Del 2 - Ungdom
Innhold
UNGDOMSTID
MIN KONFIRMASJON
Da høstarbeidet stort sett var unnagjort, var også tiden inne for min konfirmasjon. Jeg tror tiden for overhøring i Høyjord kirke var satt til søndag den 29. september, men før den tid var det mangt som måtte gjøres. En viktig ting var å bli utstyrt med det tradisjonelle utstyr en konfirmant måtte ha, så jeg ble med far og mor til Tønsberg for storhandel. Der ble det kjøpt inn blådress, hvit snippskjorte med slips og mansjettknapper, sorte sko med kalosjer og tilsvarende strømper, hatt og frakk. Jeg følte meg riktig dresset opp, voksen og klar for den store dag.
Det ble sendt ut invitasjoner til slektninger og de nærmeste naboer og lærer Brattestå selvfølgelig. Rengjøring, rydding ute og inne ble gjort unna, kokke samt medhjelpere bestilt, og masse matvarer kjøpt inn. Derpå ble det bakt og styrt i dagevis, inntil et par dager før selskapet da kokka, Kristiane, fra Gravdal kom. Jeg følte meg ikke helt stø i pensumet presten hadde gjennomgått i løpet av sommeren og pugget litt når det bød seg en anledning.
Den store dag opprant og etter å ha iført meg all min nye stas reiste vi til kirken i nyforden; Hans kjørte. Det var uvanlig mange i kirken den dagen da det i tillegg til de vanlige kirkegjengere også var møtt frem foreldre og annen familie til konfirmantene. Jeg grudde meg. Da det roet seg noe, ble vi konfirmanter stilt opp i midtgangen på kirkegulvet, guttene på en side og jentene på motsatt side, alle i sin fineste stas og like nervøse.
Gudstjenesten begynte på vanlig måte, ledet av lærer Tveita som klokker, Albert Honerød som medhjelper og Wilhelm Berg som organist, og så skred presten inn. Et stykke ut i gudstjenesten fant overhøringen sted. Hafstad var nok en fornuftig mann for han begynte med lette spørsmål og øket litt på vanskelighetsgraden etter hvert som vi følte oss tryggere, så det hele gikk veldig greit. Det var likevel en lettelse da det hele var over og vi kunne reise hjem til selskap og gjester.
Det var jo hyggelig å treffe igjen tanter, onkler samt fettere og kusiner, naboene så vi jo ofte, men det var jo artig å se dem nybarberte og i sin fineste stas til en forandring. Noen tale til konfirmanten ble ikke holdt ved middagen, det var ikke så vanlig dengang. Etter middagen kveiket de fleste mannfolka pipa si med tobakk eller skråtobakk, og noen tok seg en sigarett eller sigar som var lagt frem for gjestene, så det ble litt av en røyksky i stua, men det var jo vanlig kos den gang. Det ble litt prat om høstens avlinger, politikk, hvalfangst etc. Damene flokket seg litt sammen og pratet om sitt.
Jeg tok en titt på gavebordet, og det var jo hyggelig å se så mange gratulasjonstelegrammer, mange med penger i, samt gaver som slipsnål fra onkel Jakop og tante Anna, pengebok, mansjettknapper o.l. Noen av dem har jeg fremdeles. Endelig opptelling av pengegavene viste at jeg hadde fått 105 kroner i alt, ikke dårlig! Etter en masse god mat til sent på kveld, håndtakket jeg gjestene for gaven og for at de hadde kommet til selskapet.
Konfirmasjonen var ikke over med dette, for vi måtte senere møte til kirken, sammen med foreldre, for å gå til alters, samt delta i et møte i herredshuset med avslutning i Andebu kirke. Det var sikkert litt av en belastning på far og mors tid, men de tok disse tingene veldig nøye. Endelig var jeg nå i de voksnes rekker og kunne til og med gå på dansefester, ja til og med smake brennevin, som forresten ikke smakte godt.
Det fant sted en begivenhet til den høsten. Solveig hadde arbeidet i vaskeriet på Tønsbergs sykehus og bodd i byen en tid. Hun hadde flørtet med Håkon Dahl hele sommeren, og de ville nå gifte seg. Håkon var hvalfanger og skulle reise ut igjen ganske snart, så det ble bryllup med stort selskap i flygende fart. Håkon og Solveig giftet seg i Andebu kirke og selskapet sto på Myhre med gjester fra Håkons familie og noen av Solveigs venninner. Dagen etter var far og Håkon borte ved elven som var flomstor, og der fløy det opp en flokk stokkender. Håkon hadde med hagle og skjøt ned to ender i ett skudd, ikke dårlig etter å ha feiret bryllup natten før. Men det ble korte hvetebrødsdager, for noen dager senere reiste Håkon ut på hvalfangst for ca. 7 måneder.
Noen uker senere kjørte Hans og jeg noen lass ved fra Fauskeskauene med Forden. Med fullt lass nedover fra Fauske sviktet fotbremsen helt i en bratt bakke, men ved hjelp av gearet og håndbremsen klarte Hans med nød og neppe å bremse ned farten nok til at vi kom helskinnet ned bakken. Det viste seg at bolten mellom bremsepedalen og staget til bakbremsene var gått tvers av. Bortsett fra smøring, var det visst ikke noe som het km.- service den gang, men den spesielle bolten fikk en viss oppmerksomhet fra da av.
Ellers gikk nå høsten og første delen av vinteren med diverse stell av fjøs og stall, samt noe skogsarbeid. Håkon og jeg hadde forøvrig lært å melke og var til god hjelp for mor med morgenstellet. Det ble ikke så mye uteliv bortsett fra noen basarer og ungdomsmøter hvor vi tittet nysjerrig på ungmøene, men var for blyge til å ta kontakt med noen av dem.
JULEN 1935
ble feiret på vanlig måte uten at jeg husker noe spesielt ved den, men nå var jeg voksen og kunne gå på fest 2. dag jul, som var vanlig debut for konfirmanter inn i de voksnes rekker. Håkon og jeg tok avsted til Haugar sammen med flere av kameratene våre, men ingen av oss kunne danse, så det ble mest til at vi tøyset sammen med våre jevnaldringer. Forøvrig traff vi flere av brødrene Dahl, Håkons brødre, blant dem Kåre som jeg hadde gått sammen med hos presten sommeren før.
NYTTÅR 1936
Jeg kan ikke huske noe spesielt fra nyttårsaften, men 2. dag i det nye året fikk vi gå på dans igjen, og det artet seg omtrent som forrige dans på Haugar. Vi følte oss noe utafor ved ikke å kunne danse, men vi holdt nå noe skøy og moro allikevel. Selv om vi nå var konfirmerte og skulle være voksne, smakte vi ikke på brennevin. Når vi ble buden en dram satte vi tunga mot flasken og gjorde som om vi drakk, selv det smakte ikke godt. Ellers i helgene fór vi omkring på sykkel eller spark og stiftet nye jentebekjentskap, men var altfor blyge til å ta noe nærmere kontakt med dem. Vi oppsøkte også Turisthytta i Dalsroa hvor det var både servering og dans etter grammofonmusikk om kveldene. Iblant tok vi også del i møter ungdomslaget holdt på Haugar, eller en eller annen basar med utlodning til et eller annet veldedig formål.
Arbeidsoppgaver på gården var det nok av, med melking to ganger pr. dag og sørge for å frakte melkespannet ned til hovedveien med kjelke eller slede, hvor melkebilen plukket den opp for transport til Tønsberg Meieri. Dessuten var det fóring og stell av budskap, hester og høns, samt å kjøre hjem turnips og kålrabi fra haugene ute på jordet til fór for buskaben. Vinteren ble også benyttet til rydding i skogen og hugging av ved for neste vinter. Mye tid gikk også med til slakting og torvhandet, samt brøyting og måking av bilvei ned til riksveien eller linnæ, som vi sa.
Tresking av hvete, havre og bygg samt frø var en fast vinterjobb og like ubehagelig hvert år, men de fleste av oss var nå blitt større og kraftigere, slik at vi bedre klarte det tunge arbeidet som fulgte med. Den hyggeligere del av treskingen var å kjøre korn til mølla og få se oss omkring i det tekniske vidunder vi syntes mølla var. Der var det også et ovnfyrt anlegg for tørking av korn, og det kom vel med når det hadde vært dårlig korntørk under innhøstningen.
POLITIKK
Jeg kan ikke huske at jeg eller noen av mine jevnaldringer var interessert i politikk mot slutten av 20-åra, men ut i 30-åra ble det annerledes. Arbeiderpartiet var veldig aktivt med sin propaganda, både før og imellom valgene, godt hjulpet av den økonomiske krisen som også nådde Norge i 1930. Den medførte mye arbeidsledighet, sosial uro, streiker og tvangsauksjoner med tett skifting av statsministere fra Høyre, Venstre, Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Navn som Hornsrud (A), Mowinkel (V), Kolstad (Bp), Hundseid (Bp) og Mowinkel igjen, inntil Nygaardsvold (A) ble valgt i 1935, var hendelser som stadig ble nevnt blant de voksne. Jeg kunne vel være ca. 15 år da jeg var sammen med andre tenåringer på politiske agitasjonsmøter på Haugar. Høyre opptrådte med syngedamer og trekkspillkongen Henry Eriksen som trekkplaster, og de hadde som en av sine poster i sin valgpropaganda å fjerne omsetningsskatten, som den gang var på én øre pr krone. Arbeiderpartiet kjørte hardt på med bl.a. redselfilm fra Italias nedslakting i Etiopia med tanks og bombefly av innfødte, som forsvarte seg med pil og bue. En alvorlig stemme i bakgrunnen som sa at hvis vi ville unngå krig og elendighet som i Etiopia, måtte vi stemme på Arbeiderpartiet. Utviklingen senere viste at det var nettopp det partiet som med sin politikk ødela Forsvaret og trampet på forsvarsånden i Norge, slik at landet ble et lett bytte for Nazi-Tyskland våren 1940. Arbeiderpartiet hadde vært sterkt influert av det kommunistiske Sovjet-Samveldet, og det var ikke ende på hva som ble uttalt av noen mot kongeligheter, adelskap, bedriftseiere og andre som måtte ha litt kapital og myndighet i samfunnet. De skulle fengsles, landsforvises og det som verre var, sa de mest ytterliggående. Gårdene skulle slåes sammen til fellesbruk, slik som i Sovjet-Russland. Vi på gårdene følte oss noe uglesett, fordi vi drev en gård som banken eide og ikke kunne tillate oss noen 8-timers dag. I onner og med mye slakting og torvhandel, ble det mer lik 18-timers dag iblant.
Da kronprins Olav forlovet seg med prinsesse Märtha av Sverige, sto det en liten notis på et par linjer i Arbeiderpartiets Osloavis. Det var så utrygge forhold at menn til Kongens Garde måtte velges meget omhyggelig, og ble gjerne valgt ut fra bedremanns hjem og større gårder.
Arbeiderpartiet kastet skitt på Forsvaret ved enhver anledning, og de mest fanatiske overfalt og sjikanerte militært personell når det bød seg en sjanse. På Arbeiderpartiets hellige dag, den 1. mai, var det portforbud ved mange militære leire. Men det merkelige var at det samme partiet hadde så nesegrus beundring for det russiske militærvesen, og mange fanatikere lot seg verve til “sine brødre i øst”, for å hjelpe til med å bygge det kommunistiske paradis. Noen kom desillusjonerte hjem igjen, og noen forsvant, antagelig i slaveleirene i Sibir. Stalin myrdet noen millioner av sine egne systematisk, uten at ihuga norske kommunister fant noe galt i det.
Den økonomiske krisen gikk også hardt utover eiere av gårder og annen eiendom. Mange hadde kjøpt under oppgangstider i årene etter første verdenskrig, og de fikk nå store problemer med å betjene sine lån overfor bankene. Vi leste med bekymring i Tønsberg Blad alle utlysinger til tvangsauksjoner på kjente gårder, og vi håpet at mor og far ville klare å ri stormen av. Som tidligere nevnt hadde den ene ulykken etter den andre rammet oss. Først gikk byggmesteren fra oss med et halvferdig hus, og så erklærte en av fars største kunder seg konkurs så far tapte ca. kr. 5.000,-, en formue den gang. Å leie snekkere på dagbetaling for å gjøre huset mer beboelig, ble heller ikke billig. Det hører med til historien at vedkommende kunde med familie reiste med sin flotte bil til Danmark på luksusferie, mens vi holdt på å slite livet av oss for å holde skuta flytende. Den neste ulykke var at far sammen med et par andre gårdbrukere hadde kausjonert for en forretningsmann med pant i skog og trevarefabrikk. Han gikk konkurs og pga. prisfallet på skog og trevarer, var garantien lite verd, og vi satt atter en gang igjen med tapet. Alt så helsvart ut, men heldigvis hadde mor noe formue hun hadde arvet etter sine velstående foreldre, og ved hjelp av den, klarte vi med slit og sparsomhet å ri stormen av. Veldig mange av gårdene omkring oss kom opp for tvangsauksjon, men det skal sies til potensielle kjøperes ros at de var solidariske overfor eierne og lot være å by på gården, slik at bankene fant det mest fornuftig å la eierne få beholde gårdene, og på rimeligere vilkår.
Av andre politiske hendelser på den tiden, kan nevnes at Norge i 1931 okkuperte Øst-Grønland. Det var sterk irritasjon i Norge over at Grønland ble glemt som en del av Norge under forhandlingene i 1814 da unionen med Danmark opphørte. Saken kom senere opp for Haag-domstolen, og i 1933 tapte Norge Grønland for godt. Noen mente vi burde gå til krig mot Danmark for å få våre rettmessige landdeler tilbake. Danmark ga imidlertid en vakker, stor fontene i porselen til Fredsmuséet i Haag, - bestikkelser? Tidligere hadde vi tapt Island, Orknøyene, Færøyene og Shetland under unionen med Danmark. Hele unionen ble i det heletatt en kostbar historie for Norge med det utall av kriger som de dro Norge ut i, og som medførte tap av Herjedalen Jemtland og Båhuslen til Sverige. Et usympatisk broderfolk på den tid. Det danske embedsverket plyndret den norske bondestand ved enhver anledning, utarmet landet med hårde skatter og ødela bl.a. våre prektige eikeskoger som de trengte til sin krigsflåte, samt påla Norge strenge lover for skurd og eksport av trematerialer. Ja, det var 400-årsnatten for Norge.
SOMMEREN 1936
Våren gikk med litt farting omkring i distriktet på lånte sykler, ofte Håkon og jeg sammen med Harald Bånegunnerød, som var litt av en skøyer. I påsken ble det mye skigåing og med fest på Haugar 2. dag påske. Signe Skaug var kjæresten min en gang iblant på den tiden.
Våronnen gikk som før, og når den var vel unnagjort, ble det arrangert en låvemoro her og der. Det er nesten utrolig at noen gårdeier tok sjansen på slikt, da muligheten for ildebrann var mange og forsikringen for låven neppe gyldig under denslags bruk. Jeg husker en låvedans hos Ola Sola, like ned for Høyjordsbrekka, hvor det var en del fyll og et stort antall slagsmål i løpet av kvelden og natten. Vi tenåringer som ikke syntes om noe av dette eller dansing, var bl.a. ute i jordbæråkeren til Sola og forsynte oss der. Ikke pent gjort, men det var nå bare slik. Håkon og jeg var også på en låvemoro på Gransødegården, og der var det riktig liv. Kasper Idland var der og spilte til dans med to-rader trekkspillet sitt, og han var riktig flittig første del av kvelden, men ség litt sammen etter hvert som han ble skjenket av festdeltagerne. Ut på natten ség han så mye sammen at vi måtte føre ham bort i et hjørne og støtte ham opp med en høygaffel under hver arm, og da gikk det riktig fint igjen en tid, inntil han ikke orket å spllle lenger. Hans Bånegunnerød gikk i vårt følge hjem og var noe krakilsk og dårlig humør, fordi han ikke hadde funnet en ungmø å følge hjem.
Den våren seiret Italia over Etiopia, etter å ha valset den primitive befolkningen ned med bombefly, tanks og artilleri, ingen kom dem til hjelp. Mussolini kalte nå Middelhavet ”Mare Nostrum”- Vårt hav. Folkeforbundet var hjelpeløst. Forøvrig hadde vi en fin sommer, tross mye slit med luking av kilometervis av renner med kålrot og turnips, slakting og høyonn. En natt jeg kom hjem fra fest, skiftet jeg til arbeidsklær, salte på begge hestene og satte i gang å slå høy. For hestene var det svalt og fint og uten plager av fluer og blodtørstig klegg. Det var lyst og fint hele natten, og akerriksen underholdt med sin sang som var vanlig den tiden. Etter at jeg ble ferdig, var det vanlig arbeidstid, men da kunne jeg slippe hestene fri i den skyggefulle havnehagen, hvor de kunne beite og hvile seg mer beskyttet mot plagsomme insekter.
Badelivet borte i Ilestadvannet florerte som aldri før. En kvikk dukkert midt på dagen, og forøvrig hele kvelden sammen med barna fra Blåsopp, Jørgensen Myhre og begge Ilestadgårdene på haugen opp for vannet. Vi hadde bygget oss en flåte av tømmerstokker som var til megen fornøyelse, og den ble bl.a. brukt som sikkerhet når vi øvet oss i å svømme tvers over vannet. De fleste av oss mer tilårskomne klarte det ved den tid. Knut hadde ordnet seg ved å bygge en kano eller kajakk, og det var jo en grei farkost. En av fars søstre, tante Lovise populært kalt “tante forferdelig”, da hun tidt og ofte brukte uttrykket forferdelig, mente det var en forferdelig ting å gi seg ut på vannet i noe som besto av et par bord og noen spiker. Farkosten var i alle fall fin nok til å skape misunnelse blant noen drittsekker som senket den en natt. Misunnelse og rampestreker hører vel kanskje livet til! Forøvrig hadde barna til Oskar på Ilestad alltid båt som vi ofte fikk bruke sammen.
Den 17. juni kolliderte DNL´s fly “Havørnen” med Lihesten i Sognefjorden i tett tåke. Flyet ,en Junkers 52, ble knust og mannskapet på 4 og 3 passajerer omkom. General Franco tar over makten i Spansk Marocco ved et kupp i juli og førte borgerkrig over til Spania. Hitler og hans nærmeste nazi-bøller åpnet O.L. i Berlin 1. august. Norge slo Tyskland i fotball med 2 - 0.
Høstonna gikk greit det året, og kornet var så tørt og fint at vi tresket det direkte fra høyvogna, og det sparte oss for mye arbeid som ellers gikk med til å stable kornnekene bort om høsten og ta dem frem igjen den kaldeste tiden på låven, når rotter og mus hadde tatt sin andel, og så treske det. Far hadde sine tvil, men det gikk fint bare vi holdt øye med kornet og eventuelt ettertørket det bedre i kornbua.
Da potetene skulle taes opp, leide vi barn fra fjern og nær til å plukke, så mor hadde totalt ca. 20 munner i kosten, men for henne syntes det ikke å være noe problem å mette så mange med en slik glupende appetitt. Den delen av høsten ga gjerne inntekter til oss på Myhre, også ved at vi fikk hjelpe til på andre gårder og ble derved noen kroner rikere. Jeg mener voksne fikk 2 - 3 kroner dagen på den tiden. De som leide ut hest samtidig kunne få 5 kroner dagen. Arbeidet besto gjerne i potetplukking, binde korn og være med på tresking, særlig hos Per Nedrebø oppe på Ilestad. Innspurten på høstonna var å ta opp rotfruktene og kjøre dem i haug og dekke over dem med halm og senere jord etterhvert som temperaturen falt utover høsten. Høstpløying pågikk så lenge det var frostfritt.
I september inntraff en stor naturkatastrofe i Loen ved at Ravnefjell styrtet ned i Loenvannet og laget en flodbølge som gjorde stor skade og tok livet av 74 mennesker.
Høstens store begivenhet for oss var den store basaren på Døvehjemmet, Sukke i Andebu. Den varte to helger og var veldig godt besøkt. Gevinstene var gaver og gjenstander laget av døve og stumme elever ved skolen, mest menn eller gutter. Her traff vi også igjen våre leserkamerater av begge kjønn, og de aller barskeste hadde til og med kjøpt seg en pakke Hobby eller Teddy sigaretter til 45 øre pakka, og røkte riktig karslig. Senere utover høsten og vinteren fartet Håkon, Harald og jeg omkring til fots eller sykkel og hadde det moro med nye jentebekjentskaper etter som vår aksjonsradius økte. Vi holdt mye til på Dalsroa turisthytte, Skaug, Heimdal, Sukke, Gravdal og deromkring. Jeg tror ikke vi gikk noe særlig på dansefester, men vi deltok i mange av møtene Høyjord ungdomslag holdt på Haugar og stiftet diverse nye bekjenskaper der også. Dette medførte bl. a. til at småkranglingen mellom barn og ungdom ovenfor og nedenfor Brekka smuldret bort. Ellers gikk livet mye sin vante gang med arbeid i fjøs, stall, låve og skog samt slakting og å holde veien åpen for utfart med Forden, lastet med slakt til Tønsberg.
JULEN 1936
Tiden opp mot jul ble litt mer hektisk med slakting og handel for hvert år. I tillegg til vår egen slaktehandel var det ganske mange julegriser omkring i området vi måtte ekspedere for eiernes eget konsum. Julen ble feiret på vanlig måte med hyggelig julaften, litt ski eller skøyter første dag, dansefest annen dag og litt julebukk til de nærmeste gårdene. Noen ganger vanket det litt julekaker. Inngangen til det nye året markerte vi med diverse hjemmelagede skudd som smalt lystelig.
Kong Edward VIII av England ga avkall på tronen for å kunne gifte seg med Wallis Simpson, borgelig og skilt to ganger. Stort oppstyr da han sa fra seg tronen.
Stalin tar livet av noen hundre tusen hvert år under alle slags påskudd, og har nå dømt sin tidligere kampfelle Trotskij til fengsel og mange av hans tilhengere til døden. Trotskij fikk midlertidig asyl i Norge. Den tyske “Legion Condor” kjemper nå på Francos side i borgerkrigen i Spania.
ÅRET 1937
Den vinteren ble det skogsarbeid på Hans, Håkon og meg. Far hadde inngått avtale med en av skogeierne på Haugberg-gårdene i vestre Andebu om utkjøring av tømmer til nærmeste hovedvei. Så snart føreforholdene var brukbare, satte vi igang. Vi skulle være på skogen seks dager i uka, bo i huset på en fraflyttet gård og reise hjem hver helg. Oskar Nordskov på Ilestad med sønnen Karl skulle også delta med én hest. Håkon skulle være med Hans den første uka, og deretter skulle Hans og jeg ta en uke. Bukk og geit ble rigget til og påsatt kasse fra fire-hjuls vogna med sete og rikelig plass for niste og klær, samt havre og høy for hesten. Mor sørget for å pakke ned rikelig med mat for hele uken, og så ga Hans og Håkon seg i vei. Jeg var veldig spent på hvordan det artet seg på skogen og ble fortalt om jobben og innkvarteringen da Hans og Håkon kom hjem uka etter. Håkon likte jobben og stedet, men sa det var slitsomt og at jeg burde ta med langstøvler dit, for sneen i skogen var meterdyp. Jeg tok hans råd og fant frem et par langstøvler i lær som far hadde kjøpt på en eller annen av de mange auksjoner han hadde vært på gjennom årene.
Søndag kveld gjorde mor atter klar en niste for hele uka, samt ordnet tøyet vårt, og Hans og jeg ordnet noe ekstra utstyr samt havre og høy for Svarten. Svartæ hadde hatt jobben uka før. Vi startet i otta mandag morgen for å komme tidlig frem og klare full dag. Vi kom frem i grålysningen, lastet hestens fór inn i skålen, bar vårt eget utstyr inn i bolighuset, rigget geita opp på bukken og så bar det til skogs sammen med Oskar og Karl som hadde kommet samtidig. Håkon hadde sannelig ikke overdrevet mht. snedybden. Den var over meteren på de fleste steder, så jeg var glad jeg hadde langstøvler på, og de var ypperlige da de rakk meg langt over knærne og holdt meg rimelig tørr første del av dagen. Svarten slet tungt i den dype snøen, men klarte seg bra etter hvert som den fikk tråkket opp spor. Når det ble for ille, var det noen som spente truger på hestens høver, men det hadde også sine ulemper for hestens fire ben. Vi brukte hest med bukk til å samle tømmer sammen til det var nok for noen lass. Dette gikk greit ved å løfte stokker med tømmersaks opp på bukken i passende antall, spenne dem fast med reip og så trekke lasset frem til samleplass. Der rigget vi sammen bukk og geit for å kjøre hele lass ned til storvei, men nå var det tid for mat. Vi dekket godt over ryggen på hesten og ga den høy fra sekken vi hadde med. Derpå pakket vi ut nista, men den var steinhard. Vi hadde jobbet så hardt at vi hadde ikke merket at det var så kaldt. Temperaturen lå ofte på minus 20 - 25 grader om dagen. Heldigvis arbeidet det noen tømmerhuggere like ved. De hadde tent et lystig bål for tining av sin niste, og de inviterte oss til å riste brødskivene våre hos dem. De hadde med seg en praktisk grill av metallramme med netting på som var riktig grei til å riste brød på. De var nok mer erfarne enn oss og kokte til og med velduftende kaffe over bålet. Vi hadde med termosflaske, men i den kulden var kaffen ikke helt varm etter noen timer ute.
Etter å ha takket vertskapet for nytten av bålet og en hyggelig prat, pakket vi sammen det som var igjen av nista, samlet sammen resten av høyet og begynte å laste opp doningen. Det ble mange tunge løft med tømmersaks og spak før vi hadde fullt lass og kunne spenne det fast med kjetting, og så bar det utfor diverse bakker og bratte kneiker. Med baksele og broddsko på hesten og skjæker med bremseanordning gikk det som regel bra, men noen ganger måtte vi spenne kjetting under meiene som ekstra brems. Hesten fikk høy mens vi losset tømmeret av på tømmervelta, og så dro vi geita opp på bukken og kjørte opp i skogen igjen etter nytt lass, - eller hjem hvis det var dagens siste lass. Svarten var riktig godt fornøyd da vi spente fra, selet av og leide ham inn i en lun stall for en god porsjon havre, høy og vann.
Etter hvert kom Oskar, Karl, Hans og jeg oss på plass inne i huset som var nokså romslig med stue, kjøkken og diverse soverom. Noe senere kom også Abraham Eriksen inn. Han var tømmerhugger i Haugbergskogene og hørte hjemme på Hogsrød i Andebu. Vi fyrte opp i stue, kjøkken samt soverom og hang vårt gjennomvåte tøy opp til tørk, satte støvlene til opptining, og tok på oss tørre klær. Bruk av kjøkkenet gikk etter turordning, så vi kunne varme opp halvferdig mat hjemmefra, og etterpå drakk vi kaffe med diverse sorter kaker. Jeg tror Karl og jeg tok oppvasken mot at Hans og Oskar gikk til stallen for å se til at hestene hadde fór nok og ta med seg ved inn.
Oskar hadde tidligere vært sjømann og hvalfanger og hadde et oppkom av historier, så det manglet aldri på underholdning om kveldene. Jeg hadde hørt at han alltid hadde ordet “sju” med i sine historier, og det stemte. Jeg var i fnisealderen og hadde vondt for å holde meg alvorlig hver gang han brukte ordet sju. Mange av historiene hadde vi sikkert hørt tidligere, men lot oss aldri merke med det. Oskar var forresten litt av en “børste”. I de harde 30-åra fikk han giktfeber og ble oppsagt fra hvalfangst, men han var ikke snauere enn at han anla sak mot rederiet. Saken vandret gjennom de ulike rettsnivåer og havnet helt i høysterett, hvor han vant saken. Dette var noe helt nytt dengang, da en arbeidstager sjelden hadde nevneverdige rettigheter overfor arbeidsgiveren. Vi leste visst aldri noe større om kveldene, og jeg kan ikke huske om vi hadde elektrisk lys eller brukte parafinlamper. Vi var slitne alle mann og gikk som regel tidlig til sengs.
Neste morgen var det full fart fra kl. 5 for dem som sto for tur til å fóre hestene, tenne opp i ovn og komfyr samt koke kaffe. Heldigvis var det et stort kjøkken på gården, for det ble jo litt styr da alle mann skulle spise frokost og smøre niste for dagen, samt fylle termosen med glohet kaffe i håp om at den i alle fall ikke skulle fryse i løpet av dagen. Abraham var en stillfaren kar som spiste sin frokost og strøk tidlig til skogs med niste da han hadde langt å gå til hugstfeltet. Vi andre ga oss god tid da det var mørkt til kl. 8 - 9, og vi planla det slik at vi skulle være fremme i skogen i grålysningen. Dessuten måtte vi fore hestene vel to timer for at de skulle holde ut en slitsom økt. Far siterte ofte min farfar som hevdet at en hest ikke holdt seg mett lengre enn en oppvarmet strikkepinne holdt seg varm. Vi kom tidlig på plass i skogen og været var klart og fint, men kaldt hele uka, - som gikk veldig fort, og så kjørte vi hjem til Myhre lørdag ettermiddag med doning påsatt transportkasse. Selv om det hadde vært en slitsom uke, ble det en del skisport i løpet av helgen.
Så var det Håkons tur til å være med Hans i skauen igjen mens jeg var hjemme og tok del i slakting, fjøsarbeid, vedhugging, brøyting, snømåking etc., så tiden gikk fort til det var min tørn igjen. Opplegget var mye det samme som forrige gang med historier og prat om kveldene etter en lang og slitsom dag i skauen. Nå var Abraham Eriksen blitt mer pratsom og fortalte bl.a. om alle jentene han hadde. Hans sa straks at han måtte få dem med til oss, slik at vi kunne holde fest. Jo, det var nok i orden det, og han delte ut Anna, Asora, Margit, Harda osv. ,og han mente at Harda passet for meg. Det ble aldri noen fest, men jeg traff Harda vel et år senere da Abraham hadde flyttet til Fossheim som han hadde kjøpt av Trygve Ravndal.
En kveld da jeg pakket ut nista som var pakket inn i Tønsbergs Blad, fikk jeg se en annonse hvor Vestfold Landbruksskole på Fossnes opplyste om stipend-plasser for to elever til ettårig kurs i husdyrrøkt. Stipendiet var på kr. 20,- pr. måned, samt fri kost og losji. Jeg syntes det virket interessant, og Oskar kjente en av Bjerknesguttene i Arnadal eller Arendalsogn, som det het den gang, som hadde gått samme skole og fått god jobb etterpå. Jeg tok vare på annonsen, og med mors hjelp skrev jeg en søknad til skolen. Jeg hadde ikke store håpet, selv om avgangsvitnemålet mitt fra folkeskolen var bra, men da mor fortalte meg at hun var i familie med bestyreren på skolen, Morten Låhne , fattet jeg håp om å bli opptatt. Kurset skulle begynne den 1. april 1937 så, svaret skulle foreligge om ca. 6 uker. Vinteren skred langsomt frem etter innarbeidede rutiner, og en vakker dag fikk jeg svar om at jeg var blitt opptatt ved Vestfold Landbruksskole som elev ved Røkterkurset, med fremmøte den 1. april. Hurra, hurra!, endelig skulle jeg få lære noe nytt, og slikt hang høyt i de harde 30-åra.
Helt siden jeg hadde stått til konfirmasjon hadde jeg vært på jakt etter jobb for å tjene egne penger, men i 30-åra var ikke det så lett. Fra klassen min var det kun én elev, Else Sukke, som gikk videre på middelskolen, som det het den gang. Vi andre mønstret på arbeidsmarkedet med bare folkeskole og hadde ikke annet å håpe på enn jobb som gårdsgutt e.l.. Jeg husker en av mine leserkamerater fikk arbeid på et bilverksted, mer eller mindre uten lønn, jeg misunte ham stort! Tenk å få lære noe og å få arbeide på biler. En annen fikk en midlertidig jobb til 18.- kr. uka på egen kost og losji. Ellers arbeidet nok de fleste hjemme på foreldrenes eiendom med jord- og skogsarbeid. Jeg må tenke på en kar jeg ble kjent med noen år senere i England. Han hadde gjennom noe familiebekjentskap fått arbeide på sivile småfly, mest vasking og rydding. Etter noen tid forhørte han seg om hva han kunne få i lønn, men fikk blankt avslag og nærmest skjenn for slike tanker. Her fikk han drive med hobbyen sin i arbeidstiden og burde være glad til. Ja, det var tider!
Far og mor utstyrte meg med Amerika-kiste, sportsdress med to par bukser og diverse annet tøy. Jeg fikk også splitter ny DBS sykkel, av merket “ World” til kr. 125,-, og følte meg vel beslått til å bryte opp fra hjemmet.
Den 1. april lastet vi utstyret opp på Forden. Hans kjørte oss, og far var med. Vi kom til Fossnes tidlig på formiddagen og hilste på fjøsmesteren, Fosse, samt Kristiansen og Kleven som jeg skulle arbeide sammen med. Noe senere kom også den andre nybegynneren, Ingvald Grødum, som nylig hadde kommet til Østlandet fra Jæren da hans foreldre flyttet til Barkåker. Grødum og jeg ble innkvartert i etasjen over fjøsmesteren med familie og fikk beskjed om å mønstre i fjøset kl 04.45 neste morgen, skamtidlig! I løpet av dagen ble vi også tatt med på en introduksjonsrunde til de ulike avdelinger vi senere skulle arbeide ved.
Vi spiste både middag og kvelds på skolen, veldig bra mat. Skolen hadde ca. 20 melkekyr samt diverse ungdyr og ikke å forglemme avlsoksen “Lotus”, bestyrerens yndling. Skolen hadde også 6 sauer i en stor binge i fjøset. Første fasen i husdyrrøkt var i fjøset, og alle kuene ble melket for hånd, litt av en jobb. Både Grødum og jeg kunne melke fra før, så den saken var grei, men jeg husker at fjøsmesteren forbedret min teknikk til fordel for både kuene og meg. Kyrne ble vanligvis melket to ganger om dagen, unntatt de som nylig hadde kalvet, de måtte også melkes midt på dagen.
Morgenstellet begynte med foring med halm og høy og deretter melking mens kuene åt. Vi var gjerne fem som melket, da fjøsmesteren også tok sitt tak, og vi var ferdig ved 7-tiden. Melken fra hver ku ble båret ut i melkebua, tømt gjennom sil med filter ned i store spann eller dunker. Når morgenmelkingen var over, ble melken kjørt med hest og vogn til meieriet på Sem av skoleelevene som tok det på tørn. Skolen hadde også sitt eget meieri som ble bestyrt av fru Kirkerud, kona til stallmesteren. Ved 7-tiden var vi ferdig med den første delen av morgenstellet og fikk gå til spisesalen for frokost som gjerne besto av kaffe, melk, to sorter brød med margarin, nøkkelost, gaudaost og mysuost, eller murstein, som den populært het og noen gang hjemmelaget prim, en høyst uvanlig god frokost til hverdags på den tid. Noen av elevene hadde med egg hjemmefra som kjøkkenet besørget kokt etter ønske. Etter 30 minutters frokost fortsatte vi i fjøset med fóring av hele budskapen i fjøset, og nå fikk de rotfrukter, kraftfor, dvs. soyamel, maismel eller spesielle kraftforblandinger tilsatt sildemel, benmel, alt i forhold til hvor mye melk de ydet. Fjøset hadde innlagt automatisk vanning, så dyrene kunne drikke når de ville. Og så måtte hvert dyr børstes og strigles, og det satte de stor pris på, man kunne tydelig se hvordan de nøt det. Siste del av formiddagsstellet var å fjerne møkk fra båsene og ha på sagflis eller torvstrø, samt melke for 2. gang dem som nylig hadde kalvet. Da var klokken ca.12, og så var vi fri til langt ut på ettermiddagen før neste stell som foregikk på lignende vis. Vi var ferdige for dagen ved 7-tiden.
Alle dyrene hadde navn på plate med diverse data montert over båsen, og hver måned ble melken til hver enkelt for en dag veiet og testet for fettinnhold, som kunne variere mellom 3,5 til 4,0%. Jeg husker en premieku som het “Fauna” og presterte å melke 4.000 kg i året og med høy fettprosent, noe helt spesielt dengang. Kun kalver etter slike kuer ble påsatt til melkekyr, hvilket tjente til sterk forbedring av kurasen. Bøker om husdyrlære viste at rundt 1870 kunne kuene yte ca. 1.000 kilo melk i året, men forskning og god oppfølging av föring og ytelse hadde ført til en økning av melkeproduksjonen. Bestyreren, Morten Låhne, var ofte innom fjøset og slo av en prat, og selvfølgelig måtte han beundre og diskutere sin yndling, premieoksen “Lotus”, en svær rugg som også sto høyt i kurs som avlsokse. Ut på sommeren fikk oksen et sår som hadde vanskelig for å gro på det ene forbenet. Dyrlege Kragerø fra Tønsberg kom ofte og stelte såret og vasket det med grønnsåpevann. Bestyreren fulgte med som om det skulle ha vært en av familien som måtte ha legestell, og snart var hans yndling bra igjen.
Det hørte også en del teori med til røkterkurset, så mellom stellet for- og ettermiddag, fikk vi undervisning i norsk, regning, husdyrlære, anatomi og kjemi med behandling av melk, og vi lærte å ta fettprøver. I norsk og regning hadde vi Haugen, som en gang i tiden hadde skutt av seg noen fingre på høyre hånd, hvilket han gjorde sitt beste for å skjule når han skrev på tavla med venstre hånd. I husdyrlære hadde vi Larsen som ble sett på som noe spesiell da han hadde hjertefeil, noe helt uvanlig den gang. Kona hans måtte kjøre den lille bilen de hadde, kvinne som kjørte bil selv var også uvanlig. Kjos var lærer i landbrukskjemi og var en noe livsfjern teoretiker med en artig form for humor. Til skolen hørte også egen smie og en smed som het Smestad , som underviste elevene i smiarbeid. Lærerne, som de fleste funksjonærer, hadde hver sin bolig innenfor skolens område.
Ved første anledning fikk Grødem og jeg kjøre i skolens herskapsvogn til Tønsberg i fritiden for lege-og Pirquet-prøve. Husbestyrerinnen frk. Holt samt Frida fra kjøkkenet var også med til byen. Telemarkingen Sanda var skolens sjåfør, en veldig hensynsfull kar når det gjalt å gjøre hester etter veien fortrolig med biltrafikk. Han var også ivrig skytter og brukte mye av sin fritid til fremme av Det lokale skytterlag. Han bodde i vår etasje og var også dyktig i arbeid med tre og utstyrte sin hybel med selvlagde møbler.
Middagen var litt mer formell enn de øvrige måltidene med at alle elevene spiste samtidig under oppsyn av en av lærerne, og da hersket det riktig ro og orden ved bordene. Middagsmaten og alle andre måltider besto av sunn landsens kost, velsmakende og rikelig. Husholdersken, frk. Holt, var en myndig dame som holdt god orden på sitt personell i kjøkken, spisesal og internatet, og iblant arrangerte hun sosiale kvelder for alle elever og lærlinger. Hun flirtet forøvrig litt med læreren i hagebruk, Foss, men det ble ikke noe par av dem mens jeg var der. Av annet personell på kjøkkenet husker jeg de tre trønderjentene Aslaug, Agnes og Frida, samt gamle Josefine.
Fra gammelt av hørte det husmenn til under Skolen. Da jeg var der var det Korsebrekke, Bakken og Marius, sistnevnte var den yngste. Korsebrekke var den eldste og gammel sjømann som hadde slått seg til på en av skolens husmannsplasser. Husmennene hadde det godt på skolen, arbeidet noen dager i uka med fri kost for leie av plassen. De fikk også hjelp med hest og redskap til å drive sitt lille bruk, og syntes å være riktig godt fornøyd med livet og den kontrakt de hadde med skolen. Husmannsplassene lå på en høyde til venstre for veien østover mot Omholt og Skjee, i “gå-avstand” fra skolen. De så også ut til å være velstelte og trivelige.
Elevene som skulle bli agronomer gikk to-årige kurs, og de som skulle bli meierister gikk seks måneder. De kom stort sett fra Vestfold og var en artig gjeng, så jeg husker frem deles navnet på mange av dem. Det var ikke så mye å foreta seg om kveldene, men mange av oss var titt matfriere og vanket noe på bedehuset like ved, hvor det i løpet av kvelden ble servert kaffe og julekake. Iblant ble det også vist film, og noen stiftet også nye bekjentskaper der. Det gjeveste var når vi hadde råd til å sykle til Tønsberg for å gå på kino, og fire av oss kunne spleise på en flaske Bayerøl på en kafe etter forestillingen. Når økonomien tillot det syklet vi til lokalet Sæheim på Sem på dans eller filmforestilling med gamle filmer, ofte stumfilmer. Noen kvelder kom gjengen sammen nede ved Fossnesmølla og butikken, hvor bygdas ungmøer også gjerne strømmet til. Blant dem husker jeg Randi og Marit Kverne samt Martine. Jeg var mest begeistret for Marit. Mølla og butikken er forlengst borte. Randi ble gift med Sverre Kjærås. På vårparten var det eksamen og avgangsfest for agronomer og meierister.
Den 6. mai forulykket det store tyske luftskipet “Hindenburg”, som styrtet ned i flammer under fortøyning til masten på Lakehurst etter tur fra Tyskland til New York. Av mannskapet på 60 mistet 22 livet og av 36 passasjerer mistet 11 livet.
Den 29. mai åpnet Sola flyplass. I den anledning startet 11 Tiger Moth fly fra Kjeller flyskole den 27. mai for å delta på åpningen, men de ble overrasket av tåke. Bare 2 kom uskadd fram, av de resterende ble 3 fullstendig ødelagt. En flyger omkom da han måtte hoppe ut i fallskjerm over Eikeren, men høyden var så lav at skjermen ikke foldet seg nok ut. På flystevnet den 31. mai skulle 3 fly demonstrere stupbombing. En Scimitar trakk ut av stupet for sent, så flyet smalt i bakken. Flygeren omkom på stedet. Min interesse for flyging ble svekket for en kort tid.
Det var ikke så rikelig med fridager dengang som nå til dags, men jeg tror vi fikk fri hver 4. søndag, og da syklet jeg hjem etter kveldstellet lørdag og mønstret kl. kvart på fem mandag morgen. Noen ganger møtte jeg Signe Skau når jeg var hjemom.
Sommerens store begivenhet var flystevnet på Jarlsberg den 5. juni, og tilskuere møtte frem i tusentals. Der ble det oppvisning i seilflyging og alle mulige former for luftakrobatikk. Dette var riktig noe for meg og andre som var blitt bitt av flybasillen. Det var en herr Korp fra Tyskland som riktig høstet stor applaus da han fløy på ryggen like over bakken foran publikum og vinket ned med begge hender. Jeg var ellevill, dette var noe av det fineste jeg hadde opplevet. Så ble det annonsert at nå skulle det virkelig stor hende, Ole Næss skulle hoppe ut i fallskjerm, luftens livbelte. Næss krabbet ombord i en to-seters dobbeltdekker som tok ham opp i 400 m høyde. Speakeren med sin høytaler beskrev det som skulle hende, spenningen steg! Tilslutt var øyeblikket der, og vi så Næss krabbe ut på vingen og stupe ned. Øyeblikket etter hang det en lang pølse av en fallskjerm etter ham, men skjermen foldet seg ikke riktig ut. Fallhastigheten økte faretruende, men skjermen forble en blafrende pølse, og i løpet av sekunder gikk Næss i bakken med en ekkel dump lyd. En mann rett foran meg så at det måtte gå galt og sa: “Å, dægern, å dægern og åå dæægern”! da Næss tok bakken. Det ble tilløp til panikk, men Korp gikk straks opp med sitt fly for å avlede oppmerksomheten fra det fryktelige som hadde hendt. Ambulansen hentet Næss, flystevnet ble avlyst og tilskuerne strømmet ut fra flyplassen mer eller mindre i sjokk. Dette var en forferdelig slutt på et så spennende og imponerende flystevne, min interesse for fly sank noen grader. Jeg husker daværende kaptein Ole Reistad i et intervju i Tønsberg Blad sa at han ofte hadde tryglet Næss om å ta på seg reserveskjerm, men slikt ville ikke Næss høre snakk om. Det ble nedsatt en ulykkeskommisjon som fant ut at pilotskjermen, som spretter ut først og trekker hovedskjermen frem, slik at den fylles med luft, hadde feilfunksjonert og stengt for lufttilgang, noe som jeg i flymiljøet fire år senere lærte å kjenne som en “Streamer”. Teoretisk skulle ikke slike ting kunne hende, men det hendte. Det var forsåvidt en tilfeldighet at det var Næss som ble drept, for daværende løytnant, senere general Johan Koren Christie, skrev i sin bok etter krigen at Næss ikke likte å hoppe og at flyelever ved Kjeller enkelte ganger hoppet i hans navn.
I juli fikk jeg en ukes sommerferie, den første i mitt liv. Jeg syklet hjemover og stoppet en tid hos feiertvillingene, Ruth og Solveig, riktig artige jenter. Hjemme på Myhre deltok jeg en del i diverse arbeid på gården og nøt forøvrig livet i Ilestadvannet sammen med søsken og venner. Det var alltid godt badevær dengang, men ferien gikk så altfor fort. Riktignok var det noen som syklet på telttur, men det fristet lite å slite etter en støvete landevei når en hadde badeliv helt inntil våre jorder.
Søndag den 1. august var det et nytt flyuhell. Det var Widerøes nye fly, med selskapets tekniske sjef Arild Widerøe og 4 passasjerer, som styrtet på Oslo havn. Alle omkom. Det var den ene vingen som sviktet, og dette var en av de verste flykatastrofer som hadde hendt i Norge. Badegjester langs fjorden var vidner til den grusomme tragedien. Undersøkelser viste at bolten i stagfeste mellom ving og skrog hadde gått tvers av.
Sommer og høst gikk, og nye elever strømmet til agronom- og meieri-kursene. Kleven og Kristiansen var blitt ferdige med sin læretid på våren, og Phil samt en lærling til tok deres plass. Jeg husker spesielt Phil som en riktig fin kar, den andre karen ble jeg lite kjent med.
Høstens store begivenhet var festen på Olsrød Husmorskole i Slagen, hvor gjengen fra Fossnes var selvskrevne gjester med deilig middag og tilbehør, samt dans og underholdning. Der fikk jeg også smake mjød for første gang, jeg syntes det var altfor søtt. Signe hadde begynt på Skiringsal Ungdomsskole, så vi brevvekslet litt med hverandre.
Den 28.11.37. fylte far 60 år med et hyggelig lag hvor familie, venner og naboer deltok. Jeg var heldig og fikk litt ekstra fri på ettermiddagen, slik at jeg fikk være med på litt av feiringen. Jeg har fremdeles det fine pennesettet far fikk i gave fra en av gjestene. Spaserstokken med sølvhåndtak brukte han visst aldri. Einar brukte den da han som pensjonist ble alvorlig syk.
Det hadde kommet mye regn i løpet av høsten, og dammen for Fossnesmølla var breddfull. Den frøys til, og snart hadde vi den fineste skøyteis der. I pausene fra arbeidet midt på dagen var jeg der ofte alene og gikk på skøyter i timevis. Husmannen Marius hadde jobben med å skjære is der, var så imponert at han spurte om jeg tenkte å konkurrere med Ballangrud, som den tid var en av våre skøytestjerner. Jeg kan ikke huske at noen av arbeidskameratene mine tok del i skøytesporten, men vi dro alle til Tønsberg en kveld det var stort skøytestevne på Gressbanen. Senere kom det også snø, og hvilepausen midt på dagen ga anledning til mange fine skiturer omkring i terrenget, noen ganger sammen med Aslaug og Agnes fra kjøkkenet da de også hadde litt fri midt på dagen.
Litt av julen ble feiret hjemme på Myhre, og jeg husker jeg gikk på ski begge veier over bl.a. Stulen, Granskauene, Dimle, Myhrehaugen, ned Tønna og hjem. Resten av jula ble feiret på Fossnes hvor det var stille og rolig da de fleste elevene var reist hjem for julen, bortsett fra de med lang vei fra andre kanter av landet. Vi som var igjen hadde det hyggelig sammen om kveldene i selskapsrommet ved siden av spisesalen. Jeg kan ikke huske at vi markerte overgangen til det nye året med noe spesielt samvær, så vi entret antagelig året 1938 stille og rolig.
Adolf Hitler i Tyskland og hans folk hadde i løpet av året oppført seg som noen simple bøller, særlig overfor jødene som var blitt lagt for hat, bare fordi de var jøder. Vi diskuterte ofte dette, og det var tydelig en anti-Hitler ånd ved skolen, men Morten Låhne var nok sterkt pro tysk og forble det også da Norge ble invadert og okkupert av Tyskland vel to år senere. Han ble forøvrig nazist under krigen, uten å være medlem av N.S. Stalin har også vært meget aktiv med sine myrderier i dette året. Krig pågår i Spania samt mellom Kina og Japan.
ÅRET 1938
Året åpnet med ny rettskrivningslov, ledet av nynorskmannen Halvdan Koht. Det var stort sett et politisk verk.
I februar ble anti-Hitler-presten Martin Niemøller trukket for retten igjen, og dommerne hadde virkelig et problem med å få ham dømt. Det viste seg nemlig at presten hadde vært u-båt offiser under krigen og hadde et utmerket rulleblad. Det endte opp med at han ble satt i konsentrasjonsleier.
Resten av vinteren gikk vel omtrent som første del, bortsett at jeg hadde en viss læretid i grisehuset hvor Hansen var sjef. Jeg kjente ham godt fra før da han var ungkar og bodde i underetasjen, så jeg tilbrakte noen timer hos ham iblant. Han var ivrig amatørfotograf og en interessant kar på mange vis. Han var glad i å synge og sang ofte for grisene også. Under Hansen hørte også hønsehuset samt rev- og minkfarmen som var en nyttig næringsvei på den tiden. Hansen hadde en assistent som het Hella, og det var en sprek kvinne som med letthet tok 70 kg. melsekker på ryggen, tross sine 65 år. Jeg hadde også en uke eller to i stallen hvor Kirkerud var stallmester. Så vidt jeg husker var det 5 hester og en avlshingst på stallen, riktig flotte dyr. Kirkerud kom fra Løten og var riktig en skøyer og likte godt å gamble litt på Jarlsberg Travbane om sommeren, men vant sjelden. En gang hadde det gått riktig galt så han måtte låne penger fra en annen Fossneskar, for ikke å være helt blakk når han kom hjem til madamen, som var lite begeistret for hans spill på hester. Da Kirkerud kom hjem, overrakte han madamen galant en 5-kroning, for i dag hadde han vunnet bra, sa han. Fru Kirkerud var ikke sen om å skryte for de øvrige fruene om mannens lykke på travbanen. Fruene fikk fort rede på sammenhengen, men de likte Kirkerud for godt til å ødelegge hans lille triumf.
Den 12. mars marsjerte tyske tropper inn i Østerrike og innsatte nazistisk regjering der, uten at Europe så ut til å bli noe betenkt over slikt overgrep. Innen april var Østerrike helt oppslukt av Tyskland. Komplett “Anschluss”. Tyskland meldte at de tyske troppene ble tiljublet av østerrikerne, og at de var 99% for å bli forent med Hitlers rike.
Under Lofotfisket omkom i slutten av mars 40 fiskere i løpet av én uke under en kraftig storm.
I løpet av vinteren ble det også lagt inn Alfa Laval melkemaskiner i fjøset, og det var gilde greier. Det var en driftig nordlending som monterte utstyret og lærte oss å bruke det. Jeg husker han hadde en herlig syngende dialekt, spøkte og lo hele dagen. Fra da av ble melkingen langt lettere, selv om man måtte kontrollmelke for hånd. Kuene likte klikkene og summelyden fra anlegget og likte langt bedre maskinens myke behandling, enn våre noe ulike melketeknikker.
Våren kom med eksamen for agronomene og meieristene, samt avslutning for oss den 1.april. Ivar som tidligere hadde søkt og blitt opptatt, begynte fra samme dag. Utdannelsen hadde godt ry, og jeg hadde fått gode karakterer i norsk, regning, husdyrlære og lab.prøver. Skolesjefen, Morten Låhne. skrev på attesten at min oppførsel var rosverdig, så det var rikelig med tilbud på sveiserjobber. Etter forslag fra Hansen takket jeg ja til et tilbud fra Guttorm Thorød på Skarpeborge i Skjee, Stokke. Lønnen var 60 kroner måneden og fri hver 3. søndag, tiltredelse 14. april som var faredag. Hans og far kom med Ivar på Forden og for å hente meg. Far traff bestyreren, og det ble en livlig diskusjon mellom dem om forholdene i Tyskland, og de ble tydligvis ikke enige. Bestyreren var og ble begeistret for Hitler.
Det ble noen rolige dager hjemme, bortsett fra litt forhåndsarbeid for våronna. Jeg var heldig og fant Erlings motorsykkel, en stor, rødlakkert Indian, som han hadde parkert hos oss mens han var ute på hvalfangst i Sydishavet. Det tok ikke lang tid å få liv i den, så jeg kjørte lystelig omkring på bygdeveiene, uten noen form for sertifikat. Einar skulle også prøve kjøretøyet, men svingte litt for brått ute på gårdsplassen, skled, veltet og fikk et dypt kutt i venstre kne. Han fant frem nål og tråd og prøvde å sy det sammen, men det gikk ikke bra, så han og jeg kjørte til sykehuset i Tønsberg med Forden. Der fant legen at skaden var så stor at han måtte legges inn. Jeg lurte lenge på om jeg skulle kjøre hjem alene, selv om jeg ikke hadde førerkort, men fornuften tok overhånd så jeg ringte hjem og fikk Hans til å ta rutebilen til Tønsberg og kjøre Forden hjem.
PÅ SKARPEBORGE
Mine fridager gikk fort, og den 14. april, som var faredag, kjørte Hans meg med Forden til Skarpeborge i Skjee, hvor jeg skulle begynne min nye jobb som sveiser hos Guttorm Thorød. Familien der besto av Kristian og Gina Thorød på kår, samt Guttorm og Ester som nå hadde gården. I tillegg hadde de en kvinnelig slektning på kår der og Helene Moa fra Gravdal som altmulig hjelp. Husfolket var trivelige mennesker som ønsket meg velkommen og gjorde sitt beste for at jeg skulle trives der. Fjøset jeg skulle stelle var rimelig moderne og hadde ca. 18 kyr med stort og smått, samt noen griser. Jeg hjalp til litt med utearbeid, rent frivillig, og syntes det var trivelig å få jobbe litt ute i det fri.
Den 12. mai åpnet H.M. Kong Haakon “Vi Kan” - utstillingen i Oslo, den største siden jubileumsutstillingen 1914. Tønsbergs Blad hadde stor reportasje. Guttorm leide også inn ekstrahjelp i de travleste periodene. Jeg husker Randi og en gårdsgutt. Han ble hyret på arbeidskontoret i Oslo da Guttorm tok en dagstur dit med toget. Jeg husker ikke navnet på fyren, men han kom sammen med en annen kar som hadde fått jobb på en nabogård. De hadde begge nylig vært i Tyskland en tid og var utstyrt med flotte, sorte, skinnende ridestøvler, sa de hadde jobbet i tyske gruver og hadde lærebøker i tysk. De to karene var som regel for seg selv på fritiden, og jeg lurte ofte på hva de hadde fore. Hitler førte en veldig ekspansiv politikk og satte i gang en kraftig opprustning av hær, flåte og flyvåpen siden han ble rikskansler, - og mange begynte å bli mistenksomme overfor hans hensikter. Avisinnlegg tydet på at mange var urolige for fremtiden og ba våre politikere å ruste opp vårt forsvar som i virkeligheten ikke var noe forsvar, men de hadde inntil da talt for døve ører. Plutselig en dag forsvant begge gårdsguttene, helt uventet, med sitt pikk og pakk, ingen visste hvor eller hvorfor. Spioner ?.
Jeg følte meg noe ensom på stedet, men ble etterhvert kjent med distriktet og noen på de nærmeste gårdene. Ikke ante jeg at jeg hadde en kusine som bodde i Stokke. Det var Maren Olava, datter til onkel Olaf og Sofie Myhre. Den 7. juni var det festlig tilstellning i en idyllisk lund i utkanten av Stokke sentrum for å feire Flaggdagen i vakkert sommervær, - været var alltid vakkert dengang! Ellers var det veldig ofte dans på danselokalet Myrvang i Stokke sentrum, og der traff jeg iblant en av jentene fra Prestegården i Høyjord. Hun var hushjelp hos presten i Stokke. Iblant ble jeg invitert av Kristen over til Daniel Ramsund, bror til Gina, som hadde stor gård nær hovedveien mellom Sem og Sandefjord. Daniel og svogeren var riktig gode busser og hadde et stort antall gode historier på lager. Hotel Ullvin på Sem, som hadde musikk samt øl- og vinrett, var også et sted jeg oppsøkte iblant. Jeg husker det ble litt av en lynsjstemning blant folk utenfor da dørvakten kastet ut en beruset fyr. Han falt ned fra trappa og traff bakken med ansiktet i grus og stein så han blødde stygt.
Iblant syklet jeg til Tønsberg i fritiden, og en gang falt jeg for et brukt trekkspill hos Stenberg og kjøpte det på avbetaling. Jeg tror jeg spente kostbarheten på ryggen og syklet hjem som den lykkelige eier. Jeg hadde fått med meg et lærehefte, og med hjelp fra en nabo som spilte, lærte jeg noe, uten å forstyrre husfreden. Sætres Konditori på Sem lå høvelig til for en liten tørsteslukker under turene til Tønsberg. Én gang traff jeg Jørgen Blåsopp der.
Den 21. juni var det stor stas da “Sørlandsbanen” åpnet til Kristiansand. H.M. Kong Haakon og Kronprins Olav var med som passasjerer. På alle stasjonene underveis var folk møtt frem med flagg og hurrarop for de Kongelige. Stor stas var det også i Kristiansand med flagging i byen og salutt fra Odderøy festning.
Jeg hadde fri hver 3. søndag og syklet da hjem via Fossnes. Som regel tok jeg innom Feierhuset, som vi kalte det, hvor feier Andersen bodde. Han hadde to blidspente døtre, Ruth og Solveig, som var tvillinger og omtrent på min alder. Huset lå like ved veien og var litt av et møtested for ungdommen omkring. Senere på sommeren ble jeg kjent med Harda Eriksen som nylig var flyttet til Fossheim, hvor Ravndals tidligere hadde bodd, og fra da av var hun nr. 1. Noen ganger syklet jeg forbi Helene når hun gikk til Gravdal på sin fridag. Jeg tilbød henne å sitte på, men hun avslo alltid, selv om det var en mils vei å gå. Noe senere flyttet Nelly inn som hushjelp da Ester ventet sitt første barn. Nelly måtte gå gjennom mitt rom for å komme inn på sitt. Det fikk meg til å tenke på Lars Blåsopp som hadde vært i lignende situasjon og måttet gifte seg med piken, så jeg behersket meg.
Ut på sommeren merket jeg at jeg hadde fått noen hull i tennene, og det var kanskje ikke så rart etter mange år uten stell. Tannhygiéne var nesten et ukjent fremmedord den gang, særlig blant barn. Jeg minnes at jeg hadde tannverk alt i 6-årsalderen og at jeg en natt gråt av smerte. Far tok meg bort til medisinskapet som hang på nordveggen i dagligstua, fant frem jod og smørte godt på tannkjøttet omkring den vonde tanna, og det lindret godt. Jeg husker far sa at jeg hadde dårlig ånde, uten at jeg syntes det var urimelig, så vondt som jeg hadde i munnen. Tannverk var en ting som kom og gikk hos barn, uten at det ble vanlig å pusse tennene, og det var visst vanlig å sette inn gebiss i 40 - 50 årsalderen. Jeg husker lærer Brattestå gikk gjennom prosessen med å trekke sine tenner for å få inn gebiss. Og i den perioden slet han med å kunne snakke tydelig. På den tid var han neppe mye over 40 år. Jeg tror mor og far skaffet seg kunstige tenner i den alder, men jeg husker mor i sine yngre år hadde en tube Stomatol tannpasta i dragkista i stua og pusset tennene når hun skulle bort. Når de gikk til sengs, tok de gebisset ut og la det i et glass vann. Det var nok mange som ikke kostet på seg kunstige tenner, og jeg husker enkelte som hadde vært uten tenner så lenge at hakespissen nesten berørte nesetuppen når de spiste. Det var vanlig at de skar brødskiven i biter og bløtte dem i kaffen så de klarte å tygge dem med gommene. At brød den gang kunne være én eller flere uker gammelt, gjorde ikke saken bedre. Når tenner måtte trekkes, var det gjerne en eller annen i bygda som ble budsendt, og han kom med sin tang og vred og bente den dårlige tanna ut, som oftest med noe hyl og skrik. Vår nabo Mathias Svendsrød var tusenkunstner og tanntrekker. Far sendte bud på ham for å trekke tann på Aslaug, men da hun så tangen satte hun seg så kraftig til motverge at Mathias måtte gi opp. Noen brukte metoden å feste en hyssing mellom tanna og dørhåndtaket og vente på et rykk som besørget tanna. I 14 - 15 års alderen begynte vel de fleste å passe bedre på og rense tennene sine, men da var det allerede gjort mye skade. Hjemme hos oss hadde vi et enkelt og sunt kosthold og fikk veldig sjelden slikkerier, så vi var bedre stilt enn mange andre. Jeg husker en pike som ofte fikk søtsaker og mange hull som hun iblant tettet med tyggegummi. Da jeg i 17 -års alderen oppsøkte tannlege for første gang, blev det altså i Stokke sentrum, og det ble en dyr affære, selv om hver plombering kostet bare 8 kroner, gikk det med nesten en halv månedslønn. Fra da av passet jeg bedre på tennene mine.
Kona på Skarpeborge, Ester, var født Sørby, og den intellektuelle i familien. Hun var sang- og musikkinteressert og spilte ofte på pianoet sitt. Hun vakte også min interesse for god litteratur og lånte meg ofte bøker fra sitt rikholdige bibliotek. Serien av Elias Kremmer, (Anton Bernhard Elias Nilsen), var en av dem jeg likte best. Han skrev så herlig om det ramsalte seilskutemiljøet i Drammen og omegn. Jeg anskaffet meg også “Nøgle til 50 timer i Engelsk” og begynte å pugge språket. Jeg hadde lært meg litt sjømannsengelsk tidligere, og nå fikk jeg også stifte bekjennskap med engelsk grammatikk, - men med uttalen hadde jeg ingen til å hjelpe meg. 24. juni vedtok Stortinget loven om arbeidsledighetstrygd.
Innspurten med å bygge ferdig Fornebu flyplass hadde pågått med høyt tempo hele sommeren, og den 7. september kom den store dagen. Selve åpningen var en ganske uformell affære, og utenom selve programmet landet det et Junkers Ju. 52 fly fra Lufthansa for å prøve ut den Makadamdekkede landingsbanen og avlegge rapport til eget selskap og norske luftfartsmyndigheter. Frankrike meldte at Airfrance flyr rute Paris - Hongkong på 6 dager.
Jeg søkte stadig hyre på hvalfangst, så vel som vanlig skipsfart eller kofardi som det kaltes, men fikk aldri napp. Da høsten kom og min avtale gikk ut den 14. oktober, sa jeg takk for meg og ville prøve noe nytt. Jeg hadde likt sveiserjobben, men følte at livet måtte ha noe mer spennede å by på, og ikke minst en jobb som jeg slapp å arbeide nesten alle søndager. Det var kanskje noe uvørent gjort av meg i 30-åra da de fleste var glad over å ha en jobb, men med bra attest fra Fossnes var jeg ikke redd for ikke å få en ny sveiserstilling igjen før eller senere. Jeg bodde hjemme og tok tilfeldige strøjobber sammen med Erling, men forsømte ikke flere turer til Tønsberg for å søke hyre. Jeg var også borte i Østfold og så på en sveiserjobb, men syntes ikke den svarte til forventningene.
Også denne høsten var det stor basar på Døvehjemmet på Sukke i Andebu, hvor de loddet ut produkter laget av elever og andre ved Hjemmet. Basaren var høstens store begivenhet og ga muligheter for ungdommen fra hele distriktet å møtes. Noen syklet og noen gikk dit, veldig få kom i bil. Noen av oss spleiset på gjennomgangslodd som kunne være med i alle trekningene.
Det var i den tiden store forhandlinger hadde pågått i München mellom Mr. Chamberlain, England, M. Daladier, Frankrike, Herr Hitler, Tyskland og Signore Mussolini, Italia om Sudét-området, som Hitler krevde innlemmet i Tyskland. En loddspleis jeg var med på brukte vi navnet på disse fire politikere. Forhandlingene endte med at England og Frankrike atter ga etter for Hitlers krav og sviktet Tsjekkoslovakia fullstendig. Hitlers hærer marsjerte inn i Sudétområdet den 10. oktober.
SVEISER PÅ SKATVEDT.
Rent tilfeldig fikk jeg via far tilbud om jobb som sveiser hos Bache-Wiig på Skatvedt og slo til. Han var sønn av professor Bache-Wiig og hadde kjøpt Skatvedt Gård for å ernære seg som gårdbruker. Jeg kjente ham litt fra omtale, og det ble sagt at han, som begynner, drev landbruk etter kalenderen mer enn etter naturens fremdrift, og derved foretok seg de merkeligste ting, en av dem hadde vært å høste kornet etter så og så lang grotid, ikke modningstid.
Jeg flyttet til Skatvedt kort tid etter og ble installert i et sidebygg i et rom ved siden av Alf, en kar fra Døvehjemmet på Sukke i Andebu, som var gårdsgutt. Han var døvstum, men kunne snakke litt, og vi hadde ingen problemer med å forstå hverandre, - litt lærte jeg av døvespråket også. Fruen i huset het Erna og var riktig en fin dame, og fra Oslo! Ambjørg Skatvedt, som jeg kjente fra folkeskolen, var hushjelp. Herskapet inntok sine måltider i stua, og vi som utgjorde tjenerskapet spiste på kjøkkenet, grei ordning.
Fjøset var noe mindre enn det forrige jeg hadde stelt, men så måtte jeg også i tillegg til å stelle grisehuset, sørge for å kjøre melken ned til hovedveien og arbeide litt på gården mellom morgen- og ettermiddagsstellet i fjøset. Dette å kjøre melken kunne være noe problematisk da den hesten jeg brukte til dette ikke var skikkelig dressert og kastet seg ofte mot meg mot spilltauet når jeg kom med seletøyet. Når kjøretommene strammet det minste, kunne den helt umotivert rygge bakover. En gang jeg lot tommene henge, mens jeg løftet melkespannet fra vogna til melkerampen, satte den igang å gå bakover og endte sammen med vogna i lia nedenfor veien. Heldigvis kom baker Halvorsen fra Gravdal like etterpå, og i fellesskap fikk vi hest og vogn på rett kjøl uten skade på noen av dem. I løpet av vinteren kjørte jeg adskillige lass tømmer ned til tømmervelta ved bilvei og hugg ved for neste vinter ved å rydde i skogen, friskt og trivelig arbeid som fikk fjøslufta ut av lungene.
I helgene dro jeg iblant, sammen med annen ungdom, til dans eller møter på Haugar, litt av en distanse å gå, særlig hvis en fulgte en eller annen ungmø hjem til fjernere strøk. Noen ganger på sykkel til Sem eller Tønsberg på kino, eller at vi møttes nede på hovedveien med sykkel eller på ski. Ambjørg hadde fast følge med en kar fra Moland som var smed, og jeg var en del sammen med Harda. Alf gikk som regel til Døvehjemmet når han hadde fri. I oktober fikk Norge sitt første av 4 innkjøpte Caproni Ca.310 bombefly hjem til Kjeller. Flyene benevnes “Klippfiskflyene” da de ble kjøpt ved en byttehandel.
Den 9. nov. slapp Hitler løs sine bøller i Sturm Abteilung for terrorisering av jødene. Dette som hevn fordi en 17 år gammel jøde hadde skutt en ambassadesekretær ved Den tyske ambassade i Paris. Grunnen var at tyskerne hadde mishandlet foreldrene hans. S.A. drepte 91, lemlestet og arresterte jøder hvorav 35.000 endte i konsentrasjonsleirer. Samtidig ødela de synagoger og tusentals forretninger og boliger, visstnok 7 - 8000. Natten ble kalt “Krystallnatten.”
Den 20. november døde dronning Maud av hjertesvikt på et hospital i London i forbindelse med en galleoperasjon. Kong Haakon var hos henne da hun døde. Sørgesalutt på 21 skudd fra alle Norges festninger samt Horten. Den 22. november kom Dronningen hjem på båre med HMS. “Royal Oak” og de norske krigsskipene “Olav Trygvason”, “Ægir” og “Sleipner”. På Honnørbrygga ventet 100.000 mennesker på sin dronning for siste gang. Toralf Jørgensen tjenestegjorde da i Marinen og tok del i eskorten. Den 29. samme måned omkom 29 personer i en brann i Hegdehaugsveien nr. 32 i Oslo. Brannen hadde vært eksplosjonsartet da det hadde tatt fyr i dekorasjoner i anledning et jubilé.
Det første tyske hangarskip “Graf Zeppelin” med plass til 40 fly, ble sjøsatt i Kiel, og landets første 4-felts motorvei åpnet mellom München og Berlin.
En gang ut i desember brøt det ut “Munn og Klovsjuke” i distriktet, og det medførte mange restriksjoner for samferdsel. For oss som stelte med husdyr i fjøs og stall ble det en komplisert tid. Hvis noen fra smittesonen kom inn i frisk sone, måtte de “avluses” med en grundig omgang i steambad og greier. En eldre kar fra Vivestad som ved ubetenksomhet hadde krysset grensen, holdt på å sette livet til under slik en grundig rengjøring da han visstnok ikke hadde badet på noen år. Alt som hadde med levering av melk å gjøre, ble styrt av instrukser fra meieriene, men hva hester angikk, var det ikke så strengt, heldigvis, da de fleste var avhengig av transport med hest. Alle unødvendige tilstelninger og møter ble avlyst for å holde mulighetene for overføring av smitte på et minimum. De strenge reglene dabbet noe av etter hvert, og da julen kom, kunne jeg sadle den ene hesten og kjøre hjem for å feire julaften der. Ved Stulen tok jeg igjen Julie Medhammer som var på vei hjemover til Sjue for å feire julaften. Jeg bød på skyss som hun mottok med takk, etter å ha gått en anseelig distanse. Det var fint sledeføre og en klar fin kveld og gampen travet lystig ivei med bjelleklang. Julie gikk av ved Hålan, men hadde ennå igjen en halv times gange. Folk var ikke så redde for en times gange i den tid. Da jeg kom hjem, satte jeg hesten inn i stallen i et ledig spilltau da det var flere kuldegrader ute. Julaften ble feiret med de fleste hjemme, unntatt Knut som var den eneste som var til sjøs. Ut på natta sadla jeg på hesten og kjørte tilbake igjen. Bache-Wiigs hadde reist til familie i Oslo så Ambjørg og jeg rådde grunnen alene første dag jul. Annen dag, som tradisjonell festdag, møttes ungdommen på en hytte som en eller annen disponerte i Andebu. Julen gikk fort med en rekke sammenkomster ute eller hos noen som hadde “Hjemme-alene”-moro. Jeg husker ikke om det var noen feiring ved inngangen til det nye året. Det var heller ikke så vanlig dengang, årene gikk og kom likevel.
Hva hadde så hendt ute i den store verden i løpet av 1938? Urokråka Hitler hadde drevet en så aggressiv politikk at noen av européerne begynte å våkne litt, men stort sett lot de Hitler få sin vilje, så lenge det ikke gikk utover dem selv. Etter “Münchenavtalen” fikk Hitler’s tropper marsjere inn i “Sudétenland. Japan syntes de hadde tatt nok av Kina. dvs. et landområde litt større enn hele Japan, og dikterte fredsbetingelser, men Mao tse Tung og Chiang-Kai-Check avslo. USA begynte å våkne opp pga. urolighetene i Europa og startet litt opprustning.
ÅRET 1939
Jeg husker ikke hva ungdommen omkring i nærmeste område foretok seg i anledning inngangen til det nye året, men pga. “Munn-og-klovsjuken,” med pålagte restriksjoner for sammenkomster, antar jeg at vi feiret kvelden på en eller annen hytte eller hjemme alene moro.
Da herskapet kom tilbake fikk jeg også litt fri, som kompensasjon for arbeidstiden i julen, og da tilbragte jeg sikkert den tiden hjemme på Myhre. Med en månedslønn på 65 kroner måneden var det vel ikke så mye annet jeg kunne foreta meg. Det var bra is på Ilestadvannet og fint skiføre, og da hadde man jo alltids noe fore. Vi hadde som regel en brukbar skibakke for hopping oppe ved Svendsrød, men vi hoppet sjelden stort mer enn 15 meter i den.
Den 15 jan. annekterte Norge en del av Antarktis som var blitt utforsket og kartlagt i årene 1929 - 1937. Franco inntok Barcelona og gjorde klart for å ta hovedstaden Madrid. Hitler økte mobbingen av jødene og har nå drevet ut ca. Halvparten, dvs ca. 250.000 etter å ha ribbet dem for eiendom og andre verdier. Den svenske sosialdemokraten E.G.C. Brandt foreslo at Hitler får fredsprisen. Tyskland sjøsatte sitt største slagskip “Bismarck” i Hamburg. 30.000 spanjoler har flyktet til Frankrike. I mars marsjerte tyske tropper inn i Praha og Hitler har lurt vestmaktene igjen ved å bryte enda en traktat.
Under et foredrag i Oslo Militære Samfund den 6.3.1939, hevdet kaptein Øi fra Generalstaben at Norge kan bli utsatt for et totalt overraskende angrep, og at vi i så tilfelle er fullstendig uforberedt. Kapteinen høstet storm, Arbeiderpartiet kalte ham nærmest for landsforræder, så det bragte ham heller ikke noen heder fra ansvarlige myndigheter. Kaptein Øi var en høyt utdannet stabsoffiser fra bl.a. Frankrike, og han skulle få helt rett vel et år senere. Han var forøvrig en av de første som falt den 9. april, i en veisperring ved Grorud.
Samme måned marsjerte Franco inn i Madrid og ble gratulert av Hitler samt Mussolini som hadde hjulpet ham med millitære styrker.
Vinteren gikk videre med stell av besetningen. Og mellom øktene i fjøs, stall og grisehus, ble det også litt skogsarbeide. Det var et hyggelig avbrekk i fjøsrutinene én gang hver måned når Alf Nedreberg fra fjøskontrollen kom for å ta de nødvendige prøver av melkemengde og fettprosent. Alt ble loggført og ga samtidig grunnlag for justering av fórmengden, mest m.h.t. kraftforet. Nedreberg var en fin kar, og vi traff hverandre en del på ulike sammenkomster. Noen av mine plikter var også å kjøre til Borgen Mølle, eller Børjæ Møllæ som det het på bygde dialekten, med korn som skulle males, for deretter å hente det ferdige melet. Jeg måtte også sørge for at hestene var riktig skodd til enhver tid, hvilket ble utført av smeden på Sem. Hjemme på Myhre var det far og Hans som skodde hestene selv. Hesteskoene ble festet med søm, som hadde hode tilpasset hullene i skoen, etter at hestens høver i noen grad ble formet med hammer og kniv samt renset. Sømmene eller spikrene ble banket gjennom ferdige hull i skoen og ytterkant av hoven og bøyd på yttersiden. På vinterskoene ble det slått inn noen spesielle brådder. For å få gjort arbeidet måtte en kar holde hestens ben i passende stilling, og det fant den seg som regel i, uten å være urolig. Hjemme var det ofte min jobb å holde benet, men en dreven smed tok hestebenet mellom sine og gjorde jobben alene.
Fritiden ble brukt til litt av hvert, ikke minst til å pugge litt engelsk og lese bøker, enten kjøpt eller lånt. Jeg tror ikke at jeg noengang var på bibliotek og lånte bøker. Jeg gjennomførte også storparten av et korrespondansekurs i Elektrisitetslære i svakstrøm og et i Motorlære, samt leste alt det jeg kom over om fly. Det ble også brukt en del tid på å pugge trafikkregler, for jeg var nå gammel nok til å ta førerkort på bil. Jeg hadde kjørt både den gamle og den nye Forden så mye at jeg regnet med å kunne bestå prøven. Når vær og føre tillot, møttes flere av oss på ski om kveldene. Noen kvelder var jeg borte hos Gislerud på Skatvedt hvor jeg kjente Hans, Arthur og Ola. Jeg pratet også endel med Gislerud selv. Han var gammel hvalfanger og hadde mistet en hånd ved et uhell tilsjøs, men han var driftig med så mangt og gjorde mer med en hånd enn mange gjorde med to. Han drev kyllingoppdrett og noe gartneri ved siden av gårdsbruket og var bl.a. den første som lanserte gryteferdige kyllinger, - det slo godt an. De så langt mer delikate ut enn kylling med noe blodige fjær som måtte ribbes bort, hvilket medførte mye søl. Det kom en fremmedkar til bygda og arrangerte danseskole på Haugar, og de fleste av gjengen meldte seg på. Det var riktig artig sammen med så mye ungdom, hvorav jeg kjente storparten fra før. Noen ganger gikk vi dit, sparket eller fikk kjøre med en eller annen lastebil. Da kurset var over ble det holdt en kjempeartig avskjedsfest på Haugar.
Den 28. mars inntok Franco Madrid, og derved ble det et fascistisk land til i Europa. I april marsjerte Mussolini inn i Albania og okkuperte landet. Det gikk jo så greit, men Etiopia og mer land fristet.
Vinteren gikk og påsken kom uten at noen av oss dro på påsketur. Vi hadde jo alt det som hørte til på stedet, og så var det dette med økonomi og fridager for å kunne være på en hytte i flere dager. Jeg syntes jobben med å være sveiser var trivelig, men jeg holdt utkikk for noe annet da jeg ikke kunne fordra å arbeide på de fleste helligdager mens andre var fri. Å kaste på stikka hørte våren til, og i påsken var det ekstra mye av det. Ellers møttes ungdommen i helgene på Gravdal, én eller annen hytte eller veiskille. Den 1. mai åpnet kronprins Olav og kronprinsesse Märtha den norske paviljongen på verdensutstillingen i New York. Kronprinsparet var på en “Good Will Tour” i USA. Stort fremmøte av norskamerikanere.
Senere på våren ble det en del gårdsarbeid på meg, bl.a. lukking av dreneringsgrøfter på noen av jordene eller traene, som det het i bygda. Bache-Wiig var ekstra opptatt med gartneriet sitt og hadde nå fått en gårdsgutt som sammen med meg gjorde mye av våronna på gården. Den nye karen var riktig en børste. Jeg husker han satte sats av melasse og gjær, og da den var ferdig laget han destillasjonapparat av tre hermetikkbokser av ulik diameter, loddet på rør og dermed var apparatet klart. Det hele virket fint, men produktet var ikke av helt bra kvalitet. Med litt essens for grønn chatreuse blandet inn, smakte det ikke så aller verst. Riktignok kostet en flaske Dobbeltrensent kr. 3,75, men likevel pågikk det en del hjemmebrenning i både by og land i 30-åra. 17. mai ble feiret på Haugar, men jeg var ikke fri til å delta i feiringen før på dansen om hvelden.
Den 19. mai landet det første passasjerflyet,en Douglas DC-3 Dakota, på Fornebu. Det kom fra Stockholm.
På forsommeren var det også dyrskue som fant sted på Sukke i Høyjord. Bache-Wiig og jeg møtte frem med noen av de beste kuene, men jeg kan ikke huske at noen av dem ble premiert. Jeg husker best strevet med å leie to kyr hver etter veien helt fra Skatvedt og til Sukke. I juni ble det opprettet regelmessige flyruter mellom Europa og USA av Pan Am.
En dag i juni tok Håkon og jeg en kjøretime hver ved en kjøreskole i Tønsberg, og ble godkjent for å gå opp til prøve for førerkort. Vi var litt nervøse da flere av våre kamerater hadde dumpet under prøven, til tross for mye kjøreøving. Vi forberedte oss godt ved å sykle noe omkring i Tønsberg og merket oss alle trafikkskilter, hvilket heldigvis ikke var så veldig mange dengang. Da den store dagen for prøven kom, møtte vi opp hos bilsakkyndige. Sjåføren som testet oss var både saklig og grei. Håkon og jeg syntes at prøvene var enkle, og vi besto begge to kjøreprøven og teorien med glans. Vi fikk et bevis for “Bestått” og beskjed om at vi kunne ta med to passbilder og hente vårt sertifikat på politikammeret i Sandefjord. Det viste seg at den bilsakkyndige la mer vekt på teorien enn kjøreteknikken, og det kom oss tilgode da vi aldri hadde fått kjørt så mye som flere av kameratene våre som hadde fått kjøre de svære tømmerbilene titt og ofte, men de hadde lagt liten vekt på teorien. Den 19. juni mønstret jeg på politikammeret i Sandefjord med passbilder og bevis fra bilsakkyndige for å få mitt sertifikat. Etter litt venting utenfor kontoret, fikk jeg slippe inn i det aller helligste. Konstabelen som behandlet saken var litt sur og gretten og spurte om jeg hadde bevis på at de medbragte fotos var av meg. Da jeg spurte om hvordan det var mulig å få det, gryntet han bare og skrev ut det lille deilige, etterlengtede, grønne heftet som fikk nr. 2645. Lykkelig som en lerke tok jeg toget hjem med mitt nyervervede klenodium. Jeg har det fremdeles etter å ha fulgt meg under hele krigen og senere verden rundt, bl.a. luftveien i en arkivboks fra sheriffens kontor i Xenia, Ohio, til det falt ned et sted mellom Toledo og Detroit i en tornado våren 1975. Ved en feiltolking av loven hadde jeg nemlig måttet levere mitt norske sertifikat til Sheriffen da jeg tok ut Ohio State License, da man ikke hadde lov til å ha to sertifikater.
St. Hans ble feiret i Vivestad sammen med Harda og tre av hennes søstre med kjærester. Hans Kjærås, som var sammen med Margit, kjørte. Været var supert, og det var hele kvelden også. Bache-Wiig var ikke sen om å utnytte mine nye kvalifikasjoner da jeg fikk i oppdrag å bruke lastebilen hans for å kjøre poteter til Tønsberg og å selge dem på Høytorget. Jeg fikk solgt ca. 50 kg., og mønstret i fjøset til rett tid for ettermiddagsstellet etter et hyggelig avbrekk i daglige rutiner. Høyonna gikk unna i flygende fart, inntil været surnet litt så jeg måtte sette opp tre hesjer og fikk heldigvis god hjelp til å fylle dem med fint timotei-rødkløver høy. Bache-Wiig hadde en fin jordbæråker, men hadde store problemer med å høste den da han var fargeblind, så han måtte få hjelp av Paula som var leid inn for sommeren.
Han hadde etterhvert kommet til at fjøset lønte seg dårlig og planla nå å legge mer vekt på gartneridrift, så han mente det var best for meg å søke ny stilling i god tid. Jeg sluttet allerede 1. august, og så flyttet jeg hjem foreløpig. Far var ikke fornøyd med tingenes utvikling, men jeg hjalp til hjemme allerede første morgen etter hjemkomst med høstonna, og jobbet noe for Erling, bl.a. malte vi hytta til konsul Waalmann på Sjue. Jeg så også på noen stillinger som sveiser, bl.a. én på en gård med stort, nytt moderne fjøs i nærheten av Moss. Stillingen var bra betalt, men jeg hadde liten lyst til å fortsette som sveiser, målet var å få hyre til sjøs, helst på hvalfangst selvfølgelig.
En lørdag jeg kjørte far til Tønsberg med slakt, traff jeg Trygve Gran og gikk sammen med ham til arbeidskontoret for å søke hyre. Da jeg slapp frem til luka og spurte etter hyre, ristet ekspeditøren bare på hodet, så jeg spurte da etter sveiserjobb, og jeg ble øyeblikkelig sluppet inn. Det var rikelig med slike jobber, men jeg foretrakk å se tiden an. Da jeg kom ut på venterommet, var Trygve forsvunnet. Han sa senere at han trodde jeg hadde fått hyre og tok ikke sjansen på å bli hyret. Det hører med til historien at han senere på høsten fikk hyre på hvalfangst med “Rossen”, - og seilte ute under hele krigen og kom fra det med livet.
Den 25. aug avholdt Oslo 3 luftvernøvelser. Den 27. august fløy verdens første jetfly, en Heinkel He.178 med 750 km I timen. Et jetfly drives av en turbinmotor (reaksjonmotor) uten propeller. Den irske frihetsbevegelsen IRA, var for tiden meget aktiv i Storbritannia.
Så var det å vente igjen, og omsider fikk Ivar og jeg sette oss på liste for hyre på kontoret for Hvalfangstselskapet Rasmussen & Konow i Sandefjord. Vi syntes situasjonen var blitt noe lysere. Men det hadde den ikke blitt ute i Europa, hvor det trakk opp stadig mørkere skyer. Hitler krevde, skrek, truet og lovte for å få frie hender til å legge under seg den del av Europa han måtte ønske, og England og Frankrike som kunne ha stoppet ham, var i tvil og ga etter på bekostning av andre nasjoner. Omsider skjønte de glupeste politikerne at dette bar galt avsted og garanterte, under de verst tenkelige omstendigheter, for Polens og Tsjekkoslovakias frihet. Hitlers appetitt på land hadde imidlertid økt etter alle innrømmelser i den grad, at han uten betenkeligheter angrep Polen den 1. sep. kl 04.45 om morgenen. England og Frankrike måtte for skams skyld stå ved sine forpliktelser og erklærte Tyskland krig den 3. september. Tyske veltrenede panseravdelinger og et velutstyrt flyvåpen mot polske soldater og kavaleri med ynkelig utrustning, valset ivei mot Warszawa. Den 17. september angrep Den røde armé Polen fra den andre siden, og så delte de to blodtørstige bøllene, Hitler og Stalin, det ulykkelige landet mellom seg. Den annen verdenskrig var igang!
Mange sjøfolk og hvalfangere visste hva krig til sjøs var og fortrakk å bli hjemme, og det medførte at Ivar og jeg ble oppringt fra hyrekontoret og ble bedt om å møte til forhyring snarest, - vi var overlykkelige! Vi møtte på kontoret i Sandefjord den 16. sep. og ble hyret på Flk.Vestfold, Ivar som messegutt og jeg som dekks/mess, fremmøte den 30.sep. kl 09, avreise 30. sep. Lønnen var 65 kr. pr. måned og 0,75 øre pr. fat. Vi fikk utbetalt kr. 35 kroner på forskudd. Dette tegnet bra. Vi var yre av glede, følte oss som kapitalister og tok en halv øl til middagen, en uhørt luksus, før vi reiste hjem. Vi ordnet med legeprøve, dåpsattest og pass i flygende fart og derpå bar det til Magnus Larsen hvor far og mor kjøpte utstyr for hvalfangst. Knut var konsulent.
Vel var ikke nyhetene fra frontene og sjøen lyse sett fra de Alliertes side, men vi fant ikke dette så alvorlig at det skulle hindre oss i å nå våre ønskers mål - å bli hvalfangere. Knut mønsret på en av fangstbåtene til Flk. “Solglmt”, Håkon Dahl på Flk. “Southern Empress” og Erling Rohve på “Terje Vigen.” Senere mønstret Hans og Håkon på Flk.”Ulysses”. Tenk at 5 brødre og 2 svogere skulle være i isen samtidig. Nå var vi virkelig en hvalfangerfamilie!
Den tyske krigsflåte hadde hittil senket ca. 30 skip uten varsel, bl.a.det engelske passasjerskipet “Athenia” med 1.400 pax + crew ombord, vest for Irland. 112 mistet livet..
Den videre gang av min ungdomstid er beskrevet i “Hvalfangst og Krig.”
Når jeg ser tilbake på sommeren 1939 med fred og frihet, må den nok ha vært den lykkeligste - før Ragnarokk brøt løs….
