Endringer

Siste halvdel av 1930-åra var preget av langsom økonomisk bedring. Men det skulle ikke vare lenge. Høsten 1939 brøt den Annen verdenskrig ut.

Av Trygve Bakkeland.

Med tanke på et mulig krigsutbrudd var det på forhånd utarbeidet evakueringsplaner for befolkningen i byene Tønsberg og Sandefjord. Så å si i hvert hus var det planlagt å ta imot folk som ville flytte ut fra disse byene ved eventuelle krigshandlinger. Såvidt en vet, var det ikke fra det offentlige gjort henvendelser eller gitt pålegg til forretningsdrivende om spesielle innkjøp av matvarer, bensin, olje el.l.

Gjennom radiomeldingene 8. april forsto folk at situasjonen var spent og at det var fare for at også Norge kunne bli trukket inn i krigen. Den engelske mineutleggingen bestyrket dette, likeså meldingen om senkingen av «Rio de Janeiro» utenfor sørlandskysten.

Etter det jeg har fått opplyst, var daværende bestyrer ved Hjemmet for Døve, Eystein Bonnevie-Svendsen, den første i Andebu som kom i kontakt med motstandsbevegelsens organisasjon i Vestfold. En gang i 1941 kontaktet han meg om å bli med i organisasjonen. Sammen med Odd Gallis og Arne Skjelland som jeg hadde kontaktet, ga han litt orientering om motstandsbevegelsen. Han kjente også til at det hadde vært arrestasjoner og opprulling av organisasjonen noen steder. Vi skulle få nærmere beskjed fra ham om det videre arbeid og hva vi skulle gjøre. Det gikk imidlertid lang tid uten at det ble noe fart i arbeidet.