Høyjord stavkirke

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

Om stavkirkene i alminnelighet.

Det var maleren I. C. Dahl som på en reise i Norge i 1824 «oppdaget» de norske stavkirkene. I 1834 var han på ny i Norge, og som han sier, da var mange nedrevet og erstattet med tømmerkirker. Det var altså i siste liten man fikk øynene opp for denne enestående kirketype.

Det var ikke tilfeldig at det var en nordmann bosatt i Tyskland som oppdaget stavkirkene. Der var jo den romantiske strømningen, med dens interesse for gamle tider, særlig sterk. Der hadde man Herder og hans folkeviser, og man hadde brødrene Grimm med deres begeistrede utforskning av folkeeventyrene. Den nasjonalromantiske strømningen slo også rot i Norge. I stavkirken hadde man en bygning som bare var sett i vårt land. I. C. Dahls verk om stavkirkene kom i 1837, med tegninger av hans medhjelper Schiertz. Den beskrev Urnes, Borgund og Hitterdal kirker. Interessen var stor både hjemme og i utlandet. Dahl var med og stiftet Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, og til å begynne med var det særlig stavkirkene de prøvde å redde fra nedrivning. Likevel ble ca. 100 stavkirker revet i forrige århundre.

Grunnen til at kirkene ble revet var at befolkningen var økt sterkt, slik at man fikk behov for større kirkebygninger. Puritanismen og svartsynet gjorde også sitt: Stavkirkene med sitt pittoreske eksteriør og livlige interiør fra renessanse og barokk ble sett på som syndig. Der hvor man beholdt kirkene, ble ofte interiøret forandret og overmalt med brun maling. Bare noen ganske få kirker i indre dalfører har beholdt innredningen uforandret, f. eks. Uvdal kirke.

Da de norske forskerne skulle prøve å analysere kirkene og finne fram til deres opprinnelse, gikk de først og fremst til de skriftlige kilder. Sagaen nevner at Olav Tryggvason bygde kirken på Mære. Under Olav den hellige fikk man faste regler for kirkens organisasjon her i landet. I vedtakene fra møtet på Moster ca. 1020 heter det at om en kirke er blitt ødelagt, skal bøndene kjøre fram materiale til ny bygning innen 12 måneder. Og i en homiliebok (prekensamling) fra 1200-tallet heter det at en kirkes vigsel består så lenge de fire hjørnestavene står. Av dette framgår det at de eldste kirkene var av tre, og at de hadde en slags stavkonstruksjon.

Når ble så disse kirkene bygd? Av daterte innskrifter på stavkirker har vi to: Tynset 1211 og Nesland 1242.

Hvem bygde så kirkene, hvem var byggmestre? Det vanlige svaret professor Lorentz Dietrichson fikk når han spurte folk i bygdene, var: De er bygd av talianarar (italienere). I den forbindelse har jeg lyst til å nevne følgende: I Vestfold, f. eks. i Andebu, sier man om valmtaket at det er talians. Det samme sier de i Trøndelag om seteritaket, da antagelig i betydningen «utenlandsk». Dietrichson forsto det også slik at folk med taliansk mente «utenlandsk». Vi har imidlertid innskrifter fra to kirker hvor navnene på byggmesteren og hans medhjelpere står, alle gode norske navn. Alle forskere er enige om at de mere forseggjorte stavkirkene er bygd av eksperter, antagelig byggmestre som har lært sitt håndverk i byen, og at de ble dirigert av biskopen til de forskjellige byggeplassene.

 

Høyjord stavkirke, slik den står i dag. Fot. Teigens Fotoatelier, Oslo.

Nytt bilde 2008.

 

At bygdefolket skulle kalle personer utenbygdsfra for italienere, er likevel merkelig.

I en latinsk ordbok finner vi ordet talea, som betyr «liten stav, avskåret kjepp, stikling» og det tilhørende verbum taliare «kløve, skjære». Det tilsvarende italienske ordet er taglia «snitt, innsnitt, karvestokk», jfr fransk tailler «skjære, forme» og taille (vårt talje), egentlig «innskjæring». Kan ordet taliansk opprinnelig ha noe med arbeidsmåten (skjæring, kløving o. l.) å gjøre, og siden blitt overført også på selve arbeidsstokken, og at folkeetymologien så, siden byggmestrene vel oftest var fremlinger, har jamnet litt på ordet og latt det bli talianarar (italienere, utlendinger)?

 

**********

 

Høyjord stavkirke har en praktfull beliggenhet. Den ligger på et lite platå ca. 100 meter over havet. Mot vest har vi høye åser og fjell, til de tre andre sidene ligger åkrer og enger, gårder og skoglier i lys og skygge. Kanskje er utsynet aller vakrest en høstdag når løvskogen står i gylne toner, jordene ligger mørke etter pløyinga, og den tjærebredde kirken står i silhuett mot den klare luften. Her trenges ikke noe sagn for å forklare beliggenheten. Den har sikkert vært riktig fra første stund.

Høyjord er den eneste av Vestfolds stavkirker som fremdeles står. Ellers i landet har vi 33 stavkirker bevart. Etter reformasjonen fikk kirkene mindre inntekter og ble derfor dårlig vedlikeholdt. Stavkirkene trenger stadig tilsyn og tjærebreding, svillene var utsatt for råte, og selvom de som i Høyjord var av eik, måtte det stadig reparasjoner til.

Høyjord sogn nevnes første gang i et diplom fra 1347 og kirken (Haugagerdis kirkja) i biskop Eysteins jordebok fra ca. 1400 (Rødeboken). I biskop Jens Nilssøns visitasbøker fra 1500-tallet står den fremdeles «ved macht». Antikvar Nicolaysen omtaler Høyjord kirke i 1874 og sier da at «veggene i den nåværende kirke er av stavverk som levninger av den gamle, men ut- og innvendig skjulte under den nåværende paneling». Noen tidligere oppmåling eller avbildning av kirken finnes ikke.

Høyjord stavkirke var opprinnelig meget mindre enn den er nå. Det som nå er kor, var fra først av den eldste kirken, bygd en gang på 1100-tallet (under gulvet er funnet mynter fra ca. 1170). Skipet er fra tiden 1250—1300, og er utstyrt med tre kløverbladsåpninger og fire spissbueåpninger høyt oppe på sydveggen.

 

Bronsefløyen på Høyjord stavkirke, middelalderen. Fot. Teigens Fotoatelier, Oslo.

 

Koret har runde lysåpninger. Kirken er ganske stor til stavkirke å være. Koret er 5,75 x 5 m, skipet 10,20 x 8,25 m. Tidligere hadde kirken svalganger og skruv, bl. a. et større over vestinngangen. Det var jordgulv og bare noen paller langs veggene, hvor gamle og skrøpelige mennesker kunne sitte. I svalgangen kunne folk oppholde seg før messen begynte, men dens viktigste oppgave var å beskytte veggene mot regn og snø. Midt i skipet sto en svær mast, den bar tårnet. Det var 12 staver, hjørnestavene har sokkelprofiler, ingen lik den annen. Mellom stavene står tilene, fra 30 til 40 cm brede. De er føyd sammen med fjær og not og står i spor i svillene. De tolv stavene symboliserer de tolv apostler, midtstolpen symboliserer Kristus, som bærer det hele.

 

Detalj av bronsefløyen på Høyjord stavkirke. Fot. Teigens Fotoatelier, Oslo.

 

Med tiden kom det gulv. I koret var plankene opptil 65 cm tykke, teljet av kløvde stokker med den runde siden ned. Midtstolpen sto på et fundament, en stor steinblokk, 1,5 m i firkant og temmelig tykk. Også alle stavene hadde stått på steinblokker, for grunnen besto av bare sand. Staver, tiler og sviller er de opprinnelige. Taket var tekket med 60 cm lange eikespon.

Slik sto kirken i mange hundre år. Vedlikeholdet ble gjennom årene sterkt forsømt. Når kirken skulle tjærebredes, gikk det med omtrent 16 tønner tjære. Dette kostet mange penger, og ble utsatt lengst mulig. Svalene var sterkt utsatt, de råtnet ned, og omkring 1700 ble de fjernet. Det ble satt opp reisverk mot veggene på utsiden for å støtte taket. Fra utsiden kunne en nå ikke lenger se at det var en stavkirke. I 1848 kom reisverk med paneling innvendig, og dermed ble hele stavkirken gjemt. Dette var reddet for ettertiden.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Restaureringen av stavkirken.

Omkring år 1900 ble stavkirken gjenoppdaget, så å si, og da kirken i høy grad trengte reparasjon, begynte man å tenke på om den kanskje kunne restaureres. Etter å ha besiktiget kirken i 1904, skrev Harry Fett: Skulle ikke Vestfold kunne gjøre noe for sin gamle kirke? Foreløpig skjedde ingenting før sogneprest Hafstad fikk nedsatt en restaureringskomité, og i 1939 ble det besluttet at kirken skulle føres tilbake til det den engang var. Komiteen besto av følgende: Valborg Barland, Wilhelm Bergh, Oscar Bergh, Thor Bjønnes, Jens Brattestå, Ole Bøen, Borghild Bøen, Marthine Ellefsen, Gunnar Hafstad, Albert Honerød, Y. Hvistendahl, I. Myhre, A. J. Næss, Anna Næss, Thorleif Marthinsen, Einar Skaug og Johs. Tveita. Formann var sogneprest Gunnar Hafstad, viseformann Oscar Bergh, kasserer lærer Jens Brattestå. Kirkeverge Andreas Honerød deltok i komiteens møter.

