Trekk fra arbeidslivet før i tiden
og skyllet tre ganger før de la klærne på grasbakken eller isen. Bankinga røynte hardt på knapper og hekter, men klærne ble rene. Så trømte de luten av karet, vasket det og la klærne oppi og kjørte hjem. Da var det ikke godt å greie mere den dagen. Fingrene var såre, og det kalde vannet gjorde dem valne og stive. Dagen etter kokte de vann og hadde over de rene klærne i karet. Så vrei de opp ett og ett plagg og hengte det opp til tørk på lange, godt vaskete granstenger. De andre kvinnfolkene hjalp til med å henge opp tøyet.Dunning (dugnad) og hjelpsomhet i grannelaget.
De hadde dunning når det trengtes mye folk, f. eks. når de skulle bryte opp et jordstykke, ved kjøring av stein eller materialer, ved husbygging og dambygging, lauving, karding, filleklipping (det siste har vært i bruk helt ned til vår tid). Ved dunning fulgtes ikke grannelaget. Etter dunningen var det selskap med god servering og mat og drikke, og dans og nok også av og til en del fyll. Selskapet var betalingen for arbeidet. Det varte aldri mer enn én dag.
Ole Gusland fortalte at han hadde vært på et par lauvdunninger i Stein: Vi skulle arbeide en hel dag hver. Arbeidet kunne gå over flere dager, for det var ikke sikkert alle kunne komme samme dag. Siden skulle det være fest en kveld, og da var jo alle der samtidig. På festen var det kaffe og mat, spellmann og dans. Det var mest ungdom, gutter og jenter, som var med på lauvdunning. Guttene hugg ned trær, jentene brakk kvistene av. Intet bestemt grannelag fulgtes ved slike dunninger, den som hadde lyst, kunne gå. Det ble gjort kjent at det skulle være dunning, og så avtalte ungdommen seg imellom om de skulle gå.
Kristian Kristoffersen Nøklegård fortalte at han i 1882 var med på en dunning på Østre Flåtten: Jeg var 17 år den gangen. En stor ny tømret bygning skulle kjøres til Tønsberg. Den står der enda, like nedenfor Egenes-gården. Da vi kom tilbake, ble det fest som varte fra middag den ene dag til middag den neste. Vi fikk middagsmat, varm aftensmat og nattmat. Der var øl og brennevin, og 4 spillemenn spilte til dans: to fioliner, klarinett og fløyte.
Hjelpsomheten i grannelaget var helt enestående, fortelles det fra Trolldalen. Hendte det en ulykke med dyr eller folk, kom de fra nabogårdene ubedt for å yte hjelp. Var noen av en eller annen grunn blitt forsinket med onnearbeidet, var det alminnelig at granner som var ferdige med sitt, ubedt kom for å hjelpe til med å kjøre inn høy eller korn, o. l. Det var også helt vanlig å låne av hverandre. Alt dette gjaldt da de «nærmæste grennæne». Disse skikkene holdt seg til Treschows tid i Vestre Andebu.
Og Oscar Bergh fortalte fra Sønset at det der var et ualminnelig godt grannelag. Det var som en vedtatt sak at ingen i grannelaget måtte sulte eller ha det vondt. Spurtes det at noen trengte hjelp eller en annen håndsrekning, kom de med mat, melk, klær eller hva det nå var som trengtes, eller de hjalp til med arbeid. De hjalp hverandre f. eks. bestandig i onnene. Den som først ble ferdig, hjalp naboen eller andre som enda hadde avling stående ute.
Etter Oscar Bergh.
Det er ikke så godt å skjønne hvordan kvinnene kunne få utført all slags finere arbeid om vinterkveldene, for til belysning hadde de i eldre tid ikke annet enn talglys og tyristikker. De siste brente i åpne ovnsdører og på plater. Talglysene ble støpt på gårdene, dels i form, når de skulle være mere til stas, dels ved at veken ustanselig ble dyppet i smeltet talg, til lyset var tykt nok. De tynneste lysene ble kalt pråser eller pissedåser, og kunne vel være oppimot så tykke som de små julelysene vi har nå til dags. Men det var skrøpelige greier. De tykkere lysene sto i messingstaker eller jernstaker. Jeg kan ikke huske å ha sett noen bruke tranlamper. I fjøslyktene, som gjerne var av tre, senere av blikk og med mange hull som i et rivjern, bruktes pråser.
Jeg husker far kjøpte den første parafinlampen på Sønset. Det var en liten stålampe med alminnelig veke. Han hadde også med fra byen en flaske parafin, og ga oss en påminnelse om at det var dyre dråper. Den skulle vel også vare vinteren over. Det var et svare strev med å få alt i orden, så lampen kunne brukes. Og med uhyre forsiktighet ble de dyre dråpene, som etter sigende skulle gi ild, heldt på. Endelig kom far med en brennende tyristikke fra grua og fikk tendt på. Det ble først ikke noe videre lyst, men det var iallfall en flamme. Så satte far glasset på, og da skjedde et mirakel. Hele kjøkkenet ble lyst, vi syntes nesten det var som det ble klare dagen. Vi var veldig forundret. Dessverre kunne ikke lampen brenne svært lenge om gangen den første tiden, av hensyn til den kostbare oljen. Alle på gården hadde vært til stede da lampen ble tent. Vi var alle veldig imponert. Lampen varte lenge. Senere fikk vi stettlampe med kuppel, skal tro om det ikke var rundbrenner også. Den pyntet godt opp i stua.
På de større gårdene hadde de storvask høst og vår, til jul og til sankthans. Der hvor de hadde bryggerhus («bryggers») tok de vasken der, andre brukte kjøkkenet. Skittentøyet ble lagt i bløt opptil 8 dager i forveien i rent vann eller med litt lut i. Luten kokte de av aske. Bjørkeaske var best, for klærne ble så hvite av den. Bokaske var nok sterkere, men luten ble litt rødfarget, og klærne ble ikke så hvite når de brukte den. Lutgryta trengte ikke å koke lenge, og når den var kokt, måtte den stå og klarne. Det øverste laget av bunnfallet ved lutlaging ble tatt bort, resten, som var mere sandaktig, ble brukt til skuresand eller pussemiddel.
De begynte med vaskinga fra morgenen av med å gni ett og ett plagg i varmt vann mellom fingerknokene. De hadde litt lut i vannet og gned litt grønnsåpe på, men den kostet penger, så de måtte spare på den. Skinnet gikk av knokene ved denne gniinga, og lut og såpe svei i sårene. Til en litt stor vask var det vanlig å være to. Da gikk det hele mere lystig for seg med prat og sang hele dagen. De vrei opp hvert plagg etter hvert, smurte litt såpe på de verste flekkene, og la det i bøykekaret eller såen. Dette var et lagget kar med hull og tretapp i bunnen. Plaggene skulle ligge glatt og pent i karet og fylle godt ut. Når gryta med lutvann kokte, tok de ei øse og helte det varme vannet over klærne i bøykekaret. Når vannet sto over klærne, tappet de det av i ei bøtte og slo det tilbake i gryta. Det brant hele tiden under gryta, så lutvannet kokte fort igjen. Så slo de det på ny over klærne, og slik holdt de på og tappet og slo over en 8—10 og opptil 15 ganger, etter som husmor ville ha det. Dette het å bøyke.
Av all denne kokinga og øsinga ble det mye damp i rommet. Når de åpnet døra, ble det så sterk skodde at de ikke så hverandre der inne. Den siste lutporsjonen sto på klærne natta over. Ble de ikke ferdig på én dag, så fortsatte de dagen etter. Til slutt tok de ut tretappen, tappet av luten og kokte og slo den over klærne for siste gang. Flere karer bar karet utpå høysleden eller langsleden, etter som føret var.
De tok med bankekrakk og banketre til hver vaskekone og kjørte avgårde til bankestedet ved elv, bekk eller vann, eller ut på isen, etter som det passet. De tok ett og ett klesplagg hver, banket det på krakken, skyllet det i vannet, banket
Når de skulle vri laken og lange duker, var det nødvendig å være to. Det er uråd å holde et så stort plagg stramt, uten at det vrir seg. Den vrien kalte de «vogge». Kom den akkurat på midten, var det ingen fare, men det var sjelden. Det het at den som fikk vogga nærmest seg skulle først få en liten. De visste vogga ville komme, og så prøvde begge to å få den over på den andre. Dette tullet de mye med og moret seg over.
Når da klærne var tørre, skulle de trekkes. Da måtte de også være to, en i hver ende som dro med begge hender. I 1800-åra var det nok bare noen få store gårder som hadde steinrulle.
Banketre,
Nedistua på Haugberg. Fot. Stig Anfinsen.
Ellers brukte de mangletre. Hos Hilda Solum var det et mangletre som var laget og antagelig også malt i 1844 av klokker Per Gåserød, f. 1777. Rullinga tok lang tid med mangletre. Klærne ble dynket før de ble rullet. Etterat de var rullet, skulle de tørkes igjen og til slutt legges bort i kister. En storvask tok derfor en ukes tid fra først til sist.
Vask av barnetøy, strømper og annet slikt småtteri tok de på kjøkkenet og kalte det klattevask. Men storvask sto de fra gammelt alltid ute med, både sommer og vinter, iallfall med skyllinga.
De la klærne i bløt i svakt lutvann dagen i forveien. Da de fikk soda, kunne de bruke litt av den. Morgenen etter vrei de opp klærne og la dem i varmt såpevann og gned dem med hendene. I senere tid gned de klærne på tovefjøla, de som hadde det, eller på ei anna fjøl, som var laget på samme måte, men litt
bredere, og ble kalt vaskebrett. I 1888 kjøpte Kristian Kristoffersen Nøklegård et vaskebrett med riflet sinkplate til sin mor. Det var det første av det slaget i Vestre Andebu. Fra først i 90-åra ble det laget vaskebrett med firkantede treribber på sløyden i skolene, og slike var å få kjøpt også da.Hvis det enda var flekker på tøyet, ble de smurt inn med grønnsåpe. I kjøkkenet kokte de så klærne i lutvann og tok dem opp med en kjepp. Så la de de fargede klærne oppi gryta, uten å fyre under. Etterpå bar de klærne ut til nærheten av brønnen, banket dem på bankekrakken med banketreet (denne bankinga var det slutt med omkring 1910), dro opp brønnvann og skyllet klærne i bøtter eller baljer. Deretter gjorde de likeens med det fargede tøyet og hengte det på klestengene eller skigarden til tørk. Senere, omkring 1880, begynte de med klesnorer. Da ble det snart klesklyper å få også, først med messingfjær, så med galvanisert stålfjær, som brukes enda.
Var det litt større klesvask, ble det i minste laget med vann fra brønnen til å skylle med. Ofte var ikke vannet så godt til det heller. Derfor bar, dro eller kjørte de klesvasken til ei elv eller et vann både sommer og vinter. Det kunne være stritt nok en vinterdag, når de måtte hugge hull på isen og skylle i det iskalde vannet.De fleste hadde en fast plass å vaske på, ved bekk eller elv, så de hadde ordnet det slik at de hadde ei stor gryte liggende der hele tiden. Den satte de på tre steiner eller på et brannjern, så det ble god plass til veden som de rasket sammen i nærheten, når det gikk an; ellers måtte de ha den med hjemmefra. Der kokte de kaffen også og spiste nisten sin. Dersom det var nær nok, kom de med mat hjemmefra. Når de var ferdig, hvelvet de gryta og lot den ligge der til neste gang.
I mildvær vrei de opp klærne på vaskeplassen. Var det kaldt, tok de de frosne klærne med hjem og vrei dem opp der. Til rulling brukte de mangletre i småheimene.Mange har nå innmurt bryggepanne til klesvask. Men noen reiser enda til en bekk eller et vann for å skylle. Ved Steinsvannet har det vært ei klesgryte, stående i en pannering, som ble brukt av flere der vest.
Flatbrød (havrebrød).
Ordet flatbrød (uttalt flabbrø') kom i bruk da landhandlerne tok til å handle med brød (stomp). Flatbrød ble da betegnelse på leiver bakt på takke (tidligere kalt brød), i motsetning til kjøpestomp og kake (ovnsbakt brød).
Flatbrød bakte de på alle gårder, og de fleste kvinner kunne det. Men noen drev det som et yrke, og de ble gjerne leid på gårdene, for at husets folk, som hadde nok å gjøre likevel, skulle slippe denne bakinga. Bakstekonene eller bakstekjærringene, som de vanligvis ble kalt, hadde gjerne en 6—8 skilling og en brødleiv eller litt mere for hver bakstedag, når de var lenge.
Det var gjerne høstbakst når de hadde tresket og malt, i oktober—november, og vårbakst i mars—april. Bakinga ble forberedt med hugging av baksteved av finkløvd gran. Takka (bakstehella) ble satt opp i skorsteinen i bryggerhuset. Vi har ikke hørt om annet enn runde takker av støpejern. Hadde de stort nok brannjern, brukte de det, ellers kunne de sette teglstein under. Så fant de fram bakstebordet, som var særskilt laget til det bruk. Det hadde fire bein og var passe høyt når de satt og bakte. I vår ungdom, sier O. Bråvoll, var det helst ei laus bakstefjøl. Den lå vanligvis på to stoler med et par kubber under hver ende, så det gikk an å sitte på en stol og ha beina under fjøla og bake.
Det ble brukt stripete kjevle til flatbrød, til tynnbrød brukte noen glatt kjevle. Bakstekjerringa knadde første deigen selv, mens takka ble varm. Senere på dagen knadde gjerne husmora. Deigen var av havremel og vann. De knadde den i en nuv (baketrau), bare én gang, men godt, så den var lett å kjevle ut. Den skulle være så hard at den ikke sank sammen på bakstefjøla. Det ble en knoe av hver deig, en 3—4 om dagen.
En av de siste bakstekonene i Andebu var Martina Hallenstvedt. Hun var velsett overalt for sitt gode arbeid og sitt friske humør.
I nødsåret 1812 ble det tørket og malt almebark til å blande i flatbrødet.
Tynnbrød.
Flatbrødet var til hverdagsbruk. Tynnbrødet var til fremmede, til jul, bryllup eller begravelser. Når de bakte flatbrød, laget de gjerne en knoe tynnbrød også. Til jul var det fast takst å bake tynnbrød. Det ble laget av rent hvetemel, eller det kunne være blandet med rug- eller byggmel. Det ble bakt på samme måte som havrebrød, men enkelte brukte glatt kjevle. Når det kom på takka og ble trinset, ble det spradd, dvs. de skvettet vann på det. De hadde ei fille festet på en kjepp til å spra med.
Møljebrød.
Til jul bakte de også møljebrød. Det var laget av rugmel og vann og var noe tykkere enn flatbrød.
Maltøl.
I 1860-åra brukte de spillkorn fra låven til malt her i bygda. De tok det i en så og hadde kaldt vann over, en ukes tid. Så ble det lagt til groning på et klede i ovnskroken, så det holdt seg godt og varmt. Der lå det en ukes tid, så var det blitt malt (uttalt mælt). De tørket det på kjona for å få malt det. Så malte de det. Handkverna kunne brukes.
Nå begynte selve brygginga, og den tok de til med én til to uker før jul. Først melta de malten. De slo vann i et kar, så det sto akkurat over malten, fra den ene dagen til den andre. Så tok de begge deler opp i et strielaken, som var bundet over råstekaret. Det hadde tapp i bunnen. Så kokte de briskelåg av einer med mye bær på, så mye som de ville ha øl til, og helte det over malten mange ganger, til all kraften var trukket ut, da var den rastet. Over hullet i bunnen på karet la de briskekvister eller karveris til å sile gjennom. Så skakte de opp ølet, dvs. helte det på øltønna. Den hadde tappehull og tapp.
Kongler av hjemmeavlet humle og tre kopper av pors (påst) ble lagt i en tynn pose, som ble kokt i litt vann. Lågen ble så helt på øltønna. Porsen var med forat ølet skulle «ruse» mere. Når det så hadde kjølnet så mye at en kunne sette albuen i det uten å brenne seg, «sætte di vé'» gjær, dvs. de hadde gjær i det. Gjæren hadde de gjemt fra juleølet året før. Hadde de ingen, gikk de og lånte, eller også kjøpte de bayergang på Tønsberg Bryggeri. Så la de et klede over karet og lot det stå og gjære fra seg fra en dag til den andre. Noe av gjæren fløt opp og ble liggende som skum oppå. Den ble tatt av, tørket og gjemt til ølbrygging neste år. De hadde perikom også i ølet, for at det skulle klarne bedre. Da kalte de perikomen for ølkonge. Så satte de i spunsen, og smakte ikke på ølet før julaften. I 1870-åra ble det slutt med å brygge maltøl.
Sirupsøl.
I 1870-åra begynte de å brygge sirupsøl. De brygget i juleuka før bakinga tok til.
De vasket først øltønna med briskelåg og skyllet den godt. Så kokte de låg av friske briskekvister med mye bær på og silte det. Så hadde de sirupen oppi den kokende lågen. Aller best ble det med brunt sukker. Ihvertfall en del skulle helst være sukker. Så hadde de i avtrekk av humle og smakte seg fram til det var passe søtt. Når det var passe kjølnet, hadde de gjæren i. Så sto dette lunt til neste dag. Deretter silte de det på tønna og spunset den. Nå skulle det ligge urørt noen dager. Tok de av det for fort, ble det «rått».