vel tenkelig at Andebu opprinnelig var navnet på den storgård som senere ble Andebu prestegård, og som i bygdefolkets dagligtale enda i våre dager ofte kalles Andebu, f. eks. «Olæ tente på Andebu i mange år» (dvs. på Andebu prestegård), eller «jæ har vært på Andebu ida'». Og Ole Bråvoll skriver et sted om noen barn at «de gikk på skole på Andebu» (dvs. hos sognepresten på prestegården).

Sognenavnet Høyjord (uttalt høyjol) er egentlig et gårdsnavn. Den opprinnelige form har vel vært Haugagerði, hvis betydning ifølge O. Rygh skulle være «innhegnet jordstykke, hvor det ligger flere hauger» (naturlige eller gravhauger). Den eldste belagte form er Haughagiaurdi 1374; Rødeboken ca. 1400 har Haughagiorde, 1593 og i de følgende par hundre år vanlig Haagiord eller Haajord, 1865 og senere Høijord, Høyjord. Samme navn, Høyjord, finnes forøvrig også som gårdsnavn i Hof.

En mann fra Høyjord heter en høyjø'ling eller høyjoling.

Når det gjelder sognenavnet Kodal (i dag uttalt ko'ddæl), så mener flere stedsnavnforskere at vi her har å gjøre med et gammelt elvenavn, sammensatt med -dal, og at det ikke dreier seg om noe gammelt gårdsnavn. Eldre navneformer er Kvodal 1376, Kuadal 1390 og 98, Rødeboken ca. 1400 har både Kodal og Kvadadal, 1414 finner vi Quadal, 1512 og 16 Kodal, 1558 Quodal. Skrivemåten Kodal slår igjennom fra og med 1600-tallet. O. Rygh kan tenke seg at første ledd (Ko-) har vært et tidligere navn på den mindre tverrelva som i dag kalles Ivjua, og den opprinnelige form kan ha vært Kvaða eller Kvæða, som han mener kan ha betydd «den syngende» (smlgn. det vanlige elvenavn Songa). Sophus Bugge antar derimot at den eldste form har vært Kvaudðalr, sammensatt med et elvenavn som kan ha sammenheng med kvàða «kvae» (i Andebu uttalt koe, Red.). Bugge nevner også en annen mulighet, at vi kan ha å gjøre med et gammelt ord kòð med betydning «grunt sted i vann», dette kan vel passe på Ivjua og delvis også på Skorgeelva.

Redaksjonen vil finne det rimeligst å slutte seg til Bugges første forklaring, at første ledd (Ko-) går tilbake på kvaða = «kvae», dog uten at man knytter dette til noen elv. Betydningen av Kodal kunne da være «dal med mye kvae (koe)», som igjen kanskje kan forståes som «dal med mye granskog».

En mann fra Kodal heter en kodø'ling.