Endringer

HISTORISK INNLEDNING

Andebu herred, med hovedsognet av samme navn og anneksene Høyjord og Kodal, ligger omtrent midt i Vestfold og grenser ingen steder til sjøen. Bygda danner en overgang mellom de nokså flate og åpne traktene i Sem og det vide utsynet i Arnadal og Sandar på den ene side og Lardal og Hedrum på den annen side, som i hele sin lengde domineres av det ene mektige Lågen-vassdraget. Størsteparten av Andebu er dekket av skogkledde åser, med dyrket mark langs de fire vassdragene som løper gjennom bygda i sydlig eller sydøstlig retning. De østlige og sydlige deler av herredet med sine trivelige knatter og vekslende utsyn har et vennligere preg enn de vestligste strøk i alle tre sogn, som med sine nokså høye, bratte åser og trange daler gir et tyngre, men også villere og mer dramatisk inntrykk.

Merkedamselva har sitt utspring i Vivestad, renner gjennom den østlige del av Høyjord og hovedsognet og danner her en jevnt bebygd, 1,5 km bred dal, som på østsiden har skogkledde åser over mot Ramnes-delet; fra venstre opptar denne elva avløpet fra Ilestadvannet. Med nedslagsfelt i traktene nord og vest for gårdene Bøen og Nes i Høyjord (bl.a. fra vannet Kleivaren) kommer en mindre elv, som videre går forbi Hallenstvedt og under forskjellige navn (bl.a. Bergselva) løper i sydøstlig retning gjennom en stor del av hovedsognet, danner Stålerødvannet og flere stryk og fosser (Kjæråsfossen) og faller ut i Askjem-vannet på grensen mot Stokke. Dalen er ganske bred og har mange gårder. Andebus lengste vassdrag er «den vestre elva», som kommer fra Åletjønn og Trollsvann og med tilløp bl. a. fra Langevann vest, under forskjellige navn (Steinselva, Skorgeelva) renner gjennom hele den vestlige del av herredet og danner flere stryk og fosser, inntil den faller ut i Goksjø syd for Trollsås. Denne dalen er nokså trang og temmelig tynt befolket, bortsett fra den nederste del. Det siste vassdrag av betydning er Svartoa (øverst kalt Bølevannsbekken). Den løper gjennom vestre Andebu langs delet mot Hvarnes, videre gjennom vestre Kodal, danner Heievannet og flere mindre vann og fossefall (Skolifossene) og faller ved Hagnes i Hedrum ut i Storelva som kommer fra Goksjø.

I vannene og elvene er det åbor (her kalt tryte), ørret, hisling og ål. I de nedre deler av vassdragene fins også gjedde, og hvor den har fått overtaket, er ørreten forsvunnet. I senere år, etterhvert som de gamle sagfossene er blitt nedlagt, har gjedda aket seg stadig lenger oppover.

Andebu, som Vestfold ellers, hører geologisk sett til det såkalte Oslo-feltet, som går fra Mjøsa til Langesundsfjorden. Det fins her intet grunnfjell, alt fjell er av yngre, vulkansk opprinnelse ('eruptiv-bergarter'). Vi finner syeniter, granitter, porfyrer o. a.; de to første kalles dypbergarter, da de antas dannet på stort dyp, mens porfyrene opprinnelig var lavamasser som fløt i dagen.

Som nesten enerådende bergart i Andebu og Høyjord har vi porfyren, som har en mørk grunnfarge, men gjerne er spekket med feltspatkrystaller av et firkantet eller rombisk utseende ('rombeporfyr'). Også nordre del av Kodal består av porfyr, mens forskjellige arter av syenitt danner det faste fjell i den sydlige del.

I 1969 fantes 91 hester, 1776 storfe (omfatter også kalver, kvier og okser) og 249 sauer.

De første manntall vi har er fra 1664 og 1701, men de er mangelfulle og upålitelige. Den første virkelige folketelling ble holdt i 1769, men selv den utelater vervede militære. I 1801 kommer den første fullstendige folketellingen, og senere følger nye tellinger omtrent hvert 10. år. For 1600- og 1700-tallet kan altså Andebus folketall bare angis tilnærmelsesvis, og fra tidligere tider kan man bare indirekte, på grunnlag av andre opplysninger, slutte seg til det omtrentlige folketall. Og bakenfor 1300-tallet kan det bare bli spørsmål om anslagsvise formodninger.

Det er alminnelig antatt at det tok et par hundre år før folketallet igjen nådde opp til det samme nivå som før svartedauen. Da Andebus folkemengde ca. 1600 anslås til rundt 600, synes det rimelig å ansette et lignende tall for tiden før det store peståret.

GÅRDSREGISTER

Den gamle norske form av Andebu (i dag uttalt annebu) er Andabu. Siste ledd i ordet er -bu, som betyr «bebodd strøk» el. l. Om første ledd Anda- har det vært gjort flere forklaringsforsøk. Det er visstnok mindre rimelig at vi her skulle ha å gjøre med et personnavn eller et elvenavn, som noen har foreslått. O. Rygh i «Norske Gaardnavne» mener ordet f. t. ikke har noen sikker forklaring. Men han refererer et forsøk på tyding som Sophus Bugge har meddelt ham. Det går ut på at første ledd Anda- etter formen kan være genitiv flertall av gammelnorsk Qnd «forstue». Isåfall, sier Rygh, må vel navnet bety «en bygd, hvor gårdene har en forstue eller lignende eiendommelighet på forsiden av huset». Han trekker også en parallell med bygdenavnet Brandbu på Hadeland, hvis gamle form var Brandabu og som det kan være rimelig å forklare som en bygd hvor der er brandar, to stolper, foran gårdens inngangsdør. Også dette navnet skulle altså ha noe med husformen å gjøre.

Det er meget vel tenkelig at Andebu opprinnelig var navnet på den storgård som senere ble Andebu prestegård, og som i bygdefolkets dagligtale enda i våre dager ofte kalles Andebu, f. eks. «Olæ tente på Andebu i mange år» (dvs. på Andebu prestegård), eller «jæ har vært på Andebu ida'». Og Ole Bråvoll skriver et sted om noen barn at «de gikk på skole på Andebu» (dvs. hos sognepresten på prestegården).

En mann fra Kodal heter en kodø'ling.

Fra den eldre steinalder, som rekker ned til ca. år 2500 f. Kr. eller noe lenger, er det i Sande gjort funn etter et primitivt veidefolk (Nøstvet-kulturen). I Vestfold forøvrig er det hittil ikke funnet spor fra denne fjerne tid.

Men fra den følgende epoke, yngre steinalder (ca. 2500—ca. 1500 f. Kr.) er det gjort mange hundre funn i vårt fylke, særlig hyppige i Sande og i de søndre kystherreder. Andebus andel både i disse funn og i funnene fra de senere forhistoriske perioder er beskjeden. Fra vår bygd har vi således, ifølge de opplysninger A. W. Brøgger gir i sin bok «Vestfolds oldtidsminner» (som dette avsnitt i det hele stort sett bygger på), fra yngre steinalder 19 funn, de fleste økser, av flint eller av lokale steinarter; 4 av dem er til skjefting i skaft, mens 8 har skafthull. Dessuten er funnet 5 skafthulløkser av stein som egentlig synes å stamme fra den følgende periode, bronsealderen; redskaper av stein ble nemlig også brukt ved siden av den innførte bronse.

Fra den eldre jernalder (ca. 500 f. Kr.—ca. 500 e. Kr.) er fra dennes eldste periode, La Téne-tiden, på Øde Hotvedt funnet et sammenbøyd og sterkt rustet sverd (det eneste sverd av denne type funnet i Norge) og en liten spydspiss av jern, samt på Bjørndal noen småstykker av leirkar. Dessuten er på Nomme gjort et gravfunn fra denne tid, omfattende 2 små ornerte beinfragmenter, stykker av bronsebeslag, en mosaikkperle, 2 jernfragmenter og et par flintstein, samt noen brente bein og kullbiter. Til slutningen av dette tidsrom (folkevandringstiden) må imidlertid henføres de primitive forsvarsverker vi kaller bygdeborger. Vi vet om 3 slike i Andebu. De er beskrevet av Arne Gallis i 1929 i en artikkel som gjengis nedenfor.*

*Opprinnelig trykt i «Vestfold-Minne» II (1927-31), s. 372-79. Gjengis her noe forkortet med redaksjonens tillatelse.

Hva er en bygdeborg? Det vet da vel alle, vil kanskje en historiker svare. Tvertimot. De fleste mennesker har intet klart begrep om hva en bygdeborg er; mange har kanskje ikke engang hørt ordet nevnt. Og dog må vel bygdeborgene sies å være forholdsvis alminnelige historiske minnesmerker.

Den eneste større undersøkelse av bygdeborgene i Norge er foretatt av professor Oluf Rygh; han fremlegger resultatet av den i Årsberetning for Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring for 1882. Her finnes en alminnelig utredning om bygdeborger, og en samlet oversikt over kjente borger. Dessuten er satt opp gårdsnavn som kan formodes å ha forbindelse med bygdeborger, fortrinnsvis da sammensetninger på -borg(en), -slott o.l. I samme forenings årsberetning for 1908 står der en fortegnelse over de hittil påviste bygdeborger, og en del notiser om sådanne av professor Håkon Shetelig. I en meget interessant avhandling (trykt i Stavanger Museums 50-årsjubileumsskrift) gir Arne Salveson en utførlig beretning om bygdeborgene i Rogaland. Forøvrig fins litteratur om emnet mest i bygdebøker (eks. Helge Gjessing: Lista, Lorens Berg: Sandeherred, m. fl.). Hva den følgende alminnelige utredning angår, har jeg i det vesentlige holdt meg til de her nevnte kilder.

Fra den yngre jernalder (ca. 500—ca. 800 e. Kr.) er i Andebu funnet et kileformet økseblad på Andebu prestegård, 2 spydspisser av jern i Nordskogen (Valmestadrød) og 1 hakke av jern på Hvitstein.

Med vikingetiden (ca. 800—ca. 1050) kan «den historiske tid» sies å begynne. Den oppviser en del funn fra Andebu. For det første 7 enkeltfunn: 2 fra Skatvedt (stigbøyle, økseblad, begge av jern) og 1 fra hver av følgende gårder: Stein (øks av jern), Aulesjord (spydspiss av jern), Hasås (nøkkel av bronse), Østre Skorge (økseblad av jern) og Hvitstein (hakke av jern). Dessuten har bygda 4 gravfunn fra denne tid, nemlig 2 på Skatvedt og 2 på Nomme.

2 funn oppgis å være fra «middelalderen»: 1 fra Andebu prestegård (øks av jern) og 1 fra Hynne (skjeggøks av jern).

De enkelte oldfunn vil også bli nevnt i gardshistorien under de gårder hvor funnene er gjort.

Der er funnet gravhauger på ca. 30 gårder i Andebu (på 17 gårder i hovedsognet, 5 i Høyjord og 7 i Kodal). På noen gårder er det flere eller mange hauger. Som ved oldfunnene ellers, er det karakteristisk at også gravhaugene ligger i de sentrale deler av de bebygde områder. Det er også interessant at det er funnet særlig mange gravhauger nettopp på de gårdene hvor ifølge sagnet en kirke skulle ha stått, men ble flyttet til et annet sted om natten av de underjordiske (Våle og Øvre Holand).

