FOLKEMINNER
Eventyr, viser og sagn
Ved Guri Gallis.
og borte ble de.Det har ikke vært noen organisert innsamling av folkeminner i Andebu, og i dag er det ikke så mye å finne. Det gamle tradisjonssamfunnet er i oppløsning, særlig i de siste tiår er mye forandret. I lang tid holdt nok Andebusokningene mere på tradisjonene enn folk i kystbygdene, men nå er den nye tid kommet til Andebu også, og sagnene og visene blir borte med de gamle. For den nye slekt kan det derfor være av interesse å ha noen av disse minnene oppskrevet.
Noe av folkeminnene er fortalt av folk i bygda, Ole Bråvoll har skrevet ned noe, og fra lokalavisene har vi hentet endel slikt stoff, dessuten noe fra «Gamalt frå Vestfold» og fra «Vestfold-Minne». Den danske visen om Mindre-Alv er skrevet av fra Peder Syvs visesamling fra 1695.
Folkeminnene, slike som eventyr, sagn, gåter og ordtak, var en viktig del av livet i eldre tid. Det skulle være sju ganger så mange underjordiske som det er mennesker. I «Gamalt frå Vestfold» fortelles at det var de som mente at trollskapen auka i hundre år og så minka igjen i nye hundre år. Da er det klart at dette var makter som en hadde å regne med, og tanken på disse maktene fulgte med i det daglige arbeid og liv.
Av virkelige eventyr har vi bare funnet ett, som ble fortalt av lensmann Anton Bjørndal i hans 82. år, julen 1938. Han hadde hørt dette eventyret da han var liten (gjengis her på Andebu-mål):
Fær længe seæ levde de' en mann som hette Håkon Vælle. Han var stor og sterk å klok var'n au. De var stor sørj i lanne, fær kongen hadde mistæ de' dyre gulltepene sett. Det var trølle i Ulåsen som hadde tatt de', å ingen tole prøve på å få tak i de'. Men så fækk kongen høre giti Håkon Vælle å sente bå etter'n. Da han kom te kongsgården, sa kongen ætte han måtte skaffe'n gulltepene som trølle hadde stæli.
Håkon Vælle tænkte sæ om, å så sa'n: «Jæ får prøve, men da må jæ få dæn ræskappen jæ trænger». «Jo, de' ske de' a bli rå me',» sier kongen. Håkon fækk me' sæ en lang båsshakæ, å så tokk'n veien te de' bærje trølle budde i. De' var en bratt fjellvægg på dæn eine siæ, å på toppen a Ulebærje var de' pipe. Han kræbbæ oppå åsen å lae sæ te å vente ve' pipæ. Han kikkæ ne'i å da så'n ætte gulltepene kongens lå på sængæ ne'e hos trølle. Da trøllfølkæ hadde lagt sæ å såvnæ, tredde'n båsshakæn neigjennom pipæ å fækk hakæn borti tepene å halæ de' oppigjennom. Han hørte trølle skreik i svevn ætte loppene akæ a'gårde me' gulltepene. Håkon Vælle fækk te slutt halæ de' opp å for te kongen me' de'.
Kongen blei felt færnøgd fær han fækk de' dyre tepene igjen. Men de' var'nte længe, så var de' like gæli i kongsgården. De var trøllkjæringæ som hadde vært ute å tatt me' sæ lanternæ kongens. Det var ingæ anæ rå', Håkon Vælle måtte te igjen. Han ba om å få me' sæ et kvartil me' sælt. De' bar'n oppå åsen, å så la'n sæ te å vente igjen ve' røykåpningen. Han kikkæ ne'i, å da så'n ætte trøllkjæringæ hadde sætt på grøtgrytæ. Da slæppte Håkon sæltkvartille ne'i. Trølle klagæ på grøten. Han tøtte 'an var fær sælt. Så måtte trøllkjærringæ gå ut etter vann. Men de' var mørke nattæ, så ho måtte ta lanternæ me' sæ. Ho gikk ut å bortover te Ulevanne. Da hadde Håkon Vælle fått kræbbæ sæ ne', å da trøllkjærringæ skulle lute sæ framover fær å få opp ei vassbytte, tværsprang'n fram å rænte te trøllkjæringæ, så ho mistæ lanternæ. Han fækk rivi te sæ lanternæ å skuvæ te trøllkjæringæ, så ho stupæ i vanne. Å på dæn måten fækk kongen lanternæ si igjen.
En vesentlig forskjell mellom eventyr og sagn er den at eventyrene fortelles bare som underholdning, mens sagnene beretter om tildragelser som en venter folk skal tro virkelig har hendt. Sagnene eller småfortellingene handler ofte om huldrer og spøkeri og overnaturlige hendelser, men er gjerne stedfestet og beretter oftest om kjente personer. Vi gjengir dem på dialekt eller på riksmål, alt etter den form vi har fått dem inn på.
Olga Ellevsrød forteller:
Mor, Marte Svindalen, kjørte i alt 9000 skipsnagler til Rikard Olsen i Lahelle. Hun kjørte over Ønneskogen til verven som ligger en halv mil utenfor Sandefjord. Engang hun reiste forbi Kongshaugen (Gokstadhaugen), møtte hun et helt følge med karer. Hun trodde det var en sangforening eller noe sånt, men hesten skjønte nok hva det var, for den skar av veien og bort gjennom en åker, og alle karene ble borte som de var sunket i jorda. Det var nok folk ifra haugen, det.
I lang tid hadde de skjønt at det var noe i den haugen, for når de pløyde over den, aket jorda seg ned på sidene, så den ble lavere og lavere. Det sto et spir i haugen, det kom opp ettersom haugen minket. De måtte hugge det av tre ganger, for de fikk det ikke utav jorda. De så det brant lys der, og sagnet sier at det lå en konge begravd der, og haugen het Kongshaugen. Da de gravde ut haugen, var Marte der og så på sammen med mange andre. Hun fortalte da om følget hun hadde sett, og de andre sa: «Å ja, det er 'a mange som har sett noe her.»
Følgende historie hadde Olga Ellevsrød hørt av Hans Tusenjuger i Sandsvær: På Geitrang i Lardal var det ei ung jente som lå på setra en sommer. Hun hadde bikkje med seg. Utpå kvelden kom bikkja ned til gården og gjødde og bar seg. «Du får ta børsa med deg og gå til setra, det er sikkert noe om å gjøre,» sa moren til kjæresten som var der da. Han gikk til setra og kom fram etter det var mørkt. Det lyste i vinduet på setra, og det var mye ståk og mange folk inne. Gutten listet seg bort til vinduet og kikket inn. «Blir ho ikkje pen nå, dæ?» sa en da de satte brudekrona på jenta hans. «Jo, bare di får vrængt auene henners nå, så,» svarte brudgommen. Da tålte ikke gutten å høre mer. Han tok børsa og skaut over taket på setra. Da hadde ikke de underjordiske mere makt,
**********
Bestefar til Olga budde på Hølmæne ved Fjerdingstad og hadde en liten pensjon av Hagnes-verket. Da mor (Marte Svindalen) var litæ, så 'o en da' ei fræmmene kjæring gå færbi. Ho hadde striehukkle langt frammi pannæ, å så hadd'o gjort en liten brett på de' over hvert aue. Klenæ hælles var gjort a ty me' så grove tråær at mor kunne skiljæ dom på lang lei. Ho var så fræmmen at mor spurte 'å de' var fær ei. «Å, de' er bare ei som går,» sa bestefar. Han hadde nok sett 'o før, mer ville ikkje si meire.
**********
Vestpå Tørpesetræ var de' engong ei som skulle ha tatt live a' sju lausongær. Da ho lå å skulle døy, kom de' sju småfølk bort te 'o.
**********
En fattig kone fikk stry å spinne av en fremmed kjerring som betalte godt. Den fattige kona tok datteren sin til å hjelpe seg med spinningen. Datteren var ung, og hun spyttet på venstre fingertuppen for å slette på tråden. Moren gjorde ikke det. Da moren leverte garnet, sa kjerringa: «Dett garn er bra, men de' datter di har spinni, kan jæ inte bruke, fær de' er de' råke på.» (Råke = spytt.)
Moren spant mye og tjente så godt at folk begynte å spørre hvor hun fikk pengene fra. Hun sa hun fikk dem for å spinne. Så ville de vite av hvem. Det kunne hun ikke si, for hun kjente henne ikke. Folk trodde ikke det hang riktig sammen, og ville melde henne til forhør. Da hun leverte nytt garn, ville den fremmede kjerringa betale godt slik som før og gi henne en god del attpå også. «Jæ kan'nte ta imot de',» sa kona. «Bare ta de', du,» sa den fremmede. «Nei, da mæller di mæ bare te færhør, å jæ kan'nte si 'å jæ har fått pængæne ifrå,» sa kona. «Bare ta imot, du, så ske jæ au kommæ på færhøret å greie opp,» sa den fremmede kjerringa. Kona tok imot pengene, ble meldt og møtte til forhør. Skriveren spurte hvor hun fikk alle pengene fra. «Jæ får dom fær spinningæ,» svarte hun. «Av hvem?» spurte skriveren. «'A mæj,» sa den fremmede, som også hadde møtt opp. «Å meire skjeller de' inte dæj,» sa hun, og dermed så dro hun til skriveren så han datt imot veggen.
(Å spytte bruktes som middel mot trollskap.)
**********
Mens mor (Marte Svindalen) hadde Inger som liten unge, kom det engang inn en fremmed kjerring med en liten tull på armen. Hun holdt tullen langt framfor seg mellom begge hendene og terra mot barnet. Jeg klemte barnet mot brystet og leste Fadervår, sa mor. Far lå i senga, fôr opp, grep en varmebrann i peisen og kylte den etter kjerringa ut gjennom døra. Hun fikk nok gjort noe ved ungen, for Inger ble ikke som andre barn.
(Huldra prøvde å bytte menneskebarn mot sine egne.)
**********
Lensmann Henrik Weyer Larsen var gift med enken etter lensmann Fougner og bodde på Berg. Engang kom han kjørende østenfra i karjol. Ved vatninga eller Døvlirenna fikk han ikke hesten til å gå lenger. Han sendte skyssgutten, som satt bakpå karjolskrinet, fram for å se hva som var på ferde. Gutten så ingenting, og hesten bare steilet. Så gikk Larsen selv av. Han kikket bakfra mellom hodestolen og hodet på gampen og da fikk han se ei stor svart bikkje som hoppet etter nesa på hesten. Da satte han seg opp og sa til gutten: «Nå må du holde deg godt fast, for nå vil jeg kjøre selv.» Så bar det i vei så karjolen nesten ikke var nedpå bakken, og vi var hjemme på et blunk, fortalte gutten siden.
Der ved vatninga har det støtt vært noe fanteri.
**********
Firfislevannet.
Firfislevannet ligger langt innpå skogen mot Nomme. Søren Damrønningen var hos oss av og til, han hadde med øksa og hugg ved for oss også. Han fortalte at det var så mye og fin aure i det vannet, og ungdommen gikk dit og fisket og fikk så mye de orket bære. Men fordi de fisket om søndagen, gikk auren over til å bli firfisler. De er store og på skikk som aure, men de har fire bein. Derfor er det ingen som fisker der mere.
Det er torv og myr rundt vannet. Størmyra er stor. Der slo de og høstet uten lov både i Skogdalen og i Setra en tid. Størgraset er godt vinterfor. Leagraset er best. Vi foret med det, og kuene melket godt. En del av Størmyra heter Buksekilen, og der er det multer. Men i Tyskemyra, på den andre sida av en ås, var det særskilt mye, og den er stor også. Derifra kan en se inn i Kvelde.
**********
Mor fortalte at himee i Svindalen så de mangen gang i måneskinnet at huldra kom med fakler og en hel flokk av de store, grå kuene sine. De dro til Spellemannsknatten, uten bjeller. Når det var skare, sa mor at vi ungene kunne gå og se etter spor av kuene eller kullbranner etter faklene, men vi fant aldri noen ting.
**********
Anders Bakke, mannen min, fortalte at han engang hadde vært en tur på Gulli. Ved Berg så han at Kristian Ønne kom fra byen med Blakken. Anders tenkte han skulle få kjøre og gikk raskt etter. I Kolkinnenga, rett før en kommer til Elgeberget, var han så nær borti Kristian at han kunne ha tatt borti han. Men så ville Anders gå over til den andre sida av veien, og i det samme var både mann og hest borte som de var sunket i jorden.
**********
Mina, søster mi, tjente i Våle hos Krøger, sønn til gamle Jakob Sønset i Høyjord. Han trodde på spøkeri og at folk gikk igjen. «Det er ikke sant,» sa Mina. «Jo, nå skal du høre,» sa han: N. N. var enke og hadde to gårder, og mange arbeidsfolk hadde hun. En gang kom en fattigmann dit og ba om hus. Det er synd og skam at du ikke kan få hus her, sa hun, for jeg har to gårder, men alle folka mine må bu her, for det spøker i den andre gården, så ingen kan bu der. — Å, er det ikke annet i veien, så er det ingen fare, for jeg er ikke redd for spøkeri, sa fattigmannen, og så fikk han være der. Han gikk til den andre gården, stengte døra og la seg. Da det led ut på natten, kom det en mann som gikk fram og tilbake i rommet. Så kom han bort til senga og sto over fattigmannen. Deretter gikk han bort til vinduet, fant en barberkniv, og ville til å barbere fattigmannen. Da sa denne: «Du tar så hardt i haka mi.» Da sa den nyankomne: «Det var artig å treffe en som er så hard at han snakker til meg. Mens jeg levde, eide jeg denne gården. Under en murstein i peisen ligger noen penger som N. N. er krevd for. Jeg fikk slag og døde, og ingen vet hvor pengene er. Det gjør at jeg ikke får fred. Du må være så snild og bryte frem pengene, så jeg kan få fred.»
**********
Det var spøkeri også her i prestegården etterat en av prestefruene var død. Jentene så henne rett som det var når hun gikk fram og tilbake i kjøkkenet. De var redde, og de torde ikke snakke om det heller. Men til sist tok de mot til seg og sa fra til presten, som ba dem varsle neste gang de fikk se henne. De så gjorde, og da presten snakket til henne, fortalte hun at det var blitt borte en sølvskje og noe ull mens hun levde. Hun hadde beskyldt en tjenestepike for å ha tatt det. Men skjeen står på hodet nede i vasken, sa hun, og ulla ligger i to ullnett bak den store kista på loftet.
De braut opp vasken og fant sølvskjeen, og de fant ulla også. Siden så de ikke mere den døde prestefrua.
**********
Knut Tveitan beretter om en merkelig tildragelse:
Da jæ var i konfirmasjonsalderen, fortelte Johannes Pedersen Tveitan at han hadde sett et dyr som han mente måtte være en slags øgle ved Fjørfislevann. Ja, ved samme vannet finns det fjørfisler. Men de var bare det at denne her var så møe, møe større, rundt regna ca. to norske fot. Han hadde ældri hørt at noen hadde sett makæn te 'o.
Omtrent 40 år etter var jæ på tur oppover å skulle se etter mølter. Akkurat ved Fjørfislevann er det slett, for der er det myrer, men det er villt terreng rundt omkring. Så sto jæ ved bredden på østsiæ, vannet er ganske lite. Jæ sto heilt rolig, det var ingen vind, men så fækk jæ se at ei bjørk, som sto å lutte over vannet, bevegæ sæ så rart. Det var aldeles stilt, så jæ tænkte at det var et eller annæ dyr eller faul som var i bjørkæ. Jæ sto dørjæne still, å så fækk jæ se at det dukkæ fram noe mørkt i lauvet. Men så kom det krypæne utover stammen, der det var mindre kvist, framover mot toppen, så jæ kunne se tydelig å klart heile dyret. Ho svingæ sæ sakte rundt, jæ trur inte ho så mæ, å så ruslæ ho innover stammen igjen. Ho hadde samme skikken som ei krokodille, hadde lang hale som svingæ da ho snudde. Ho var stor, minst 24 tomme lang. Å da mintes jæ det som Johannes hadde fortalt. Denne fortellingæ er sann. Men åssen det kan ha sæ, er et mysterium.
**********
Oscar Bergh beretter:
Lyktemannen.
Mathias Svendsrød fortalte 10. mars 1950 følgende: Vi så noe her som vi kalte Lyktemannen. Det foregikk i barneåra mine, til jeg var 10—12 år gammel. Det ligger en jordrygg vest ved delet mot Ilestad. Fra vinduene her og syd for huset kan vi se hele ryggen fra der Bångunnerød-saga sto, mot syd og til rabben går mot skogen i nord. Det kan vel være en strekning på 150 meter eller der omkring. Hitafor er det en dal, og her går bekken. Husets folk gjorde hverandre oppmerksom på Lyktemannen, når han var ute og gikk. Vi kunne alle på gården stå og se på lyset. Det tok seg ut som om en mann bar en tendt lykt med en lysstyrke som en gammel parafinlykt. Men lyset gikk hurtigere enn en mann almindeligvis går. Når lyset kom til hulveien hit oppe på ryggen, dumpet det ned akkurat som om noen skulle bære det over veien. Når lyset kom til skogkanten, snudde det og gikk tilbake. Det kunne gå flere ganger etter hinannen att og fram langs rabben. Jeg hørte ikke at mor ga seg av med å snakke om hva det var for noe, og vi søkte aldri å utforske Lyktemannen. Det er ikke sannsynlig at noe menneske gikk her og ruslet med lykt. Det var om høsten vi så Lyktemannen. Når lyset ble sett, sa gjerne den som først så det: Nå er Lyktemannen der! Og så sprang vi bort til vinduene eller ut på tråkka og så lyset gå der. Det gikk stadig på ryggkammen. Muligens var det et naturfenomen, men det er rart at ikke Lyktemannen er å se mere nå.
