NÆRINGSVEIENE
Jordbruket
I vår tid har alt som er «nytt» appell til folk. Det er den alminnelige mening at verden stadig blir bedre, og at det som er nytt er bedre enn det som har vært tidligere. Men det har ikke alltid vært slik. Tvertimot, i det gamle bondesamfunnet var tradisjonen det sentrale. Slik som det hadde vært før, skulle det fortsette å være. De unge lærte av sine foreldre hvordan jorda skulle dyrkes, hvordan buskapen skulle stelles, og hva slags redskaper som skulle brukes. Det var små forandringer fra det ene århundre til det andre. Sliulen (treskestaven) som ble brukt til å treske kornet med, har kanskje vært den samme i 1000 år.
Kreaturstellet med sulteforing om vinteren er også gammelt. Graset slo de der det fantes. Noe vokste på heimejordene, mest på setoa nedenfor uthusene, men de slo også på myrene og i utmarka, overalt hvor de kunne komme til. Om våren beitet kreaturene på engene ved gården, og det gjorde at graset vokste langsomt, så høyonna kom senere enn nå.
Det var først i forrige århundre at en del foregangsfolk begynte å tenke over om det ikke kunne la seg gjøre å forbedre jordbruket. Særlig var man opptatt av hvordan man skulle lede vannet bort fra vannsyk jord. Tidligere hadde bonden sådd til de jordene som lå i en helling og hadde naturlig avløp for overflødig vann. I 1850-åra kom folk fra Selskapet for Norges Vel og lærte bøndene hvordan de skulle grave grøfter og lede vannet bort fra våtlendt jord. Tidligere hadde slik jord bare vært brukelig til havn.
Gårdene lå gjerne høyt. De jordene som lå nedenfor uthusene og fikk godt av hevden fra husdyra var de fruktbareste og ble brukt til åker eller eng. Steinen på jordene lot de ligge når de skulle så. Bøndene mente at kornet vokste bedre da. Det er mulig at de hadde rett, for steinene ble oppvarmet av solen og avga varme om natten, da det kunne bli for kjølig. Forsøk som er gjort i senere tid bekrefter dette.
I Frostatingsloven var det bestemt at brukerne hadde plikt til å holde ei ku for hvert sold (=72 kg) som de sådde, og dertil la en fjerdedel av åkeren ligge til træde. Bestemmelsen ble gjentatt i 1274 i Magnus Lagabøters landslov og ble gjeldende for hele landet. 72 kg skulle være såkorn for ca. 3 mål åker. Gjødsel fra ei ku var sikkert altfor lite til 3 mål. Storparten av kornet var havre, og den var lite gjødslet. Rugen sådde de i bråter. De hugg ned et skogstykke, brente kvistene og småskogen og sådde rugen i asken. Det ble bra avling første og andre året, og senere ble det godt beite, men det gikk stygt ut over skogen, og faren for skogbrann var stor.
I «Gamalt frå Vestfold I» står det en liten skildring på Andebumål om gjødselstellet i gammel tid. Den lyder slik:
«Åm dæn måten di stælte jøslæ på før.
D'er'n damm di kællær Ønnedammen. Dit kjørte de jøslæ hæller hevdæ si i gamle daer å sekt'o ne i dammen. Te slutt blæi de' n stor hau utta 'o; han var stor dænti jæi så'n (en førr hæller hælltress'nskjue år seæ), han er væl mindre nå, fær han har væl røtnæ å sætt-te. Ville de ha noe utta jøslæ, så måtte di bie te de blæi frysi da, så di kunne kjøre utpå.»
Det er ikke godt å si om det er noe sant i denne skildringen. Men det er sikkert at det først var da folk fikk gjødselkjeller, at det ble tatt ordentlig vare på den dyrebare hevden. Dette var jo lenge før en fikk kunstgjødsel. Tidligere hadde gjødselen ligget i en haug utenfor fjøs- og stallgluggen og ble vasket ut av regn og snø. Da gjødselkjellerne kom, sammen med grøfting og nye maskiner, ble hele jordbruket forbedret.
Vi tar med noe av sogneprest Peder Crøgers «Forklaring over Anneboe Præstegield» fra 1743:
«Dette prestegjeld består av det faste land som er fullt av små bekker, søer, daler og skoger, og derfor ikke meget kornland, men mere udyrket og ufruktbar jord. Havre vokser best her i prestegjeldet, dog ikke så meget som innbyggerne selv behøver, uten Gud giver et besynderlig fruktbart år. Det fuglevilt som her finnes, er jerper, tiurer, røyer, århaner, århøner, dog langt flere kråker, ravner og skjærer. Av firfotet vilt er harer, gauper, rever, ulver og bjørner, hvilke siste gjør megen skade, ikke alene på kreaturene, men også på kornsæden. Hester, kuer og sauer er de tamme dyr innbyggerne legger mest vekt på og som er dem nyttigst.
Luften er vanligvis kold, noe som just er det skadeligste for kornsæden, ettersom jorden her er altfor kold i seg selv på de fleste steder, på grunn av den megen bergs væte.
Uti dette prestegjeld er der omtrent 1500 mennesker, med små og store, og i de tre siste år er her 130 fødte og 140 døde. [Årene 1740—43 var sammenhengende uår. Red.]
Foruten endel små bekker er her to større elver, den ene kalles Svartåa, vest i prestegjeldet. Den har sin opprinnelse av berg og moradser i Trolldalsskogen i Andebu sogn, løper ut i Laugen i Hedrum og skiller Andebu og Hedrum prestegjeld. Den andre åen kalles Storelven, øst i Andebu, den har sin opprinnelse fra Merkedammen i Vivestad anneks og løper ut i Tønsbergfjorden. Uti disse åer tillikemed de andre flombekker i sognet er 50 sagbruk beliggende, som hører til prestegjeldet. De største av dem har 1 til 2 tusen bords kvantum, de minste 2 til 4 hundre bords kvantum, og noen av dem i Kodal anneks ingen kvantum, men må kun skjære til husfornødenhet og til bruk i bygden.»
Av «Beskrivelse over Jarlsberg grevskap» av overinspektør P. Claussen, avfattet som besvarelse av de 43 spørsmål Kanselliet sendte i 1743, tar vi med følgende:
«Skog er det mest og best av i Andebu prestegjeld, samt i Fon, Vivestad, Svarstad, Hoff, Hillestad, Våle og Borre. Fra Lardal går meget til Fritzøe, så skogen blir uthugget, og fra de andre steder til saltverket på Vallø, granskog av bjelker og tømmer. Bøkeskog er det bare litt i Andebu og Stokke, ellers nevnes bjerk, asp og or. Hva jordens fruktbarhet angår, får Borre mest i våte år. De andre sogn lider da og av kulde. Det såes endel hvete, særlig i Ramnes og Våle, ellers havre, bygg, noe lin, hamp, boghvete, erter og bønner.
1740, 1741 og 1742 var det misvekstår på grunn av kulde, i 1742 særlig skade av en orm som skadet kornet og gresset før det ble modent. Landmannen har måttet kjøpe dansk havre for 2 rdl. tønnen og derover, og bygg for 3 rdl. tønnen, og har ennu intet til utkomme. 1743 var et fruktbart år, men landmannen hadde lite å så, for høsten 1742 ble sæden frosset av kulde, så en fikk lite igjen.
Av trefrukter er det nesten ingen. Den gemene mann har ingen kjærlighet eller kunnskap at oppelske slike trær, og distingverte folk, som kunne ha inklinasjon derfor, har for det meste fått sine trær fordervet av kulde i de to vintre. Her er ingen bihager, bare ville bier, av de gemene kalt «humla», som er mere giftig enn nyttig.
Av tamme dyr er det hester, kuer, sauer, gjeter og svin, til folkets føde og klær, men i de siste tre åringer er minst halvparten strøket med av mangel på høy og halm. Landmannen har måttet borge av kjøpmennene i byene til livets opphold, av det som de danske har tilført i stor kostbarhet. Det blir da intet at avhende, når bøndene knapt har til seg selv.
I 1741 og 1742 gav sjøen slik rikdom som aldri før av sild og sei, slik at det hele grevskaps bønder og fattige folk ble rikelig bespist.»
Mat av fisk kunne altså være til stor hjelp i en vanskelig tid. Ennå var jo ikke potetene i bruk, men i siste halvdel av 1700-tallet kom de inn i jordbruket, om enn i beskjeden målestokk, til å begynne med ofte bare en seng i hagen. Bygdefolket møtte potetene med mistro, holdt seg heller til neper, som de likte bedre.
Men siste del av 1700-åra var en oppgangstid for Vestfolds jordbruk. Etter 1720 var det også fred hele hundreåret ut. Embetsmennene arbeidet for reformer i jordbruket, og i Vestfold vant sorenskriver Friis på Falkensten i Borre ry for en ny plog, Falkensten-plogen, egentlig en forbedring av en engelsk modell.
Falkenstensplog. Fot. Fylkesmuseet.
snø på den tiden. Da hendte det at de kunne kjøre på skaren. Da slapp de med bare å måke opp «brønner» i snøen til møkkahaugene, og de la mange små hauger med ett lass i hver, så det ble lettere å breie møkkera utover om våren. Men var skaren så dårlig at sleden slo gjennom, måtte de måke veier, og det var et fælt arbeide. Da la de gjerne store hauger med 7—10 lass i hver, for å slippe å måke så mange veier.