Gravhaugene dekker flere tidsepoker. Der finnes således noen fra bronsealderen, men de ble dominerende først i og med jernalderen (dvs. fra ca. 500 f. Kr. og utover).

I Kodal anneks: Øvre Holand (mange), Vestre Skorge, Bjørndal (mange), Hvitstein (flere), Tveitan, Gjerstad (mange), Nomme og Holmene (mange).

Funnlistene ovenfor viser at alle oldtidsfunn i Andebu, både i hovedsognet og i anneksene, er gjort i de mer sentrale deler av de i dag bebygde områder. Dette kaster et visst lys over bygdas bosetningshistorie. Spørsmålet om de norske gårders alder er i den senere tid blitt belyst ved utforskningen av de norske gårdsnavnene, ikke minst ved professor Magnus Olsens arbeider (bl. a. «Ættegard og helligdom», som vi i det følgende særlig holder oss til). Vi skal ikke her forsøke å fastslå i detalj når og i hvilken rekkefølge Andebus gårder er blitt ryddet og navngitt, bare gjøre oppmerksom på noen hovedpunkter.

Ifølge Magnus Olsen må til de eldste gårder regnes slike hvis navn er usammensatte betegnelser for naturforhold, altså slike som Holt, Berg, Stein, Gran, Nes, Ås, Dal o. l., som synes i det minste å gå tilbake til tiden omkring Kristi fødsel. Omtrent like gamle er de såkalte vin-navnene, dvs. gårdsnavn som opprinnelig har endt på -vin (vin = «england, gressgang»). Til disse hører i Andebu gårdsnavnene Døvle (av et gammelt Dolvin), Skoli (av Skarðvin) og kanskje Bøen.

De enkelte gårdsnavns opprinnelse og betydning vil bli behandlet i gardshistorien under hver gård.

Kilder som spesielt belyser forholdene i Andebu i middelalderen, er det ytterst få av. Det er vesentlig diplomer (middelalderbrev) vedrørende kjøp og salg av gårder eller gårdparter, gaver o. l. Disse vil bli omtalt i gardshistorien under de enkelte gårder. Her skal bare gis noen generelle trekk av de norske bygders middelalderhistorie, slik det fremstilles av faghistorikerne.

Som nevnt under gjennomgåelsen av gårdsnavnene, førte den store befolkningsøkningen i de første århundrer etter kristendommens innførelse (ca. 1050 til ca. 1350) til en betydelig utvidelse av gårdstallet. Man regner at antallet gårder på Østlandet i denne tiden ble mere enn fordoblet. Storparten av disse var de nyryddede gårdene (mange av dem med navn på ruð, hos oss senere -rød); dessuten ble i denne tiden en god del av de gamle gårdene delt opp i flere bruk. Som resultat ga dette omtrent de samme gårdene som i dag representeres av matrikkelgårdene (gårdsnumrene).*

Også i Andebu ble et betydelig antall gårder liggende øde etter Svartedauen, de såkalte ødegårder, mens andre kom til å bli drevet som underbruk under andre gårder. De fleste av ødegårdene ble tatt opp igjen i løpet av 1500- og 1600-åra, og de står som egen gruppe i de eldste skattelistene. Noen av disse gårdene forsvant forøvrig helt. Utpå 1600-tallet ble «ødegård» generelt navn på laveste skatteklasse, slik at ordet også kom til å bli brukt om andre gårder enn slike som tidligere hadde vært nedlagt, også om rene nyrydninger.

Vi kommer nærmere tilbake til de gamle ødegårdene under gardshistorien, hvor vi også vil gi et overblikk over utviklingen av Andebu-gårdenes eiendomshistorie.

Det tok et par hundre år før bygdene begynte å komme økonomisk på fote igjen etter det knekk de hadde fått ved Svartedauen, og folketallet nådde først ca. 1600 igjen nivået fra før det store peståret. Utviklingen ble selvsagt også hemmet, både økonomisk og sosialt, ved at Norge kom under dansk herredømme. Danske adelsmenn og danske embetsmenn tok etter reformasjonen mere og mere over styringen i de norske landsdeler; det gjaldt ikke minst i Vestfold.

