4 691
redigeringer
Endringer
ingen redigeringsforklaring
'''80 Østre Høyjord'''
'''Navnet''', som også er sognenavn, må i gammelnorsk tid ha hatt formen ''Haugagerði'' «innhegnet jordstykke, hvor det ligger flere hauger». Se ellers under sognenavnet i Kulturbindet, s. 5.
En gang langt tilbake i tiden har nok Høyjord vært én gård, og må da ha vært en svær eiendom. Men gården har vært delt alt i middelalderen, for allerede i et diplom av 17/6 1374 (D N XI, s. 57, et av de eldste vi har fra Andebu) heter det om et rettsmøte at det holdtes på «den vestre gården på Høyjord»
[[Fil:080.00.00.diplom.jpg]]
Diplom dat. 25. okt. 1388 (DN VIII, 264) vedrørende rettigheter bøndene på Høyjord hadde i Kjerra-fisket i Lågen.
(i væstre stofuonne aa Haughagiaurdi). Og det ser ut til at Høyjord har vært delt i 3: Østre Høyjord, Vestre Høyjord og Prestegården. Det bruk som i 1575 i Pouel Huitfeldts stiftsbok ennå kalles Høyjord (Hougierdt), må nemlig p.g.a. den oppgitte smørskyld (3 bpd.) være den gård som fra slutten av 1500-tallet kalles ''Prestegården'' (s.d.) og som da tidligere har vært en del av Høyjord.
Kildene gir oss noen få opplysninger om bønder på Høyjord i middelalderen, og dokumentene handler om rettigheter i Kjerrafisket i Lågen. Et diplom av 25/10 1388 (D N VIII, s. 264) meddeler at Gunleik Alfsson har solgt til ''Halvard Ormsson'' Høyjord så mye av Kjerra-fisket som han hadde arvet etter sin brorsønn Gunleik; Halvard betalte Gunleik 10 mark i penger for fisket. Og i 1398 solgte Vigleik Dyresson til Halvard Ormsson den del av Kjerra-fisket som Lardalsbøndene Alf på Ingjaldstad (Engelstad) og Sølver på Tanum hadde eid. Et diplom dat. Høyjord 3/11 1449 (D N VIII, s. 364) behandler skiftet av arven etter ''Eilif Jonsson'' mellom hans barn, sønnen ''Anund Eilifsson'', g. m. Lifa Ellingsdatter, og dennes barn samt Eilifs datter Sigrid, g.m. ''Peder Neridsson''. Anund og Peter fikk hver 3 øresbol i Kjerra-fisket.
Før 1667 ble både Østre og Vestre Høyjord regnet for fullgårder. Men de var ikke like store; Østre Høyjord var størst og i gammel tid ble den derfor undertiden kalt Store Høyjord. I 1667-matrikkelen står Østre Høyjord fortsatt som fullgård, mens Vestre Høyjord ble satt ned til tredingsgård.
'''Oldtidsminner.'''
Ifølge «Vestfolds Oldtidsminner» finnes på Østre Høyjord 3 gravhauger. Derav ligger de to like nord for delet mellom Høyjord og Aulesjord, ved siden av hverandre og i flukt med haugene på nabogården Aulesjord. Den ene, som ligger lengst mot syd, er 8 m i tverrmål og forholdsvis høy; den er rund og urørt. Den andre er ca. 12 m i tverrmål og ganske lav og ligger ca. 10 m fra foregående. Det er gravd litt i haugens topp. Midt på haugen ligger en flat steinhelle av størrelse 1 x 1,5 m.
Den tredje gravhaugen ligger på Høyjords-Enga (gnr. 80, bnr. 25). Den ligger ca . 300 m vest for husene, er avlang og ca . 12 x 10 m stor. Den ligger på en naturlig høyde og i lauvskog. Haugen er temmelig høy; halvparten av den er gravd bort ved grustaing, antagelig til veigrus.
'''Skylden.''' Østre Høyjord var fullgård. Den gamle skyld synes å ha vært 1 ½ skpd. mel. Men det er noe vakling. I 1630- og 40-åra oppgis blandet skyld, 3 bpd. smør og ½ skpd. mel, iflg. L. Berg et forsøk på å få innført smørskyld, som holdtes for å være den gjeveste skyldenhet. Skylden kan tidligere ha vært høyere, for i en jordebok fra 1625 settes Østre Høyjord i 2 skpd;
Underbruket ''Steinshagen '' hadde i gammel tid 3 høns i skyld.
I 1667-matrikkelen beholdt hovedbølet sine 1 ½ skpd. tunge i skyld; Steinshagens 3 høns ble endret til 2 ½ lispd. tunge. 1838: 8 daler 20 skill. 1888 og 1904: 16 mark 7 øre.
'''Matrikulerte bruk.'''
*1838: 12 *1888: 24*1904: 28 *1950: 57 '''Antall personer.''' *1711: 6. *1801: 12. *1845: 52. *1865: 68. *1891: 67.
'''Andre opplysninger.'''
*1661: Skog til brenneved og gjerdefang. *1667: Skog til noe hustømmer og annen smålast. Noe rydningsland til engens forbedring, som leilendingen er pålagt å opprydde. Humlehage has.