Ula.
Et søskenbarn av meg, Lars Larsen, sønn av en søster av far, Lars Svendsrød, var her mye i feriene, til han døde for 5—6 år siden. Han fortalte at han hadde sett ula i Davenga (et jorde et stykke nord for husene på gården). Han så ei jente med en litt rar hatt, tenkte ikke nærmere over det, men da hun klatret over gjerdet, fikk han se hun hadde lang hale. Hver gang han besøkte Svendsrød, var han nordi og så etter, om han kunne få se ula igjen, men det lyktes ikke. Han fortalte det som full sannhet.
**********
Svenskene som forsvant.
Jakob L. Sønseth fortalte i 1950:
Bestefar, Jakob Larsen Sønseth, f. 1810, berettet for far, Lars Jakobsen, at engang kom det to svenske grøftegravere til gårds. De spurte etter arbeide, og det fikk de. Jeg fulgte de to svenskene ned på et stykke vi kaller Svenska (Engene) og satte dem igang med å ta opp grøfter. De skulle grave nedover fra en kilde vi har der ute (vannet er alltid kaldt, og det avsetter en brun masse der det kommer fram i dagen, så det er vel jernholdig). Så gikk jeg hjem. Utpå dagen gikk jeg nedpå igjen, men da var karene borte, bare de redskapene de hadde brukt sto igjen. Jeg hørte ikke mere til dem. Deres forsvinnen var helt uforklarlig. Men jeg kom til å tenke på at de kanskje hadde funnet noe av verdi i eller ved kilden. Det kan tenkes at kilden har vært ansett for «hellig» eller helsebringende, og at noen i eldre tid har lagt et slags offer der, gull eller sølv.
(Etter Oscar Bergh.)
**********
Anton Bjørndal forteller:
I gamle da'er trudde di at nå' reven flau å skreik på en vei, ville de' snart kommæ te å faræ lik der.
Så var de' en gong ei kjæring på Nere Præss'byn i Kodæl, som hørte reven skreik på en høstevei i trae' sønnæfær husene. Ho sa'e te di andre i huse' at de' inte kan væræ no i de' at de' kommer te å faræ lik etter en vei nå' reven har skriki der. De' var jo'nte truli' at de' skulle kommæ te å faræ lik etter en sånn vei. De' var like fyrri jul, å no'en da'er etter gikk en gutt frå de' hænne gården og en ifrå Nere Hasås te Sandefjord fær å kjøpe julebrænnevin. Di skulle gå på skeiser over Goksjø. Isen var dåli' å bægge to gikk igjennom å bleiv i vannet. Da de var tatt opp å blei kjørt him, kom di kjøræne me' likæ dæn veien der reven hadde skriki. — Såless hadde reven varslæ rækti'
likevel.Kristian Kristoffersen Nøklegård forteller:
Anders Tolsrød hadde hørt om en fredløs mann som holdt til langt innpå skogene her vest. Han visste ikke hva galt han hadde gjort, men fredløs var han. Av og til kom han seg ned i bygda og byttet til seg mat for fugl eller fisk som han hadde fanget. Han ble spurt om hvor han holdt til, og han var troskyldig nok til å fortelle at han budde på et sted vest i Torpeskogen. Dette ble nok spurt i bygda, og de lette etter ham der. Og til slutt fant de ham, for røyken er en forræder, men hytta lå godt gjemt. Jeg har sett tomta etter det huset han hadde satt opp i skogen til gnr. 58, bnr. 1. Det var ikke lett å finne.
**********
Sagnet forteller at det skal være brent en heks på Kjøyæ, en liten hik bak Tingvoll. Trøllhølet på Møyland har trolig navnet etter det.
[L. Berg nevner i «Andebu», s. 136 at i 1672 omtales i kirkeboken «det kvinnfolk (på Møyland) som ble halshugget og brent». Berg mener at udåden kanskje var et barnemord. Imidlertid finnes rettssaken utførlig referert i tingboken fra 1672. Det framgår derav at kvinnen, Marte Kristensdatter fra Høyjord, hadde levd i utukt med sin stefar Knut Steinssøn Møyland. Anklagen lød på blodskam og hun ble dømt til «under Suerdit at henrettis och dereffter Kropen paa Baal och Brand at forbrendis, Och deres eigende Godz løst och fast at were forbrut» (Tingbok 3, Jarlsberg, fol. 15b—16). Igjen et eksempel på at gamle sagn svært ofte bygger på faktiske tildragelser. Red. anm.]
**********
Presten Budde kjørte him ifrå byen i karjol seint en kveld. Ved Jarlsberg ba han skyssgutten holde hesten mens han gikk inn i kirken. Da ble det helt opplyst der inne, og gutten hørte messing og preking. Om en stund kom Budde ut. «Nu har jeg frelst en sjel fra Helvete. Hold deg godt fast,» sa han og kjørte i vei. «Nå datt de' eine jule' a',» sa gutten borte i Jarlsberggata. «Ja, hold deg godt fast,» sa Budde, og lot det gå like fort. Det lause hjulet trillet ved siden, og Fanden holdt karjolen oppe. «Der datt de' andre jule au,» sa gutten. «Ja, bare hold deg fast,» sa Budde. Nå trillet også det andre hjulet ved siden, og
Fanden bar karjolen.
**********
Huldra, som i Andebu kalles ulæ eller uleræ, budde i bergvegger i skogen. Hun hadde grå kuer, gikk med grå klær og gjerne med en bunding i hendene.
Ula kunne gjøre seg så stygg at hun kunne skremme vettet av folk. Det fortelles om en mann som het Ola Snippen. Han gikk borte og tresket for folk, og en gang var han i Einarsrød i Dalsroa. Der hadde de utslåtter oppe i ville skogen med seter og uthus. Så var det en høstkveld han skulle treske, for de tresket ofte om kvelden før. Han hadde tyri til å lyse for seg, men han fikk ikke fred for tussene. Han hørte at de lo borti uthuset, og så tok de til å kaste kornband på ham. Da rømte han him, enda han var ingen reddhare.
Kvelden etter ville han freste igjen. Han satte fyr på tyristikkene og la dem på en stein i den ene enden av låven. Men den kvelden kom ula sjøl opp til ham. Hun gapte og glodde på ham med store fæle øyne. «Har du sett sånt stort glupane, du?» skrek hun. Men Ola var ikke sein, han tok heile ildmørja og sendte i gapet på henne. «Har du kjent sånt hett slukane, du?» ropte han, men da ble hun borte.
**********
Ole Olsen Myhre, 83 år, forteller:
Jeg så en gang tussen eller nissen i Bångunnerød-saga. Saga lå liksom nede i et hull. Den var i forfall, og kona til Hans Kristoffersen sa til meg: «Gå ikke inn på saga, den er råtten.» Jeg var en syv—åtte år den gangen. En dag hadde jeg vært i Svendsrød, og så måtte jeg naturligvis se på den gamle saga. Jeg klatret forsiktig opp og så innover saga. Borte ved saggrinda sto det en liten fyr og kikket ned i et hull der. Han var gråkledd og med rød pikklue. Jeg skjønte jo straks hva det var for en kar og ble så redd at jeg skalv. Jeg sprang him så fort jeg kunne. En mann i Blåsopp hadde sett meg, og han fortalte at jeg flau så det så ut som jeg ikke hadde beina på jorda. Det var nok tussen eller nissen jeg hadde sett.
**********
Styttebærje.
Når en går storskogen opp mot Åletjønn, kommer en opp Styttebærjkleiva. Her er det et stort fjelloverheng som kalles Styttebærje. Der setter folk fra seg støtte-stavene sine, og av det har stedet fått navnet sitt. Helt fra eldgammel tid har folk gjort dette. Av alle stavene er det blitt en stor bråtekoss, og fremdeles fortsetter folk å sette staver der. (Fortalt av flere.)
Om dette Stytteberget forteller Matias Aulesjord:
En gang skulle jeg til Åletjønn. Det var like etter et fryktelig uvær. Noen meter sønnafor Stytteberget hadde lynet slått ned og revet opp fjellet forferdelig. Store og små steiner var strødd utover. Det var blitt en revne i fjellet, det var rent uhyggelig å se. Alltid når vi gikk forbi Stytteberget, satte vi en kvist eller staur mot det, det hørte liksom til, men vi trodde jo nærmest at det var en skøyer som hadde begynt med det. Noe overtro lå kanskje under, jeg vet ikke. Men det var lassevis med kvist og staur fra fjellet, det må være stablet opp der gjennom hundreder av år. Vesti myra var det en solid stokkebro.
Anton Bjørndal forteller om sin bestefar, Arne Hallenstvedt: Arne Hælstvet hadde Svartebokæ (han hadde fått 'o a' en krambusvenn i Tønsber'). Han kunne gjøræ møe rart me' dæn. Så var de' en sommer di hadde lite mjøl i huse, å en da' visæ de' sæ at en del a' mjøle var steli. Kjæringæ, Idde, ga sæ fær mjøle var vekk. Så sa Arne: «Gi dæ inte du, Idde, mjøle kommer nok igjen.» En da' like etter var di neæfær husene å høyæ, da hørte di låkke på mjølbenken small igjen. Da sa Arne: «Nå har nok mjøle kommi tebars, Idde, men de er'nte vært di brukær de' te følk, di kan bruke de' te kretturæ.» Å da di kom opp, hadde mjøle rækti nok kommi igjen, de'.
**********
En gong var Arne i Tønsber', å så blei høysekken steli ifrå'n. De' brydde inte Arne sæ om, han bare ræsste him, han, å da han kom te Åmot, like neæfær Hælstvet), kom tjuven flyæne etter me' sekken, da hadde'n flyi frå Tønsber', over to mil. Så fækk Arne sekken å sa'e te mann' at nå kunne'n gå him igjen.
**********
En gong Arne å sønn' Olæ var i skauen på Hælstvet å høgg, å dænn andre sønn', Krestoffer, var i by'n, så sa'e Olæ: «Han blir længi, Krestoffer i da,» sa'n. Da sa'e Arne: «Å de' værste er, han har bytt bort hesten sin au,» sa'n. Å da Krestoffer kom him, visæ de' sæ at han hadde bytt hestær.
**********
Arne Hælstvedt var fødd på en plass under gården Børnes i Hvarnes. Me' han var liten, fløtte færældræ hit te Andebu å blei husmannsfølk på en plass under Hundsrød. Der hadde di de' uælmindelig smått. Da Arne blei såvidt stor, en 12—13 år, kom'n te en Jens Nes i tenest, å der tøtte di han åt fær møe. Så skulle di rætte på de' ve' å få krømpæ in magæsekken. Di kokæ grøt fær'n, blannæ me' kælk, å di kunne inte ha rå' te la'n få grøten i fat, han måtte itæ'n i grytæ.
**********
En annen gong var Arne me' Jens Nes i skauen. Jens ville ha'n te å gå over dele' å høgge noe på annen manns eiendom. Men de' nektæ Arne. Så ville Jens pryle på'n. Da flau Arne ifrå'n. Han hadde støvelsko på sæ, å di flau'n itor å flau i snøen uten sko him te færældræ sine i Hundsrød-stuæ.
Derifra kom færældræ te Hynne, å der blei de' lissom lett meire rommeli' fær dom. Arne vekste te å blei en uælmindeli' krafti' kar. Seinære blei'n gift me' ænkæ Idde på Hælstvet, en nokså stor gård, å blei nå en go' mann.
Seinære når han traff Jens Nes, prylte'n på'n hårre han traffn. Så var di en gong i Hagenesværke' å malte, begge to. Jens satt inne i møllærstuæ å spellæ kort me' en annen mann, å Arne satt å fækk mat. Da han var færdi' me' maten, så sa'e'n han ville spellæ me' Jens Nes. Så bynte de å spelle' da, men Jens tapæ, å så sa'e'n at Arne stal i korten. «Nei,» sa Arne, «jæ stæler inte, men du ville ha mæi te å stelæ da jæ var hos dæi.» Så stokkæ'n ihoppes korten å høgg te Jens over nesæ me'n så bloe' sprutæ a'n, å så prylte'n'n etterpå igjen.
En vinter seinære møtte'n Jens på Gulliængæne. Da dreiv'n te'n så ei skinnlue Jens hadde flau langt bortover snøen. Så sa Jens: «Ske de inte væræ godt inå dæ, bror?» sa'n. «Jo,» sa Arne, heretter ske de' væræ godt,» sa'n. Å seinære
ensæ'n'n ælder meir.
**********
Meddelt av Anna Kjæraas.
I.
Eikeberr-trølle å mannen.
Innve Jalsberr ligger et lite fjell som hetter Gullkronæ. I de hære fjelle sier sagne atte de budde et fali trøll som hette Eikeberr-trølle.
En Annebu-sokning hadde en gong færr længi sæ vort i Tønsberr å drekki å hatt morro, så da han skulle ri him, hadd'n inte så rækti lite på, å de hadde blitt et fert stort mot i'n. Han dro bort te Gullkronæ å ræi tre gonger rundt ho, å færr vær gong ropæ'n så høgt han kunne: «Kom ut, du Eikeberr-trølle!» Å dænn treæ gongen kom trølle hufsænne ut å rætt mot mannen. Han blæi kavænne edru me en gong, å hesten sætte agåle i dænn værste galoppæ. Men trølle sætte etter.
Da'n kom te Tvæitænn, mått'n vike hesten inn på bruæ færr å kommæ over ælvæ, å fleire gonger kjent'n trølle hæilt innpå sæ. Men da ropæ Tvæitænn-trølle, som levde i uvennskap me Eikeberr-trølle, te mannen: «Ri på tværjæ å inte på længdæ, dinn dævel.»
Mannen så jole, — ræi tværs åver tæiænne å førrænne, å når han kom et støkke førri trølle, kunne'n så ri på langs igjenn. Han kjente åtte han bynte å bli gørille trøtt å luræ på om han kunne klare de no viære længre, men så ropæ en bykjørær som var tili ute, te'n åtte vis han bare kom sæ inn på kjørregår'n, så var'n bærjæ, færr her kunne inte trølle følje etter'n, færr de åtte de var innviæ jol. Han fækk så pass møe mot i sæ igjen att'n kunne fortsættæ, — å han sæig mæire dau enn levænne gjennem porten inn te kjørregår'n ve dænn ellgamle Annebu-kjørkæ, mens trølle sto igjenn uttæfærr me æi temmeli lang nese. I = tykk l.
II.
Kloster-Jomfrua å Jonker'n.
På Hunnsre i Høijol budde færr fert længi sæ ei jente som var færlåvæ me en riddær som hadde kåmmi te bygdæ å slii sæ ne på Sukke.
En gong Jonker'n hadde vært å besøkt jentæ si, blæi'n totalt borte på himvæien. Jomfruæ tokk sæ fert nær a de hære, å noen gonger var ho kavænne rædd færr faer'n sinn å sinne ægne brørær au. De var støllte karrærr me hal tel, å di hadde nå ælldri rækti kunn't tåle dæ-hænne fræmne å fine Jonker'n.
Men ei stønn sæinære vale noen som fant like a Jonker'n å hesten i ei blaut myr som finnæs dænn da i da å kællæs færr Jonkermyræ. Her er de fert møe me fali hængemyr, så de er væl truli åtte riddær'n hadde hølt færr langt te-vinstre å hadde plompæ utti ei sånn ei myr å hadde kavænne sekki ne.
Jomfruæ årkæ inte å væræ hime etter de hære. Ho slo sæ ne oppi ville Hunnsreskauen ve et lite vann som ligger her, å som di nå kællær færr Klostervanne. Te å me i våre daer er de færundeli rart å stilt å ensomt i ægnene omkring de hære vanne. — Ho bygde sæ hus her, jomfruæ, å levde akkerat som i kloster å blæi fert gudeli a sæ au, å da ho skulle dø, ga ho bort æiendommen sinn te kjørkegoss. Nå hører dæffærr Klostre, som følk kællær de hære løite ho budde på, me te Præstegår'n, en stor gål i Høijol, som væl au, ettersom navne sier, en gong tebars i tiæ har hørt me te kjørkæ.
l = tykk L.
(Fra«Vestfold-Minne» 1937.)
III.
Steinene i Høyjords kirke.
Inne i Høyjords kirke, som er Vestfolds eneste stavkirke og således meget gammel, finnes en del steiner som jeg har hørt flere sagn om, og her er en to—tre av dem:
1. Konen som hadde vært på nabogården og bakt brød.
En gang for lang, lang tid siden hadde en kone i Høyjord vært på nabogården og bakt brød (kake). Det hadde regnet ganske meget om dagen, og da hun gikk hjemover, hadde det laget seg et par digre vannpytter mitt i veien. Hun tok noen av brødene fra trauet og skjøv dem ut i vannet for å ha disse å trå på, så hun kunne kommme tørskodd over med brødtrauet.
