Setrer og seterliv
Andebus hovednæringsveier var fra gammelt skogdrift og jordbruk. Men det var jo husdyr på hver gård, og noen gårder hadde også seter. I sin store Beskrivelse over Kongeriget Norge (1822) skriver J. E. Kraft om fedriften i Vestfold bl. a.:
«Græsgangene ere næsten overalt i Fogderiet (Laurvigs) tørre og slette og Qvæg-avlingen kan paa denne Grund aldrig blive nogen indbringende Næringsvei; skjøndt mange af de skovløse Gaardes Opsiddere have deres bedste Indtægt af Qvæget, deels ved Salg af Melk til Laurvig, fornemmelig fra Tjølling Sogn, deels ved Afsætning af Smør og fedede Kalve fra de længere fraliggende Sogne. Imidlertid vil ... sandsynligviis Dyrkningen af Timothei-Græsset, som meer og meer udbredes, i Tiden erstatte Mangelen af gode Græsgange. Tjose, Kveile og Kodals Sogne, som have større Skovstrækninger, have ogsaa vidtløftigere Græsgange og til enkelte Gaarde Sætere, dog heller ikke der indbringer Fædriften synderligt...»
Størhus fra Hynnesetra, nå på Vestfold Fylkesmuseum. Fot. Fylkesmuseet.
Vi ser altså at enkelte gårder hadde seter i 1822. Når det gjelder spørsmålet hvor langt tilbake i tiden seterbruket går, så er det i dag blant fagfolk den alminnelige mening at det er like gammelt som fedriften i det hele.
Det var særlig i de vestre og nordlige deler av herredet at de hadde seter til gården. I de søndre deler av herredet ble det som regel brukt sommerfjøs, som lå i skogkanten ikke langt fra gården.
Ifølge Jakob Kleiven (i artikkelen «Sæterbruket i Vestfold», Vestfold-Minne 1941, nr. 4) var det i 1934 enda 4 setrer i bruk i Andebu, og man visste om 27 som var nedlagt. I 1900 var 10—11 seterbruk i drift, de tilhørte gårdene Valmestadrød, Skjelbred, Hynne, Aulesjord, Bøen, Høyjord, Trolldalen, Torp, Dal og Einarsrød. Jordbrukstellingen 1907 oppgir 8 setrer; ca. 1915 var tallet gått ned til 5. I 1920 var 3 i drift, det var Torp, Hynne og Trolldalen. Trolldalssetra var den siste som var i bruk, den ble nedlagt ca. 1946.
En del av setrene gikk etter hvert over til å bli små gårdsbruk (navnene tyder på det, f. eks. Hasåssetra), men de fleste er i dag tilvokst med skog. Noen er omgjort til skogsstuer for huggere og kjørere. De flyttet da ildstedet bort i et hjørne og la tregolv. Enkelte steder fikk de også ovn.
De fleste setrene i Andebu lå bare et kort stykke fra gården, fra en halv til to timers gange. Det vanligste var ca. 1 times vei. Det var sjelden kjørevei. De bar opp det som trengtes, eller de brukte ei seterslødde, dvs. et par lange sjeker med en lem til å legge lasset på. På den måten fikk en mere med seg enn om en kløvet. Setrene lå i skogen. Det er jo ikke snaufjell i Andebu, men de lå i hvert fall høyt, slik at det var tørt rundt størrøset. Det måtte være vann fra olle eller bekk i nærheten, eller setra lå ved et vann. På setervollen eller stulen som det heter her, var det minst to hus. Størrøset (koke- og oppholdsrommet) lå øverst. Det kunne ha bu avdelt i den ene enden, eller melkebua kunne være et eget hus. Nederst på stulen lå fjøset med båser for kuene.
Seterhusene var svært primitive, og de vedblev å være det helt til de ble nedlagt. Ildstedet var vanligvis åre, som her heter eise, midt på golvet, med ljore i taket og en lem over til å hale ned i regnvær eller når det var kaldt. Vi er så heldige at et slikt størrøs fra Andebu er bevart, nemlig Hynnesetra. Den står på Fylkesmusset i Tønsberg. Husene var tømret med hel dør i gavlen. O. Stokke forteller at i Ramnes var døren alltid delt i to for å slippe lyset inn.
Grunnplan av Hynnesetra. Etter Jakob Kleiven.
Det har vi ikke hørt om fra Andebu. Alle hus hadde bordtak. Bordene på taket var hondratt, i hvert fall de underste («unnerbordet var rannæ på bægge kantær»). Ingen kan huske at det har vært torv på taket, men på noen setertak var det spon. Lyset kom inn gjennom ljoren i taket eller gjennom små glugger i veggen. Senere fikk noen størrøs små vinduer.
På eisa, som var eneste kokestedet, kokte de både osten og den andre maten. De hadde vanligvis ei grue ute også, til varming av vann til briskelåg og til klesvask. Til hvert størrøs hørte ei melkebu. Den var avdelt fra det vanlige oppholdsrom med en vegg. Det fantes også setrer hvor det var bygd særskilt melkebu. I melkebua ble maten oppbevart, samt alt tilbehør til driften. Nesten alt var av tre, unntagen den store primgryta av jern, som tok 60—70 liter, og separatoren, som kom langt senere.
I den fremste delen av størrøset var åren og sengeplassene, som var brisker med en benk foran til å sitte på. Var størrøset litt stort, kunne brisken bli så lang at det ble plass til et åpent rom midt på mellom de to sengeplassene. Dette rommet kaltes bikkjekuren eller knettebingen, for det var jo vanlig å ha med hund til seters. På noen setrer fantes brisk i to høgder. Den øverste kaltes da husken. Golvet i kokerommet var gjerne av hardtrampet jord, men bua hadde oftest tregolv.
På åren hang den store primgryta av jern. Til å melke i og sette bort melken i bruktes trefater. Det skulle en mengde slike til. En stor trebutt til å samle den sure melken i hørte også med. Melken ble helt opp i fater og trau og satt i bua. Der sto den til fløten gikk opp, så den kunne fløtes av. En gang i uken, vanligvis fredag, kjerne de smør av fløten. Den skummete melken ble brukt til ost. Om ostelaginga forteller Kr. Kristoffersen Nøklegård, som igjen hadde hørt det av Ole Hansen Rolighet, at da denne var smågutt på setra for over hundre år siden, så fylte de på melk etter hvert i en stor treholk eller butt. Den rørte de i en stund hver dag med en trespade, som sto i hele tiden. Kr. Kristoffersen mente at melken skulle «gå» (dvs. ese) og han mente at Ole Hansen fortalte at den surnet og ble søt igjen flere ganger! Av den sure melken laget de bitterost.
Gammel stavkjerne. Fot. Vestfold Fylkesmuseum.
I husholdningen på gården ble nok mysen etter kjernemelksost- og bitterostystinga brukt til å sette kakedeig (dvs. brøddeig) eller gitt til dyra. På setra ble det mye myse etter bitterostystinga. De kokte den i den store jerngryta til surprim. Det tok en lang dag å koke ferdig primen. Det ble jo også fylt på etter hvert. De måtte fyre opp under gryta alt ved 5-tiden om morgenen og var ikke ferdig før sent på kveld. Et godt merke var at når en kunne se klar vei etter primstaven på bunnen av gryta når en rørte, da var primen ferdig. Primen ble enten lagt i rammeformer eller formet i firkanter med hendene og var fra først av så bløt at den kunne skjæres i skiver, men ble etter hvert så hard som bein og kunne holde seg i årevis uten å mugne.
Ifølge Ole Bråvoll laget de bitterost på denne måten: «De varmet opp sur tykk melk så den ystet seg, hadde osten i en lerretspose og hengte den opp så mysen (misua) rant av. Så kokte de posen med ostestoffet i mysen forat det ikke skulle komme mark i det. Så hadde de salt og karve i og knadde det godt, pakket det inn og lot det stå og ese i et fat på et sted hvor det var godt og varmt. En 8—14 dager senere var osten ferdig og ble stappet i en holk av form som ei tine, med lokk på. I lokket var det gjerne håndtak til å bære i. De kunne lage bitterost flere ganger etter hverandre og fylle i holken etter som osten ble ferdig. De slo gjerne et par drammer oppi det siste laget og satte det kaldt. Bitterosten enten solgte de eller hadde den til vinterbruk.
Sur prim (iflg. Ole Bråvoll og Knut Tveitan).
Søtost (kvitost).
Om ystinga av søtost forteller Ole Bråvoll at den ble ystet av søt skummet melk. Da måtte de bruke løype, laget av kalvemager. Osten ble lagt i svarva treformer med korsformet hull i bunnen. Om et døgn eller så ble den tatt opp og lå og tørket og fastnet en ukes tid. Så la de den i sterk saltlake enda en ukes tid. Den kunne brukes som sulmat attved poteter til middag, eller de tok den opp av saltlaken etter et par dager, gravde den ned i bitterostholken og lot den ligge der noen uker, etter som de ville ha den sterk til. Da ble den brukt til pålegg på brød. Søtprim ble laget av mysen etter søtostystinga.Knut Tveitan forteller: «Tiden for reisen til setra kunne variere fra 3 uker til 8 dager før sankthans. Noen delte på sommeren, reiste ned til høyonna, og dro opp igjen på høstsetra, mens andre lå over hele sommeren. De måtte grytidlig opp om morgenen den dagen de skulle på setra. Det var atskillig de måtte ha med seg av gangtøy, sengeklær, mat osv. Det første de måtte gjøre når de kom opp, var å bake alle trekjøreler med nesle og briskelåg og tørke dem i sola så de var ferdig til neste dags bruk. Den store surmelkstønna og kjerna var gisne, og så måtte de legges i vann for å trutne. Melkebu, størhus og fjøs skulle vaskes grundig rene. Så var det å få hugget ved, det gikk mye ved med til ystinga, men det ble brukt endel kvist. Bregner (ellestamp) skulle plukkes inn, de skulle brukes til underlag i sengene. (Vi spurte hvorfor, men Tveitan kunne ikke gi noen sikker forklaring på hvorfor de brukte bregner; det er mulig at de beskytter mot utøy. Har hørt at det enkelte steder blir brukt bregner mot markmus, man legger dem da rundt trærne om høsten. Red.)
Det ble en lang og travel dag, for dyrene skulle melkes og stelles også. Men arbeidet gikk med liv og lyst, for både folk og dyr trivdes på setra. Ei gammel budeie fortalte at når hun sto i fjøsdøra den morgenen de skulle dra på setra og ropte inn i fjøset med en «seterlig» tone følgende setning: «Så rekk te setra nå», da var hun sikker på at de dyra som hadde vært på setra før forsto det helt ut, for det ble en buring og bæljing uten like, og de rykket i bingslet så det var vanskelig å få løst dem. Så for de rett på skogen og var på setra lenge før husbondsfolket.
Gjestfriheten på setra var stor. Når lørdagen kom, pyntet jentene vegger og tak med lauv fra lønnetrær, satte ville blomster på bordet, så alt ble vakkert og trivelig. De ventet da folk fra bygda, og det pleide å komme mange, mest ungdom, og da var det også en og annen som hadde med musikkinstrument. Da var det leik og dans på setervollen til langt på kveld. Det lå både eldre og yngre på setrene, men det var særlig der det var unge jenter at ungdommen samlet seg. Utpå morgenen ruslet de fleste hjem, men det ble bestandig noen igjen, og nå skulle det trakteres med melk, kaffe og brød med den vidunderlig gode seterprimen som var såpass fast at den kunne skjæres i skiver til pålegg. Denne primen fikk en bare på setra, den fine smaken kom vel av det gode graset. Det hendte det vanket fløtegrøt, men det var mere helgedagskost. Var det for mange, måtte de nøye seg med tykk melk med fløten på. Den ble satt fram i store fater. De var gjerne to om fatet, og de to spiste fra hver sin side, men først «gikk de opp delet», det vil si at de risset en strek med skjeen gjennom fløten midt på, og da var det munterhet og moro.
Det var trivelig å ligge på sommersetra. «Kleggen var en god høling» og jaget dyra hjem tidlig på morgenen. De kom settende og ringlet med bjellene, og så måtte de bort og slikke på den store saltsteinen før de ble bundet inn. Da var det vanskeligere med høstsetra. Kuene fløy etter soppen, det mørknet tidlig om kvelden, og hvis regnet satte inn, kunne det mang en gang være vanskelig å finne dem.
Fredag var hardeste dagen i uka, for da skulle det både ystes og kjernes. Lørdag kom noen opp fra bygda og hentet smøret og osten. Den bitterosten som ble solgt ble gjerne blandet med litt kjernemelk for å få vekk noe av den skarpe smaken. Det hendte også at de kokte tynnprim av kjernemelken, den ble også sendt ned til bygda.»
Som Knut Tveitan sier: «Den som ikke har opplevd å overnatte på en seter en vakker sommernatt, har gått glipp av noe gildt og verdifullt.» Men seterlivet var nok likevel mest slit. Det var nødvendig å utnytte beitet best mulig og å spare på heimehavna. Derfor lå de på setra så lenge som mulig om høsten, og det kunne nok være «skummelt» om kveldene når det ble tidlig mørkt, og fare for bjørn og ulv kunne gjøre livet usikkert for både folk og fe. De underjordiske hadde også tilholdssted i nærheten, og ula (huldra) bodde i berghamrer med kuene sine og flyttet inn på setra når folket dro hjem. Fra Hedrum fortelles: «Bestemor mi, som var datter på Bergan, lå en høst på Kaberetta (seter) med buskapen. En dag får hun se en stor nautflokk komme rekende på veien fra skogsetra. Det var ulera (huldra) med buskapen. Så sier ulera til bestemor: «Nå må du flytte ned, for nå skal jeg ha beitet resten av høsten.» Og bestemor dro hjem med en gang. Og fra Andebu fortelles: I gamle dager sto fjøset på Trolldalssetra under et berg på stulen, slik at berget var ene veggen. For to—tre mannsaldrer siden ble det bygd nytt fjøs et annet sted. Siden hørte de ofte bjeller inni det berget, særlig mot uvær. Det var ula som var der med kuene sine. Grunnen til at de valgte ny plass til fjøset, husker de ikke lenger nå.
Det er mange stedsnavn som vitner om at folk trodde på huldra (Ulevannet, Uleåsen, Ulspipa o.a.). Kuene hennes var gjerne grå, og noen mener at når folk fortalte at de hadde sett «ulekuer», så var det i virkeligheten elgkuer de hadde sett og som de ikke visste var for slags dyr. Elgen var nemlig borte fra bygda her i mange år, men så kom den tilbake igjen i slutten av 1800-åra, og har vært tallrik her siden.
I 1877 kom det første ysteriet i bygda. De fleste begynte da å levere melken dit, og det gikk tilbake med seterdrifta. Det ble også vanskeligere å få folk til å ligge på setra. Under Annen verdenskrig var det noen som drev litt setring igjen, men i dag er ingen setrer i drift lenger.
I nærheten av gården Svindalen ligger et lite tjern som heter Ulevannet. Der holdt ula (huldra) til. Ei gammel budeie derifra trakten diktet ei vise som enda huskes av gamle folk. Visa kan vel være fra litt etter århundreskiftet. Det er flere varianter av den, men ulikhetene er små. Marte Svindalen sang den slik for Knut Tveitan i hans barndom:
Huldrevisa.
|
Refreng: Det var én dalli det var to dalli det var tre dalli dalli dei, siderullan siderullan å lei. Der vandrer jeg aleine, jeg, i stille ensomhet. |
||||
|
Langt inn i fjell og skoge der er mitt oppholdssted. Der vandrer jeg aleine, jeg, i stille ensomhet. Refr.
Når det blir liv på setra med bjeller og med lur, da våkner jeg av dvale, jeg, langt inn i fjell og ur. Refr.
Langt inn i fjell og skoge blant steiner og muras, jeg samler mine skatter, jeg, ti tusind tønner sølv. Refr. |
Min seng er ikke redet av fjær, av strå, av halm. Jeg sover sødt og lenge, jeg, på hårde stein og malm. Refr.
Når seterluren toner, det huer meg så godt, den svarer med et ekko, den, der i mitt store slott. Refr.
Når atter høsten kommer og ensom på setervang da synger jeg aleine, jeg, min egen huldresang. Refr. |
Gjetervisa.
Den såkalte «Gjetervisa» ble sunget mye her i bygda for 60—70 år siden. Vi gjengir den i sin helhet:
|
Nu er det lenge siden jeg gjette moders ku, da var jeg sped og liten, jeg husker det ennu. Ja, da var verden mindre og meget mere god, jeg syntes se dens ende da jeg på fjellet stod.
Da var det ingen sorger og siljufløyta låt, og gjøken gol i lunden, mens kua gikk og åt. Jeg hørte bjellers ekko i liens steile fjell, men trodde det var huldra. som hadde der sitt stell.
Når det ble regn og torden og jeg ble våt som dy, jeg brukte faders trøye og ingen paraply. Når buskapen gikk stille, da kunne det gå an å berge seg for regnet når jeg kom til en gran.
Når så at jeg ble sulten, som traff så mangen gang, da kom min mor med maten og satte på mitt fang. Jeg spiste så fornøyet med follekniven min, jeg brukte ingen gaffel, en så unyttig ting. |
Jeg gikk på flate tresko, som hang i briskebast, da var det ikke farlig å trå på noe gvast. Vi bretta gjerne buksa til helt oppunder kne, som dengang var på moten for den som gjette fe.
Så kom det tidt en høling fra nærmeste nabo, så begynte vi å lalle, vi lallet begge to. Og folket ned i bygda de hadde det til tegn: når vi tok til å lalle, da ventet de på regn.
Da var nok statens penger blant småbarn ei i bruk, vi skyldte ikke skatter til lensmann eller fut. Og kom det oss imellom en gjeld, som ofte traff, da var det gjerne gyldig å dekke med en knapp.
I fars og moders stue, der hadde jeg det godt, jeg ville ikke bytte med kongen i hans slott. Nå har jeg siden levet halvtressens-tjue år, men aldri så fornøyet som i min barndoms vår. |
Setrer i Andebu.
På grunnlag av materiale innsamlet etter spørrelistene for gårdene gjengis nedenfor opplysninger om setrer i Andebu som man har kjennskap til i dag eller som det er tradisjon om. Vi har funnet det nyttig å samle dette stoffet på ett sted, fordi seterdriften i Andebu, i den form den hadde, jo nå er gått over i historien. Blant annet blir seternavn og navn på lokaliteter rundt setrene etter hvert borte. De gårder som har hatt setrer, nevnes i alfabetisk rekkefølge.
Aulesjord (Søistua), gnr. 86, bnr. 1.
I tidligere tider hadde alle Aulesjord-gårdene seterrett til Aulesjord-setra eller Seterstykket, men retten gikk senere helt over til Søndre Aulesjord. Den gamle setra brant ned i 1880-åra. Den ble bygd opp igjen i 1941, det ble oppført størhus og fjøs, og setra var så i drift de følgende somre. Men under en rassia som det tyske Gestapo foretok i mars 1944, satte de fyr på seterstua, da de vel hadde funnet ut, som også riktig var, at setra ble brukt av Milorg, guttene som holdt til på skauen («skauguttene»).
Etter frigjøringa fikk eieren erstatning for den brente seterstua, og han satte da opp ny stue. Men seterdriften ble ikke gjenopptatt, p.g.a. at Skogeierforeningen ikke ville ha beiting i skogen.
Det er ca. 1 times gange til setra, og det er brukbar kjørevei.
Bjuerød, gnr. 1, bnr. 1.
Til Bjuerød har hørt et skogstykke beliggende i nordøstlig retning fra Gravdal-krysset og 4 km fra Gravdal. Det er nå tillagt Nordre Langebrekke. Det er ikke kjennskap til om det har vært seter der, men det er mulig det har vært felles-seter.
Bøen, nordre og søndre, gnr. 90, bnr. 1 og 14.
Det er fremdeles merker etter Bøen-setra. Det var ett fjøs, men to størhus. Nordre Bøen hadde søndre seter, Søndre Bøen nordre. Størhusene lå på østsiden av en liten bekk, fjøset på vestsiden. Det var alltid vann i bekken. Ingen utslåtter. Setra lå ca. 2 km fra gården, noen kjørevei var det ikke. Det fortelles om ei budeie på Bøen-setra som hette Guri at engang hun var ute i skogen med kuene, møtte hun en bjørn. Hun fikk reddet seg opp på en kjempestor stein. Denne steinen ligger der den dag i dag og kalles Guristeinen, og stedet der den ligger kalles Gurihølet. Bøen-setra har fiskerett i Åletjønn og Klostervann.
Bøen-setra var i bruk til sist i 1880-åra.
Dal, store, gnr. 97.
Hadde seter ved Svartvann.
Dalasetra, se under Trolldalen.
Einarsrød, gnr. 96.
Har hatt seter, beliggende ca. 1 km nord for gården.
Fiskebekksetra, se Herre-Skjelbred.
Gran, gnr. 9.
Det har vært seter i østre del av skogen, kalt Seterskogen, ca. 2 km fra gården. Nedlagt for mange år siden. — Også Gran-setra har sannsynligvis engang vært seter, som navnet tyder på.
Grønnkjønn-setrene, se Herre-Skjelbred.
Hallensvedt (Østigården), gnr. 50, bnr. 6.
Det har vært seter til gården. Den ble nedlagt ved århundreskiftet. Setra lå i et skogstykke som heter Langevannstykket, ca. 4 km vest for gården. Setra hadde
felles havn med andre setrer. Opprinnelig hadde det visstnok vært en liten gård her som het Truskerød. Setra ble kalt Hallenstvedt-setra eller Truskerød.
Halvorsetra, se Hynne.
Hasås, vestre, gnr. 111.
Hasås-Setra har antagelig for ca. 200 år siden vært seter til Vestre Hasås.
Hellenes-Setra, det nåværende Heia, gnr. 130, bnr. 1.
Navnet kan tyde på at gården opprinnelig har vært seter til Hellenes i Hedrum. Hellenes-Setra eller Heia, som tidligere lå i Hedrum, var iallfall engang husmannsplass under Hellenes. God havnegang og rike bærtrakter.
Herre-Skjelbred, gnr. 78, bnr. 2.
Det har vært seter til gården. Den het Hestedalssetra.
Gnr. 78, bnr. 8 hadde seter, beliggende ca. 1 km nord for Åletjønn; den var i bruk i 1895. Den lå i Seterskogen, som ble frasolgt i 1906. I daglig tale kalt Fiskebekksetra.. Det tok to timer å gå dit, og det var ingen kjørevei. Nedlagt p.g.a. dårlig havn. Nåværende eier Treschow-Fritzøe.
Også setrene ved Grønnkjønn hørte til Herre-Skjelbred.
Honerød (Nordistua), gnr. 88, bnr. 2.
Såvidt vites hadde ikke gården seter i tidligere tider, men i 1940 satte Ole Bøen opp en seter for svogeren Bertrand Berg i Lardal. Eikedalen heter stedet. Her ble det setret fra 1942 til 1946. Det er kløvvei til setra og ca. 2 timers gange.
Hynne, gnr. 98.
På Hynnesetra, som ligger ca. ½ km fra gården, var det særlig godt beite, og Hans Lakskjønn fortalte at hans mor år om annet lå på Hynne-setra med Lakskjønn-besetning. Da Bråvoll ysteri begynte driften ca. 1880, ble melken levert dit. Hynne-setra var i bruk helt til ut i 1930-åra. Halvorseter, like nord for Enersrød, var en tid husmannsplass under Hynne, men navnet viser at det til tider også må ha vært brukt som seter.
Hynnesetra står i dag på Fylkesmuseet i Tønsberg.
Høyjord, vestre, gnr. 81.
Det har vært seter til gården.
Nes (Oppigården), gnr. 93, bnr. 2, 3 m. fl.
Setra, som lå ved Langevann i østre skog, med seteråsene tilfalt Oppigården og var i bruk til sist i 1800-åra, men ble da revet av Hans A. Næss, da man ikke lenger fikk noen til å ligge på setra.
Nomme, gnr. 128.
Gården må i gammel tid ha hatt seter, det viser navnet Nomme-Setra, som i senere tid har vært to husmannsplasser.
Nøklegård, østre, gnr. 86, bnr. 2, 7 og 9.
Gården hadde seter noen få år omkring århundreskiftet. Den ble bygd av Nils Amundsen og lå i et skogstykke han eide ved Granasne. Det var vanskelig å få noen til å ligge på setra der, så den ble nedlagt etter få år.
Prestegården, øvre og nedre, gnr. j$, bnr. 1 og 2.
Klosteret ble benyttet som seter fram til århundreskiftet. De to gårdene hadde hver sin seter. Den til Øvre Prestegården ble revet straks etter 1900. Den til Nedre Prestegården sto til ca. 1920, da den ble revet. Avstanden fra gårdene til setra var ca. 4 km.
Skatvedt, gnr. 7.
Skatvedt-setra lå en halv times gange fra gårdene, ca. 2 km i nordøstlig retning. Den ble brukt til ca. 1900. Ellers fortelles at Østre Skatvedt hadde seter «i skogen vest mot Vivestad». I 1830—40-åra var det flere gårder som hadde sin seter på en åpen plass der. Fra seterstulen drev den enkelte sine dyr til beite i egen skog. Spor etter størhus og fjøs sees enda, og stedet kalles fortsatt for Seterstulen.
Storedalsetra, se Dal, store.
Stulen, gnr. 8, bnr. 1.
Stulen har hatt seter, den lå nesten 1 times gange fra gården. Seterhusene er nå flyttet ned til riksveien. Setra var et lite småbruk. — Ifølge tradisjon i bygda skal selve gården Stulen i eldgammel tid ha vært seter til Andebu prestegård.
Torp (Vestistua), gnr. 58, bnr. 1.
Gården hadde seter vest for Ambjørnrød. Fjøset ble bygd i slutten av 1800-tallet. Det er mulig det har vært seter der tidligere. Det var 1 times gange fra
gården til setra, det er kjørevei fram. Det har ikke vært gårdsbruk, og det er ingen utslåtter. Ingen fiskerett. Driften opphørte i 1914, fordi den ikke lønte seg lenger.
Gnr. 58, bnr. 5 og 6. (Søistua og Nedistua).
Det var seter i Pålehølet Cca. 1 km nord for Granasne) i Langevannstykket under bnr. 5. Etter delingen var den felles for bnr. 5 og 6. Setra lå ca. 2 timers gange hjemmefra, og havna grenser ikke mot gården. Den ble nedlagt noen år etterat bnr. 6 ble utskilt (1884). I 1892 ble det bygd ny seter på bnr. 6's eiendom, den ble brukt felles til 1922. Da sluttet seterdriften, fordi den var tungvint og fordi det var vanskelig å få noen til å ligge der. Ingen utslått. En reiste til setra når det passet. Det hendte en delte setertida i to, sommerbeite og høstbeite, og hadde dyra hjemme i mellomtida for onnas skyld. Det var fiskerett i Langevann, men fisket hadde ikke større betydning. Det var fjøs og størhus på alle setrene. Seterveien ble stelt slik at en kunne komme fram med firehjulsvogn. Tidligere hadde en rodd over vannet.
Trolldalen, gnr. 54, bnr. 1 og 7.
Trolldalsetra ligger ¾ times gange fra gårdene. Hamna er felles, for på storskogen finnes ikke gjerder. Før ble det slått 4—5 lass høy på setra. Husene er tømret, både størhus og fjøs. De nåværende huser er fra ca. 1880. Tidligere var setra felleseie, men etter makeskiftet med Søndre Trolldalen tilhører setra Nordistua. Størhuset ble omgjort til skogstue i 1957. Driften opphørte i 1945. Seterveien er en alminnelig sti som kan kjøres med slede om vinteren.
Gnr. 54, bnr. 4, Dalen, nordre. Dalasetra, beliggende ca. 1 km nordvest for Dalen, har nok i eldre tid vært seter til denne gård. I senere tid benyttet som hytte.
Truskerød, se Hallenstvedt.
Valmestadrød, gnr. 75.
Til bnr. 1 hørte tidligere Ågotsetra, som ikke har vært i bruk siden 1895.
Til bnr. 2 og 9 (Vines) hørte Valmestadrødsetra, men den har ikke vært i bruk på uminnelige tider.
Bnr. 8 har hatt seter, men den ble nedlagt ca. 1915 da seterstykket ble solgt. På setra var det størhus og fjøs. Det var 1 times gange. Felles hamn med andre setrer, såsom Høyjordsetra og Ågotsetra (tilh. bnr. 1).
Kart som viser beliggenheten av setrene i Andebu. Utarb. av Arne Gallis.
Et lite bilde fra seterlivet.
Samuel Ektvedt (f. 1861) fortalte at han en gang i sin ungdom hadde vært med noen på besøk på Valmestadsetra, som ligger såvidt inne på Vivestadsida. En ettermiddag toget alle strøkets jenter, seterjenter og mange besøkende fra bygda, opp på Barlindkollen og syd på denne til et flatt platå, hvor det ble danset. Muligens var det sankthansaften. Det var visst noen som het Grisebingkarene som spilte.
Samuel hadde også en gang vært med skomaker Jørgensen til Tolvmannsmyra etter multer. På hjemveien gikk de over Brånafjell og ned «stokken», en svær stokk av malmfuru som det var hugget trinn i, så det ble en trapp. Den sto ved en fjellvegg som ellers ikke kunne passeres (etter opplysninger fra G. Larsen på Skjelbred kalte man stokken for Tefua). Stokken sto i seterstien nær setra i Hestedalen på veien til setra eller setrene ved Grønnkjønn. Alle som ville korteste veien til og fra setrene, måtte klatre opp og ned Tefua, ofte med svære bører og matvarer. De nevnte setrene tilhørte Herre-Skjelbred.
Ådne (Vestistua), gnr. 66, bnr. 3.
Det har vært seter engang. Den har ligget straks på østsida av Brudalen, i skogen til bnr. 3, ca. ½ times gange fra gården. Stedet heter Setrane, og åsen heter Seteråsen. Må være nedlagt for mange år siden, ingen vet når. Kanskje det var setra til de andre Ådne-gårdene også.
Ågotsetra, se Valmestadrød.