*1723: Skog til husfornødenhet og noe sagtømmer. Fehavn hjemme. Temmelig god jordart.
*1803: Fornøden husskog og havn.
*1865: 4 av brukene har skog til husbehov, 5 til ved og gjerdefang, 1 har ingen skog. Av gran og furu kan alt i alt årlig selges skogsprodukter for 23 spd. De fleste bruk har tilstrekkeilg havn til besetningen. Brukene er for det meste lettbrukte, et par dog noe tungdrevne.
Østre Høyjord hadde sag, som nevnes første gang 1635 og 1636, da det er skåret henholdsvis 240 og 120 bord. I 1689 er det besiktelse på saga, som «ved ulykkelig ildebrann er avbrent». Omtrent samtidig hører vi at Østre Høyjord (sammen med Øde Sønset) skjærer på Sukke-saga, som iflg. det kgl. påbud av 1688 var blitt «privilegert», I de følgende år hører vi ingenting om Høyjordssaga. I 1712 kalles den «Ø-Saugen» dvs. «saga på øya»). Den nevnes ikke blant de «uprivilegerte» sager 1 i 1720 og utover. Men i 1741 fikk Erik Jakobsen Østre Høyjord bevilling på 840 bord årlig skur, og saga nevnes også i 1750-åra.
I åra 1798—1803 var det en langvarig rettssak mellom oppsitterne på Østre Høyjord og Øde Sønset angående dam- og sagrettighetene. Ole Pedersen Sønset krevde at oppsitterne på Østre Høyjord, Ambrosius Akselsen og Aksel Ambrosiussen, skulle nedrive halvdelen av den dam og damstokk de hadde bygd i Høyjords- eller Sønset-elva og innrømme ham halvdelen i fossen m. v. I 1799 ble avsagt dom som ga Ole medhold. Dommen ble imidlertid anket av Østre Høyjords oppsittere. Det ble flere rettsmøter og en vidløftig vitneførsel, hvorav syntes å fremgå at «Høyjords-øya» fra. gammelt tilhørte Høyjord og at Sukke og Høyjord ved liten vannstand brukte sine sager annenhver dag, mens Sønset-saga bare var blitt brukt når det var overflødig vann. Saken gikk til oberbirkeretten, hvor endelig dom falt 6. aug. 1803, og den gikk mere mer i Høyjords favør: Dammen og fossen skulle være Høyjords eiendom alene. Dog kunne Sønset benytte dammen når det var vann i overflod, ved å anbringe en renne i den øverste kant, mot å delta i dammens vedlikehold. Iflg. Oscar Bergh kan man enda se det dype sporet som var brent ned i fjellet så det ble plass til renna.
I 1816 holdtes besiktelse over «Østre Høyjords utskipningssag». Den hadde ett blad, og det kunne skjæres høst og vår. Skogen var temmelig uthugget. Gårdene omkring hadde egne sager, så av disse var det bare Sønset som leverte litt tømmer (men Sønset leverte også til Sukke-saga). Saga måtte ofte stå 14 dager i den beste skurtida for overvann. P.g.a. skogens ringhet kunne årlig bare skjæres 6 tylfter tømmer. — I 1820 heter det at Østre Høyjord har vannfall, hvori nu er en sag og kvern felles med Sukke.
Saga tilhørte oppsitterne etterat etter at disse ble selveiere; dog eide på 1800-tallet Abraham Andersen Sukke og sønnen Anders parter i fossen og saga.
Østre Høyjord hadde ei lita ''flomkvern'', som nevnes fra midten av 1600-tallet. Den hadde i skyld ½ lispd. tunge. I 1723 heter det at kverna er til husbehov, og den har bare M1/4, malningsvann, da den må dele med Sukke og Øde Sønset.
Trolldatteren rakte Asgeir et stort drikkehorn, som var rikt beslått med gull og fylt med mjød. Han lot som han ville drikke, men slengte isteden innholdet ut. En dråpe falt likevel på hestens lend, og den var så sterk at den svidde av både hud og hår. Asgeir sporet hesten sin og red avsted så fort han kunne. Men da han var kommet så langt som bortover mot Tveitan, hørte han at Kjelloll-trollet kom settende etter for å få igjen drikkehornet sitt. Men da sto Tveitan-trollet klar og ropte til Asgeir: «Ri alæ vend og tværæ teig, søk kresten jord, du ærme mann!» geir så gjorde, han red over pløyd mark og på tvers av teigene. Han hørte hvordan trollet kom etter, men Asgeir var raskere, og snart tumlet han inn over kirkegårdsmuren ved Arendal-sogns kirke og var berget. Trollet torde ikke komme der, men det lyste den forbannelse over Asgeir at hans ætt skulle menes (lide skade) i tredje ledd. Slik gikk det også, gården gikk ut av ætten i tredje ledd. Nye folk flyttet inn på Høyjord, og troll-hornet gikk fortsatt videre fra far til sønn i flere hundre år, men så kom det en annen slekt på gården, og hornet ble borte. Men etter sagnet skal det fremdeles være på Høyjord, og engang skal det finnes igjen.
__TOC__