Vi gjengir også litt av sosialøkonomen Christen H. Pram's håndskrevne Indberetning til Økonomi- og Kommercekollegiet fra hans reise i Norge i 1804—05, for såvidt angår Jarlsbergs og Laurvigs grevskaper. Pram kom fra Drammen gjennom Holmestrand og reiste gjennom bygdene ved sjøen, så han kom ikke til de indre bygdene, men mye av det han beretter har gyldighet også for disse. Han skriver at
«Jarlsberg er mere fruktbart enn mange tror, men akerdriften drives med større iver først når skogen avtar. Havre er hovedsæden, men befolkningen begynner å ynde mere rugbrød. Her avles meget god rug, og også hvete med fordel. På en fullgård holdes i alminnelighet 4 hester, 20 stk. kveg, 30 får og et par svin. Man sår 20 tønner havre, 2—3 tønner bygg, ½ tønne rug og ¼ tønne hvete. Rugen såes mest i bråte. En sår da tynt, men avler meget. På åkrene regner man 10-14 fold rug, 7 fold bygg, 10 fold hvete. [De tilsvarende tall for Andebu på denne tid, både når det gjelder besetning og avling, ligger nok en god del lavere. Red.] I alminnelighet såes litt over 1 tønne havre for hver 2 kuer man holder, og det øvrige småkveg i ubestemt forhold.
Det avlede hvetemel er meget godt. Alminnelig pris nu er 72 skill. pr. bismerpd. eller 12 skålpd., og 1 tønne hvete gir 12 bismerpd. (=9 lispd.) mel. I stedet for hvete sår man her som mange andre steder i landet endel torebygg (hordeum caeleste), det gir alm. 24—30 fold. Melet fra dette er lite forskjellig fra hvetemel.
Man avler en del hør, men ikke til salg, og heller ikke nok til husbruk, da der innføres endel østersjøisk og hollandsk. Hampavlen er enda mere ubetydelig; hver gård avler dog det som trengs til tau og lignende. Kartoffelavlen kjennes her, men er ikke alminnelig.
Det frembringes ikke av kveg det som behøves. Man kjøper gjerne kveg i Hallingdal. Den alminnelige kvegrase er trivelig og melker godt, ca. 6 potter melk i 8 måneder av ei ku. Hesteavlen er ubetydelig. Sauene er landets alminnelige. De engelske blandinger synes å være mindre kjent.
Ved kysten er det lite skog til gårdene. Inne i bygdene derimot er skogsdriften aldeles hovednæringen. Men skogene er uthugget, så det er lite målstømmer. Foruten en mengde som skjæres ved de priviligerte sager, skjæres meget ved håndskur.
En full bondegård koster nu 8—10 000 rdl., for bare 5—6 år siden 2—3000 rdl., uaktet skogen imidlertid årlig dyktig medtages. [Det var på denne tid en voldsom inflasjon. Red.]
Et teglverk i Tønsberg, som tilhører stads- og landfysikus dr. Horn, forsyner byen og en vid omegn med murstein, og man er kommet så vidt at endog på landet er husene tekket med tegl.»
I Laurvigs grevskap har Pram hatt mindre tid til å sette seg inn i forholdene, men når det gjelder jordbruket, nevner han at på en fullgård holdes 10—12 kuer, likeså mange sauer, 2 hester og 2—3 svin [altså betydelig lavere tall enn i Jarlsbergs fogderi. Red.], men der kjøpes fra naboene både slaktefe og hester.
Krigsårene 1807—14 var harde, de er derfor også blitt kalt «nødsårene». Folk sultet, og misveksten i året 1812 lever enda i tradisjonen. Korn utenfra fikk man ikke. Det ble en lærepenge for bøndene, og fra 1813 av var poteter vanlige på hver gård. Det sier noe om de strenge tider at folkemengden i de 14 år fra 1801 til 1815 i hele Andebu bare økte med 12 mennesker.
Et par sitater fra J. Kraft's store «Beskrivelse over Kongeriget Norge», Chra. 1822:
«I Anneboe tinglag står jordbruket enda langt tilbake, en følge dels av jordbunnens beskaffenhet, især i de vestlige egne, hvor den ringe dyrkelige jord innesluttes mellom bjergene, hvis vann holder den kjølig, dels og fornemmelig av den fortjeneste skog- og sagbruket hittil forskaffet, men også i dette tinglag kan, især da skogbruket nu lønner seg mindre, ventes at jordbruket efterhånden vil forbedres, fornemmelig i Høyjord sogn, som synes fortrinlig skikket for åkerdyrking. Potetdyrkingen har i den senere tid meget tiltaget. Havre er også her den alminneligste kornsæd. Så såes også litt hvete og bygg, og ennu mindre av rug.
Om hør-, hamp- og humleavl, hage- og frukttredyrking.
Høravlingen er overalt i fogderiet i temmelig god gang. Dog avles ennu ikke den fornødne hør, da bøndene nu virker en ei ubetydelig del lerret og strie til salg. Hamp dyrkes det meget lite av, og humleavlen, som især drives i Arendal sogn, er heller ikke tilstrekkelig til distriktets fornødenhet. På gavnligheten av hageveksters dyrking er ennu ikke denne egns bønder blevet opmerksomme, og små frukthager finnes kun på enkelte bøndergårde, dog synes det at bøndene i visse egne nu efterhånden få mere smak på frukttrærs planting. De høye priser på frukttrær, og vanskeligheten med å erholde disse, hindrer denne avl, som ellers i en hast ville kunne utbrede seg, og for de fleste egne bli fordelaktig.»
Vi gjør nå et sprang ca. 30 år framover i tiden, og fra T. Wiel: «Beretning om de i 1855 foretagne Reiser i Smaalenenes samt Jarlsbergs og Laurvigs Amtsdistrikter», Chra. 1856, gjengir vi følgende:
«Jarlsbergs og Laurvigs amt må på grunn av sin fordelaktige beliggenhet og jordbund, samt dets mange kjøpesteder og gode avsetningsmuligheter for landmannens produkter, henregnes til et av landets mest begunstigede akerbruksdistrikter, likesom det i forhold til sin utstrekning er den best befolkede del.
Det må derfor være påfallende for enhver, som har har hatt anledning til å sammenligne akerbrukets tilstand i dette amt med andre mindre begunstigede dele av landet, at sammes jordbruk har tatt så ringe del i den senere tids fremskritt, så meget mere som dette amt tidligere i sin midte eiet en mann som har gjort seg fortjent av det norske landvesen. [Jacob Sverdrup. Red.]
Blant de iakttagelser som kunne tjene til å begrunne denne mening, skal jeg tillate meg å fremheve
1. At store strekninger av bekvemt dyrkingsland, især i Laurvigs fogderi, og navnlig i Sandeherred, ennu ligger ganske ubenyttet.
2. At den meste jord jeg så i de av meg befarte dele av amtet, er vannsyk og trenger til grøfting.
3. At de tillagte enge sjelden tilsåes med gressfrø, men overlates til å tilgro av seg selv med gress og ugress, av hvilken årsak det avlede høy oftest er av slett beskaffenhet.
4. At disse enge ikke i alminnelighet skånes for vårbeiting.
5. At den meste gjødning anvendes for vårsæd, og kun en ringe del av akerlandet benyttes til brakkland og høstsæd.
Omennskjønt de påpekte mangler bare er avhengig av og kan heves av landmannen selv, hitrører den langsomme utvikling av jordbruket i Jarlsberg og Laurvigs amt visstnok for en stor del av andre og for dette amt særegne forhold, hvorav jeg skal tillate meg å nevne de viktigste.
Leilendingevesenet, der finner sted på det til Jarlsbergs og Laurvigs grevskapet hørende betydelige bøndergods, har vært en vesentlig hindring for fremskritt i disse gårders jordbruk, og man finner derfor større forandringer i disse gårders drift, ettersom de er gått over til selveiendom eller livsfeste.
Distriktets betydelige skipsfart og skipsbyggeri har i flere henseender virket hemmende på jordbruket, dels derved at den sjøfarende befolkning for en stor del er bosatt på landet og bruker jord, hvis drift således i den viktigste årstid er berøvet eiernes bestyrelse, mens det mannlige arbeide ofte er blitt overlatt til fruentimmerne, som hverken besitter kraft eller innsikt til å utføre det tilgagns, dels også derved at landmannen i enkelte distrikter meget ofte er skipsreder og har disponert største delen av sin rørlige kapital i en industri som ligger utenfor hans virkelige virksomhet. Akerbruket lider i dobbelt forstand herved, ti ofte taper eieren interessen for sitt jordbruk, samtidig med at hans kapital unndras det.
Sjøfarten og skipsbyggeriet har også bidratt meget til den mangel som landmannen i disse egne lider på dyktige arbeidsfolk og tjenere, idet den arbeidende klasse ved samme har funnet en fordelaktigere sysselsettelse, der måskje også i andre henseender har vært behageligere enn jordens dyrkning. Arbeidsprisene er fornemmelig av den grunn steget uforholdsmessig, så at 40 spd. og derover i årlig lønn for en dreng og 60 og 70 skill, for en arbeider i daglønn ikke er ualminnelig.
Under sådanne forhold er det naturlig at landmannen benytter så få folk som mulig, hvilket igjen hindrer landøkonomiske fremskritt. Hva som gjør dette onde enda verre er at mange landmenn har skilt seg av med sine husmenn, og basert driften av sine gårder på løse arbeidere, som de bare behøver å betale i sommertiden, og disse, der mest er svensker, som kommer hvert år og drar igjen om høsten, benytter seg av landmannens forlegenhet og stiller sine fordringer derefter.
En forandring heri må landmannen søke å tilveiebringe ved å ta opp igjen de nedlagte husmannsplasser eller ved å opprette nye, og ved bortsettelse av disse til gifte brukere å sikre seg en fast stokk av arbeidere.»
Selvom Wiel altså peker på atskillige mangler, hadde jordbruket likevel gjort betydelig framskritt utover i 1800-åra. En av foregangsmennene i norsk jordbruk, Jacob Sverdrup, var bestyrer av Jarlsberg hovedgård 1812—25. Han fikk den forsømte gården i ypperlig drift, og hans ry som jordbruker spredte seg, så mange bønder kom til ham og ville lære om de nye måtene å grøfte og dyrke jorda på. I 1825 kjøpte han Sem i Borre og opprettet der Norges første landbruksskole. Han eksperimenterte, skrev håndbøker og utdannet mange kull i praktisk jordbruk.
Etter loven av 1821 om salg av benefisert (geistlig) gods, vokste tallet på selveiere. De kjøpte gjerne brukene når bygselkontrakten løp ut. Bedre redskaper kom etter hvert på de fleste gårder. Man fikk redskaper av jern istedenfor av tre. Arealene av rug, bygg og hvete økte, og foldmengden steg fordi man stelte åkeren bedre. Dessuten ble mye nyland brutt opp, særlig i åra 1825—50.
I slutten av 1800-åra og rundt århundreskiftet kom nye framskritt i jordbruket. Kunstgjødsel og frøsåing ble tatt i bruk, de nye gode Sundby-treskemaskinene ble innkjøpt, og hestevandring ble vanlig på gårdene. I åra 1910—15 kom de første treskeverkene, drevet med bensin- eller parafinmotorer; en 5—6 stykker slo seg gjerne sammen for å anskaffe slike.
Svære forandringer skapte det etter hvert i bygda da elektrisiteten kom til Andebu rundt 1920. Elektriske motorer ble anskaffet til drift av vannpumper, kappsager og andre maskiner. I Vestre Kodal kom elektrisiteten først i slutten av 1940-åra. Etter annen verdenskrig skapte så traktor og skurtresker en ny revolusjon i jordbruket.
Jordbruksarbeidet i tiden ca. 1850 og utover.
Etter Ole Bråvoll.
I det følgende skal vi gi en framstilling av de viktigste områdene av jordbruket, slik det ble drevet i Andebu i siste halvdel av 1800-åra og utover i første del av vårt århundre. Mye av dette har i virkeligheten gyldighet også for den forutgående tid, da forandringene i jordbruket fram til 1800-tallet ikke hadde vært særlig inngripende. En ganske stor del av dette stoffet er samlet av lærer Ole Bråvoll og bygger på samtaler med gamle folk fra bygda som forteller det de husker helt fra barndommen av. Bråvolls hjemmelsmenn var i første rekke Kristian Kristoffersen Nøklegård, Ole Kolkinn (Berg) og Johan G. Skarsholt. For jordbruket i eldre tid kan vises til vedkommende avsnitt i Lorens Bergs «Andebu», og for tiden fra ca. 1870 til våre dager også til Ragnar Bergs bok «Fra landboforening til bondelag», 1967.
Det var tre onner, planen (plauna), høyna og skurna. Når Stålerød-vannet var gått opp, kunne de så. Skoklefallsdagen var 3. juni, da skulle de være ferdig med plauen. Høyna tok vanligvis til i begynnelsen av juli, skurna alt etter som året var. Potetene skulle ikke tas opp før mikkelsmess, 29. september. Arbeidsdagen var lang i onnene, 15—16 timers dag var vanlig. En skulle ikke begynne med onnene avdags, dvs. etter kl. 12. Helst skulle en begynne først i uka.
Fra gammelt av har jordbruk og skogsdrift stort sett vært det folk her i Andebu har hatt å leve av. Det var ikke store traene (jordene) her omkring, ihvertfall ikke i Vestbygda, forteller Kristian Kristoffersen. Men alle gårdene har skog, og den utgjør en betydelig del av eiendommenes verdi. Omkring 1890 hadde de fleste gårdene i Vestbygda 3—8 kuer, og 1 eller 2 hester. Nå er flere av de dårligste tråene og de som ligger lengst borte eller tungvint til, lagt ut til havn. Men de får likevel mere avling på gårdene enn før, fordi jorda er bedre dyrket. Det er ikke djup jord her hos oss. Her i Andebu stikker knattene og berget fram både her og der, og så er det for det meste grunn jord imellom.
For lenge siden demte de inn myrene for å drepe skogen. De lot demningen stå til bortimot sankthanstider, for da grodde graset så mye fortere etterpå, når varmen kom i været. Graset som grodde på myrene bar de på høysledegrinder fram til traet og tørket det der. På Nøklegård har de funnet nedgrodde master etter slike demninger. Disse myrene er oppdyrket nå. Dette trevirket som har ligget i myra er hardt som stein. Av den veden gjorde de strykestikker (til å skjerpe ljåen med), og de behøvde ikke å ha sand på. Ved den øvre enden av den ene demningen gikk veien ned til vannet, og så svingte den oppover lia. Dette veistykket heter Angers-kleiv. I min ungdom sa de det var spøkeri der, forteller Kristian. Nå går ikke veien gjennom den kleiva lenger, og de fleste nålevende kjenner ikke til hverken navnet eller spøkeriet der.
Når de var ferdig med skogstrafikken om vinteren, så kjørte de ut møkkera. Det ble helst ut i mars måned. «Nå kommer mars med sin kælle rass,» sa de, og da var det von om føre. Men noe usikkert var det, for «Mars er ældri så kæll, han gjør jo veien hæll (dvs. skakk)». Sommetider var det snø nok, ja riktig mye
For riktig lenge siden brukte de slede med tremeier uten jernskoning under meiene til de aller meste kjøringene. Meiene var helst av lønn, for den er glatt. Eller de kunne være skodd med lønneved. Men i vår tid bruker de jernskodd slede i møkkakjøringa også, enda tremeiene nok går lettere når føret minker.
Til møkkakjøring la de en lem, møkkalemmen, på langsleden, og oppå den ei grind av tynne bord. Oppå den grinda kunne de sette ei grind til, når de da ellers kunne kjøre så store lass, men det ble sjelden gjort.
For å få møkkakjøringa til å gå friskt unna, brukte de to sleder til en hest. En mann sto i dynga og lesset på sleden, mens kjørekaren var borte med lasset. Når han kom igjen, var det neste lasset ferdig. Så spente han bare hesten for og reiste avgårde, og slik holdt de på. Det var hardt nok for den som sto i dynga, for han måtte dra fram tomsleden og ha lasset ferdig til kjørekaren kom igjen, og enda hadde han bare en heimegjort tregreip med tre tinner å stikke på med. Etter en tid fant de på å sette en spiss jernholk på hvert greiphorn. I 1870-åra begynte de så med tretinners heimesmidde jerngreiper, og i 80-åra kom det fire-tinners kjøpegreip.
Var det litt lang vei med kjøring og de hadde anledning til det, så brukte de to hester, tre sleder og tre mann. De to kjørekarene møtte hverandre da bestandig på veien og byttet hester, så den ene bestandig lesste av, og den andre bestandig kjørte fra dynga. Tredjemann måtte dra fram tomsleden og stikke på gjødsel, så lasset var ferdig til kjørekaren kom igjen med tomsleden. Jentene var også med på dette.
Ja, møkkakjøringa er stort sett likeens nå om dagen også, men nå bruker de bare store hauger på åkeren og jerngreip med fem horn, og så slipper jentene å være med.
Pløyinga.
De begynte gjerne litt tidligere med pløyinga i vår ungdom enn nå, for da var redskapen dårligere, og de brukte mere folkehjelp og mindre hestehjelp enn senere, så onna tok lengre tid. Når de kunne rekke det, ville ellers folk helst pløye om høsten. Men myrene pløyde de for det meste om våren, mens telen satt i bunnen. I myrene måtte de så og gjøre åkeren ferdig før telen gikk, ellers ble det for bløtt. Telen gikk ned, ikke opp i myra, sa de.
Til pløyinga måtte de ha to hester, men det var for det meste bare en hest på hvert løyte. To granner gjorde da som oftest plaubytte, dvs. de lånte hverandre hest uten betaling, og dette har holdt seg senere også.
Bakselen tar de av og bukgjorda slenger de over ryggen på hestene, så det er bare huelaget, framselen og bakjilet (halereima) igjen av hele selen. De leier hestene i panneluggen bort til skoklene, som var uvandt gjort, av bjørkestranger, og spenner dem for. Ifra venstre ringen i det ene munnbittet til høyre ringen i det andre er det bundet et mellomtau, og der er en kjepp for at ikke hestene skal bite hverandre. Kjeppen gjør også at hestene hele tiden må følges ad med like stort mellomrom. Med én tømme fra hvert biksel kan en da styre begge hestene med ett par tømmer. Den største hesten går som oftest i fora.
H. C. Kjærås (f. 1850) fortalte at før hans tid var bunnskjæret på plogen stålsatt under og omkring 1 ½ fot langt, når en regnet med ila. Baki enden var ila tøyd ut i bredden og bøyd sammen til en holk med omtrent 3 tommers åpning til å sette styret i. Styrene var naturvokste. De regnet det for ei god (velstilt) jente, når hun fikk et slikt bunnskjære i heimegifte. Veltefjøla var også av tre, beslått med jernkanter, og festet både i bunnskjæret og i styret. Støtta mellom åsen og ila hette verven. Helt til ca. 1880 var både styret — det var bare ett — og åsen av tre. Frami enden på plogåsen er det en byle med flere hakk i. I den stiller de bredden på velta. Dybda stilte de inn med en blei over og en under tappen på åsen som gikk gjennom styret. Plogdybda var dengang 3—4 tommer, senere 6—8.
Ved pløyinga ble tråene delt i teiger, fra gammelt ca. 2 favner brede. Nå er de 4 favner. Når de pløyer, begynner de i den gamle fora med å pløye ei velte fra hver side uti den gamle fora. På den måten «slo de opp» eller «slo ihoppes» alle de teigene som skulle pløyes på det traet. De hadde gjerne en til å kjøre for å få det så rett som mulig. Siden hadde plogmannen lettere for å være alene, for da hadde hestene den nypløyde fora å rette seg etter. Når de slo opp — ihvertfall på voll eller ekre —, var det nødvendig, og siden også var det godt, å ha en til å tråkke på velta, ellers ville den gjerne renne igjen langt bortover, for det var ikke så stor bøy på veltefjøla da som nå. På oppkast var det ikke så farlig. På den måten kommer den gamle fora midt i den nye teigen, som blir høyest der, og den nye fora kommer midt i den gamle teigen. Så kan vannet renne gjennom forene, for det var ikke for mye av lukkegraver tidligere.
Ved enden av teigene blir det en teig til å snu hestene på. Den blir pløyd til slutt og heter fyripløya. Da blir det gjerne bare igjen ei smal rand i trakanten og en hestelengde i hver ende av halve fyripløya.
Når det er bratt bakke eller noe annet i veien for å pløye fram og tilbake, så pløyer de envendinger. I bakkene drar da jorda seg nedover, så det blir for lite matjord øverst i bakken, dersom de ikke passer på å kjøre opp igjen.
De hadde for det meste jorda oppe i 3 år etter hverandre, og lot den ligge i 8—9 år.
De pløyer rundt nå. Da slipper de nok å snu, men så pløyer de jorda ut hver gang, og det blir et søkk midt i traet. Der kan ikke vannet renne så godt fra, men det kan nok hende at de nå har flere grøfter, slik at det går bra med vannet likevel. Men når de pløyer jorda ut bestandig, så blir det å hyppe småskogen i trakanten og en får maigras og annet ukrutt i åkerreinene, og på samme tid blir matjorda grunnere og grunnere midt i traet, der som det kunne være best.
Sogneprest P. Pedersen fikk i 1867 startet en landboforening for Andebu, som under skiftende navn kom til å bety mye for utviklingen av jordbruket i bygda. Foreningen lot i sitt første virkeår avholde en premiepløying på Andebu prestegård, som i Pedersens tid må ha vært noe av et mønsterbruk. Omkring 1880 fikk vi ploger av bare jern, med to styrer og mere krummet veltefjøl. De går bedre og er lettere å arbeide med både for hest og mann.
Møkkabreiing, traing og harving.
Noe av det første de gjorde om våren, var å breie ut gjødsla. De store haugene kjørte de ut med støytekjerre og la 3—4 støytekjerrelass bortover pløgsla, eller de bredde ut møkkera ifra støytekjerra med greipen. Småhaugene bredde de ut med greipen slik som nå. Hauger på 4—6 lass ble også båret ut og bredd med trau. Når de karret møkkera oppi med hakka, karvet de sund klompene, bar det fulle trauet avgårde og svingte med det så møkkera spruta utover.
Kvinnfolka brukte forkle til dette arbeidet også. Karene brukte fyriskinn både til dette og til annet arbeide. Kr. Kristoffersen husket at det var en mann som hadde lomme på fyriskinnet til å ha skråen i. I regnvær brukte de akselskinn over akslene og nedover ryggen. Det var gjort av et saueskinn og ble knyttet sammen under haka med ei skinnreim. Somme tider bandt de det sammen med ei reim under armene også.
I Vestre Andebu var Abr. A. Tolsrød den første som begynte med kunstgjødsel. Det var i 1890-åra.
Når møkkera var bredd, tro de den ned, dvs. at de hakket den ned, samtidig som de løste opp pløgsla. Her hos oss ble det brukt ei hakke med ca. 8—9 tommer langt og 4 ½ tommer bredt blad og 4 fot langt skaft. Når en får slipt ei slik hakke, så skjærer den godt i den harde leira og de seige ugrasrøttene. Og siden skaftet er såpass langt, kan en gå med rak rygg og hakke.
De kapptro på hver sin teig, og de gikk baklengs, så de ikke skulle tråkke ned det de hadde trådd. Trainga var så tungt og sent et arbeid at det var bedre jo flere de var til å tra.
Bråttharver med krokete harvepinner ble alminnelig i 1880-åra, og med to hester foran harva gikk det selvsagt mye fortere og lettere enn å tra med hakka. Men bråttharva ristet og slang svært, så den var ikke så lett å bruke. Omkring 1890 fikk vi labbeharver av bare jern og med annen form på pinnene. De skjærer jorda bedre og løser den bedre opp. Disse harvene har også bare ett styre og rister nok noe, men de går mye stødigere enn de andre. Nå bruker de mest fjærharv.
I vår ungdom og før den tid var det ofte kjerringa på gården som sådde med handa fra såskjeppa (såbøtta). I den ene siden hadde såbøtta et øre med hull i til såbandet, som gikk bakover venstre aksel og fram under høyre armen. Litt til venstre, i framkanten, hadde så skjeppa et handtak til å styre med venstre hand. Det var høytidelig å se på når mor gikk med alvorlig ansikt og lange, avmålte skritt i takt med høyre handa og sådde det kornet som hun sa Gud ville la vokse til mat både for oss og kreaturene.
Såskjeppa ble også brukt til mål og tok 18 potter. De hadde ikke noe annet skjeppemål.
Kr. Kristoffersen fortalte at fra gammelt hadde de brukt en såask til å så av. Den var videre enn såskjeppa, men ikke så høy, og var gjort av tine-virke. Såasken hadde en hank i den ene siden til reima over nakken og handtak i andre siden til styringa, og var litt innbuet foran magen. Hele sideveggen var festet til bunden med trenagler.
Først sådde de veringen (vårrugen) og hveten, så havren og så bygget. Det var sjelden annet enn 6-raders bygg. Det hendte det ble sådd litt 2-raders bygg, men det var vel helst som en raritet for moro skyld. Marte Svindalen kalte det sullusromper (dvs. svaleromper).
De sådde blandkorn (av bygg og havre) også. Når det var gått en tid, tok havren overhånd over bygget. Det er gammel tru at bygget gikk over til å bli havre. Men noen forklarer det med at havren vanligvis ble sådd uten gjødsel.
Når den kom i jord som var hevdet for bygg, så både ga den flere fold og ble høyere slik at den skygget for bygget og tok overmakta over det.
Til slutt sådde de grønnfôret. Det var blanding av vikker og havre, somme tider vikker og vårrug. Grønnfôret sådde de gjerne på en teig nedgjennom setoa, for der var det bestandig så fett av trekk ifra dynga, og det var kort vei fra grønnfôret til fjøset.
Ifra gammelt røya de ned skogen somme steder og brente opp kvist og annet avfall i store kasser i røyinga. I asken sådde de høstrug. Den «harka» de ned med ei harke (utt. hærke), et rivelignende redskap, som de karet fram og tilbake med til kornet var kommet godt ned i jorda. Harka var på skikk som ei stor rive med ca. 20 tommer langt hode av bjørk, et par tommer i firkant. Skaftet var en glattet staur, ca. 4—5 fot langt. Dette var tappet inn i hodet med huggjern. Pinnene var ca. 6 tommer lange, med et par tommer mellom hver. Med den harka de ned kornet i nybrott og i spavending også, der det var for bløtt å komme utpå med hest.
I ungdommen så Kr. Kristoffersen to—tre slike harker hos Ingebret Torp. Nå er de borte. Det ble gild åker og god havn etterpå på sånne løyter, og i skogene har vi minner om det ennå i slike navn som Rugrønningen eller bare Rønningen. Noen slike rønninger ble siden bryti opp til dyrking og heter Hesterønningen, Steinrønningen, Ørmerønningen o. l. Noen av dem er blitt bustader og er det ennå.
Før det kom poteter hit, brukte de bråteneper, og senere, helt fram til vår ungdom, bruktes bråteneper sammen med poteter. De lignet sukkerneper, og de ble sådd i asken etter bråtebrenningen eller i en seng i kanten av en åker.
Kornet ble harvet ned med kornharv. Den har rette jerntinner. Til slutt konket de med konkestokken for å slette åkeren, så de kunne både skjære og slå trygt. Konkestokken er gjort av en 6 fot lang og 14—16 tommer tykk stokk med jerntapp i hver ende, ei treramme omkring og et drag fastgjort til den. Det er grommest å ha et sete langsetter hele stokken. Vi smågutter syntes det var moro å sitte på med den som konket, og vi var ikke store karene før vi fikk lov å konke alene.
Etter 1905 ble det flere og flere såmaskiner. De har lettet arbeidet mye, for de sår og harver ned kornet samtidig.
Hans Chr. Kjærås (f. 1850) sa at de satte poteter på den eldste måten hos gamle Helene Åsen så sent som ca. 1870. De arbeidet potetlandet som en hageseng, la et 12 fot langt og 8 tommer bredt bord til mål mellom rendene, sto på bordet, stakk hull med en treplugg langs bordkanten og slapp ei potet i hvert hull. Her i bygda er nok dette det siste potetstykket som er blitt satt på denne måten.
I vår ungdom satte de poteter litt ettersom det falt seg med tiden. De hakket gjerne opp rendene en 3—4 dager i forveien, så de kunne varme seg litt, før de satte potetene nedi. På ekre eller vollpløgsle var det tungt å hakke render tvertover veltene, som det var både leire og inngrasrøtter i.
Potetene ble tatt opp av kjelleren en 8—14 dager før de satte dem, så mye at de visnet litt. Etterpå satte de dem i fjøset for å gro. Noen tok dem inn i stua i kasser, dunker og spann, eller la dem i en haug i ovnsroa. Når de så eldet for dem, grodde de før. Vi satte potetene med 1 fot mellom hver. Potetene ble gjødslet på den måten at de bar gjødsla i bordtrau langs hver rand og ristet litt på trauet så gjødsla drysset ned i randa. De brukte mye sauetalle og kalvetalle til potetene. Den tok de klompevis i trauet, bar det bort til potetranda, reiv sund talleklompene med fingrene og slapp bitene på potetene. Men dette arbeidet var det ingen som likte. Når tallen ikke rakk lenger, brukte de helst hestemøkker. Etterpå var det jo lettvint å hakke over. Nå breier de møkkera først og pløyer ned både den og potetene samtidig.
Legge te (legge igjen) = «legge jorda til eng».
I alminnelighet hadde de jorda oppe i 3 år etter hverandre og lot den ligge i 6—8 år, nå 3—4 år. Første året satte de poteter på ekrepløgsla for å få løsnet på jorda, eller også sådde de havre. Den hevdet de ikke, for de hadde for lite gjødsel. Kunstgjødsel fantes ikke, og havren ble det noe av likevel. Når de la te (la igjen) tredje året, hevdet de for det meste og sådde vårrug eller hvete og grasfrø. Men i vår tidlige ungdom la de for det meste igjen uten grasfrø. Og da ble det mest ballerblom eller ekreblom i nyekra det første året. Noen sådde høymø (frø fra høy i ladet).
Når plauna var slutt, fikk vi plaugrøten. Den var kokt av risengryn og nysilt melk, og i hver tallerken var det et tykt lagt med rømmegrøt oppå. Alt sammen ble da kalt rømmegrøt eller fløytegrøt. Likeens kokte de slåttegrøten, skurgrøten, barselgrøten, aftæsgrøten om jul, nyttår, påske og pinse, sommærsgrøten 14. april og santihansgrøten. Noen kokte siktusmessegrøt også (Siktusmesse, Svitunsok 2. juli). Gregoriusgrøten 12. mars (med tanke på jamndøgn) kokte noen for å få godt av kreaturene det året. Gregoriusmessedagen skulle de «legge seg i lyse og stå opp i fett».
Når de tok den første betan, sa de: «Takk for god grøt!» Når de gikk fra bordet, var det som ellers: «Takk for maten!» Gledegrøten hørte med når barselkjerringa ble forløst. For å få den fort ferdig, kokte de da melgrøt med rømmegrøt oppå. Det ble helst jordmora og faren som fikk den. Mora var vel oftest for dårlig til å spise noe av den.
Hauballen (= håballen): Gjerding m. v.
Tiden mellom plauna og høyna heter hauballen. Da pella ungene stein på tråene, og karene gjerdet både omkring tråene og i skogen. De hadde ordentlige skigarder da, med en gardstaur av god gran på begge sider av hvert staurlag og bundet sammen med to hanker på hvert lag. Til hanker brukte de passe store grankvister med litt bar i enden. Grankvisten vrei de og la den som i et åttetall omkring staurlaget, vrei og dro til etter hvert som de la den i flere åttetall. Til gardved brukte de skikkelig lang hon eller også råer, så gardene ble sterke. Når raene var tykke nok til det, så kløvde de dem med øksa i to eller fire deler. Da kalte de dem reier eller gardreier.
Hankene holdt i 10—12 år. Det var annet slag, det, enn den ståltråden de bruker nå, eller stolper av soppegran og spiker. Ståltrådstubber og spiker som de mister dreper mange kreaturer.
I den tiden var det vanlig at en flink mann kunne gjerde 10 rist om dagen når han hadde fullt gjerdefang. Et rist, det var så langt som garden lea seg av å bli rista på ett sted. Da lønte det seg for arbeidskaren å gjerde stø gard, for da ble hver rist kortere enn på en ustø gard.
Både karer og kvinnfolk hyppet poteter, med bladhakke. De begynte når graset var en 6 tommer langt, og de skulle være ferdige med det arbeidet til santihans.
I hauballen kjørte karene planker, bord, lekter og propp til Tønsberg eller Sandefjord. Før vår tid kjørte de sånne lass på to hjul, med en slir- eller drektestubb til styring. (H. C. Kjærås sa at sommetider brukte de to slirstubber også, en på hver side av lasset.) Lasset måtte være litt framlesst (dvs. ha tyngden litt framfor akselen), og frami enden lå lasset på slira i ei dråg med lange heler. Hjemover bandt de dråghelene fast på akselen og drektestubben fast i drågslira. Når de da hadde kjøpt en sildedunk som de satte på akselen og drekta og selv satt på sildedunken og kjørte, så lignet det noe på å kjøre i karjol, som de kalte visk. Derfor ble denne redskapen kalt «sildevisk».
Høyna begynte de gjerne med et stykke ut i juli. De tok nyekrene først, for der var det mest ballerblom, og dem var det om å gjøre å få slått før de ble for mye trene, og de trengte lang tørk også. I gamle dager ble også ladene tømret. Men selve uthuset kunne være bredere enn de tømrete ladene. Da ble det et rom mellom den tømra ladeveggen og bordkledningen. Det rommet kaltes skørslade. Det var så langt og høyt som ladet, men bare ca. en favn bredt. Der la de nyekrehøyet, som de pleide å bløte i ømbær-er (dvs. sørpespann) eller bøtter til sørpefor.
Det var gjerne 2—8 mann til å slå, alt ettersom gården var stor til. I vår ungdom begynte de klokka 6 om morgenen, før vår tid klokka 4. I morgendoggen biter ljåen godt, og karene var uthvilt. Ljåorvet ligger imot venstre armen, og strykestikka er festet mellom begge knaggene på framsiden av orvet. Strykestikka laget de selv av løvved, smurte den med tjære og strødde fin sand — ljåsand de kalte — jamnt på og lot det tørke. Ellers fikk de de fineste strykestikkene av gamle eikeleger, og dem hadde de ikke sand på. Men i vår ungdom begynte de å få kjøpt strykestikker med smergel på, smergelstikker. Og de var jo gode.
Slåttekarene gikk like etter hinannen med hver sin skåre og slo i takt så ljåene sang. Og de hugg godt fram, for ingen ville gi seg etter. De hadde heller moro av å jage på den som gikk foran. Han måtte holde unna, for ikke å miste beina.
I strykepausene falt det gjerne noe moro med bredslejentene også. De skulle følge like etter slåttekarene og breie eller sprette utover skårene med riveskaftet. Ei god bredslejente skulle kunne breie etter 10 slåttekarer og sy ei striskjorte på én dag, sa de. Nå, det kunne vel bli vanskelig nok, men de greide nok iallfall å breie etter 2—3 karer. Var det si'breie (dvs. var graset så tett at det ble bredt til tørk uten å rakes sammen), var det stridt nok. Var det så tykt på at bredslejentene måtte bære av, var det verre, og var det for tynt, så de måtte rake det sammen til gvervill-er (egentlig «hvirvler»), ble det mye raking.
Når slåttekarene hadde stryki ljåene mange ganger eller hugget i stein, måtte de bryne. Var det reint ille, så måtte de senne ljåen (dvs. bryne med ei senne, en stor støpt brynestein). De pleide å ha med seg et vannspann og en brynestein. Senna måtte de legge på bakken, for det hendte at den løste seg opp i vannspannet. Traff ljåen på en stein som rullet langsetter eggen, eller en ståltråd, så var det ikke råd å få ljåen til å bite før de fikk slipt.
Låve fra Bøen i Høyjord, nå på Vestfold Fylkesmuseum. Fot. Fylkesmuseet.
Klokka 10 var det dulen (dvs. dugurden). Kona som stelte maten ropa folka inn der de ikke hadde matklokke (også kalt «villingklokke»). Da fikk de grøt og melk og noe attve, ei kakerispe med smør på eller en spekefleskbeta med havrebrød til. Istedenfor grøt kunne de få sold, småbiter av havrebrød oppi sur melk. Dulshvila varte en time. De hvilte gjerne på låven eller i ladet. Når det var vær til det, reiv de ut såter og bredde dem i dulsbeita. Da vendte de fyridulsslåtten også og deretter de utbredte såtene. En 4—5 stykker tok et stort stykke om gangen.
Klokka 2 var det middag. Da fikk de sul av et eller annet slag, poteter og havrebrød, og suppe eller velling. Middagshvila varte en time. I ettermiddagsbeita raket de først sammen de utbredte såtene til muver (store hauger) og kjørte dem hjem på høysleden, for det meste med 1 hest. Før de fikk gaffel til å lesse på med, var de gjerne to til å lesse. Det kunne være to karer eller en kar og ei jente. De sto ved siden av hinannen og gjorde hver si kjemme med riva, og så løfta de begge kjemmene samtidig opp i høysleden.
Høygaffelen var til å begynne med ei sjølvokst kløft. Siden fikk de heimesmidde høygafler med to horn, som sto langt fra hverandre. Det måtte en sterk kar til å lesse med den. Også etterat de fikk høygafler, var det ofte to stykker til å lesse på, særlig når det hastet med å bli ferdig, f. eks. når de ventet uvær. Til å tråkke i lasset er det best med en voksen kar, for han er tung. Men mest ble det brukt halvstore sutter eller ienter. Ei jente fulgte med og raket etter.
Mens de lesser på, henger høytanga etter høysleden. Når lasset er fullt, legger de høytanga over og drar den til med et tau som er gjort fast foran; dette kalles å tenge. Så kjører en fullvoksen kar hjem på låven med lasset.
I vår ungdom var uthusa små og krufsete, så det var tungt og vanskelig å få lesst av når høyet auka i ladet. Først tok de det meste av kuven på lasset med høytjuven, ei lang stang med kløft av tre eller jern i enden. Med den fikk de skuva høyet langt borti ladet. På slutten av høyna måtte en eller flere «velte i lae». Det var fælt tungt arbeide, og varmt var det også så det forslo. Høyet måtte være knusende tørt, fordi det måtte stappes så hardt. Var ikke høyet tørt nok, så saltet de på det med sjøsalt («spansk salt»).
Klokka 5 var det økt. Da fikk de kaffe og smørbrød, men det var ingen hvil etter maten. I etterøktsbeita (etterøkta) såtet de det som var slått om formiddagen. Deretter slo de, og til slutt slipte de og stelte ljåene, så redskapen var klar til neste morgen.
Her hos oss tok de bestandig ljåen utav orvet når de skulle slipe den. Samtidig lå ljåbastet i bløt som de festet ljåen med. Noen brukte ei lærreim istedenfor bast. Bastet var bra med det at det ikke braut seg av, men det tøyde seg, så ljåen kunne løsne. Det beste var vierbast. Bastet virret de pent omkring orvet og kjået (dvs. festet) på ljåen, og så kilte de inn to korte og ei lang spitu (kile) mellom bastet og orvet. De to korte ble satt inn nedenfra og den lange ovenfra. Og så banket de litt på hver av dem, til de korte var helt innbanket. Når en skulle ha det løst opp igjen, var det bare å banke litt på et hakk som var skåret inn i langspitua og ta den ut, så var alt sammen løst. Senere begynte de med jernring og kile istedenfor bast eller reim. Det er lettvint og godt. Nå har de fått skruer i jernringen istedenfor kile.
Før de satte bløyer eller kiler i ljåen, målte de på en stolpe eller en vegg at ikke ljåen «sto under»: tuppen på ljåen måtte ikke være nærmere tuppen på orvet enn eggen ved kjået. Ljåen går lettest når den står jamnt, men sterke karer satte den gjerne litegran over, for da tok den mere og slo fortere. Men sto den for mye over (var for mye gav, som de sa), så greip den for mye og ble for tung å slå med.
Til slutt slo de åkerreiner og skræbbeslått (hakkeslått), dvs. veikanter, grøftekanter, graset i knattene o. l.
Om kvelden holdt de på så lenge de orket. Kr. Kristoffersen fortalte at de sa om en mann han kjente i sin ungdom at om kvelden la han seg gruve ned på kne i senga. For når han sovnet hardt nok, så rullet han overende. Av det våknet han og sto opp igjen. På den måten slapp han å forsove seg.
Før vår tid kjørte de inn høyet på treslede eller tremei, og så har navnet holdt seg, slik at høyvogna heter høyslede ennå.
I vår ungdom var det noen som hadde slødde, andre stubbslede framme under høysleden. Bak var det to hjul med eiker i. Slødda er bare to drågerarmer. De har inga slir og er tykke og krokete nede i enden. De tykke, krokete klompene gjør nytte som meier, og når de blir slitte, legger de bare klosser under. Tvertover oppe på sløddemeiene ligger det en tykk, sterk stokk, som i hver ende er festet med en trenagle igjennom den og sløddemeiene. Det gjør slødda ledig, og den er lettvint i tømmerkjøringa også.
Senere fikk de aksel med to små hjul og drag fastgjort i akselen.
Det var ikke alt høy som var godt. Ulegras var det mye av på låglendte og vassjuke tråer i vår ungdom. Det var rent en plage, så det var kjøpelyte på en gård, når det var mye av det. Kuene fikk magesjuke av det, og det ulte og råke i vomma på dem. Men hestene og sauene tålte det. Ja, hestene gjorde seg til og med godt av det, så de ble feite, ble det sagt. De passet derfor nøye på å få høyet med ulegras i hesteladet og ikke i feladet. Kuene ville gjerne ha tistillen, de sa: «Drar du tistillen ut av høyet for meg, så spenner jeg ned melka for deg.»
Skurna begynte med skjæring av høstrug og vering (vårrug), som modnet snart etter høyna. Deretter kom bygget, og til slutt havren, som ikke alltid ble helt moden engang. Mens vi var barn, skar de alt sammen med sigd. Det var vanlig at både karer og kvinnfolk skar ett mål om dagen og rauket det. Skar de mere, fikk de ekstra for det. Et mål er 50 alen hver vei. De målte det opp med 4 målestenger. Det leita på å gå krokete og skjære med sigd hele dagen. Sist i 1870-åra begynte de å meie med ljå igjen. De hadde gjort det tidligere også, men hadde siden sluttet med det. Etter 1900 tok de til å meie med maskin, etter 1914 ble det stadig flere meiemaskiner, og snart fikk de selvbindere også på de største gårdene.
I godt og stadig vær kan kornet tørke i rauk, men i ustadig og utrygt vær festet de kornet. Til rug brukte de to staurer, for den er så lang at banda ellers kom til å snu seg hit og dit. Ellers brukte de bare én staur. Når de festet kornet, satte de først to band ved siden av hverandre med rota i bakken på sydsiden av stauren og vrei begge bønnillene sammen omkring den. Siden la de hele tiden ett band på hver side av stauren og vrei bønnillen omkring den. Når festinga gikk så høyt at de ikke kunne rekke opp fra bakken, brukte de festekrakk til å stå
på. Til slutt stakk de hattebandet, et ekstra stort band, øverst på stauren; på den måten dekte de åpningen mellom banda nedigjennom.Ca. 1900 og noen år utover tørket de kornbanda på hesje. Men de ble snart lei det, og gikk over til å sneise. Det hadde de gjort tidligere også, men nå tok de det opp igjen, og sneisinga ble nå den vanligste måten. Når en sneiser, blir banda tredd på stauren. Først trer de et band vertikalt med rotenden ned på stauren og trekker det helt ned til jorda, og så settes et band på skrå mot dette. Deretter tres de andre banda vannrett på stauren, så mange som det blir rom til. Det ble gjerne en 15 kornstaurer på målet.
Når de kjørte inn det siste kornet, skulle ett kornband ligge igjen (til de underjordiske, sa noen). Ifølge Ole Kolkinn skulle to band ligge igjen i kors. Det het også at siste bandet skulle være stort, ellers ble det dårlig år neste år.
Potetopptainga begynte ved mikkelsmess (29. september). Potetgraset skar de med sigd dersom de rakk det før det fraus, kjørte det hjem og tørket det så godt de kunne, på garder eller ute i gården, og hysa det til låg for kreaturene utover vinteren. I alminnelighet ble det for lite tørket, slik at det råtnet, men det var like godt for det.
Det var om å gjøre å få så god hjelp som mulig til potetopptainga, for det arbeidet leita på ryggen. Det var noen som brukte pinnehakke, men de fleste brukte hjemmesmidde bladhakker. De tok to render hver, og drev på i klarvær, regn og snø. Noen ville kapparbeide, men det ble nektet, for da kunne de komme til å slurve. De hadde to bøtter, ei til store og ei til småpoteter og råtepoteter. De var to og to om hvert sett med kjørel.
På store potetland hadde de støytekjerre eller firehjulsvogn med kasse på til å tømme i. De kjørte potetene hjem og bar dem i trau gjennom lemmen ned i kjelleren. I vår ungdom var det sjelden de hadde dør inn til kjelleren. Men mange steder hadde de hull i stuegolvet og slapp potetene rett ned i kjelleren. Mange brukte brisk i bunnen på bingen for å holde potetene friske.
I vår ungdom hadde de noen rødflekkete, noen blå og sommetider noen røde poteter, men mest rislepoteter, som vel hette slik, fordi de hang på riset som bærene på et bærrisle, når en dro dem opp. De er småvorne, gulaktige og holder seg godt mot råte. Nå ser en dem nesten ikke lenger.
De potetene som de ikke spiste selv brukte de til kreaturene.
Her hos oss har de ikke brukt å pløye ned eller opp potetene. Men i 1916 ble den første potetopptakeren kjøpt her, og etter hvert er den i vanlig bruk.
De dyrket havre, bygg, hvete, vering (vårrug) og høstrug. Høstrugen dyrket de i bråte til ut i 1850-åra. Når de begynte å så den på traet, er ikke helt klart. Det ble sådd blandkorn (av bygg og havre) også. Blandkornet ble kalt «angersæd», fordi det slo ujamnt til. Slo det dårlig til, angret bonden at han hadde sådd det, og slo det godt til, angret han at han ikke hadde sådd mere.
Det var mest husmenn og tjenere som tresket, og det var også noen svensker som tok på seg slikt arbeide. Ellers var det bygdefolk. Når husmannen tresket for betaling, fikk han vanligvis 12 skill, dagen og kosten på gården. De regnet at en flink kar skulle kunne treske 2 tønner om dagen. En svenske tok 6 skill, tønna og greide 2 tønner eller litt over det om dagen; da begynte han kl. 4 om morgenen og holdt på til 8 eller 9 om kvelden. De begynte for det meste treskinga mellom 5 og 7 om morgenen og drev på til 7 eller 8 om kvelden. I dårlig vær var karene på låven hele dagen. I godvær tresket de fra 5 til 7, fikk litt mat, dro til skogen og var der til det ble mørkt. Så fortsatte de treskinga i etterøktbeita. Hos presten, lensmannen og på Bjuerød spiste tjenerne og arbeidsfolkene for seg selv, ellers spiste de sammen med husbondsfolkene. Folk ville gjerne være ferdig med treskinga til jul.
Like etter skurna skrøftet de noe i en snarvending til nødhjelp. Da satte de kornharva på låven, holdt kornbanda i rota og slo toppen mot brannene på harva. Hadde de bruk for det, drøftet de kornet i drøftetrauet også. Enslige kvinner og andre som hadde så lite korn at det ikke var noe å leie treskemann for, gjorde det også på den måten. Rugen ble gjerne skrøftet, for den hadde de ikke så mye av. Men noen steder ble også den tresket med stav. Like etter skurna tresket de gjerne litt havre for å få malt noe til dyra. Men selve treskinga begynte ikke før de var ferdig med høstpløyinga.
Da Kr. Kristoffersen var liten, hørte han gamle folk fortelle, at for lenge siden hadde de hatt noen flate steiner inne i enden på låvegolvet, og på dem hadde de varme i noen tyribiter, så de kunne se. Han hadde også sett en slik stein på Stuven (Torp). Mens Kristoffer Kristensen bodde i Vestistua på Torp, hadde de en stor, flat stein, en 10 fot lang og 2—3 tommer tykk, liggende på bryggerhusgolvet ved siden av bakerovnen. Idde Torp (f. 1802) sa at de hadde hatt lysild på den når de tresket, og Kr. Kristoffersen mente å huske at hun kalte den årestein. De hadde flyttet den inn og lagt den foran skorsteinen som beskyttelse mot glør derfra. Da Kristoffer og Karen Olea flyttet til Stuven i 1875, tok de steinen med seg. Ole Bråvoll sa at den var vareskive på et langbord og sto i stallganeen så sent som i 1941.
Senere satte de en pinne med kløft i i en sprukken stolpe eller en stokk i låveveggen. I den ytre enden av pinnen, som hadde skarp kant i kløfta, klemte de inn et spedt lys til å se med. Likevel var det svært sjelden at husene brente i den tiden. Det var ingen assuranse da, men så var folk kanskje mere forsiktige den gangen. I vår barndom var det slutt med sjålykter av tre (sjå = hinne av dyrevom, istedenfor glass). De brukte talglys, som de hadde i en blikklykt med glassruter i. Senere kom parafinlykter og parafinlamper, og fra 1918 ble det elektrisk lys både inne og i uthusene. Men jo bedre lys vi har fått, jo flere hus har det brent.
De tresket hommelkornet (bygg, rug og hvete) først og havren til slutt, forat ikke havren skulle blande seg med det. Det ble gjødslet til hommelkornet og ikke til havren, og kom det havre i den gjødslede hommelkornåkeren, så tok den luven fra både bygg og hvete. De løste opp banda og «la under», dvs. de la kornbanda i to rekker med toppene litt oppå hverandre i midten av trevæn (trevæ = det laget med korn som ble tresket med stav i én omgang). Når trevæn var tresket, ristet de rughalmen pent så den ikke ble ugrei, og bandt den sammen til hover (en hov var en tykk bunt av halm). De knyttet to og to halmtotter sammen i toppen til bønniller omkring hoven, to på hver hov. Hoven var så stor som en mann kunne famne omkring. På den måten tok rughalmen lite rom ved oppbevaringen, og så ble den ikke ugrei. Og det hadde mye å si, for den ble brukt til litt av hvert. De brukte den til hakkels, og den var også best til sengehalm, for da ble senga stø og god å ligge i, og så fauk det ikke så mye av den som av annen småhalm. Den var god til å trekke selebåsser med også. Og av rughalmen kunne de flette tretotta fletter som de sydde sammen til dørmatter. Noen farget stråene og laget halmhatter. Fargene var svart og rødt, foruten den naturlige halmfargen. Noen brukte røde strå sammen med halmfargen, noen brukte alle tre fargene. Det ble pene, lette og gode hatter, som varte en sommer og kostet 6 skill. Gunhild Pinås i Rennesik var flink til å flette slike hatter.
Treskestaven besto av 3 deler: Handvølen, kurrua og slavølen. Handvølen var rund og glatt, passe tykk til å holde i, helst av bjørk, og et nevetak lenger enn slavølen, som var ca. 3 ½ fot lang og ca. 1 ¾ tomme tykk. Slavølen var av bok for å være tung og sterk og var sekskantet for å ta så mye bedre. Rundt både handvølen og slavølen var det skåret et innhakk, så begge hadde hals og hode. Halsene var forbundet med ei kurru (bunt av sterke lærreimer); det var best om kurrua var av åleskinn, for det er sterkt og glatt og smører seg selv.
Det gikk best når de var to til å treske med stav. De sto mot hverandre og slo annenhver gang, nesten på samme løytet. Det gikk i takt, så det var moro å høre
på, og når de innimellom i takt skuva på halmen med slavølen, var det som en pause, de kaller, i musikken. Så snudde de trevæn og tresket på den andre siden også.
Lensmannsgården på Berg, med alderdommelig hestevandring. Fot. ca. 1870.
Havretrevæn tresket de først på den ene siden før de enset bønnillene. Så tok de to band mellom knærne, dro bønnillen av og trykket toppene ned for å myke på halmen, la den andre siden på banda opp og tresket på den. Til slutt ristet de halmen mellom hendene mens de sto krokete og putta halmen bakover mellom beina. Siden la de halmen på hjellen, fjøstrevet eller låven. De brukte et hullsold til å få vekk det grøvste av halmstubben. Hullsoldet bandt de på ei sjølvokst trekløft. På undersiden av stammestubben var det riller. De stakk stammestubben i et hull i låveveggen, holdt ei hand i hver kløftekjepp og rista fram og tilbake. Da rant kornet og agnene på golvet, og halmstubben ble igjen i soldet.
Når de hadde kasta byggvisten, måtte de tine (dvs. skille snerpa fra byggkornet ved å treske om igjen). Det gjorde de ved å treske den på låvegolvet, eller hvis det var bare små bøstinger, ved å stampe den en lang stund med en spade, en tredunk eller ei kasse, for å få av snerpa. De kalte det å spa bygget.
Og så kasta de det om igjen. Én satt på en skammel på låvegolvet og kasta visten med kasteskølv. Agnene ble liggende i en haug nærmest ved. Det tyngste og beste kornet gikk helt til veggen, derfor var den panelt opp til brysthøyde. Lettkornet ble liggende i midten. Da var kornet renset og delt, men grasfrøet var ikke skilt fra. Hveten og bygget til såkorn renset de for ugrasfrø på bordet med fingrene om kveldene. Det var sent arbeide, men så ble det aldeles rent også. Rugen brydde de seg ikke med, for den var det lite ugras i. Havren måtte de «tørke på grytæ» eller på kjona for å få mel av den. Den havren som skulle bli matmel, drøftet de etterat den var tørket, for å få bort brente skall og slikt. Havre som var tørket på kjona fikk røyksmak fordi det rauk så der. På kjona tørket de malt også, i den tiden da de brygget maltøl. I vår ungdom brukte de briskelåg og humle til sirupsøl, men nå bruker de bare vann til det også.
I 1830-åra var det bare på Torp og Ellevsrød de hadde stabbur til kornet, ellers bare på en to—tre steder i hele bygda. Nå er det bare prestegården som har stabbur. [Også dette er senere rivi. Red.]
De første treskemaskinene var av tre. Til dem hadde de et stort, innebygd trehjul på utsiden av låveveggen. Der kjørte de med to hester. Da var det enten kamhjulaksel eller trosse av grov jernkjetting inn til treskemaskinen.
Herigjennom var det Henrik L. Torp som kjøpte den første treskemaskinen med vinkeljern til slagribber, det var i 1863. Da hadde de hestevandring ute på tunet. Der gikk det en guttunge og kjørte rundt med to hester. Fra hestevandringen gikk det jernstenger med kauser (metallmuffer) på opp til maskinen på låven.
Alt sammen sto stille mens de kastet fram loa og løste opp banda. Når maskinen gikk, la én i, én la på disken, én raket unna og to rista. Med maskinen tina de kornet på den måten at de lot det gå gjennom maskinen en gang til. Disse maskinene ble nokså alminnelige i 1870-åra. I 80-åra begynte folk å kjøpe piggmaskiner både til å dra og til å kjøre.
I midten av 1870-åra kjøpte Henrik L. Torp kastemaskin også. Det var sikkert den første her i bygda. Det skulle to mann til å dra en slik maskin. Og så, ca. 1910 begynte det å komme maskiner som både tresket og kastet på en gang, det var treskeverket som holdt sitt inntog. Det ble drevet med bensinmotor, og fra ca. 1920 med elektrisk motor.
Linet sådde de på samme tid som havren. De gjødslet ikke linet, for da hadde det lett for å bli mye ugras i det. Sand eller leirmold er beste jorda for linet. De røsket det opp med rota når frøet var modent, etter skurna engang. Det ble ikke bundet sammen, men rauket som det var. Når det ble tørt, tok de det inn på låven og rispet av frøene med linkammen. Den var laget av en bordende med opptil syv tinder på, skråhuggen i enden og spikret på veggen. En sånn linkam sto det gjerne på hver låve i vår ungdom. De holdt med begge hendene omkring rota på lintotten og slo toppen borti kammen så frøene rispet seg av.
Deretter bredde de linet tynt og pent ut i rekker på grasbakken, så det kunne få seg (dvs. at basten morknet og løsnet). Det er basten som blir til tråd, derfor må linet ligge slik i sol og regn og røyte så mye at basten løsner ifra stilken. Fåinga tar ca. tre uker. Så tørket de det og bar det inn når det var tørt.
For å få bryti istykker stilken og få skilt den og barken fra basten, måtte linet tørkes. Hadde de ikke kjone, brukte de en linbjell, og den laget de slik: De murte opp en ovn av gråstein nær ved en fjellvegg. Omkring den satte de 4 staurer med kløft oppi enden. I kløftene la de staurer, og så tverrkjepper oppå der. Oppå der igjen la de linet og tørket det på den måten i godvær. Men kjona var jo bedre.
I vår ungdom var det kjone iallfall på hver fjerde gård, men nå er de borte alle sammen. Kristian Gallis fikk kjøpt den siste, den sto på Berg i Andebu. I 1933 ble den tatt ned til oppbevaring og ble senere satt opp på bygdemuseet. I dag står den på Fylkesmuseet i Tønsberg. Kr. Gallis fortalte i 1937 at det sto ei kjone på en av Sønset-gårdene, men den er noe ombygd, så det er vanskelig å se at de: har vært kjone.
Når de skulle bygge ei kjone, tømret de opp, ved en mannshøy bergvegg passe langt fra husene, et tett firkantet rom, ca. 2 favner hver vei og omkring 3 fot høyere enn bergveggen. Det var kjonestampen. Midt inne i den bygde de en gråsteinsovn uten pipe. Døra i stampeveggen inn til ovnen var midt imot bergveggen og så låg at en måtte krabbe for å komme gjennom. Når de hadde tent opp i ovnen, ble døra tettet godt igjen forat all heten skulle gå opp. Inngangsdøra var over bergveggen, og golvet lå i høyde med den. Kjona hadde ikke vindu, så døra sto oppe når de arbeidet. Sideveggene i stampen rakk en 3 fot opp ifra golvet. Framveggen og bakveggen i stampen hadde form som et møne, og der lå det en mønsås. Ifra denne mønsåsen og ned til begge sideveggene i stampen lå det ca. 2 tommer brede spøl, med åpning som tykkelsen på en finger mellom hvert spøl.
Linet ble lagt ca. 1 fot tykt på disse spølene mens de fyrte i ovnen. All varmen og røyken kom opp, så de hadde et ordtak: «Det ryker som på ei kjone.» Vanligvis fikk de tørket linet i løpet av en dag.
Dagen etter begynte de å bryte med brotoa. Brotoa var laget av en firkantet bokestokk med to åpninger langsetter, og sto på to bein. Den midtre delen var nokså skarp i overkanten. Over den lå ei renne av bok med hulningen ned. Den hadde også skarpe kanter og et handtak i den ene enden. Den andre enden var festet i brotostokken med trenagler, så en kunne løfte «renna» opp i den ene enden med handtaket og klemme det ned igjen. De holdt lindotten imellom der med den venstre handa og knuste med den andre. Dette kalte de å bryte linet. Det var mest kvinnfolk som braut, ei ved hver broto på begge sider av stampen. Det var tyngst for den som begynte, derfor tok de den sterkeste jenta eller også et mannfolk til det. Denne «førstemann» knuste hele dotten på flere steder og ga den videre til en av de andre. «Førstemann» fortsatte som før, mens de andre drev på med hver sin dott til det meste av stilkebetane og barken — brotoagnene — var falt på golvet. Den basten som var igjen i neven, vrei de sammen ifra midten til ei brugde og la den bort. Noe av basthårene også falt på golvet. Det var brotostry, som ble spunnet og vevd til båssklær (dvs. klede over sengehalmen) og sekkestrie.
Når de var ferdig med å bryte, så tok de igjen brugdene, vrei dem opp og skakte dem {skaka = «riste, rense»). Da holdt de dem over brotoa eller kjonestampen eller skakastolen og slo nedover lindotten med skokoa, så agnene kom vel utav. Skokoa eller skakakniven var en ca. 3 kvart lang og 3 tommer bred kniv av boketre. De groveste og dårligste håra i brugda falt på golvet sammen med agnene. Det var skakastry, som var litt bedre en brotostry. Også den vevde de til båssklær, sekketøy og stribukser. Det de fikk igjen i neven etter skakinga, vrei de sammen til brugder.
De måtte ha døra oppe for å se mens de arbeidet på kjona. Det kunne være kaldt mange ganger, så det hendte de skakte i fjøset.
Så bar de linet på låven for å hekle det. Hekla var ei fjøl med ca. 4 tommer lange, spisse ståltrådtagger, som står sammen midt på fjøla. De la hekla på to stoler med piggene opp, selv satt de på den ene siden, rettet ut brugda og slo den ned i piggene på hekla og dro til seg. De dårligste trådene ble sittende i hekla. Slik holdt de på til det ikke satte seg mere i hekla. Da var det bare de fineste og sterkeste håra igjen i handa. Det var hør. Den ble vridd sammen til hørbrugder. Heklestryet var noe finere og bedre enn brotostry og skakastry, derfor ble den brukt til stribukser for mannfolka om sommeren, til strilaken, strihandklær, striskjorter og nederdel på serken. Overdelen (overilla) var av lin eller lerret, for kvinnfolka er nå mere ømskinnet, de.
Kjone fra Berg i Andebu, nå på Vestfold Fylkesmuseum. Fot. Fylkesmuseet.
Stryet (strua) kardet de for å få den jamn, men ikke i tuller slik som ulla. Det ble lagt i store, løse dotter i spriken når de skulle spinne. Stryspriken, som var en holder på rokken, var gjerne laget av en furutopp. Greinene som spriker ut og opp, passet så godt til å legge strydottene oppi. Et stykke av stammen nedenfor sto i rokken, så de kunne snu spriken rundt. Sommetider boret de pinner i en kjepp til sprik.
Når de skulle spinne høra, rettet de ut hørbrugda, la hørhodet langsetter høra og virret den tynt og jamnt langsetter på hørhodet. Hørhodet var dreid, en 11 til 12 tommer langt og i tomme tykt, litt tykkere ved «rota». Også det sto i rokken når de spant. Av høra spant de både sytråd og skotråd. Lava Torp, mor til Kr. Kristoffersen, og Karen Stein var de beste til å spinne skotråd heromkring, sa Lars Johan Bergslykkja, som var skomaker og gikk omkring i gårdene og sydde sko.
Hørgarnet kalles også Ungarn, og av det vevde de duker, lakener og andre fine ting. Alt sammen var litt grått når det kom ifra veven, men etter blekinga var det hvitt som snø. De bleket strieveven også, men den ble ikke så hvit. Lin blir bedre av å gjemmes, derfor heter det: «Lin kan en gjømme te silke, ull te ikkje.»