BYGGESKIKK
Ved Guri Gallis.
blir svært mye bedre i en slik bakerovn, særlig om en bruker hvete fra bygdemølle.De aller fleste større gårdene ligger på en høyde. Mange gårdsnavn minner om dette, f. eks. Berg, Stein, Haugberg, Haugan o. a. Gårder med slike navn regnes gjerne for å være svært gamle. Grunnene til at de ble lagt slik er flere, men en av de viktigste var nok at man i gammel tid ikke hadde noen form for grøfting og bare tømret husene rett på bakken med noen laftesteiner under. Da måtte grunnen være tørr forat husene skulle kunne stå noen tid. Så la man uthusene der det passet med lendet, ikke utpreget firkant-tun eller rekkebebyggelse, som man har enkelte steder i landet, men likevel slik at det ble et tun, med smie og kjone et stykke unna på grunn av brannfaren. Veien gikk ofte gjennom tunet. Uthusene lå slik at hevden fra fjøs og stall seg nedover jordene bakenfor. Jordet nærmest husene ble gjerne kalt setoa, den var frodig og bar godt.
Det har vært drevet jordbruk her i landet i minst 4000 år, mener man, og så lenge har man også hatt en eller annen form for hus for folk og fe. De eldste husene var vel av stein med jord som tetningsmiddel. I Vestfold har vi ingen slike hustufter. På Jæren er det gravd ut tufter etter langhus som kan være opptil 60 m lange. I Danmark har de forsøkt å rekonstruere slike hus med stolperekker. I vikingtiden kjente man lafteteknikken, og fra ca. 1250 har vi i Norge et eksempel på fullt utviklet lafteteknikk i Raulandstua fra Uvdal i Numedal (nå på Folkemuseet i Oslo). Den har tredelt grunnplan med forstue og kove, og merker etter sval på to sider. Denne hustypen var vanlig i Norge i flere hundre år. Den var funksjonell etter de krav man tidligere stilte til hus. Tømringen var gjort i en lafteteknikk som Hilmar Stigum mener ikke har vært gjort bedre siden. Slik har nok framhusene vært her i bygda også i middelalderen, selv om hus av denne type ikke er bevart i dag.
Det var vanlig med mange hus på gården. I de gamle lover står det at når leilendingen forlater gården, skal tre dører ha lås: stua, eldhuset og stabburet, og langbordet skal være igjen. Derimot var det tillatt å ta med låvegulvet. Før oppgangssaga kom, var kløvde planker verdifulle.
Gjennom flere år, men ihvertfall to år før byggingen, søkte de ut de trærne som skulle brukes til hustømmer. Toppene ble hugget av, og så hugg de fliser av barken flere steder oppover stammen. Slik sto trærne et års tid, så stokken ble helt gjennomtrukket av kvae. Da var den godt beskyttet mot råte. Materialene var gjerne furu. Det er tegn som tyder på at man ble mindre nøye med materialene senere.
Ole Bruvoll forteller: «Det var vanlig med gran også til stuebygninger. Stokkene ble teljet med øks på teljeplassen. Siden snorslo man dem. De kullbrente en orestubbe og svertet snora med den. Teljinga var arbeid for en eller to karer i flere uker. I gamle dager hendte det at de la tømmeret rett ned på bakken uten grunnmur. Da brukte de eikestokker nederst. De holdt lenge før de råtnet. Gulvplankene la de på muren innenfor veggen, der det var mur, ellers la de dem på tuften. På tømra ble stokkene meddragne og felt sammen med kubbelaft eller sinklaft. Det ble slutt med å hugge nye kubbelaft i 1870-åra.
Når det skulle være litt pent og forseggjort, høvlet de innsiden av stokken med bjønnhøvel, men det var ikke alle som kostet tid og arbeid på det. På fattighuset, som ble bygd i Steinsbakken ca. 1875, var ikke stokkene høvlet. Slik var det mange steder, helst i småstuene. Da det leid ut i 1870-åra, begynte de som hadde høvlede vegger å male dem. De kunne nok ha kledd stua inne med panelingsbord, men det var dyrt, så mange brukte en bjønnskavel og slettet veggene med. Noen pleide å rappe veggene. De hugg fullt av små skråhakk i stokkene og klinte en blanding av murbruk, leire, sand og vann på veggene og slettet til, så veggen ble glatt og hvit. Fjøs og stall kunne de også rappe.»
Helt fram til ca. 1600 var det i bondestuene vanlig med åre midt på gulvet og ljore i taket for å slippe røyken ut. Inntil da var også stua i én etasje og med åstak; man tror at mønsåstaket først kom med skorsteinen. I Oppistua på Haugberg hadde de en reparasjon på huset mens Gustav Gulli hadde gården. Dette huset er svært gammelt. Under reparasjonen fant man det gamle jordgulvet. Midt på dette lå en meget stor, rund og flat stein eller helle som stakk litt opp over jordgulvet. Rundt denne steinen lå kull og aske, så huset har sikkert vært en årestue (rester av årestue er også funnet på Nordre Haugan). I veggen var det ganske små glugger til vinduer. Det sies at da gården ble delt, ble også det gamle framhuset delt og den ene delen flyttet til Nedistua. Antagelig har så dette framhuset blitt påbygd, slik de ofte gjorde, og påbygget satt inntil den gamle bygningen med en gang som gikk tvers gjennom huset. Da var det ganske enkelt å dele huset senere. Vi har en rekke eksempler på denne framgangsmåten, således på Berg, Skorge og Øde Sønset.
På Haugberg ble det i et hull i veggen funnet en auksjonsregning fra lensmann Ole Pestel, datert 1756. Men årestua må vel skrive seg fra en tidligere tid. Likevel var det jo ikke slik at skorsteinen kom alle steder på én gang. Helt ned til ca. år 1800 ble det bygd årestuer enkelte steder i landet. I Andebu har vi seterhus med åre som var i bruk helt til ca. 1940. Hynnesetra, som nå står på Fylkesmuseet, hadde vært i bruk til 1941, og den har åre og hull i taket til røyken.
Nå kan ingen huske eldre ildsted i framhusene enn peis, eller skorstein som det heter her, med pipe og bakerovn, alt av gråstein. Ifølge Ole Bråvoll var skorstein og bakerovn vanlig i alle hus tidligere. Disse bakerovnene var plasert enten ved siden av eller rett bak skorsteinen. Høllen, bunnen av bakerovnen, var av slette steiner, og hvelvingen var ikke særlig høy. Etter hvert rev de ned gråsteinsbakerovnene og bygde dem opp igjen av murstein bak skorsteinen. Bak i enden av bakerovnen gjorde de da i hvert hjørne en røykgang rett opp og så framover hvelvingen til pipa. De to røykgangene kunne også gå sammen over hvelvingen, så det ble bare én åpning ut til pipa. Bak var røykgangen rett opp, og fram igjen over ovnstaket og til pipa.
Bakerovnen kunne også stå ute. Ole Hansen Rolighet murte bakerovn av gråstein på en flat stein borti kanten av lia, og satte et tretak over. Folk mente at gråsteinen ikke ble varm nok, men det ble den. Etter hvert gikk de over til teglstein på flatsiden av ovnshøllen. Bunnen ble dekket med teglstein. Senere, fra 1870-åra av, begynte noen å skifte inn teglsteinsplater. De var firkantet og et par tommer tykke. Nå bruker de ildfast stein.
De brukte en trelem foran åpningen i bakerovnen. De måtte dyppe den i vann før brenningen. Senere fikk man kjøpt tredører med jernkarm som man murte inn i åpningen. Ved venstre siden av ovnsdøra murte de et lite hull til tyristikka så de kunne se bedre når de satte brødet i ovnen. Gjennom døra så de på brødene om ovnen var lite varm. Var den det, så tettet de røykgangen med en tegl-steinsbit. Var den passe, lot de røykgangen stå oppe. Noen hadde hjemmesmidde ovnsdører, men senere ble det jerndører å få kjøpt.
I bryggerhuset på Nøklegård rev de gråsteinsbakerovnen i 1918. Den var da tidligere flyttet dit ned fra kjøkkenet. Enda i dag står det bakerovner i bryggerhusene i bygda, og de er i bruk til jul eller når en venter mange gjester. Brødet
Vi har gått såpass utførlig inn på bakerovnene, fordi det er karakteristisk for landsdelen at det er bakerovn nesten på hver gård. Selv i små husmannsstuer hadde de bakerovn, selvom den kunne være så liten som til bare fire brød. Det vanlige var til ca. 20 brød.
Til pipa brukte de såvidt mulig rette og slette steiner, men her og der sto det nok en odd igjen, og det var bra for feieren, så han fikk feste for bena når han klatret opp i pipa.
Ved gråsteinsmuringa brukte de bare leire, sand og vann til murerøra. Til muring brukte de ikke blåleire, for den var for feit, sa de. Annen tørr leire i klumper ble knust med leireklubbe, ei lang, rund klubbe, ca. 4 ½ tommer tykk og med 4—5 fot langt skaft. Leira hadde de i ei leiredenge, en 5 fot lang og 3 fot bred lem med karm. Der eltet to mann med hver si klubbe leire, sand og vann til ei passende murerøre.
En hjemmegjort murskje fantes på hver gård. De som bygde fra nytt av i 1860-åra og utover, murte bunnen i bakerovnen og skorsteinen med murstein og brukte kalk i mørtelen. Mursteinen lot de trekke til seg alt det vann den kunne før de murte med den.
