Husdyr og husdyrstell

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

For å belyse husdyrholdets stilling generelt i Jarlsberg først på 1800-tallet gjengir vi J. Kraft`s bemerkninger om dette i hans Norges-beskrivelse fra 1822:

«... Fædriften kan i en Egn, som denne, hvor Gaardene ere for meget delte til at enhver Opsidder kan opføde nogen talrig Kreaturbesætning, ingensinde, saalænge Engedyrkningen, hvortil her dog paa mange Steder var god Anledning, er ubekjendt, blive af den Vigtighed, at samme kan afgive nogen betydelig Mængde af Producter til Afsætning. Desuden ere Græsgangene for det Meste maadelige og Gaardenes Udmarker i de mest befolkede Egne meget indskrænkede . . . Dog er i den senere Tid, fornemmelig i de Egne hvor Almuen mindst sysselsættes med Skovbruget og besværlige Vinterdrifter, ... en større Deel Producter af Qvægavlingen udbragt til Salg til dette Districts Kjøb-og Ladestæder, ligesom ogsaa efter Toldbøgernes Udvisende Indførselen af disse Artikler efterhaanden mere og mere aftager. Hvad Fædriften her leverer til Salg er meest Smør og fedede Kalve, hvoraf især Vaale og Ramnæs Sogne sælge en betydelig Mængde, deels til Drammen og Holmestrand, deels og til Tønsberg og Skien, samt et enkelt Slagteqvæg, som Bonden nu og da kan af sætte . . .

Faare-Racen er den sædvanlige norske. Forskjellige Embedsmænd og Jordbrugere udenfor Bondestanden have bestræbt sig for, ved at anskaffe sig Faar af spansk Race og overlade Almuen Bukkelam deraf, at forbedre den oprindelig Race, men hidtil ere disse Bestræbelser ikke lykkede, da Almuen sædvanlig ikke kjender den rette Maade at behandle den finere spanske Uld paa, og Egnens magre Havnegange bidrage til at de større Faar af fremmed Race, der æde langsommere end de mindre norske, heller ikke afgive saa fedt Slagt som landets egne. Geder holdes i Almindelighed ikke. Sviine-Avlen er saavidt udbredt, at de fleste Bønder opføde Sviin til egen Fornødenhed; dog afgiver Sviineavlen endnu kun lidet til Salg, undtagen i Vaale og Ramnæs Sogne, hvor de opføde en Deel Sviin og sælge dem slagtede til Kjøbstæderne om Vinteren. Af Fjærkreature holde Bønderne i Almindelighed Høns og mangesteds Gjæs, hvoraf, især fra Vaale og Ramnæs Sogne afsættes en Deel gjødede om Høsten.»

 

Avdøde landbruksskolestyrer Austeen mente at kollete kuer med røde og kanskje svarte eller grå sider og hvit rand etter ryggen, kunne regnes som Vestfold-rase. Bøndene alet gjerne opp dyrene sine selv, så det ble mye innavl. Men noe blanding ble det, med telemarksfe, vestlandsfe eller dølafe, fordi noen kjøpte dyr av driftene, som i 1880-åra ennå gikk gjennom østbygda. Lærer Edvard Dahl Sundseth (f. i Andebu 1873) kunne huske at driftene lå på Sønset i Høyjord. Derifra dro de sydover om Andebu til Tønsberg, om de rakk så langt. Men en og annen vossing, blant dem Sivle, far til dikteren Per Sivle, var ikke sjelden her med hestedrifter. Anton Bjørndal kunne huske ham fra Kodal, de kalte ham for «Sevli». Mangen «Blakken» kom hit på den måten. Folk likte best kollete kuer. De som hadde horn, fikk kåter på dem. Søren Boroa støpte mange slike av messing. På horna så de alderen på kua, én ring for hver kalv.

På enkelte større gårder hadde de en graokse til eget bruk og til nytte for andre. Ei god ku fikk vanligvis 12—14 kalver. De «satte på» unna de beste kuene, og fødde opp kuer for seg selv og andre. Første våren kalven var ute, ble den kalt rissbitt og sommeren nestetter ble den kalt grasbitt. Oksekalvene ble også kalt okseball eller stuteknott.

Ingen vet om at noen har kjørt med okse her.

 

Kreaturstell.

Kuene gikk ute til mellom mikkelsmess og vinternetten, alt etter som året var. Da ble bjellene tatt av dem og de ble bundet for vinteren i treklave med hjemmesmidd lenke, som hadde vriil verj ved klaven og var fast i veggen. Omkring 1880 begynte de med kjøpte kuband av vridde jernlenker med vriil verj under halsen. Den hadde en tapp til å sette gjennom en krampe i veggen og nål til å stikke gjennom en ring i nakken.

