Prester i Andebu
Av Helge Wåle.
simpel Soldat». Sønnen Johannes av annet ekteskap var kapellan hos faren 1778—81, g. 1) 1786 m. Bodil Johanne Holst (d. 1791), datter av kjøpmann i Holmestrand Jens Christensen Holst; 2) 1793 m. Helle Margrete Neumann, f. 1764, d. 1849. En datter av Johannes Crøger i annet ekteskap var den kjente folkeminne-samler Olea Crøger, f. 1801, d. 1855. Johannes Crøger var senere sogneprest i Heddal og Røyken, og døde i Røyken 1830. Som kapellan i Andebu etterfulgtes han av Tobias Müller, 1781—87; deretter kom J, A. Wright, 1788—93.De foreliggende undersøkelser over den norske kirkes historie i middelalderen har hittil ikke brakt for dagen navn på noen av prestene i Andebu i den katolske tiden.
Den første sogneprest vi hører om i Andebu etter reformasjonen er Niels Jenssøn (også kalt Niels Anneboe). Vi kjenner ikke hans funksjonstid nøyaktig, men han nevnes som prest i 1575 og 1587. Mere vet vi ikke om ham.
Om etterfølgeren hans vet vi at han het Anders, men ellers «savnes om ham al Oplysning», står det i Bastian Svendsens «Efterretninger om Geistligheden i Aggershuus Stift».
Noen særlig grundig teologisk utdanning har Hr. Niels og Hr. Anders neppe hatt.
Den første påviselig akademisk utdannede lutherske prest i Andebu het Peder Jenssøn Holm, som satt i embetet fra 1595 til 1620. Han hadde tidligere vært hjelpeprest ved Domkirken i Oslo, og det var den meget kjente biskop Jens Nilssøn som sendte ham til Andebu. I dette lå vel en viss garanti for at han så noenlunde holdt mål, men noen kapasitet har han neppe vært. Bare det faktum at han fant seg i å flytte fra Domkirken i hovedstaden til det beskjedne kallet i Andebu, sier sitt i så måte. Biskop Glostrups merknad i visitasboka fra 1618 går i samme retning. Han sier nemlig at «Ungdommen i Anneboe kun middelmaadigt svarede paa Spørgsmaalene».
I 1619 ble Peder Jenssøn Skabo kapellan hos Holm og selv sogneprest året etter, da Holm tok avskjed på grunn av svekket helse. Holm fortsatte å bo i prestegården til sin død i 1629. En av Holms sønner, Daniel, giftet seg til Østre Skorge i Kodal og levde som bonde resten av livet (kom senere til Vestre Hasås). Skabo giftet seg med en datter av Holm like etter at han var kommet til Andebu. Han skrev navnet sitt dels Schaubo, dels Skabo, noe som etter slektsforskeres mening kan tyde på at han var dansk og kanskje kommet fra Skagen, altså at han var «Skagens-bo». Hustruen døde i 1623. Hans annen hustru het Anne Olufsdatter, og i dette ekteskapet var det to sønner, Jens, som siden skulle etterfølge faren i embetet, og Daniel. Anne Olufsdatter Skabo døde alt i 1630. Sognepresten giftet seg så for tredje gang, nå med Aase J. Schrøder, datter av lagmannen i Tønsberg, Jørgen Schrøder. I dette ekteskapet hadde Skabo tre sønner, Jørgen, Jørgen og Pross. Den første Jørgen døde som spebarn, og nr. 2 fikk derfor samme navnet. Han vokste visstnok opp, men opplysninger om hans livsløp har vi ikke. Sønnen Pross døde som mindreårig. Aase Skabo døde i 1649, hennes mann i 1656, etterat han året før hadde overgitt kallet til sønnen Jens.
Mangt og meget tyder på at Peder Skabo har vært en dyktig prest, som dessuten sto på den beste fot med bygdefolket. Viktigere enda er det at Skabo gjorde alt han kunne for å heve opplysningsnivået i Andebu, og at dette både direkte og indirekte bidro til å høyne også det moralske nivået. Biskop Glostrup er full av lovord etter sine visitaser i 1627 og 1637. Om den siste visitasen skriver han dette: «En talrig Ungdomsskare var her mødt frem, udmerket oplæret i Forklaring af hele Katekismen.» Lorens Berg omtaler Peder Skabo bl. a. i disse ordelag: «Et fordelaktig vitnesbyrd må det også sies å være, at han innrettet en kirkebok for Andebu. Den er ennå i behold, og er landets eldste. Den viser at bygdefolket i 1630—40-årene sto høyt i sedelighet, og at lovbruddene ble færre i disse årtiene.»
Sønnen Jens Pederssøn Skabo (1655—64) fulgte sin far i embetet. Han giftet seg med en datter til byfogden i Tønsberg, Are Knutssøn. Hun het Else og skal ha brakt med seg «anseelige midler», som det heter hos prosten Jens Müller i hans opptegnelser om geistligheten i prostiet. Det varte da heller ikke lenge før Jens Skabo opptrådte som stor jordegodseier. Han kom etter hvert til å eie fire gårder i Andebu hovedsogn, to i Høyjord, to i Kodal, en i Sandar, en i Hedrum, en i Undrumsdal og en i Våle. Det ligger i dette at prestegårdsfolket var meget velstående mennesker på denne tiden. Jens Skabo var særdeles villig til å gi lån til bygdefolket, selvsagt mot betryggende sikkerhet, og han ble på denne måten en slags bank i Andebu.
Etterslekten har ingen opplysninger om hvordan han var som prest, men det er på det rene at moralen sank i disse årene. Årsaken til dette lå nok ikke hos presten, men var etter historikeres mening først og fremst en følge av den harde farsotten som herjet bygda i 1651. Dødslisten kom opp i 101, det vil si nesten ti prosent av det samlede folketallet. Merkelig nok gir ikke Peder Skabos kirkebok noen opplysninger om hvilken farsott det var, men trolig har det vært kopper. De red den gangen hele den siviliserte verden som en mare, og det fra kongeslottet til den fattigste hytte.
