INNHOLD

GÅRDSREGISTER

Fra Bråvoll er det gode to mil til Tønsberg og noe lenger til Sandefjord. I gamle dager måtte småfolk bære både mel og annet tungt fra byen. Da det ble landhandlerier, slapp de det, og på gårdene hvor de hadde hester, slapp de å være i beit for nødvendige varer til mannen hadde vært i byen eller fikk bud dit.

Fram til 1842 hadde byene enerett til all kjøpmannshandel. Ved loven av 1842 og ved flere nye lovendringer i de følgende årtier, særlig den av 1866, ble etter hvert de fleste hindringer for å drive handel også på landet ryddet av veien. Men først handelsloven av 1907 innførte samme regler for retten til å drive handel i by og på land.

I 1860- og 70-åra var det i Andebu mest småfolk som handlet hos landhandleren. Gårdbrukerne her har fra gammelt kjørt mye til Tønsberg og Sandefjord med trelast og ved, og når de var i byen likevel, kjøpte de gjerne varer med seg hjem. I byen var det mere å velge i, og noe prisreduksjon fikk de ofte også. Men landhandleren var jo nærmere, og slikt som lampeolje var det vanskelig å få med seg fra byen, så etter hvert fikk også gårdbrukerne ærend til landhandleren.

Ysteriene, da de kom, ga en fast inntekt i måneden, og da trelasten kom i dårligere pris i 80-åra, ble det mindre bykjøring. Dette førte igjen til at landhandleriene fikk større omsetning, og etterhvert kunne de ta inn flere slags varer. Kvinnfolkene, som sjelden var i byen, kom til landhandleren og fikk se de nye varene og kjøpte dem. På den måten hjalp landhandleren til å forbedre levestandarden her.

Landhandlerne fikk varene sine mest fra Tønsberg. Melet kom fra Larvik eller Moss. I 1880-åra begynte de å ta inn flere varer fra Kristiania. Varene ble kjørt med hest. Først på 80-åra begynte baker Larsen i Farmandsveien i Tønsberg å sende en brødkjører oppover til butikkene. I begynnelsen av 90-åra kom den første handelsreisende til Edv. Nøklegård. Det var Berntsen, som solgte steintøy for Horn i Larvik. På den måten ble det flere og flere som fikk varer fra mange kanter av landet. I 1896 begynte en kjøpmann i Sandefjord å kjøre rundt med brus, selters, malt, ingefær- og annet øl. Senere tok Tønsberg Bryggeri over og har fortsatt med det siden. Omlag 1901 begynte landhandlere som hadde hest, å kjøre ut varer til folk.

Landhandlerne regnet vanligvis med 10 % fortjeneste. På tøy og isenkram var det mere, på mel og slikt mindre. Prisene var de samme enten en betalte kontant eller borget («skreiv»). Men somme tider kunne det bli litt bedre kjøp hvis en betalte kontant, særlig om det gjaldt en større handel. Landhandleren var i butikken selv, så sant han hadde anledning. De som ville ha litt avslag, ville helst handle med ham. I 80-åra var det mest kontanthandel og byttehandel. Folk kom med smør, egg, og bitterost. Smøret kostet 12 skill, marken, men var det dårlig stelt, fikk de mindre. For eggene var vanlig pris 18 skill, sneset og 1 skill, pr. stykk. Bitterosten solgte landhandleren videre i butikken, smøret og eggene i byen.

I tidligere tid hadde mannfolkene i de lange vinterkveldene sittet hjemme med et eller annet småarbeide. Men etter hvert som landhandlerne fikk flere varer, måtte de også ha mere plass, og så gikk karene dit om kveldene, enten de skulle handle eller ikke. De satte seg på stompekista eller taukveilen, på disken eller på appelsinkassa, røkte, spurte nytt, fortalte historier, diskuterte politikk og hadde det trivelig.

