Litt om selfangstlivet
Ved Ole Bråvoll (etter Kr. Kristoffersen).
De fikk hver sitt fleskestykke, i pund for uka. To ganger i uken var det spekesild og poteter, en to—tre poteter til hver. Noen syntes det ble for snaut med poteter og hadde tatt med seg endel hjemmefra. Flesket åt de speket.Også tidligere hadde noen her nede fra syd drevet med selfangst i det små. Men i 1860-åra begynte Svend Foyn for alvor, da det ble bruk for flere folk, og så kom andebusokningene også med. Der var det god fortjeneste å hente, og fra 70-åra og utover dro mange herfra på selfangst.
Kristian Kristoffersen var med første gang som ung gutt. Da fikk han 3 daler i måneden og 3/16 part. Men fordi han var en flink kar, fikk han pålegg til 4 daler i måneden og 4/16 part. Det året svarte 1/16 part til 47 kroner.
De som hadde vært gode til å skyte på eksersisen hadde fått medalje for det. Og andebusokningene har vært gode skyttere. Flere bygdekarer fikk derfor skytterhyre i 70- og 80-åra, og den hyra var stor.
Tønsberg-skutene var bygd på Kaldnes, Sandefjord-skutene på vervene Gimle, Stubben, Lahelle og Kamfjord. De var bygd av 3-toms furuplanker som andre, men forsterket med ishud av 2-toms planker av eik. Ishuda gikk så langt ned som dit skuta lå i vannet når den var nesten tom, og opp til godt og vel ovenfor lastemerket. Utenpå ishuda var det naglet vannrette jernskinner over baugen og et stykke bortmed sidene.
En 6—7 fot under dekket var det et dekk som de kalte tyskendekk eller banjen. Der var det 8 rekker med 4 jernkjeler i hver rekke. Selspekket la de i de kjelene så langt det rakk, resten fylte de i tretønner som tok 2 tonn hver. I de nyere skutene brukte de ikke tønner, men hadde spekket i jernkasser. Selskinna saltet de og hadde i binger i rommet foran spekkjelene. På turen nordover hadde de skipskjeks og andre matvarer der. På dekket akterut var det en eller to kahytter for offiserene, maskinisten og stuerten.
Hver skute hadde en 10—12 fangstbåter med en skytter for hver. Båtene hang på begge sider av skuta.
Utbyttet av 1/6 av fangsten gikk til mannskapet. Denne sjettedelen av fangsten ble så delt i så mange enmannsparter som mannskapet utgjorde i hvert tilfelle. Men skipperen hadde makt til å auke eller minke parten etter hvor flink en var.
Skipperen skulle ha 6 fullmannsparter, styrmannen skulle ha 1, de beste skytterne 1 hver, og kanskje båtsmannen og tømmermannen hver sin. De andre fikk fra 3 til 6 sekstendeler hver av en fullmannspart.
Når de tok hyre, fikk de gjerne forskudd, gjerne 1 måneds hyre. Forhyringa foregikk annendag nyttår, og det var kjent vidt omkring. Da kom det folk til Tønsberg, både karer og kvinnfolk, fra bygdene og byene i Vestfold, og mange fra Kristiania og Østlandet ellers, ja til og med fra Båhuslån i Sverige. Det var nesten som en markedsdag, med liv og lystighet i byen.
De reiste gjerne omkring 3.-6. mars. Det hendte at isen lå på fjorden enda på den tiden, så de måtte lage råk.
På veien nordover var det lite å gjøre for så mange mann. De holdt til i lugaren, som var et stort rom under dekk forut. Der var det køyer i to høyder langs veggene. Til sengetøy hadde de gjerne en halmmadrass til å ligge på, et vatt-teppe og en hodepute, ofte med halm i. En skipskiste, inneholdende forskjellige ting, en islender og en seildukstrøye var vanlig å ha med. Om kvelden la de gangklærne på kistelokket, støvlene bandt de sammen og hengte under taket, for på dørken ville de fare veggimellom når skuta slingret.
Passelig langt fra trappen sto byssa, en stor lang kokovn til varme og matlaging. Den var ikke slukket fra de reiste til de kom tilbake. De hadde ikke kjøkkenbenk eller bord, bare en stor trekasse til kull. Midt over byssa hang ei tranlampe, det var en 6—8 slike i lugaren.
Langs begge veggene i lugaren var det innredet køyer. Foran køyene var det en innkledd fast benk til å sitte på. Benken var delt i kisterom, et for hver mann, og et lokk til hver kiste. Det var ikke lov å ha lås for kistene. De som kom først valgte den køya og kista de ville ha, og da kunne de få kiste like utenfor køya.
Det var frokost mellom kl. 7 og 8, middag mellom 12 og 1, økt kl. 4 og kveldsmat mellom 7 og 8 for dem som ikke hadde vakt da.
Når det var gått en time av vakten, slo klokkepasseren 2 glass i skipsklokka, etter to timer 4 glass, etter tre timer 6 glass og etter fire timer 8 glass. Dette hørtes over hele skuta, slik at en alltid visste hvor mange klokka var. Det var ikke alle som hadde lommeklokke.
Hver uke fikk hver mann en viss vekt skipskavringer. Om morgenen fikk de så mye svart kaffe som de ville ha. De satt på skipskista og «skaffet». De fikk en viss vekt av smør også, gjerne dansk herregårdssmør, og ikke noe pålegg ellers. Mange var så nøysomme at de sparte noe av smøret og hadde med seg hjem. De fleste gjemte noe av kavringene, som var rikelig tildelt. De som var hjemme likte denne kavringen veldig godt, og den ble også bløtt opp og brukt i brøddeigen.
De fikk fersk suppe to ganger i uka, og suppe kokt på salt amerikansk kjøtt to ganger i uka. Den ferske suppa kokte de på de skrottene som hang i riggen. De holdt seg frosne så lenge det var noe igjen.
Kveldsmaten var som morgenmaten. Grøt fikk de aldri, unntagen om påske-og pinseaften. Om kostholdet var noe ensformig, så var det rikelig, og karene var fete som seler når de kom hjem, sa Kr. Kristoffersen. Men når de hadde vært hjemme en tid, var flesket borte igjen, enten det nå kom av at kosten da var skrinnere eller arbeidet hardere.
Selen får ungene sine nordøst for Island, på hel og fast is. Fangsten begynte med ungene, så skutene lette seg fram til yngleplassene og kom gjerne dit noen dager før fredningstidens slutt, kl. 12 natten mellom 3. og 4. april. Da var ungene 2—3 uker gamle.
Det kunne være samlet mannskap fra flere skuter der det var mange unger. På den tiden var de så tamme at en kunne ta dem på armen og klappe dem. Mora var nok redd for ungene, men kunne ikke verge dem. Skutene lå ved iskanten, og alle mann var på isen med hver sin flåkniv — den var litt større enn en stor og bred forskjærkniv — og hakke i handa. Skytterne hadde hver si rifle, flåkniv og hakke. Og så begynte myrderiene.Skinnet av ungene var verdifullt fordi det ble brukt til pelsverk, hansker og ransellokk.
For hver dag dro fangstfolkene lenger og lenger innover isen, så de kunne være opptil et par mil fra skuta. Da ble det lang vei å dra skinna. En gang gikk Kr. Kristoffersen tilbake til skuta for å hente mere mat. Han hadde en øldunke på ryggen og en matsekk ovenpå den. Da kom det en isbjørn etter ham. Han tenkte han fikk kaste dunken så bjørnen kunne bli heftet med å undersøke den, slik at han selv fikk litt forsprang. Men en av skytterne hadde fått se bjørnen og kom springende i møte med ham. Kristian var mellom bjørnen og skytteren. Derfor ropte denne: «Kan jæ skyte?» «Ja!» svarte Kristian, for han visste at den andre var en god skytter. «Det smalt, kulæ gikk like færbi mæ, å bjønn datt på isen,» fortalte Kristian.
Så tidlig på våren er bjørnen så mager og sulten at den tyr bort til skutene for å finne noe å ete. To bjørner var blitt skutt tidligere samme dag, og de var så tomme innvendig at det ingenting fantes i tarmene på dem. Skinna gikk i fangsten, og når de var pene, fikk de en 2—300 kroner stykket for dem. Skrottene hengte de opp i riggen, og der kunne hver og en ta for seg som han ville. En stor del av mannskapet ville ikke spise bjørnekjøtt, men andre stekte bjørnebiff så lenge det var noe. Selkjøtt smakte de aldri.
Når de var ferdig med ungefangsten, reiste de for å fange hann-sel omkring Jan Mayen, lengre nord. Der hang ikke isen sammen, så de måtte bruke båt fra det ene isflaket til det andre. Det var 4—5 mann i hver båt og 1 skytter. Isflakene rakk gjerne et par fot over vannet. Når de gikk i land på isflaket, måtte som regel én stå og holde båten. Hann-selene lå som oftest ved kanten av isflaket. Når en av dem ble truffet så den døde, ble de andre liggende like stille, men dersom skuddet bare såret, gikk selen i vannet med det samme, og da fulgte alle de andre etter også. Når noen prøvde å ta dem med hakke, gikk de også til sjøs. Det var lettest når selen lå et stykke inne på isen, for der kunne den ikke bevege seg så fort. Da gjaldt det å slå selen i svime først, for den som hugg hakka i en sel kunne risikere å bli dratt ned i vannet.
Deretter gikk turen til Grønlands-isen for å fange klappmyss, som de kaller hetterugg, fordi den er så stor og fordi den blåser opp hodeskinnet til ei stor hette når den blir sint eller redd. Den er så modig at den prøver å verge seg også, så det er ikke så vanskelig å komme den på slaghold. Men å slå den på hetta, er som å slå på en fotball, og vel så stor er den også. Hetteruggen har et 3 tommer tykt spekklag, og av den fanget de et år 4000 på tre døgn.
Ole Petter Gundersen fra Andebu var med selfangstskuta «Jason» i 1888. Da de skulle til Grønland for å fange hetterugg, gikk de etter avtale innom Isafjord på Island, hvor de hentet Fridtjof Nansen og kameratene hans og seilte dem over til isfjellstrømmen, da de skulle gå på ski over det virkelige Grønland. Nansen var en svært gemenslig og artig kar som spente rævkrok og drev andre idrettsleker med dem ombord, fortalte Ole Petter.
På turen nordover seilte de bortom Nordkapp på Island. Der pilket de torsk med snøre. En gang fikk de 900 på en time, det ble fin mat. På hjemturen dorget de makrell også. I 1870 var det sen vår her. Men det året gjorde selfangskuta «Morgenen», som Svend Foyn eide, en både snar og god tur. Alt 3. mai kom skuta hjem med full fangst. Ole Kristian Briskemyr var med på den turen. Da tjente han 600 kroner. Det var stor fortjeneste på et par måneder. Vanligvis kom de hjem i siste halvdel av juli, da var det høyonn.