Å lage murerøre var et hardt arbeid. To karer tørrdengte leira i leirdenga til den ble seig. Ifra gammelt sa de at det var fullt dagsverk for to karer å denge leire til en kvartil kalk. Etterpå hadde de sand og kalk i leirerøra og dengte den til den ble godt blandet. Istedenfor å knuse leireklumpene i leiredenga, begynte de ca. 1880 å ha leireklumpene i ei sildetønne, helte vann på og rørte dem istykker med en grov staur med fullt av spiker i enden.
I en besiktelse fra plassen Rønningen leser vi: «Vidnet Halvor Andersen Dammen, 40 Aar, fortalte at have været med Christian Ruude 1 Dag og hugget Tømmer i Aadne-Skogen til denne Stuebygning, 1 Dag baaret Jord paa Loftet, og 1 Dag slaget Leer til Skaar-Stenen. Daglig 6 Skilling, er 18 Skilling, samt fri Kost.» Dette var i 1764.
Folk laget teglstein selv av leire, sand og vann, som de blandet og dengte godt sammen, formet teglsteinen i trekasser og tørket den i sola eller brente den i koss. Den soltørkede steinen tålte ikke regn, men i muringa har den holdt seg godt. Til murpuss utenpå brannmuren og skorsteinen brukte de kalk, sand, brotoagner (linstubber etter brotoa) og litt vann. Noen steder rappet de tømmerveggene med slik murpuss.
Flere steder i Andebu var det også teglverk, således på Halum.
Når huset var ferdig, ble åpningene mellom gråsteinene i grunnmuren dyttet med småstein og sandblandet leirerøre. Til slutt ble hele muren hvittet med tynn kalkvelling.
Hvordan har husene på gården sett ut i eldre tid? Vi har f. eks. en beskrivelse fra 1688 av de bygninger som var strøket med under en brann på Østre Høyjord fem år tidligere. Branntomten var nå ubebygd, da de nye husene var reist et annet sted. Det heter videre i beskrivelsen: «De brændte Bygninger befindes da at hafue verit alle deris Forhuuse, saasom en Stue paa 6 Laft, et Huus hvorunder var tvende Buer, og der ofuen paa tvende Cammer og en Ramb, hvorudi de havde liggende deris Saa-Korn, med mehre, item Kleder, Huusgeraad och deris Madvahre. Deslige er og brendt et Steerse paa 6 Laft. Og saaledes den fattige Mand med Hustru og tre smaa umyndige Børn til deres Schade paa Huusene bleufen berøfvet alle deris forberørte temmelige Velferds Midler.»
Østre Høyjord var en forholdsvis stor gård, fullgård, hadde to hester og ni kuer på den tiden.
Stua var på 6 laft. Det står ikke noe om det var skorstein der, men det har det rimeligvis vært. De har vel hatt en 3-roms stue, med inngang til en forstue på det ene hjørnet på langsiden, videre en stor stue og en mindre kove bak forstua med inngang fra stua. Det var også brent et «steerse» (dansk stegers, dvs. «ildhus, bryggerhus») på 6 laft. Og så kommer noe interessant: Et hus hvor det var «to boder i første etasje, to kammers i annen, og med en ram, hvor de hadde sitt såkorn, klær med mere». Dette må jo være et loft i to fulle etasjer med ramloft over. Vi kommer da uvilkårlig til å tenke på loftet på nabogården, Herre-Skjelbred, som var på tre fulle etasjer. Denne bygningen er jo enestående, men den kan jo ha dannet forbilde for lignende loft, om enn i mindre format. På gården Berg i nabolaget sto det også et slikt loft.
Loftet på Herre-Skjelbred.
Loftet på Herre-Skjelbred er blitt kalt «Grev Alvs residens». Sagnet sier at Alv Erlingsson, Mindre-Alv, bygde dette og at han har eid Herre-Skjelbred og bodd der en tid.
Loftet på Herre-Skjelbred. Etter en tegning av sorenskriver Resch fra 1751.
Loftet hadde tre etasjer, i motsetning til vanlige loft, som hadde to. Nederst var det to lave rom med hver sin inngangsdør på østre langside. I annen etasje fantes en eneste stor sal, med et vindu i vest og et i syd. Den hadde benker langs veggene og inngang fra en dør, som visstnok med en bro har stått i forbindelse med et hus ved siden av. Tredje etasje var delt i et større rom med vindu i sydveggen, en benk under dette, en seng, og dører ut til svalgangene på begge sider, og dessuten et mindre, vindusløst rom.
Heldigvis har vi i behold en tegning og beskrivelse av bygningen fra 1751, opptatt av sorenskriver E. S. Resch og gjengitt i tidsskriftet Urda, bd. I (1830); også inntatt i L. Berg, «Andebu», s. 201—02.
Resch's beskrivelse lyder slik (bokstavene viser til tegningen):
«A. Herved var en gammel bygning, som af bønder, der har eiet gaarden, er opbygt, og og igjennem samme som gjennem en gang gik man op til A.
B er døren til 2den etage, som bestod af ét værelse. For døren var en trælaas og sterkt jernbeslag. Inde i værelset var tvende vinduer, et i vest og et i syd af facon som H. I vinduerne havde ei været glas, men var lemmer jernbeslagede, som kunde slaaes op og ned; rundt om var bænker. Gulvet og loftet var af meget tykke planker, som hverken var skaarne eller høvlede, men hugne glatte. Omkring vinduerne var i bjelkerne udskaarne saadanne zirater, som sees ved døren B.
C. Fra B gik man trappen op til C, som var 3die etage eller høie-loft, hvor ved opgangen fandtes en meget stor og sterk beslagen lem; ellers var der en lang svale, som udentil var beklædt med bord, der ganske er forfaldne.
F er et vindu eller glugge paa svalen; lige for samme var et værelse med en dør af facon som B. I dette værelse fandtes sengen K, som en en bænk, slagen til væggen, henimod 7 alen lang, 1 ½ alen høi og 1 ½ alen bred. Under vinduet, som var ligesom H, var en bænk at sidde paa. I vest var en dør, som gik ud til en sval. Ellers var i dette værelse intet loft af bord, men aleneste nogle bjelker, som gik tvers over det. Endelig er det at anmerke, at dette gulv, som var ogsaa af meget tykke bord, var fuldt af huller af størrelse som en 8-skilling, saa man gennem samme kunde se ned i værelset B.
G. Videre i svalen, lige for G, var end et værelse, noget mindre end næst forrige. I samme var ingen vinduer, men alene et par smaa glugger. Døren hertil var med jernlaas, da ellers alle de andre var af træ.
D var en stor og sterk beslagen dør med tvende meget tykke ege-stolper, en paa hver side. Her indenfor var intet gulv, og hverken glugge eller vindu.
E en liden dør, og indenfor ligesom i forrige.
I og H er vinduerne paa den søndre side, som her sees.
Forresten var tømmeret overalt af en ugemen størrelse, længde og tykkelse; og lafterne laa saa net sammen, at der ei kan trænge mindste fugtighed igjennem. Taget var af bord, med lægter sammenslagne. Endelig, dersom alle de bønderhuse, som tid efter anden er bygte tæt op til dette, var borte, da kan jeg sige, at jeg snart ikke har seet angenemere situation end den, som lod sig tilsyne paa høieloft og svalerne.»
Vi ser på tegningen at lysåpningene er gotiske, og vi må tenke på Høyjords kirke med dens spisse lysåpninger. Det var kraftig furutømmer i bygningen, og etter hele dens oppbygning kan den ha vært fra slutten av 1200-tallet. Alv Erlingsson ble henrettet i 1290.
I sin besvarelse av myndighetenes spørreskjema fra 1743 skriver sogneprest Peder Crøger om Skjelbred-loftet:
«I Høyjord Annex ligger en Gaard kaldet Herre-Schelbred, hvor der i gammel Tid har boet den Greve af Tonsberg, Hr Alv, om hvilken Jens Lauritsen Wolff i sin bog kaldet «Norges Beskrivelse» melder: «paa samme Gaard staaer endnu een stor stærk Bygning af Furu-Malm, som samme Greve har ladet opbygge.»
Det er merkelig at presten Crøger ikke her sier noe om sitt eget inntrykk av dette eiendommelige byggverk, som han vel vanskelig kan ha unngått å legge merke til.
I sine opptegnelser i embetsprotokollen fra 1774 gir dog samme sogneprest Crøger noen flere opplysninger. Det heter her:
«I Haagjords annex var for nogle aar siden paa gaarden Herre-Schilbred et gammelt Høyen-lofft efter den bekiendte Græv Alv, som der havde sin residence. Bygningen var endnu i god Stand og ugemen (dvs. uvanlig, ualminnelig) at se på. Den var overordentlig høy og af en forunderlig Indretning, men Bønderne solgte den for en Bagatelle, og blev den af Kiøberen nedreven og bortført. Intet er altsaa tilovers som kiendetegn paa denne Herres Være i Høiords Sogn uden paa gaarden Berg hvor der endnu staaer et lidet Høyen-Loft, paa hvilket Grævens Søster skal have resideret.»
Etter dette må vi tro at loftet ble revet ca. 1770, kanskje noe tidligere, og ikke i 1820- eller 1830-åra, som det sies flere steder (bl. a. også hos L. Berg). I sin Norges-beskrivelse fra 1822 sier J. Kraft om Herre-Skjelbred bl. a.:
«Hr. Alv Erlingsen, den bekjendte, ogsaa i Kjæmpeviserne omtalte, mægtige Ridder, som ved Aaret 1290 mistede Livet i Helsingborg, skal have boet her paa Skjelbred, og da Rosenkrantzerne siden have eiet den, maa den være forblevet i hans Familie, og rimeligviis ogsaa have tilhørt Hr. Bo Flemming til Næsøen. Aar 1625 tilhørte Gaarden Erik Rosenkrantzes Søns afgangne Jacob Rosenkrantzes Børn . . . Paa Gaarden var længe et gammelt, nu aldeles nedbrudt, Høie-Loft, hvor bemeldte Hr. Alv skal have boet.»
Kraft nevner at det på gården Berg i Høyjord har vært et høyenloft, hvor grev Alvs søster skal ha bodd. Dette loftet, som ifølge presten Crøger enda sto i 1770-åra, er altså ca. 1820 forlengst revet.
Også Eilert Sundt omtaler Skjelbred-loftet (i sin bok «Bygningsskik paa Byg-derne i Norge», s. 62 fg.). Han sammenligner det med en to-etasjes bygning på Hande i Valdres og sier at likesom Hande-bygningen hadde
. . . «ogsaa dette hus (Skjelbred-loftet) nederst 2 lave og mørke boder med bløt jordgulv, med hver sin dør på husets langside, og øverst to værelser, nemlig et større med vindu, samt et mindre uten vindu. Loftet var ogsaa paa to eller tre sider omgit av svalgang, og trappen var udvendig. Midt mellem bodene og loftet var et mellemste stokverk, som udgjorde et eneste rum, en stor sal. Her var det altsaa tre høider, noe som har udmærket dette hus fremfor alle andre træhus av gammel norsk bygningsskikk, som jeg ellers ved beskjed om.
At Skjelbred-huset i hvert fald maa være meget gammelt, kan sluttes av den overmaade tarvelige indretning. Gulvplankerne var ikke skaaret med sag, heller ikke glattet med høvel, men kun teljet med øks, det var ikke glasruder, men kun lemmer for vinduerne, og døren maatte la sig nøie med trælaas, — der var kun jernlaas for døren til det mørke loftværelse, som svarer til det jeg antager er et klæde-loft, bestemt til at opbevare kostbare eiendele.»
Hvor på gården loftet har stått, er det ingen som vet i dag. Men nordenfor husene hos Ole L. Skjelbred er det en liten haug, som kalles Kirsebærhaugen (det står et gammelt pumpehus der). Her ble for noen år siden under gravning funnet rester av et jordgulv, ca. 1 meter ned i jorda. Kan loftet ha stått her? Det er vid utsikt herfra. I østskråningen av en ås syd for gården ligger en stor, flat og helt vannrett stein, som kalles «Grevens drikkebord» (opplyst av Ole Skjelbreds sønnesønn).
I avsnittet om viser og sagn går vi nærmere inn på spørsmålet om Alv Erlings-sons tilknytning til Høyjord.
Et annet hus som også tilskrives Mindre-Alv er Hynnestua. Han skal etter tradisjonen ha eid gården Hynne, og Hynnestua skal han ha brukt som hvilestue for seg og sitt følge når han var ute for å se til sine eiendommer i Hvarnes.
Hynnestua, slik den i dag står på Fylkesmuseet i Tønsberg, er i to etasjer, med to rom i hver etasje, og svalgang i annen. Den har en dør midt på langsiden. En trapp fører opp til svalgangen i annen etasje. Den har små vinduer, som er brede og lave. Annen etasje er litt utkraget, det er torvtak, og stua har skorstein. Stua er i grunnplan 11 x 7,5 m. Stokkene er flat-teljet, og laftehodene er tilnærmet sekskantet (ovale). Laftene er antagelig blitt forandret ved at stua er tatt ned og satt opp igjen flere ganger, og man kan ha teljet av laftehodene etter tidens smak.
Tar vi Hynnestua litt nærmere i øyesyn, så ser vi at den ligner et langloft. Slike loft er bevart i et ganske stort antall oppover i dalene, særlig i Numedal og Telemark. Flere av dem er fra 1200-tallet. Det er altså ingen umulighet at et hus kan være så gammelt. Bygningen har stått på Hynne og har vært i bruk til for ca. 50 år siden. Så ble den stående ubrukt og gikk mot forfall og tilintetgjørelse, slik som gamle bygninger uten tilsyn gjør. Det var herredskasserer Kr. Gallis og Andebu fortidslag som fikk reddet huset. Byggmester Ole Bøen tok ned bygningen og satte den opp igjen på en idyllisk plass ved Berg, midt imot ungdomslokalet Solhaug. Der sto den i noen år, men det var vanskelig å bevare den der, og så ble den skjenket til Fylkesmuseet i Tønsberg og satt opp igjen der i 1958. Der fungerer Hynnestua som bygdemuseum for Andebu, Høyjord og Kodal. Den er utstyrt med møbler og gjenstander som kommer fra Andebu. Her oppbevares bl. a. et middelalderskap fra Skjelland, som opprinnelig har tilhørt en nedrevet stavkirke i Vestfold.
Da Hynnestua ble revet, hadde den skorstein og pipe og hadde vært brukt som stue i mange år, senere som bryggerhus.
Hynnestuas alder har vært vanskelig å bestemme. Vi har tradisjonen om at den er fra Mindre-Alvs tid, men det er flere ting som tyder på at stua slik den står i dag ikke kan være så gammel. Det er jo den mulighet at det kan ha stått et eldre hus samme sted som er gått undergangen imøte, og så er det delvis revet og erstattet med nytt tømmer, og har fått ny utforming etter tidens smak.
For å prøve å komme til klarhet over alderen på Hynnestua, fikk vi 10. juli 1975 arkitekt Arne Berg fra Folkemuseet i Oslo og byggmester Ole Bøen med til Fylkesmuseet i Tønsberg for å se nærmere på huset.
Hynnestua. Fot. Vestfold Fylkesmuseum.
Ole Bøen hadde også vært med og flyttet det fra Bergshaugen og hadde forestått nyoppsettingen på museet, Vi gir nedenfor de viktigste resultater av denne undersøkelsen:
I den siste tiden da stua sto på Hynne var det ikke full høyde i to etasjer. Kristian Hynne hadde sagt at det tidligere har vært trapp inne, og dette er det også merker etter. Svalgangen og full høyde i to etasjer ble påbygd da stua ble flyttet til Bergshaugen. Stua har tidligere hatt svalgang på gavlsiden mot nord, med do i annen etasje. Første etasje var gedigen malmfuru, to stokker ovenfor der var av gran. Ole Bøen bygde så videre oppover med grantømmer og satte opp svalgang med trapp opp. Han hadde ikke noe direkte forbilde for denne svalgangen, da de hus i Andebu som enda har rester av svalgang, har disse restene innebygd. På gården Ruelsrød ble det imidlertid i 1914 revet et framhus hvor det var svalgang foran inngangsdøren med trapp opp. Bilder fra rivningen viser en lignende konstruksjon som på Hynnestua. Slike såkalte «høgstuer» var alminnelige på Østlandet på 1600-tallet. Det var trapp opp fra svalen og inngang fra to dører, en til hvert sitt rom, i annen etasje. Laftehodene på det gamle tømmeret i Hynnestua er i dag tilnærmet sekskantet, og laftehalsen ligger høyt i stokken ifølge Ole Bøen. Dette tyder på en senere datering enn middelalderen.
Arkitekt Arne Bergs konklusjon på sin grundige undersøkelse av Hynnestua lyder slik:
Ruelsrødstua under rivningen i 1914. Fot. Kr. Gallis.
«Konklusjon om tidfesting:
Det store, romslege kovepartiet, lafteformene* og sprang i veggflata (i gavlane) tyder på at huset er frå etter reformasjonen. Det at veggen mellom stove og koveparti er ein enkel bordvegg, taler for det same.
Om det er opphaveleg «3-romsplan» eller «akershusisk» plan, kan ikkje seiast avgjort. På Hynne var det dør frå svala både til stua og til kovepartiet, som då var kjøken. Dei som tok ned stua og sette henne opp att, kom til at kjøkendøra var nyare, og bolka henne att. Det kan vera at dette er ei rett slutning; men «akershusisk» plan er ukjend i mellomalderen. Tok dei feil, f. eks. at sagskuren i døropningen var eit seinare inngrep, kan stua ha hatt opphavleg treromsplan, men da blir det ein usedvanelg smal døropning. Men treromsplan med så stort koveparti verkar og ukjent i mellomalderen. Derfor trur eg at stova bør vera frå 1600-åra.
12. juli 1975.
Arne Berg (sign.)»
* Slik laftehals finst i mellomalderen, men eg har aldri sett han så høgt i stokken. Novhovuda med slik form kjenner eg ikkje frå mellomalderen. A. B.
Av en besiktigelse på Ellevsrød får vi vite litt om hvordan en vanlig stue så ut i 1750-åra. Framhuset besto av en stue med skorstein og to to-fags vinduer, samt en såkalt kove ved siden av, med en liten skorstein i. Utenfor var en forsvale, oppsatt av tømmer og bord. Dessuten hadde gården en stolpebod (stabbur) med loft over. Bygningen var tekket med spon. Framhuset hadde til denne tid vært bebodd såvel av rekvirenten som av den annen halvparts eier.
Vi ser at det bodde to familier her, og at det var to skorsteiner i huset, slik at den ene familien kunne bruke den i stua, og den andre den i koven. Så sent som ca. 1750 var inngangen midt på langsiden, og en kom rett inn i stua, som da hadde dør til koven. Denne hustypen kalte Eilert Sundt «den akershusiske» og den ble vanlig på Østlandet etterat skorsteinen kom.
Det står ingenting om bakerovn her, men på Gjelstad hadde de en slik alt 14 år tidligere. Det er alminnelig antatt at bakerovn først ble vanlig fra slutten av 1700-tallet, men i Andebu har vi en rekke besiktigelser hvor bakerovn er nevnt helt fra første halvdel av 1700-åra.
I en besiktigelse fra Mønnerød (Skoli) i 1734, hvor det var satt opp en ny kvernstue, heter det at denne er av grantømmer med bordtak og består av fire lafter med en bakerovn i og skorstein. I kammerset står en liten vindkakkelovn av jern, av hel støpning med muret pipe til. Der er to karmvinduer. Videre har bygningen en tilbygd svale med en liten avdelt bod. Alt i god stand.
Gl. framhus på Nordre Haugan. Har rester av årestue. Senere ombygd. Fot. Stig Anfinsen.
Noen trekk av gammel byggemåte. (Mest etter Ole Bråvoll.)
Dessuten lader med låve, fehus og et lite svinehus, og ut for det gamle kvernhuset står en gammel, ubrukelig kvernstue.
I en besiktigelse på Gjelstad i 1736 heter det om stua eller «vånhuset», som beboes av Tæves Jonsen, at det er en 4 lafts bygning av grantømmer, 15 omverv høy og tekket med bord og hon. I stua er en gammel skorstein og en liten bakerovn.
En taksasjonsforretning på Valmestadrød i 1777 viser at framhuset der er en 6-laftet bygning. Deri er en dagligstue med skorstein og en bakerovn, samt en jernskorde og støtte. Ved siden av stua et lite avdelt kjøkken med skorstein, og derunder en kjeller. Over stua et innredet kammers, og ved siden av et loft, samt ved frambygningen en forsvale, og deri et matbur. I disse rommene var det ialt 7 fag vinduer.
Vi ser at det blir liksom et mønster av disse besiktigelsene. Framhusene er tømret i 4, 6 eller 8 laft. De kan være i én eller to etasjer. De har skorstein og bakerovn, i ett tilfelle enda en ovn av jern. Stua er gjerne bordkledd, og alle har sval på forsiden. Noen steder har de matbod i svalen.
Taktekking med hon. Å tekke med hon var ikke så vanlig alle steder i landet. I Andebu ser det ut til at de fleste hus hadde slik tekking en tid. Framgangsmåten var denne: I oppgangssaga ble det laget flaskehon utenfor flaskebordene. Der teljet de til takskier, som ble hondragne, dvs. det ble gjort ei rand i hver side for mulig vannsig. Rennene gjorde de med øksenibbe. Men det fantes et særskilt redskap til dette også: De satte skaft på en utslitt ljåstubb og dro den til seg gang etter gang. Da festet de ei lekte på honen til styring. Senere fikk de kanskje en høvel til å pusse med. Øverst satte de to mønebord over takskiene ved mønet. Ved takskjegget satte de vannbord for alle takskiene. På enden av taket satte de vindskier slik som nå.
Oppå hondragne takskier hadde de hverken stein eller spon. Men fra ca. 1860 sluttet de å hondra takskier, de begynte å bruke tynnbord ( ¾ toms bord med vannkant) og kalte dem takbord. På denne tiden kom sirkelsaga, og de kunne skjære så tynne bord de ville. Med oppgangssaga var tommebord de tynneste bord de skar, og da kalte de dem for tynnbord. Med ¾ toms takbord som ikke var hondragne, måtte de ha takstein eller flis over.
Flis (spon). Flisa laget de av beinkløvde og ikke for grove furustokker med god ved i.
Gl. framhus på Øvre Skjelland. Påbygd ca. 1840. Fot. Stig Anfinsen.
Det var bra at ikke flisa ble for bred, for da kunne den vrenge seg på taket i solsteika. De skar tvert over stokkene med ca. 1 fot imellom. Dette ble lengden på flisa. Så høvlet de 3/16 toms tykke fliser med en høvel så stor at de kjørte den med hest. Tanna satt fastskrudd på undersiden, litt på skrå. Det var ei list i hver side under høvelen forat den ikke skulle gli av stokken. Ved bakre enden var det tappet ned to krokete styrestenger. Én gikk der og styrte, en annen satt frampå og kjørte så flisa sprutet til den siden som hadde tanneggen lengst bak. De satte smågutter til å plukke og stable flisa.
Beitskier. Ved siden av tapp- eller nagle-devikker hugg de inn beitskier til støtte i alle dør- og vindusåpninger. Dette var et både tungt og kjedelig arbeid, men det måtte gjøres. Etter hvert ble både tapp- og nagle-devikker borte, men beitskier har vi enda. Veggtømmeret var ca. 8 tommer fra gammelt, men det minket etter hvert. Ca. 1890 var det bare 4 ½ tomme. Da ble beitskiene for smekre og for veike, så de begynte med stokk-beitskier alle steder.
Dører. Dører og vinduer ble gjort av bygdesnekkere. Ifra gammelt var gangdøra delt på midten. Var den dobbelt, og det var den gjerne i dobbeltbygninger, så kunne begge deler eller bare den ene være delt. Denne deling av døra har hengt lengst i i uthusbygninger. I små hus med hel gangdør var denne gjerne gjort av høvlete eller uhøvlete bord med labanker, eller festet på en staur, og sveiv på den som ei grind. Gangdøra sto oppe hele dagen for å slippe lyset inn. Det var ikke vinduer i gangen. Men i større hus kunne det være fire til seks små glassruter med kul på midten over de dobbelte dørene. Disse fyllingsdørene hadde klinker på innsiden og vrider på utsiden, og alle gikk innover. Borddørene hadde bare en hank eller knott til å lukke døra opp og igjen med. Det var skyvelokk på innsiden. Når en skulle bort, kunne en låse med en jerntein.
Dørene i tømmerbygningene var lave og dørstokkene høye. Gangjernene var hjemmesmidde stabeljern i forskjellige utforminger, helst med noe utkroting. På innsiden av døra var det gjerne ei klinke, og på utsiden en jernhank til å dra til seg døra med. Over låsen var det en jernsplint til å trykke på med tommelfingeren, så klinka på innsiden gikk opp. Da var det en jernplate under klinka.
Vinduer. Vinduene ble gjort av bygdesnekkere. Fra gammelt var det bare karm og ei eller to grinder med små grønne glassruter i blyramme. Disse ble felt inn i trerammer. Det var gjerne en jerntange tvers over tregrinda for å støtte blysprossene, som er veike. I vår ungdom i 1870-åra så vi slike vinduer hos husmenn og fattigfolk. Hos folk med god råd hadde de vinduer med klart glass og tresprosser på den tid. De skaffet seg nye to-fags vinduer, to grinder i hvert med tre ruter i høyden. Før 1870 var det sjelden gangjernsruter i stua. Men etter den tid hadde de gjerne ett slagvindu i hvert vindu, og etter 1880 var det jevnt over gangjern på alle vinduer. Noe av bakgrunnen for dette var nok at bøndenes inntekter vokste, særlig hos dem med skog, på grunn av sirkelsaga.
Husbygging. Tømmermennene hadde stillas til å stå og gå på bare inne i huset. De flyttet det opp og ned ettersom de trengte det. Utenfor veggen hadde de en galge til å heise opp stokkene. Takbjelkene, som bar gulvet i annen etasje, ble felt tvers gjennom veggen til støtte for denne. Alle tverrveggene ble tømret helt opp til røstet, og hver stokk ble festet med nagler av malmfuru. Mønsåsen var en tykk og svær stokk. Takåsene ble lagt langs hele bygningen for hver eller annenhver stokk i reistømringa.
Senere, ca. 1860, sluttet de å bygge indre- og delevegger helt opp til røstet. Det ble slutt med mønsås og takåser også. Isteden ble det sperretak eller saksetak som de nå kaller det, med vannrette ribber over sperrene langsetter huset til å legge takskiene på.
Ved dører og vinduer hugg de med topphullsøks eller smaløks et dypt hull ovenfra i den siste veggstokken og et nedenfra i den stokken som skulle ligge oppå, og så satte de i en nagle, en tapp som fylte hullet, til støtte for stokkene. Senere boret de nagler av malmfuru igjennom stokkene.
Framhus på Vesle-Hotvedt, bygd ca. 1740. Senere restaurert. Fot. Stig Anfinsen.
Ved overgangen fra åstak til sperretak bygde de sideveggene og deleveggene en 3 fot høyere enn himlinga. Det ble kalt «halvannen-etasjes hus». Omkring 6 fot innenfor langveggene lå det en svær stokk langsetter huset i høyde med tømmerveggene. Ifra den lå det stokker ca. 18 tommer utenfor veggen. Det sto en sperre på hver, omlag en favn ifra hverandre. Denne måten ble vanlig kalt «sperrestol». Den står enda på to av Ådne-gårdene, i Ambjørnrød, på Stein og i Vestre Flåtten. Hos Ole Berg (Kolkinn) ble huset omrøstet i 1920.
Sperretaket hadde hanabjelke. Det var en hel stokk, tappet inn en 3 tommer ved begge ender fra innsiden på sperretaket, så ikke snøtyngden skulle klemme ihop taket.
Oppe i røstet var sperretaket kryssfelt og naglet sammen. Istedenfor mønsås ble det i sperrekløfta lagt en stokk, teljet på begge sider, slik at den passet i kløfta. Nedenfor sperresidene ble det lagt strø. Det er vannrette ribber over sperrene istedenfor takåser. Til strø brukte de tynne stokker som ble teljet på én side. Det var fals i hver sperre for hvert strø, og fals for hver sperre i rund-siden på hvert strø. Disse falsene ble lagt sammen, og strøet ble naglet i hver fals.
Gl. framhus på Berg i Andebu. Fot. Vestfold Fylkesmuseum.
Det var mange hus på gårdene i gamle dager. Vi tar som eksempel en besiktigelse på Lefsrød i Kodal i 1759. Her finner vi for det første et framhus, bestående av to stuer, imellom stuene en liten kove, og ved siden av den søndre stua et tilbygd kammers; utenfor framhusbygningen en lang sval. Videre et uthus, bestående av en 8-laftet bygning med fehus, låve og lade under ett tak. Bortenfor den vestre siden av låven ligger en hestestall på 4 laft. En svinestall står for seg selv, og også vedskur og kjone er atskilte hus. Dessuten er det en utlåve i enga.
Det nevnes ikke stabbur her, men det var vanlig på gårdene. I eldre tider sto det uten eller på en lav mur, senere ble det løftet opp på stabber for å holde mus og smådyr borte. Loftet og stabburet var nokså like, men stabburet hadde trapp til annen etasje inne, loftet gjerne en trapp utvendig opp til svalen i etasjen over. Der var det gjerne sengeplass for gjester, eller for gårdens folk om sommeren.
På Lefsrød (Nordistua) ble framhuset delt etter midtgangen ca. 1850. Halvparten ble flyttet til Søistua, den andre halvparten ble flyttet lengre bort.
Fra plassen Rønningen under Slettingdalen har vi en besiktigelse fra 1764. Husene var da nettopp oppsatt, og vi får vite hvordan en, får vi tro, vanlig husmannsplass har sett ut dengang. Framhuset var opptømret med 4 laft, 14 omverv høy. Den nordre vegg er utvendig forsynt med en bordkledning, ved den østre vegg finnes en av bindingsverk oppsatt liten forsvale, kledd med bord. Den søndre og vestre vegg er ikke bordkledd, men «samme maa straxens forsynes for at forekomme Forraadnelse». Taket er tekket med bord og hon. Gulvet er i skikkelig god stand, og under er en liten ølkjeller. Vi får ingen beskrivelse av uthusene her, men det vanlige på husmannsplassene var et lite fehus, en høylade og en underlåve.
Ole Bråvoll har en tegning av grunnplanen for husmannsplassen Våtåsen. Den har bakerovn og et lite avtrede i svalen på forsiden.
Kåper på stabbur og uthus. I Vestfold kan en finne en måte å bordkle stabbur og uthus på som det ikke er maken til andre steder i landet. Det vanlige er jo å spikre bordene rett på veggen, slik som det ble gjort på framhusene. Men på uthus og stabbur spikret de kledningen på slik at den var festet på veggen øverst, men stikker ut opptil en meter fra veggen nederst. Særlig stabburet får med dette et artig utseende. Det ser ut som det har fått kåpe på seg.
Framhus på Bjuerød, bygd ca. 1740. Fot. Stig Anfinsen.
Gl. framhus på Sjue. Fot. Stig Anfinsen.
Denne slags kledning heter da også kåpe- eller kappekledning. Et par ganger i eldre tid har vi også funnet at det er blitt kalt «skyggen». Det er ikke lenger bevart noen slike kåpekledde hus i Andebu i dag. På Fylkesmuseet har de et slikt kåpekledd stabbur fra Fadum i Sem, og på Tufte i Stokke står det fremdeles et kåpestabbur. Tufte skal være oppført av Mathias Berg i slutten av 1700-åra, og det er muligens han som har bygd stabburet. Også på Valle i Sande står det et kåpestabbur. Under kåpen er disse stabburene tømret som vanlig, uten sval eller annet utstyr. Trappen opp til annen etasje er her alltid plasert inne, slik vanlig er. Til kåpen er brukt reisningsved, ihvertfall står det i besiktigelsene ofte «reisning eller kappe». Ved en åbotstaksasjon på Andebu prestegård i 1756 heter det:
«Til Væggernes Conservation om disse Bygninger udfordres Reisning eller saakaldede Kapper.
Dertil 500 Bord af 12 Fods Længde à 5 rdl. for 100 25 rdl. 2de Kurver Spiger 2 rdl. Samt Bygning, Teckning og Indredning 26 rdl.
Dette gjaldt uthusene (hestestallen og høyhuset).
Ole Bråvoll skriver om uthusene i sin alminnelighet: «Låven lå i midten, med et lade på hver side. Fjøset lå i den ene enden, stallen i den andre; disse to hadde lavere røst. Endene var tømret helt opp, med åser over det hele. Sakser i taket kom tidligere på uthusene enn i framhusene. Ladene var alltid tømret med kubbelaft. På forsiden hadde de gjerne en gang, på baksiden en skørslade av bindingsverk med raftsyning, en toms bord og 2 toms rafter. Gikk tømringa helt ut, satte de på en kåpe fra takdryppet til ca. 6 fot fra bakken, 4—5 fot fra veggen nederst. De brukte raftsyning på kåpen. Under den pleide de å hyse redskap og kornstaur. I Nedistua på Haugberg har de en slik. Skørsladene gikk helt opp i strøet og kunne fylles med høy. Låven gikk helt ned til syningen. På forsiden var det gjerne en gang i høyde med låvegulvet til fjøs- og stalltrevet.»
Oscar Bergh skriver om Sønset øde: «Det gamle uthus var oppført av tømmer med små lader og skikuer ved siden, samt stall i nordenden og fjøs i sydenden, begge under halvtak. Det var kappe på veggen på nedsiden, hvorunder man gjemte forskjellige slags redskaper. Det var slike kapper på de fleste uthus her når de var av noen alder.»
Fra Bjuerød heter det: «Uthusene har hatt kåpekledning.»
I en besiktigelse på Østre Flåtten i 1746 står det bl. a.: «To lader, på den nederste kant trenges tømmer å innlegges og reisning på de tre sider.» Det er vel sannsynlig at reisning her betyr kåpe.
Fra Tolsrød heter det i 1797: «Uthusene må forsynes med bekledning på nordre side, og skyggen på den vestre side av låven er ved å falle ned.»
Og fra Nordre Trollsås i 1718: «Reisved omkring den nordre lade som fåes av de gamle stuer, vil koste oppsatt 1 rdl.»
Og går vi som snarest over grensen sen til Hedrum, finner vi følgende i en besiktigelse på Søndre Hellenes i Hvarnes fra ca. 1760: «Hans Sivertsens stuehus er i måtelig god stand. Ladene har han tilfelles med broren Jakob Sivertsen, og de er vel gamle, dog i brukelig stand, men fattes reisningsved.
Inngang på Søndre Sønset. Fot. Stig Anfinsen.
Fehuset er godt, fattes alene reisningsved. Hestestallen er i god stand. Mikkel Nilsens stue er og i måtelig god stand, men fattes sytekning på den vestre side. Ladene er gamle, dog brukelige. Fehuset er godt. Begge fattes reisningsved. Jakob Sivertsens stuehus er i god stand, men fattes sytekning på den østre side. Hestestallen er god, fehuset likeså, men fattes reisningsved.»
Ettersom det i besiktigelsene gjentatte ganger står at det fattes reisningsved på uthus og stabbur, mens det sies sytekning om framhusene er nok reisningsved den alminnelige benevelse på det som senere ble kalt kappe eller kåpe.
Stabbur og uthus med kapper på må ha vært et morsomt innslag i det ellers ganske nøkterne bomiljø. Husene i Andebu er jo ellers uten særlig pynt og ikke som f. eks. i Telemark, hvor det er utskjæringer på loft og stabbur og dører med treskurd. Hvordan har det gått til at kappe- eller kåpekledningen har vunnet innpass i bygdene her og er blitt så vanlig? Arkitekt Arne Berg har i en artikkel i By og Bygd 1957 fremkastet den tanke at det kan skyldes påvirkning fra vindmøllenes form. Det var vindmøller i Tønsberg, på Vallø og i Holmestrand. Mølla i Tønsberg er nevnt første gang i 1690. Men det har jo vært vindmøller andre steder i landet også, uten at det derfor er kommet kåpekledning på husene. Det er mulig at det har noe med lynnet hos vestfoldingene å gjøre, de har alltid hatt et våkent øye for det som er nytt, særlig av praktisk art. Fra Høyjord forteller jo Oscar Bergh at så å si alle uthus hadde kåpekledning tidligere, og i Andebu ser vi at den iallfall var i bruk på prestegården i 1756. Det er mulig at det fra først av var de større gårdene som hadde denne nyhet. Blant forskerne er det enighet om at betingelsen for at en nyhet skal bli opptatt i et tradisjonsmiljø, er at man har noe lignende fra før noensteds i bygda, slik at ikke nyheten blir sett på som noe som ikke angår folk. Dessuten er det viktig at nyheten blir tatt opp av noen med prestisje, f. eks. av storbønder eller av presten.
Noe som også kan ha forberedt grunnen for kåpekledningen, er de mange skørslader og skikuer ved uthusene og svalene foran framhusene, som en på forhånd har hatt i Andebu. Praktiske folk som vestfoldingene er, har de vært klar over fordelene ved slike oppbevaringssteder, og nødvendig tremateriale hadde jo ikke minst Andebu god tilgang på. Interessant i denne forbindelse er O. Rygh's forklaring på navnet Andebu. Han sier om dette i «Norske Gaardnavne»: «Andabu kan etter formen inneholde genitiv flertall av oldnorsk ond «forstue», som er beslektet med oldnorsk and «imot, foran». Hvis så er, må vel navnet bety «en bygd hvor gårdene har en forstue eller lignende eiendommelighet på forsiden av huset».»
Gl. bebyggelse på Bøen. Fot. Norsk Folkemuseum.
Arkitekt Arne Berg ved Folkemuseet mener at kåpekledningen først kom i slutten av 1700-tallet. Men her i Andebu har vi beviser for at den var i bruk ca. 1750, og sannsynligvis enda tidligere. Det er da mulig at Andebu kan ha vært innovasjonssentret, og at nyheten har spredt seg til andre steder i Vestfold og over til Sandsvær. Det er ihvertfall et morsomt innslag i byggeskikken. Kanskje det kunne tas opp igjen?
**********
Det ser ut til at de store toetasjes framhusene med midtgang fortrinnsvis er blitt bygd i de gode tidene mot slutten av 1700-tallet. Men det var også vanlig med enetasjes hus med samme grunnplan. Fra begynnelsen av 1800-åra fikk man også hus med avvalmede gavler, «taljansk tak», som de sier her.
Av en besiktigelse på Askjem ser vi at man der ca. 1750 har fått jern-kakkelovn og stein på taket, men Askjem var riktignok kapteinsgård.
Gl. framhus på Hynne, påbygd ca. 1790. Fot. Halvor Vreim.
For ytterligere å belyse bygningsskikken i Andebu i gammel tid skal vi i det følgende gi utdrag av endel besiktigelser fra forskjellige gårder i herredet. Besiktigelsene tas i kronologisk orden.
I en besiktigelse fra Bjuerød i 1736 heter det bl. a.:
Bryggerhuset straks søndenfor sersjantens iboende hus er ubrukelig. En uthusbygning nordvest for sersjantens hus inneholder hestestall, oppsatt med to laft, et gammelt fehus, opsatt med 4 laft, er forråtnet, en låve og lade samt et lite tilbygd skårslade forråtnet. En ny bygning trenges til korn og høy. De gamle bygninger er bare verd 3 rdl.
En ny framhusbygning må oppbygges hvis man skal bo der. Kjona er i brukelig stand. Gjerder og grinder er forfalne og trenger reparasjon. En del er oppsatt av bjerk og or.
Etter denne besiktigelse å dømme må alle bygningene på gården være satt opp fra nytt snart etter 1736. Nå vet vi at uthusene på Bjuerød har hatt kåpekledning. Om de har fått kåpe ved nyoppbyggingen eller om den er blitt satt på senere, er ikke godt å si. Hovedbygningen er et stort 2-etasjes laftet tømmerhus med panel. Kjernen er øyensynlig et hus med opprinnelig 3- delt grunnplan og en innkledd sval på den ene langsiden. Siden er så kommet en utvidelse ved påbygning på den ene smalsiden. Bygningen har etter sigende fått sitt nåværende utseende i 1820-åra.
Østre Flåtten ble besiktiget i 1746. Det heter:
Framhus på Østre Gallis, bygd ca. 1815. Fot. Vestfold Fylkesmuseum.
Framhusene består av en stue med 2 vinduer samt en skorstein og en dør; befantes å være gammel og brøstfeldig. Den er uduelig til stue heretter, men kan repareres og innrettes til bryggerhus. Særlig behøver taket forbedring, samt reisningsved på vestre side, som vil koste med arbeidslønn på egen kost 2 rdl.
En bod på nordsiden av samme stue er nyoppbygd og i god stand, unntagen taket, som trenger 6 tylfter bord, 2 rdl. Til vedskuret, som tas av samme bord, samt til tekning trenges 50 dobbeltnagler, 16 skill. Arbeidslønn på egen kost 3 ort.
Samme bod er bygd på jorden og ikke på stolper, består av 11 omverv, trenger å kledes med 100 bord, 3 rdl. Videre 150 dobbelte spiker, 2 ort, og 150 enkelte spiker, 1 ort. Arbeidslønn 2 rdl.
Eieren framviste også en ny framhusbygning, oppsatt på den søndre side. Den består av 6 laft og er innrettet for 2 over- og 2 underværelser. Taket er forsynt med takstein, tatt fra de to nordre lader og fra låven. Den er ennå bare opptømret og under tekning, og dessuten er en skorstein oppmurt.
Uthusene består for det første av 2 lader. På den nederste kant trenges tømmer å innlegges, og reisning på de tre sider, anslåes med materialer og arbeidslønn til 6 rdl. Den søndre side eller såkalte søndre lade behøver «tilgning» til gulvet samt småreparasjoner, 1 rdl. Taket over de to lader som også tekker over nordre låve, er forfallent og forsynt med bord av den nåværende eier, som har brukt taksteinene til den nye bygning. Å forferdige låven av nytt vil koste med materialer, arbeidslønn etc. 3 rdl.
Videre er der et fehus og en låve derved, kaltes de søndre uthus, ganske uduelige, må oppbygges av nytt, vil koste med materialer og arbeidslønn ca. 24 rdl. 2 skørslader, den ene ny, den annen ganske uduelig, vil koste å oppbygge 4 rdl.
Eieren ønsket også husmannsplassen besiktiget. Denne besto av:
En stue, et fehus, en låve og en lade, i god stand, men behøver ny reisningsved om veggene og taket. Svalen utenfor stuebygningen mangler mur. Istandsettelse av det hele med arbeidslønn m. v. vil koste 5 rdl.
Den til gården hørende sag ligger nordøst for gården, er ganske forråtnet og vil koste å oppbygge av nytt 21 rdl.
Kvernhuset er brøstfeldig, må bygges nytt, vil koste 8 rdl.
Istandsettelse av alle gårdens bygninger vil i alt koste ca. 82 ½ rdl.
I 1760 holdtes på Askjem en åbotsbesiktigelse over den halvpart som Halvor Gulbrandsen beboer og bruker. Vi gjengir følgende av den meget fyldige beskrivelse:
«Fremhuserne bestaar af:
A. En «eldgammel Fremhusbygning af 8 Laft, derudi: 1) En Stue som nu bruges til BryggerHus, med en Skaarsten og Bagerovn, og 2de paar gamle Vinduer udi — alt gammelt og Gulvet gandske forraadnet. Og følgelig vil Skaarstenen med Bagerovnen nedrives og igjen nyt og forsvarlig opmures, og Gulvet ligeledes lægges af nye Bord med Spiger. 2) Et lidet Kammer, Skoelen kaldet, med et par enkelte Vinduer og en liden Jern-Kackelovn, Gulvet samt Vinduet med Karmer vil kostes nyt, saasom det alt af Ælde er forraadnet.
Hvorhos Fuldmægtigen erindrede at Kackel-Ovnen er kjøpt aparte af Hr. Capitaine Rohte og ei fulgt med Gaardens kjøb. 3) En Melkebod med et lidet Kick-Vindu, hvis Indredning ligeledes er gammel og vil af nyt istandsættes.
Over disse Værelser findes 2de Lofter.
Tømmeret udi Veggerne af denne Bygning, og i Særdeleshed den søndre Vegg, fandtes udvendig meget forraadnet. Dog naar samme hielpes med Klorer, og Bygningen runden omkring bliver sytæcket, kand samme Bygning med anseelig Omkostning staae til Reparation. Endel af Taget er tæckt med gl. Steen, hvoraf den meste findes af Ælde spoleret og uduelig, og endel er tæcket med Hoen og Bord. Og altsaa udfordres for det meste nye Tagsteen, samt nye Mønner og Vind-Skeeder med videre. Af denne beskrevne Bygning erklerede Godsche at Halvor Gulbrandsen ickun tilhører den ½ Deel, og den anden Halvdel tilhører Michel Nielsen Schielland, og følgelig vil det manglende paa fælles Omkostning repareres og istandsættes.
B. En nyere og af Hr. Capitaine Rohte for omtrent 16-17 Aar siden bekostet Fremhusebygning af 6 Lafter. Deraf var af Hr. Capitaine Rohte indrettet en Dagligstue og et Kjøkken med Skaar-Steen, og ovenpaa 2de Kamre. Alt paa den østre Side af denne Bygning. Den søndre Part af denne Bygning, nemlig Kjøkkenet med sin Indredning og Kammeret ovenpaa Kjøkkenet tilhører Halvor Gulbrandsen. Hvilket fantes i god Stand, og allene mangler i Vinduerne ovenpaa Kammeret 7 Ruder.
Den førbemeldte uindredede vestre Part af Bygningen anviste Godsche, hvilken nu fandtes at være afdelt med Bord-Paneling, og indredet til en Stue med 2de Fag Vinduer udi, og en stor Jern-Kackelovn, samt nye Gulver og Tømmermandslaft: hvilket alt Citanten Halvor Gulbrandsen haver af nyt bekostet. Ligeledes er under samme opgravet en stor ny Kielder, og hvorav Halvor Gulbrandsen har en ½ Deel, og forferdiget paa fælles Bekostning.
Schweizerhus i Trolldalen, bygd 1901. Fot. Rolleiv Berg.
Disse Halvor Gulbrandsen tilhørende Værelser befandtes efter Anvisning forsiunet udvendig med en ny Bord-Kledning, som af Halvor Gulbrandsen er til Veggernes høyt fornødne Conservation bekostet og i forsvarlig Stand sat. Taget ovenpaa fandtes tæcket med Steen, som af Hr. Capitaine Rohte var bekostet. Videre af Fremhuser Halvor Gulbrandsen tilhørende fandtes ikke.
Dernæst blev anvist Udhuserne, som bestod af:
1. En af 8 Laft optømret Bygning, liggende nordenfor den beskrevne ældgamle Fremhusebygning. Samme var bestaaende af 2de store Høi-Lader med en Laave og Underlaave. Ved den søndre Lade fandtes paa østre og vestre Side tilbygt 2de Skure af Tømmer og Bindingsverk.
2. Paa den nordre Lades vestre Side fandtes en optømret 4-laftet Bygning til et Fæhus, med 23 Baasrum og en Sauegarde. Ovenpaa et Høe-Trev.
3. For den søndre Ende af det søndre Høe-Lade findes opbygt en Heste-Stald med 6 Spildrum.
Hvilke forbeskrevne Bygninger med 2de tilbygte Svine-Stalde følger Halvor Gulbransen for den ½ Deel, og Michel Schielland for den andre halve Deel. Tagene er overalt tæcket med Hoen. Men som de alle var formeldelst Ælde i Bund og Grund saa aldeles forraadnet at de med store Støtter og Stolper ere opstøttede — og følgelig aldeles uduelige til at repareres —, saa skjønnede Retten at samme vil af nyt Tømmer opbygges og bekostes, og ei kunde taxere det nyttige af disse gamle forraadnede Bygninger til større Værdi end i det højeste 3 rdl.
4. Østenfor merbemeldte ældgamle Fremhusebygning fandtes en stor Stolpebod, tæcket med Hoen. Saavidt Veggerne betreffer, da var samme udi god Stand.
Kåpestabbur fra Fadum i Sem, nå på Vestfold Fylkesmuseum. Fot. Ingrid Lowzow.
Men til dens fremtidige Conservation fra Forraadnelse da vil de forsees med en ny Bord-Kled-ning og Taget med nye Bord. Vindskeeder og Myner istandsættes samt at tæckes med Tagsteen.
5. Søndenfor Fremhuserne fandtes 2de optømrede Veede-Skuur og en Svinestald. Samme var i god Stand, men vil forsees med Bordtekning runden om, saavelsom Taget at repareres og forsiunes.
6. Vestenfor fandtes en Kjølne (kjone) i skikkelig Stand. Dog trængtes nyt Bordtag istedenfor det forraadnede. Af de sidst beskrevne Huse, nemlig Stolpeboden, Veedskuurene og Kjølnen, tilhører hver ½ Parten, og følgelig vil det manglende paa Halvor Gulbrandsens og Michel Schiellands fælles Bekostning besørges.
Videre ble anvist en til Gaarden hørende HusmandsPlads, hvorpaa fandtes følgende Bygninger:
1. En liden Stue, med et par smaae Vinduer og en Skaarsten med en liden Bagerovn.
2. Et lidet Fæhus, en Høe-Lade og en Underlaave.
Hvilke Huse fandtes forældede og nærværende Tiid af Retten ei at kunde anseees til højere Verdie end i højeste 3 rdl. Halvor Gulbrandsen tilhører deraf den ½ Deel, og Michel Schielland den anden ½ Deel . . .»
I 1780 ble halvdelen av Askjem taksert til 1100 rdl.
I 1843 holdtes odelstakst på gården. Der fantes da en 1-etasjes framhusbygning, opptømret, bordtekt og tegltekt, uthusbygning med lader, låve, stall og fjøs, bordkledd og tegltekt, bryggerhusbygning med tilbygd skjul, bordkledd. Skogen ble taksert til 150 spd., innmark og hus til 850, tils. 1000 spd.
I 1760 så vi altså at uthusene på Askjem var bygd på den gamle måten, med mange mindre hus til hvert sitt formål. Senere ble det vanlig å ha én stor uthusbygning, med fjøs og stall under samme tak, og med høylade i samme bygning.
Også fra Tolsrød har vi en besiktigelse fra 1760, hvor følgende bygninger ble anvist:
1. En framhusbygning, bestående av en 4-laftet gammel opptømret stue, med en skorstein i og tvende par gamle, små brøstfeldige kikkvinduer. På den nordre side av samme stue er en liten tilbygd kove, med et lite, enkelt vindu, og på den søndre side en av bord oppsatt forsvale med en trapp til oppgang på et over stuen værende kammers med tvende par små vinduer og en liten spis eller kamin.
Samme bygning fant lagretten etter nøye skjønn og granskning at den formedelst elde er så aldeles forfallen og brøstfeldig at den ikke står til noen reparasjon. Og følgelig fordres at nye framhusbygninger opplegges og bekostes.
Grunnplan av husmannsplassen Våtåsen.
Men i henseende til at samme gamle bygning i noen år vil kunne brukes til bryggerhus, såvelsom at det gamle beslag på dørene såsom hengsler og dørklinker kan nyttes, takserte de samme tillikemed de gamle vinduer til i det højeste 5 rdl.s verdi.
Sønnenfor denne gamle bygning finnes 2. et gammelt bryggerhus, og 3. et vedskur, og på østsiden av stuebygningen 4. en gammel bod, ingen verdi.
Uthusene består av et fehus med 8 båsrom og en sauegarde, ovenpå fehuset et lite høytrev. På den vestre kant en låve med underlåve, på den søndre side 2 skørlader og på den østre side en hestestall med 3 spilltau. Hvilke beskrevne uthusbygninger fantes likeledes av elde forråtnet, slik at de ikke kan repareres og derfor vil av nytt tømmer og innredning bekostes. Men i henseende til at innredningen noe vil kunne med forsynlighet brukes i den nye bygning, ble samme i alt taksert til 3 rdl.s verdi. Kjonen fant lagrettet vil kunne brukes et par års tid, og deretter vil den av nytt oppsettes. Flere fram- eller uthus fantes ikke.
Vestre Hotvedt ble besiktiget i 1763. Det gjaldt Jesper Larsens tredjepart i gården.
Framhusene fantes å bestå i følgende:
En fire-laftet opptømret stuebygning med skorstein og to par små enkelte vinduer Derved en liten kove, ovenover denne stuebygning to små avdelte kammers med vindu i hvert kammers, samt derhos et lite loft. Tekningen over denne bygning består av et bordtak, og på den vestre side av veggen er inngangen en gammel forsval.
Søndenfor denne beskrevne bygning fantes likeledes en opptømret bygning, hvis underdel består av fire og overdelen av seks lafter. Av denne bygning følger Jesper Larsens part en gammel stue, som brukes til bryggerhus, og det nordre loft ovenpå, mens det øvrige av bygningen fantes tilhørende oppsitteren Frantz Andersens eiende anpart her i gården Vestre Hotvedt.
Foruten at disse fremhuser etter lagrettens forefunne syn og granskning finnes oppbygd på oppsitteren Jakob Nilsen Hotvedts tilhørende jord og eiendom, og følgelig har den sannsynlige uleilighet at Jakob Nilsen ved pløying og hans jordsbruk således innskrenker fortoget til husene, at beboeren ikke er i stand til å holde det minste småkreatur uten derved å tilføye førnevnte Jakob Nilsen skade på hans jord og eiendom, så er disse huse av alderdom således forfalne og brøstfeldige at de ikke er verdt derpå å anvende den minste bekostning eller reparasjon, og for å unngå uleilighet for deres beboere vil disse bygninger av nytt tømmer oppbygges og oppsettes på beleilig tomt av Jesper Larsens egen tilhørende grunn og jordvei.
Uthusene.
Et fehus med båsrom til 9 kreaturer, samt 2 små sauegårder. På den nordre side derav en lade med låve og underlåve. På vestsiden er tilbygd en skørslade, samt på søndre ende en svinestall. Denne uthusbygning befant lagrettet å være bygd så ubeleilig at den tar skade av en derigjennom flytende bekkerinsel, og dessuten har jordveien aldeles ingen kraft eller nytte av møkdyngen, da samme bortrinner uten å kunne gi noen verd av seg til åker og engs nytte.
Da nå samme nødvendig må flyttes på et bekvemmere sted, såvel til kreaturenes konservasjon som hevdens nyttiggjørelse for gårdens åker og eng og de dessuten befantes å være gamle, så skjønnet lagrettet at det tømmer og videre innretninger som synes å bli tjenlig ved disse uthusers flytning, ikke kunne takseres høyere enn til 8 rdl.s verdi.
Gl. bryggerhus på Østre Hotvedt. Fot. Stig Anfinsen.
I den på gården befinnende kjone følger Jesper Larsen den halve del, og oppsitteren Frantz Andersen den annen halve del, som finnes i brukelig stand.
I forbindelse med skifte på Taranrød i 1763 etter enkemann Fredrik Hansen gis en ganske utførlig beskrivelse av husene, hvorav gjengis følgende:
Framhusene:
Består av en gammel med 6 laft opptømret bygning, og tvende laft høy. Underværelsene besto av en stue med tvende gamle brøstfeldige vinduer; gulvet i stuen er ganske forråtnet.
Over stuen er et kammers med et gammelt forfallent vindu i, og mangler et gulv. På den østre side av dette kammers er et gammelt matloft. Svalen som gjør inngangen til stuen, og oppgangen til kammerset og loftet finnes ganske forfalne, tillikemed trappene til kammerset, så at de straksens må nedrives og av nytt oppbygges, da de befryktes ellers av seg selv å ville nedfalle og kan forårsake skade både på mennesker og bygningen i seg selv. I stuen og i kammerset finnes oppsatt begge steder en skorstein, som behøver å repareres jo før jo heller til ildens konservasjon.
På den nordre side av stuen forefinnes et gammelt tilbygd kammers, som er aldeles forråtnet og står ikke til minste reparasjon, og følgelig må samme nedrives og nytt i sin tid oppbygges. Taket på denne bygning er aldeles forråtnet. På den vestre og nordre side vil veggene til konservasjon forsynes med sytekning.
Østenfor denne bygning finnes et bryggerhus med skorstein i, og et vedskjul på den nordre side av bryggerhuset, men takene behøver reparasjon.
Likeledes finnes en gammel stolpebod, som for noen tid kan bli stående, når taket blir noe forbedret, og den rundt om blir forsynt med sytekning. En kjone fantes, men aldeles forråtnet og uduelig, vil derfor av nytt oppbygges.
Et gammelt kvernehus med et par gamle steiner i forefantes likeså. Steinene var ved auksjonen solgt til Lars Bakke, men da disse tilhører kvernhuset, ble kjøperen advart å la dem bli liggende, mot godtgjørelse i hans auksjonsregning.
Endelig er der en gammel sag, som finnes i brukelig stand. Men kvernhuset og dammen vil repareres, da samme finnes meget forfalne og brøstfeldige.
Uthusene består av:
Et fehus, som kan være 7 båsrom i, men nå bare 5. På den vestre side derav et lade og en låve med underlåve; under låven er innrettet en svinestall. På den nordre side finnes tvende tilbygde skørslader, og på den søndre side et skørslade som fattes gulv. Låvebrua er forråtnet. På den søndre side finnes en gammel hestestall med tvende spilltau, men fattes gulv, forbenker og krubber. Takene på disse beskrevne uthus finnes ganske forfalne og må overalt med nytt forsynes til bygningenes konservasjon.
På Valmestadrød holdtes i 1777 en taksasjonsforretning hos Anders Mortensen, hvor bygningene er beskrevet:
Framhusbygningen er en 6-laftet bygning, deri en dagligstue med skorstein og en bakerovn, samt en «Jern Skolle og Støtte». Ved stuen er et lite avdelt kjøkken med skorstein, og derunder en kjeller. Over stuen et innredet kammers, og derved et loft, samt ved framhusbygningen en forsvale, og deri et matbur. I disse værelser ialt 7 fag vinduer. Bygningen er i god og forsvarlig stand.
Uthusbygningen, hvori rekvirenten eier halvparten, er en 4-laftet bygning, strekkende seg med fløyene fra nord til sønder, deri 2 høylader, og midt i er en stor låve med underlåve, samt på den søndre side av bygningen et fehus med 10 båsrom og derover et fehustrev.
Midt i gården står et vedskur.
Fram- og uthusbygningene er forsynt med bordkledning og tretak. Lagrettet skjønnet at de ei kunne takseres for mindre enn 100 rdl.
Sagbruket, som tilhører Valmestadrøds eiere, og hvori rekvirenten eier halvparten, er på 600 bords kvantum årlig. Halvpartens verdi er 30 rdl.
Kvernhuset befantes på et bekvemt sted og i god stand. Halvpartens verdi 10 rdl.
Taksering for halvparten av gården: 600 rdl.
Ved en delingsforretning på Valmestadrød i 1835, hvormed et bruk ble delt i to, ble framhusene delt midt etter svalgangen: Gunder Eriksen fikk den søndre og Peder Guttormsen den nordre del. Uthusene hadde hver flyttet over på sin einendom.
I 1797 holdtes en besiktigelse på Tolsrød.
Ved beskrivelsen tas utgangspunkt i de husebygninger som fantes på eiendommen i 1789, da kaptein Heidemark overtok:
Gl. tømret uthusbebyggelse på Berg i Andebu. Fot. Stig Anfinsen.
A. En 4-laftet bygning med bordtak, inneholdende en stue og et kjøkken, som var avdelt med bordpaneling.
B. En 4-laftet ditto, inneholdende et bryggerhus, likeså med bordtak.
Den første bygning var så gammel og nedråtnet at den ble støttet opp på den ene side; Kapteinen nedrev den i 1790 og bygde isteden en 6-laftet bygning med bordtak, bestående av en stue, et avpanelt kammers, et kjøkken med skorstein og to Soveværelser, samt ialt 7 fag vinduer og 6 dører. To av vitnene hadde vært med som tømmermenn. Den annen bygning er som den var; dog har kapteinen bekostet ny bakerovn og avdelt med bordpaneling et værelse for seg selv.
C. En uthusbygning med låve, lade og kostall med bordtak var her da kapteinen kjøpte gården. Nå har kapteinen videre bygd et fjøs med sauestall, samt tatt taket av den gamle uthusbygningen og bekostet samme igjen oppsatt og istandsatt. En gammel kjone står ennå.
D. Dessuten er oppført av kapteinen en 8-laftet bygning med bordtak, som er innrettet til 4 under- og 4 over-værelser, hvorav nå er innredet en stor stue av underværelsene, med et fag engelske vinduer og to speildører, hvor av den ene er forsynt med jernhengsler og lås.
Lagrettet tok så forbedringene i øyesyn og takserte de samlede forbedringer på framhus og uthus til 380 rdl.
Kjona var så gammel og skrøpelig at den bare var tjenlig til ved og aldeles av ingen verdi. Uthusbygningen må forsynes med bekledning på nordre side, og skyggen på den vestre side av låven er ved å falle av. Bekledning og skyggens istandsettelse vil koste 10 rdl., en ny kjone 10 rdl.
Ifølge Ole Bråvoll ble kaptein Heidemarks store to-etasjes bygning av rundt tømmer på Tolsrød revet ca. 1880.
Ved delingsforretning på Berg i Andebu i 1820, hvor gården beskrives utførlig, heter det om bygningene:
På hovedbygningen, som består av 2 etasjer, hviler det bånd at lensmann Berg for sin levetid skulle besitte den søndre del, som er ny og langt bedre enn den andre. Partene ble enige om at delingen herav burde utsettes til lensmannens død.
Uthusene består av to lader, låve, hestestall, sauestall og et nytt sommerfehus samt en stolpebod. Anders Eriksen får sommerfjøset, boden og hesteladet med låve. Enken og hennes sønn får hver halvparten av hestestallen, sauestallen og feladet med låve.
Husene på plassen Ødegården beholder Andreas Helliksen, hvorimot enken får den på engen (vel «Bergs-Enga») stående lade. Kjona brukes i fellesskap av eierne.
I 1824 holdtes sammesteds en delingsforretning på bygningene, rekvirert av lensmann Erik Lerskall, som eier ¾ , mens den umyndige Andreas Helliksen eier ¼ . Bygningene har hittil vært felles. Den umyndiges stefar Hellik Abrahamsen bruker hans fjerdepart i bygningen og jordveien.
Retten tok hovedbygningen i øyesyn. Den består av 2 etasjer med en svalgang imellom, som deler bygningen i søndre og nordlige del. Den er utvendig bordkledd, undtatt nordre ende av nordre del. Den er tegltekt. Dog mangler ca. 150 stein på nordre del. Den søndre del inneholder i nederste etasje stue, kjøkken og kammers, og i øverste etasje kammers og loft, alt upanelt, og er i noe bedre forfatning enn den nordre, som derimot inneholder stue og kjøkken i nederste etasje og loft i øverste. Da bygningen bare kan deles etter gangen eller svalen, takserte lagrettet den søndre del for 200, og den nordre del for 100 spd.
Uthusene omtales ikke.
I 1827 var det takstforretning over anparten Bergsengen i Andebu.
Stuebygningen består av bare ett værelse, da kjøkkenet er i samme rom. Fehus og lade er under ett tak. Dessuten finnes en liten separat ladebygning. De to første bygninger er nye, den siste gammel. Taksten ble 170 spd.
Samme år holdtes takstforretning over plassen Bergsrønningen i Andebu.
Stuebygningen består av bare ett værelse, da kjøkkenet er i samme rom. Fehus og ladebygning er under ett tak. Dessuten en liten separat ladebygning. De to første bygninger er nye, den siste gammel.