Kuene fikk høy, halm og lauv på jordgolvet i båsen ved 6-tiden om morgenen, middagsstell kl. 12—1, og kveldsstellet kl. 6—7.

De skulle røske høyet pent av ståen, så den ble rett opp og ned og slett, uten huller her og der. Når det var riktig, skulle en røske med hendene og ta bare syv strå om gangen. Det var nok for å drøye foret. Det ruver mere når det blir så sundplukket. Matmora vandla i ladet, laget dott og virret noen halmstrå omkring til hvert dyr. Den kua som melket godt fikk stor vandill (fôrdott), den som «latte av» (= gav mindre melk) fikk mindre, og den som «sto borte» (= hadde slutta å melke) enda mindre. Ungfeet fikk bare små vandiller. En unge eller ei tjenestejente «bar fyrri» (= bar vandillene inn i båsen) for hvert dyr etter som matmora sa ifra. Senere tok de til å røske høy med en sjølvokst trekrok som tok mere om gangen, og ikke så lenge deretter fikk de en jernkrok på treskaft. Men ennå til langt ut i 1920-åra satt det i at ståen skulle være jamn og slett. Det var aldri snakk om å få lov til å ta oppå ståen.

I eldre tid var det bare trampet jordgolv i fjøset. Dyra fikk nok i minste laget med for, så de plukket det godt opp. Men noe ble subbet bakover i båsen, så det ble til strø. Annet strø hadde de ikke. Ved siden av høyet fikk de lunken låg, kokt på potetris, og det var de veldig glad i. Når potetriset tok slutt, kokte folk briskelåg til krettura utover vinteren. Drikke fikk de i en ømbær (et laggekjørel), fordi den ikke var så lett å velte som ei bøtte. Ca. 1870 forbedret de dette stellet ved å spikre ei vanntett tro på veggen, som gjorde tjeneste både til stråfor og til drikke. Det neste skritt var bordvegg framfor alle båsene og hull i den for hodet til kua i hver bås.

De laget sørpe av agner, ballerblom og fesaltgras. Når det siste ble sanka før santihans, var det framifrå til fôr, sa de gamle. Ifra gammelt fikk krettura ikke mel på sørpa. Ut i 1880-åra begynte de med litt kjonetørket havremel eller litt kjøpt melavfall. Tidligere skulle hestene ha alt som kunne avsees av mel.

Noen hadde ku, selv om de ikke hadde jordvei. Da hadde de kua gående på havn hos andre om sommeren og fikk hente melk fra den to dager i uka. Resten var betaling for havn og hus.

Det meste av sommeren sanka de fôr til vinteren, ihvertfall kjerringa og ungene. De skar med skjyrua (slags sigd), røsket gras i skogsliene og på myrene, busslåkk (= burkne, slags bregne) og ormegras (slags bregne), lauvet mange slags skogstrær og skavet barken av osp, rogn, selje og lind. Dette fikk de gjøre uten å spørre om lov eller betale noe. Hadde de så en liten jordflekk selv, og kanskje kjøpte litegran ved siden av, så kunne de ha både ei og to kuer. Hadde de tre eller flere kuer, var gjerne ei høstbær, så ikke alle skulle «stå borte» på en gang.

Om julaften satte de en nåvar (naver) i høyståen til vern mot trollskap. Kr. Kristoffersen kan huske at Mari Torp (d. 1868) gjorde det. Da satte de også en ljå eller en tollekniv over fjøsdøra. Juledagen så de etter om det var blod (rust) på den. Var det så, hadde trollkjerringa vært der og skåret seg på den. Om julaften fikk alle kuene hver sitt kornband med havre, og de sa til hver ku når den fikk det: «It vel å trivs vel, fær ikvæll er de' julekvællen.»

Om kyndelsmess (2. februar) regnet de at vinteren var halvgått, så dersom ikke stråforet var mere enn halvbrukt da, skulle det rekke til kuene slapp ut om våren. De kalte det vårknipa når det begynte å knipe med fôret om våren. Det var dyrt å kjøpe høy, lang vei etter det og gjerne dårlig føre. Så brukte de det de hadde, og da var sengehalmen mest hendig å ta til. Det ble gjerne lite halm å ligge på fra våren og til de hadde tresket om høsten. Som tilleggsfôr brukte de mye bjørkeris, og det var nok ikke så dårlig. Og de røsket bustelyng og blåbærlyng, det var i det minste grønt. Og så hentet de ospeskav. Det var både grønt og ferskt og smakte dyra. Dette nødfôret hjalp da til så dyra ble framfødde, selv om krettura nok mange ganger var både svært magre og makteslause. Når de raka opp for fôr, og det gjorde de som oftest, slapp de kuene så snart den første grasgroen taut fram.

 

Sommerfjøs på Lerskall. Fot. Rolleiv Berg.

 

Det var fest den dagen de slapp kuene. Først gikk matmora eller husbonden med tjærespannet ned i fjøset og vigslet alle dyra ved å sette et tjærekors i panna på dem. Så ble de leid ut og sloppet ut i gården. Men på rissbittene hadde de et reip på klaven en tid, for de hadde jo ikke sett hverken sol eller måne før og var helt tulleruske. Dagen etter fikk både de voksne kuene og kviene hver si bjelle. Rissbittene fikk også sommetider hver si vesle bjelle. Da ble de med ett mere voksne de også. Vi har ikke hørt om det her at det bare var ei bjelleku i hver buskap. Rissbittene har mange steder fått være i en egen kve om sommeren, så de ikke skulle være til bry eller gå seg bort. Så ble kuene sloppet på traet, og der gikk de og beitet en to—tre uker til det ble noe å finne i skogen. Denne vårbeitinga gjorde også sitt til at slåtten begynte senere dengang enn nå. Ungene hadde gjerne hver sin dag eller hver si uke til å drive kuene på beite og å hente dem igjen om kvelden. Etter plauna, når de sluttet å «havne innpå», flyttet de dyra til sommerfjøset, de som hadde det, eller på setra, de som hadde det. Men samme hva de hadde, så måtte de tidlig opp og melke, fordi kleggen var så lei.

Etter høyna fikk kuene komme på traet igjen. Da måtte ungene gjete, for fra den tiden begynte kuene å renne etter ås-smera (= marimjelde). Noen mente at den ga mere og bedre melk, andre at melka ble harsk av den. På den tiden og lenger utover flyr kuene også etter sopp. Får de mye av den, vil det gjerne smake noe stramt av melka.

På setrene kom krettura innpå storskogen. Der er det ikke gjerder (garder) om hver eiendom, og da kunne det være slitsomt å finne dem igjen. Det var ellers bedre om beite i skogen før enn nå. I 1860- og 70-åra var det skog nok, men behov for mere havn. Da ryddet de noen stykker i skogen, brente greiner og kvass og sådde rug i asken. Så fikk de korn, og senere ble det bra havn i mange år. Rugrønningen heter et sånt stykke ennå. Nå er det for lite skog, så bøndene er glad når skolene byr seg til å plante. På den måten blir det nok mindre havn, men tråene er i bedre drift, så de fôrer mere inne. Og så tar de opp igjen den gamle skikken med å skiftevis «trå» inngjerdete jordstykker, det som nå kalles kulturbeite. På den måten blir det mindre gjeting.

Det var ungene som var gjetere eller hølinger, som de ble kalt for en tid tilbake. Det var stusslig å gjete alene, så hvis det var flere unger i huslyden eller i nærheten, var de gjerne sammen når de gjette. Og noe måtte de prøve å finne på for å få tiden til å gå. I regnvær ble gjeteren helst alene. Da sto han opp og ned med en sekk over hodet og akslene. De brettet inn ene snyta i bunnen på sekken, så det ble en slags hette. Det kunne være kaldt på de bare føttene. Når ei ku lannet, var det godt å varme beina ved å trampe i det. Men en enslig gutt kunne også finne på et eller annet: synge viser og skolesanger, spille på munnspill, skyte med pil og boge, fiske med snøre eller andre ting. Han tok merke på skyggen av et tre eller en ås for å holde greie på hvor mange klokka var. Og han kjælte med kuene. Da kunne det hende at han fant noen kuler på kusida og merket at kuene likte at han klødde på dem og sluttet å ete når han gjorde det. Når håra ble greid vekk, så viste det seg at det var et hull i kula, og jamen var det ikke en hvit mark inni der! Kuene sto stille når han klemte på kula så marken spratt ut. Gikk ikke marken ut ved å klemme på, tok gutten follekniven sin, dro ut korketrekkeren og vrei den inn. Da måtte marken ut, svinepelsen!

Kr. Kristoffersen fortalte om en gjetergutt som hadde en sauebukk som var så lei til å stange. Gutten prøvde et råd som han hadde hørt om. Han hengte jakka si på en liten staur i elvekanten. Bukken stanga til og fór i elva. Siden var den snild. Var det godvær, så badet de hvis det var en bekk eller et vann i nærheten. Var de flere, spente de rævkrok, eller de gjorde opp varme og stekte rugaks eller potetskiver, hvis det var poteter der de gjette. Gjetinga varte til kuene ble satt inn for vinteren. Når kornet var inne, gjette de for at ikke nyekra skulle bli tråkket på, for den var så laus at de ikke ville ha kuene utpå. Men sauene, som var så lette, fikk gå og pelle opp aks hvis det var noen.

For å vise hvor høgt de verdsatte ei ku for hundre år siden, gjengir vi en episode, berettet av Karl Hynne:

«Det hendte rundtom 1860-åra. Margrete Snippen lå på setra med kua si. Ho hadde bare ei ku. Så braut kua et bein. Det var oppe ved kjøytene ved Høymyr, i nærheten av Trøllsvannet. De fikk beinet laus og spjelka det med kløvde bjørkekjepper. Så bygde ho hus over kua der ho lå og stelte ho der til ho kunne få ho him. I sju veker passa ho kua der. Da var ho så bra at Margrete kunne drive ho ned til bygda. Det viser hvor mye ei ku kunne være verdt i den tida. Dette fortalte bestefar.

Fattigfolk kunne gå og «be te' ku» med lapp ifrå lensmannen.»

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Kuene hadde så fine navn. Her kommer noen av dem:

På Døvle hadde de Mollik (svartsidet), Hollendra (rød), Høytid (svartsidet).

På Haugberg: Barlin, Frølin, Sommærlin.

På Valmestadrød: Skaute, Bondekøll, Lindereie, Trangros.

På Hundsrød: Blomsteriana, Lovelin, Silkedokka, Vennegull, Stasros.

På Rød: Golin, Stjerne, Mollik, Adelin.

På Hvitstein: Svartlin, Fromse, Rødlin, Golin.

 

Hestene.

I vår tid var det mest dølahest her. De var mest blakke eller brune, men det fantes musete, røde eller skimlete også. Vossinger kom hit hver høst med hestedrifter. Bønder som var gode nok, fikk henstand med hele eller en del av beløpet for handelen. Far til dikteren Per Sivle for også her som driftekar. En eldre bonde skulle kjøpe hest og så mest på en blakk en. «Skal du kjøpa Blakken? Det er ein utifrå gild gamp,» sa Sevli'n. «Hå kostær'n?» spurte bonden. «Seksti daler for Blakken, det er framifrå godt kaup,» svarte Sevli. «Jæ gir hælfjærs (dvs. 70),» sa bonden, som ikke skjønte disse nye tiertallene. «Å ja, me er gamle båe to, me,» sa Sevli, «du lyt ha det som du vil, du,» sa han og klappa bonden på aksla.

Hestedriftene var gjerne svært utsolgt innen de kom hit, så det var for det meste de dårligste hestene igjen. Derfor ble folk etter hvert mindre lystne på å kjøpe, og etter første verdenskrigen ble det slutt på hestedriftene.

Først i februar dro noen til Kongsberg-marken for å kjøpe foler. Snareste veien gikk om Skjærom (Skjerven). Henrik L. Torp og Kristen Hansen Torp gikk hjemmefra kl. 2 om natta og kom fram da sola gylte på øståsen om kvelden. Kristen ga 11 daler for en fole, leide den hjem og solgte den til Henrik for 13 daler. Hadde de kjøpt toåringer, red de stundom på dem hjemover. Fikk de kjøre med noen, så holdt de folen i grime etter sleden. Hans Nilsen Lilledal kjørte ofte på marken for å kjøpe foler. Hans brukte langslede og tok gjerne med en to—tre mann. Når de ga ham en daler hver, fikk de kjøre fram og tilbake. Noe morro hadde de jo også på en slik tur. Det var nok mange dansesaler på Kongsberg. En som de kalte Dølatrampen var mye omtalt. Så kjøpte de gjerne med seg et knytte med honningkake, rakørret, gammelost eller annet til dem som var hjemme.

Det var mest foler de kjøpte på marken. Noen kjøpte dem for å selge igjen om høsten. Når de kunne tjene en 3—4 og opp til 6 daler på en fole, så hadde de gjort en god handel. På den måten kom det både Numedals- og annen opplandshest til bygda, og noen hester her var saktens av gammelt Vestfold-slag, så det ble en blanding. Det var mere sjelden at de alet opp foler selv her, men gjorde de det, så brukte de den merra de hadde og parret med den nærmeste gampen, uten å bry seg med rase, for en fole er en fole, og det var på lykke og fromme om den ble noe tess eller ei. Det hendte at hestene parret seg på beite også, for hingstene kunne være både 5 og 6 år før de ble skåret.

Ifra gammelt prøvde de å lage det slik at ikke folen ble født i stallen, for da trodde de den ville bli nattblind. Senere, da de ikke lenger brydde seg om dette, ryddet de ut alt unødvendig fra stallen, tok skoene av hesten, så den ikke skulle skade folen om den trådte på den, og lot være å binde den. Når folen var kommet, lå den helst under krubba med hodet på moren om natta. Siden ble den satt i en binge, på den måten ble den avvennet fra å suge moren. Nå fikk den høy og hakkels med litt mel på. Til å drikke fikk den bare vann.

Slik sto den til den ble årsgammel, hvis den da ikke fikk følge moren på arbeidet. Årsgammel ble den bundet med grime eller fotband i et spilltau som en voksen hest. En og annen gang, helst hver dag, fikk den komme ut og kåte seg.

Som oftest ble hingstene skåret ved toårsalderen. Skjæreren hadde tre mann med seg. De bandt alle fire beina på hesten og dro dem sammen, så den datt overende. En holdt i hodet så den ikke skulle skade seg. Med en skarp kniv skar skjæreren et snitt i hver pung, dro den ut med fingrene og skar av strengene. Det ene snittet i pusseskinnet klemte han sammen ved å legge en pinne på hver side og bandt endene sammen ved begge endene av såret. Så gjorde han det samme med det andre pussesnittet også. Han smurte såret med noe etterpå, men Kr. Kristoffersen visste ikke hva det var. Han lurte på om det kanskje var smør og krutt. Første natta etterpå holdt de vakt, så hesten ikke skulle legge seg ned og rive av klemmene. Men dagen etter tok de dem av, for da kom ikke sårkantene til å blø, og snittsårene grodde sammen.

I vår tid var det gamle Ole Briskemyr og en ifra Horntvedt i Skjee som skar hester heromkring. Ja, noen hentet også en Olsen på Teglhagen ved Tønsberg. Han ble kalt dyrlege, men han hadde inga utdanning. Det fantes ingen med slik utdanning i Tønsberg på den tiden.

Når folen begynte å felle tenner i det tredje året, gjaldt det å passe på at den fikk felt dem, så den ikke fikk dobbelt tanngard. Ved toårsalderen ble de temmet, og ved treårsalderen ble de skodd.

Det beste høyfôret ble lagt i hesteladet til gampene. Også høy med ulegras ble lagt der, for kuene ble sjuke av det. Hestene ikke bare tålte det, de ble feite av det. I spiltauet åt hesten høy av hekken på veggen over krubba. I krubba fikk den noe havre og litt mel på hakkelsen. Om julaften fikk hestene også et fat med havre, og når de ga den til dem, sa de til hver enkelt hest: «It vel og trivs vel, i kvæll er de' julekvællen.» (Det samme som til kuene.) Om julaften satte de også eggjern over stalldøra eller spiltauet. Og ellers i året satte de murrukvist over spiltauet for at ikke murrua skulle ri på hesten om natta. (Murru er det samme som mare eller mareritt, og murrukvist er en kvastformet, misvokst bjørkekvist, som også ble hengt over senga som middel mot murrua.)

Før høyna gikk hestene på beite i skogen eller en annen inngjerdet havnegang liksom kuene. Der hadde de klepp eller en liten lenkestump på beina, både for at de skulle gå rolig og for at en kunne høre hvor de var, så det var lettere å få tak i dem. Etter høyna sto de i kjør (— tjor) på traet.

Travkjøring har det nok ikke vært noe større av her fra gammelt. I vår oppvekst var det litt kjøring om vinteren på en rund 1000-meterbane på Stålerødvannet og på en på Askjemvannet, men det var bare sjelden de kjørte der.

Men noen gamper fløy fort allikevel. Johan Halvorsen Stålerød, som døde i 1916, 101 år gammel, hadde raske hester. En gang han reiste fra byen, traff han kjøpmann Holst på byisen, han holdt på å trene hestene sine i trav. De var godt kjent, og Johan hadde litt i hodet og hadde lyst på litt moro. «Skal vi kappkjøre?» sa Johan. Ja, det hadde Holst ikke noe imot. «Gamp mot gamp og 100 daler,» sa Johan. Holst ville ikke ha med det om gampene, men de 100 dalerne var han med på. Holst hadde spisslede, kan du vite, mens Johan hadde langslede, han, og hestene hans hadde dratt lass den to mil lange, bakkete veien fra morgenen av, så de var ikke uthvilt heller. Men det bar i vei, og Johan vant. Holst hadde ikke noe å si til det og tok opp tegneboka for å betale. Johan ville ikke ha pengene. Holst mente på at det var avtale og ville betale. «Vi'kkje ha, vi'kkje ha, vi'kkje ha, da gapen!» sa Johan, kavet foran seg, tokka seg unna og reiste hjem.

Så noen historier om enkelte bestemte hester:

Rauen. Erik Heia kjøpte en hest, Rauen, i hestedrifte omkring 1890. Den var så villig til å springe at når de gikk med den oppover en bakke, så glante den bakover for å se om de ikke ville sette seg på, så den kunne komme til å springe igjen. Svipe tålte den ikke, heller ikke at de strammet tømmene.

Skogbetjent Herland lånte Rauen til et skolestyremøte en vinter. «Ja, legg svipa i sleden, men det er ikke verdt du bruker den før du kommer på Støssern, der det er pen vei,» sa Erik, den skøyeren, han visste nok hvordan det ville gå. Da Herland brukte svipa, skar hesten avgårde som ei pil. Herland prøvde å stagge den ved å stramme tømmene, men det hjalp ikke, den bare fløy videre, så Herland ikke engang fikk hilst på dem han kjørte forbi.

Torger Nøklegård kjøpte Rauen av Erik. En gang sprang han etter hesten for å få tatt den. Rauen skar unna og liksom lekte med ham. Da slapp Torger seg ned på bakken. Rauen ble vel redd han hadde falt, for da kom den settende og nappa Torger i trøya til han kom seg opp igjen.

Blakken. Henrik L. Torp hadde i senere år en blakk hest som var så vettau at når de sela på den, så gikk den alene bort til dråga si og sto der til de hadde spent den for.

Borken. Borken til Kr. Kristoffersen Nøklegård var en skøyer. En sommer hadde de kuene hos Anton Bakkedammen i havn der. Nella var der og melket, og hun slet med å bære melka hjem i et 10 potters blikkspann. En dag hadde hun satt spannet fra seg på trammen mens hun selv gikk inn. Borken, som gikk løs på tunet, passet på denne fine anledningen, gikk bort og tok lokket av spannet og drakk opp alt sammen.

Svarten. Det er greit at slikt er ergerlig, men til daglig var både voksne og unge gode venner med hestene. Slik som Anton Bakkedammen den tid han var på Stuven (Torp). Når han var oppe i spiltauet og fôra, løftet han på den aksla som var nærmest Svarten og sa: «Nå får du kommæ, da!» Da slutta Svarten å ete og la hodet på aksla hans. Anton godsnakket og kjælte med den en stund, så tok Svarten hodet tilbake og begynte å ete igjen.

De ville nødig skille seg ved hestene de hadde, så det var svært få som handlet med hester.

 

Sauer.

I 1870-åra var det sauer i hver gård. Som oftest hadde de 3 med lam, 1 vinterbukk, og så hadde jentene «fødd sau», med lam. Alle var gammel bygderase. De var små og hadde fin, krøllete ull. Noen var svarte, men de fleste var hvite.

Presten Peder Pedersen (f. 1810) var glad i husdyr. Han innførte en sjeviotbukk omkring 1870. Den ble 12—14 år gammel og ble endel brukt i avlen. Men rasen ble jo bare halvsjeviot, og så ble den mere og mere uttynnet. Saueholdet tok også til å minke, så det var nesten slutt i 1900.

Av hensyn til fôret gikk sauene ute lenger enn kuene, så lenge de kunne finne mat, dvs. til omkring vinternetten, alt etter som året var. På denne tiden slaktet de også. De klipte alle sauene 2—3 uker før slaktinga, så ulla skulle få tid til å hye seg. Da ble ikke skinnulla så kort og uskikket. Ellers klipte de ved kyndelsmesstid og santihans. Santihansulla var best til verken, for den var mjukest. Kvinnfolka klipte med sauesaks. Først hodet, halsen og brystet, mens de sto skrevs over sauen. Så tok de den i fanget, bandt føttene på den med et band, og klipte resten. Men haletippen ble ikke klippet. Den var trolig lykkedotten som skulle stå igjen.

Henrik L. Torp hadde sauestall og grisestall i ett hus og under ett tak. Ellers sto sauene på talle i en garde (binge) i fjøset hele vinteren. Da hadde de fôrhekk litt langt oppe på veggen, av hensyn til at tallen vokste. Når folk traff på sjelle (pengegras, engkall) eller anna småhøy i ladet, så ga de det til sauene. Og så fikk de lauvkjerr å gnage på. Ifra gammelt henta gjeterne tøllabar (furubar) fra skogen til dem. Sauetølla var best, den har korte nåler og baret er i dusker i enden på småkvistene. Det sto alltid ei bøtte med vann inni garden til dem. Vinterbukken var ikke sjelden stallbukk, han gikk fritt i stallen og sanka opp det som hestene spilte. Det var helst graværer.

Sauene lammet alene uten tilsyn. De fikk ett, to eller tre lam. Ett var lite, to vanlig og tre svært gildt. Det var ikke alle sauene som hadde melk nok til mere enn to, og så ble det tredje lammet koppa opp med kumelk. Slike kopplam ble veldig kjælne. Bare den eldste sauen fikk bjelle, og de andre fulgte med bjellesauen sammen med kuene i marka. Bare når de skulle til seters og komme på «storskogen», ble de merket i ørene. Skrubben kunne være lei med sauene.

 

Geiter.

Geiteholdet har alltid vært ubetydelig i Andebu. Av en telling fra 1657 framgår at det da var en del geiter i bygda, men antallet utgjorde bare ca. 1 1/10 av småfeet. Ifølge folketellingen av 1865 var det da bare 2 geiter i hele prestegjeldet, de var i Svindalen. I 1870-åra skal det enda vært holdt geiter på husmannsplassen Halvorseter under Hynne. Men etter 1900 er det helt slutt med geiter i Andebu.

 

Grisestell.

Det var få som hadde grisesuer her i gamle dager. De hadde nok råne på Prestbyen og på Fossnes, men begge disse stedene lå langt unna for de fleste. Når de fikk gris, var den gjerne en eller to uker gammel og kostet ca. 1 daler. Disse smågrisene hadde de i en så med litt halmrusk i bunnen og et klede over. Det kom også smågriser fra Ringerike, Toten og Gudbrandsdalen, grisene var seks til syv uker gamle og prisen var 2—3 daler stykket. Dessuten kom det dansk og svensk smågris hit. Danske og svenske jakter kom til Tønsberg med opptil 100 grisunger hver, og bygdefolk herifra kjøpte av dem. Men det var også noen bønder som selv reiste til Danmark etter gris. Således reiste Kristian Berg og Ivar Sti i følge derned og kjøpte smågris. Begge to var noen store rusker, så danskene satte hodet i nakken og spurte om alle nordmenn var så store. Men så kom det munn- og klovsyke til Danmark, og det ble slutt på den reisinga. Ifra gammelt var det nokså vanlig at folk i vestbygda dro over Myråsen til Hvarnes og henta smågris; det gjorde f. eks. Idde Torp. Det var også en Anders Åsen i Hvarnes som kjøpte opp smågris i Hvarnes og Lardal og bar en 4—5 stykker om gangen i en sekk over skogen og solgte dem i Andebu. Og Ole Hansen Moen fra Hvarnes bar i 1880- og 90-åra smågriser på ryggen over til Andebu og solgte dem der for en Hvarnes-sokning. Han knurka og spella på munnspell for grisene på veien. Han fikk to kroner stykket for smågrisene. I 1915 begynte Kr. Kristoffersen og Johan A. Nøklegård å kjøpe opp smågris i Hvarnes og Lardal. Første gangen ga de 9 kroner stykket for grisungene, som de på en viss dag skulle ta imot i Sundet. Så solgte de dem igjen i Andebu. Engang reiste de til Tønsberg med 60 smågriser. Til Hundestuen skaffet de i alt 150 grisunger, og de hadde 5 kroner i fortjeneste på hver gris. På ett år kjøpte og solgte de mellom 300 og 400 smågriser. De fleste grisene ble kjøpt i april eller mai. En grisunge ifra høsten var det bare fortredelighet med. Det het: «Har du en uvenn, så gi'n en høstgris!»

Etter 4—6 uker, alt etter som været var, ble grisene sloppet ut i grisehuset, som de hadde i fjøsgangen, i underlåven eller under låvebrua. Inntil da hadde grisungene vært fôret med nysila melk, senere søt skummet melk og grøt av matmel. Når de var kommet i grisehuset, fikk de grøt av uvandere mel, og når det tok til å grønnes ute, fikk de hakka nesle og almelauv i grøten, eller også matmåsa (lav) og utpå sommeren griseblekker (myrkongler). Grisen likte også sur, tykk melk. Ellers fikk han all slags avfall fra husholdningen, grisegras (vassarv) og litt vikker. Etter potetopptainga fikk grisen råta- og småpoteter. Når det led til tiden da den skulle slaktes, ble den gjødd, da fikk den havremelsdeig.

Grisen fikk maten i ei tro, opprinnelig en uthola trestubbe. Senere ble troa laget av bordender, som nok rommet mere, men de gisnet lett, og grisene var leie til å gnage sund disse troene. Men fra ca. 1900 fikk de støpte og glaserte steintroer. Troa sto gjennom veggen med den ene enden, så folk slapp å gå inn i grisehuset med maten til grisen. Når grisen var kommet i huset sitt, fikk den vanligvis komme i grisebingen (tronka) ute også. Der var det likeens ei tro, og den sto gjennom grisebinggjerdet med den ene enden.

Det var en æressak å ha en stor og velfødd gris. Når det kom fremmede til gårds, var det vanlig at de måtte være med husmora ned og se på kotten (grisungen) hennes.

Da ysteriene kom sist i 1870-åra, fikk nok grisene mindre melk, men de ble ikke dårligere for det. Jordbruket ble etter hvert mere intensivt, det var om å gjøre å selge mye melk til ysteriene, og det falt mere avfallskorn og slikt til grisene, så de ble store og svære etter den tiden.

 

Hønene.

I gamle dager var det ikke snakk om noen bestemt rase her. De var alle slags blandinger og alle slags farger. De hadde gjerne 5—6 stykker på hver gård. Hønene gikk fritt omkring, og de gjorde nok ofte atskillig ugagn i hagen og i åkeren. De verpet gjerne der de fant det for godt. Det kunne være i neslekjerret, under en bordhaug, i vedskuret eller helst under låven. Det var en spennende jakt for ungene å leite etter hønereir, og av og til var de heldige.

Det var ikke stort hønene verpet, og bare om sommeren. Men til daglig brukte folk lite egg i husholdningen. Husmora solgte eggene i butikken, og de pengene hun fikk inn på den måten, var gjerne de eneste hun rådde over. De ble brukt til sytråd, knapper og andre ting til huset.

Ole Bråvoll nevner som såre minner fra sin ungdomstid som krambusvenn de mange gangene da en eller annen kone som det var smått for, kom inn med noen egg eller en klatt smør som hun skulle selge for å kjøpe litt matvarer av det aller nødvendigste. Matvarene måtte gå foran andre ting, som hun kanskje ønsket aller mest, så de måtte regne og slå over og prøve seg fram for å se hvordan hun skulle få mest mulig for disse pengene. Kanskje hun hadde håpet at det skulle rekke til et plagg for ungene eller seg selv, eller til et kokekar til huset, men som oftest ble det bare til mat.

De fleste steder hadde de hane også. Der de hadde det, hendte det at de hønene som greide å verpe et sted der de ikke ble funnet, la seg på eggene og kom fram igjen etter tre uker med kyllinger. Da ble de rost av matmor og andre og fikk gå fritt omkring. Ellers når de skulle legge ei høne, måtte de i vei og bytte til seg frødde egg fra et sted de hadde hane. Høna lå gjerne på 11 eller 13 egg. Var de heldige, fikk de like mange kyllinger, ellers var 8—9 vanlig.

I 1870- og 80-åra begynte de å ha høna og kyllingene i ei stor kasse med fiskegarn eller noe annet over. Kassa var uten bunn, så den kunne flyttes på grasbakken. I 90-åra tok de til å lage små hus av netting, som var til å flytte på bakken. I regnvær la de en sekk eller noe annet over.

Hønene ble tatt inn når snøen kom. Om vinteren fikk de være i grisehuset, i underlåven eller fjøset. Karen Olsdatter Rønningen hadde ei eneste høne, og den fikk være inne på kjøkkenet om vinteren, men det var nok et enestående tilfelle.

Nå har de gjerne 20—30 rasehøner på gårdene. Det er mest hvite eller brune italienere, eller svarte minorka. Alle har nå hønegarder, mange har også eget hus til dem. Mange som ikke har gård, driver med høner. Øst ved Gravdal er det et stort hønseri med 8—900 høner og kunstig kyllingutklekking.

Når de fikk så lite egg om vinteren før i tiden, var det ikke bare fordi de fikk for dårlig mat, men også fordi det ble for lite lys. Det visste alt Petter Dass da han skrev om mørketiden i Nordland: «Slig nætter gjør hønsene mavre.» Nå har de elektrisk lys i alle hønehus.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER