TREKK FRA DET RELIGIØSE LIV
Lislegård forklarte at han ikke hadde tigget på denne turen, men innrømte at han nok under en reise for et par år siden hadde måttet gjøre det, da det var dyrtid i landet og intet arbeid å få.Hans Nielsen Hauge, som levde fra 1771 til 1824, er den største religiøse legpredikant vårt land har hatt, og hans virke satte dype røtter etter seg i norsk kristenliv landet over. Hauge og hans trosfeller preket vekkelse og omvendelse til nytt liv. Seremonier og sakramenter var for dem ikke hovedsaken, og troen alene var ikke avgjørende, den måtte kjennes på sine frukter, måtte vise seg i et godt og virksomt liv. Hauge selv var en praktisk mann, arbeidet sammen med sine meningsfeller utrettelig for å reise nye bedrifter og satte igang ny virksomhet rundt i landet. En innsats som kan spores helt nedover til våre dager.
Legpredikantvirksomhet var dengang forbudt ifølge konventikkelplakaten av 13. januar 1741, og Hauge og hans tilhengere var som bekjent stadig utsatt for rettslig forfølgelse, som bl. a. for Hauge selv resulterte i hard og lang fengselsstraff.
Vi vet fra Hauges egne skrifter at han var i Tønsberg i 1797, og en av sine første lengre reiser foretok han til fots fra Holmestrand og nedover i Vestfold. Også senere holdt Hauge oppbyggelsesmøter i noen av Vestfoldbygdene, og hans bevegelse slo særlig rot i Ramnes og Andebu. Om han selv noen gang har vært i Andebu, er visstnok hittil ikke fastslått med sikkerhet. Men bl. a. av et par samtidige rettssaker får vi kjennskap til haugianernes virksomhet i Høyjord først på 1800-tallet og navn på noen av bevegelsens tilhengere der. I det følgende skal vi kort berette om dette.
Den 15. april 1803 ble det på tingstedet Kjelleren (visst i Stokke) holdt forhør over Torbjørn Larsen Lislegård. Lagrettemenn var Villum Villumsen Aulesjord og Anders Villumsen Høyjord. Lislegård var siktet for å ha holdt almueforsamlinger i Høyjord anneks og ellers flakket om som løsgjenger. Lensmannen, Erik Helliksen Berg, hadde pågrepet ham og fremstilte ham «uden Baand og Fængsel». Arrestanten var 38 år gammel, født i Rollag i Numedal, og hadde nå med sin familie bopel på Bomenga under Sem i Eiker.
Lislegård forklarte at han var kommet til grevskapet helligtrekongersdag samme år og hadde arbeidet på tre gårder i Hof, på Eikenes, Hostvedt og Hulebakk, hvor han hadde påtatt seg noe plankeskur. Sist langfredag var han så kommet til Høyjord for å snakke med Aksel Ambrosiussen Østre Høyjord om noe tømmerarbeid han skulle gjøre for ham.
Da han var kommet til Høyjord, sendte Aksel Høyjords kone, Gunhild Olsdatter, bud med en liten pike til atskillige i bygda om de ville komme til Høyjord for å høre Guds ord. Ved 4-tiden forsamledes der endel mennesker av begge kjønn, og Lislegård leste da for dem Guds ord til trøst og oppbyggelse, dels av bøker, dels av brev fra Hans Nielsen Hauge og dels utenatlærte bønner. Likeså sang man salmer av Hauges salmebok, hvorav endel almuesfolk i Høyjord eide eksemplarer. Lislegård hadde ikke selv skaffet folk disse bøkene, men han antok de kunne ha kjøpt dem av Hauge selv og hans bror, som hadde reist gjennom grevskapet med slike skrifter. Når det gjaldt Aksel Høyjord og hans kone, så mente han å vite at de hadde fått sine bøker ved Hauges papirmølle på Eiker, hvor det fantes opplag av slike, og hvorhen de hadde foretatt en reise.