De endelige tegninger ble utarbeidet av arkitekt Otto L. Scheen, Oslo. Byggekomitéen besto av Kristian Hynne, formann, Andreas Næss og Thor Bjønnes. Ole Bøen var en dyktig byggmester, og selve byggearbeidet ble utført av bygdas egne krefter.

Man gikk i gang med å samle inn penger og materialer, og møtte bare velvilje, forståelse og offervilje. Folk hugg og kjørte tømmer. Godseier Treschow leverte meget fra sin skog på gunstige vilkår. Ingvald Myhre skjenket den underste delen av furumasten i skipet, Asbjørn Sverdstad, Sletholt, den øverste del. Masten er ca. 25 meter høy og av fin furu.

Da krigen kom, stanset arbeidet med innsamling av penger. Da det ble gjenopptatt etter freden, hadde man andre priser enn de beskjedne fra 1939. Det var samlet inn 16000 kr. i Høyjord, bygdas ungdom ga 5000 kr. Utenbygdsboende ga 3355 kr., Andebu kommune bevilget nær 72 000 kr., Andebu Sparebank 2000 kr., Staten av lotteripengene 30 000, Vestfold Fylke 10 000. Arbeidet i tre og til dels i jern ble utført utelukkende av høyjordsfolk. Foruten byggelederen Ole Bøen var det Rolf Bøen, Håkon Langedal, Nils Bø, Karl Horntvedt, Einar Skaug, Markus Næss, Henry Bøen, Anton Wegger, Lars Høyjord og Nils Næss, Skrellestad. Også mange andre medvirket, bl. a. med å skaffe de store steinene til den nye kirkeporten.

Selve restaureringsarbeidet foregikk gjennom flere år. Gjenåpningshøytideligheten ble holdt søndag 20. september 1953.

Arkitekt Scheen har gitt bygda en høyreist kirke med stavkirkepreg, selv om man ikke har kunnet gjenoppbygge svaler og skruv. Konsulent Finn Krafft har malt og stått for farger og dekor.

For at kirken skulle bli varm nok, støpte man betongmur under hele kirken. Oppå den ble det satt en synlig gråsteinsmur, og denne muren gikk en 12—14 tommer utenfor den gamle veggkonstruksjonen. På den ble det lagt 8 toms sviller. Oppå svillene ble det reist et nytt reisverk av 6 x 8 toms boks, og oppå dem igjen 6 x 8 toms sviller. Takstolen ble så reist. Det kom nytt tårn, nytt tak, nytt sakristi, nytt gulv i skipet, nye benker og ny brystning i koråpningen. På takene ble lagt spon fra Heia-skogene, skåret på Tveitan i Kodal. Sponene ble laget etter den eikespon som ble funnet under kirkegulvet. Men nå brukte man furu istedenfor eik. Alt ble grundig tjæret. Kirken er helt brun, og denne fargen blir bare penere etter hvert som solen får virke på den.

I avfallet under gulvet fant man 52 sølvmynter, de aller fleste norske fra tidsrommet 1170 til 1510, de eldste altså helt fra kong Sverres tid. Myntene er vel stukket ned som offer, eller i håp om å få et eller annet ønske oppfylt. Man fant også et trestykke med denne innskrift i runer: Ave Maria, gratia plena (= Vær hilset Maria, full av nåde).

Under gulvet i koret fant man skjelettene av fem mennesker, tre voksne og to barn. Det så ut som de var begravd samtidig, og uten kister. Man har gjettet på at de har vært ofre for svartedauen 1349—50. Den rev jo bort en tredjedel av Norges befolkning.

Avstivningen i skipet er naturvokste knær, funnet i Honerød-skogen. De nye brede gulvbord i skipet og de vakre furubordene i galleriet er kommet fra Treschow-skogene. Av nytt ellers foruten sakristiet og brystningen mellom kor og skip, må særlig nevnes våpenhuset med svalgang utenfor og det nye tønnehvelv i koret. Dessuten ble nye og meget mindre vinduer satt inn. De første vinduer med glass hadde kirken fått i 1656.

 

Høyjord stavkirkes nåværende inventar.

Man har beholdt den gamle todelte altertavlen, som framstilte nadverden nederst og himmelfarten øverst. Nå er den tidligere maling kommet fram, som viser korsfestelsen nederst og oppstandelsen (?) øverst. Altertavlen er uten årstall, men ifølge Harry Fett er selve treverket laget av en treskjærer som i åra 1630—60 skar en hel del av inventaret i grevskapenes kirker. Ved restaureringen er rammeverket ført tilbake til det opprinnelige. Finn Krafft har stått for dette. Han har også frisket opp en del av dekoren på veggen der hvor Skjelbred-stolen har stått og har malt prestegjeldets kirker i taket i sakristiet. På skipets nordvegg er bl. a. tegninger av skip. Den ene, som sees best, er ifølge Bernhard Færøyvik tydelig en hansakogg fra perioden 1400—1550.

Prekestolen er i en slags landlig empire, og skriver seg vel fra kirkens siste reparasjon i 1848. Slike retarderte saker kan ha en viss egen sjarme, og den går ganske godt inn i interiøret.

Kirken har et døpefat av messing fra 1683 med framstilling av speiderne med vindrueklaser i drevet arbeide. Kalken fra 1791 er et karakteristisk arbeide av Tønsberg-gullsmeden Michel Steen, som ca. 1800 laget en rekke gjenstander for kirkene i Tønsbergs omegn. Hans arbeider er preget av en egen tung stil, som ofte kan være ganske særpreget. Kirken har også et maleri, utført av en landsens maler, forestillende fotvaskingen.

 

Altertavlen i Høyjord stavkirke. Fot. Vestfold Fylkesmuseum.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

To store gamle kister fra middelalderen, laget av furu og jernbeslått. Videre finnes et røkelseskar av bronse fra den katolske tiden.

Fra gammelt av har kirken hatt to klokker. Den lille, med palmettbord langs øvre og nedre kant, har følgende inskripsjon: Soli deo gloria. Me fecit Michael Carl Troschell, Copenhagen. Anno 1782 (dvs. «Gud alene æren. Meg laget M. C. Troschell, København. År 1782). Dens diameter er 54 cm og vekt 60 kg. Den er satt i våpenhuset, og nå lyder de 3 x 3 slag fra den ved gudstjenestens slutt. I tårnet henger en klokke fra 1864, støpt hos Olsen Nauen, og en ny større klokke, støpt samme sted. I klokken fra 1864, som har en diameter på 57,5 cm og veier 80 kg, er ornamentikken fra overgangen mellom regence-stil og rokokko, og er sikkert etter den tidligere omstøpte klokke. Klokken har følgende inskripsjon:

 

Fra taarnet vide kalder min klang

menneskets børn til kirkegang.

Jeg bringer dem trøst for verdens nød,

jeg bringer dem ind til hvilen sød.

 

Den andre klokken, hvis diameter er 74 cm, har to inskripsjoner: «Olavsklokken 1949» og «Land, land, land, hør Herrens ord».

Fra Sjøforsvarets museum er kommet et skip, som henger i kirken. Det er rigget opp igjen, pusset opp og overgitt kirken av kommandørkaptein T. O. Olafsen og oppsynsmann Aske. Hvalfangerselskapet «Skytteren», ved o.r.sakf. Yngvar Hvistendahl har skjenket kirken et nytt hammondorgel.

Kirkens største klenodium er den bronsefløy som antagelig har stått på kirkens spir siden skipet ble bygd. Den ble på en måte «oppdaget» i 1927 av arkitekt Scheen og professor Anders Bugge. Fløyen er grundig undersøkt. Man tror at den stammer fra siste halvdel av 1200-tallet og at den engang har stått på et krigsskip. Alt ialt er bare to—tre slike fløyer fra denne tiden bevart. Anders Bugge skriver: «Høyjords-fløyen har samme hovedform som Tingelstad-fløyen, og består som den av en lueforgylt bronse- eller kobberplate, med senere pånaglede kobberskinner på begge sider langs den rette overkant og den krumme forkant. En løve som springer inne i en spiralformet bladranke er uten krone. Fløyens spiss dannes av et flott dragehode. Fløyen er antagelig fra midten av 1200-årene eller utført i annen halvdel av 1200-tallet.» Såvel hertug Skule som Håkon Håkonsson hadde en oppspringende, ukronet løve som sitt merke. Det er sterke indisier for at fløyen har tilhørt hertug Skule eller noen av hans slekt. Mindre-Alvs far, Erling Alvssøn, var hertug Skules søstersønn.

 

Inventar fra Høyjord stavkirke. Tilv. alterkalk fra 1791, stempel: Michael Steen, Tønsberg. Tilh. røkelseskar fra middelalderen.

Fot. Riksantikvaren.

 

Fløyen har enkelte ornamenter felles med en utskåret planke som nå befinner seg i Oldsaksamlingen. Denne planken skal være fra Høyjord kirke og ha stått ved Skjelbred-stolen, som nå er borte.

Hvordan er så fløyen kommet til Høyjord kirke? Kan det være slik som sagnet sier, at Alv Erlingsson (Mindre-Alv) har bodd på Herre-Skjelbred, og er det kanskje også han som har bygd den nye kirken og satt fløyen på tårnet?

 

Skjelbred-planken fra Høyjord stavkirke, nå i Norsk Folkemuseum. Fot. Riksantikvaren.

 

Grev Alv eller Mindre-Alv som han heter i en vise som enda huskes i bygda, var lyst fredløs, gjemte seg i Sverige, ble funnet og henrettet i Helsingborg i 1290. Hans svoger Tore Håkonsson fikk to år senere ført liket hans til Tønsberg og lot det begrave der. (Vi vil berette mere om Mindre-Alv i avsnittene om byggeskikk og om viser og sagn.)

Det er så at når man vil prøve å verifisere sannheten i et historisk sagn, må man finne flere kilder som peker i samme retning. I Høyjord er tradisjonen om at Mindre-Alv har eid og bodd på Herre-Skjelbred meget sterk. Vi har en vise om ham som har levd på folkemunne helt ned til våre dager, riktignok bare fragmenter av den. Vi har loftet, grev Alvs residens, som sto på Herre-Skjelbred, og et mindre loft på Berg, som søsteren Ingebjørg skal ha eid. Og om Hynne-stua sier tradisjonen at grev Alv brukte den som jakthytte på sine utferder i skog og mark. Endelig høyjordsfløyen på kirkespiret med Alv Erlingssons eller hans slekts merke. Tiden for byggingen av kirkeskipet faller sammen med grev Alvs formodede opphold i Høyjord. Kirken er stor til å være i en bygd hvor det på den tiden neppe bodde mere enn ca. 100 mennesker. Hadde denne bygda råd til eller bruk for et slikt flott bygg? Eller var det kanskje grev Alv som ville ha noe standsmessig for seg og sine menn?

Når det gjelder fløyen, har Oldsaksamlingen gjerne villet sikre seg den. Menigheten ble budt 8000 kroner for den, men ønsket å beholde den. På spiret har man satt en enkel kopi. Den originale fløyen blir oppbevart i et ildfast skap i våpenhuset, sammen med staven med runene.

 

**********

 

Høyjord kirke hadde av jordegods:

År 1575

År 1624 og 1644

i Bøen

½ bpd. smør

½ bpd. smør

i Langebrekke

½ bpd. smør

½ bpd. smør

i «Husem»

2 skill.

2 skill.

i Skui (Lardal)

1 skill.

2 skill.

i Øvre Fossnes (Tuft)

1 album

1 album.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Landskylden av dette gods var 1 rdl. 4 skill. 1 album. Til Langebrekke hadde kirken delvis bygselrett, som følgelig kom provstigodset tilgode. Ellers hadde kirken 12—15 leiekuer, men måtte av disse betale 1 ½ bpd. smør i brevløsning til provstiet. Kirketienden settes i 1644 skjønnsmessig til 13 tdr. havre, ½ kvarter rug og ½ kvarter bygg.

Opplysninger om Høyjord kirke nedover i tiden.

Straks før 1620 skal tårnet være «mesteparten af torden nedslaget».

År 1620—22. Til en ny messeserk gikk med 12 alen lerret, den kostet 6 rdl. Nordre side av kirketaket var ganske forfallent. Det ble nedtatt 1622, nytt sperreverk innsatt og bord lagt på. Dertil gikk med 19 tylfter bord, 9 ½ rdl., og 600 spiker, 3 rdl., arbeidslønn 18 rdl., kost i 36 dager til to mann à 10 skill, for hver, 7 ½ rdl., tils. 38 rdl. Dessuten ble svalen bekbrent; hertil 1 td. tjære, 2 rdl.

1623. Nordre side av kirketaket ble dekket med spon. Utgiftene oppføres etter gammel skikk med ½ rdl. for hvert hundre, tils. 27 ½ rdl. Stiftsskriveren ville bare betale etter 1 ort hundredet; han hadde pålagt vergene å bruke takstein, men de unnskyldte seg med at sponen alt var ferdig, og at steinen ikke kunne skaffes frem «formedelst den onde vei».

1626. Kirken måtte levere stattholderen hele sin kassebeholdning fra 1625.

1629. Opplagt 2000 spon til på nordre side av kirketaket,10 rdl. Kjøpt en tinnflaske og kostet en kirkestol.

1631. Skatt til stattholderen på henved 26 rdl. Søndre side av kirketaket fikk nå 3800 spon, etter gammel pris 19 rdl.

1651. Nå trengte søndre side av koret ny spon, det ble pålagt 5900 à ½ rdl. pr. hundre, = 29 ½ rdl. På tårnet ble satt ny hatt, og det ble kledd på nordre side samt tjærebredd med 1 ½ tdr. tjære. Kirketaket ble også ettersett, sperrer og bånd festet m. m.; hertil medgikk 14 ¾ rdl.

1653. Små inntekter, da tiendehavren var rå, og bare verdsattes til ½ rdl. tønnen.

1656. Stor tiende og god pris. Men kirken kommer allikevel i gjeld, da endel reparasjoner må foretaes; nordre side av koret får 2000 nye spon, og kirketaket ellers blir ettersett, koster i alt 17 ½ rdl. Til to store vinduer i koret og to små i kirken nedenfor prekestolen samt klokkestrenger medgår 3 rdl. Som vi ser, får altså kirken nye vinduer i 1656.

1661. Svalen omkring kirken reparert med 10 tylfter bord, 5 rdl., 1 tylft sperrer til kirketaket 1 ½ rdl., til nagler og forbedring av svalene 2 ½ rdl., arbeidslønn 4 ½ rdl., tils.13 ½ rdl. Svalene var altså i bra stand i 1661.

1664. Ved den besiktelse Landkommisjonen fikk i stand over kirkene i 1664 ble «brøstfeldigheten» på Høyjord kirke taksert til 164 rdl. Men ingenting ble nok gjort i 1660-åra.

1673. Det holdes ny besiktelse, som viser at det står dårlig til med kirkebygningen (detaljer, se L. Berg, Andebu, s. 295); bl. a. er prekestolen gammel og brøstfeldig, så en ny trenges. Det vil ialt komme på ca. 521 rdl. å få satt kirken i stand igjen.

Da Jarlsberg grevskap ble opprettet i 1673, ble også Høyjord kirke innlemmet i grevskapet. Greven ble eier av kirken og hadde plikt til å holde kirkebygningene vedlike, ihvertfall dekke de mindre utgifter. Det sto dårlig til med kirken da greven overtok den.

Ny besiktelse 1689. Etter befaling av grev Wedel til kirkeinspektør Jørgen Olssøn Mandal ble Høyjord kirke besiktet 1. februar 1689 av 6 bygdemenn, prestens stesønn Are Jenssøn og bygg- og murmester Hans Martin Heintz. De tok i øyesyn «Haajords meget forfaldne Trækirkes store Brøstfældigheder» og takserte hva der til trengtes til samme kirkes «høyfornødne Reparation»:

«Kirken er i seg selff lang 18 allen, bred tretten allen, och høy tolff allen, er aff ReyssingsWerk, aff runde Master med Fodstøcher under, och offuen Langstocher under Taget, der imellum er lugt med Plancher op och ned staaende, huilchen Bygning er meget brøstfalden, særlig paa dend søndre Side, behoffuer at opweyes och ny Fodstøche underbyggis, och en ny Langstoch offuen under Taget; och will tuert offuer Kirken legges flere nye Bielker, thillige med de forrige som ere suage och for smaa at holde Bygningen sammen.

Tornet, som er gansche forderffuet, sampt begge Gafflene udi Kirken, och Sperværket offueralt, saawell som Thaget och Trøningen som befindes iligemaade aldelis udøchtig, will gandsche nedriffues och aff nye forfærdiges.

Kirken er runden om, efter gammel Kirkebygnings Vis, med Sualer, som er ligesom Kirken i sig selff bygt med Stolper aff tyche Træer och Fodstøcher under, som befindes meget forderffuede, særlig paa dend nordre och søndre Side, huor baade Reyssningen och endeel af Taget er forraadnet och slet borte, huilchet omkring bygte Sualewerk maa formiddelst Kirkens Opweyelses og andre Reparations Schyld gandsche nedriffues, och siden igien till Kirkens fornøden Beschytning for Slagreygn och Forraadnelse, igien opbygges, och tæches med Bord, saa som det nu en Deel befindes, som da saawit tienligt kand komme till Nøtte, mens baade Kirken och Koret som werret tægt med Spaan huilche er moxen affalden, borte och foraadnede, at kunde tienligst tæches igien med Teyl, undtagen it stort høyt Schruff udenfor dend "westre Kirkedør, huilchet och maa først hielpes till Rette, derpaa nu befindende Spaantag synnes at kunde forbedres weld de ringe Spaann aff Corstaget och paa Kirken endnu findes uaffalden; der fattes ellers udi Kirken och Koret erre Winduerne gandsche smaa och i Støcher, som behøffues store af Ny, de store Stolper Kirken er reyst af som for er meldt, findes gandsche ubebunden och nødwendig maa med Bebinding bestørkes, sampt Kirketaget under Teylet at klædes med Bord till Størchning for Sperwerket, formidelst Kirkens Bygnings Suaghed; til huilchen ald forschreffne Reparation, synnes os at will fornødengiørris efternefnde Thilfang och Materialer:

20 Bielcher, huer 13 allenn lang, 10 Tommer Thychelse.

42 Støcher Sperwersk Thømmer, 12 allen lang och 8 tom. Tych Top. 3 store Bielcher under Tornet, 18 alen lang, thi Tommer i Toppen. 8 Opstænders till Thornet, 14 alen lang, otte Thom i Toppen.

1 Mast till Thornet, 24 all. lang, otte Tommers Top.

8 Spyrer till Thornet, 12 allen lang, 3 Thommer tych Top.

6 Stocher god stærk fuldkommen Hustømmer at opveye Kirken med, huer 16 allen lang.

1 Tylt Furreplancher 12 allen lang och 3 Tommer tyche.

400 firschaarne Legter med god Kant, huer 2 ½ Tom bred och halffanden Thomme tych.

4 Tylter doppelte och enchelte Juffers til Stillinger.

 

Noch ydermere efterfølgende Materialier:

Thill Loftet offuer Coret og Kirchen, och sampt till Stillinger och Gafflens med Sualernis Beklædning och Tæchning will behoffuis tolff slette Hundrede Bord.

Derforuden till Tornetz Beklædning gode Furebord halff-andet Hundre, och till Trønningen baade offuer Kirken och Coret halff siette Hundrede Bord.

Aff Jernwerk: It halft Schippund Stangjern till Bebindings Hielp; 30 hachede Bolter; 10 000 dobbelt Nagels Spiger; 10 000 enchel Nagels Spiger, [endel stor spiker oppregnes også]; Spir med Knap, Weyrhane och Ringer; dertill will sex bpd. Jern foruden offuenschreffne; 8 Læster Kalch; 50 tdr, groff Sand; 6000 Thagsteen. Till Kirken och Sualerne rundenom, sampt Thornet, Gafflene, Windscheder och "Waabenhuset at tiærebræde, will medgaa 16 Tønder. Winduerne aff ny med Tilbehør will komme at koste 5 Rdl.

At saaledes som forschreffuet staar befindes, och effter beste Forstand taxerit er, bekrefter wi herneden under denne Beschrifuelse som strax wed Besigtelsen udi Pennen er forfatted paa

 

Haajord d. 1. Februarii 1689.

Paa min kjere Faders Weigne

Are Jenssøn (sign)

Albert Siufue (segl)

Lars Hunsrød (segl)

Peder Haajord (segl)

Jackob Haajord (segl)

Asgud Prestegaarden.»

Jens Ullensiord (segl)

H. M. Heintz (sign)

 

Den påfølgende store reparasjon ble foretatt i 1695. Da gikk det ut av grevens kirkekasse 335 daler 3 ort 12 skill. En kan regne med at den gamle stavkirken ble betydelig forandret. «Kirken blev bestyrket, Taget repareret og Taarnet frataget», står det i regnskapet.

Stort mere ofret ikke greven på denne kirken. Da han solgte den på auksjon i 1769, hadde den også mistet gården Langebrekke, så landskylden var redusert. 8 leiekuer var da i behold, og tienden ga 32 daler årlig. Greven takserte kirken til 200 daler, men den ble ropt opp for 100 daler. Abraham Kristensen Herre-Skjelbred og Mikkel Evensen Myre bød 101 daler, og tilslaget falt for dette bud. Greven approberte, og den 31. juni innbetalte Jakob Nilsen Dal og Abraham Herre-Skjelbred 42 daler 2 ort. Den 11. april 1771 betalte Abraham og Anders Aulesjord 42 daler 3 ort 2 skill., men da Plahte skulle telle opp pengene, som sikkert var samlet inn blant mange, var det ikke mere enn 39 daler 2 ort 16 skill.

 

Krusifiks i Høyjord stavkirke, skåret og malt av Ole Bøen,

som forærte det til kirken i 1963. Fot. Riksantikvaren.

 

Presten Crøger betalte resten, og skjøtet ble utstedt 22. april 1771. (Etter A. Bakkens artikkel «Trekk fra kirkelivet i Vestfold», trykt i Vestfold-Minne 1956.)

I 1774 innberetter presten Crøger at Høyjord kirke er i en meget ussel tilstand og behøver høylig en generell reparasjon. Bøndene selv er kirkens eiere.

I 1806 heter det at kirken trenger en ny bekledning, nogle teglsten på taket og plankeverket litt forbedring.

I 1827 meldes Høyjord kirke å ha atskillige mangler inneni, bl. a. er alterfoten ennå ikke utstoppet, hvilket siste gjøres eierne til plikt innen årets utgang å dra omsorg for. Kirken mangler også sakristi, hvis savn sognepresten meget beklager og hvis avhjelping anbefales almuens omhu. I 1829 påpekes fortsatt noen mangler ved Høyjord kirke: taket dryppet, og sakristiet var ennå ikke kommet. To år senere sees disse mangler å være avhjulpet.

Ved bispevisitasen i 1838 «antages alle præstegjeldets kirker at være i god stand, og menighetene, som er deres eiere, vedblir med rosverdig omhu at holde dem vedlige. Kirkegaardene med deres hegn og porter ligesaa».

Men i 1844 er prost Winsnes' visitasberetning mindre rosende. Han sier bl. a.: «Kirken er en av de gamle stav- og reisverkkirker, og forsynt med en god utvendig bekledning, der kun trenger maling. Men ennå er kirken av elde såre svak.» Det ble videre bemerket at flere av mastetoppene og undersvillene var forråtnet, slik at kirken dels var skjev, dels rystet ved klokkeringningen. Tårnet var for 7 år siden av nytt oppsatt, likeså var taket på kirken i forsvarlig stand, hvorimot muren under kirken var i slett stand og trengte reparasjon. Med unntagelse av et par ruter som manglet og en trapp til koret som burde repareres, visste man ikke om flere mangler.

Etter ny besiktigelse i 1846 ved provsten, presten, kirkevergen og fire Høyjords-bønder ble det bestemt at kirken skulle underkastes en større reparasjon. I 1848 ble materialer anskaffet, og i åra 1849—50 ble så reparasjonsarbeidet utført. Kirken gjennomgikk store forandringer. Man måtte sette reisverk innenfor tilene, reisverket ble kledd med bord, og det ble satt opp galleri. Dermed var middelalderkirken forsvunnet. Man hadde skamhugget de ca. 60 cm tykke stavene for å få plasert det grove reisverket, og man kunne nå knapt nok se at det hadde vært en stavkirke. Men det var nok dette som reddet Høyjord-kirken fra å dele skjebne med de andre gamle stavkirkene i fylket, som alle er jevnet med jorden.

Det store arbeidet i 1850 ble ledet av Johs. Jonsen, som hadde en liten gård på Mellom-Sønset og var en flink håndverker. Men forståelsen for verdien av de gamle stavkirkene manglet hos ham som hos de fleste andre dengang. Samtidig laget Hans Fredriksen, også gårdbruker på Mellom-Sønset, prekestolen med himmel over. Gårdbruker Hans Andersen Sjue besørget malingen og påskriften på stolen.

 

Høyjord kirkes utstyr («ornamenter») i eldre tid.

År 1629.

1 alterbok, kjøpt 1615.

1 liten forgylt kalk og disk.

2 små klokker i tårnet.

1 liten jern-lysestake på alteret.

3 håndklokker, veier tils.1 bpd.

1 gl. røklin (messeskjorte).

1 liten jern-lysekrone.

1 messehagel av hvit sarduk.

2 gl. ubrukelige kister.

1 gl. utbrent tjærekjele, veier 4 bpd.

1 trosse på 30 favner.

År 1735.

1 gl. trosse, veier 1 lispd.

1 messing kalk og disk som er forgylte.

1 gl. messehagel og messeserk.

År 1673.

1 gl. alterduk og 1 nytt alterklede.

1 forgylt kalk og disk av sølv, veier 15 lodd.

3 messing lysestaker.

3 messing-lysestaker.

2 små klokker, av hvilke den ene er ganske istykker og ubrukelig.

1 lite døpefat.

Lensmann Paul Sjue har gitt et lite alterklede av sars til kirken.

1 gl. ubrukelig messehagel.

1 gl. rødt alterklede.

Forøvrig står i kirken et lite nett utarbeidet røkelseskar av jern.

1 gl. alterbok.

2 klokker i tårnet.

1 tinnflaske.

2 små gamle kister.

1 gl. tjærekjele av kobber, veier 3 ½ bpd.

 

Ved visitasen i 1849 fantes ornamentene å være «anstendige».

INNHOLD

GÅRDSREGISTER