GAMLE PLANTENAVN
og litt om hva de forskjellige planter ble brukt til
Ved Guri Gallis.
Av og til får en lyst til å si til tiden: Vent, stå stille, vi kan ikke følge med. Det kommer så mye nytt, og det er så mye gammelt som blir borte. Som f. eks. plantenavn som blir glemt. Før lærte barna av sine foreldre navnene på planter og trær, hva de ble brukt til og hvor de fantes. I dag har barna botanikk i skolen, de lærer de navnene som brukes i lærebøkene, og så blir de gamle navnene glemt. Vi har samlet noen plantenavn fra Andebu og tatt med litt om hva plantene ble brukt til. For det meste er det notater etter Ole Bråvoll som ligger til grunn, men endel stammer også fra andre hjemmelsmenn i bygda. Lista kan sikkert suppleres med mange flere navn, men vi har valgt å beholde den som den er, nok noe ufullstendig, og så kan leseren i sine omgivelser prøve å finne flere. For spesielt interesserte kan henvises til professor Ove Arbo Høeg's store verk, «Planter og tradisjon», som utkom i 1974. Der er det en hel del om planter i Vestfold, og også endel stoff fra Andebu.
Plantenavnene er nedenfor gjengitt i alfabetisk orden, med navnet fra Andebu først, deretter det latinske navnet, og til slutt det vanlige norske navnet som står i botanikkene.
Abrødd — Artemisia abrotanum — abrodd. Velluktende hageplante, skal kunne fordrive møll.
Amur — Asperula odorata — myske. Også kalt «kjærlighetsblomsten». Navnet er visst fremmed, og det er sannsynligvis samme ord som det franske amour «kjærlighet». Bladene er grønne og blanke og stillet i krans. Blomstene er små og hvite. Planten lukter godt, og det var vanlig å lage kranser av den og henge den under taket i stua forat det skulle lukte godt. Det var alminnelig at ungdommen tok en tur på forsommeren for å plukke amur. Den vokste bl. a. i Trolldalen på et berg som kalles Amurfjellet. Også i Dårestigen ved Ljøsterød og Hagan likte amur'en seg. På Sønset hadde de plantet amur, og den spredte seg og slo til der. De la amur i senga og under klærne i kister og skuffer.
Ba'linn — Taxus baccata — barlind. Barlind er et eviggrønt tre, finnes enkelte steder i Andebu, men det blir stadig mindre av den. Den kan være giftig for kreaturene i større mengder. Ble brukt til buer i eldre tid. I senere tid brukt til kranser ved begravelser. Folk vurderer barlinden meget høyt, og de mener derfor at den ikke må hugges unødig.
Bikkjekjeks — Anthriscus silvestris — hundekjeks. Vokser på grøftekanter, ligner karve, men er giftig. Brukes til å farge gult med.
Bjønnemåsæ — Polytrichum commune — bjørnemose. Sporehusene ble kalt gaukemat. Den ble brukt til å sope bakerovnen med. Da ble den satt i en kløft på en stang og bundet fast. De dyppet den i vann før bruken. Navnet kommer av at de mente bjørnen brukte denne mosen i hiet sitt.
Blåsprett — Molinia coerulea — blåtopp. Et slags gress med mørk fiolett blomstertopp. Ved Trolldalen er det ei myr som heter Blåmyra, og dette navnet skal komme av planten «blåsprett» som det finnes en mengde av på myra.
Bokkebla' — Menyanthes trifoliata — bukkeblad, geitklauv. Vokser på våte steder, ofte ute i vann. O. Bråvoll kaller den trifoliumsblekke.
Brisk — Juniperus communis — einer. Eineren sier: «Vi' du kælle mæ' brisk, ske jæ gjøræ huse' frisk.» Eineren ble brukt til briskelåg, som de vasket de laggede trekarene til melkestellet med. Det umalte golvet strødde de gjerne med brisk til helgen, det luktet godt og var pent. Bærene har et kors, og de ble regnet for et sikkert vern mot trollskap. Til røking av fisk og kjøtt brukte de brisk, og det er vanlig den dag i dag.
Bugveite — Tagopyrum — boghvete. Ble brukt mest til gryn. Marte Svindalen pleide å så den, sa Olga Ellefsrød.
Busslåkk — Dryopteris filix-mas — ormetelg. En bregne, som brukes til kufor.
Busteløngn — Calluna vulgaris — røslyng.
Bælleblomm — Trollius europaeus — ballblom. Ganske sjelden i Andebu. Den finnes i Høyjord, i Ambjørnrød-lia, i Svindalen og muligens noen andre steder. Ballblom blir bestøvet av en bestemt fluesort, og formerer seg ikke hvis ikke denne er tilstede. Derfor ser vi ofte ballblom som staude i hager, men den brer seg ikke.
Bånemåsæ — Sedum acre — vortegress. En skulle klemme saften ut av planten før blomstringen og smøre på vorter, så ble de borte.
Ellestamp — Pteridium aquilinum — einstape. Den ble brukt til å stampe varmen med, så glørne i peisen holdt seg til om morgenen. For å bli kvitt fluene, hengte de opp en kvast med ellestamp, på den samlet fluene seg mot kvelden, og så stappet de det hele i ei bøtte med vann (Kr. Kr.). Ellestamp ble også brukt til underlag i sengene på setrene (K. Tv.).
Amur Tettegras Revarompe
som ofte holdt til i orekratt.Fesæltgras (maigras) — Filipendula ulmaria — mjødurt. Det var godt for når det ble slått tidlig. Blomstene av det lagt i brennevin gir slavann. Når hender og klær gnis inn med blomstene, blir biene beroliget når en steller med dem.
Fingerbør — Campanula rotundifolia — blåklokke. Den som kan vrenge samme fingerbør tre ganger uten å rive den i stykker, kan få den gutt eller jente han vil ha.
Gjetergutt — Ajuga pyramidalis — jonsokkoll. Ble tørket og brukt til kreaturene mot forstoppelse.
Gran — Picea abies — gran. Det var tre slag: Linngran, soppegran og åsgran.
Griseblekker — Calla palustris — myrkongle. På ei myr de kalte Blekkemyra var det griseblekker. De kokte dem sammen med litt mel til grøt. Grisene likte det så godt.
Homle — Humulus lupulus — humle. Ble brukt til ølbrygging.
Hægg — Prunus padus — hegg. Kvist av hegg skulle være et bra middel mot jordrotter, og i kjelleren mot rotter. Det skulle være et tegn på at det var såtid når heggen blomstret.
Joe (kjærli`hetsgras) — Vicia cracca — fuglevikke.
Kalmusrot — Acorus calamus — kalmus. Bruktes mot magebesvær.
Kattelæbbær — Antennaria dioica — kattefot. De ble tørket og gjemt til kranser fordi de holdt seg som evighetsblomster.
Kattenåsle — Galeopsis tetrahit — då. Vokser i åkeren, stikker når den er moden, lukter vondt.
Kovællmo — Convallaria majalis — liljekonvall. Vokser flere steder i Andebu. Ble plukket til buketter og satt i stuen, eller solgt på torvet. Av mange betraktet som sommerens vakreste blomst.
Krike — Prunus — villplommer.
Kråkeblomm — Vicia sepium — gjerdevikke.
Kråkelæbbær (eller gåsefibb) — Lycopodium clavatum — kråkefot. Sporene bruktes til dustemel for småbarn, strengene til styring i kranser. Ett slag (Lycopodium annotinum — strihåret kråkefot) bruktes til gryteskrubb.
Kusmere (eller åssmere) — Melampyrum pratense — marimjelle. Kuene farer lange veier for å få tak i den. Det sies at melk og smør minker og blir harskt når kuene eter den.
Kærve — Carum carvi — karve. Om våren kan bladene brukes til suppe. Frøene brukes til bitterost og kjernemelksost. Brukes også til aroma i brennevin.
Kørvfurru. En sjelden furusort. Har rødlig farge og brukes til ski.
Lekebla' — Plantago major — groblad. Vrangen ble lagt på sår for å få det til å gro, retten på verk for å trekke den ut.
Leæstør — Equisetum fluviatile — elvesnelle. «Leastøret er best. Vi foret med det, og kuene melket mere» (fra Oscar Berghs opptegnelser).
Linn — Tilia cordata — lind. Barken ble brukt til matmel i 1812. Basten ble brukt til reip og til svertekost for skomakerne, veden til spisslede- og karjolfating og til skomakerfjel fordi den er lett og ikke skjemmer kniven.
Lubbenstokk — Levisticum officinale — løvstikke. Ble plantet langs husveggen for å holde ormen borte. Den likte ikke den sterke lukten.
Lushatt — Aconitum septentrionale — tyrihjelm. De karvet den opp og hadde melk på, og brukte den til gift mot fluer. Stilken er hul og lukter sterkt.
Lusrot — Lycopodium selago — lusegras. Den ble kokt, og vannet ble brukt mot lus, særlig hodelus.
Maigras, se Fesæltgras.
Malukt — Artemisia absinthium — malurt. Sanket og opphengt i knipper mot møll.
Mekkelsber — Vaccinium uliginosum — blokkebær.
Menneskenes lignelse — Phalaris arundinacea — båndgras. Det er like vanskelig å finne to helt like blad av denne som å finne to helt like mennesker.
Mjælkeblomm — Ranunculus acris — engsoleie.
Mjølauke — Claviceps purpurea — meldrøye. Det er en farlig sopp som angriper kornet, og for mennesker som spiser kornet, er det fare for forgiftning med dødelig utgang.
Myrfivill — Eriophorum angustifolium — myrull. «Brukt til pute- og dynefyll» (O.Br.).
Mærrægvein — Agrostis tenuis — engkvein.
Møllstokk — Chenopodium album — meldestokk.
Mølter — Rubus chamaemorus — molter.
Nårislegras — Linnaea borealis — linnea. De bandt det rundt livet mot helvetesild (nårisle).
Nåsle — Urtica dioica — nesle. De kokte nesla og brukte vannet mot gikt. Iflg. K. Tveitan brukte de den sammen med brisk i briskelåg som de vasket melkekjørelene med.
Or — Alnus incana — or. Det ble brukt i øl, det ga fin farge på det, og så holdt det seg i årevis (Kr. Kr.). En måtte ikke slå kuene med orekvister, for da ble det «blo' i mjælka». Det er mulig at «blodet i melken» skyldtes «skaumenner»,
Perikom (ølkonge) — Hypericum perforatum — perikum. Medisinplante, og til smak på brennevin.
Pædderåkk — Equisetum palustre — myrsnelle. Også kalt ulegras (s. d.).
Påst — Myrica gale — pors. Brukt til ølbrygging. Det fortelles også at de kokte påst og slo vannet i veggen mot veggelus.
Reinfann — Chrysanthemum vulgare — reinfann.
Reværompe, brukt både om Equisetum silvaticum — skogsnelle, og om Equisetum arvense — kjerringrokk.
Ringørmgras — Drosera anglica eller rotundifolia — soldugg. Ble brukt mot ringorm. De smurte det seige slimet fra planten på ringormen.
Risslepoteter — Solanum tuberosum — poteter. Gammel potetsort med mange små poteter under hvert ris.
Røllik — Achillea millefolium — ryllik. Blomstene ble tørket og brukt som snus.
Santihansblomm — Arnica montana — solblom (gul prestekrage). Brukes mot gikt.
Sjelle — Thlaspi arvense — pengeurt. Ble brukt til å smelle med. De to frøkapslene kalte de «sjellingær» p. g. a. likheten med pengestykker. Det var godt sauefor. Derfor sa de gamle: «Nå er de' tiæ te å byne å slå, fær nå blømmer sjellæ.»
Sløke (sluke) — Angelica silvestris — sløke. Barna laget «sprøyter» eller «børser» av den hule stengelen.
Smere — Trifolium repens — hvitkløver. Jentene la firkløver over døra. De skulle da bli gift med den første gutten som kom inn gjennom døra under den.
Smittemåsæ — Cetraria islandica — smittemose (islandslav). Ble kokt til smitte i veven. Ble også brukt til kufôr, og til dels til grisefôr. Også brukt til å blande i havrebrødet. Live Oserød, f. ca. 1800, satte deigen med mel, men tilsatte utkok av matmose for å få den smaken hun likte så godt. (Oppgitt av hennes datter, Maren Fransrønningen.)
Smørblom — Caltha palustris — soleihov. Barna holdt den under haken på hverandre for å se om den andre likte smør.
Stymorsblomm (Natt å da') — Viola tricolor — stemorsblomst.
Sullusrompe — Hordeum — toradet bygg.
Tettegras — Pinguicula vulgaris — tettegras. O. Br. sier at den ble brukt til første smitte for å få tettemelk. Iflg. K. Tv. la de 30—40 blad fra tettegraset i bunnen av et trekar og helte lunken melk over, på den måten fikk de tettemelk. [Dette er tradisjon fra hele landet, men ved nærmere undersøkelse viser det seg at folk forteller at slik lager en tettemelk, men ingen har prøvet det selv. Det er nok et utslag av den berømmelige signaturlæren. Ifølge den skal plantene ved sitt utseende vise hva de kan brukes til. De seige bladene av tettegraset har gjort det rimelig å tro at de kunne brukes til å gjøre melken seig. Det samme vil da være tilfelle med tettegubben, en snegle som ifølge tradisjonen også kunne brukes til å lage tettemelk. Red. anm.']
Tysbast (tyve') — Daphne mezereum — tysbast. De skar opp kvister av den i små biter, lot dem stå i brennevin i tre uker og brukte det mot knip i magen. Det var farlig å bruke for mye.
Tømmermannsmåsæ — Sphagnum — kvitmåse (myrmåse). Den ble brukt til tetting mellom tømmerstokker ved husbygging, til dekke i lukkegraver over stein eller mellom drensrør.
Ulegras, brukt om både Equisetum pratense — engsnelle, og om Equisetum palustre — myrsnelle. Den siste kalles også pædderåkk. O. Br. mener at navnet ulegras kommer av at det ulte i magen på kuene når de åt dette graset. Men det er jo også mulig at navnet betyr «huldregras», for huldra heter ula i Andebu. Folk har kanskje i eldre tid tenkt seg at kuene til huldra åt dette graset. Ulegraset kunne være giftig for kuene, så det ble regnet for et stort lyte når det var ulegras i fôr fra myrer og fuktige steder.
Vassgras (grisegras) — Stellaria media — vassarv. Brukt til grisefor.
Ælm — Ulmus glabra — alm. Det seige vannet av bløtet almebark ble brukt til å fete kalver med og het ælmefetæ. Etter tradisjonen skal det være blitt malt barkemel til innblanding i matkornet på kverna i Hungerfossen (ved Hundsrød i Høyjord). Like ved fossen er det en stor bestand av alm.
Ølkonge — Hypericum perforatum — perikum. Den ble brukt i øl, da klarnet det bedre.
Års grøe — Sempervivum tectorum — takløk. Keiser Karl den store (742—814) påbød at takløk skulle plantes på alle hustak som vern mot lynild, og noen steder i landet er den blitt plantet på torvtak, fordi man mente at den beskyttet mot brand. I Andebu er det ingen tradisjon om noe slikt, men så har det nok heller ikke vært torvtak her på flere hundre år.