Da Lislegård hadde holdt sin «forelesning», ble han og en stor del av almuefolket bevertet på Høyjord. Om kvelden fulgte han Aksels svoger Erik Nes hjem til Nes og ble der om natten. Morgenen etter ba Erik ham holde lesning og bønn i hans hus, det ble igjen sendt bud til naboene, og Lislegård leste av Guds ord, holdt bønn, og det ble sunget salmer. Både på Høyjord og på Nes hadde det vært til stede en mann fra Lardal ved navn Ole Olsen Nordby, som også Lislegård hadde holdt lesning hos og hos hvem han hadde overnattet mellom skjærtorsdag og langfredag. Utpå dagen påskelørdag dro så Lislegård ned til Sukke, og tenkte så å reise videre til sin sønn på Hvitstein i Fon, men nettopp som han skulle dra avsted, kom det bud fra lensmannen at han skulle komme til ham på Høyjord, da han hadde noe å snakke med ham om. På Høyjord sa lensmannen til ham at han hadde ordre fra greven om å arrestere alle legpredikanter av Hans Hauges tilhengere, og derfor måtte han forkynne arrest over ham.
Han forklarte videre at han hadde hørt at en person ved navn Ole Vold for 4 uker siden skulle ha vært i Høyjord og holdt lesning. Denne Ole Vold arbeidet ved papirmøllen på Eiker, som tilhørte Hans Hauge med familie. Ved denne møllen arbeidet mellom 20 og 40 mennesker av Hauges tilhengere, som kom og reiste etter noen dagers eller ukers forløp, alt etter behovet for arbeidskraft ved møllen. De brukte sin tid dels til å reise rundt i landet og lese Guds ord for folk som ønsket å høre dem, dels til arbeid ved møllen, hvor man i alminnelighet arbeidet uten daglønn. Lislegård hadde dog fått 12 skill, dagen, da han var fattig og hadde kone og barn å forsørge.
Endelig nevnte Lislegård at også en pike fra Hulebakk i Hof ved navn Gunhild Jakobsdatter var reist til Høyjord ved denne anledning etter innbydelse av Aksel Høyjords kone. Hun var tilhenger av Hauge og leste brever og sang skrevne salmer på Høyjord.
For øvrig hadde arrestanten atskillige av Hauges brever i avskrift, og noen beretninger angående syner og drømmer; disse brevskaper tok administrator i forvaring. Dessuten hadde han hos seg endel skrifter og brev som han hadde holdt forelesninger av for almuen, nemlig «Christelig Lære» av Hans N. Hauge, atskillige «Samlede Afhandlinger og Psalmer» av Do., «Betragtninger over Verdens Daarlighed» av Do., Sang og Brev av Do., «Doctor Thaudini(?) Omvendelseshistorie», og «Udtog af Bibelsk Historie».
Første vitne var Aksel Ambrosiussen Høyjord, som forklarte at arrestanten en natt samme vinter hadde losjert hos ham. Aksel kjente ham ikke da, men han hadde gitt seg ut for å være tilhenger av Hans N. Hauge, og hadde lest for vitnet og hans familie om kvelden. Da de skiltes, hadde Aksel bedt Lislegård komme innom hos ham hvis hans vei igjen falt på de kanter. Dette hadde da formodentlig vært grunnen til at Lislegård nå sist langfredag var kommet til Høyjord. Vitnet hadde samtykket i at det ble sendt bud til de omliggende gårder, «siden han fandt megen Trøst og Opbyggelse i Læsningen af Hans Houges Bøger og hans Tilhængeres Prædikener». Ellers forklarte Aksel seg stort sett i samsvar med arrestanten. Annet vitne var Aksels hustru Gunhild Olsdatter, hvis forklaring stemte overens med hennes manns. Hun tilsto at det var hun som hadde innbudt piken Gunhild Jakobsdatter fra Hulebakk i Hof.
