Arvid Askjem

_

_

Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.

Brekke Hovedgård

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel: "VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON." Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen. Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957. Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

---

DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde. Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på. Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset. Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

  A- pulver, som var vaskepulver.
  B- såpe, som var til å vaske seg med.
  Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel, og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur. Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag. Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania. Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø. Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland, og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord. Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad. Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien. De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna. eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet. Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette, og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang". Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe. Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten. Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården. Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats. I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda. Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere. Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal. Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal, Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side Bertrand Bakerød Bind III 94.? Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192 Helge Dahl 1911 Bind III 295 Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548 Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685 Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163 Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370 Rolf Isaksen 1922 Bind III 72 Hans Kristiansen 1911 Bind III 30 Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426 Ragnar Møyland 1920 Bind II 487 Arve Pettersen 1921 Bind II 462 Harald Strandskog 1918 Bind III 730 Harald O Sundset 1901 Bind III 192 Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer. Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

   Arvid Askjem.