Andebu har og hadde også tidligere i sitt næringsgrunnlag en gunstig balanse mellom jordbruk, fedrift og skogbruk. Jordbruket og fedriften gjennomgikk ikke vesentlige forandringer før utpå 1800-tallet. I skogbruket fikk man derimot litt av en revolusjon etter at vannsaga ble tatt i bruk i 1500-åra. I Andebu kom sagbruksvirksomheten for alvor i gang rundt år 1600, en mengde sager skar planker og bord, også til utførsel, og bidro til den utvilsomme økonomiske framgang bygda hadde i 1600-åra, selv om også adel og byborgerskap tok sin del av gevinsten. Men ca. 1680 kom det en rekke restriksjoner med hensyn til skoghugst og sagskurd, som sammen med adelige privilegier sterkt begrenset bøndenes muligheter til å utnytte sine skoger til egen fordel. Først mot slutten av 1700-tallet ble disse restriksjonene gradvis opphevd, skogsdriften, sagbrukene og trelasthandelen fikk igjen sin rettkomne plass i Andebu-bøndenes økonomi og har hatt den siden.

Siste halvdel av 1930-åra var preget av langsom økonomisk bedring. Men det skulle ikke vare lenge. Høsten 1939 brøt den Annen verdenskrig ut.

Av Trygve Bakkeland.

Med tanke på et mulig krigsutbrudd var det på forhånd utarbeidet evakueringsplaner for befolkningen i byene Tønsberg og Sandefjord. Så å si i hvert hus var det planlagt å ta imot folk som ville flytte ut fra disse byene ved eventuelle krigshandlinger. Såvidt en vet, var det ikke fra det offentlige gjort henvendelser eller gitt pålegg til forretningsdrivende om spesielle innkjøp av matvarer, bensin, olje el.l.

I skytterlaga ble det drevet med instruksjon i våpenbruk. Kommunen bevilget også litt penger til dette. Interessen for instruksjon og øvelser var stor hele tiden fram til 9. april. Siste øvelse i Andebu skytterlag var lørdag før invasjonen, 6. april 1940. Fra høsten 1939 var det mange soldater fra Andebu på nøytralitetsvakt. De fleste var ved Oslofjordens befestninger (Håøya, Bolærne, Rauer o. a.). Også fra I.R.3 (infanteriet) ble mange innkalt sist i mars 1940 og sendt på nøytralitetsvakt til Kristiansand S. og omliggende steder (Kjevik flyplass og Gimlemoen).

Da krigen mellom stormaktene begynte i 1939, ble nok alle oppskaket. De fleste trodde likevel at Norge ville kunne holde seg nøytralt og unngå å komme med i krigen. Folk ble også oppskaket av Sovjets overfall på Finland og var engstelige for hva som kunne komme fra den kanten. Det var nok endel hvalfangere her fra bygda og fra Vestfold ellers som ikke reiste på hvalfangst den høsten på grunn av krigssituasjonen.

Gjennom radiomeldingene 8. april forsto folk at situasjonen var spent og at det var fare for at også Norge kunne bli trukket inn i krigen. Den engelske mineutleggingen bestyrket dette, likeså meldingen om senkingen av «Rio de Janeiro» utenfor sørlandskysten.

Mange hørte meldingene i radio om den tyske invasjonen tidlig om morgenen 9. april. De første bilene med folk som evakuerte fra Tønsberg, Sandefjord og delvis Horten, kom tidlig om morgenen til bygda. Evakueringsnemndene kom i sving og rettledet og plasserte folk rundt omkring. I dagens løp kom det hundrevis av evakuerte fra byene, og bygdefolket ble da delvis opptatt med innkvarteringen og forsyningen til dem. Noen panikk eller run på bank og butikker var det ikke.

Etter en tid kom også endel av de soldater som hadde vært ute på vakt da invasjonen begynte, tilbake igjen. Men flere av de soldater som var ute var blitt tatt av tyskerne og satt som fanger utover våren og sommeren. Det ble gjennom jordstyret og lensmannen gjort henvendelse til tyskerne om å frigi fangene, så de kunne komme hjem til sine gårder og arbeide for produksjon av matnyttige vekster. Utpå sommeren ble da også disse løslatt og kom hjem.

Aksel Sparre gjorde tjeneste ombord på panserskipet «Norge» og var den eneste her fra bygda som falt under krigshandlingene 9. april. Men i løpet av krigen var det mange av bygdas folk som mistet livet i marinen og handelsflåten. Vakre minnesmerker over krigens ofre er etter krigen reist på Andebu, Høyjord og Kodal kirkegårder.

Etter det jeg har fått opplyst, var daværende bestyrer ved Hjemmet for Døve, Eystein Bonnevie-Svendsen, den første i Andebu som kom i kontakt med motstandsbevegelsens organisasjon i Vestfold. En gang i 1941 kontaktet han meg om å bli med i organisasjonen. Sammen med Odd Gallis og Arne Skjelland som jeg hadde kontaktet, ga han litt orientering om motstandsbevegelsen. Han kjente også til at det hadde vært arrestasjoner og opprulling av organisasjonen noen steder. Vi skulle få nærmere beskjed fra ham om det videre arbeid og hva vi skulle gjøre. Det gikk imidlertid lang tid uten at det ble noe fart i arbeidet.

Avsnittsjefen og «skau»-guttene tok mot «slipp», og folkene i området her var med og fraktet det fram til forskjellige steder. Ved juletider 1944 var flere av folkene her i området møtt opp ved vestre Langevann i Andebu. De gikk til Grinisetra i Lardal, hentet materiellet der og bar det fram til Langevann, hvor det så ble tatt hånd om av avsnittets folk.

En dag i julen 1944 hadde avsnittsjefen og «skau»-guttene tatt mot et slipp vest for Lågen. Under mottakinga av slippet hadde den hytta som guttene hadde oppholdt seg i, brent ned på en eller annen måte. Etterat de hadde fått slippet i sikkerhet, måtte de komme seg vekk, da de var redde for at folk fra Gestapo i Larvik skulle komme til stedet og ta dem. Folk her fra området hadde fått beskjed om å møte ved vestre Langevann en kveld for å gå til Rennesik for å hente våpen som da skulle komme dit. Vi skulle frakte det fram til Nøklegård eller Stein forat det derfra kunne bli sendt videre til områdene omkring Tønsberg.

På grunn av det som var inntruffet med hytta som brant ned, kom det ingen beskjed og den avtale som var satt ble overskredet. Langt på kvelden fant vi at vi måtte dimittere folkene, men Johan Christiansen, Odd Gallis og Trygve Bakkeland ble igjen. Vi hadde hester og sleder (vedbrigger) som vi skulle kjøre fra Langevann og fram til bilvei. Vi tre ble da enige om å gå over Langevann, mot Bjørkedalen og Rennesik, for om mulig å få kontakt med avsnittsjefen og folkene hans. Det var måneskinn og fint, kaldt vær. Da vi var kommet bortover vannet, oppdaget vi noen skygger i skogkanten inne ved land. Vi stanset og tenkte at det kanskje var Gestapo som hadde fått snusen i slippet og nå var på vei. Vi ble enige om å fortsette uanfektet videre. Plutselig stormer det flere mann ut på isen og roper «hands up», og vi så at de hadde våpen (maskinpistoler). Da de snakket norsk, tenkte vi at det i verste fall kunne være hirdmenn og NS-folk. Vi stanset igjen, og da folkene kom nærmere, skjønte vi at det var avsnittsjefen med sine folk som kom, og de trodde naturligvis det samme som vi — at det var «fiender» de møtte. De fortalte da at de av sikkerhetshensyn hadde forlatt slippstedet og tatt seg fram til hytta ved Langevann. Vi planla nå å hente våpnene en kveld senere, når det ble klart om vi hadde noe å frykte av tyskerne. Det ble ingen rassia, våpnene ble hentet og brakt fram til bilvei og transportert videre til andre områder av «skau»-gutter og avsnittets folk. Vi fikk ingen våpen fra noen av disse slipp i vårt område, men til gjengjeld fikk vi et helt slipp fullstendig uventet og uberegnet. Dette slippet fikk vi berget. På den måten ble det våpen til alle her, og vi delte også med området i Ramnes.

Etter opplysninger som vi har fått etter frigjøringa, var det meningen at det slippet som vi fikk her en natt vinteren 1945, skulle vært sluppet et sted i Østfold. Flygerne hadde ikke fått kontakt med mottakerne og snudde. De valgte så å slippe det et annet sted, og valget falt altså på Andebu. Det kunne vært skrevet mye om dette slippet og Milorg's arbeide med å få det i sikkerhet, men jeg skal her bare nevne en del av detaljene. At slippet ble berget, var nok delvis flaks og hell, og så det forhold at det så å si ikke var NS-folk i bygda. De som først oppdaget containerne, fikk også varslet folk som hadde kontakt og var med i hjemmestyrkene. Allerede kvelden og natta etterat slippet var kommet, var arbeidet med innsamlingen av containere i full gang. I alt var mellom 15 og 20 containere sluppet på strekningen fra den sydvestre enden av Stålerødvannet, gjennom Haugbergskogene og helt opp til Storemyr (Hotvedt) i Andebu. Det var temmelig stor snø den vinteren. Heldigvis var det i Haugbergskogen kjørevei nokså langt sydover, for det ble hugget og drevet fram mye ved fra skogene i den tiden. Henrik og Kristen Haugberg hadde sett endel av containerne som hang i fallskjermene oppe i tretopper. Den første natta var mange av Milorg-karene i arbeide med skikjelker og andre kjelker og fikk trukket endel containere fram til skogsveien. I dagslyset neste dag var det så folk ute og lette og fant flere containere. Selve oppsamlingen og slepingen fram til skogsveien måtte foregå om nettene. Det var omkring fullmånetider, enten sist i januar eller sist i februar 1945. Slippene kom alltid i 14-dagers perioden før og etter fullmåne. Etter at de containerne vi hadde funnet var slept fram til skogsveien, ble alt sammen ei natt kjørt med hester over i Lerskallskogen, hvor det var laget en provisorisk «bunker». Kjøringen måtte jo foregå midt på natta, forat en ikke skulle risikere å møte folk etter hovedveien fra Haugberg til Lerskall. Vi hadde speidere ute på ski, og straks den første hesten med full-lastet vedbrigg begynte å kjøre nedover fra Haugberg, ble det meldt at det kom en mann på spark ved Berg. Hesten ble stoppet, og speiderne «skygget» mannen, som fortsatte forbi Haugberg-veiskillet. Vi måtte nå se tiden litt an før vi startet opp igjen. Men etter en tids venting var alt klart, og de 4—5 hestene fikk kjørt lassene fram til bunkeren i Lerskallskogen.

Det oppsto ingen vanskeligheter, de russiske fangene oppførte seg utmerket og var meget takknemlig for den kontakt de fikk med folk rundt om i bygda. Mange lovet å skrive når de kom hjem til Russland, men det er visst ikke kommet et eneste brev fra dem hit til Andebu.

Hvor ble det av de russiske krigsfanger? Dette er en av de store uløste gåter etter den annen verdenskrig. Får vi noensinne vite løsningen?»

Krigsfangearbeidsbataljon 204 1. kompani.