Jens Skabos virke som sogneprest skulle ikke bli av lang varighet. Han døde i 1664, bare 40 år gammel. Han etterlot seg da enke og fire barn. Datteren Maren Malene ble gift med sognepresten til Nøtterøy, Erik Thue, en annen datter, Anne, med sognepresten til Stokke, Kristoffer Jenssøn Due. De kom nok ikke tomhendte til ektemennene sine. Sønnen Peder kom til Fossan i Våle; han var lensmann i Andebu ca. 1685—1714. Hans bror Are ble lensmann i Stokke og bodde på Borge.
Jens Skabo ble etterfulgt av Peder Jørgenssøn Christianstad (1664—1703). Han var født i 1635 i Skåne, som da ennå tilhørte Danmark. I sine yngre år var han feltprest, så han hadde opplevd litt av hvert, da han i 1664 ble utnevnt til sogneprest i Andebu, bare 29 år gammel. Meget snart giftet han seg med forgjengerens enke, Else Aresdatter Skabo. Det var den gangen en slags plikt for prestene å gifte seg med forgjengerens eventuelle enke, men i dette tilfelle har det — i hvert fall fra et økonomisk synspunkt — ikke vært noen tung plikt. Enken var jo meget velstående, og Christianstad hadde selv penger med seg, da han kom til Andebu. De viktigste gårdene som tilfalt ekteparet i bygda ved skiftet, var Bjuerød, Askjem og Østre Flåtten, alle meget verdifulle eiendommer. Men Christianstad nøyde seg ikke med dette. I hovedsognet kjøpte han lodder også i tre andre gårder, og i Kodal hadde han større pengesummer stående i flere eiendommer. I Sem kjøpte han såpass store gårder som Vik, Askehaug og Søndre Låne, visstnok for stebarna. Svogeren, Kjell Erikssøn i Larvik, var lenge formynder for dem, men siden overtok presten formynderskapet selv.
Med Else Aresdatter fikk Christianstad 5 barn, men bare 3 vokste opp, sønnene Jens, Jørgen og Isak. Jens kom til å etterfølge faren i kallet; Isak druknet i Nederland, bare 20 år gammel. Sønnen Jørgen drev 1697—1719 Vestre Berg i Ramnes, kom senere til Kongsberg. Christianstads hustru, Else, døde i 1690. Hun hadde da levd på Andebu prestegård i 41 år, og hun hadde fått 13 barn (hvorav dog bare 7 vokste opp) med sine to menn. Om det livet som utfoldet seg i prestegården i Christianstads tid, forteller en skatteliste fra 1690 at det er «Tolv Ildsteder paa Gaarden, og af Beboere følgende: Presten og hans Hustru, to sønner, Jens og Jørgen, en Kvinde i Stuen og Kjøkkenet, Margreta (Prestens Søster), trende Arbeidspiger, tvende Arbeidsdrenge», — altså en daglig husholdning på 11 mennesker, alle voksne. Det kom sikkert godt med at prestefolket var så velstående, særlig hvis trakteringen skulle være så overdådig som vanlig var i embetsmanns- og patrisierhjem på 1600- og 1700-tallet.
Christianstad har fått det ettermæle at han var en fredsæl og godmodig mann, som kom meget godt ut av det med bøndene, ja, at han også hadde humoristisk sans. Prost Jens Müller gir ham denne sterkt anerkjennende omtalen: «Han skal efter alle deres enstemmige vidnesbyrd, som har kjent ham, have været en meget from mand, særdeles begavet baade paa prækestolen og for alteret. Han befattet sig med intet andet end sine studeringer og embedsforretninger.» Dette siste er nå ikke helt riktig. Som betydelig eier av jord og skog kunne han vel neppe ofre prestegjerningen all sin tid, hvis det hele skulle gå bra. Müller sier da også litt senere i omtalen: «Han har været mer formuende end alle de andre prester i kaldet. Men han kunde ikke samle midler og rigdomme af kaldets indkomster, thi de er kun maadelige. Han selv hadde penge med sig, da han kom til Andebu, og saa fikk han ogsaa, da han fikk sin formands enke til egte, ikke ringe midler. Under Guds velsignelse i et langvarigt egteskap med en hustru, som har ført en ordentlig husholdning, er midlerne vel heller ikke blevne forringede, men snarere noget forøgede.»
Som eksempel på Christianstads sans for det humoristiske, vil vi, også etter Jens Müller, gjengi det innbydelsesbrev han i anledning sin stedatter Annes bryllup med presten i Stokke, Kristoffer Jenssøn Due, sendte til Christen Morland, prest ved Vor Frue Kirke i Tønsberg:
«Velbyrdige Hr. Christen Morland! Min meget flittige Hilsen ikke uformældt.