Deretter vitnet Erik Abrahamsen Nes, hvor Lislegård hadde overnattet og holdt nytt møte etter lesningen hos Aksel Høyjord, og Eriks nabo, Pål Helgesen Nes, som etter innbydelse sammen med sin familie hadde deltatt i møtet hos Erik. Hverken disse eller de øvrige vitner, Hans Evensen Sjue, Abraham Rolfsen Sukke og piken Ingeborg Kristoffersdatter, hadde noe særlig mere å tilføye. Dermed var forhøret slutt.
Ti dager senere, den 25. april 1803, holdtes så tukthusrett over den siktede Torbjørn Larsen Lislegård. Lagrettemenn var nå Aksel Evensen Skjelbred og Hans Abrahamsen Søndre Sønset. Lislegård ble dømt for løsgjengeri og for å ha gitt seg av med å samle almuen i Høyjord anneks i den hensikt å holde prekener for dem. Hans forkynnelse hadde vært full av «mørke begreper», og han hadde innprentet almuen «fordommer som hindret almennyttig opplysning». Straffen var fengsel på vann og brød; fengselsoppholdets lengde skulle fastsettes av den militæravdeling som domfelte tjente under. Dessuten skulle han betale saksomkostninger.
Saken ble imidlertid påanket til overbirkeretten, som i møte på Jarlsberg hovedgård 15. oktober samme år underkjente dommen av 25. april og henviste saken til militær domstol. Hva det endelige resultat ble, har ikke kunnet bringes
på det rene.**********
Vi har også rettsreferat fra en annen liknende sak samme år.
Den gjaldt Peder Paulsen Haga fra Eiker (vanligvis kalt Peder Paulsen Sanden), som i likhet med Lislegård var siktet for løsgjengeri og derunder å ha holdt forsamlinger for almuen i Høyjord. Det ble holdt forhør over Haga på Kjelleren den 18. november 1803. Lagrettemenn var også her Villum Villumsen Aulesjord og Anders Villumsen Høyjord, og forhøret ble ledet av sorenskriver i Søndre Jarlsberg, Jens Christian Berg.
Lensmannen, Erik Helliksen Berg, som etter ordre fra greven hadde arrestert Haga, fremstilte ham for retten «uden Baand og Fængsel». Haga forklarte at han var 39 år, eide en part i gården Haga i Eiker hvor han var født, var gift og hadde to barn. Han hadde forrige vinter vært i Kristiansand sammen med flere av sine venner for å slutte kjøpekontrakt om boktrykkeriet der, som en Hans Tordsen Bakkerud skulle kjøpe. Nå hadde han påny vært dernede for å avslutte handelen, og hadde til denne reise øvrighetens pass, utstedt av amtmannen i Buskerud. På hjemveien hadde han vært innom hos Even Lingum i Tjølling, og Even og hans kone hadde fulgt med til Gjerstad i Kodal. Even var blitt med videre til Høyjord, hvor de onsdags kveld tok inn hos Aksel Ambrosiussen Høyjord, kjent som tilhenger av Hauge. Der var kommet tilstede atskillige mennesker, men i hvilket ærend visste han til å begynne med ikke.
Administrator spurte så om det var tilstede noen fruentimmer for å predike for dem overensstemmende med Hans Nielsen Hauges lære. Haga svarte at det var en pike der ved navn Gro, omkring 20 år, som var fra Hallingdal og nå skulle til Kristiansand for å holde hus for førnevnte Hans Tordsen. Videre var der en pike fra Hedemarken, Kirsti Bakkerud, som Haga hadde sett på papirmøllen på Eiker, hvor hun hadde arbeidet et års tid. Da han kom til Høyjord, satt disse pikene og arbeidet. Arrestanten mente at grunnen til at så mange mennesker var forsamlet, måtte være at de var kommet for å tale med den bekjente Hans Nielsen Hauge, som var i vente, men ikke den gang kom dit. Deretter begynte pikene å holde taler, og siktede holdt slutningstalen. Han visste ikke hvem som hadde bedt disse menneskene komme sammen. Men om kvelden, ved slutten av talen, kom lensmannen og arresterte ham. Hvor det var blitt av de prekende piker, som også skulle vært arrestert, visste han ikke. Haga tilsto at han på sin reise tillike hadde den hensikt å forkynne Guds ord for alle dem som ville høre det av ham, men han hadde bare talt på Lingum, Gjerstad og Høyjord.
Første vitne var Jakob Åsmundsen Sønset, 27 år og tjenestegutt hos en enke på Sønset. Da han hørte at det skulle være forsamling på Høyjord, fikk han lyst til å høre den slags taler, som han aldri tidligere hadde overvært. Da han kom til Høyjordgården, fant han hos Aksel Ambrosiussen endel mennesker forsamlet, og flere kom til etter hvert, men antallet kunne han ikke sikkert si. Da han kom inn, var der et par fruentimmer som sang og siden begynte å tale, men han skjønte ikke stort av hva de sa. Siden talte den arresterte Peder Paulsen fra Eiker, men han husket ingenting av innholdet. Han visste heller ikke hvor det var blitt av de talende piker.
Dernest vitnet Ole Pedersen, 32 år gl., gårdbruker på Nordre Sønset. Han var av lensmannen blitt anmodet om å følge med til Høyjord for å arrestere de personer som skulle holde preken der. Vitnet trodde at talen var slutt da de kom inn hos Aksel Ambrosiussen. Med lensmannen fulgte stevnevitnet Tor Lerskall. Etter lesningen tok lensmannen Peder Paulsen med til Ole Sønset, hvor de ble natten over. Torsdag morgen forlot så lensmannen Sønset, og førte arrestanten med seg.Tredje vitnet var Tollev Andersen Aules jord, gårdbruker og 30 år gl. Han var av Jørgen Rasmussen Aulesjords kone (Berte Abrahamsdatter) blitt underretter om at det skulle holdes forsamling hos Aksel Ambrosiussen, hvis kone hadde bedt Jørgens kone å innby dem hun traff som kunne ha lyst til å høre preken eller tale der. Da han kom inn hos Aksel, fant han et stort antall mennesker forsamlet. Om møtets forløp forklarte han seg i samsvar med de tidligere vitner.
Nils Torgersen, 25 år, tjenestegutt hos Klaus Høyjord, og Anders Paulsen, som var 18 år og tjente hos Marte Ingebretsdatter Østre Høyjord, visste intet å anføre i tillegg til det som Tollev Aulesjord hadde forklart.Deretter fremkaltes Aksel Ambrosiussen Høyjord, i hvis hus forsamlingen var blitt holdt. Han hadde vært i skogen den dagen, og da han kom hjem, hørte han at hans kone hadde lovet begge de omtalte piker og Peder Paulsen hus for natten. Dette hadde han selv heller ingenting imot. Han visste ikke om hans kone hadde sendt bud etter noen, men mente det bare var ryktedes at disse folkene var kommet dit og at det var oppbyggelse i vente. Endel mennesker var alt kommet da han kom hjem fra skogen, og flere kom til. Mere visste han ikke å forklare, og da lensmannen erklærte at de andre tilkalte ikke ville kunne gi ytterligere opplysninger i saken, ble forhøret avsluttet.
Administrator besluttet da på grunnlag av det fremlagte følgende: Da Peder Paulsen Haga ved sitt pass fra foresatte sivile øvrighet hadde godtgjort at han hadde vært på reise og heller ikke hadde vært så lenge underveis at hans hensikt først og fremst kunne ha vært å holde prekener og forsamlinger, fantes det ingen grunn til å betrakte ham som løsgjenger. Hva derimot den tale angikk, som han hadde holdt på Høyjord, da syntes samme å stride mot den allernådigste forordning av 13. januar 1741 (dvs. «konventikkelplakaten»), men hvorvidt han derfor burde komme under tiltale, måtte overlates til øvrighetens videre forføyning.
Amtmannens reisepass ble levert tilbake til Haga, likeså hans pass som dimittert landevernsoldat, men en kopi av den siste ble vedlagt sakens akter.
Hva den endelige utgang på saken ble, vet vi foreløpig ikke.
**********
Av det foregående synes det rimelig å slutte at Aksel Ambrosiussen Høyjord's hus har vært et betydelig, ja antakelig det betydeligste sentrum for haugianer bevegelsen i bygda.
Dette skyldes nok ikke minst hans hustru Gunhild Olsdatter, som må ha vært en kvinne av uvanlig åndelig styrke og var en framtredende haugianer. Dette framgår bl. a. derav at hun (jeg holder meg her til Odd Frøners artikkel i «Tønsbergs Blad» for 28. mars 1963) hører til de trosfeller som på anmodning av Hauge selv har bidratt med «vitnesbyrd» eller «bekjennelser» i tredje del av Hauges skrift «Om religiøse Følelser og deres Værd» fra 1817. Gunhild var født 1766 og ble gift med Aksel Ambrosiussen ca. 1791. De levde i et lykkelig og harmonisk ekteskap og hadde 5 barn sammen. Gunhild beretter i sin «bekjennelse» bl. a.: «Aar 1800 havde min Mand kjøbt en Bog, kaldet «Forsøg til Afhandling om Guds Viisdom»; da sagde han at Bogbinderen fortalte om en Bondedreng fra Østlandet, som var bleven særdeles opvagt, og gjorde Bøger; da læste jeg vel i den, og fik en Smag af Sandhed, som var uimodsigelig i mit Hjerte, og glædede mig over, at noget kunde forbedres endnu i Verden, som jeg før af Vantroe ei kunde tro.» Den boken hun her taler om, var et av Hauges første skrifter.
Men sitt virkelige åndelige gjennombrudd fikk Gunhild i 1802 ved møtet med «en pike fra Numedal»; muligens er det den Gro som i rettssaken mot Haga omtales som «en pike fra Hallingdal». Og deretter begynte hun å holde oppbyggelser både i hjembygda og i andre bygder, og vant overalt stor tillit ved sitt elskverdige og menneskelige vesen. En god venninne av Gunhild var den fremtredende haugianer Sibylle Kristoffersdatter Sørum (1772—1837), som var fra Langved i Vivestad og kom til å bo på Sørum i Våle. Omkring 1817 flyttet Gunhild med sin mann og sin familie til Lier, hvor hun døde i 1834.
Det er i det hele verdt å legge merke til hvor stor rolle kvinnene åpenbart har spilt i haugianerbevegelsen, særlig kanskje i dens første utviklingsfase.Mens vi taler om haugianerne i Andebu, er det naturlig å nevne at en av bevegelsens fremste ledere i distriktet stammet fra Andebu, nemlig Kristoffer Evensen Kjønnerød, som var født på Herre-Skjelbred i Høyjord. Han ble av Hauge selv innsatt som «eldste». Det fortelles at Hauge også skal ha utpekt hans første kone, en enke på Kjønnerød, som var mere enn 30 år eldre enn han selv. Kristoffer kjøpte Kjønnerød i 1804 og bodde der til sin død i 1864, 82 år gl. Med sin annen kone, den tyve år yngre Marit Kristensdatter fra Kvam i Nord-Fron, hadde han 4 barn. Kristoffer nøt stor anseelse i Ramnes og bygdene omkring, og det var han som i dette distriktet forvaltet arven fra Hauge, sammen med en noe yngre framtredende legpredikant, Nils Kristoffersen Heierstad (1814—77). Og åndsstrømningene fra Hauge og disse hans arvtakere fikk stor betydning for det senere religiøse liv i Vestfold, både for indremisjonskretsene og ikke minst for den i 1871 grunnlagte Jarlsbergske frimenighet, som består den dag i dag under navnet «Det evangelisk-lutherske Kirkesamfund» (se ndfr. avsnittet om dissenterne).
(Etter Ole Bråvoll.)
Ved skoleloven av 1860 ble det innført nye fag i skolen, bl. a. geografi, historie og naturfag, og dette reagerte de mørkt religiøse sterkt imot. Men særlig reiste de motstand mot P. A. Jensens nye lesebok, som de fant var fælt «ugudelig». Noe av det verste var Bjørnsons fortelling om Bård skolemester, og så folkeeventyrene og sagnene. En god del, særlig i Høyjord, men også noen i Andebu, kunne ikke godta denne «verdslighet» i skolen til fortrengsel for religionsundervisningen, de meldte seg ut av statskirken og stiftet i 1871 den Jarlsbergske frimenighet. Dens medlemmer kalles til daglig «dissentere».
De bygde sin egen kirke på Hauganskogen, nord for Andebu prestegård. Der var det stille og fredelig. Trolig i 1920-åra engang ble kirken flyttet til Høyjord, litt nord for Skaug. Kanskje fordi de fleste av menigheten hørte hjemme i Høyjord. Dissentermenighetens kirker har ikke spir, ingen kirkeklokker, intet orgel eller noen pynt inne. De har ikke egen kirkegård, men bruker den som hører statskirken til. En av deres egne er prest. Han har ingen spesiell presteutdannelse, og han har ingen prestedrakt.
En av menigheten, ikke seminarutdannet, er skolelærer, og et tilbygg ved siden av koret i kirken ble brukt som skolehus. Tidligere hadde de omgangsskole. Som skolefag hadde de fra først av nesten bare religion, etter Luthers katekisme, Pontoppidans «Sandhed til Gudfrygtighed» og Volrath Vogts bibelhistorie. De hadde lesning i testamentet og Bibelen, og så litt skrivning, regning og salmesang.
De holder i det lengste på alt gammelt og unngår alt nytt som de mener kan være uheldig. Da andre folk i bygda begynte å bruke gardiner for vinduene, var det en mote de ikke kunne være med på. Ifra gammelt hadde alle kvinner hekter i klærne sine. Da det ble alminnelig med knapper isteden, så var det en forfengelig mote, som de måtte holde seg fra. Knappene pyntet og pralte mere, og all stas var synd. Det varte også lenge før kvinnene deres begynte å bruke hatt istedenfor tørkle på hodet.
Dissenteren hadde lenge mot alle slags maskiner, fordi de tok arbeidet fra folk. Men etter hvert har de tatt i bruk både symaskiner og de vanlige jordbruksmaskiner. Men i det lengste brukte de mannfolk til å dra hakkelmaskinen og liknende.
Sykkelen var en vederstyggelighet, særlig når kvinnfolk brukte den. Men nå har de for lenge siden kommet etter og bruker telefon, sykkel, bil og elektrisk lys som andre.
Etter skoleloven av 1889 må dissenterne ha alle borgerlige fag i skolen, og de må hvert år holde prøve for skolestyret i den bygda de hører til, for å vise at de har hatt de fagene som er bestemt i skoleloven. Men selv om de stadig følger den vanlige offentlige skoles planer og pensa, bygger de i sitt livssyn uavkortet på Bibelen og de gamle bekjennelsesskrifter. Luthers lille katekisme og Pontoppidans «Sandhed til Gudfrygtighed» (hvis 759 spørsmål konfirmantene fremdeles blir spurt i) er fortsatt grunnpillarene i dissenternes oppdragelse av de unge.
(Etter Ole Bråvoll).
Ifra før vår tid var det mye mørk pietisme her. Den hadde nok flere årsaker, men skyldtes vel delvis en noe ensidig utvikling av visse sider av Hans Nielsen Hauges virksomhet. Om Hauge selv har vært i Andebu, er man ikke sikker på.
Noen mener at lensmannen var etter Hauge på Hynne, enten nå Hauge ble arrestert eller hvordan det var.
Otterbech, som var prest i Andebu 1830—62, hadde en kapellan som hette Kiønig. Kiønig var svært mørk, og han skapte en vekkelse her. Disse mørke kalte seg vanlig selv, og ble av andre med kalt «omvendte», «vakte», «stille» eller mest vanlig «leserær». De styrte langt på vei åndslivet i bygda og var aktet av alle. De ledende i vår tid var lærer og bankkasserer Ole Sørensen, Gulli, gårdbruker Abraham Kolkinn, skolelærer Abraham Nilsen Skarsholt, og senere Andris Hallenstvedt. Alle sammen var strenge kristne.
Det ble holdt mye bibellesninger og oppbyggelser. Det hørte med for alle å gå i kirken og på religiøse møter, enten en var troende eller ikke, så den som ikke gikk på møter ble nærmest uglesett. Presten holdt bibellesning og fasteprekener her og der på gårdene om kveldene, både om søndagene, på mishelgedager og ellers. I 1860-, 70- og 80-åra ble det holdt mange oppbyggelser, både av tilreisende predikanter og av bygdefolk. De utenbygdsfra som prekte mest her var Ole Langeland, Julius Skau, Johan «Svenske», Nils Mo og Hans Chr. Klavenes. De sa fra om neste oppbyggelse ved muntlig beskjed fra mann til mann, eller de sendte beskjed med skolebarna.
Samlingene, som de ble kalt, begynte gjerne kl. 7 om kvelden, når fjøsstellet var unnagjort for dagen. Først sang de en salme og så ble møtet åpnet med bønn. Deretter sang de utenat en åndelig sang, og predikanten leste en tekst fra det gamle eller det nye testamente. Davids salmer ble mye brukt. Predikanten ga seg mindre av med å greie ut om selve teksten. Hovedsaken var å få fram formaningen som lå i den. Nesten alltid snakket han mye om helvete, og han fremstilte det så grusomt som mulig, slik at folk tok til å gråte. Til slutt sang de en salme, og ved 9-tiden var møtet slutt.
I 1870- og 1880-åra ble det mere og mere vanlig «å be igjen», å be kjente og gode venner å bli igjen etter møtet for å få mat og kaffe. Det ble holdt vennemøter også, alltid med en ulærd predikant. Disse møtene var for vakte og for dem som holdt på å bli det. Da hørte det alltid med at alle fikk mat og kaffe.
Som prøve på hvor strenge de var, kan nevnes at da det i begynnelsen av 1870-åra ble spørsmål om å få ovner i kirken, så sa en av de vakte at det var da helt unødvendig, fordi den som preket skulle preke slik at folk holdt seg varme ved det.
Blant de skrifter som var av betydning for disse strenge kristne, kan nevnes «Menneskets Hjertes Speil, fremstillet i ti Figurer over den indvortes Tilstand», og Chr. H. Müller (kapellan i Stokke): «Prædikener og Breve», samlet af O. Sørensen, Horten 1887. Müller var venn og meningsfelle av kapellan Kiønig i Andebu.
Av misjonsforeningenes historie.
Av Harald og Olav Holand.
Hans Nielsen Hauge kom i høy grad til å sette sitt preg på det kristne livet, særlig utover bygdene. Da legfolk senere fritt kunne tale Guds ord, kom mange til å åpne sine hjem for kristne forkynnere, interessen for misjonsarbeidet ble vakt og nye foreninger ble stiftet.
En av de eldste misjonsforeninger i Andebu var
Andebo og Kodal missionsforening.
Den ble stiftet 28. november 1858. Foreningens første styre besto av: Kapellan C. A. Kiønig, Hans Chr. Skarsholt, Peder Osmundsen Gallis, Lars Iversen Holand og Nils Skarsholt.
Denne foreningen kom til å virke i mange år, vesentlig ved husmøter.
Andebo Kvindeforening
ble stiftet på gården Møyland, 2. juni 1866. Etter foreningens lover skulle medlemmene komme sammen den første lørdagen i hver måned, som regel kl. 2 ettermiddag. Slike foreninger ble også dannet i Østre og Vestre Kodal. De sto tilsluttet Jarlsberg Fellesforening for den Indre misjon. I 1953 besluttet begge foreningene å gå sammen under navn av:
Kodal Hedningemisjons forening.
Møtene holdes som regel i hjemmene, men i Vestre Kodal blir ofte Hvitstein bedehus benyttet.
Andebu indremisjonsforening
kom i stand den 24. april 1898 og foreningens første styre var: Bankkasserer Ole Sørensen, sogneprest Thaulow, kirkesanger P. Nilsen, lærer Hodnebø og lærer A. Ljosnæs.
Foreningen lå nede fra 1910 til 1925.
Søndre Andebu Misjonsforening
som senere ble Vestre Andebu Misjonsforening, ble stiftet hos Kr. Eriksen, Solberg, den 10. januar 1922. Kr. Eriksen ble også foreningens første formann.
Vestre Andebu indremisjonsforening
ble stiftet på Torp skole den 22. mars 1924 med 18 innskrevne medlemmer. Det første styret besto av: Martinius Mailund, Klara Trolldalen, Karen Anne Askjem og Henny Skarsholt. Etter 2 år ble Th. Aspelund valgt som ny formann og sto som leder i 27 år.
Foreningen kunne senere overta sitt nye bedehus som ble innviet 17. okt. 1937.
Kodal indremisjonsforening
ble stiftet på Øvre Hønsvall den 16. februar 1918. Den står tilsluttet Jarlsberg Fellesforening for den Indre misjon.
Hans K. Hønsvall, Hans P. Trollsås og Hans Svartsrød var det første styret i foreningen. Omkring år 1920 ble det dannet en ny indremisjonsforening i Kodal med lærer Størkersen som formann. Denne foreningen sto tilsluttet Vestfold krets av Indremisjonen.Andebu har også flere foreninger som er med i misjonsarbeidet blant våre sjøfolk.
Høyjord sjømannsmisjons forening
kom i gang den 5. juni 1914 med 25 medlemmer. Foreningens styre besto av: Kjøpmann O. G. Grini, John Ytterbø, lærer Rasmus Brattestå, Sofie Myhre, Margit Nes og Bergljot Trolldalen.
Ti år senere ble den delt i Østre og Vestre Høyjordsjømannsmisjonsforening.
Kodal sjømannsmisjonsforening
ble stiftet den 12. mars 1907 med 50 medlemmer. Det første styret i denne foreningen var: Edvard Trevland, lærer Lund, Hella Hvitstein, Johanne Trevland og Thora Prestbyen.
Andebu sjømannsmisjonsforening
ble stiftet i 1940. Vestre Andebu har også hatt sin sjømannsmisjonsforening som en del år har vært ledet av Astrid Ellefsrød.
I Andebu har det også vært en god del kristent arbeid blant bygdens ungdom. Den 28. april 1901 sammenkalte sogneprest Thaulow til et møte på Andebu prestegård. Det ble da besluttet å danne en kristelig ungdomsforening. Foreningen tok navnet:
Andebu Menighetsforening for Unge.
Den skulle stå tilsluttet Norges kristelige ungdomsforbund.
Den første årsberetning viste at foreningen hadde 89 medlemmer og det var holdt 13 møter og flere fester.
Thaulow sto som foreningens formann til 1905 da han flyttet til Stokke. Sogneprest Frost var formann i 14 år til 1919.Foreningen hadde en god håndskreven avis, et sangkor samt en liten boksamling. Sogneprest Riddervold ledet foreningen i den tiden han var i Andebu, likeledes sogneprest Hafstad i noen år.
I 1930 sluttet foreningen sin virksomhet.