Men da hun godt og vel var kommet over vannpyttene og skulle kare til seg brødene igjen, skjønte hun at disse umulig kunne være brød mere, for til tross så ferske de var og så vått de lå, kjentes de for konen ut som noe riktig hårdt. Og da hun godt og vel hadde fått dem på det tørre igjen, så konen til sin forbauselse at brødene også var blitt i høy grad tørre. Det var nemlig blitt hårde steiner av dem. Steinene som jeg har sett ligge på forskjellige steder i Høyjordskirken, blant annet under prekestolen, oppbevares visstnok i alminnelighet i en gammel kiste eller kasse i korgangen oppe ved alteret.
2. Konen som bakte brød julaften.
Det var engang en kone som gav seg i kast med å bake brød på selve julaften etter at kirkeklokkene var begynt å ringe helgen inn. Mens hun sto og bakte ut brødene og hørte ringingen fra klokkene i Høyjordkirken, begynte hun å tenke på at det var kanskje ikke helt riktig av henne heller å bake brød på selve julaften etter at kirkeklokkene hadde begynt å ringe helgen inn.
Jo mer hun tenkte på dette, jo dårligere samvittighet fikk hun. Men likevel laget hun nå brødet ferdig og satte det i ovnen, for det var nå så sin sak ikke å ha brød i julehelgen. Men det fikk forresten ikke konen likevel, for da hun kom for å ta brødet ut av bakerovnen igjen, var det underlige hendt at brødene var blitt til stein.
Hvis en studerer steinene i Høyjordskirken riktig godt, er det blitt sagt meg at en skal kunne se noen små forhøyninger eller ujevnheter på dem. Det skal opprinnelig ha vært havrekorn, som altså også gikk over til stein sammen med brødene. Dette hendte vel for så lenge siden da, at kornet ikke ble noe videre finknust under formalingen, og at det måtte ha vært så som så med siktingen av melet også.
3. Konen som forlot gudstjenesten for å bake brød.
For meget lenge siden så en kone som satt i kirken i Høyjord en prekesøndag, noen kjenninger der inne, som hun skjønte hun ville få besøk av etter kirketid. Hun ble urolig og hadde vanskelig for å samle tankene om de kirkelige handlinger, for hun kunne ikke la være å tenke på at hun hadde så lite brød hjemme hos seg, og gammelt og hårdt var det hun hadde også. Hun ble mer og mer urolig ettersom tiden gikk, og skammet seg riktig der hun satt, over at hun skulle få fremmede og ikke hadde ordentlig kake (brød) å by dem engang.
Til slutt holdt hun det ikke ut lenger, men listet seg stille og forsiktig ut av kirken midt under gudstjenesten og skyndte seg hjemover alt det hun orket. På blanke søndags formiddagen tok hun så til å bake kake av alle krefter. Da hun var kommet så langt at hun hadde knadd ferdig deigen og fått den opp på bordet som hun pleide å bake ut brødene på, tok hun en liten pust. Og så klemte hun i vei igjen og skar den lille deigen opp i brødemner og begynte å trille disse ut til små, runde og litt flate brød.
Men konen fikk nå ikke ferskt brød den dag, selv om hun hadde skyndt seg aldri så meget, — for plutselig foregikk en forvandling midt for hennes travle og urolige øyne og mellom og omkring hennes raske hender. Det ustekte brødet ble til konens forbauselse, forskrekkelse og fortvilelse omdannet til — stein.
Og steinene som altså nå finnes i Høyjords kirke, har også litt forskjellig form, — noen er flate som ferdigbakte brød, andre litt mere runde som om noen nettopp hadde hatt materien under behandling for å forme brød ut av den.
Men alt dette forhindrer selvfølgelig ikke at man ute i den frie natur i vårt steinrike land også kan se steiner av en noe lignende form.
(Fra «Vestfold-Minne» 1939.)
**********
Viser og sagn om Mindre-Alv (Alv Erlingsson).
Tradisjonen sier at Mindre-Alv bodde på Skjelbred. I dag kan det ikke bevises, da alle dokumenter vedrørende ham og hans familie antagelig gikk tapt sammen med Rosenkrantzenes store familiearkiv ved Fredrikshalds brann i 1826. Rosenkrantzene eide nemlig Skjelbred i 1500-åra og første del av 1600-åra. Familien har sannsynligvis arvet gården etter Bo Flemming til Nesøya, og Bo Flemming, som en tid var befalingsmann på Tunsberghus, synes å ha eid en del av jordegodset til Tornberg- (Tanberg-)ætten på Ringerike.
Mindre-Alvs eller Alv Erlingssons bestefar var nemlig lendermannen Alv av Tornberg. Han var gift med Ingeborg, hertug Skules søster og halvsøster til kong Inge Bårdsson. Sønnen Erling, kalt unge, var sysselmann. Han hadde to sønner, Alv og Finn, og antagelig en datter, Ingebjørg, som ble gift med ridderen Tor Håkonsson. Alv Erlingsson må ansees som en av sin tids navnkundigste norske menn, ikke bare på grunn av sin tapperhet og sitt dådrike liv, men også ved sin skrekkelige død.
Mindre-Alv nevnes første gang i 1276. Ufreden med Danmark og Hansastedene ga Alv leilighet til å erverve seg berømmelse som sjøhelt. I 1285 utrustet de nordtyske byene 30 store kogger, godt bemannet, mot ham, men kunne ingenting utrette. Alv derimot kom til Norge med stort bytte. Når han var hjemme i Norge, holdt han mest til i sin festning Isegran ved Fredrikstad, som det enda er bevart ruiner av. I visen «Alv er en edeling» blir det skildret hvordan Alv narrer motstanderne og slår den overmektige fiende. I 1277 ble han for sin tapperhet utnevnt til greve. Han var i slekt med kongen, Erik Magnusson med tilnavnet Prestehater, som ga ham jarletitel. I 1286 dro Alv Erlingsson som sendemann til England og Frankrike, hvor han ennå oppholdt seg i juni og juli 1287. Men ved tilbakekomsten fra denne reisen dalte hans stjerne. Han ble dømt fredløs etter drapet på Halkjell Ogmundsson. Det sies at Alv skjulte seg i et kloster i Sverige. I 1290 ble han fanget i Skåne. Han ble levende radbrukket og lagt på steile og hjul østenfor Helsingborg.
To år etter hans død ble liket hans brakt til Tønsberg av hans svoger Tore Håkonsson. Hvis hans søster Ingebjørg, som døde først lenge etter, nemlig 14. januar 1309, er blitt begravd i St. Olavsklosteret i Tønsberg, slik det er grunn til å anta, så er dette muligens skjedd fordi hennes bror allerede hvilte samme sted. I Høyjord heter det at Ingebjørg bodde på Berg, en gård ikke langt fra Skjelbred.
Dette var en kort innføring om Alv Erlingssons bakgrunn. Sagnet sier at han eide Herre-Skjelbred i Høyjord og at han bodde der en tid. Helt til i 1770-åra sto det et mektig loft på gården. Det er tegnet og beskrevet av sorenskriver E. S. Resch i 1751. Dette loftet er skildret under Byggeskikk. Foruten loftet og skipsfløyen på Høyjord kirke har vi visene som er kjent i Høyjord og Andebu.
Sagnet om Mindre-Alv er gjengitt slik av Ole Sørensen (1833—1917), som igjen hadde det fra Ole Hansen Skjelland:
«I Høyjord sogn er en gård som heter Herre-Skjelbred, som nå er utstykket i mange deler, men som visstnok engang har vært et samlet bruk. Sagnet sier at det på Herre-Skjelbred engang bodde en mektig greve, som var så stor på det, at presten aldri måtte begynne gudstjenesten førenn greven var kommet i kirken. Engang uteble greven så lenge at presten trodde han ikke kom, og begynte gudstjenesten. Men greven kom likevel, og av forbitrelse skjøt han presten for alteret. Dette er sagn, men historisk er det at engang bodde det en greve på Herre-Skjelbred. Det var hr. Lille-Alv, forøvrig en vidtløftig herre, som drev meget med røveri. Han ble fanget på veien mellom Høyjord kirke og Prestegården, ført til Danmark og henrettet der.»
Vi gjengir nedenfor en vise om Mindre-Alv, hentet fra dansken Peder Syv's samling «Et Hundrede udvalgte Viser ... Forøgede med det andet Hundrede Viser om danske Konger, Kæmper og andre» (1695). Først kommer en innledning:
«Minder Herr Alf, Grefve av Tunsberg,
steylet for Helsingborg.
Denne Mindre eller Milde Herr Alf Ellingsøn som belideligen haver begynt at røfve og tage på Danske, Tydske, Skotter og Engelske, indtil han maatte betale med Knappen og lagd paa Steyle for Helsingborg, alle søfarende Mænd til Eksempel. Hvilket skjede Anno Domini 1290, der Konning Erik Menved var saa godt som nyligen kommet til Regimentet, og hans Moder Dronning Agnes endnu var udi hans Raad. Denne samme Liden eller Mindre Herr Alf blev gjort til Grefve over Tunsberg af Kong Erik Magnussøn 1285, og berømmes meget af sin Dristighed og Søerfarenhed. Men hvad er det for Ros, dersom hverken sand Guds Frygt eller ærlig Dyd, Lov og Oprigtighed intet agtes eller findes. Han slog en ærlig from Riddermands mand ihjel i Sverige som hede Herr Hakild og derover rømte han fra Sverige, og maatte saa holde det udi Søen. Derover blev han saa berømmet for sin Skalckhed og Røfveri at man endogsaa haver lavet to eller tre Viser om hannem . .. [Her gjengis altså bare den ene av visene. Red.]
Og er ellers Omqveding til hans Viise:
Fordi klæder Alf baade Steyle og Hjul
saa høyt for Øresund.»
Den ene visen vi gjengir lyder slik:
1. Alf hand er i Norge Land født, hannem lyster der intet at være:
Han hafver vel femten Herreder i Leen,
hand kand sig der af nære.
13. Maatte jeg en Nat ikkun hos eder sofve, det visste ikke uden eders Terne.
Det vil jeg for sanden sige
I bade for mig saa gjerne.
2. Alf hand ganger paa grønnen Vold, og læser hand der sin Tide [dvs. bønnebok]:
Der møder hannem Bendit Rigmaardsøn,
hans Skæben vare hannem ikke blide.
14. Det svarede hannem Dansker Dronning, hun slog sin haand imod Bord.
Du skålt klædde en Steyle i Morgen,
førend Folk de gaa til Bord.
3. God Morgen, god Dag, liden Milde Alf, du est saa modig en Herre:
Men blifver du Kongens Fange i Dag,
ikke staar Landet disverre.
15. Hvi steylede du ikke Knud af Sønderborg, ikke Ifver av Hostebro?
Ikke vare de meget bedre end jeg,
dog de vare dig nest tro.
4. Ikke saa er jeg Mindre Herr Alf, du tør det ikke vente:
Jeg er en liden Messe-Dreng,
skal Viin for Præsten hente.
16. Toge de liden Grefve Herr Alf, lode hannem af Stuen udgange.
Nok saa hafve Fruer og stolte Jomfruer
skued denne skalkagtige Fange.
5. Saa løfte hand op hans høye Hat, og saa hannem i sin Pande:
Alt est du Norske Herr Minder Alf,
om jeg kand ret forstande.
17. Og de ledde Minder Grefve Herr Alf østenfor Helsingborg ud.
Sine Synder hand kiendis saa klagelig,
saa fast raabte hand til Gud.
6. Du hafver været en Klerk med mig, det maa jeg sige for sande:
Jeg kiende dig i det Skole-Huus,
du giorde os andre stor Vaande.
18. Jeg raader hver ærlig Dane-Qvindis Søn, hand tragter efter Hæder og Ære:
Hand blifver i Land og tee sig vel,
med lige kand hand sig nære.
7. Og est du Bendit Rimaardsøn, og da est du min Frende:
Du svær en Eed for mig i Dag,
det du mig aldrig kiende.
19. Nu hafver jeg tågen og røfvet uden skiel saa mangen god Dag og Aar.
Hvad mand med Synd og Uræt bekommer,
med Skam og Sorg det gaar.
8. Saa toge de hannem Minder Herr Alf, de sloge hannem Bolten om Foed:
Førde de hannem til Helsingborg,
den danske Dronning imod.
20. En Grefve var jeg af Ellings Art ofver Tunsbergs Læn det rige.
Det voldte mig Fald og Vedermod,
jeg vilde for ingen Mand vige.
9. Tåge I nu Minder Herr Alf, lade hannem i Stuen indgange.
I lade de Fruer og stolte Jomfruer
skue saa rig en Fange.
21. Først da bedref jeg grueligt Mord paa hver som jeg fik i Sinde.
Saa sparde jeg hverken Qvinde eller Møe,
jeg dem baade laste og skænde.
10. Det da svarede den Danske Dronning, det første hun Minder Alf saae:
Er det ikke andet for en Mand,
der saadanne Savn gaar fra?
22. Jeg tog den fattig Borgere fra sit Gods og Lif tillige.
Det klager baade Enke og Faderløs Barn,
saa høyt til Gud monne skrige.
11. Enddog jeg er paa Vexten liden, dog er jeg Mandelig kiøn.
Men aldrig lefver du du saa god en Dag,
at du føder saadan en Søn.
23. Gud være mig og miskundelig, der efter monne jeg forlange
at jeg efter denne her haanlige Død
det ævige Lif maatte fange.
12. Jeg gaf dertil min Kaabe blaa, er skaaren i Rose og Lilie,
jeg maatte ikkun en Nat hos eder sofve,
om det var saa eders Villie.
Fra samlingene i Instituttet for folkeminnevitskap ved Universitetet i Oslo gjengir vi følgende viser, nedtegnet av Hella Næss:
I
Hr. Alv ligger på Nolsjøn, han både røvær og brenner.
De' gjør'n fær dæn høge fruæ,
fær han vi ha henner.
Men enda er inte fagræste liljæ vinni.
Hr. Alv han ligger på Nolsjøn dæn lange julenatt,
han får inte værmen kvæike,
fær ve'en hans er blitt våt.
Men enda er inte fagræste liljæ vinni.
Tysken han kom i nolre sjø, han fører ru' å hvæite.
men etter kom hr. Alv,
han vi' etter tysken læite.
Men enda er inte fagræste liljæ vinni.
Tysken kom i nolre sjø, han fører ru' og mælt,
men etter så kom'n hr. Alv,
han tok ifrå'n ælt.
Men enda er inte fagræste liljæ vinni.
l = tykk L.
II
Hr. Alv han er en edeling både te' stevne å så te' ting.
Kjenner I Alv?
Alv han står i frammærstavn: Han ser di kaggær fær Kjøbenhavn.
Kjenner I Alv?
Alv han ser uti sjø'n så vide: Han væit di stigær, som skipene monne skride.
Kjenner I Alv?
«Hisset ser jæi di kaggær ni: De' blir mett gods, som der er uti».
Kjenner I Alv?
Han sætte sæi aleine i båt, å så ror han di kaggær imot.
Kjenner I Alv?
«Væl møtt, væl møtt, raske hovmenn. Hårre ville I uti havnæ?»
Kjenner I Alv?
«Vi seiler oss te' dæn havnæ inn, hårre vi snaræst hr. Alv finner».
Kjenner I Alv?
De visene vi har gjengitt fra Hella Næss' samling, finner vi imidlertid også i O. A. Øverlands «Illustrerte Norges Historie» fra 1888. Det viser seg at Hella Næss' nedtegnelser av visene ord til annet stemmer overens med tekstene hos Øverland, bare med den forskjell at hos Øverland er språkformen gammeldags riksmål, mens hos Hella Næss hvert enkelt ord står i den tilsvarende Andebu-lydform.
Anna Kjæraas har i Vestfold-Minne for 1939 skrevet om Mindre-Alv og gjengitt den visen som begynner med «Alf hand er i Norge Land født» og som hun har funnet i L. M. Lindeman's samling «Ældre og nyere norske Fjeldmelodier». Melodien til visen er altså norsk og er kommet fra Hjartdal i Telemark. Dette kunne for øvrig kanskje være én indikasjon på at også teksten til visen opprinnelig var norsk.
I den ovenfor gjengitte vise som begynner med ordene «Alf hand er i Norge Land født», er Mindre-Alv i de første 15 vers fremstilt som helt. De siste 8 vers, hvor han fremstår som røver og banditt og angrende synder, mener historikeren P. A. Munch er tilføyd senere av den danske folkevisesamler og historiker A. S. Vedel. Det er rimelig å anta at Mindre-Alv fra norsk side ble sett på som helt og at derfor visen i sin opprinnelige form har vært norsk. I visen «Hr. Alv han er en edeling» er det enda tydeligere hvordan Alv framstår som helt og åpenbart er sett på med norske øyne.
Det eneste vi har funnet bevart på folkemunne i senere tid av viser om Mindre-Alv i Andebu, er følgende fragmenter, som Anna Kjæraas gjengir på denne måte:
- - -
bådde me mjøl å sælt.
- - -
å tar ifrå dom ælt.
«Jæ er en liten messegutt,
som præstens vin ske hente», (svaræ Vesle-Alv).
«El-e dænn store sjørøvær ifrå Norden,
men akk hvor liten a vekst», (sae dronningæ).
«Men dog a mannli kjønn», (svaræ Vesle-Alv).
«Å om dronningæ vilde såvæ me mæi i natt,
i mårræ ba du fær mæ så gjenne».
Etter mordet på Hallkjell Ogmundsson i 1287 og sitt opprør mot kongen i Viken samme år ble Mindre-Alv dømt fredløs.
Det er mange spørsmål som melder seg når en leser om Mindre-Alv. Ifølge historikerne gjemte han seg i et kloster i Sverige i tre år. Men man har ingen sikre opplysninger om hans opphold der. Kan en så tro at Mindre-Alv, denne århundredets største eventyrer og berømte mann, skulle kunne holde seg rolig i et kloster i hele denne tiden? Vi forsøker følgende hypotese, som ville forklare tradisjonen om Mindre-Alvs opphold i Høyjord:
Mindre-Alv var en rik mann. Som det står i visen, «Hand hafver vel femten Herreder i Leen, hand kand sig der af nære». Han ble altså dømt fredløs, og de eneste steder hvor fredløse dengang kunne finne beskyttelse, var nettopp klostrene. Klostrene i middelalderen hadde sine kontakter overalt i utlandet. Det som har voldt hodebry når det gjelder Mindre-Alvs opphold i Høyjord, er tanken på at en fredløs kunne bo åpenlyst på en gård, selvom denne lå avsides. Nå har vi jo en plass under Prestegården i Høyjord som heter Klosteret, beliggende langt borti Hundsrødskogen. Man har hatt vanskelig for å forestille seg at det har ligget et kloster her inne. Men hvis en kan følge den tanken at Mindre-Alv, som den innflytelsesrike mann han var, ved hjelp av sine forbindelser i kirkelige kretser, lot bygge et kloster i Høyjord, så kunne han leve der skjult som munk, samtidig som han kunne være i nærheten av sin gård Herre-Skjelbred (som han kan ha ervervet tidligere) og sin familie. I det store loftet han å lot bygge, kunne han la sine folk forskanse seg og holde utkikk etter mulige fiender. I Høyjord kunne han da leve et slags dobbeltliv, holde seg â jour med de store begivenheter, samtidig som han var beskyttet av munkekappen. Høyjord hadde fra før av bare en liten kirke (det som er koret i den nåværende kirke). Det er jo påfallende at en så liten bygd har en så stor og flott kirke. Som vederlag for hjelp fra geistligheten kan Alv ha skjenket denne kirken og satt sin skipsfløy på spiret. Dette dobbeltspill kunne ha godt bra, dersom han ikke var blitt angitt av sin frende Bendit Rimårdsson. Som det heter i visen:
Alf hand ganger paa grønnen Vold,
og læser hand der sin Tide (bønnebok).
Der møder hannem Bendit Rimaardssøn,
hans Skæben vare hannem ikke blide.
God Morgen, god Dag, liden Milde Alf,
du est saa modig en Herre.
Men blifver du Kongens Fange i Dag,
ikke staar Landet disverre.
Ikke saa er jeg Mindre Herr Alf,
du tør det ikke vente.
Jeg er en liden Messe-Dreng,
skal Viin for Præsten hente.
Men Bendit kjente ham allikevel og anga ham, med det sørgelige resultat vi kjenner.
To år etter henrettelsen ble hans levninger på foranstaltning av svogeren Tore Håkonsson tatt ned av steilene og ført til Tønsberg, hvor de skal være begravd. Vi vet ikke hvem Mindre-Alvs hustru var, men han skal ha hatt et eneste barn, datteren Kristina, som ble gift med Rane Jonsson.
De to brødre Erik Torsen og Kristen Torsen Lerskall var meget begavet i flere retninger. Erik Torsen har skrevet «En Sang om Sommerens Komme», datert 7. mai 1816, som i 1972 sammen med andre håndskrivne dikt ble funnet i boet etter Søren Berg. Diktet synes å være blitt til under innflytelse av Christian Braunman Tullin's kjente dikt «Maidagen» fra 1758. Dette viser at de to Andebu-brødrene har fulgt med i de toneangivende litterære strømninger. Vi gjengir nedenfor tre strofer av sangen (etter Per Thoresens artikkel «Et dikt og en kiste» i Vestfold-Minne 1973):
Nu kommer deilig Sommer blid,
Med sin Fornøielse herhid,
Naturen det saa laver,
Alt skifter om sin Klædedragt,
Og tåger paa den grønne Pragt,
I Marker og i Haver.
En Lærdom dette Syn mig er,
O, henrykt af Forundringer,
Jeg ud paa Jorden skuer,
De deilige Blomster springer frem,
Ei Salomo saa ud som en af dem
Udi sin Kongeskue.
Jeg tænker: er du her saa skjøn,
Lar du den usle Jord saa grøn
Og frugtbar for os være,
Hvad maa da ikke være der
Hvor Englers Glands Guldbolig er,
Opfylt med Glans og Ære.
Hans Holt var født på Nordre Holt i Andebu i 1796 og døde der i 1885. Han var en meget kjent kjøgemester og spillemann, og han diktet mange viser. Den mest kjente er «Den gamle og den nye verden». Vi gjengir her visen i den form den er meddelt av Anna Kjæraas i «Vestfold-Minne» for 1938. (Kristian Gallis hadde fått den oppskrevet etter en gammel kone ute i Hedrum.) Holt skildrer her hvordan det var i gamle dager, det vil vel da si slutten av 1700-tallet.
Dænn gamle og dænn nye værden. En frædæskvæll som jæ satt å luræ
en tanke kom mæ så snodi for,
jæ tænkte på åssen jæ har turæ,
jæ tænkte på disse gjestebord.
Jæ snakkær gamælldags kan du væll høre,
æi etter noter mi tale går.
Men uta sangen du ske få høre
åssen di brukæ de i tiæ før.
I gamle verdens hensvundne daer,
som gamle følk kan færtelle om,
da var væll ongdommen mæire glae
som bån tesammen di sprang da om.
De var da ongdommens største glede
å gjøræ moro om søndæs kvæll.
Æi notebokæ var da te stede
å hæller inte et urøddi stæll.
La gamle høræs som godt kan hugse,
di gamle trur jæ æi lue vil.
Da brukæ mannfølkæ gule bukser
som var vel beredd uta gode skinn
å spånæ ut over bukselåræ.
Endel å brukæ færloræ hår,
dertil en krumkam som var poleræ,
å pisk i nakken sku rækti stå.
Når jentæ fryktæ ho skulde fryse,
så var de jentenes vinterdrakt:
Æi kardians trøie å fløiens kyse,
samt ullne luver og stoppæ stakk,
ja store luver og snoræ lomme,
å lommelåsen var skjønn å blank.
Men di blæi rægnæ iblandt di gromme
å hadde frierær så tykt som hamp.
Når gutten skulde te jentæ bæile,
ja, gifte sæ kan du væll færstå,
da var det sjellen han gikk alæine,
en spursmann måtte nå me ham gå,
å snakke måtte han fysst me jentæ
å spøre måtte han mor å far.
Der me en daler han visst færtente,
han sa nok gutten var en dykti kar.
Å jentæ svaræ væll «ja» kanhenne,
å te færsikring tokk gutten op
et slavannshus som var a di pene,
å jentæ giver ham derimot
to hoseband som var dæili flettæ
a bomullsgarn bådde rødt å blått,
å lange duskær hang i hvær ende
som prydde læggænne ganske godt.
Hvad retter blive på bordet satte, jo, et mjælkefat me fløiten på.
Dertil æi lefse som var dæili bakæ,
en primost måtte nå langsme stå,
å øll i bollen som gikk å bruste,
å flæskeskinkæ var fæit å go,
å lange stokkær på ilden lyste,
færr pæisen midt utti stuæ sto.
Når så de lakkæ te brøllopskvællen,
en mængde følk da tesammen kom,
å fast te gølve blæi bole slaget,
der såes mat utti hvært et rom.
Æi pons, æi kaffi, æi tevann bruktes;
de bruktes kuns blandt dænn høie stand.
De stærke ølle kunde tørsten slokke,
di drakk å sloges hver enda mann.
I gamle verden da spøkri rasæ
da levde tussen dænn gamle grå,
å ulekællær å busebassær
di møtte følk utti hvær æi vrå.
Man tole neppe om nattæ faræ,
færr spøkelser utti væien lå.
Man måtte nøie sig tåge vare,
dænn æine hørte, å dænn andre så.
Nå har vi hørt om dænn gamle tiæ,
nå snur vi om på dænn nye vis.
Om nye skikkær jæ nå ske skrive,
dænn gamle værden færtente pris.
Lad gamle følk bruke gamle skikkær.
Gid landet blomstre og stå i flor!
Hvær få dænn del som er ham beskikkæ,
så længi han er på dænne jol!
Nå kleder bonden sæ som de fine,
di høge modær di passær på.
Di høge modær så høgt opstiger
så høgt som himmelens skyer gå,
me blanke hattær og blanke knappær,
å blanke støvlær og blanke sko,
å vri'ne luver me flettæ snorer
å kledeskjolær å me hanskær på.
En vennli hilsen da minne kjære,
forsvunnen er nå dænn gamle ti,
tebake man dænn æi kan kalde,
færglømt er møie, færglømt er stri,
færglømt er fader, færglømt er moder,
færglømt er venner å slektninger,
færglømt er søster, færglømt er broder,
færglømt er sorger og gremmelser.
l = tykk L.
En annen av Hans Holts kjente viser er den som nå følger:
Kaffevisa.
Kaffetiden oss påminder, lukten alt for nesen står,
og enhver som sig indfinder,
nu til kaffebordet går.
Kom da, brødre, la oss drikke
medens kaffe er at få:
Mange ønsker sikkert dette,
men må uten kaffe gå.
Sorg og savn jeg følte ikke når min viv mig kaffe gav.
Kaffe, kaffe vil jeg drikke,
til jeg bæres til min grav.
Jeg vil min familie bede:
Skriv min gravskrift simpelthen:
Her hviler en som drakk av glede:
Her hviler en tro kaffevenn.
På 1800-tallet var man ikke så nøye med å skrive av etter hverandre og trykke viser («skillingsviser») som ble solgt blant folk. Det ble f. eks. solgt flere viser utgitt for å være av Hans Holt, da hans navn jo var viden kjent og god reklame, men noen av disse visene viste seg senere å være forfattet av andre, men ble brukt av Holt i hans gjerning som kjøgemester. Folk trodde da at han hadde diktet dem selv.
Når det gjelder den visen som vi gjengir nedenfor, «En ny og meget smuk Vise», så finnes den som skillingstrykk, datert Andebo, i. April 1869 og undertegnet H. G. Holt. Det ville da være rimelig å tro at Holt var forfatteren. Sigurd H. Unneberg viser imidlertid i en artikkel i «Vestfold-Minne» 1939 at Holt ikke selv kan ha diktet visen, men har overlevert den muntlig etter en annen dikter, telemarkingen Tormod Knudsen Borgegjorde, som har den i samme form i sin lille diktsamling «Blandede Rimerier», utkommet i Skien allerede i 1846. Men Holt, som var kjøgemester i utallige begravelser, hadde bruk for et stort «repertoar» av sanger som passet ved slike anledninger. Han kunne dem utenat, og kanskje har han ikke engang alltid husket hvor han hadde dem fra. Hos Borgegjorde er overskriften «Tanker paa en Kirkegaard». Det som slår en er visens høye kunstneriske nivå og så den ting at både titel og innhold stemmer forbausende overens med diktet «Elegy written in a country church-yard» («Sørgedikt, skrevet på en landsens kirkegård») forfattet 1742 av den kjente engelske forfatter Thomas Gray (1716—71). Dette diktet var meget populært og ble spredt i oversettelser til andre europeiske språk, og det kan meget vel ha kommet til Norge som en dansk oversettelse eller være blitt oversatt direkte i Norge. Her følger den trykte skillingsvisen:
En ny og meget smuk Vise.
Forfattet af
H. G. Holt i Andebo pr. Tønsberg,
Mel.: I Rosenlund under Sagas Hal.
1. I som spadserer saa tankeløs om, Blandt disse hensvundne Grave; O, il ei saa hurtig, men tænk Eder om, I deraf Anledning kan tage, At agte paa Tidens forskjellige Kaar, Og Dødens usporlige Veie; Endel bortfalder i Barndommens Vaar, Endel først paa Alder'ns Leie.
2. Du, som formedelst din Stand er paalagt, I Armod din Tid at hendrage, Misund ei den Rige sin Stads og sin Pragt, Vær ei i din Ungdom saa plaget; Men brug din Selvundelse vel, Da kan du naar Dødsbudet kommer, Faa Ro i dit Bryst, med en tillidsfuld Sjel, Gaa frem for den høieste dommer.
3. Du Rige, i Verden som stadselig gaar, Brug ikke din Rigdom forgjæves; Betænk at os Alle en Dag forestaar, Paa hvilken til Regnskab du kræves; Vær ikke saa glad og forlibt i dit Guld, At Mammon din Sjel skal beskygge; Du maa dog som Andre forvandles til Muld, Og Ormene tjene til Bytte.
4. Du Pige som Roser paa kinderne bær, Lad Stolthed dig ikke Vanære; Betænk at din Skjønhed forgjængelig er, At Ormene kan dig fortære; Læg dig ikkun paa Stadighed Vind, Som mere din Skjønhed bepryder, Da kan du naar Døden skal blegne din Kind, En stor Høiagtelse nyde.
5. Du Yngling som vandrer saa ilsomt den Vei, Paa hvilken Forlystelser blinker; O, stands dog, stands, en eneste Gang, Betænk dog at Døden dig vinker. Ja mangen i Ungdommens blomstrende Aar, Er hastig ved Døden bortrevet. Kanske alt forinden en Time forgaar, Kan du faa dit Reisepas skrevet.
6. Du Gamle som kryber saa tungt ved din Stav, Mod Døden du længselsfuld ile; Ja snart i din kolde, men fredsomme Grav, Du snart skal nedsænkes til Hvile. Der samles vi atter, der gjemmes vort Leer, Der standser vor Kummer og Møie; Paa hiinsides Graven imøde vi seer, Et skjønnere Land for vort Øie.
7. Vor naadigste Konge som Septeret bæ'r, Gud krone hans Alder og Dage; Vi glædes og frydes, vi lever jo her, I Ro og fredsomlige Dage. Vel høres Klager for trykkende Tid; Thi mange har meget at sige; Men Spørgsmaalet er: «Hvem er Skylden deri?» Tænk over du Fattig og Rige.
8. Naar Øiet der lukkes, saa vindes en Skat, Som Døden ei magter at bryde; Thi da tager Sjelen den Salighed fat, Saa himmelske Aander sig fryde. Da hilses med Palmer og Lillier i Haand, Seer Gud paa sin Herligheds Throne; Friløses fra Støvets forkrænk'lige Baand, Da skjænkes os Seierens Krone.
En annen kjent sang av Hans Holts repertoar er den følgende, som ble meget brukt i begravelser:
En Aftensang.
Mel.: Hvor deilig skal Guds Kirke staa.
Een Dag jeg nærmere nu veed, Jeg er min Grav og Evighed;
Jeg veed jeg gaar al Kjødets Vei,
Men Dødens Time veed ei jeg.
O! at hver Dag maa bruges saa,
At vi kan Livsens Krone faa.
Til Hvile stunder Hver og Een,
Gud veed, om vi seer Morgenen;
Thi vi idag gaar karsk og rød,
Imorgen ligger syg, ja død.
Hver Aften du til Hvile gaar,
Gjør op dit Regnskab, — sov derpaa.
Vel lukker Søvnen denne Nat,
Saa mangt et Øie, træt og mat;
Thi Verden skjænker kuns Uro,
Blandt Folk som her paa Jorden bor;
Men først i Gravens stille Bo,
Hos Frelseren vi finder Ro.
Naar da den Time bryder frem,
Naar samles skal de Dødes Been;
Vi maa udraabe: «Gud er stor!»
Hvor findes nu det Muld, den Jor',
Som gjemte Adams Kjød og Been,
Vi veed det ei, kun Gud aleen'.
Som en prøve på Holts replikkunst og evne til å rime på stående fot gjengir vi følgende, som er meddelt av Anders Skjelland:
Hans Holt var i Tønsberg med et bordlass og gikk inn i en forretning for å kjøpe tobakk. Ekspeditøren kjente Holt og visste at han var god til å rime. Og han spurte da om ikke Holt kunne lage et vers om ham. Holt så på ham litt og så sa han:
Kan du inte dikte og rime,
kan du lissågodt sittæ hime.
Jæ tor'nte ha det derre røe håret
fær hundre daler i året.
Fær rødt og blankt
det skrepper langt,
kommer jæ nærme,
så fatær jæ værme.
Å ske jæ si som sant,
så har jæ ældri sett styggære fant.
Det var inte mange ordæ,
men nå får jæ reise med di herre bordæ.
Fra Hans Holts sønn, Ole Christian Hansen, er oppbevart følgende brev til Kristian Gallis:
«Det skulde være interessant, om avdøde fars virksomhed kunde bli omtalt litt i Andebu historie; thi jeg mener han var for sin samtid en fremragende personlighed iblant legfolket, ikke alene i sin hjembygd, men i de 30 kirkesogne hvor han blev søgt som kjøgemester og talsmand ved begravelser og brylluper, har de gamle som kjendte ham, for mig sagt, at han var helt umistelig. Ofte stod presterne ved siden av ham, naar han talte ved ligbaaren, men han var aldrig forknyt, og i de store lag hvor vildskapen sommetider vilde tage overhaand, forstod han at lægge en demper paa, saa det vendtes til latter istedenfor til slagsmaal; thi naar far talte maatte de høre paa ham. Sammenlagt begravelser og brylluper hvori han var, blir nok summen nogle tusinde. Engang spurgte presten Otterbech ham, om han vilde bli skoleholder og kirkesanger i Høijord, men dertil havde han ikke lyst, det var vel for stille liv for ham. Han skrev en meget pen haandskrift og hadde en ypperlige sangstemme. Hans viser om Tomas og Knut, den gamle og den nye verden, kaffevisen og mange andre findes kanske hos gamle folk, ellers er de vel gaat tapt. I de siste aar skrev han flere sange af religiøst indhold, men jeg har ingen af dem. I muren under fars vaaningshus paa Holt stod en sten, hvorpaa han havde uthugget et vers som han havde digtet...
Reine pr. Klop st. 17/12 1915.
O. C. Hansen.»
**********
Fra Jacob Næss fikk vi ca. 1965 en vise som ble sunget julekvelden i hans hjem i Høyjord. Det er sikkert en meget gammel vise, og vi gjengir den her slik som han sang den for oss:
Et lite bån går omkring vårt hus,
me tre vangiljer å et voksljus.
Der sat jomfru Marjæ, ho sat å sang,
å bokæ hadde ho i si hand.
Sønnæ ske ei i huse gå,
å sørjæ ske ei fær dørnæ stå.
O, Gud bevare oss frå ell å vann,
o, Gud bevare både kvinne å mann.
Dæn skulle vi sjunge tre gonger hvær julekvæl, sa Jacob.
Følgende vise skal være sunget av Johan Skjelland:
Jæ hadde kjærring, å hu hette Sara,
prottan, prottan, faleli o lei,
å drukken som oftest var 'a,
hikkon faleli o lei.
Om manda'n gikk mann' a skauen etter kjeppar,
prottan, prottan, tratteli o lei,
om tisdan så la'n dem i bløyta,
hekkon faleli o lei.
Om onsda'n så tok han de kjeppan' itor bløyta,
prottan, prottan, tratteli o lei,
om tosdan så dengte han kjærringa,
hikon faleli o lei.
Om frædan så daua kjærringa,
prottan, prottan, tratteli o lei,
å vel gjorde de som begrov 'a,
å hoikkon falleli o lei.
Ikke alle vet at Lorens Berg, ved siden av sin gjerning som lærer og lokalhistoriker, også hadde en fin poetisk åre. Vi gjengir derfor nedenfor et par av hans leilighetsdikt:
Gamle Per Trolsaas.
For alvor Per har kvelda,
og dagsverket er slut.
Naa la han seg til hvile,
den gamle Kodalsgut.
Du lo, naar sola straala,
og yrket dit gik godt,
du lo, naar regnet sila,
og arbeidet gik traatt.
Ja, lang og varm og trabel
var arbeidsdagen din,
du tok din dont i verda
med lyst og freidig sind.
Aa ta i, det var leksa
du blei en mester i,
aa holde ut, var konsta
du øvde al di tid.
Du oppe var med sola,
naar faulen sang i top,
om klokka lå i lomma,
du tok ho sjelden op.
Ja, sat det nogen tylvter
i bygda rundt som Per,
vi hørte mindre suting
om priser, skat og ver.
Og plaugen skar i teigen,
og harva beit og reiv,
og Trina kom med kornet
til kake og til leiv.
Men Per, den blide gubben,
blei baade harm og stri,
om han traf vinglerier
mot bibelboka si.
Og øksa sang i lia,
og bækken ga dig dram,
og Svarten maatte filte,
for lasset skulle fram.
For Per, den sterke kjempa,
i bringa var han mjuk,
om kroppen hadde helsa,
var sjela syndesjuk.
Han villig knepte hender
og bøgde ydmyg kne
for himlens far og frelser,
og vannt sig sjælefred.
Han snakka med Vorherre
som baanet med sin far,
og venta trygt paa himlov,
naar tida ute var.
Da han fik graahaarskrona,
og kinnet skrukna til,
og armane blei trøtte
— da vekste Pers's smil.
Saa kom den sisste svemnen,
og livsdagen var slut.
Sov godt der under tuva,
du gjeve Kodalsgut!
Lensmannsvise.
(Tilegnet lensmann Anton Bjørndal.)
I bygda er lensmann den høgaste mann,
staar over alle andre i stilling og stand.
Med loven i hand traar han myndig fram,
og di som ikkje liter, faar bøtar og skam.
Og folk i bygda veit i fraa ældgammal tid,
at det er trygt og rolig naar lensmann er blid,
men mange blir paa anken, naar høre di faar,
at lensmann med skrukker i panna gaar.
For har han faat spurlag paa en skarvastrek en stann,
han selar paa Brona og hektar sin mann,
og møter han motstand, tar han handjarna fram
— og fanten blir føielig og mjuk som et lam.
For enker og farlause lensmann er som far;
han lyser til aksjon og seler det di har.
Og blir det no tilovers, di lier ikkje nød,
da faar di det klypevis til daglig brød.
Di fleste som døyr, er naa smaafolk og fant,
men det kan jo slompe paa gode folk iblandt;
da kommer lensmann villig til arvinganes bu
og deler det mellem og med dem, maa du tru.
Ja lensmann ordnar smaat og stort av bygdefolkas nød:
ei slaasbikkje faar bøtar, og tjuven vann og brød;
har jenta faat et lausebaan, han finder baanefar
og arveret faar ongen, og mora bidrag har.
Vil noen sele gaarden, han trygt til lensmann gaar,
da veit han at handelen for alle rettar staar.
Skal gamlefar og gamlemor ha opholdskontrakt,
maa lensmann sætta lovlig form paa det som blir sagt.
Og lensmann har di alle i bygdane rundt,
og dygtige karar som vel er dem unnt.
Ja gi di alle passar saa godt i hver sin baas
som Bjørndal her i Andebu passar for os!
Mekkel Rønningen (dvs. Lorens Berg).
(Ordtak, værmerker, regler og gåter.)
Alle kjenner vi igjen et ordtak når vi hører det, men det er vanskelig å forklare hva ordtak egentlig er. De er blitt kalt «folkets visdom», og de er blitt avslepet gjennom hundrer av år.
Vi har tatt med en del ordtak, regler og gåter (spurninger) som er kjent og brukt i bygda. Noen av dem er kanskje på vei ut av språket, mens nye kommer inn. Det skapes stadig nye ordtak, noen har kanskje ikke fått sin endelige form enda, men gjennom bruk blir de avrundet og forbedret. Noen av dem har også både enderim og bokstavrim. Som eksempler på ordtak kjent i mange land kan nevnes: Lyde og lære er ungdommens ære, Like barn leker best, Det er ikke gull alt som glimrer, osv. Folk brukte mere ordtak i gamle dager. De unge kjenner og bruker dem lite. Ordtakene hører til samme grein av folkeminner som eventyr og sagn, og som de har de vandret fra land til land. De er blitt oversatt og forandret litt, slik at de passer i det miljøet hvor de brukes. Når det likevel er så at ordtakene kan fortelle noe om lynne og egenart i et lite samfunn, så skyldes det kanskje særlig formen de har fått og utvalget.
Ordtak.
Dæn er lett å lokke, som etter vi' hoppe.
De' ske sterk rygg te å beræ go'e da'er.
De' en sparær fær eien munn, går i både katt og hund.
De' er ingen lørdæ' uten solskinn, og ingæ jente uten frier.
Sist i sekken ske fysst itor.
Ja, de' var grætt! Ske' jæ ligge me' gutten, så ske buksæ 'a!
Øllbågæstøyt og ænkemannssørj varær like længi.
De' høller ei stønn, sa mann', han limæ me' sputt.
Jæ er like gla' jæ, sa gutten, han satt og gråt.
En ventær inte fær længi på en go' dule.
Kjæringæ kan ause ut me' sleivæ de' mann' kjører him me gampen.
Nå er vinter'n hæll-lidd, fær nå snudde bjønn sæ', sa di nå' di snudde sæ' me' di hvilte.
Har du en uvenn, så gi'n en høstgris.
En går inte færbi dæn stein' en ske støyte sæ' på.
De' er fær seint å snyte sæ' nå' nesæ er borte.
En ske'nte skue hunden på håræ og fanten på fillene.
Stammær du, så juer du, gullkær du, så spyer du.
Ælle månnær drar, sa musæ, ho pissæ i have'.
Dæn agælaus lever, dæn ærelaus dør.
Nå luræ jæ dæ godt, sa mann, han spellæ me' blindemann'.
Mann og kjæring lærer hina'en inte å kjenne før di har iti opp ei skjeppe sælt ihoppes.
Ny sønnævind er like kæll som gammæl nordævind.
Han kommer 'a tissnok, dæn som ske hængæs.
Levæ i håpe' som kjettæ ve' skåpe'.
Ufærsøkt du'er inte.
Ske du te sjøss, må du væræ kvikk som en elding og brænnt som en dævel (sagt
av O. Vegger).De' besste er godt nok.
Ongdommen rasær, sa kjæringæ, ho hoppæ over i' hælmstrå.
Takk ske du ha, godt ske du få, vundt ske du ællder slite.
Dæn ugudelige har mange plagær.
Mange maurær om én mærk, og enda blei mærken fær sterk.
Du ske'nte se på jentæ på kjørkebakken, men i møkkædyngæ.
En lever 'nte længi a' ei pen kake.
De' blei som å ha ull og mjøl i én påsæ.
Kjøpe på børj og betale me' sørj.
Smedens mær og skomaker'ns kjæring går jamnæst uten sko.
De' skriker inte de' romme' som tomt er.
Én onge er som ingen, og to er som ti.
Frædæ'sfrier'n får ældri nei, men sjelden ja.
Dæn som vi' kjøpe ællt han ser, må ofte gråte nå' andre ler.
De' er langt dit, sa mann', han pekæ på må'en.
De' er langt fram, sa kjæringæ, ho så sæ' tebars.
Nå' solæ går ne' i vest, da ærber dæn late best.
Fælls slør sin eien herre på hælls.
De' er rå' me' dæn pølsæ som er fær lang.
Sjølgjort er velgjort, om de' inte er meir enn hællgjort.
Møe vi' ha meir, å fa'en vi' ha fleir.
Dæn dovne dreng og dæn værme seng, di skiljæst nødi' att.
Jo visst sa jæ smør, sa kjæringæ, ho dreit i kjærnæ.
Store ord og flæskefett sitter 'nte fast i hælsen.
Te fleire kokkær, te være søl.
En kann'te vente meir enn tre mærker tællj a' en trebokk.
Uslingen vant, sa dæn som lå under.
Sende bo'n på by og gå sjøl på ny.
April groe kommer ingen te go'e.
Nå er de' værste gjort, sa gutten, han hadde fått på sæ' buksæ om mårræn.
Nå vi' jæ'nte stelæ meir, trur jæ da, sa tjuven, han fækk en stælen flæskebetæ i hælsen.
Korten rapær, og fanten tapær.
De' er fleire flekkete bikkjer enn præstens.
En ske'nte gjøræ sæ' te bikkje fær i' bein hæller.
De' er ingen krok om erteåker'n, sa di nå' ongæne gikk en sving etter noe di likæ.
Store framslag gjør lange bakslag.
Far er mester over mor, og mor er mester over mei, men jæ er mester over katten, læll, sa gutten.
De' står som bygg i Odælen (dvs. det står godt, gildt).
De' er morro læll, sa Olæ Vitt, han satt på låbbruæ og fiskæ. (Iflg. Martin Hvitstein skal det være forvansking av Lågæbruæ, for der rakk ikke snøret ned i vannet.)
Tusen takk fær mat og kaffi og ællt sammen, sa gutten, han hadde fått grøt og mjælk.
De' kan bli fær møe a' de goe au, sa mann', han fækk møkkælasse' over sæ'.
Dæn som er slien te en tosjelling, blir ælder en daler.
Di pellær inte småsild i buksene på hannom (dvs. de lurær inte hannom).
Jæ hetær så i ansikte', de' er noen som snakkær om mæ'.
De' er godt fær ællt som er unnagjort, sa mann', han åt mårræmaten kvællen i fyrrivei'n.
De' er tissnok å lette på hatten, nå' en ser mann'.
Dæn som inte sparær sjellingen, får seint daleren.
Sællt og brø' gjør kjakæn rø`
Trur jæ da, sa gutten, da ostebetæn glapp.
Gamle katter leppjær au søt mjælk.
Rødt og blankt skrepper langt.
Stort hue og lite vett, styggære fant har jæ ælder sett.
Bare bok gjør ingen mann klok.
Du får vente, sålængi du er jente, se'æ ske du få dæ' en rauhåræ svenske.
De' er akkeratt som hår på en svenske og fjør på en katt.
De' river ivei, sa mann', han kjørte te kjørkæ på hærvæ.
Stort ske ha stort og lite ske ha lite, sa reven.
Ingen veit hårre harræn går, sa mann', han sætte snaræ på take'.
De' er godt fær allt som er unnagjort, sa mann', han dængte kjærringæ to gonger om lørdæn, så han slapp om søndæn.
De' er lett å spå en dø' mann feig.
Gassgivær hønelort, tar igjen og gir bort.
De' byner godt, sa jentæ, ho fækk tre kyssær i kjørkesvalæ.
En gjesp er en gap, enten er'n sulten hæller lat.
Gjespen går mannimællom, som høggær'n går grendimællom. De' gikk i mæ' som sur mjælk i katta.
Noen likær moræ og noen dåtteræ. så blir di gifte, begge to. De' svir i dæn uskyldi'e, sa fa'en, mor hans ga'n ris.
Jæ sitter som på ei hekkle, sa kjæringæ, fær mann min datt a' brønn før jæ gikk.
Nå blir jæ både full og mett, sa kjæringæ, ho duppæ grøten i brænnvin'.
En lærer så længi en lever, og de' siste er å gå sakte.
De 'er lett å beræ andres sørjer.
De' er'nte bra, de' som byner fær godt.
De' er ræ'skappen som gjør de', sa mann', han flådde mæræ me' navær'n.
Tobakksjellingen kommer a' sæ' sjøl.
Tukt hjælper, sa Kari lægg, ho dængte rokken sin.
Te'lagingæ er værst, sa gutten, han skulle ha ris.
De' er'nte så grætt, sa mann', han fækk bekk i håre'.
De' er'nte godt å hølle de' en inte har i handæ.
Dæn som færiter sæ' tre gonger om da'n, er sjelden frisk.
De' er rå' fær ællt, så ner som fær dau'en.
Kjennskap gjør vennskap.
Han står i som en punnær (eller: Han er så du'li som en punnær).
Dæn som sår pæeng, høstær ærmo'.
De' to veit, de' veit ti.
Klokskapen kan en løyne, men inte dommhetæ.
Møe skrik og lite ull, sa mann, han kløffte grisen.
Te meir en røre i lorten, te meir luktær'n.
Nå' en gir mat te fræmmene, så gir en mat te sine ængne langt borte.
Nå' øpplefrøe' er vendt, er Sibilles spådom endt.
Elden er en go' tenær, men en stræng herre.
Flyæne kråke finner i' kønn, sittæne kråke finner ingen ting.
Der traff du de', sa mann', bikkjæ beit i trebeine'.
De' ske'nte møe te før de' næggær (dvs. småstikker), sa trølle', de' fækk en grannækongle i auæ.
De' er'nte store grisen, før han slør krull på rompæ.
Nå er ællt i orden, og pissepåttæ midt på borde'.
Ælle ting ske hende, før værdæ tar ende.
Sju års slaveri går som en røyk, i måræ er de' ællt andre da'n. Tjuv trur åtte ælle mann stæler.
Dæn som inte vi lye, må lie.
De' er nå bann i mei au, sa kjæringæ, ho hadde iti opp ei hæll gorro.
De' går 'a i Soten, de' inte Svarten vi' ha.
Fette' og froæ flyter ællti' ovæpå.
De' er en overgang, sa reven, di vrængte skinne' a'n.
De' går væl de' hærre au, sa fa'en om be'dan.
Villæste fållæn blir beste gampen.
De' kommer gråt etter knesælåt.
Dæn stein som rullær, vekser de'nte måsæ på.
Kjettæ krorær værst like før ho dauær.
Stå og glo som ei ku mot ei rau' låvedørn.
Gå over bruæ, så slæpper du å va.
Ingen blir full-lastæ før han ske gifte sæ', og ingen fullrosæ før han er dau'.
De' er lissa umauli' som å drekke grøt a' en buttel.
Han kreker som ei lus på ei tjærestikke.
Du er så vønnin som Hasåskjettæ, ho satt på grinæstølpen juleda'smårræn og
skreik at di skulle måkæ etter katt fær 'o.
Nugg inte på mæ fyrri brøllåppe', jæ veit 'a å du vi'.
De' kåstær fær en fatti'mann å levæ her på jord,
åm han bare ske sættæ åpp i' skjol.
Har'n no' te vægger, har'n ikkje no te tak,
så står'n i snøføykæ å høgger ve' like rak.
Når de hørte gauken første gangen om våren, var det viktig å legge merke til i hvilken retning de hørte den:
Østæ giljæ,
vestæ viljæ,
nord någauk,
sø' sågauk.
Dvs., hørte en gauken i øst, skulle en bli gild, få bra med penger, hørte en den i vest, skulle en få viljen sin; hørte en den i nord, skulle det snart dø noen i grenda; og hørte en den først i syd, skulle det bli god avling av det kornet en sådde.
En sur månndæ gjør ei bli' veke.
Frædæ'n er en snik, som inte er vekæ lik.
Fint ver om skjertosdæ'n gir tør plauenn.
Fint ver om langfrædæ'n gir møe klægg dæn sommær'n.
Frædæ'sver er søndæ'sver.
Tili' påsske gjør hard sommær.
Dryper de' a' kjørketårne' kjynnesmessda'n, så blir de' godt år.
Østæ glette gjør våt hette.
Nå' de' var svarte rennær på vanne', så blei de' meir rængn.
Nå' solæ trekker vann, blir de' rængn.
Nå' de' seiler skommhattær på elvæ, så kommer de' flomm.
Stor ring rundt må'en spår lite rængn hæller snø, liten ring spår møe.
Nå' de' rængner under prekæ, blir de' rængn heile vekæ.
Nå' sulussæ flyr etter bakken, blir de' snart rængn, nå' ho flyr høgt, blir de'
go'ver.Nå' fluæ er nergånes, så blir de' rængn.
Nå' rængnskvipen skriker, blir de' rængn.
Mauren bærer in æggæ sinne imott rængn.
Nå' katten hæller bikkjæ iter gras, blir de' rængn.
Ku og gamp ristær sæ mott rængn.
Ask før eik gir steik, eik før ask gir plask.
Nå' de rimær på uthusvæggen, så en ser støllpereisingæ utvendi', blir de' enten mildt hæller au stor snø.
Er de' kalt i vekæ fyrri påsske, så høller de ve' te pinnsti'. De' hender at en kan høre Kjæræfossen (i Lågen) heilt te Andebu. Sånn som vere' er tre'æ da'n etter en har hørt Kjæræfossen, sånn ske de' bli i tre veker.
Får vi inte pinnsevete, kommer mange bo'n te å grete.
Mars me' sett skjægg lokkæ bo'næ under vægg.
Nå' tørdivel'n surrær om kvællen, blir de' pent ver.
Nå' hønene gir sæ' te å gå ute i rængnver, blir de' langvari'.
Nå' sirissæ synger felt om kvællen, blir de' pent ver da'n etter. Sånn som vere' er Jakåp Våtthatt-da'n, sånn ske de bli i tre veker.
Rængner de' Sjusåvær-da'n, ske de' bli rængn i sju veker.
Nå' de løngner seinhøstes, blir de' lite snø og møe hållke om vinter'n.
Er jannuar lei, blir febbruar være.
Nå' snøen kliner sæ' på kvisstær, gardær og støllpær, så går'n snart igjen.
Nå' vintergatæ er dåttete, så blir de' fleire snøær om vinter'n. Nå' nordlyse' kommer tili' om høsten, så blir de' mild vinter. Nå' gampen ristær sæ me' sellæn på etter han kommer in om kvællen, så blir de' uver.
Bærer di rivæ på akslæ i slåtten, så blir de' rængn. (En skulle bæræ ho i handæ.)
Tosdæ's færandring står ikkje frædæ'n åver.
Ingen lørdæ' uten solskinn å ingæ jente uten frier.
Så høg som tistillen er i høynæ, så høg blir snøen om vinter'n. Er de' møe rångneber, blir de' en våt høst.
Er jannuar mild, blir febbruar snillære.
Nå kommer mars me' sin kælle rass.
Mars er ældri så kæll, han gjør jo veien hæll.
Dæn vinden som blåser 3. påskeda'n, dæn blåser te pinse.
Går hundeda'ene in me' vete, går di ut me' rængn. Går di in me' solskinn, går di ut me' tørke.
Nå' bekkene går fyrri Marimess (24. februar), så vi' di stå etter (dvs. så fryser di te' igjen).
Klåkkæ ett er jæ mett,
klåkkæ to lappe sko,
klåkkæ tre bæræ ve',
klåkkæ fire spellæ på lire,
klåkkæ fem bæræ hælm,
klåkkæ sæks steike flæsk,
klåkkæ sju slakte su,
klåkkæ åtte måle patte,
klåkkæ ni ut å fri,
klåkkæ ti passe sængeti',
klåkkæ elve åm de' trængs,
klåkkæ tøll sletts inte længer.
Jæ tænkte på de' åm måndæ'n,
at jæ skulle gå te dæ åm tisdæ'n,
å be dæ åm onsdæ'n
å kåmmæ te mæ åm tosdæ'n,
å hjælpe mæ åm frædæ'n,
fær jæ har 'nte ti' åm lørdæ'n,
fær jæ ske te kjørkæ åm søndæ'n.
Linæ å Olæ, di var i' par følk.
Di hadd' ingæ gryte, di kokæ i en hølk.
Hølken var jisten å suppæ rant ut.
Linæ åpp gjennom pipæ,
Olæ etter me' svipæ.
Hans Frans Kælvedans,
lå i myræ,
lakke på kyræ,
kåm en lapp,
åt'n åpp,
kåm en stut,
dreit'n ut,
så blei Hans te en fatæklut.
Præsten å præstens datter, klåkkær'n å klåkkærn's kjæring gikk på en vei. Di fant et reir me' fire ægg i. Di tok ett hver, men læll blei de' ett igjen. Åssen kunne de' ha sæ'? (Præstedåtteræ var gift me' klåkkær'n.)
Å er de' som er vått om de' er ældri så tørt? (En vått.)
Å er de' som jæ kan, men inte du kan? (Sittæ på fange' dett.)
Å er de' som står på borde', tener sin herre både natt å da å iter sæ sjøl? (Lyse'.)
Vem går i la'e å inte ruslær? (Månen.)
Å er de' som står i roæ å spriker me' kloæ? (Sopplingen.)
Å er de' som går rundt å gjør ægg? (Slipesteinen.)
Å er de' som går å går å ældri kommer te' dørnæ? (Klåkkæ.) De' står en mann borti bakken me' rau' knapp i nakken, ti still dæn som veit de', hans navn har jæ sagt. (Tistillen.)
Å er de' fær i' vinterveksi tre som står me' rotæ opp å toppen ne'? (Istappen.)
Lapp uttæpå lapp, lapp innæpå lapp å lapp langt inn i Lappland. (Kålhue'.)
Å henne blei dæn fyste spikern slii i kjørkæ? (I hue'.)
Svarten står i stuæ å lægger rompæ på take'. (Åmmen.)
Går på bein, står på stein, klyver hønn å tutær i. (Toppen, dvs. hanen.)
Lille Trille lå på hylle, lille Trille slo sæ sunn. Ingen mann i dette land lille Trille bøte kan. (Ægge'.)
De' satt 17 trostær i et tre. En skyttær kom å skaut 5. Å mange satt de' igjen? (Ingen.)
Vem er de' som tar ælle følk i handæ? (Dørnæklinkæ.)
På grunn av Andebus noe avsides beliggenhet holdt folk der lenge på gamle skikker. Ved livets høytider, slike som barnedåp, bryllup og begravelse beholdt de stort sett disse skikkene helt fram til slutten av Annen verdenskrig. Og når det gjelder livet til hverdags, så var det også sterkt tradisjonsbundet like til omkring 1950, da den rivende utvikling på det tekniske plan skapte en hel omveltning også der.
I det følgende gir vi endel stoff som kan belyse skikker og arbeidsliv i eldre tid. Det bygger på opptegnelser av Ole Bråvoll, Oscar Bergh, Kristian Hynne, Arne Gallis og andre informanter. Arne Gallis' stoff gjengis på dialekt, slik det ble fortalt av hans bestefar Anton Bjørndal engang i 1930-åra.
Før barnet ble døpt, var det om å gjøre å verge det mot ombytting av de underjordiske. Derfor sydde de en sølvtoskilling til båndet i den ene enden av lista som de reivet med. I vuggen måtte det ligge en salmebok, helst ved hodet til barnet. De måtte ikke ta barnet ut før de reiste til kirken.
Når det hendte at en unge ble forbyttet, så kunne de ikke se det på ham i førstningen. Det viste seg ikke før han var så stor at de skjønte det manglet noe på vettet, og da så de det på ansiktet. Byttingene ble minst like godt stelt med som andre unger.
Det var greit med navnet til den første gutten og den første jenta, for gutten ble oppkalt, med hele navnet, etter farfar, og jenta likeens etter mormor, neste gutt etter morfar og neste jente etter farmor. De andre barna ble oppkalt etter andre slektninger som var døde.
Dersom barnet ble syk før de kunne få det til kirken, ble det hjemmedøpt.
Nære slektninger ble tatt til gudfar og gudmor eller faddere. Til faddere tok de gjerne ungdommer. Barnet skulle helst være i kirken under hele gudstjenesten. De satt bak i kirken med barnet.
Kristian Hynne fortalte at da han ble født, hadde bestemor hans vigslet vaskevannet til den nyfødte med en glo som hun hadde oppi vannet. Når de sydde klær til den nyfødte, hadde de reiv og list. Den siste var et ca. 6 tommer bredt og ca. 1,5 m langt tøystykke, som ble virret hardt rundt bena på barnet, for de gamle trodde at bena ble krokete dersom de fikk utvikle seg fritt. Listen ble kantet med kanteband, helst røde. Korset i den spisse enden var av samme band eller noe bredere rødt tøy. Midt i dette sydde de inn en liten sølvmynt. Det var vigsel. Mora måtte ikke gå noen steder før barnet var døpt, unntagen til kirken, og ungen måtte aldeles ikke ut før dåpen. Bestemor til Kr. Hynne gikk til kirken etter barseng, og da måtte hun sitte helt bak i kirken. Hun skulle ikke skrifte eller noe slikt, men dette var gammel skikk, og den ble kalt «å gå åtti kjørke».
Guttene hadde frakk før de ble konfirmert også, så sid som hendene rakk, men til konfirmasjonen fikk de nye hjemmevevde vadmelsklær med lang frakk
og krummede langstøvler. Da fikk de halvskjorte med nedbrettet snipp og slips. Før det hadde de bare hatt halsklut eller skjerf. Jentene fikk ny hjemmevevd verkenskjole av mørkt tøy, den var sidere enn før, og nytt hodetørkle. Både gutter og jenter fikk ny salmebok, gjerne med beslag. Ellers var det ingen gaver. På kirkegulvet sto de etter rang. Stor gave til presten eller det å være framifrå flink, kunne forandre noe på det, slik som med Lovise Jensen, Tolsrød. Hun var av enkel slekt, men sto som nr. 1 i 1881.
Når guttene og jentene hadde stått til konfirmasjon, tok de ut på tjeneste, dersom de ikke trengtes hjemme. Lønna var liten, men så hadde de kosten. Ifra gammelt hadde guttene i lønn en kledning av vadmel eller annet hjemmevevd tøy, et par sommerbukser, et fyriskinn, ei striskjorte, gjerne støvler og sko, og så 6—10 daler i rede penger. Lønna steg med alderen og tiden. I 1880-åra fikk en fullvoksen kar opptil 20—25 daler i året. Ei fullvoksen jente hadde ifra gammelt i lønn en sau, en verkenskjole, en nauthårsstakk, en serk, sko og støvler, lapping av skoene og 3—5 daler i rede penger. Det var bare hos presten, lensmannen og Ole Abrahamsen Bjuerød at tjenestefolkene bodde for seg selv i drengestua, ellers var de som en av familien.
Etter høyonna var det lauving. Til små gårder med lite hjelp kom da både tjenestefolk og andre ungdommer i «lauvdunning». Etterpå var det dans.
Når tyttebæra var røde på den ene sida, begynte «jentenes kvelder», og de varte til vinternetten (14. oktober). I den tiden fikk jentene arbeide for seg selv om kveldene med å strikke og sy. Månen gikk lavt i de månedene («haslesmygen»), det var lange skygger, og også av den grunn var det fint for dem som ville besøke jentene. Etter vinternetten arbeidet jentene for husbondsfolket om kveldene også.
Mange ganger sa folk: Det har vært et «heng» imellom dem helt fra barndommen. Et heng kan komme over unge mennesker senere også. Det viser seg som særskilt godt vennskap og lyst til å være sammen. Dette blir så til kjærlighet og giftermål.
De som tjente sammen ble sjelden gifte med hverandre. Kanskje de så for mye til hverandre i hverdagslaget. De fleste traff hverandre i kaffelag, låvemoro, brylluper og slikt.
Nattefriing ble tålt av de fleste. Mens det var «jentenes kvelder», var det lett å ta seg fram. Det var ikke sporsnø og sommetider månelyst også. Da ble «haslesmygen» til nytte. Var ulykka ute, kunne de bli nødt til å gifte seg, men ellers kunne de gå forlovet i flere år. Når tiden kom, spurte de foreldrene om tillatelse, og det fikk de trolig som regel. Nattefrieriet endte av og til med barn uten at det ble giftermål. Barnebidraget ble alltid betalt til lensmannen, aldri direkte til barnets mor.
Noen hadde «spursmann» til å fri for seg. Spursmannen gikk somme tider alene, somme tider i følge med frieren. Et gammelt ord sier: «Frædæ'sfriærn får ældri nei, men han får ikkje kommæ igjen.» Men det er vel ikke sikkert noen rettet seg etter det. De fleste gikk nok lørdagskvelden. Da som ellers varslet det ulykke hvis de møtte et kvinnfolk, særlig hvis hun hadde forkle på seg, og det hadde de jo nesten støtt, så nær som i kirken. Når de kom fram, ble de traktert med mat og drikke. Folkene i huset skjønte nok fort hva ærend de kom i. Spursmannen førte ordet. Etter å ha snakket om været og utsiktene for årets avling, slo han frampå om jenta og for et høvelig parti det ville være om de to kom sammen. Og så la han ut det beste han kunne om gården, slekten og frierens dyktighet. Dersom foreldrene ikke hadde noe imot giftermålet, ropte de på jenta, hvis hun ikke var tilstede, for å høre hennes mening. Var det så at hun var enig, var saken avgjort. Men ville ikke jenta ha frieren, så prøvde foreldrene vanligvis ikke å tvinge henne til å ta ham mot sin vilje. Ville hun ikke, er det ikke sikkert gutten tok seg så svært nær av det heller. Det var en som sa: «Vi'kkje ho lissa gjenne som jæ, å gjenne lett gjennære au, så kan det væræ.»
Når det ble lyst for noen, het det: De var på stolen i dag. Da var de festa, hun var festmø og han var festing. Huldra var så etter festinger at de måtte være varsomme med å gå alene ute. Anders Ellevsrød ble helt omsnudd etter han hadde møtt huldra nede i Torpenga en kveld han var festing. Når trolovinga var godkjent av begge foreldrene, holdt de trolovingsgilde i hjemmet til brudgommen skulle bli. Da var det bare gutten og jenta og begge foreldrene som var sammen. Etterat det var lyst for dem, holdt de festerøl i hjemmet til bruden skulle bli.
Bryllupet ble som regel holdt hos brudens foreldre, som også kostet det. Dagen var gjerne fredag, og det var to dagers bryllup. Han som skulle være kjøgemester, ble brukt som båmann også. En ukes tid før bryllupet gikk han rundt til bålaget og til slektninger og venner av brudefolket og innbød dem til bryllupsfesten. Båmannen hadde gjerne en bestemt innbydelsesformel, som han sa fram.
Dansende par og spillemann. Detalj fra høgsetestavle fra Lakskjønn. Nå på Norsk Folkemuseum.
Fot. Norsk Folkemuseum.
«På brud og brudgoms vegne er jeg nu kommen i dag med så mange hilsninger til alle husets beboere, og jeg har den aktverdighet at innbyde store og små, gamle og grå, alle som kan krype og gå, til bryllupshuset. Bryllupet er bestemt til førstkommende fredag kl. 10 precis. Må de alle være samlet og være så vennlig at drikke fort, ti tiden den er kort, og så deltage med vårt ærede brudepar til kirken og således hjem til brudehuset for at hedre brud og brudgom på beste måte, og så tage eder til rette av alt som der bydes og tage til takke med hvad som kjellermann, kokk og spillemann formår. Og ingen må gå av dem som kan stå, førenn tønnen er tom og tappen er tørr, og da går vi dit hvor vi har været før. Så er de velkommen, godt folk! Farvel!»
En kortere variant skal ha lydt slik:
«De må komme, store og små, alle som kan krype og gå, og få det huset formår, lyst og leik, sø og steik.»
Første bryllupsdagen ble bruden pyntet i et særskilt rom, i eldre tid med bringesmekke og krone av sølv. Det var ikke mange som hadde krone selv. De lånte av dem som hadde. I Trolldalen har de oppbevart en slik krone ned til vår
tid, etterat det ble slutt med å bruke den. Bruden skulle ikke se seg i speilet den dagen, og ingen skulle se henne før de reiste til kirken. Bruden måtte ikke være alene etterat de var kommet tilbake fra kirken. Brudeparet skulle holde hverandre i hånden, eller i det minste være i nærheten av hverandre hele den første dagen. Kristian Hynne fortalte at hans mor hadde fått fanget fylt med mat da hun ble pyntet til brud. Det var forat hun aldri skulle komme til å mangle mat i sitt hus.Musikken, helst klarinett og fele, sto ute og tok imot gjestene med en slått. Det var en særskilt kar som tok imot hestene og stelte dem. Hans Holt (1796 til 1885) var gjerne kjøgemester i alle større bryllup her i bygda og til dels i nabobygdene også. Kjøgemesteren red først og styrte brudeferden (bruli`n). Før de dro, skjenket han alle sammen og sa: «Det har vært gammel skikk her hos oss å ta med en dram til kirken,
men i da' er de' så pent et ver,
at jæ tænker vi tar'n her.
Dæn har vi så pent under vesten,
han søns ikkje verken fær klåkkær'n hæller præsten.»
Så satte de seg opp i salen, kjøgemesteren først, så spillemennene, så brudeparet, deres foreldre, de andre skyldfolka, og til slutt de andre gjestene etter stilling og rang. Kjøgemeteren ordnet rekken og sa: «Nå får dikann ri etter som jæ rir fyri,
åsså får di væræ færsikti' me' bruræ,
så di ikkje rir ho 'a,
fær de' er'kje sakt at vi ida'
kan skaffe bruggommen dæn bruræ han vi' ha.»
Så bar det i vei. De spilte en slått for hver gård de for framom. Der hadde folk samlet seg for å se på brurefølget (bruli'n), og noen skjøt med børse til ære for brudeparet. Ved kirkeporten i Andebu står det to høye steiner som kanskje ble brukt til gapestokker i gammel tid. Der bandt de hestene til brud og brudgom. Brud og brudgom gikk sammen inn gjennom kirkedøren og satte seg på hver sin side, hun med brudepikene på kvinnesiden, han på mannssiden med brurenuggen (forloveren). Etter vielsen gikk brudefølget rundt alteret og ofret til presten og klokkeren. Hjemturen gikk i samme orden som før, men nå var det ikke så mange tilskuere («skå'erær») eller så mye skyting.
Når brudefølget kom hjem, spilte musikantene i tunet mens gjestene gikk inn.
Brudgommen gikk rundt med skjenk til alle. Så fikk de det travelt med å få gjestene til bords. Brudeparet satt i høysetet, brurenuggen og fedrene til brudeparet ved siden av brudgommen, hans far nærmest; mødrene ved siden av bruden, hennes mor nærmest. Alle hadde like god greie på hvor de skulle sitte som kjøgemesteren, og de ville nok gjerne sitte så høyt oppe ved bordet som de hadde rett til, men likevel måtte kjøgemesteren både dra og skyve dem fram.
Hans Holt begynte gjerne med bordbønn, og holdt så en liten tale. Den tok til med noe religiøst, så slo han over i en muntrere tone og sa:
«Di må ta te takke me' de' huse' færmår,
enten de' blir suppe hæller kål.
Så får di'kje væræ færtryten
om suppæ sku' væræ lett tynn,
fær ho har'kje sett værken ertær hæller gryn.
Men jæ tænker di finner noen klompær,
store å små, ettersom de' slompær.»
Kjellermannen ordnet med ølet. Han tappet det i ei lagget ølkanne, som var smal øverst og bred nederst og tok en to—tre potter. Han skjenket i krus, som ifra gammelt var lagget, men i senere tid var de av steintøy med tinnlokk. Brudefolket hadde særskilt fint krus. Det kunne være av steintøy med roser på og med sølvlokk. Kr. Møyland hadde et slikt med en sølvdaler på lokket.
Etterat alle hadde fått mat, ble stua ryddet til dans. Først var det brudedansen. Da skulle alle karene danse med bruden, og alle jentene med brudgommen. Det ble ikke så mange svingene på hver, ellers ville det blitt for stritt for brudefolka. Den som ikke danset, fikk en annen til å danse med bruden for seg. Når brudedansen var over, kom de inn med et stort brett med punsj, og så sang de:
Å, dette skal være vår bryllupsskål, hurra, hurra!
Å skam få den som ikke
vår bryllupsskål vil drikke.
Hurra, hurra, hurra!
Ved det siste hurra'et slapp de det store brettet i golvet så det skrall, og folk hoppet høyt. Og så begynte de å danse for alvor. Når det begynte å mørkne, kom skå'eræne (tilskuerne). Brud og brudgom gikk ut og viste seg for dem, og ungdommen skjenket dem som kom fram til trappen.
Ifølge Kristian Hynne fungerte båmannen alltid som kjellermester (kjellermann). Han bar opp ølet og skjenkte ved ankomsten, og var ellers til hjelp for kjøgemesteren.
Kjøgemester, kjellermann, kokk og hjelpekokk hadde inga lønn, men ved avskjeden skulle gjestene fra hver gård gi dem en mynt. Det skjedde på den måten at én tok dem i handa og takket for seg, og pengestykket skulle da være gjemt i handa og ubemerket gli over i handa til den andre. Det virket smakløst når det — i senere tid — ble gjort på en mere synlig måte. Før var det alltid mannen fra hver gård som ga denne betalinga, senere ofte kona.
Brudepar ca. 1900.
Kristian Hynne fortalte dette om bordplaseringen i selskaper før i tiden: Når bålaget var bedt sammen til selskap, visste enhver nøyaktig hvor hans plass ved bordet var i forhold til de andre. Plaseringen fulgte en bestemt rangordning, og gud nåde den som ikke respekterte denne ordningen. Det var en meget stor fornærmelse mot den som eventuelt ble fortrengt fra den plass som tilkom ham. Øverst satt de som hadde fullgårder, så tredungsgårder, så halvgarder, og endelig de med ødegårder. Innenfor hver rangklasse kunne så nabo- og slektskapsforhold spille inn. Alikevel måtte ingen uten videre gå og ta sin plass. Det var kjøgemesterens sak å få hver gjest til bords og på riktig plass, og det skulle skje under stor nøling og motstand. Ingen måtte av egen fri vilje komme forrest i rekken eller langt framme ved bordet. Ingen måtte vise at han kjente sin plass.
Kjøgemesteren måtte gripe fatt i hver enkelt og nærmest med makt dra ham framover til hans rettmessige plass. Det kunne ta betydelig tid å folk til bords. Som eksempel på dette fortelles det om et selskap i Dalshagan for over hundre år siden, at der var det en av gjestene som drev dette så vidt at han gjemte seg bort. Til slutt fant de ham under låven, og kjøgemesteren måtte krabbe ned til ham, dra ham fram og få ham inn og til bords. Konene satt visstnok ikke ved siden av sine menn, men på den andre siden av bordet, eller kanskje ved et annet bord. Også de fulgte sikkert rangordningen. Ved Kristian Hynnes konfirmasjon satt det to kvinner på mannssiden, men bare det var påfallende nok.
En forsynlig bonde hadde gjerne liggende ferdig bord til likkiste, så de hadde å ta til når det ble bruk for det på gården eller i grannelaget. Det var gjerne mere vondt for materialer da enn nå. Når én var død, lukket de opp vinduet forat sjelen skulle slippe ut. De stoppet vegguret forat den døde ikke skulle gå igjen. Så hengte de noe over det store speilet og laken for vinduene. De la en kobberskilling på hvert øye på liket forat de skulle holdes igjen. De fikk to eldre kvinner i nabolaget til å pynte eller legge bort liket. To eldre karer bar liket ut på låven, hvor det ble lagt på en lem med krakker under. Det fikk en salmebok i hendene, og et laken ble lagt over hele liket. Da lå det på likstrå.
Kista ble gjort av en snekker i nærheten. Den ble malt med hornlim, vann og knust trekull eller steinkull. Det siste var regnet for det beste, for da blinket og glimtet det så fint. Svøpet var etter gammelt hjemmevevd av bomull eller lin, og somme steder brodert med valknuter til pynt. (Ellen Sofie Stein sa at moren, Karen, hadde et slikt svøp liggende.) Så fort kista og svøpet var ferdig, ble liket lagt i kista av dem som hadde lagt det bort.
Imens fikk folk i huset det travelt med å bestemme likferdsdagen og hvem de skulle be. De fikk en båmann til å gå med bud tre—fire dager før likferda. Båmannen gikk i bolaget og ellers i bygda. Var det slektninger eller gode venner som bodde langt borte, ble det sendt ilbud. Bålaget omfattet dem som hadde jord eller skog som grenset opp til innbyderhusets eiendom; i våre dager er bålaget blitt noe mere begrenset.
Når båmannen kom inn, ble han stående ved døra med lua under armen og hendene foldet, mens han sa fram følgende innbydelsesformular:
«Jeg har i dag en sorgens, men vennlig hilsen fra sørgehusets vedkommende, og på deres vegne har jeg i dag at innbyde familien til begravelsesdagen, som er bestemt til førstkommende torsdag, om de vil være så vennlig at følge avdøde til hans siste sovekammer og hvilested, og fremdeles følge med til sørgehuset igjen for at hedre og overvære det siste minne etter den avdøde og tage til takke med hva som huset formår. Samlingstid kl. 9. Således er de hjertelig velkommen. Adjø.»
Folk i huset fikk hjelp av naboene med å slakte, brygge, vaske i hele huset, bake (både brød og kake). De lånte kopper og kar hos naboene. Bord og krakker måtte de låne hvis de ikke hadde nok selv. Et par karer måtte på kirkegården og grave. Senere, fra ca. 1880, kunne en få kirketjeneren (som derfor også heter graveren) til å gjøre det. Han fikk 2 ort for en grav for voksne. Da gravde han over igjen også.
De som la bort liket kom sammen og bandt kranser. Det var gravmyrt til å legge på kistelokket, og kranser av barlind og granbar, eller bare granbar, til å legge på golvet omkring kista på likferdsdagen og til å spikre opp over og på siden av utgangsdøra. De satte opp granbusker til allétrær fra døra tvert over tunet. Kokka, en øvet bygdekone, kom dagen før likferda.
De som skulle i likferda sendte sending. Det var lefse, hjemmebakt brød, smør el. l. De som hadde det slik, presset smøret i en utkrotet form, så det ble mønster på det. Sendinga ble lagt i ei sendingskurv. Kvelden før likferda (sendings kvelden) ble sendinga båret fram av ei jente og en gutt eller en av delene, ettersom det passet, og ettersom sendinga var tung til. Det var de på gården som ikke skulle i likferda, som gikk med sendinga. De ble traktert med hjemmebrygga øl, dram, mat og kaffe.
Ifra gammelt bandt husets folk krans av gravmyrt og annet til å legge på kistelokket. Kr. Kr. fortalte at da han var ung (i 1870-åra) begynte også noen andre å komme med slike kranser. Folk sluttet stort sett å sende mat, og kranser kom isteden. Etter hvert er det blitt nesten for mye kranser, og i det senere har en del begynt å gi sukkerbrød eller kringle isteden. De hadde oftest for lite blomster og grønt, vinterstid ihvertfall, og så fikk de litt hos naboene. Men det var likevel ikke så enkelt, for det måtte ikke finnes rødt i en likkrans. Den skikken hang i til omkring 1900. Da begynte de med litt svakt røde blomster. Etter hvert ble det flere og flere og rødere og rødere blomster, og i løpet av endel år var det blitt aller finest med gilde røde blomster i kransene.
Når gjestene kom, sto det et lite bord i svalen med øl, brennevin og kaker. Kjøgemesteren sto og tok imot med skjenk. Så fikk de plass ved langbordet, så sant da alle fikk rom i én bordsetning. Langbordet var satt sammen av slabord med duk over. Gjestene fikk servert mat og kaffe.
Sommerstid var det pyntet på låven der liket sto med et bord med to lys ved hodegjerdet. Taleren sto ved høyre side av kista. Han holdt en andakt, sa noe pent om den avdøde, og alle sang fra salmeboka. Til slutt sa taleren: «De får være så snild å dekke liket.» De to kvinnene som hadde lagt bort liket, la svøpet over det, og de som skulle bære ut, la på lokket og spikret det til. Deretter sang de en salme alle sammen. Så tok de samme to som hadde lagt bort liket, hver sin stake med brennende lys og gikk først ut. De pleide da å ta det merke at dersom lysene sloknet fort, så ble det snart nytt dødsfall; sloknet det høyre lyset først, ble det en mann, sloknet det venstre først, ble det en kvinne. Taleren fulgte bak lysene og sang alene til kista kom på vogna eller sleden. Deretter gikk familien og slektningene, og så de andre. En av grannene kjørte liket i gange hele veien og gikk med (dvs. til fots ved siden av vogna).
Ifra gammelt gikk hele likfølget til fots. Det var lang vei ofte, fra vestre Andebu var det en halv mil og mere å gå til kirken. Der likfølget kom forbi, pleide de å strø opphakket granbar over veien til ære for den avdøde. Noen satte granbusker på begge sider av veien også. Når det led på, løp tre av følget foran. To av dem skulle ringe, og den tredje stå i kirkegluggen og varsle både når ferda kom, så de kunne begynne å ringe, og når de kom til graven, så de skulle slutte. Dette ble det slutt med da Johannes Gusland ringte så den store klokka gikk i stykker omkring 1880. Siden har graveren ringt. Når de hadde heist ned kista, sang de en salme, og så hadde de jord over. Dersom presten skulle forrette ved graven, tok han en daler for det. Når han kastet jord over etter prekenen en søndag senere, kostet det en halv daler.
Rike og fornemme folk ble tatt inn i kirken. Det kostet to lange og tykke alterlys til en pris av 4 ½ daler. På siden av hvert lys var det en stor rund papp-plate med sorte kanter og de første bokstavene i fornavnet og etternavnet på den døde. Lysene sto i alterstakene og ble brukt til alterlys senere. Navneplatene satt på hele tiden. Når det kom et nytt sett lys, ble det gamle lagt bort i ei kiste på kirkeloftet. Den sto tidligere i sakristiet.
Når alle var kommet tilbake til sørgehuset, sto middagen ferdig. Kjøgemesteren hadde da sin fulle hyre med å få folk til bords. Han måtte passe på å få familie og skyldfolk til den døde øverst ved bordet, så gårdbrukere etter størrelsen på matrikkelskylda på gården, deretter husmenn, så tjenestefolk og til slutt lauskarer. Karfolka satt på den ene siden av bordet, kvinnfolka på den andre, i samme orden. Middagsmaten var suppe, kjøtt, poteter og flatbrød.
Likferdslaget varte opprinnelig både to og tre dager. Men da formannskapslovene var kommet i 1837 og presten Otterbech ble første ordfører, så ville han ha slutt på tredagers likferdene. Det var enighet om at tre dagers likferd og bryllup førte til unødig ødsling, og det ble bestemt at slike lag måtte vare bare én, høyst to dager. Det ble fastsatt bøter for å holde på lenger. Dette var det første vedtaket i herredstyret i Andebu. Men skikken var så fastgrodd at det tok lang tid før det ble helt slutt med tredagerslagene.
De som hadde begått selvmord, ble etter gammelt gravlagt ved hjemstedet, helst der de hadde tatt livet sitt, om det f. eks. var i skogen. Senere ble de gravlagt i nærheten av kirken, men utenfor kirkegården. De fra vestre Andebu ble således gravlagt ved den store boka. I vår tid fikk de komme innenfor kirkegårdsmuren, men de måtte ikke bæres gjennom porten. De ble tatt over vestmuren og gravlagt i det nordvestre hjørne av kirkegården. Kirkeklokkene ble ikke brukt, og det var ingen krans eller taler. Så sent som i 1870-åra var dette hjørnet foraktet, og graveren kastet bord og annet avfall dit. Gravene der ble ikke pyntet. Da presten Pedersen døde, ble han gravlagt der etter eget ønske. Hans grav ligger under de store asketrærne, og siden er stedet blitt helget og pyntet.
Etter Oscar Bergh.
Det var store forberedelser til jula. De begynte alt omkring 25. november. Og jula varte lenge. Det var gjestebud i hver gård nesten hele jula igjennom. Det vanket mye av toddy og dram. På gårdene hadde de kjøpt inn 4—10 potter brennevin. Flere kjøpte sammen 40 potter, og de delte gjerne brennevinet kort før jul. De fikk det billigere når de kjøpte i stort. Prisen var oppimot en mark potten. Litt fransk brennevin måtte de også ha, det kostet godt og vel det dobbelte. Julaften ble det gjerne skutt et skudd før de gikk til bords. Alle på gården skulle spise sammen. Bordet skulle ikke røres etter måltidet. Det skulle stå slik til juledags morgen. Om morgenen så de etter om noen hadde vært der og forsynt seg. De tenkte nok på om noen av gårdens underjordiske kunne ha vært på besøk. På en av Sønset-gårdene satte de julaften en ljå i høyladet, og de gikk rundt hovedbygningen med glør i et fat. De sopte også asken inn i skorsteinen julaften. Sto det så neste morgen merke som av en fot med tåa utover, skulle én i huset være feig.
Det var alminnelig å gå julebukk. Det kunne være julebukkfølger på opptil 20 stykker. De fikk øl eller dram og også kaker, hvis de ikke var altfor mange. Ingen måtte gå fra en gård i jula uten å ha fått skjenk. Fikk han det ikke, så
sa de at han bar jula ut. Alle skulle holde seg hjemme julaften og førstedag, hvis en da ikke skulle langveis på besøk. Og selvsagt skulle flest mulig i kirken førstedag.Skjærtorsdag og langfredag skulle også alle holde seg hjemme. Det skulle herske stillhet på gårdene. Men det hendte jo at ungdommer langfredags morgen dro til naboen og ga en eller annen ris, langfredagsris. De skulle ha dårligere mat de to dagene. Det hendte at de natt til langfredag la en utstoppet figur i sengen, Gullmunn.
Det ble brent sankthansbål. Ungdommen kom sammen til moro ute. Det fulgte ofte mye fyll og atskillig slagsmål med.
Lett a' vært ifrå gamle da'er i Annebu.
Etter Anton Bjørndal.
Annen da' jul å annen da' påsske skulle di ha milju: di braut tynnbrø' i et fat og hadde kjøttkraft åppi.
I gamle da'er brukte de øl te mårræn, før de fækk kaffi. Ve elve-ti'æ var de' du'el (dugurd), da fækk di havremjølsgrøt og tykk mjælk, og di åt ælle a' ett fat. Etter du'eln var de' lett kaffi. Mæddæ'n fækk di ve tre-ti'æ, åm såmmær'n var de' lett seinære, de' var kjøttmat hæller stækt flæsk og havrebrø'. Åm kvælen var de' havremjølsgrøt igjen, de' var ve' åtte-ti'æ. Da gvøllde di ofte grøt som var igjen ifrå du'eln, åppi et anæ fat, hadde tykk mjælk åver å åt a' de'. Da far (dvs. Olæ Hælstvedt) var liten, hængte di skiene (dvs. skjeene) sine på en spiker på væggen hæller i en sprekk. Kniv brukæ di, men inte gaffel te værda'ssbruk.
Dåp.
Di var felt rædde fær at ongæne skulle dø før di blei døft. De' hendte ongæne blei byttæ, å en trøllonge, en bytting, lagt i sta'nn. De' var ei kjæring her som hadde gått på dans før fær ongen var døft, å så hadde ongen blitt bytt. De' var ællmindeli' me åppkælling: sånnesånn' blei åppkællæ etter bestefar'n. Nå' ongæne kom him ifrå dåpen, skulle di læggæs i sængæ, å lå di længi uten å skrike, blei di snille.
Brøllåpp.
Bruggommen brukæ ofte en te å fri fær sæ. Her i Annebu blei han kællæ «spursmann».
Di brukæ brurekrone — jæ sansær åtte Linne Rønningen hadde brurekrone.
Te brøllåpps ba di, utenom skyllfølk å venner, bå'lage', de' var di som hadde traer hæller skau som gikk imott hinann. Som regel hadde di' en bå'mann i vært grannelag, å han ramsæ åpp ei lang lekse nå' han skulle be følk.
Tenestjentene på gårdæne kom me' «sending» da'n fyrri brølloppe'. De' var kake, i ælmindeli'het hveitekake, som blei kjøft i by'n, å smør. Den kvælen blei kællæ «sendingskvælen», da ba di te sæ spellemann å guttær, så sendingsjentene kunne danse.
Åm mårræn brøllåppsda'n blei gjestene møtt me' mussikk. Her i Annebu hadde di noen flinke spellemennær som var me' i kjørkæ å sto på galleri' å spellæ sælmene — di hadde jo'nte orgel i dæn ti'æ.
Rængn varslæ riggdom å snø fatti'dom.
Tebars ifrå kjørkæ brukæ di å ta en lett a'en vei, di gjorde små svingær nå' de' gikk an, åppom Møyland å sånn.
Brurefølkæ drakk fysst a' et beger, å så kom turen te di andre. Da blei en tællærk sendt me', så di kunne lægge pængær i dæn («gi i skålæ»). De' var i ællmindeli'het en dale'. Mennæne la i skålæ fær heile husstanden sin, dærsen fleire a' dom var me'. Da sa'n at han drakk fær dom å nevnte kjæringæ å ongæne ve' navn.
Åm kvælen bynte di me' bruredansen, å da skulle brur å bruggomm danse fysst aleine å så me' ælle gjestene. Fysste dansen ga brureparet spellemannspængær, å så ælle di andre. De' var to tællærkær åppå hinann', å fær vær gong én ga, tokk kjøgemester'n å tømte ifrå dæn øvæste å ne' i dæn andre, så di kunne se 'å møe vær ænkelt ga. Di som skulle væræ lett te kare', ga ei mærk.
I gammal ti' varæ brøllåppe' i tre da'er. Andre da'n bynte di me' stæbbedansen. Da skulle di ha tak i en som hadde liggi me' ei jente åm nattæ. Han måtte sættæ sæ på en stæbbe midt på gølve', å så skulle di andre danse rundt'n. Dæn andre da'n skulle bruræ ha annen drakt. Som regel blei ælle gjestene så længi brøllåppe' varæ. Fysst i seinære ti' blei de' no færskjell på de'.
Na' brurepare' fløtte te de' nye hime', var de' et lite gjestebå', som di kællæ «himkommærøl». Å de' var au et «festærøl» nå' de' blei lysst fær brurepare'.
Et brøllåpp i Vestre Annebu.
Fær en hundre år sæ hæller så sto de' et brøllåpp på en gård i Vestre Annebu. De' varæ i tre da'er, å de' var flusst åpp me' mat å drekke. De' var meire tak i gjesteboæ før i ti'æ, veit du. Stuene var større å romsli'ære, å følk hadde ikkje så mange tinger, de' var ikkje så fullt me' krimskrams som nå fær ti'æ.
Kjø'mester i brøllåppe' var Hans Hølt, en kjent Annebu-såkning som i mange år var i di meste brøllåpper å likkferder her i bygdæ å fær en stor del i bygdæne heromkring au.
Blant brøllåppsfølke' var au gamle Jakob Bull på Kjelle. Hver høst kom'n hit te' bygdæ å dreiv harræjakt å skytteri. De' går de' orde' åm'n, ætte han var en fredeli' å snill mann å et godt men'skje. Bull hadde vankæ møe i brøllåppsgården, å di sier ætte han ga tøll store søllskier i bruregåve.
Spellmennær i brøllåppe' var Ivær Reppesgård og Abra'm Gubben. Da de' lei på, skulle bruredansen gå. Nå ville Bull au fram å danse. Men han ville ætte di skulle spellæ springdans. Ja, spellemennæne strauk åpp, å Bull å søster te' bruræ kom fram på gølve' å tokk te' å snurre å svinge sæ. De' var færunderli' så go' Bull var te' å danse springdans, å Gunhild, ho kunne, veit du. Følk som sto omkring å så på måtte færundre sæ over å fint å longnt de' gikk. En kunne nesten ikkje høre di var ne'att me' beinæ sinne. Da dansen var slutt, færteller følk, gikk Bull fram te' mussikantræne å ga dom fire hælldalerær i spellmannspængær.
Hans Hølt blei sjuk der åm kvællen, så di måtte kjøre'n him. De' siæs ætte de' var de' siste gjestebo'e han var kjø'mester i. Han hadde et framifrå godt lag te' å væræ kjø'mester. Han var morrosam å ælvårlig om'ina'en, var flink te å synge å go' te' å hølle tale ve' brøllåpp å' i likkferdshus, å kunne få følk te' å le å gråte når'n ville. Han diktæ au fleire viser å åndeli'e sangær. Noen a' dom blei i si ti' trøkt å selt utover bygdæne. (Etter Kristian Gallis.)
Dø' å likkferd.
I gamle da'er hadde di hælm i sængæne. Datt de' noe hælm på gølve' så de' blei som et kørs, skulle de' spørs dø'e.
Dærsen noen klæmmte beine' sett mællom dørnæ å dørnæstokken, skulle de' spørs dø'e.
Tokk to i dørnæklinkæ me' en gong, en uttæte å en innæte, skulle de' spørs dø'e.
Dærsen én gikk ut åm julaften, me' han hadde fysste grøtbetæn i kjæfften å gikk tre gonger rundt husæ å så gjennom vindue' på dem som satt å åt, fækk'n se dem som skulle dø snart, sittæ uten hue ve' bordet.
Nå' noen var dø', skulle di dekke spæilær å klokker, å noe hvitt skulle hængæs fær vindue'. Di måtte bestandi brænne likhælmen.
Bestefar (Arne Hælstvedt) hadde sagt at nå' han skulle dø, måtte di inte sættæ knappenåler i liksveipe'.
Stanæ hesten før fær di hadde kjørt ut a' eiendommen nå' de' var begravels', skulle de' snart kommæ lik etter ifrå samme huse'.
Sjølmorderær måtte di inte ta gjennom porten på kjørregården. Di fækk inte klokker hæller. Længer tebars fækk di slett inte lov te' å begrave sjølmorderær på kjørregården. De' var en søllater (soldat) på Skoli som skaut sæ, å da blei di eni' åm at like' skulle begravæs midt i delet mællom Skoli å Gjelsta', å de' skulle feiærn gjøræ. Søllatern hadde skyti sæ på lofte' på Skoli, å der kunne di se blo'flekken i take'.
Kast.
Nå' de' var noe di kunne sættæ åpp, et pent tørkle, ei klokke hæller noe a'næ som følk gjenne ville ha, så gjorde di kast fær å skaffe sæ pængær. Så kastæ di tærningær åm tingen, så de' var lissom et slags lotteri.
**********
De' er en mærk me' sæks bein som di kællær såmærk, å dæn kunne di se på vikke så skulle bli best. Var di fremste beinæ længst, blei de' fysste såe' best, var di midtre beinæ længst, skulle de' andre såe' gi best avling, osv.
Dæn som slo dæn siste skåren i høynæ, skulle få gryteskrapæ nå' slåttegrøten blei kokæ.
En skulle inte rakæ in' ælt høye', di skulle ha noe di underjordiske au.
Dærsen jentene fækk noen stråer på rivene sine te slutt, så sa'e di at di skulle ha de' te friærhesten.
Nå' di var færdi' me' slått hæller skurd, var de' slåttegrøt å skurdegrøt.
Dærsen di inte kunne få smør, var de' noe trøllskap, avinnsjuke hæller noe sånt.
Nå' én klæiæ i auæ, skulle'n kommæ te å skrike.
Mot uver kunne følk se nålys («lyktemennær»).
Nå' én hadde blitt «klommæ» («rar»), kunne en a'en gå te en nabogård å sættæ sæ på trommen me' hendæne på ryggen uten å si et ord. Nå' så kjæringæ på gården kom ut, skulle 'o gi'n «klommebetæ», en klining hæller 'å de kunne væræ, dæn skulle dæn klommæ itæ.
Nå' ei jente ville vettæ åm mann' ho skulle få var fatti' hæller rik, skulle 'o sættæ sæ té, ei viss natt, ei torsdæsnatt var de' visst, me' et glas vann, et glas øl å et glas brænn'vin på borde'. Da skulle de' kommæ en mann in' å ta ett a' glasæ. Tokk'n vannglase', skulle 'o få en fatti' mann, tokk'n ølglase', skulle de' bli en rik mann ho fækk, men tokk'n brænn'vinsglase', blei de' en drekkær.
Nå' en gutt kunne få tak i en ørmetægg (dvs. ørmetongæ) på en levænde ørm, å sættæ'n i skjørte' på ei jente han likæ, kunne'n få 'o te å bli færlipt i sæ, sjøl om ho inte hadde brydd sæ åm'n ti'liære. Abram Jakobsen på Hælstvedt var så
felt færlipt i Såfjæ Olsdåtter på Vestigården på Hælstvedt. Bestefar (Arne Hælstvedt) hørte han færtelte han hadde sett en ørm me' han gjette, å så hadde'n lagt en hon over'n. Han kunne godt tatt tæggen, sa'n, men han hadde'nte gjort de'. Di vaksne sa'e, han hadde nok gjort de' likevel. Men Såfjæ brydde sæ'nte meir åm'n nå som før.
Dæn samme Abram'en kom him te' Hælstvedt ei natt å færtelte at da han gikk åppgjennom Leiedæl, gikk de' en mann fyri'n, men han blei nå snart borte. Så spurte di'n om han inte visste hvem de' var. Å, de' var'nte noe å bry sæ om, mente'n. Han trudde de' var Gamle-Erik han hadde sett.
**********
Åm kvællæne dreiv kvinnfølkæ møe me' spinning, karding å veving. Kærrfølkæ gjorde økseskafter å sånt noe.
I neæne måtte di inte slakte, hæller inte måtte di høgge treer te brænne i neæne, fær dæn ve'en som var høggen i neæne, brann dåli'ære.
Nå' di fækk nye hestær på gården, skulle di la dom kommæ in' i stuæ å gi dom brø'.
Nå' di skulle slæppe kuæ, sætte di et tjærekørs over kørsryggen å et i pannæ på kuene.
Nå' hesten fækk tussefletter, var de' visst et godt tængn, fær da skulle de' væræ tussen som stælte me' dom.
Dærsen hestæne blei hølt på veien, så kunne en løfte åpp begslet på hesten å se imællom begslet å nakken, så fækk'n se dæn som hølt hesten. Hestæne te far (Olæ Hælstvedt) blei 'a hølt ve' Døvli-rænnæ.
**********
«Å gjøræ att fær vré.» Kristian Kristoffersen hadde sett Idde Torp gjorde att for vré på ei ku. De var to om det. De leide kua ut på grasbakken. Idde tok en kniv og skar i jorda rundt den foten som var vond. Så spurte den andre: «'Å skjærer du fær?» Idde svarte: «Jæ skjærer fær vré. Tvi, tvi, tvi!» Dette ble gjentatt tre ganger, og hver gang skar hun i jorda i samme skurden. Da det var gjort, leide de kua vekk. Så skar Idde laus det stykke grastorv som foten hadde stått på, tredde det opp på toppen av en kornstaur eller gardstaur. Når denne grastorva var tørr, skulle kua være god i beinet.
Mor til Kristian Hynne fortalte at mor til Kristian Ådne gikk og gjorde korstegn over kuene julekvelden. Kuer og hester fikk ekstrarasjon da. De fikk et kornband hver. Når de var ferdig i fjøset julekvelden, snudde hun seg i døra og sa til dyra: «It vel og trivs vel, kuene mine, fær ikvæl er de' julaften». Så gikk de inn. Hun fortalte visst også at de hugg en kniv i fjøsdøra julekvelden, og hun hadde hørt fortelle at de før malte kors på dyra med en pinne dyppet i tjære.
På kuklavene, som ble laget av brisk, pleide de å gjøre et kors oppå tverrstykket, likeså øverst på ljåorv, på river og i enden av økseskaftene. Far til Kristian Hynne satte alltid kors på slike steder, sikkert uten å vite hvorfor han egentlig gjorde det. Han laget også ski til guttene. De var oljet, men spissen framme var malt. Inni bøyen framme malte han alltid et kors av form som et X (andreaskors). Slike kors var det også på boller, trekoller og på ørene på smørspann. Når mor hadde kjerna og lagt smøret i spann, dro hun til slutt alltid et kors oppå smøret med smørskjea. Mellom bena på korset ble det laget små krumme merker med spissen av skjea. Samme pynt ble satt oppå smøret i de store smørkoppene som ble satt på bordet ved festlige anledninger. Disse smørkoppene var av glass eller steintøy.
Mor til Kristian Hynne var vokst opp på Ådne. Hun husket den tiden da de enda ikke hadde fyrstikker. De gravde glørne omhyggelig ned i oska om kvelden. Gikk varmen likevel ut om natta, var det et uheldig varsel. Den som ble nødt til å gå til nabogården etter varme, måtte framfor alt være rask. Derav ordtaket: «Di flau som di skulle låne værme.»
Bredine Svingen forteller:
Når en svart katt flyr over veien, kan en likeså godt snu og reise hjem igjen, for det blir bare ulykke på turen.
Når de gikk med barselgrøt, kom de gjennom kjøkkenet, gikk bortom skorsteinen og svingte terrinen eller fatet over varmen før de gikk inn til barselkona.
Da jeg var ung, var jeg hos Trina Hallenstvedt og hjalp til med baking til jul. Vi bakte 24 brød, for det skulle vare til «veslejul». Når hun hadde satt brødene i ovnen, tok hun noen kullbiter på brødspaden, kastet dem høyt opp i pipa og sa: «Så høg som så og så tykk som ræva mi,» og så lo hun for å vise at hun ikke trodde på slikt.
Når det flyr et ekorn over veien foran en, betyr det lykke; er det en grå katt betyr det ulykke. Men ulykken kan avverges ved at en spytter tre ganger over venstre aksel.
Oscar Bergh fortalte at i hans ungdom var det enda atskillig overtro. For eksempel, når de laget sopelimer av bjerkeris, gjorde de korstegn når de begynte på arbeidet, og når limen var ferdig, slo de kors med kniven ved enden av bjerkeriset. Han hadde også sett far hans gjorde det.
Som gutt var han en gang med en av Levordsen-brødrene på Sønset og gjerdte (satte i stand gjerdene) i delet mellom Mellomskogen og Høymyrene. Grinda der arbeidet han lenge med. Bl. a. spikret han øverst en gran, som han hadde spisset kvisten til pigger på. Noen meter vestenfor la han ei lang granrå øverst på gjerdet, og et stykke på halvannen meter eller så av den pusset han riktig fint med øksa, så det hverken var bark eller kvist. Råa var blank og fin. Jeg lurte litt på piggrinda og den fine råa og spurte hvorfor han laget det slik. Jo, det skal jeg si deg, sa gamlingen. Hvis huldra bruker grinda, kan hun lett komme til å sette den oppe. Men når hun ser alle kvistene, lar hun den være. Så ser hun den fine råa, og så klatrer hun over der. Og dyra blir der de skal være.