Jeg lader Eder hermed vide, at Hr. Christofer paa Stokke er af saa fromt et Gemyt, at han vil have vor Anne paa Ærens Vegne. Anderledes har han ikke ladet sig merke for mig: thi havde han det gjort, da maatte han være forsikret paa, at jeg skulle faaet Karlen paa Døren, og det med Mod; saa han skulle sige, at han havde været der. Thi ere vi ey saa riige, som Hr. Ole paa Ramnes pleyer at sige: saa vil vi dog være det ærligste vi kand. Gud forlade den Træe-Kniv Hartvig, som lurede og prakkede sig saa sin Kones Midler til; men jeg sagde til Hr. Christofer, at dersom han frier for Midler Skyld, da bliver han bedragen. Han svor: Ney! og jeg svor for Anne: at hun gjorde det ey heller. Nu har jeg besluttet at lade dem vie tilsammen, paa det at Karlen skulle lade af at furte, som Skarns Folk pleyer at giøre. (Furte er et gammelt Norsk Ord og bemærker: at være fortrydelig, fortrædelig, kjædsommelig xc.) Paa Søndag aatte Dage, om Gud vil, og hvortil Han give Lykke, agter jeg at giøre deres bryllup. Kommer derfor hid Dagen tilforn, og bereder Eder med Andagt til den efterfølgende Dag, at høre paa Hr. Ole Ramnæs, hvordan han bær sig ad. I beder en god Bøn, at Verden ey skal gaa dem for tungt i Hænde; thi de ere ret to gode Stakeler af deres Gemyt, ville kun vor Herre give dem noget at leve af. Naar I saa har hørt Prædiken, skal I følge med mig paa Skræp, men til Nødtørft. Jeg er ingen Skræppe-Giæst, ey heller nogen nidsk Prakker, men min Maade er bedst: Jeg seer lige saa gierne, at jeg har et Stykke Mad til overs, naar Giæsterne ere borte, som det skulle være altsammen opædt. Vel handler Dagens Text om den store Nadvere, som jeg nu først erindrer mig, men jeg skal passe det saa, at den ey skal blive for stor for eder, ey heller skal I drage bort og sige: I fik intet, uden I maae være et Skarn, og naar I sidder i Laug med de andre, beder jeg eder, at I fører Eder smukt op, som smukke Bryllups-Giæster, æder og drikker til Nødtørft, ikke knæpper Bruden eller Brudgommen paa Næsen, ikke sidder Folk paa Hovedet, ey heller beskiæmmer Verten eller Vertinden, og for aking, at I lader mig have det første og sidste Ord. Saadan Eders Æres-Beviisning aftiener jeg og min Hustrue gierne. End jeg, som tænkte, at lade udgaae et Latinsk Brev til Geistligheden her i Lehnet, som jeg i 3 samfulde Uger har pønset paa Dag og Nat. Tænk engang: hvor det tog paa mig; der ere Gloser i, som hverken I eller jeg forstaaer, og svær jeg paa, at jeg ikke veed meere reede derudi, end mindste Barn, som ligger i Vuggen. Men nu besinder jeg mig, at denne min Hoved-Brydelse ey skal komme for Lyset, i Henseende jeg skrev Baron Hartvig her i Lehnet til paa Dansk, og jeg vil troe, at ingen tør indbilde sig meere end han. (Hartvig Oxenløve var S. T. Hr. Stadtholder Güldenløves Secretair, men opførte sig i Grævskaberne som en Baron; derfor kalder Hr. Peder ham saaledes.) Nu Gud bevare ham, at han maae blive gammel, som god.
Gud befalet af
Peder Jørgensen Christianstad.»
Peder Christianstad døde på Andebu prestegård i 1703, 68 år gammel.
Christianstad ble etterfulgt i embetet av sønnen Jens Pedersen (1703—15). Han var født i Andebu 1666, må meget ung være sendt til utlandet for å studere og har i høyden vært 24 år da han fullførte sitt teologiske studium. Jens Müller forteller at han i sin ungdom engang «ikke uforskyldt, men vel noget for haardt» var blitt straffet av sin far, hvoretter han om natten rømte fra prestegården med det forsett aldri å se sin far mere. Faren ble rent ille til mote over dette og sendte «en forstandig bonde» avsted for å lete etter sønnen. Bonden fant ham også, i Larvik, og overtalte ham til å bli med tilbake til Andebu.
Jens Pedersen ble kapellan hos sin far i 1690 og året etter g. m. Karen (Kari) Winther, datter av sorenskriver Claus Winther på Eiker. Han tiltrådte som prest i Andebu i 1703, etter farens død. De fikk 3 barn: 1. Else, g. m. ettermannen i embetet, Michael Crøger. 2. Anniken, g. m. Matias Olsen Skjerven i Lardal. 3. Anne Malene (Magdalene), g. m. løytnant Josef Fredrik Rothe, som senere eide både Askjem, Østre Flåtten og halve Nordre Haugan; som eldre kom han til Klåstad i Stokke.
Som sin forgjenger hadde også Jens Pedersen betydelige jordeiendommer i tillegg til inntektene av prestegården og prestebordsgodset, nemlig Østre Flåtten, Askjem, halve Nordre Haugan, Bjørnumrød i Sandar m. v., og som tidligere prester var han «bank» for bygdas bønder. Jens Pedersen døde i 1715; hans bo viste den betydelige nettosum 1948 rdl. Enken Karen Clausdatter overlevde ham lenge. Hun døde på Andebu prestegård i 1741, 80 år gl.; hun hadde da i behold det meste av mannens jordeiendommer, og hennes bo sto i netto 1381 rdl.; løsøret ble solgt på auksjon for 255 rdl.
Michael Crøger (1715—42), Jens Pedersens ettermann og svigersønn, var født i Haderslev i Danmark i 1672. Han tok teologisk embetseksamen i 1705 og ble samme år kapellan i Andebu hos Jens Pedersen, hvis eldste datter, Else, han senere ble gift med. I 1707 ser vi at han har lånt eieren av Langebrekke, Ole Kristoffersen Gjermundrød, 70 rdl. mot pant i denne gård. Crøger flyttet da like godt til Langebrekke, men lot til gjengjeld låntageren slippe renter. Samme år kjøpte Crøger Askjem av Jens Pedersen for 500 rdl., men han hadde ikke penger til å betale med og måtte pantsette gården til sin vordende svigerfar. Det ble imidlertid bestemt at sålenge sistnevnte levde, skulle han ha gården som kapellan-sete uten å svare renter av pengene. Ved svigerfarens død skulle så Crøger fravike gården til beste for enken eller arvingene; dette skjedde da også. Michael Crøger later til å ha vært en hjelpsom mann. Således ser vi at han som kapellan flere ganger hjelper bønder med lån til å berge gårdene sine mot den harde rikingen Nils Skarsholt (Bugården).
Michael Crøger ble sogneprest i 1715, etter å ha vært kapellan i 10 år. Dette var midt i Den store nordiske krig, og at også geistligheten måtte være med og bære dens byrder, ser vi derav at Crøger i 1716, 17 og 18 hvert år måtte betale i «krigsstyr» (krigsskatt) 32 rdl., i 1720 22 rdl. og i 1721 (siste krigsår) 17 rdl. Svigermoren Karen Clausdatter ble sittende i uskiftet bo og beholdt sin tidligere manns betydelige private jordeiendommer.
I 1721 brant bygningene på prestegården, hvorunder også det store og velordnede prestegårdsarkivet, bl. a. alle «Formændenes Prædikener og Manuscripter, som havde været vel hensatte og forvarede paa Studere-Kammeret», strøk med (om brannen, se ellers avsnittet om bygningene på Andebu prestegård, under Byggeskikk).
Med Else Jensdatter hadde Crøger 2 sønner, Peder, f. 1713, som fulgte ham i kallet, og Michael, f. 1714. Hustruen døde 1735. Crøger giftet seg like etterpå med skipsrederdatteren Magnhild Henriksdatter Stoltenberg (Mogensen) fra Tønsberg, enke etter amtsforvalter Jakob Morsing, med hvem hun hadde datteren Ingeborg Maria. Magnhild Henriksdatter døde imidlertid allerede 1736. Ved skiftet lot Crøgers to sønner stesøsteren få beholde ubeskåret det hennes mor hadde brakt inn i ekteskapet, nemlig 123 rdl.
Michael Crøger selv døde i 1742, 70 år gl.
Peder Crøger (1743—93), som fulgte sin far i embetet, var født 1713 og døde 1793. Før han tiltrådte, hadde han vært kapellan i 4 år. I en «selvangivelse» fra 1744 oppgir han sine inntekter til netto 220 rdl., men formue har han ikke, «hverken Penge eller Jordegods, men er i Gield». Dette er kanskje noe overdrevet, men det er jo riktig nok at han og de øvrige arvinger i 1742 etter farens død solgte både Askjem, Østre Flåtten og halve Nordre Haugan. I 1753 kjøpte han riktignok sistnevnte gårdpart tilbake, men solgte den igjen (med fortjeneste) samme år.
Peder Crøger giftet seg første gang 1739 med Sophie Christine Liliengriff, som døde alt 1748, 28 år gl. Av deres barn levde opp: 1. Michael, f. 1740. 2. Peder, f. 1741, og 3. Niels, f. 1743; 3 andre barn døde små på ett år, 1748, samme år som moren. Crøger giftet seg igjen straks etter med Olea Styhr, datter av kommandør Anders Styhr. De fikk sammen sønnen Johannes, f. 1753. En annen sønn av dette ekteskap, Andreas, døde bare 5 år gl. i 1754; presten har i kirkeboken et langt sørgedikt over ham.
Sønnen Peder av første ekteskap ble 1763 personellkapellan hos faren. Om denne Peder forteller B. Svendsen at han «undsagde sit Embede i 1774, reiste til Kjøbenhavn for at forsøge sin Lykke; men han indgik her i Tieneste som
Peder Crøger fikk som prest også å gjøre med innførelsen av de første almueskolene; se herom avsnittet Skolevesenet.
Innfelt i muren på Andebu kirke, til høyre for inngangen, står i dag en gammel minneplate over Peder Crøger, med innskrift på latin (teksten med oversettelse er gjengitt i avsnittet om Andebu hovedkirke). Både som prest og som familiefar får han her et utmerket ettermæle, og det kan sikkert ikke være tvil om at Crøger har gjort et sterkt og varig inntrykk på bygdefolket i det halve århundre han virket i Andebu, og at han har vært en avholdt sjelehyrde, selv om de pompøse og blomstrende uttrykk på minnetavlen — slike var vanlige overalt i barokk- og rokokkotiden — selvsagt ikke må tas helt bokstavelig. I kirkeboken heter det at da han var død, «fulgte hele prestegjeldet ham til graven».
Frederik Christian Otto Faye (1793—1822), Peder Crøgers ettermann, var født 1752 på Sem prestegård av foreldre prost David Faye og Karen Normann. Før han kom til Andebu, hadde han vært residerende kapellan i Ramnes fra 1777 til 1793. Han var ugift.
Faye må ha vært en dyktig og meget samvittighetsfull prest. Han la stort arbeid i konfirmantforberedelsen, og roses ved visitasene av prosten for «sin samvittige Omhu for Ungdommens Oplysning» (se mere om dette under Skolevesenet). I en gammel kilde heter det om ham at «han omtaltes af gamle folk, der kjendte ham, som en meget forsigtig og dygtig mand, men som ogsaa havde endel «smaa egenheder». Han turde saaledes aldrig kjøre over is, fordi der ikke var bjelker under. Paa kontoret maatte ingen komme ham nærmere end 3 skridt, ikke engang hans bedste venner. At tage nogen i hånden gjorde han nødig; men uagtet dette var han en meget afholdt prestemand.» (Sandefjords Blads julenr. 1902.)
Som sine forgjengere lånte også Faye fra tid til annen ut penger til bøndene mot pant i deres gårder.
Sogneprest Faye tok avskjed i 1822. Han døde 1836, 84 år gammel.
Christen Schmidt Budde (1822—29), Fayes etterfølger, var født 1783 i Tingvoll på Nordmøre, som den yngste av 20 barn. Faren, sogneprest Christopher Budde, hadde nemlig 4 barn med sin første hustru og 16 barn med den siste. Christen Schmidt Budde var g. m. Anne Cathrine (Trine) Svendsen (Suenssen), f. 1788 i København, d. i Christiania 1859. De hadde en meget begavet sønn, Christopher Peter, f. 1825. Han tok medisinsk embetseksamen med beste karakter og studerte 3 år i utlandet med offentlig stipendium. Han var utsett til et professorat, men hans store privatpraksis (en av de største i hovedstaden) gjorde at han ikke kom til å søke noen stilling ved universitetet. Christopher Budde var kjent for sin enestående hjelpsomhet og generøsitet overfor pasientene. Han var også i mange år Oscar II`s lege. (Se art. av H. Wåle i «Vestfold» (Tønsberg) 1. juli 1970.)
Presten Budde ble bare 7 år i Andebu. I 1829 ble han prest i Brunlanes, men hans funksjonstid der ble ganske kort, fordi han, «da han holdt sin tiltrædelsestale i Berg, pådrog sig i den kolde, trækfulde kirke en lungebetændelse og døde efter 8 dages forløp»; det var i mai 1830. Han ble altså bare 47 år gammel.
Jens Hovland Otterbech (1829—63), som fulgte etter Budde, var f. i Tønsberg 1801, d. 1863. Faren, Mattis Oterbæk, var skipper; moren Ingeborg Maria var datter av Ole Hansen Hovlandteigen på Nøtterøy. Den unge begavede gutten fikk god hjelp til å komme seg fram av kateket Tandberg i Tønsberg. Otterbech var først prest på Hvaler 1824—29 og ble så kalt til sogneprest i Andebu, hvor han ble til sin død. Hans første hustru var Johanne Kathrine Knap, d. 1834, bare 29 år gl. Deres datter Johanne Mathilde, f. 1827, ble g. m. kapellan Kiønig. Otterbech giftet seg annen gang m. Thalette Pauline Budde, f. 1814, datter av kommandørkaptein Ole Christopher Budde på Søndre Nes i Slagen. De fikk 9 barn, hvorav 2 døde små.
Otterbech var en myndig og særpreget prest, som gjorde sterkt inntrykk på bygdefolket. Ved visitasen i 1830 skriver prosten om ham at han «talte med orden og tydelighet», og ungdommens kunnskaper og skoleholdernes overhøring var blitt betydelig bedre under den nye sogneprest. Biskop Sørenssen beretter fra sin visitas to år senere at Otterbech «talte med tydelig stemme og med varme», og de unges leseferdighet var meget god. Han var utvilsomt en meget iherdig og dyktig prest. Men han var streng overfor konfirmantene, og han brukte også hard korporlig refselse når han syntes kunnskapene gle for langsomt inn — historier om dette går enda på folkemunne.
Sogneprest J. H. Otterbech,malt 1842 av C. P. Lehman.* Sogneprest Peder Pedersen.
* Fot. Stig Anfinsen, som også har avfotografert de fleste av de følgende bilder av prestene.
Mens Otterbech var prest, og nok tidligere også, var det fast takst at konfirmantene («leseræne») skulle arbeide en dag hver i en onn hos presten. Siste forberedelsesdag hadde de med seg gaver til presten. Konfirmantenes plasering på kirkegulvet ble avgjort etter foreldrenes rang og velstand og av gavenes størrelse.
Det ble fortalt om Otterbech at han hadde moro av å kappspringe med husmennene. Og han fant på andre rare ting også. Således tok han engang ljåen fra Kristen Moland, for å vise ham hvordan han skulle slå, og så slo han like godt i bakken med den, så den gikk tvert av. Men da ble Kristen harm: «Dævelen brænne deg au, dæ, Otterbech!» sa han. Otterbech skal også ha vært svær til å spille kort, det var særlig på Tønsberg-turene sine han drev med det.
Otterbech deltok meget aktivt i bygdas kommunale liv. Han var ordfører fra formannskapslovene kom i 1837 til sin død, og han gjorde et betydelig arbeid med forberedelsen og gjennomføringen av skoleloven av 1860 (mere om dette under Skolevesenet).
Han døde på Andebu prestegård i 1863, 62 år gl.
Han representerte Jarlsberg og Larvik amt på Stortinget i 1842 og 1848 og var suppleant til Stortinget i 1839, 1845, 1851, 1857, 1859-60 og 1862-63 (i sistnevnte sesjon møtte han på tinget for repr. Schjerven).
Som personellkapellan hadde Otterbech i åra 1857—63 hatt Christian Andreas Aagaard Kiønig, som etter Otterbechs død bestyrte presteembetet til ut i 1864.
Likesom sin samtidige kollega i Stokke, Christian Høeg Muller, var Kiønig pietistisk innstilt og sterkt grepet av professor Gisle Johnsons vekkelse. Kiønig ble g. 1862 m. Johanne Mathilde, datter av presten Otterbech og hans første hustru Johanne Cathrine Knap. Han ble 1864 sogneprest i Røldal.
Peder Pedersen (1864—84), Otterbechs etterfølger, var f. i Stavanger 1810, d. i Andebu 1884. G. m. Kaja Abelone Johannesen, f. 1817 i Christiania, d. 1908. Presten Pedersen var både jurist og teolog, så han var en meget kyndig mann. Han ble lærer ved Stavanger lærde skole 1838, sogneprest i Bjørnør 1845 og i Andebu 1864.
Ole Bråvoll forteller om Pedersen: «Han var godlynt, velmenende og snild. Han var trolig rasjonalist, og sørget for det jordiske også. Han var en drivende kraft ved stiftelsen av Andebu Landboforening i 1867, som ved starten fikk 25 medlemmer. Foreningen arrangerte bl. a. premiepløying på prestegården og fikk innkjøpt stamokser og bukker av foredlet rase. (Mere om dette og presten Pedersens innsats, se R. Berg, «Fra Landboforening til Bondelag», 1967, s. 27 ff.).
Pedersen var ikke det de kaller en taler, og han var heller ikke så streng i sine prekener som de mørke pietistene ønsket; de syntest også han beskjeftiget seg for mye med jordbruk og husdyrstell. Det virket på ungdommen også. Konfirmantene manglet respekt for ham og kastet borrer på frakken hans, enda han lot dem plukke bær i hagen sin, så de fikk noe å spise. Men de hadde nok hørt hjemme at det ikke var riktig å bruke «lesær»-tiden slik, og så hjalp det ikke.
I Pedersens tid var det slutt med at konfirmantene skulle drive onnearbeid for presten. Han tok nok fortsatt mot gaver av dem, men han lot dugleiken avgjøre rekkefølgen på kirkegulvet. Lovise Hagan var så flink at hun sto som nr. 1, enda far hennes var en fattig arbeidsmann med en liten jordflekk og bare ei ku. Som gaver brukte de penger, men også smør, harer, multer, storfugl og annet. Velstående ga opptil 10 daler.» Peder Pedersen og hans hustru ligger begravet på Andebu kirkegård.
Sønnen Harald Christian Pedersen var en tid kapellan hos faren. Han ble prest i Nedstrand i Rogaland og søkte også Andebu, men fikk det ikke, da han ble regnet for liberal og ikke ble godtatt av pietistene. Kapellan Pedersen var en venn av lærer Ole Sørensen.
Hans Edvard Hansen (1884—93) fulgte etter Pedersen. Han var f. i Tønsberg 1842, d. 1916. Ble prest i Andebu 1884; tidligere hadde han vært prest i Hurdal. G. 1869 m. Thora Aas, f. 1838, d. 1925.
Kapellan C. A. A. Kiønig. Kapellan H. Chr. Pedersen. Sogneprest H. E. Hansen.
Vi gir igjen ordet til Ole Bråvoll: «Presten Hansen var en vakker, statelig, alvorlig og verdig mann. Da jeg gikk og leste, snakket han også mye om astronomi og naturkunnskap ellers og om mange andre interessante emner. Jeg var et år for gammel, og jeg angret på at jeg ikke hadde gått året før også, slik at jeg kunne ha fått kunnskapene bedre inn. Det var forresten flere som var for gamle det året jeg gikk: Mathilde Møyland (senere g. m. Kristian Kolkinn) var et år for gammel, og datter til presten, den senere forfatterinne Kari Gløersen, var to år for gammel. En av guttene gikk tredje året. Jeg har hørt at Kari fikk far sin til å konfirmere en gutt som ikke dugde til det; det var kanskje han. Siden har jeg hørt at i Hurdal, der Hansen var prest tidligere, gikk barna ofte i to år.
Presten Hansen var nok streng og kravfull i prekenene sine, men han var ingen svovelpredikant, og så kjenslefull var han at han snaut holdt en preken uten at han visket bort en tåre nå og da. Alle skjønte sannheten i det han sa, og kjente at det kom fra hjertet. Det var ingen alminnelig vekkelse i bygda, men likevel ville alle høre ham, så kirken var alltid proppfull. Ja, ungdommen fra Kodal gikk helt til Andebu for å høre ham der også.
H. E. Hansen var en lærd mann. Det er han som har skrevet forklaringen til de 5 Mosebøkene i «Bibelen med Forklaringer, udgiven af Den norske Luther-stiftelse».
Også Hansen fikk gaver av leserane til konfirmasjonen, men de var ikke store. Han satte ikke konfirmantene opp etter nummer på kirkegulvet; de fikk stå som de selv ville. Før Hansens tid hadde både guttene og jentene måttet stå under hele overhøringen når han tok løfte av dem. Hansen fikk ordnet med
sittebenker på begge sider av midtgangen og lot en flokk om gangen stå mens han overhørte dem.
Han likte sang og musikk og mente det ville gagne kirkesangen å få et orgel. I 1889 kom orgel i bruk i Andebu kirke. Men mange i menigheten mente det ville bli for kostbart å holde organist. Presten lovet da at han personlig skulle ordne den sak uten utgifter for kommunen. Et større orgelharmonium av norsk fabrikat ble anskaffet, og dette ble betjent endel år av prestens datter Kari.»
Presten Hansen forlot Andebu i 1893, da han dette år ble utnevnt til sogneprest i Moss. I 1896 ble han prost i Vestre Borgesyssel. Pastor Seeberg bestyrte Andebu sogneprestembete inntil Hansens etterfølger tiltrådte det følgende år.
Hansen hadde i sin tid i Andebu to personellkapellaner, nemlig først Georg Daniel Barth Johnson, en sønn av professor Gisle Johnson, og så Einar Erlandsen fra Melsomvik, senere sogneprest i Lårdal i Telemark.
Peder Nissen Thaulow (1894—1905), H. E. Hansens ettermann, var født i Trondheim 1845. Ble cand. theol. 1869 med beste karakter. Slektene Nissen og Thaulow stammer begge fra Danmark, og begge har gjort seg sterkt gjeldende i norsk ånds- og kulturliv, som offiserer, pedagoger og på mange andre områder. P. N. Thaulow ble i 1871 bestyrer og førstelærer ved Levanger borgerskole, 1877 residerende kapellan i Støren og 1880 sogneprest i Røros, hvor han var i 14 år, og kom så i 1894 til Andebu, hvor han var prest i 11 år.
Presten Thaulow var en stor og staut skikkelse. Han kunne være hastig, men han var godmodig og velmenende. Hans prekener var innholdsrike og velformet, uten at han var noen stortaler. Han ble meget avholdt i Andebu for sitt hjertevarme vesen, sin omsorg for gamle, syke og alle som hadde det vanskelig på en eller annen måte. Også for skolestellet var han meget interessert, og han var en drivende kraft ved opprettelsen av Andebu Telefonforening i 1895, hvorved det ble mulig å telefonere fritt med både Tønsberg og Sandefjord.
Presten Thaulow var tre ganger gift: 1) 1871 m. Inga Pauline Cornelia Møller, f. 1847, d. 1883, 2) 1886 m. Fredrikke Christiane Arentz, f. 1856, d. 1893, 3) m. Marie Wilhelmine Wohl-Birch, f. 1860.
Thaulow ble i 1905 utnevnt til sogneprest i Stokke og tiltrådte dette embetet i oktober samme år. Hans virketid i Stokke skulle ikke bli lang. I september 1909 døde han plutselig etter en blodstyrtning. Han er gravlagt ved Stokke kirke.
Jacob von der Lippe Parelius Frost (1905—19) fulgte etter Thaulow som prest i Andebu. Slekten von der Lippe, som har mange representanter i Norge, var opprinnelig tysk.
Sogneprest P. N. Thaulow. Sogneprest Jacob v. d. Lippe Sogneprest H. E. Riddervold.
Parelius Frost.
og var kjøpmann i Bergen og Kristiansund i første halvdel av 1700-tallet. En datter av ham, Dorothea, ble g. m. proprietær og handelsmann Rasmus Rosing Parelius på Hitra, og med ham kommer Parelius-navnet inn. Deres eneste sønn var Jacob von der Lippe Parelius, som ca. 1765—1813 var prest flere steder i Trøndelag, til slutt prost. Dennes datter Dorothea ble g. m. presten Jonas Frost i Orkedalen. Han hadde tatt etternavnet etter hjembygda Frosta, hvor hans far Ole Christiansen Moxnæs var gårdbruker. En sønn av Jonas Frost var Andebu-prestens far, som i likhet med sønnen het Jacob von der Lippe Parelius Frost. Han var f. 1798, d. 1865, var sogneprest i Time på Jæren i 23 år (omtales i Arne Garborgs «Knudaheibrev»), ble 1849 prest i Granvin i Hardanger og til slutt i grannebygda Ulvik. G. m. Katrina Gustava Petré fra Sverige, som var oppfostret hos foged Bendz i Orkedalen. De hadde 9 barn, hvorav 4 døde som små. Den yngste fikk navn etter faren, og ble prest i Andebu.
Den første av slekten som vi kjenner til her i landet, het Jacob
Jacob von der Lippe Parelius Frost ble sogneprest i Andebu i 1905. Han var født i 1846, cand. theol. 1873. I 1875 ble han kalt til USA som prest for de norske menighetene i Benton og Marengo i Iowa, og han virket der i sju år. Etter hjemkomsten til Norge var Frost først sogneprest i Bygland, siden i farens gamle menighet, Time, og så residerende kapellan i Norderhov, med bopel på Sokna, hvoretter han kom til Andebu. Frost var g. m. Johanna Luise Cold Schmidt, f. 1848, d. i Andebu 1917. De hadde 3 sønner og en datter i ekteskapet.
I sin forkynnelse var Frost sterkt preget av professor Gisle Johnsons pietistiske skole. Ellers het det om ham i Andebu at «han var streng på prekestolen,
men snild mot barn og konfirmanter», og karakteristikken stemmer nok i all sin knapphet med virkeligheten.Frost tok avskjed i 1919 og døde 1923, 77 år gl. Ektefellene har sitt vakre gravsted på Andebu kirkegård. Her hviler også en av sønnene, den dyktige og særpregete legen Jacob von der Lippe Parelius Frost, som virket i Andebu i mange år, og datteren Cathrine, som ble g. m. gårdbruker og rutebileier Ludvig Holt, Andebu.
Halvor Ellingsen Riddervold (1920—25) tilhørte, som flere av sine forgjengere i embetet, en gammel prestefamilie. Farfaren Hans Riddervold, som var født på gården Teien nær Åsgårdstrand i 1795, var først prest i forskjellige østlandsbygder, ble biskop 1843 i Trondhjems stift, satt tre perioder på Stortinget og var kirke- og undervisningsminister i 24 år (1848—72). Det var han som drev gjennom skoleloven av 1860, og på hans initiativ var det at stiftsprost P. A. Jensen skrev sin berømte lesebok for folkeskolen. Begge disse tiltakene møtte motstand i mere pietistisk pregede kretser, blant annet ga leseboken her i Vestfold støtet til at Den Jarlsbergske Frimenighet ble stiftet. Sønnen Julius Riddervold, H. E. Riddervolds far, var f. i Halden 1842, d. 1921. Han ble prest i Ullensvang i 1880, var hovedlærer ved Universitetets praktisk-teologiske seminar 1888—94 og deretter prest i Holla, til han av helsegrunner tok avskjed i 1900. Han utfoldet et stort forfatterskap i strengt ortodoks ånd. Julius Riddervold var g. m. Karoline Johanne Ellingsen.
H. E. Riddervold var f. i Ullensvang i 1882 og ble cand. theol, i 1906. Året etter ble han personellkapellan i Fagerborg menighet i Kristiania, i 1908 sekretær i Norsk kristelig studenterbevegelse, og reisesekretær i Norsk Søndagsskoleforbund. I 1910 ble han kallskapellan i Kampen menighet i Kristiania og 1912 prest i Piperviken småkirke sammesteds. Det følgende år ble han utnevnt til residerende kapellan i Ramnes, med bopel på kapellangården Krakken i Fon. Han gjorde seg raskt kjent av omtale også i nabobygdene som en meget sympatisk personlighet og som en dyktig og fengslende predikant, særlig for ungdommen. Da sogneprest Frost tok avskjed i 1919, var det i mange kretser et ønske om at Andebu — for én gangs skyld — måtte få en ung sogneprest. Riddervold ble underhånden bedt om å søke. Han gjorde det, men regnet ikke å ha store sjanser, etter hva han selv senere fortalte. Bygdas ordfører, Anders Flaatten, reiste ens ærend inn til departementet og la bygdefolkets ønske fram for kirkeministeren, den kjente politiker Jørgen Løvland. Hvordan det nå var eller ikke var, resultatet ble at Riddervold ble utnevnt til embetet i mars 1920.
Riddervold var g. m. Christiane (Kitty) Dessen Gjesdahl, f. 1881, d. 1963, datter av sogneprest Paul Vinsnes Gjesdahl og Sofie Dessen. Hun hadde alt tidligere hatt tilknytning til Andebu, idet hun i 1900, altså i sogneprest Thaulows tid, nevnes som huslærerinne på Andebu prestegård. En bror av Kitty Riddervold var den landskjente journalisten, kritikeren og forfatteren Paul Gjesdahl, som var knyttet først til Dagbladet, senere til Tidens Tegn og til slutt i mange år til Arbeiderbladet; i sin Dagblad-tid var han både beundret og meget fryktet for sine petit-kåserier under merket «Pueblo».
Presteparet Riddervold ble meget avholdt i Andebu, både på grunn av sine personlige egenskaper og for sine betydelige aktiviteter på flere felter av menighetslivet, blant annet mellom ungdom og barn. Som teolog må vel Riddervold mest korrekt karakteriseres som moderat konservativ. Andre vil kanskje feste seg like sterkt ved den høyt kultiverte formen hans forkynnelse hadde.
Riddervolds virketid i Andebu skulle ikke bli av lang varighet. Høsten 1924 ble han tilbudt stillingen som forstander for og prest ved Diakonisseanstalten (Lovisenberg) i Oslo, og tiltrådte denne våren 1925. Her virket han til oppnådd aldersgrense i 1952. Ved flere bispenominasjoner hadde han stemmer, men ikke så mange at han ble utnevnt. Riddervold døde i 1964, 82 år gammel.
Gunnar Hafstad (1926—56) kom til å ha sitt virke i Andebu i 30 år. Han var f. i Råde i Østfold 1886 som sønn av lærer Andreas Olaus Hafstad og Dorothea Svanøe. Hafstad tok teologisk embetseksamen i 1911, var deretter først residerende kapellan i Kinn, fra 1917 i Egersund, og ble så åtte år senere utnevnt til sogneprest i Andebu. Hafstads første hustru døde etter bare få års ekteskap. Han giftet seg annen gang med sin kusine, Anna Bolette Haave, f. 1889 i Stavang i Sunnfjord, datter av Nikolai Haave og Mathilde Svanøe.
I sitt lange virke i Andebu fikk Hafstad stor betydning for det religiøse liv i bygda. Hans taler, som nok kunne virke strenge, var alltid preget av en dyptgående personlig overbevisning. Under okkupasjonen og i kirkekampens dager fra 1942 til frigjøringen i 1945 inntok han en fast nasjonal holdning og en uforsonlig steil opposisjon mot okkupantenes og NS-myndighetenes forsøk på å ensrette skole og kirke. Ikke bare det, han utsatte seg for den største personlige risiko ved å huse og gjemme russiske og italienske soldater som hadde greid å rømme fra fangeleirer i landet, og ved å gi dem råd og veiledning, slik at de kunne prøve å komme seg over til Sverige. Hafstad var en drivende kraft ved forberedelsene til og gjennomføringen av restaureringen av Andebu kirke i 1933 og av Høyjord stavkirke i åra 1950—53.
Hafstad tok avskjed i 1956, men har også etter den tid ved mange anledninger virket som vikar i presteembeter. Sine siste leveår tilbringer Gunnar og Anna Bolette Hafstad på Eik i Slagen.
Sogneprest Gunnar Hafstad. Sogneprest Ivar Aartun. Sogneprest Arne Bergum.
Ivar Aartun (1956—67), f. 1905 på Notodden, sønn av den relativt kjente «nynorsk»-presten, domprost i Stavanger Ivar Birkeland Aartun og Gea Pauline Paulsgaard. Aartun ble cand. theol, i 1932 og ble året etter hjelpeprest i Bygland. Fra 1934 bestyrte han ledige embeter i Agder og Stavanger bispedømmer fram til 1939, da han ble hjelpeprest ved Domkirken i Stavanger. Han hadde studieopphold i London og Cambridge i 1947 og i København i 1954. I 1956 ble han utnevnt til sogneprest i Andebu. Her hadde han sitt virke til 1967, da han ble sogneprest i Solum med bopel i Skien. Han tok avskjed i 1974.
Aartun ble g. 1933 m. Asta Bergljot Lunde, f. i Stavanger 1902. 3 barn, 1 datter og 2 sønner. Den eldste av sønnene, som også heter Ivar, har fulgt sin far og farfar i prestegjerningen.
I 25-års jubileumsskriftet for studentene fra 1924 oppgir Aartun som særinteresser utenom embetet memoarlitteratur og kulturhistoriske skildringer, Ivar Aartun ga i Andebu ikke inntrykk av å tilhøre noen utpreget teologisk skole, men hans syn gikk nok noe mer i konservativ enn i såkalt liberal retning innen teologien, isprengt med humane og humanistiske idealer. Dette siste ga seg også uttrykk i hans og familiens vilje og evne til å komme i kontakt med enkeltmennesker i hverdag, sorg og glede. Hans miljø i barndom og oppvekst gjorde at han helst brukte nynorsk både i skrift og forkynnelse, men dette kom sjelden eller aldri til uttrykk i en østlandsk flatbygd som Andebu.
Arne Bergum (1968—75), f. 1905 på Hamar, sønn av togfører Martinius Bergum og Brit Klukstad. Cand. theol. 1935, 1937 assistentprest i Modum, 1939 lærer ved Vikersund private middelskole, 1941 midlertidig hjelpeprest i Sem, 1945 hjelpeprest sammesteds, 1955 sogneprest i Holmestrand, 1960 lektor ved Tønsberg gymnas. I 1968 ble Bergum utnevnt til sogneprest i Andebu og hadde sitt virke her til oppnådd aldersgrense i 1975.
Om sine unge år har han fortalt bl. a. følgende i et avisintervju før avskjeden: «Min studietid falt i «de harde tredveårene», og det var nærsagt ikke den ting jeg ikke forsøkte meg på for å hjelpe på økonomien, fra å være husfar til byselger. I avisen «Gudbrandsdalen» på Lillehammer skrev jeg dikt og fikk 10 øre linjen i honorar. Jeg prøvde å hjelpe på finansene ved å lage refrenger til hvert vers, men redaktøren, Hans P. Lødrup, gjennomskuet meg, og så var det slutt på den inntekten.»
Om sine intensjoner som prest sier Bergum i det samme intervjuet, at «jeg i hele mitt virke har bestrebet meg på å knytte kirkeliv og folkeliv sammen, å gjøre kirken og menneskene så sammensveiset som mulig». Denne gjennomgangsmelodien i Bergums embetsgjerning vant gjenklang i Andebu. Den preget også hans opptreden på prekestolen og hans prekener, han var på den ene siden akademisk og — kanskje — noe pedagogisk i formen, men samtidig frisk, muntlig og umiddelbar.
Bergum ble g. m. Ragnhild Ruenæss Hansen, f. 1909, datter av maskinsjef Singdahl Hansen og Ragna Ruenæss. Ragnhild Bergum deltok med sin mann aktivt i menighetslivet, ikke minst ble «eldretreffene» som de fikk i stand, godt mottatt. De ga ut det første menighetsbladet i for Andebu (fra 1971).
Oddmund Magnus Hjermann (1975—), f. 192.1 i Lærdal i Sogn, sønn av bonde og stortingsmann Per Severin Hjermann og Katrina Hakestad. Cand. theol, fra Universitetet i Oslo 1949, ordinert 1950. Studieopphold i Basel i Sveits 1945—46. Var 1950—54 knyttet til Kirkens Nødhjelp og Lutherske Verdensforbund og deltok i hjelpearbeidet for flyktninger i Syd-Frankrike. I 1954 ble han vikarprest i Bjørgvin bispedømme, i 1959 sokneprest i Hornindal og 1966 sokneprest i Leikanger. I åra 1960—63 var han varaordfører i Hornindal.
Hjermann ble i 1947 g. m. Rosmarie Blächtold, f. 1922, datter av professor, dr. philos. Hermann Blåchtold og Marie Rahm.