INNHOLD

GÅRDSREGISTER

En av de første kjørbare veiene i Norge var veien fra Drammen til Larvik. Den ble anlagt i 1665. Fra første stund var det bøndene som — under tilsyn av grevenes veimestere — fikk plikt til å holde vedlike denne nye kjøreveien. Abraham A. Tolsrød (f. 1863) kunne fortelle at hans far hadde hørt at før hans tid hadde til og med noen Andebu-bønder hatt veistykker å holde vedlike på Ra-veien. Dersom de ikke etterkom pålegget, ble det leid andre folk til å utføre arbeidet, og Andebu-bøndene måtte betale utgiftene.

De øvrige veiene i Vestfold var nok enda lenge for det meste bare rideveier. På 1600-tallet fantes det ikke et vognhjul på noen gård, sier Lorens Berg. Innen bygda selv hadde regelen fra gammelt vært at hver bonde skulle holde vei og bruer over sitt eie. I 1648 kom en forordning om at veiene skulle oppdeles i veistykker (roter), så hver bonde fikk ett. Veistykket måtte være satt i stand innen korsmesse (3. mai) om våren og mikkelsmesse (29. september) om høsten. Større bruer måtte hele grenda eller hele sognet koste.

Veibefaringene gikk slik for seg:

Fogden eller lensmannen red midt etter veien og holdt tversover hesteryggen en stang, gjerne 8 fot lang. På enden av stangen hang vidje-hanker. Hadde nå ikke bonden ryddet skogen unna på sidene, sopte kvistene hankene av, ja reiv kanskje stangen ned. For hvert «hankefall» var boten 2 skill., for et «stangefall» 8 skill. For dårlige bruer var det høyere bøter.

I 1611 står f. eks. følgende bøter for manglende vedlikehold på sakefallslista:

Lars Sønset, 7 hankefall à 2 skill	14 skill.
For en halv bro og en jordbro uferdig	1 rdl.
Mattis Berg, 9 hankefall	18 skill.
Anders Sukke, 1 stangefall	8 skill.
10 hankefall	20 skill.

 

Sommerveiene ble bare til å ri og gå på. Høy og ved ble om sommeren kjørt på tremeier. Vinterveiene var bedre. Da ble trelasten kjørt fram, og tunge saker fra byen hentet hjem.

Det er ikke så mye vi kjenner til veistellet og veienes tilstand i Andebu i 1600-og 1700-tallet. Men iblant får vi noen glimt, mest i tingbøkene, og vi gjengir noen prøver:

I 1696 tales det i en rettssak om «den brede vei» som går fra Nedre Skoli og opp til Øvre Skoli og Trollsås.

I en sak i 1715 om et omstridt engestykke, «Holmen» under Åsen, sies at engstykket ligger tett ved «veien som går fra syd mot nord, dog noe kroket, og er gårdene Gjermundrøds og Vennelrøds kirkevei».

Bøndenes vedlikeholdsplikt innskjerpes på tinge med jevne mellomrom. I 1712 heter det at «Almuen skal holde Radeveien (dvs. Ra-veien) og andre Vejer ved lige». Og i 1738 henvendte veimester Fladstrup seg til Jarlsberg-greven med anmodning om at almuen i grevskapet måtte holde veiene i stand. Greven befalte så overinspektør Claussøn å assistere veimesteren, således at rotemestrene og bøndene «ei allene forskaffer de fornødne Materialier til Vejernes og Broernes Istandsættelse, men endog besørger Arbeidet forsvarlig forrettet».

På et tingmøte for Andebu almue på Vestre Kverne det følgende år hører vi at tinget var blitt flyttet fra de gamle tingsteder i Sem til Kverne, mot almuens løfte om at veien fra Hesby til Kverne skulle bli reparert forsvarlig «slig at Øvrigheden nogenlunde bequemt kunde rejse did». Veien var imidlertid blitt verre enn før, og var nå «næsten impassabel vaar og høst». Dessuten hadde tingstedets beboere ytret at de ikke lenger godvillig ville holde tingsted. Almuen ble så spurt om de holdt Tem eller Vik for bekvemmest, eller et annet sted der i egnen. Almuen visste ikke å angi andre steder enn disse og var fornøyd med det. Det neste ting for almuen i Andebu ble så holdt på Aker i Sem.

Under storflom var det ofte helt umulig å komme fram, slik at tingmøtene måtte utsettes. Vi finner flere ganger uttrykk som «Flommen havde borttaget de fleste Broer» eller «Alle Broer vare udgaaet».

Utover i 1700-åra ble imidlertid veiene atskillig forbedret, slik at bøndene etter hvert kunne begynne å bruke vogner til sine transporter om sommeren.

Men mange steder var jo veiene enda skrøpelige og kunne f. eks. vanskeliggjøre postombæringen. I 1805 beretter således prosten til biskopen i sine opplysninger «om Prostebrevernes Befordring mellem Prestene» at veien fra Lardal til Andebu, som var 3½ mil lang, var «en slem Vej over Fielde og Lougen (Lågen)»; den tok 12 timer. Og om veien fra Andebu til Sandar heter det at den er 2½ mil lang og «en slem Vej», som tar 10 timer.

 

 

Meget gode og fyldige opplysninger om de gamle veiene får vi i

 

Beskrivelsene til de militære kompanikart

som ca. 1805 ble utarbeidet av infanterikapteinene Heidemark, Blix og Fougner. Vi gir i det følgende utdrag av disse beskrivelsene og gjengir også de deler av selve kartene som omfatter Andebu. Veiene er av red. gitt fortløpende numre. Tallene i parentes ved siden av betegner veienes numre på originalkartene, for de veiers vedkommende hvor kartene har angitt slike numre.

 

1 (10). Ramnes — Hundestuen — Holt.

Denne veien går ut fra Ramnes prestegård, passerer forbi Stange og Solberg, går videre forbi Hundestuen og over Andebu-delet til Nordre og Mellom Holt i Andebu, hvor den støter til den gamle hovedvei fra Andebu og Høyjord til Tønsberg, som fortsetter forbi Borgen i Arendals anneks. Førstnevnte vei er i meget slett stand og «neppe kand kiøres med en liden Kiærre, men er tillige en høystnødvendig Bøydevej, der ofte passeres. Vejen kand med maadelig Bekostning istandsættes til Bruk for Vogner og store Kiærrer...»

 

2 (11). (Stange — Tinghaug — Skytøya —) Gran — Ruelsrød — Elta — gl. Høyjordsvei.

Veien går fra Stange i Ramnes forbi Lerstang og Jonstang og passerer Tinghaug, hvor den forvandler seg til en ridevei og fotsti og går over bratte bakker og kleiver opp og ned til Gran i Andebu. Videre går den over Merkedamselva, hvor det er ei gammel bru av tre i slett stand og står to sager og møllebruk. Veien, som kun kan passeres mann for mann, går videre forbi Ruelsrød over en skog til plassen Elta og til den større kjøre- og ridevei som fra Gåserød går til Sønset og Høyjord (se ndfr. vei nr. 8).

 

3 (13). (Innlaget — Mørken —) Svendsrød — Ilestad — Myre og Sukke.

Denne vei, som kommer fra Innlaget og Mørken i Ramnes, passerer forbi Svendsrød og Ilestad til Myre (men om vinteren kjøres over Ilestadvannet til Sukke). Ved Myre deler veien seg i to; den ene går mot syd, mens denne går mot vest, over en skog og Ilestadelva, hvor det er ei bru i meget slett stand. Elva kan noen steder vades. Etter veiens bredde marsjerer 2 mann ved siden av hinannen. Veien er i slett stand, men kunne forbedres ved måtelig påkostning.

 

4 (14). Myre — Gran — Skatvedt — Langebrekke — Holt.

Denne vei tar ved Myre av fra den nettopp omtalte og går mot syd forbi Dimle, Gran, plassen Fuglesang og øst for gårdene Stulen, Skatvedt og Langebrekke til Mellom Holt (og videre over Borgen til Arendal og Tønsberg). Alt etter veiens bredde kan 1 à 2 mann marsjere ved siden av hverandre. Veien er «kuns maadelig igjennem den aabne Bøyd, og med taalelig Bekostning kunde sættes i god Stand».

 

5 (15). Gunnerød — Sjue — Sukke — Sønset.

Veien kommer fra Gunnerød i Ramnes, deler seg ca. ⅛ mil vest for gården i to, hvorav den ene på høyre hånd går til Ektvedt i Vivestad. Den andre går mot syd over en liten skog forbi gårdene Sjue og Sukke gjennom dennes jorder over Høyjordselva, som passeres på to trebruer i måtelig stand; på søndre side står to sager og møllebruk. Veien, som er tålelig god, går så mot syd til skyss-skiftet Øde eller Nordre Sønset, hvor den straks nedenfor nevnte bruer støter sammen med den vei som kommer fra Vivestad over Valmestadrød og Herre-Skjelbred (se ndfr. vei nr. 6).

 

6 (16). Valmestadrød — Herre-Skjelbred — Prestegården — Høyjord — Sønset.

Fra Valmestadrød går veien med en bøyning i øst, siden i syd over en liten skog forbi Herre-Skjelbred, Prestegården, Høyjord kirke, Østre og Vestre Høyjord, nedover en skogbakke og over en eng og forener seg med den nettopp omtalte vei Gunnerød — Sønset (nr. 5).

 

7 (17). Sjue — Kjønnerød — Solberg i Fon (— Holmestrand).

Går man fra Sjue tilbake på veien mot nord og øst, kommer man på en vei som fører i retning Holmestrand. Den går forbi Kjønnerød i Ramnes, Kjønnerødvannet, gjennom en tykk skog til Sukke i Fon og Solberg i Fon.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

8 (16). Sønset — Gåserød — Østre Flåtten — Andebu prestegård — Langebrekke — Holt (— Borgen — Tønsberg).

Fra gjestgivergården Øde Sønset fortsetter veien (nr. 6) mot syd over åser og bakker forbi Mellom og Søndre Sønset over Sønset-skogen, nedover Elta-brekka, opptar vei nr. 2 hitenfor Gåserød, går forbi samme gård over en skog og forenes noe nordenfor Flåtten med den såkalte Håskenvei (se vei nr. 20), som kommer fra Skjeau og Nes i Høyjord. Veien fortsetter forbi Andebu prestegård og kirken (her deler den seg i 3, se ndfr.), derfra mot øst nedover en bakke i Andebu brueng, over elva på trebru i god stand, siden forbi Langebrekke til Holt (hvor den opptar veiene nr. 1 og 4); herfra går så veien videre over Borgen til Arendalsogn og Tønsberg. På denne vei kan marsjere 3 à 4 mann ved siden av hinannen. (Denne vei ble nedlagt i 1889.)

 

 

9 (10). Holt — Gravdal — Bjuerød — Askjem.

Vei nr. 1 (10), se ovfr., som benevnes «ridevei», går fra Mellom Holt videre forbi Gravdal over Merkedamselva, som vades, da der ingen bru finnes, forbi Bjuerød til gjestgivergården Askjem. (Nedlagt 1873.)

 

10 (18). Andebu prestegård — Hagan — Borone — Askjem.

Fra Andebu prestegård går en vei sydover mellom samme og kirken, forbi plassene Hagan og Borone, gjennom en liten skog forbi gjestgivergården Askjem, over en skog og krysser Stokkedelet. Veien er i tålelig god stand, og det kan marsjere 3 à 4 mann ved siden av hverandre.

 

11 (19). Andebu kirke — Møyland — Åsen — Gulli — Gjermundrød (— Årholt i Stokke).

Veien tar av fra den nettopp omtalte vei et stykke sydvest for Andebu kirke, går forbi Møyland-gårdene og Åsen, over en skog og over Kjærås-elva på bru som er i måtelig stand, videre forbi Gulli og Øvre Gjermundrød og passerer Storelva ved Årholt. På veiens første stykke kan 2—3 mann marsjere ved siden av hverandre, senere forvandles veien til en fotsti. Fra Kjærås til Årholt er veien ytterst slett.

 

12 (20). Andebu prestegård — Døvle — Berg — Bråvoll — Torp — Nøklegård Ambjørnrød (— Rennesik (Hvarnes) — Støland — Haugen).

Fra Andebu prestegård går en bygdevei på sydsiden av kirken vest gjennom Andebu sogn. Først passeres en lysbar skog vestenfor kirken på nordre og vestre side av Møyland, så forbi Døvle, Lerskall, Berg, Stålerød og Bråvoll, hvor veien deler seg. — Til venstre går en vei over Kolkinn-elva på bru av tre i slett stand. Senere forbi gårdene Torp og Tolsrød, hvor veien forvandler seg til ridevei og fotsti, gjennom en skog til Østre Nøklegård, ned over en bakke, og passerer så Ådne-elva på bru som rives vekk i flom. Derfra forbi Ambjørnrød gård og plassen Ambjørnrød over en skog, og kompanigrensen passeres. Denne fotsti og kløvvei fortsetter over den såkalte Støland-heia, forbi plassen Rennesik og gårdene Støland, Kruka og Holt til Haugen. Denne vei er «meget besværlig igjennem Skover, Myhrer, Aaser og Klever, dog kunde den giøres brukbar for smaae Kiærrer med taalelig Bekostning.» Bare 1 à 2 mann kan marsjere ved siden av hinannen; dog reises denne vei ofte med kløv.

 

13 (21). Bråvoll — Hallenstvedt — Gusland — Stein — Øvre Ambjørnrød.

Fra Bråvoll (jfr. vei nr. 12) går en vei på høyre hånd over Bråvoll-elva på trebru som er meget slett, men «der dog med ringe Bekostning kand holdes i Stand, da Elvens Bredde er kuns 15 Alen og Biærg-Grund paa begge Sider». Videre gjennom en lys skog og forbi gårdene Hallenstvedt og Gusland, over en ås og skog til Stein, derfra over en dal og skog nedover Steinsbakken, over Steins- eller Trolldalselva, som vades, da der ingen bru finnes, og over en bakke til Øvre Ambjørnrød, hvor den forener seg med foregående vei (nr. 12). Fra Bråvoll til Gusland kan det kjøres med kjerre og 2 mann marsjere ved siden av hinannen; fra Gusland til Øvre Ambjørnrød er det bare ridevei, hvor 1 à 2 mann kan marsjere ved siden av hinannen.

 

14 (22). Stein — Trolldalen — Hynne; Stein — Lakskjønn — Storedal.

Fra Stein går en vei nord- og nordvestover gjennom en skog nedover en bakke forbi gården Trolldalen og over Trolldalselva på trebru i slett stand; den fortsetter «over en brat Klev, Skov, Aaser og Moratzer, over Compagniets Grændser» og forener seg med vei nr. 12 (ved Rennesik?). — Like vest for Trolldalsbrua går det en vei nordover (på vestsiden av Lakskjønn-vannet) til Hynne. — Et stykke nord for Stein deler veien seg og en arm til høyre går nordover til gården Lakskjønn og over en skog til Storedal, hvor den forener seg med veien fra Bøen. 1 à 2 mann kan her marsjere ved siden av hinannen.

 

15 (23). Torp — Ellevsrød — Ådne — Vestre Nøklegård — Svindalen (— Hedrum).

Straks ved gården Torp går en vei på venstre hånd sydvest forbi Ellevsrød og på kavlebru over en liten bekk. Like vestenfor brua deler veien seg. På høyre hånd går en vei til Ådne, videre over Ådne-elva på trebru i slett stand, så forbi plassen Ådne-stua, hvor veien forvandler seg til måtelige rideveier, hvorav den på høyre hånd går gjennom en stor skog over myrer og åser til Vestre Nøklegård, og den på venstre hånd i lignende terreng til Svindalen og videre over kompaniets grenser «i meget slemme Fodstier» til Hedrum prestegjeld. 1 à 2 mann kan marsjere i front.

 

16 (24). Ellevsrød — Bakke — Skarsholt — Pisserød — Slettingdalen.

Veien går fra brua vestenfor Ellevsrød (se nr. 15) på venstre hånd gjennom en skog forbi gårdene Bakke og Skarsholt, så over en liten skog og noen bakker på venstre hånd og over kompanigrensen til Pisserød. Til høyre over Skarsholtbrua går en vei til Nordre og en til Søndre Slettingdalen og siden over kompaniets grenser. Til Skarsholt og Slettingdalen kan 2 à 3 mann marsjere ved siden av hinannen, men fra Skarsholt til Pisserød er det bare smalere ridevei.

 

17. Berg i Andebu — Haugan — Halum.

Fra Berg går en vei sydover nedover en bakke og over Bergselva på trebru i slett stand, derfra mellom gårdene Kleppan og Haugan over en liten skog til gården Halum; 2 à 3 mann kan marsjere ved siden av hinannen.

 

18. Bergsbru — Haugberg — Lauvås — Skarsholt.

Fra Bergsbru går en ridevei sydvest om gården Haugberg og plassen Lauvås, gjennom skoger, moradser og over åser til gården Skarsholt og forener seg med vei 16.

 

19. Høyjord kirke — Skaug — Bøen — Lien — Storedal — Hynne.

Ved Høyjord tar en vei av fra vei 6 i sydvestlig retning og på trebru i god stand over en bekk ved Skaug, forbi denne gård og gjennom en skog, over en bekk ved Bøen, forbi denne gård mot sydvest over samme bekk, forbi gården Lien, over en skog, gjennom et trangt pass, nedover en bakke til gården Storedal, forbi samme og forener seg med veien fra Stein og Lakskjønn, — videre på trebru over Hynne-elva til Hynne, forbi denne gård gjennom en skog, bakker, moradser og åser, over kompaniets grenser og forener seg med vei 12 (veien fra Ambjørnrød over til Rennesik og Støland). Fra Høyjord til Hynne kan 2 à 3 mann marsjere i front ved siden av hinannen, ellers er det kun ride- og kløvveier.

 

20. Håsken-veien: Skjeau — Håsken — Moland — Østre Flåtten.

Fra den nettopp omtalte vei, mellom Skaug og Skjeau, tar av den såkalte Håsken-veien, som går forbi Skjeau gjennom en skog, hvor den forener seg med en vei fra gården Nes, fortsetter så gjennom et trangt pass, passerer på østsiden av åsen plassen Moland og forener seg litt nord for Østre Flåtten med den gamle vei fra Høyjord over Sønset til Gåserød og Andebu prestegård (med fortsettelse over Holt og Borgen til Tønsberg, se vei nr. 8). Håsken-veien kan passeres med kjerrer og 2 à 3 mann marsjere ved siden av hverandre.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

21. Bøen — Nes — Tranum — Vestre Hallenstvedt.

Fra gården Bøen går det en vei sydvestover forbi gårdene Kleppan og Nes, gjennom en skog forbi plassen Tranum og gården Vestre Hallenstvedt, hvor den forener seg med vei nr. 13.

 

22. (Sørby — Løkje — Toverød — Rise —) Løverød — Sommerstad — Hotvedt.

Veien kommer fra gjestgiverstedet Sørby i Skjee og går over Gjennestad, Omdal, Rømmingen og Løkje til Toverød, videre til Gjein, Gjerla og Rise, derfra forbi Løverød, Sommerstad og Hanedalen til Hotvedt, hvor veien forvandler seg til en fotsti og går over åsen ut av kompanidistriktet (til Sætra eller Pisserød? Red.).

 

23. (Løkje — Horntvedt — Bergan —) Rød — Skjelland — Vesle-Hotvedt — Halum.

Mellom Løkje og Toverød går en vei på høyre hånd forbi Horntvedt-gårdene og Bergan, derfra til Rød, videre til Skjelland, forbi Øde-Hotvedt (Vesle-Hotvedt) til Halum, hvor den siden forsvinner til en fotsti og går over kompaniets grense til Haugan og Berg. På denne vei kan 2 mann marsjere ved siden av hinannen.

 

24 (7). (Haukerød — Svines — Haughem —) Brekke — Trevland — Trollsås — Pipenholt — Hagnes bru.

På ei trebru, 50 skritt lang og 6 skritt bred, kommer en over Storelva inn i Kodals anneks, hvor veien fortsetter forbi gården Brekke på dennes venstre side; denne vei kan ikke ansees for bedre enn en ridevei. Den går videre gjennom en lys skog og atter over ei trebru, 16 skritt lang og 4 skritt bred, så gjennom en temmelig tykk skog og derfra over meget «moratsig Terrain» fram til gården Trevland på dennes høyre side. Videre passerer veien Søndre Trollsås på dennes høyre side over en meget bløt myr og fremdeles forbi Nordre Trollsås på dennes venstre side, og herfra atter gjennom granskog, berg og myraktig kupert terreng forbi plassen Tronka på den høyre og plassen Pipenholt på den venstre side av veien. Deretter går veien nedover en meget steil og nesten uframkommelig bakke med høye fjell på begge sider, og veiens bredde er her kun 2 ½ skritt. Straks nedenfor denne kleiv når veien fram til Hagnes bru (av tre) på delet mot Hedrum.

Denne vei, såvel som de øvrige veier i Kodal, er ikke annet enn som rideveier, da det med karjol ikke er mulig å komme fram for myrer og moratser, som dog med grøfter kunne bli gjort brukbare. Fra Haukerød til Brekke kan 4 mann marsjere ved siden av hinannen, men fra Brekke til Hagnes-bru ikke mere enn enn 1 à 2 mann.

 

25 8). (Hørdalen — Skjelbred — Løkje —) Gallis — Hasås — Skorge Bjørndal — Hvitstein — Liverød — Skoli (— Hagnesverket).

Veien kommer fra Hørdalen (Frøtvedt) i Sandar forbi Skjelbred, Gjelstad og Løkje i Skjee inn i Kodal forbi Gallis-gårdene, over ei lita trebru, herfra videre gjennom krattskog til Skorge. Så over ei elv som danner et vadested; høst og vår vokser vannet her iblant så sterkt at det går over engene, og det må brukes prammer til å komme fram og tilbake med. Veien fortsetter forbi Bjørndal i kupert terreng gjennom en til samme gård hørende furu- og granskog til Hvitstein («søndre Heie-vei», Red.), herfra fram gjennom nokså tykk skog forbi gården Liverød, så igjen gjennom ganske tykk skog til venstre for gården Skoli, forbi en annen Skoli-gård og over kompani- og sognegrensen ved Hagnesverket. Fra Skjelbred til Skoli kan ikke denne veien ansees for annet enn en ridevei, men den kunne med meget liten påkostning gjøres brukbar til kjørevei ved å anlegge grøfter på sidene. Fra Hørdalen til Skjelbred kan 4 mann marsjere ved siden av hinannen, men fra Skjelbred til Skoli høyst 2 mann.

 

26. Vintervei over Goksjø.

Fra gården Mellom Sem i Sandar på vei nr. 24 (se ovfr.) går vinterveien over Goksjø, forbi Vaggestad, langsmed Berge-åsen og fram til Trevland og Trollsås. Goksjø er i tøvær meget usikker, og isåfall må en holde seg til vei nr. 24.

 

Utover på 1800-tallet ble veiene i Andebu som andre steder atskillig forbedret. Til det bidro flere nye veilover. Loven av 1824 opphevde således ordningen med grevelige veimestre. Veistellet ble direkte underlagt det offentlige (amtmannnen, veiinspektører, lensmenn) og det kom en ny roteinndeling med rotemestre. Men det virkelige oppsving med utbedring og ombygging av gamle bygdeveier og anlegg av nye kom først i annen halvdel av århundret. Dette kommer vi senere tilbake til.

Først skal vi gjengi noe av hva folk i bygda selv har å fortelle om de gamle bygdeveiene så langt tilbake som «manns minne» går.

 

 

Vi bygger her i det vesentlige på opptegnelser etter gamle bygdefolk, foretatt av Ole Bråvoll og Knut Tveitan. Opplysningene går vel til dels så langt tilbake som til 1830—40-åra, og stemmer, som en vil se, ganske godt med de ovenfor gjengitte beskrivelser til de gamle militærkartene.

 

Vi gir først utdrag av Ole Bråvoll’s opptegnelser om den gamle byveien fra Andebu til Tønsberg, dernest litt om andre gamle veier i bygda. Bråvoll oppgir selv å ha sine opplysninger i det vesentlige fra Ole O. Kolkinn (f. 1863) og Kristian Kristoffersen Nøklegård (f. 1864).

 

Den eldste kjente vei fra Andebu til Tønsberg.

Fra Einarsrød (Enersrød) øverst i Dalsroa gikk veien der den nå går til Storedal. Der løper den sammen med veien fra Norndal, Vesledal og Snippen, og gikk så videre forbi Dalshagan og over Blautebekk.

Her kan innskytes at fra Kirkerønningen (like nord for den nåværende Dalsroa turisthytte) gikk det en vei nordøstover i retning av Høyjord kirke. Den gikk den ene kleiva opp og den andre ned nordover hele åsen på vestre siden av Kleivaren. Sommerveien der var så dårlig at de ikke kunne komme fram med vogn. Skulle de kjøre et lik til graven sommers tid, måtte de sette meier under kista og la hesten dra.

Vi fortsetter byveien fra Blautemyr. Den gikk opp gjennom Knipa og gjennom Lakskjønn-tunet. Så sydøstover gjennom skogen, om Stranda til Gusland, ned gjennom Gusland-brekka, over Surfitta og opp Surfittbakken til Johan Jakobsen Vestre Hallenstvedt, så ned gjennom skogen til Leirdal (der var det bestandig spøkeri), opp og nord for Kristian og Anne Åmot, så gjennom ei riktig smal bergsglove, der delet mellom Stålerød og Torp går. Videre ned i Bannersdalen (visstnok slik kalt fordi veien var ekstra bløt og dårlig der, så kjørerne bannet mere der enn ellers, sa de — samme navnet finnes forresten også på Berg), og derfra på Stålerød-Åmot, langsmed gjerdet mot Torpe-Åmot. Der kunne vi se veien enda, da vi var små. (Bannersdalen og Stålerød-Åmot hører til gnr. 47, bnr. 1, Johan K. Stålerød). Så gikk veien forbi Lykkja og over et vad på det brede streket mellom Holkesaga og Kubru, ovenfor tra-gjerdet under Bråvoll-kastet, østover ovenfor Hesterønningen, over Sauehaugen og østgjennom lia, hvor Johan K. Stålerød enda kan påvise en gammel sti. Videre ovenfor Østigården, hvor det til for ikke lenge siden har vært merker å se. Veien kom fram på Børteheddet. På det heddet bodde det til midt i 1880-åra ei som hette Børte i ei stue, derav navnet.

Med det samme vi er på Børteheddet, kan vi ta med at her løp visstnok sammen med veien fra Dalsroa en annen vei som kom enda lenger vestfra. Det var den veien som gikk ut fra Heia og Granasne og fra gammelt gikk sydover myrlendet på revlebruer forbi Brureberget i Brudal til Ønne. Der kommer det fram en vei fra Svindalen over Håvet (litt østenfor dette ligger en hvilestein). Fra Ønne gikk veien gjennom skogen øst for Damsrønningen og fram gjennom Tolsrødhamna, der skogveien går nå, så gjennom tunet på Alvheim (Gamleskolen) og rett ned til Tolsrød, forbi hjørnet på uthuset der og ned gjennom Tolsrødgata, som var bratt og verre enn verst, med berg, sølete revlebruer og bløte leirhull derimellom. Videre over Torpeknatten litt nord for der veien går nå, like inntil nordveggen hos Henrik Torp, hvor det var tretut i veggen til å slå ut sølevann fra kjøkkenet. Fra Torp gjennom Torpeenga, over haugen ved Elgeberget og ned gjennom ei smal glove, over bekken og elva der Kolkinnbrua er nå, fram til Bråvoll, om begge Framigårdene på Stålerød, ned i Taterdulpen og trolig fram på den andre veien (fra Dalsroa) på Børteheddet. Fra Ønne ble veien ellers senere lagt om og fram til Bakkedammen. Det var dam og sag der da. Veien gikk over bekken og ned til saga, opp om Ellevsrød og fram på den gamle veien i Torpeenga.

Ved Tolsrød kom også den gamle veien fra Nedre Ambjørnrød innpå. Den gikk over elva i et vad litt nedenfor der brua er nå. På Nøklegårdstraet tok kirkefolk beinveien på en sti opp på den åsen som derfor ble kalt Kjørkåsen. Byveien derimot svingte nordover på traet, gikk vestenfor uthusa på gnr. 56, bnr. 2, gikk opp og ned gjennom Angers kleiv og så fram til Tolsrød; i Angers kleiv var det alltid spøkeri.

Etter disse avstikkerne er det nå på tide å komme videre fra Børteheddet. Derfra fortsatte byveien over Hegrebekk, opp gjennom gata forbi Bergslykkja, over Kirjillheddet (hvor det alltid var spøkeri), forbi Kristian Berg og ned gjennom Krappgata. Der kom veien fra Haugberg, Haugan og Flåtten innpå. Den gikk over Bergselva uten bru forbi Pål Berg og opp forbi den gamle lensmannsgården som lå på Bergshaugen omtrent hvor museet sto en tid, og ned i Krappgata. Lensmannsgården hadde bru over kjøreveien, og på begge sider av brua var det søppeldynge. Ole H. Berg har vært med og funnet både kobber- og sølvmynter, sølvdåse og annet i den svarte jorda etter søppeldynga.

Byveien gikk altså videre gjennom Krappgata, som hadde grind i bakken, over

Bannersdalen, opp gjennom lensmannsgata, svingte så nord og øst over Våle-heddet, ned Døvlebakkene til Kubru. Fra Struten og Taranrød kom det en vei fram til Johan Halvorsen Døvle (senere Kristian Henriksen). Byveien fortsatte over Døvlehamnene, hvor den igjen krysset Døvlebekken på Stutebru. På Møylandtraet het veien «Kjøveien», og navnet har holdt seg til til våre dager. (Kristian T. Møyland kalte eiendommen sin «Kjøvang». Ordet «kjø» kommer av det eldgamle thjod, som betyr «folk», og thjod-veien eller kjø-veien betyr derfor «folkeveien», «hovedveien», smlgn. Kjøveien på Nøtterøy, fra Teiehøgda og utover, som i dag helt galt kalles Kirkeveien. Red.)

Fra Møylandtraet gikk byveien videre over Andebumyra og opp gjennom «brekka» forbi kirken, over Merkedamselva syd for Langebrekke, opp til Holt og Skatvedt, forbi Øvre Borgen til Haugan og Fuske. Der gikk den nok over elva litt ovenfor der brua er nå, for mølla sto før omtrent der brua nå er. Videre forbi Arendal (Arnadal) kirke og Fossnes, nedenom Teglverket, dypest ned i Kvernedalen, om Kverne og Brekke, langs Brekkeskogen, sydover til Gjersø, så østover forbi Askehaug til Ra-veien vestenfor Buskeroa, litt syd for Sem st. Så kjørte de Ra-veien («Kongeveien»), som var rotelagt grusvei, og der gikk det greit til Tønsberg om Arresten, Aulibrua (der var det en stygg bakke opp og ned over brua) og Jarlsberg.

Ved Kjelle-olla var det lenge et stort vatningskar av tre. Kr. Kristoffersen kunne huske at byfolk vasket klær der og tørket dem på snorer. Da hendte det at det ble kjefting og kjegling mellom vaskekjerringene og bykjørerne, men det var mest jenter som vasket klær, og de gikk med på litt skøy og moro. De kunne ofte til og med bære ei vassbøtte til en gamp som ventet et stykke bak i rekka.

Helt fram til Ra-veien var det dengangen bare som en ustelt gårdsvei. Hver grunneier skulle holde istand veien på sin eiendom, og det ble bare så måtelig. I den tiden hadde de full hyre med å greie byturen på dagen. Når noen i vår ungdom snakket om lang vei hit eller dit, fikk en jamt til svar: «Å, det er nå inga byreise, lel!»

Da det led på, gjorde de veien noe kortere ved å svinge den fra Brekkeskogen på bru over elva ved Tveitan, litt lenger opp enn brua nå ligger, innmed Tveitan-berget og gjennom der det står hus nå. Nede ved Tveitan — den gang en eldgammel bygning i to etasjer som hadde vært rødmalt — svinget veien søndenom skogen helt bort til elva. Det sto den gang to små, grå stuer i skogkanten der. Så videre over Hesbyengene til brua en 100 favne lenger opp enn der den nå står; i regn var det gresselig bløtt i leira på sletta fra Tveitan til Temsbrua. Deretter gikk veien opp gjennom den ulendte Temsgata og kom inn på Ra-veien i nærheten av Buskeroa. Derifra og til Tveitanbrua var det rotelagt vei så tidlig at Henrik L. Torp (f. 1814) kunne huske at noen Andebu-bønder hadde roter med veiarbeid på Hesbyengene. Selv hadde han roten sin ved Arresten, og han leide Gunnar Kjærnes til å stelle den for seg. Da Henrik var smågutt, var det ikke rotelagt vei før de kom til Hesbyengene.

Men fra 1820-åra og utover begynte det å komme rotelagte veier (grusveier) også lenger oppover bygdene, deriblant også i Andebu.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Litt om andre gamle veier i Andebu.

Vi gir igjen ordet til Ole Bråvoll:

Det ble nokså snart rotevei fra Andebu prestegård i «Kjærlighetsstien» fram til Askjem, om Askjemplassen og rett over Bjønnefitta til Dyrsø og Arnadal. Der ble ellers veien snart lagt i sving på skrå østover ned i dalen, og så på skrå sydvestover opp av dalen igjen. Kr. Kristoffersen (f. 1864) og Johan G. Skarsholt (f. 1869) hadde som smågutter vært med og kjørt den gruslagte Kjærlighetsstien. Dette ble da byvei for vestbygda. Fra vestre og mellomste Høyjord kom de også der, og kanskje noen fra østre Høyjord også, over Ødegårds-vadet. Denne veien ble senere nedlagt som offentlig vei, men stykket Askjem—Fossnes ble åpnet igjen i 1951.

Ifra østre Høyjord og fra Stulen, Skatvedt, Langebrekke og Gravdal dro de vanligvis til Tønsberg over Holt og Borgen og videre gjennom Arnadal og innover (jfr. militærkartvei nr. 4 (14) ovfr.). Også denne veien ble rotelagt og var byvei helt til den østre «linna» gjennom Borgen-lia, forbi Gravdal, Heimdal og videre gjennom Vivestad til Dokkehullet kom i slutten av 1880-åra. Fra øverst i østre Høyjord reiste de også til byen gjennom Fon og Ramnes. Noen dro også til Holmestrand. Fra Høyjordsgårdene og fra nordre Høyjord gikk veien om Sønset, Gåserød og videre om prestegården, Holt og Borgen. Fra Skaug, Berg og vestre Høyjord gikk veien trolig over Håsken.

Fra Hotvedt kunne de etter hvert kjøre på rotelagt vei om Skjelland, Gulli, Kjærås, Møylandhagan og Vassenga. («Saras vei» gikk fra Kjærås oppi Veta-lia til Møyland; det var ei Sara som eide gård både på Kjærås og på Møyland, og så hadde hun sin egen vei mellom gårdene sine.) Fra Vassenga gikk veien i sik-sak oppigjennom lia til Andreas Askjem og kom innpå veien til Dyrsø på tunet der. Den bratte siksak-veien hette Knopen. En kan se spor etter den enda. Den ble ombygd i 1873. Også fra vestre Andebu begynte de å kjøre om Møyland og opp Knopen istedenfor om prestegården og Kjærlighetsstien, for det var nok nærmere. Enda noe nærmere, men adskillig tyngre var det å ta opp fra Døvle-hamnene og om Stigen til Møyland. Far til Ole Rolighet bodde da i Stigen og solgte tobakk og brennevin, og det gjorde vel sitt til at folk valgte denne tyngre veien, for «det er jo ingen krok om erteåkeren», som de gamle sa. Men da det ble grusvei fra Kjøveien på Møylandtraet til Vassenga, ble det nok slutt med å kjøre om Stigen.

Mens Abraham Vegger var ordfører, ville han ha lagt vei fra Kjøveien gjennom Andebumyra, Trollehølet og den nye Knopen fram til Andreas Askjem. Han drev også gjennom at den ble bygd ca. 1873 for 60 daler. Men herredstyret ville ikke betale, og Abraham Vegger måtte betale veien selv. Mange syntes synd på ham for det, og Kristen Ådne ga ham 20 daler, Henrik L. Torp 10 daler.

Veien fra prestegården til Bråvoll ble rotelagt omtrent hvor den eldre veien hadde ligget. Ved Døvle-ødegården ble det satt opp ei stor vanntro for hestene. Der har det siden hett Vatninga eller Døvlerenna. Per Kristensen Døvle fikk hulet ut en svær furukubbe til å vatne både sine egne dyr og hester som passerte forbi. Omkring 1890 overlot Hans K. Haugberg bøykekaret sitt til å stå der. For det fikk han ei krone av noen og ei halv krone av andre. Det har alltid vært spøkeri ved Døvlerenna. Olga Ellefsrød sa en gang at Søren Damsrønningen hadde fortalt i Svindalen da hun var småjente, at han hadde sett Jerusalems skomaker ved Døvlerenna, han dro opp gjennom Skør med lestesekken på ryggen.

 

Laksetransport fra Kjærrafossen til Jarlsberg.

Greven på Jarlsberg hadde en liten lakserett i Kjærrafossen. Kr. Kristoffersen trodde han hadde den fra Mikaelskirken på Slottsfjellet. I slutten av 1800-åra hadde greven Johan Ødegården i Hvarnes til å ivareta lakseretten sin hver gang de åpnet Kjærra. Han fraktet fisken til Jarlsberg. Retten var så liten at han gjemte fisken til det ble nok å reise med. Johan pakket fisken i orelauv, hadde den i en sekk og red med den gjennom Renningsdalen, over Myråsen, om Rennesik, Bjørkedalen, Langevann, Øvre Ambjørnrød, over Steinsbrua, langsmed Rolighetselva, opp Seterdalen, opp og ned Angerskleivene, ned Jensekleiva, forbi Alvheim (Gamleskolen) til Torp. Der fikk han låne støytekjerre for resten av turen inn til Jarlsberg. For denne laksetrafikken hadde Johan 3 kvartil rug og ½ tønne bygg i året. Dette kornet kjørte han med støytekjerra fra Jarlsberg til Torp. Derfra og hjem hadde han kornsekkene tvers over hesteryggen. Sønnen til Johan holdt på med dette helt fram til ca. 1920. Da ble antagelig denne vesle lakseretten innløst.

 

Jentene gikk barbeint på kirkevei.

Kristian Olsen Hotvedt fortalte at farmor hans, Oline Aulesjord (født sist på 1700-tallet) hadde sagt at jentene om sommeren gikk barbeint til kirken. De bar støvlene i handa og det pene hodetørkledet på barmen til de kom til Kjørkeåsen. Der hadde de på seg støvlene, tok pentørkledet på hodet og det andre tørkledet rundt halsen. Når de kom til Kjørkeåsen igjen på hjemtur, stakk de pentørkledet på barmen igjen og det andre på hodet. Så tok de også igjen av seg støvlene, og guttene var så galante at de bar dem for dem. Abraham Tolsrød (f. 1863) fortalte at mor hans, Maren Tolsrød (f. 1820), hadde sagt at også fra vestre Andebu gikk jentene barbeint til kirken og tok på seg støvlene under den store boka ved hestegarden vestenfor kirken. Hodetørkle hadde han ikke hørt noe om.

 

Den gamle kirkeveien fra Ambjørnrød til Andebu kirke.

Johan G. Skarsholt, f. i Våtåsen 1869, fortalte at i siste halvdel av 1870-åra fikk far hans, Guttorm, lyst til å se igjen den gamle kirkeveien, og en søndag tok han sønnen med. Vi gikk om nordre Ambjørnrød-plassen. På håvet der ligger det en hvilestein. De som hadde niste med, satt gjerne der og fikk seg mat. De som red hadde oftest gått-med opp gjennom den bratte Ambjørnrødbakken, og på håvet steg de opp på hvilesteinen for å komme på hesteryggen igjen. Jørgen Hallenstvedt var den siste «rytteren» som brukte hvilesteinen; det var når han red til og fra setra. Guttorm og Johan gikk videre om Stein, Gusland, Hallenstvedt og Vegger. Derifra til skogs østover fra bryggerhuset i Vegger, gjennom Stålerødskogen til Logne og Boroa, gjennom tunet hos Hans Taranrød, forbi Østigården på Taranrød, over åsen til Sukke (hvor Døvehjemmet er nå), så til Skjeggerød og opp brekkene til kirken. Gjennom skogene var det nok bare gå-og ridevei.

Den gamle kirkeveien fra Slettingdalen gikk om Skarsholt, så til skogs ved Østigården og over Hvilingsta'åsen. Oppe på håvet lå det enda så sent som i 1940 en hvilestein. Veien fortsatte nedover til Lauvås, forbi Oppistua på Haugberg og fram til Berg. Over den skogen slang de nok fram med firehjulsvogn også. Ved Lauvås delte veien seg og sendte en grein bort til saga ved nedkanten av Byttingane.

 

I 1850- og 60-åra hadde formannskap og herredstyre stadig til behandling henvendelser fra oppsittere om bygging av nye veier. De forslag man fant rimelige ble oversendt amtmannen til vurdering og oppmåling, men i mange tilfelle tok det flere årtier før prosjektene ble realisert. Vi gir nedenfor endel data om veier og bruer i hovedsognet og Høyjord, på grunnlag av utskrifter fra formannskaps- og herredstyreprotokollene og på opptegnelser av Ole Bråvoll.

Ny Kjærås-bru var ferdig 1846, kostet 55 spd.

Strekningen Bråvoll — Ellevsrød — Fransrønningmyra var ferdig rotelagt i 1862. Det fortelles at lensmann H. W. Larsen var på veibefaring da veien var ny, og så traff han Kristen Ådne. «Nu er du vel fornøyet, Kristen, for at du har fått rodevei hit?» sa lensmannen. «Di har stælt de' fint nå! Dæn eine enden på veien går ut i ei myr, å dæn andre i et va',» svarte Kristen. På den tiden var det så stor furuskog på myra mellom Bråvoll og Stålerød, at de ikke kunne se over til hverandre på de to gårdene. Ny Kolkinn-bru ble lagt i 1850-åra. — Strekningen Kodal kirke — Burvall ble lagt ca. 1860, og da strekningen Fransrønningen — Burvall var ferdig i 1872 (på østsiden av elva), var det dermed sammenhengende rotelagt vei fra vestre Andebu gjennom Dalane til Kodal. Den sistnevnte strekningen kostet 1000 spd. Det ble bestemt at oppsitterne årlig skulle yte 1½ dagsverk pr. skylddaler.

Strekningen Bråvoll — Lykkja — V. Hallenstvedt var ferdig 1862.

Strekningen Kjøveien — Møy land — Vassenga ble ferdig rotelagt i 1860-åra.

Allerede i 1856 ble det vedtatt at Håskenveien (Hauganskogen — Skjeau) skulle ombygges og delvis nyanlegges. Arbeidet ble påbegynt ca. 1860, men det gikk bare langsomt framover. Antagelig var strekningen noenlunde ferdig i 1887, da den nye veien fra Skjeau-jordet til Nes-veiskillet var ferdigbygd. Fortsettelsen nordover, fra Bøensaga til Høyjord ble ferdig i 1899.

Om Sukke-brua heter det i 1863 at den var «forfallen», og det ble vedtatt å bygge ny steinbru for 248 spd.

Den lange strekningen Torpeveiskillet — Dalsroa var delvis vedtatt allerede i 1856, men det tok svært lang tid før den ble helt ferdig. Først i 1887 var strekningen Torp — Tolsrød — Trolldalsveiskillet ferdig, og i 1896 var den nådd fram til Dalshagan. Avstikkeren Tolsrødløkka — Nøklegård bru ble ferdig i 1899. Folk i Dalsroa kalte den nye veien for «Evighetsveien», fordi de syntes den var så lang.

Veistumpen fra Bergsbru opp til roteveien ble rotelagt i 1874.

Strekningen Skjelland — Halumsaga var ferdig i 1887.

Den «østre linna», Sem — Arnadal — Gravdal — Sjue — Vivestad — Dokkehullet, ble bygd i åra 1885—94. I 1887 var strekningen Langebrekke — Sjue ferdig, og veimyndighetene forlangte da at Andebu skulle overta den. Herredstyret nektet i første omgang å overta før veien Gravdal — Trollehølet (Posthuset) ble bygd. Veimyndighetene truet da med å stenge den nye veien, og saken ble ordnet. Veien Gravdal — Trollehølet ble visstnok anlagt ut i 1890-åra. Noe senere kom også den nye veien Sjue — Fossan. I 1889 ble så den gamle byveien fra Høyjord og østre Andebu (Sukke — Sønset — Østre Flåtten — Andebu prestegård — Langebrekke — Holt — Borgen) og roteveien fra Sjueskogen til delet mot Vivestad (Ektvedt) nedlagt.

Alt i 1872 og 1888 var det søkt om vei Berg — Skjelland, men begge ganger ble det avslått. Med ordfører Anders Flåtten som drivende kraft ble det gjennomført bygging av vei Berg — Halumsaga i åra 1916—20. Folk trodde ikke den kom til å bli brukt noe videre, og de snakket om at en kunne jo frøså den, så de iallfall kunne ha noe nytte av den. Men den kom til å bli mye brukt.

I 1920-åra ble det tatt et stort løft med veiene i Andebu og Høyjord. Da ble strekningen Trollhølet (Posthuset) — Bråvoll — Leirdal ombygd, Leirdal — Høyjord nybygd og Høyjord — Heimdal omlagt og nybygd. Mens dette arbeidet sto på, sank veien ned i Stålerødvannet, rett ned for Bergslykkja. Bygdefolk hadde advart mot å legge veien der, men byggemyndighetene hørte ikke på dem. Veien måtte nå isteden legges i krok inn i berget.

Noe senere i 1920-åra sank veien rett ned i Steinsvannet også, så den måtte flyttes høyere opp på fjellgrunn. Fra først av var veien stukket ut der, men svensken Johanson, som hadde akkord på veien, mente det var like bra på myra. Det var lettere å arbeide der, naturligvis. Det gikk bra lenge også, helt til Anton Jensen og Edvard Torp ble enige om å grave et avløp fra Steinsvannet til Guslandhamna. Da minket vannet, og myrtorvene med veien som fløt på vannet, fikk for lite feste i den bratte bergveggen, så alt sammen sank rett ned. Johan Stålerød, Hallenstvedt, kom kjørende akkurat da og så det hele. Veien sank så dypt at høye graner som sto der, hadde bare toppen over gjørma.

Den nye veien Lakskjønnvannet — Nes ble åpnet 1936. Da begynte rutebilene å kjøre rundt annenhver dag. Ved sydenden av Kleivaren hadde de også bygd steinveien på torv og gjørmebunn. Bygdefolket hadde sagt at den kom til å synke, for steinen er ikke sånn at den flyter i Høyjord heller. Advarslene ble ikke fulgt, og i 1934 sank veien. Så måtte de minere og legge veien i fjellet, et dyrt arbeid, som forsinket veien med et år.

 

Vinterveien til Tønsberg fra vestre Andebu.

Fra Dalsroa og ellers vestenfra kjørte de først sommerveien til Børteheddet eller Taterdulpen. Der tok de ut på Stålerødvannet og så ut på Moadammen, som demte helt opp til vannet, opp på nordsiden ved Moasaga, nedmed Kjæråsfossen, ut på elva nedenfor og så over Kjæråsengene — fordi elva gikk så krokete der — til Askjemvannet, over det til Buar, så skogleides til Spæråsdalen, tvers over veien der, ned over en dam i den dalen, litt østenfor Gurijordet, så ned på Fossnesdammen, opp på traet ved Arnadal kirke, forbi Fossnes og så sommerveien til Brekkeskogen og rett ned på Tveitanelva, når isen var sterk nok under brua, videre elveisen til Askehaugtraet, opp der og fram til kongeveien ved Lasken vestenfor Buskeroa, tvers over veien, nedover tråene, forbi Vik, Manum, Hoksnes, ut på byisen — der var veien oppmerket med granabusker — og opp i Nordbyen.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Den gamle veien fra vestre Andebu til Sandefjord.

Folk fra Ellevsrød, Torp, Nøklegård og Dalsroa reiste til Tønsberg. Men fra Ådne dro de til Sandefjord (eller til «Gata», som byen ble kalt før den ble kjøpstad i 1845). De reiste om Bakke, så skogleides til Skarsholt, over tråene der, på bru over elva til Slettingdalen, videre oppe i skogkanten over Slettingdalseiendommen, langs elva til Burvall, over vadet der og så omtrent der veien nå går, fram til Harabakken, over Tollehaugen og Holandsjordene, bortom kirken, oppom Øvre Prestbyen og skogleides til Sti. Så om Svartsrød og fram til Skjeggerød, over Haughemtraene til Vaggestad, ned gjennom Vaggestadkreppa til Goksjø, langs den et stykke, forbi Lundeby, om Hundstok og ned Dølabakken til Sandefjord.

Etterat det ble rotelagt vei til Bråvoll, reiste vestbygdingene til Sandefjord om Bråvoll, Møyland, Gjein, Skjelbred i Skjee, over Hørdalsbakkene til kongeveien ved Fevang, videre langs denne til Haukerød og ned Dølabakken.

 

Gammel vintervei fra Einarsrød til Sandefjord.

Einarsrød, Vesledal og Dal brukte sommerveien til Dalshagan, videre over Lakskjønnvannet til Trolldalsdammen, over Trolldalstraet og ned på Steinsdam-men, opp på veien ved Steinsbrua og fram til Ambjørnrødbrua, så ned på Ådne-dammen, opp ved Ådnesaga, på traet vestenfor dammen til sagdammen ved Bakkesaga, videre vestenfor elva til Vassenga, forbi Slettingdalssaga, opp lia forbi Pisserødberget og ned på isen igjen. Den saga sto ikke så lenge, og da den kom vekk, kunne de kjøre isen gjennom Pisserødberget, langsetter Burvallelva til Skorgedammen, opp på østre siden av saga, så veien til Bjørndalsbrua og elveveien videre til Goksjø. På Goksjø kjørte de til dit hvor Svinessaga ble satt opp til dampdrift av Gulleik Vierud fra Hvarnes først i 1870-åra.

 

Vei til Melsomvik.

Langt tilbake i tiden var det mye utskiping av trelast, særlig til Holland, og ikke lite gikk over Melsomvik. Dit var det framkommelig bare på vinterføre. Nå er det ingen som sikkert vet hvordan veien gikk dit herifra. Men trolig fulgte den vinterveien fra Stålerødvannet til Buar, så mest skogleides over kongeveien ved Tassebekk og ned til Melsomvik.

 

Gammel vei til Skien.

Fra Dalsroa, Torp, Nøklegård, Ambjørnrød og Ådneskogene kjørte de planker til Skien. Det var noe senere enn kjøringa til Melsomvik. De kjørte da over Myråsen, ned Renningsdalen, over Lågen fra Barnes i Hvarnes til Bø i Styrvoll, så skogleides til Kiste i Slemdal og gjennom Gjerpen til Skien. Det var mange og store bakker, og der kjørte de opp med bare halve lasset. De hadde niste med for seg selv og fòr til hestene. Under to døgn greide de ikke den turen.

 

Veien til Kongsberg.

Til Kongsberg kjørte eller gikk de 7 mil gjennom Høyjord og Vivestad, over Hostvedtskogen til gjestgiveriet på Skjerven i Lardal, derfra til Vidnes gjestgiveri i Komnes og så til Kongsberg. Eller også reiste de lenger nord om Vassås og over åsen til Komnes. I Kongsberg var det marken de skulle til — den ble alltid holdt en viss tid etter fastelavn — for å selge skinn og kjøpe kuer, for å selge, kjøpe eller bytte gamp, og så for å ha litt moro, da.

 

Veiene i Kodal.

Vi hørte om de eldste veiene i Kodal under beskrivelsene til de gamle militærkartene fra ca. 1805 (se ovfr. veiene nr. 24 (7), 25 (8) og 26), hvor det heter at veiene der dengang «ikke var å anse for annet enn som rideveier». Og det varte fram til siste halvdel av 1800-åra før det kom oppsving i veibygginga i Kodal. Veien Svartsrød — Hagnes bru ble anlagt ca. 1860 og delvis ombygd ca. 1905. Den solide steinhvelvbrua ved Hagnes, den siste i sitt slag i Vestfold, ble bygd i 1909; bygdefolket kaller den «Verkensbrua». Veien fra vestre Andebu gjennom Dalane til Kodal kirke, som ble bygd i åra 1860—72, har vi omtalt tidligere. Viktig var den nye hovedveien Sandefjord — Skjeggerød — Sti — Gallis — Gjein, med bygdeveiarm til Kodal kirke; den var ferdig i 1897. Veien Trollsås bru — Bjørndal bru ble bygd i 1902.

Til vestre Kodal varte det særlig lenge før det ble brukbar vei.

 

 

Søknader ombygging av vei fra Pipenholt og vestover ble flere ganger henlagt (1869 og 71), men gikk til sist gjennom, og omsider i 1882 var bygdeveien Pipenholt—Gjerstad ferdig rotelagt. Etter hånden er denne veien blitt foreldet, og i 1948 ble opparbeiding av ny vei påbegynt, men enda ca. 1970 var den bare stykkevis ferdig. I 1897 ble veien Gjerstad—Heia satt i stand. Kommunen og Treschow delte utgiftene.

Vi gir så ordet til Knut Tveitan, som vil fortelle om

 

De gamle veiene i vestre Kodal.

I 1768 hadde Sandefjord 270 innbyggere og var bare et lite ladested med en opplagstomt, mens Larvik på samme tid hadde et folketall på 2154. Det er derfor naturlig at Larvik lenge var «byen» for vestre Kodal.

Alle gårder nordenfor Gjerstad til og med Granasne hadde sin utvei fram til Enden (Nomme). Mellom Enden og Nedre Nomme kom den gamle veien fra Gjerstad opp, for også disse gårdene måtte benytte veien på Nommesiden sålenge dammen ved Nommedemninga sto. Den eldgamle veien sydover lå under vann. Veien fra Gjerstad gikk over et vad i elva ca. 200 m nordenfor den nåværende brua. Veien gikk da rett sydover gjennom gårdsplassen på nåværende gnr. 128, bnr. 14 (Johan Nomme), fortsatte nedunder lia ved skogkanten og kom opp i nordkant av demninga, svinget opp i bakkehellet hvor den gamle bebyggelsen lå før Nomme ble delt. Derfra over til Søndre Nomme, gjennom gårdsplassen der husene ligger nå på gnr. 128, bnr. 3 (Martin Hansen) og fram til Holmene rett forbi husene slik de nå ligger på gnr. 128, bnr. 8 (Kolbjørn Hotvedt), derfra over Gåsholtåsen og videre i retning av Larvik. Veien har altså ligget godt oppe i høyden. Store deler av Gåsholtåsen var dengang dyrket mark, jordteigene er fremdeles synlige.

Fra Tveitan gikk Larviksveien rett forbi og delvis gjennom gårdsplassen på gnr. 126, bnr. 3 (Knut Tveitan) og gnr. 126, bnr. 4 (Olava Gjerstad) og gnr. 126, bnr. 10 (Helga N. Tveitan). De øvrige Tveitan-gårdene kom innpå denne veien. Fra bnr. 10 gikk veien gjennom et skogsnar og ned langs sagtraet omtrent ned til Svartoa, fulgte så lia på Sagåsens vestside fram til Bakkane, videre på skrå opp til Liverød, ned til Skoli og fram til Hagnes. Sørbygda kom fram til denne veien ved Liverød.

Etter hvert som Sandefjord vokste, gled også trafikken fra vestre Kodal mere og mere over dit. Men som alt nevnt var forbindelsen derfra til Sandefjord lenge helt elendig, og folk måtte ta til takke med de dårlige mulighetene som var. Da dammen ved «Salta» ble revet, kunne Gjerstadgårdene bruke den gamle veien sydover; forresten brukte alle gårder nordenfor Tveitan denne veien da. Ved Tveitan gnr. 126, bnr. 3 (Knut Tveitan) kjørte de fleste over nordre Heievei over til Skorge og Bjørndal og fram til Trollsås. Noen brukte den gamle Larviksveien og tok av østover ved veiskillet der Larviksveien gikk vestover like syd for bnr. 10 på søndre Tveitan. Veien gikk da over en haug forbi bnr. 7 (Helga A. Tveitan), rett forbi «Kristianstua» og over den nåværende vei på toppen av bakken, ca. 100 m nord for Nommeveiskillet. Så gikk den på skrå opp lia, gjennom skogen og fram til Hvitsteinrønningen, derfra gjennom de østre Hvitstein-gårdene, gjennom skogen og rett forbi Ljøsterød. Så inn i skogen igjen, over svaberg og myrer nedover til Pipenholt, hvor den kom fram på rotelagt vei. Veien er ennå synlig de fleste steder.

Vi hørte ovenfor om den «nordre Heie-vei». Det var også en søndre Heie-vei, som fra Hvitstein gikk over til Bjørndal. Disse to «Heie-veiene» var meget benyttet, bl. a. til kirkeveier og ferdsel ellers mellom vestre og østre Kodal. De ble også brukt til lett kjøring, og folk som bodde nordenfor Tveitan brukte den nordre Heie-vei til lassekjøring til byen (Sandefjord) på sommertiden. De kjørte da over til Bjørndal og videre langs skogkanten fram til Trollsås. Det kom av at veien mellom Tveitan og Hvitstein var uframkommelig om sommeren på grunn av blaute myrer og bare kunne brukes om vinteren. Disse myrene ble kalt «Vintermyrene» og heter det fremdeles.

Fra og med Enden kommer en inn i Treschows terreng. Fra Enden og oppover var det ingen skikkelig vei før ca. 1900. Da ble den påbegynt med Anton Olsen Heia som formann og ført fram til Heia. Ved Snappen tok tidligere en skrøpelig kjørevei av til Svindalen; den er i senere tid blitt ombygd til bilvei.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Vedlikeholdet av veiene.

Fra gammelt, før roteveienes tid, var bestemmelsen at hver grunneier skulle holde istand veien over sin eiendom. På den måten ble det oftest dårlige veier. Om sommeren, når det ble for ille, ble de som brukte veien enige om å ta en sjau. De ryddet vekk stein som lå i veien, ledet bort vannet så godt de kunne, og kjørte på jord eller stein der det trengtes, og så reparerte de ei jordbru eller revlebru over bekker og blautlende. Veigrøfter fantes ikke. Grindene ble holdt istand av dem som eide skigardene, store bruer av dem som brukte dem.

Da veiene ble rotelagt, ble de delt i (distrikts-)roter, hver på 4750 alen (senere 3000 m). Der hvor hver rote begynte sto en høy og tykk rotestolpe med en svartmalt tavle på toppen. Med hvitmalte bokstaver og tall var angitt rotens nummer og lengde. Hver jordeier innen distriktsroten fikk seg tildelt sitt bestemte veistykke som han skulle gruse og holde i stand. Veistykkenes lengde avhang av matrikkelskyldens størrelse. Ved begynnelsen av hvert slikt veistykke sto en stolpe med påmalt gnr. og bnr. og stykkets lengde. Et slik veistykke lå ofte et godt stykke unna vedkommende gård.

Hver distriktsrote hadde sin rotemester, valgt av herredstyret. Han ga beskjed om når det skulle kjøres grus på veien i hauballen. Veigrusen kunne de ta fritt i kommunens grustak. Ble ikke veien gruset i rett tid, kunne rotemesteren besørge arbeidet gjort på vedkommendes bekostning. Når det passet, raket de av den steinen som var for stor og kjørte den vekk. Lekkene måtte de holde åpne på hver sitt veistykke. Gikk lekka istykker, kostet kommunen istandsettinga. Veigrøftene måtte de renske opp og legge jorda ved siden av. Grindene ble holdt istand av dem som eide gjerdene. Når rotemesteren varslet at veien var ferdig, befarte lensmannen alle veiene i bygda for å se etter at alt arbeid var gjort. Litt senere foretok så veiinspektøren befaring sammen med lensmannen og rotemestrene. Grindene langs bygdeveiene forsvant etter hvert, men noen sto helt til i 1930-åra. I vestre Andebu hadde Anton Bakkedammen den siste.

Nedenfor gjengis prøve på en «veiorder» fra rotemesteren til veistykkhaverne:

 

«Veiorder.

Veistykhavere paa Skorgeroden anmodes om at udføre det almindelige vaararbeide, som bestaar i:

a. fuldstendig oprenskning af veigrøfterne og stikrendernes udløb.

b. bortskaffe græskanterne, saa ikke vandet hindres fra at have frit udløb; græstorven maa ikke kastes ind i veibanen.

c. fuldstendig grusning, saa veien faar en jevn runding, og efter endt grusning afrage al løs sten.

Dette arbeide maa vere udført før vaaraannen begynder.

 

Holand, den 21de April 1892.

Chr. A. Holand (sign.).

 

Orderen paategnes og sendes Levsrød, Skorge østre og vestre, Skuggen, Dalerne, Holmen, Skoven, Slettingdalen, Pisserød, Brudal, Sletholt.

Ordren sendes mig tilbage efter endt tur inden 26de d. m. (D. s.)»

 

Ordren ble i tiden 21.—26. april 1892 mottatt og videresendt med underskrift av følgende veistykkhavere: Hans Gulliksen Lefsrød, J. L. Lefsrød, Ole A. Skorge, Karl L. Skorge, A. Eriksen, H. Andersen, Ole Andersen, Olduf Skuggen, A. N. Skorge, Johan T. Holmen, Ole Hansen Skoven, Ivar Slettingdalen, Helge Slettingdalen, Kristian Pidtserød, Johan Pisserød, Karl Sørensen Brudal, Matias Brudal.

 

Om vinteren ble det som oftest, når det ikke var noe videre snø, brukelig vei av at folk gikk og kjørte sine vanlige turer. Men kom det mye snø, ble fra gammelt flere granner enige om å kjøre en tur med slede i ett følge (fra Torp f. eks. var det 8 gamper), og det monnet. Etter 1875 brukte de stubbslede og dubbe, og da hentet de gjerne et lite lass med tømmer, og der det hadde føyket, måket de snøen vekk. Så ble det bra vei.

Da veiene ble rotelagt, ble det også en fastere ordning med snøryddinga. Hver rote var et brøytedistrikt, og alle som eide skyldsatt jord i distriktet var delt i brøytelag. Noen steder var det 1 hest og 1 mann pr. skylddaler, men dette varierte noe. De brukte vanligvis tre gamper foran snøplogen. Var det mye snø, brukte de fire, og det var alltid en mann for hver hest. Med fire hester var det to til å kjøre og to til å styre plogen. De som brøytet sammen var et brøytelag, og det var en vidtløftig utregning å holde greie på hvem som hadde tur med brøyting. Det var jo stor forskjell på matrikkelskylda til hver jordeier, så det kunne gå flere omganger med brøyting for dem med stor skyld, mens de med liten skyld slapp med færre. Det var en formann i hvert brøytelag, og han sa fra når de skulle brøyte, men rotemesteren ga beskjed når de skulle måke kantene på én eller begge sider. De hadde plikt både til å brøyte og til å måke kanter. Denne kantmåkinga var alle lei. Senere fant de på en måte å skrape kantene med plog. Var det mye snø og føyke om vinteren, kom veien til å ligge høyt. Når så mildværet kom om våren, ble mange mann utkommandert av rotemesteren for å bånnmåke der det trengtes.

I 1915 ble hele veistellet, både sommer og vinter, overtatt av det offentlige. Det ble foretatt ny roteinndeling og i rotene ansatt veivoktere som ble lønnet av det offentlige.

I 1916 kom Teien-snøplogene, som måket kant samtidig med at den brøytet. Det var et stort framskritt, og enda bedre ble det da de omkring 1920 begynte å sette en stor, steinlesset lastebil til å skyve plogen foran seg.

 

Skyss-stasjoner og gjestgiverier.

Ca. 1800 nevnes følgende skyss-stasjoner i herredet: Øde (Nordre) Sønset, Vestre Gallis og Ask jern. Av disse fikk i 1801 de to første også rett til å drive gjestgiveri. Disse stasjonene synes dog ikke å ha vært drevet så lenge. For tiden omkring 1850 heter det nemlig at det da var opprettet «et slags Stationer paa 2 Steder i Herredet, nemlig paa Gallis i Kodal og Sukke i Høyjord. Men ingensinde bleve disse saavidt vides benyttede af nogen Reisende». I 1860 erklærte herredstyret at det ikke var nødvendig med fast skyss-stasjon.

I 1874 kom spørsmålet opp igjen, idet amtmannen da ønsket uttalelse fra herredstyret om eventuell opprettelse av fast skyss-stasjon, nemlig på Møyland. Herredstyret vedtok mot 3 stemmer å uttale at det ikke var behov for opprettelse av fast stasjon, «thi om end nogle faa Reisende af og til besøge Bygden for sine Forretningers Skyld, saa gives der dog ikke her nogen Gjennemgangstrafik af Reisende, for hvis Skyld fast Station kan ansees fornøden. Heller ikke føler Bygdens Befolkning for Tiden noget almindeligt Savn over Mangel paa Station.» Mindretallet mente å ha erfaring for at det var behov for en fast skyss-stasjon, men at det dog ikke var nødvendig å holde mere enn 2 faste og 1 reservehest.

Senere kom det jo likevel skyss-stasjon på Gravdal, som ble drevet et godt stykke inn i vårt århundre. Det var alltid et flott syn når Gravdalskyssen kom med kalesjevogn, 2 hester foran og kusk på bukken.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER