Add a comment

• Skalleberg - Thursday, February 22, 2024 at 17:34:59

  Hytta i Hoksrød.
  Ser at det har vært brannøvelse/nedbrenning av gammel hytte i Hoksrødveien i dag.
  Under finner du et minne fra denne hytta fra påsken 1945.
  Det er slik min mor, Rannveig Andresen født Hotvedt (1927-2018) har skrevet dette ned.
  Den samme historien var også stort slått opp i Tønsbergs Blad en gang på 1990-tallet, men da fra andre kilder.
  Vi har i ettertid snakket med datteren til den personen som «fikk traumer» - det stemmer nok.
  Her er mors historie:
  Det var påsken 45, Randi, min kusine og jeg skulle tilbringe påsken på hytta med Helene Leirpoll, som var ansatt hos oss i butikken og hadde bodd hjemme hos oss, som «anstandsdame».
  Helenes bror, Halvdan Leirpoll, var forpakter på Herreskjelbred i Høyjord. Han hadde avtalt med Helene om å komme på besøk på hytta.
  Hytta lå, og ligger, noen hundre meter fra Moland, tvers over dalen for Døvehjemmet.
  Ut på dagen kom han i følge med en «skaugutt», som flere gårder i Andebu hadde boende, da unge gutter skulle innkalles til arbeidstjeneste. De rømte da hjemmefra og fikk bo som «tjenestegutter» på gårdene med fingerte navn. Vi hadde selv en boende hjemme hos oss, navnet har jeg glemt, han var fra Slagen.
  Til å begynne med var det jo spennende med et nytt bekjentskap, men etter hvert reagerte både Randi og jeg på hans oppførsel. Han «kjekket» seg vel mye syntes vi, ved å vise oss forskjellige «kampgrep» bl. annet. Som jøssinger hadde vi lært en sang som vi da skulle lære videre til ham som gikk på «Jag ä’ en liten påg från Skåne», men var omskrevet: «Jeg er en liten frau fra Tyskland – på høye hæler føler jeg meg vel---».
  Ganske snart etter begynte han å mase på Leirpoll. «Skulle ikke vi bort til nabogården å spille kort?»
  Vi ble ganske lettet både Randi og jeg og vi «kledde på ham» lue og diverse. I mellomtiden pratet Halvdan med Helene, noe vi ikke syntes var noe spesielt, og de dro av sted.
  Nå var det sånn at flere av ungdommene hadde hørt at vi var på hytta, og det kom en del på besøk. Det var påske og ikke mye annet å ta seg til. Offentlige fester var jo forbudt.
  Vi spilte grammofon og danset og pratet, og reagerte ikke da på at Helene var litt stille. Men ut på kvelden gikk døren på kjøkkenet opp, og vi fikk se en geværkolbe stikke inn og etter hvert kom en gjeng m/ geværene klare. Husker ikke nå hvor mange, men de omringet oss med geværene i stilling.
  Vi trodde det var nazister som kom for å ta skaugutten, men var vel mest lammet, men så sier Helene «de har dratt bort til nabogården Moland».
  Det første jeg tenkte «Hun har bodd hos oss, og vi har ikke visst at hun var nazist» og ble ikke minst redd. De forsvant ut og sier i det de går «Ikke et eneste ord om dette, ellers vil det bli represalier, eller vi måtte bringes til Sverige».
  Da først, etter at de var forsvunnet, fortalte Helene at Halvdan var stoppet på veien ned fra Høyjord av en som ba om å få snakke med ham på tomannshånd, og fikk forklart at han de hadde boende som «skaugutt» var de ganske sikker på var en provokatør og skulle tas hånd om og sendes over grensen til Sverige og ba henne fortelle hvor de befant seg,
  Ikke lenge etter hørte vi skudd.
  Ganske snart kom Halvdan tilbake og fortalte at gutten var skutt da han forsøkte å flykte.
  En av sønnene på Moland måtte ta seg av å få begravet Idland, og han ble fraktet til et grustak et stykke fra gården og ble begravet der (noe som jeg tror gav vedkommende traumer senere).
  Vi reagerte jo med gråt både Randi og jeg og skjemtes over vår reaksjon da han og Halvdan dro, da vi «kledde på ham» for å få ham av gårde, og nå var han død!
  Ellers dro Halvdan ned og fortalte historien til mor og far.
  Det som er litt skremmende var at tredje påskedag kom det tyske soldater inn i butikken hvor Kolbjørn, Helene og jeg befant oss og spurte om det var Kolbjørn som eide hytta v/ Moland, de hadde brutt seg inn!
  Etterpå sa Helene at jeg var blitt drivhvit i fjeset og holdt meg fast i disken. Heldigvis gikk det bra.
  Men var tyskernes besøk på hytta tilfeldigheter?
  
  
  Her er litt av det som sto i avisa:Skulle ikke snakkes om
  20-åring fra Rogaland likvidert
  Mor og søstre oppsøkte Andebu etter krigen
  
  Andebu: - Likvideringen skjedde som en ren henrettelse på et jorde på Moland i Andebu. Det forteller Aksel Haugan til Tønsbergs Blad.
  Han snakker om 20 år gamle Eivind Idland fra Rogaland som måtte bøte med livet i Andebu 2. april 1945. Ifølge oppslagsverket «Våre Falne», utgitt av den norske stat etter krigen, var denne likvideringen en misforståelse. Likvideringen av Eivind Idland i Andebu er lite omtalt i etterkrigslitteraturen.
  - Den skulle ikke snakkes om, sier Aksel Haugan.
  Tønsbergs Blad tok kontakt med Haugan da vi fikk tips om at det skulle ha foregått en likvidering i Andebu mot slutten av krigen. Aksel Haugan er en person som har god greie på lokalhistoriske forhold i sin hjembygd. Omstendighetene rundt likvideringen av Eivind Idland har han godt kjennskap det. Han
  var like i nærheten da det skjedde. Han horte de dødbringende skuddsalvene.
  
  Oppsøkt
  - Jeg husker godt denne dagen. På ettermiddagen kom gårdsbestyreren på Herreskjelbred sammen med en ukjent mann på min egen alder (20 år red. anmrk.) hit til Haugan. De spurte om jeg ville være med bort til Moland for å spille kort. Vi pleide nemlig å sitte i bryggerhuset på denne gården å spille kort under krigen. Jeg svarte at jeg ikke hadde tid akkurat da. Jeg måtte stelle fjøset for kvelden. Jeg lovet imidlertid gårdsbestyreren, som jeg kjente meget godt, og den ukjente at jeg skulle komme etter når jeg var ferdig med dette arbeidet, sier Haugan.
  - Jeg tror det gikk rundt en times tid før også jeg gikk etter de andre til Moland. Like før jeg kommer frem til gården hører jeg en skuddsalve. Det var ikke til å unngå. Det var nemlig fra et kraftig våpen. Etterpå har jeg hørt at det var en maskinpistol som ble brukt. Jeg hørte hvor skuddene kom fra, og lurte på hva i all verden som foregikk. Etter en kort stund hørte jeg en skuddsalve til. Så ble det stille. Helt stille.
  - Jeg så ikke selv hva som skjedde. Men jeg har fått det fortalt av noen av dem som var til stede og så alt sammen. Blant annet av gårdsbestyreren som hadde vært innom på gården vår og spurt om jeg skulle være med.
  - Hva har de fortalt?
  - Jeg er blitt fortalt at man hadde samlet seg rundt kortbordet på gården. Spillet var kommet i gang. Plutselig kommer det bevæpnede folk inn i rommet og spør etter den ukjente. Han blir nevnt ved navn. Jeg husker ikke hva navnet var, men jeg tror det var Idland. De som kom inn i rommet, og som snakket norsk, var bevæpnet. Før noen rekker å reagere, kaster den ukjente mannen seg ut av vinduet og begynner å løpe over jordet. Det blir skutt en salve etter ham. Han faller om og blir liggende. Han later som om han er truffet. De som skjøt er ikke helt sikre. De begynner å gå mot mannen for å undersøke om han virkelig er truffet. Det er han imidlertid ikke. Han reiser seg opp og løper videre. En ny salve blir skutt etter ham. Denne gangen blir han truffet. Han faller død om, sier Aksel Haugan.
  
  Gravd ned
  Aksel Haugan forteller videre at han senere samme dag – et stykke ut på kvelden – gikk forbi et sandtak som tilhørte gården han kommer fra, Haugan gård.
  - Da jeg kom til sandtaket, observerte jeg at to menn, som jeg kjente godt, holdt på med å grave ned liket av den unge mannen som tidligere på dagen var blitt likvidert. Jeg hilste på dem og gikk videre. Siden ble ikke denne likvideringen snakket om i Andebu. Mange visste om hva som var skjedd, men det skulle ikke snakkes om. Folk var tydeligvis redde, forteller han.
  - Likvideringen her i Andebu skjedde i påsken 1945. Altså like før freden kom. Dette var på våren. Et stykke ut i mai skulle vi ha kuene ut på beite. Det begynte å bli varmt i været. Derfor ble det en stram
  lukt i sandtaket hvor liket av unge mannen var gravd ned. Dette merket kuene, og de begynte å rote i sanden. Dermed kommer også det nedgravde liket frem i dagen. Jeg varsler umiddelbart min far. Jeg gjorde ham samtidig oppmerksom på at dette var noe jeg visste om. Han blir svært overrasket over at jeg visste om denne likvideringen, og at jeg visste at liket var gravd ned i et sandtak på gården vår. Han var nemlig også klar over dette. Det at både far og jeg visste om det samme uten å være klar over den andre kjennskap til saken, viser hvor lite slike ting skulle snakkes om under krigen.
  - Hva var årsaken til at dette ikke ble snakket?
  - Vi lærte tidlig under krigen at det var best å holde kjeft. Det ble etterlevet. Folk holdt kjeft fordi de var redde. De var redde for at det kunne tilstøte dem selv eller andre noe hvis de snakket, sier Haugan..
  Han forteller videre at hans far meldte ifra til politiet om likfunnet.
  - Politiet kom og tok med seg liket som ble gravd frem. Mer skjedde ikke. Det ble ikke satt i gang noen etterforskning. I hvert fall ikke som vi merket noe til, sier Haugan.
  Gripende
  Aksel Haugan forteller også om en gripende opplevelse knyttet til denne historien. - På ettersommeren, jeg mener det var i august, kom det plutselig en bil inn på gårdstunet vårt. Den var
  den lokale drosjebilen. Ut steg en ukjent kvinne og to piker. Kvinnen spurte om det var på denne gården en mann var funnet nedgravd. Det kunne vi bekrefte. Den unge mannen var hennes sønn og de to pikenes bror. Hun spurte om vi kunne vise dem stedet hvor han ble funnet. Jeg fulgte henne og døtrene til sandtaket. Her tok hun frem en pose, som hun fylte med jord og sand fra stedet hvor han hadde ligget. Dette skulle hun ta med seg tilbake til Rogaland. Hun skulle ha det i graven etter sin unge sønn. Han var nemlig blitt kremert i Tønsberg, og det var ingen som hadde tatt vare på asken. Derfor ville hun ta med seg denne jorda. Dette var en gripende opplevelse. En opplevelse jeg har tenkt mye på i årene etter krigen. En opplevelse jeg egentlig aldri er blitt helt ferdig med. Jeg ser fremdeles for meg den sorgtunge kvinnen som roter i jorda for å ta vare på minnet etter sin sønn.
  - Har du noen formening om hvem som sto bak likvideringen?
  - Overhodet ikke. Vi visste jo ikke noe om mannen som ble likvidert. Vi vet heller ikke hvorfor han ble likvidert eller hvem som gjorde det, sier Aksel Haugan til Tønsbergs Blad.