Tobakk- og brødhandel. For å tjene litt ekstra, var det endel husmenn og håndverkere som drev med litt handel utover i 1840-åra. Husmann Ole Olsen Stigen solgte tobakk. Sønnen, Ole Olsen Rolighet, fortalte at han begynte å tygge tobakk da han var 4 år. Småbruker Kristen Andersen Nøklegård handlet med brød fra Jakob Heia og skråtobakk fra Tønsberg, trolig fra sist i 1860-åra til omkring 1875. Han kjøpte dyr til slakt også.

Abraham Nøklegård kjørte trelast til byen og tok med varer tilbake. Brødet kjøpte han i byen eller på Brattås på hjemveien. Tobakken kjøpte han i Christiansens tobakkspinneri i Tønsberg, sild og brisling kjøpte han på brygga på vestlandssjekter eller hos en kjøpmann. Stompen hadde han i kjelleren og tobakken i bunnen på den høge kassa til Totenklokka som sto på gulvet i butikken. Abraham begynte trolig å handle etter at Kristen sluttet omlag 1875. Silda solgte han stykkevis og brislingen pottevis eller kannevis. Begge slagene hadde han i gangen. Flere varer hadde han ikke, så han trengte hverken disk eller vekt eller hyller.

Johan Vassenga leide Vassenga av Hynne. Der handlet han med skråtobakk fra 1888 til han døde i 1896.

Vi nevner så noen av de første landhandlerne som hadde større utvalg av varer.

Ole Larsen Bråvoll drev med handel i 1860-åra og utover. Han hadde disk med skuffer i, pottemål, vekt og alen til å måle med, så de må ha hatt tøyer til salgs også. Av varer ellers hadde han: brød og hvetekake, helgryn, gule erter, risengryn, sirup, salt, sild og brisling, rå kaffe, sikori, brunt sukker, toppsukker, brystsukker, peppermynte, lakris, tobakk, nål og tråd og fyrstikker. Men datteren Johanne Olsen fortalte at mor hennes brukte flint og stål. De sluttet med handelen ca. 1870. Det er den eldste virkelige landhandelen vi vet om her i bygda.

Nes. Gårdbruker Andreas Nilsen Næss begynte med handel ca. 1865. Et år senere tok han til med bakeri også. Sønnen hans, Samuel, bakte i det nordre kjøkkenet på gården. Han bakte av en sekk mel om dagen i det minste. Han bakte kaker også. Noe solgte han i butikken, og noe ble solgt til andre landhandlere. Han solgte også til folk som arbeidet i skogen for Treschow. Det var en halv mils vei over Myråsen til Ødegården i Hvarnes. Han kjørte stompen på tremeier over ulendt vei til arbeidsfolka. I 1873 ble det slutt med bakeriet, for da dro Samuel og broren Lorens til Kvelde i Kveldesogn. Der hadde de bakeri og drev handel i 7 år. Da de kom tilbake, begynte Lorens å handle på Høyjord, men Samuel bakte ikke mere.

Andreas N. Næss flyttet handelen til den nordre stua. Der var det kakkelovn og parafinlampe hele tiden, et stort fremskritt fra tranlampe eller talglys. Han hadde skålvekt som hang i taket over disken. Pakkbua var i annen etasje, og der hadde de melhandelen også. Melvekta var ei bismervekt av jern. Sønnen Johan A. Næss overtok både gården og handelen i 1876. Han drev omsetningen opp, slik at denne forretningen sist i 70-åra og først i 80-åra gikk for å være den største på lang lei. Folk gikk lange veier for å handle der. En gammel dagbok viser at de har handlet der både fra Lardal og fra Dyrsø i Arendalsogn. Hella, søster til Johan Næss, sto i butikken når ikke Johan var tilstede. Men så giftet hun seg og flyttet hjemmefra, og Johan ble syk, så handelen sluttet ca. 1891. Da kjøpte Samuel gården.

Våtåsen (mellom Stein og Ambjørnrød). Anne Kristine Amundsdatter, enke etter Nils Lia, ble gift med snekker Guttorm Nilsen Våtåsen, og handlet med grislet stomp. Om vinteren hentet sønnen Johan G. Skarsholt (Vinterrønningen) stompen med kjelke fra bakeriet på Nes, en 3 km unna. Hun fikk 28 stomper for 1 daler. Fortjenesten hennes var 40 %, men når noen kjøpte 5 stomper, fikk de en attpå. Hun solgte sild og brisling også, og naturligvis tobakk fra Christiansens tobakkspinneri. Det nyttet ikke å by fram annen tobakk her på den tiden. Varene sine hadde hun i kjelleren eller i en dragkiste på loftet, så hun hadde hverken disk, vekt eller hyller.

Dragkista på loftet hadde fire skuffer og hadde muligens vært disk i Lia (hvor Nils Lia hadde drevet landhandel). I den kista hadde hun Jönkopings fyrstikker til 1 skill, tullen. Ellers hadde hun disse varene: hvite krittpiper, røde krittpiper med mannshode, hodetørklær (hjemmevevde og kjøpte), bendelbånd, skolisser, hekter, lintråd. Brocks snelletråd, synåler, andre sysaker, blåflekkete ullsåpe, gul skjeggsåpe og glyserinsåpe.

De kom der for å handle fra Nøklegård, Ambjørnrød, Stein, Gusland, Hallenstvedt, Bjørkedalen, Rennesik, Briskemyr, Moa, Heia og Granasne. Hun var i byen etter varer hos Johan Gullichsen i Storgata hver 14. dag omtrent. Da kjørte hun gjerne med Ellev eller Abraham Ambjørnrød, som brukte løshest, og da kjørte Anne den. Men da handelen på Ellevsrød og på Hynne kom igang med flere varer, ble det bare tobakkshandel i Våtåsen. Og da Anne døde i 1883, ble det slutt med handelen der.

Heia. Gårdbruker og smed Jakob Torgersen Heia drev handel og bakeri sist i 60- og først i 70-åra. Gården ligger godt og vel ei halv mil fra Torp. Han hadde hyller, disk og vekt med skåler av messing. Foruten de mest nødvendige matvarer hadde han tøyer til salgs. Det vet vi fordi en bygdemann hadde snakket med grosserer Jonas Frost i Kristiania, som fortalte at han hadde penger til gode hos Jakob Heia. Ja, og så hadde han skyttersaker. En unggutt fra Kastet i Hvarnes kjøpte krutt der engang i ei flaske. Han hadde lyst til å prøve om kruttet var noe tess og satte en fyrstikk borti flaskehalsen. Kameratene ertet ham etterpå med å spørre om det var noe tess, kruttet i Heia. «Kjøp og prøv!» sa han. Det ble et ordtak i bygda: Kjøp og prøv, sa Kaste-gutten.

Jakob Heia var svensk. Han hadde eget bakeri, hvor han bakte både brød og kaker. Han kjørte brød i sekker til andre kjøpmenn. Senere sluttet Jakob med handelen og flyttet til Hoksnes i Sem. Der drev han som smed, særlig smidde han eggjern, som han solgte på torvet og andre steder. Det var skarpe og fine kniver.

Tolsrød. Skomaker og lesteskjærer Hans Eriksen leide hus for far sin og seg selv i den gamle toetasjes kapteinsgården på Tolsrød et års tid ca. 1868—69. Far hans hadde arvet 300 daler, så de hadde til starten. I kapteinsgården sto bare halvparten av stuebygningen igjen. De bodde i kjøkkenet og hadde butikken i stua. Der var det disk, og der handlet de med tobakk, stomp og andre matvarer. Han byttet også til seg lekter som han solgte i Tønsberg. Lava Torp, mor til Kr. Kristoffersen, bakte noe stomp for ham. Bakerovnen sto i den delen av huset som ble revet, og ovnen sto igjen med bare et skråtak over. Etter et års tid sluttet handelen der.

Gårdbruker Anders Abrahamsen Tolsrød begynte handel i sin del av tunet da Hans Eriksen sluttet, antagelig i 1869. Det var hans kone, Maren, som var den drivende kraft når det gjaldt handelen. Butikken var i det vesle kammerset, og der var det ei dragkiste med fire skuffer. De handlet med matvarer, kanskje litt klesvarer og annet småtteri, men så lite at da Erik A. Ellevsrød omtrent en kilometer unna begynte handel ca. 1872 og hadde flere slags varer, gikk folk dit og handlet, og da sluttet de snart på Tolsrød. Da Erik Ellevsrød holdt opp å handle i 1881, tok Anders Abrahamsen igjen til med handelen på Tolsrød. Han fikk snart flere varer enn før og handlet mer enn tidligere. Eldste sønn, Abraham A. Tolsrød, (mere om ham i gardshistorien under Tolsrød og Bråvoll) overtok forretningen og gården i 1886. I 1902 kjøpte han Bråvoll ysteri og flyttet året etter handelen fra Tolsrød til Bråvoll, men noen år etter, visstnok i 1907, begynte han dessuten igjen å handle på Tolsrød.

Hynne. Gårdbruker Kristen Hynne drev landhandel fra midt i 1870-åra til ca. 1885. Eldste sønnen, Hans, hadde fordervet benet sitt, han skulle da ha noe lettere arbeide og ble satt til å drive med handelen. Et kjøkken på nordsiden av gangen ble innredet til butikk. De satte inn en kokeovn i peisen, ordnet med disk og hyller langs veggene. De brukte parafinlampe. Mel og gryn hadde de i vognskuret. Foruten de vanlige matvarene førte de også malerolje, farger som gul oker, rød erts, sinkhvitt og kjønnrøyk. Varene kjøpte de i Tønsberg. De hadde ca. 3 mils vei til byen, og de første kilometrene var svært bakkete og dårlig bygdevei. De kjørte vanligvis trelast til byen, når det ikke var onnetider, og tok med seg varer hjem igjen. Men handelen lønte seg ikke, så de sluttet igjen nokså snart.

Stålerød (og Bråvoll). Anders J. Stålerød begynte handel hos bror sin, Halvor J. Stålerød, antagelig i 1882. Husene ligger et stykke fra roteveien og var bygd i 1877. I butikken var det etasjeovn og hyller. I kroken foran disken sto brødkista med flatt lokk til å sitte på. Under taket over disken hang ei verkstedlampe, og ved siden av den ei skålvekt med ei firkantet og ei rund skål av messing. Han hadde justerte messinglodd i en loddestokk på disken, ett- og to-kilos lodd av støpejern, flere justerte litermål og inndelte justerte metermål. I 80-åra kom det somme tider en inspektør og så etter at alle mål og vektlodd var riktige, han veide til og med loddene.

Av hensyn til ysteritrafikken flyttet Anders i 1884 handelen til Bråvoll og leide hus til butikken i gnr. 48, bnr. 1, hvor det var nybygde hus like ved roteveien. Der var det kjeller under mesteparten av huset. Han hadde butikken i nordre stua. Det var stort utvalg av varer, fra skjorter til tørrfisk. Han hadde sikkert noe slikt som ett tusen forskjellige varer til salgs. Det var litt av et fremskritt fra de første landhandleriene med sine 5 —10 vareslag!

I kjelleren var det baking også en tid. I førstningen hadde folk med seg tøyposer til å ha mel o.l. i, og spann eller flasker til sirup og denslags. Etterhvert ble det vanlig at butikken holdt papirposer. Det folk kjøpte bar de hjem i et knytte eller i en sekk. Anders kjøpte gården antagelig i 1886, og fikk da mere å gjøre. Han ansatte så en ungdom til hjelp i butikken. Benevnelsene ort og skilling, pund og mark, alen og kvart ble brukt av både gamle og unge i 1880-åra, og det var stadig nødvendig med omregning til kroner og øre. I 1891 sluttet Anders Stålerød å handle og solgte butikken til Edv. Nøklegård.

Ellevsrød. Kristian Eriksen Solberg (Pisserød) fortalte i 1943, da han var nesten 89 år gammel, om den handelen som far hans, Erik Amundsen, gikk igang med på Ellevsrød (gnr. 60, bnr. 2) omkring 1872:

Butikken var et lite kammers bak kjøkkenet i nordsiden på huset. En kom inn i en gang fra vest. Selve butikken var liten, og i gangen var det bestandig ei melbøle med flere rom og litt av hvert ellers. Det var ingen ovn i butikken. Det var et vindu mot øst; på nordveggen og andre steder hvor det var plass, var det hyller. I taket hang ei parafinlampe med glass og veike, somme tider lot vi være å bruke glasset for å spare på parafinen. Det hang ei stor skålvekt i taket til å veie mel på. Til den vekta hørte lodder og ei stor skoto. Den vektskåla tok et par bismerpund. Og så hadde vi ei lita skålvekt som var både til å henge og til til å holde i handa. På den vekta var det en rund messingkopp, som var mjuk og som vi klemte sammen når vi skulle tømme. Vekta hengte vi på veggen når vi hadde brukt den. Vi hadde en disk som var 5—6 fot lang med 3 skuffer i høgda, så det ble 9—10 i alt. Disken og vektene kjøpte Anton Bjørndal da han skulle begynne handel på Gjerstad, men vektene fikk han lite bruk for, da det snart ble kilomål. Jeg kan huske at jeg så den første 10-øringen i 1877, og kiloen kom visst omtrent samtidig. På disken var det loddestokk med mange små og store lodd. De små loddene måtte vi av og til kjøpe nye på tollbua i Larvik, for de var lette å miste. Alnemål hadde vi, men ikke metermål og ikke litermål heller. Vi hadde pottemål isteden. Det var ½ -pel og pel (ca. ¼ liter), ½ -pott og pott (nesten 1 liter), og så hadde vi for større mål en 5-pott. Salt solgte vi skjeppevis, så vi hadde skjeppemål også (1 skjeppe = ⅛ tønne eller vel 17 liter). 1 sekk salt kjøpte vi for 1 daler.

Vi solgte mye stomp — et lass én og to ganger i uka — for det var mye arbeidsfolk i Ambjørnrød-kroken og andre steder. Stompen var god, den var bakt av hvitt rugmel (mest det vi kalte «kilostomper»). De var både grisla og ugrisla, mest lange, men somme tider runde også. De kostet 6 skill. Vi solgte også noen grovere, runde stomper som var større. Dem kalte vi for Bolsius-brød — de kostet 8 skill. Så hadde vi grisla rugkake til 4 skill., det samme var prisen for hvetekake og vørterkake. Godter hadde vi flere slag av. Noen var runde med hull i midten og tagger på, med sukker oppå, de var gode og kunne gjemmes. Det var også noen andre slag: låvedører, nesekonger og snipper, de var visst for det meste samme deigen. Av og til hadde vi honningkaker («mærkenskaker») til 1 og 2 skill. Og det hendte vi hadde noe slags kjeks i laus vekt.

Av mel solgte vi mest rugmel, det gikk nokså opp og ned i pris, på det billigste kjøpte vi visst en sekk på 16 bismerpund for 5 daler. Vi solgte også hvetemel, «engelsk hvetemel» kalte vi det; for en sekk ga vi visst 7 daler. Samsiktet hvete- og rugmel var billigere. Risengryn, helgryn og erter kjøpte vi pundevis. Andre slags gryn hadde vi ikke. Havregryn malte folk selv. Sirup førte vi, den kjøpte vi etter pundet, men den ble som oftest solgt på flasker til 6 skill.

Så solgte vi endel sild og brisling. Den kjøpte vi i tønner av vestlendingene på brygga. Tønnene lot vi gjerne stå i uthusa, for kjeller hadde vi ikke. Slikkeri solgte vi. Det var peppermynte «med prat på», omtrent som i senere tid. Og så var det brødsukker, på skikken som stomp, men mye mindre, bare et par tommer lange. De lignet på brunt sukker og var kokt på plate, og det var hvite streker eller renner på dem. De kostet visst 1 skill. Lakris i tykke stenger sto i 6 skill., den var nokså skarp og god. Vi hadde også noen andre spede stenger som ikke var så bra. Sukkertøy (drops) gikk det likeså endel av.

Flesk hadde vi i kasser, både amerikansk og dansk. Det danske var mye bedre. Flesket ble solgt for 12 skill, marken (1 mark = ¼ kg). Kaffen vi brukte mest kostet 1 ½ mark pundet (1 mark = 80 øre). Den var ubrent og i sekker. For å spare på kaffen solgte vi tilsetning («te'sætt»), det var flate biter, 2—3 tommer lange og kostet 3 skill. Det ble også brukt sikori, som var rund og kostet det samme. Til et pund kaffe solgte vi som regel en fjerding (= ¼ pund) sukker. Det var enten brunt sukker eller sukkertopper, som vi slo istykker og tok 20 skill, pundet for. Vi hadde løst sukker også, til 15 skill.

Skråtobakk solgte vi i ¼ -ruller, ½ -punds og punds-ruller. Noen store 3-punds-ruller hadde vi også, som vi delte opp og solgte i smått. Skråtobakken fikk vi oftest fra Christiansen og Isachsen i Tønsberg. Det var mange som røkte også, og til dem solgte vi kardus 1 laus vekt, men mest i pakker. Et slag hette petum, og så var det noe som het Sort Anker-tobakk til 3 skill.; det var også noen runde pakker til 12 skill. Fyrstikkene var den gangen i tuller. De brukte mest Jönkoping svovelstikker. Krittpiper brukte nesten alle, dem ga vi som oftest bort.

Farger hadde vi lite av. Vi var ofte i byen og kjøpte der. Brissøl, kronsikali og rød anilin hadde vi somme tider. Lampeglass, veiker og parafin (den sto i uthusa) hadde vi som oftest. Tøy kjøpte vi mest i byen for å ha mere å velge i. Litt lerret hadde vi av og til, og så lite gran sirs. Hodetørklær hadde vi sjelden. Vi førte snelle tråd fra nr. 12 og oppover til 30, svart og hvit, lintråd i dokker. Vi hadde også noe blank lintråd i hespler som skredderne brukte når de skulle sy vadmel, fordi den var så jordelig sterk. Vi pleide også å ha stemmenåler (stoppenåler), synåler og knappenåler. Det var noe de kalte for langnåler også, det var noen store knappenåler. Så var det fiskekroker, bønningstikker (strikkepinner) og hekter. Videre krutt og hagl — de brukte mest nr. 3 — og knallperler. Jeg husker også at vi hadde skogarn, bek, sylspett, hæljern og spiker av forskjellig slag. Så hadde vi knapper, brune og hvite hornknapper og postelins- (porselens-) knapper til skjorter. Gul skjeggsåpe i stenger solgte vi i smått. Grønnsåpe hadde vi også.

Poser hadde folk med bestandig, men kremmerhus hendte det at vi gjorde selv av papir. Det sies at Jørgen og Torger Dalen dro en melsekk og ei fleskeskinke hjem i ei dragvogn. Det kan ikke jeg huske, men det er godt mulig de gjorde det, for det var noen sterke karer. Det var mange som hadde lang vei. Det kom folk fra Skogdalen, Svindalen, Heia, Granasne og Ambjørnrød.

Det var ikke til å unngå å borge bort varer, men vi fikk inn det meste, for det var bare småtteri mot nå. Nå går det jo i hundrevis. Vi hadde en kladd i butikken som vi skrev i, men for det meste skrev vi på huskelapper. Det var en hovedbok også, den lå ikke i butikken, men inne. Vi kjørte ofte til byen etter varer, og det meste kjøpte vi hos Johan Gullichsen i Torggata i Tønsberg, som hadde både kleshandel og kolonial. Brød fikk vi fra en baker som hette Sundseth og hadde bakeri på Brattås. Det hendte også at vi kjøpte brød hos baker Olsen i Farmandsveien.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER