Et underlig sammentreff

Et underlig sammentreff, ved Anna-Irene Valstad

Skrevet til Kirkenytt april 2010.

Av min gamle skolevennine, Elna Sønseth, har jeg fått lov til å gjengi en hverdagshistorie som må deles med flere. For halvannet år siden ringte det på døren hos henne og på trappen sto tre helt ukjente personer. De presenterte seg og fortalte at de gransket sin slekt. Dette arbeidet hadde ført dem til Vestre Andebu og til Lykkja gnr. 47, bnr. 4. De ble buden inn og praten gikk. Det viste seg at to av gjestene er i familie i rett nedadstigene linje med Kristian Eriksen og Ulrikka som bodde i Holmen bnr. 6 fra ca. midt på 1800-tallet.

Kristian var matros og tømmermann på ei skute som fraktet splittved fra Bottenviken til England. Det var den såkalte Østersjøfarten fra ca. 1850 til 1910. En vinter frøs de like godt inne i Umeå og måtte ligge der til isen gikk om våren. Der traff han Ulrikka Olofsdatter Øhn. Hennes far var en såkalt «inhysesmann», en som antagelig tok i mot losjerende. Den 26. juli 1854 tok Ulrikka flytningsattest til Norge. Hun og Kristian ble et ektepar. Eldre folk har fortalt at Ulrikka gikk fra Umeå til Andebu, men akkurat det får stå litt åpent. De bodde en tid i Holmen og andre steder i Vestre Andebu. Etter hvert fikk de åtte barn, en døde som liten. Kristian døde i 1877, Ulrikka i 1906. Det står å lese om disse i våre bygdebøker for Andebu. En dag kommer Ulrikka til Elnas tippoldemor og spør om mat til ungene sine. Det var ikke så rart, mange munner å mette og utkommet kunne være vanskelig i mange hjem. Et tankekors for oss som lever i velstandsstaten Norge i dag. «Det skal du få, men jeg skal ingenting ha for det», svarte Berte Johanne. Ulrikka hadde nemlig med seg to sølvskjeer som betaling for maten og ga seg ikke på det, tross store protester fra Elnas tippoldemor. Ja, så ble de to sølvskjeene liggende igjen da og i alle år siden er de blitt pusset og stelt.

Så til høstdagen for halvannet år siden. Da er det Elna får den rørende ideen og jeg tilføyer, som Elna kan det, nemlig å hente de to sølvskjeene i skuffen, fortelle historien og gi de to gjestene en skje hver. «Her har dere et hundre og femtiårs minne fra deres henholdsvis oldemor og tippoldemor, værsegod». Det ble dørgende stilt i stua, de ante jo ingenting, men etter hvert stod tårene i øynene. Takken var mer enn hjertelig. Den ene av de to heter Eldar Slettsjø fra Kvelde. Han har vært her flere ganger siden for å se de stedene som Ulrikka og Kristian hadde bodd i Vestre Andebu. Det hører også med at han ga et flott maleri til Elna som takk for sølvskjeene og omtanken.

Et underlig sammentreff, javisst, og det på en ganske alminnelig hverdag.