Da reformasjonen kom, var ulykken den at de protestantiske myndigheter ikke kunne la være å forgripe seg på kirkens gods og inntekter. Først ble klostrenes gods beslaglagt. Deretter kom turen til prostigodset, og også sognekirkenes inntekter kom under myndighetenes kontroll. Det ble forbudt for menighetene på egen hånd å anvende noe av inntektene til reparasjoner uten nådigst bevilling. Og hver gang det knep med penger i Kronens kasse, fikk stattholderen påbud om å pålegge kirkevergene å innbetale en slump av kirkens landskyld og tiende. Det var dårlig vederlag i at myndighetene i navnet påtok seg vedlikeholdsplikten, for i virkeligheten måtte menigheten selv betale alle reparasjoner, myndighetene ga intet tilskudd eller betalte på annen vis noe tilbake av det de hadde mottatt.

Fra 1620 til ut i 1660-åra er bevart noenlunde sammenhengende kirkeregnskaper, som gir mange opplysninger om Andebu-kirken, og vi gir noen detaljer herfra:

1620—21. Kirken hadde 17 leiekuer. Kirketaket fikk ny spon for 6 ½ rdl.; muren ble kalket, hertil gikk med 12 ½ lester kalk, 37 ½ rdl.

1623. Søndre hjørne og murene reparert, kostnad 34 ½ rdl.

1626 måtte kirken levere hele sin kassebeholdning (52 rdl.) til stattholderen.

1629—30 foretatt en større reparasjon, bl. a. fikk kirken nytt tårn. Samlet utgift 69 ¾ rdl.

1635. Skatt til stattholderen 14 ½ rdl. Dessuten måtte bygdekirkene nå svi for at kronen hadde tatt prostigodset. Til hjelp på inntektene fikk nemlig prost Nils Rasmussøn bevilget «den fjerdepart av kirkenes innkomst som til kapellanens underholdning er deputeret»; på Andebu kirke kom 8 rdl.

1637. Kirketienden var usedvanlig liten. Samtidig var det atter utgifter på tårnet, som måtte stives med jernhaker. Bindingsverket over kirken ville sige østover og ble avstivet med nytt treverk. 4 store spirer på 24 alen ble innlagt over kirken. Til tro (bordkledningen over takåsene fra mønsåsen og ned) medgikk 6 tylfter gode bord. På taket lagt 1000 nye spon. Tils. 16 ½ rdl.

1651. Større reparasjon. Sanghuset (koret) var nå blitt meget skrøpelig, og over det ble innlagt nytt sperreverk. Sanghustaket fikk 15 000 nye spon, som med tjærebreding kostet 75 rdl. Også nye vindskier og torvoller ble påsatt. Til tro på kirketaket gikk med 18 tylfter gode furubord til ½ rdl. tylften. Ialt utgifter 113 rdl. Videre betaltes et bidrag på 2 rdl. til Trondheims kirke. I mange år måtte nå kirken slepe på gjeld.

1653. Elendige inntekter, særlig fordi det i tiende bare kom inn 22 tdr. «rå» havre; det har derfor antagelig vært uår.

1655—56. Kronår på tiende begge år og vanlig havrepris (3 ort pr. tønne). I krigsåra 1657—59 steg kornprisene til det dobbelte, så kirkens inntekter økte. Men det gjorde også utgiftene, bl. a. måtte den betale en betydelig krigsskatt.

I 1661 var kirken blitt gjeldfri igjen, og det følgende år kunne den endog legge litt til beste.

For å få et overblikk over kirkens inntekter og utgifter, gir vi nå, før vi fortsetter Andebu-kirkens historie, en liste over dens jordegods (grunnlaget for landskyldinntekten) samt sammendrag av inntekter og utgifter for et par år på 1600-tallet:

 

Andebu kirkes jordegods: (I Rødeboken 1398 mangler oppgave over kirkens jordegods.)

 

			1575	1667	1751
Bygsel (i Halum)			1 ½ bpd. smør	(gikk over til grevskapet)
i Mellom-Horntvedt			1 skinn	3 mk. smør	3 mk. smør
i Akernrød (Nedre Skjelland)			2 skill.	1 mk. smør
i Skarsholt			1 skill.	1 mk. smør	1 mk. smør
	>	Kleppan (Andebu)	4 skill.	7 lispd. tunge
	>	Kleppanfosen		6 ½ lispd. tunge (senere	10 lispd. tunge
Bygsel				3 lispd. tunge)
	>	Mellom-Holt	2 album	8 lispd. tunge	8 lispd. tunge
i Svebrekke (u. Møyland)			4 ørtugsbol	2 lispd. tunge	1 lispd. tunge
i Svindalen			1 album	4 ½ lispd. tunge	1 ½ mk. smør
				1 ½ mk. smør
i Vestre Flåtten			2 skill.	14 mk. smør	14 mk. smør
(Halv bygsel) i Gåserød			1 tylt huggenbord	2 ½ lispd. tunge	2 ½ lispd. tunge

 

Inntekt 1651							Utgift 1651
1. Landskyld (av ovennevnte jordegods), ialt			5 rdl.	- ort	4 sk.		Brevløsning, prostiet		3rdl.	- ort	-sk.
							Statholderen for regnskapshold		1 »	- »	- »
2. Leie av 16 kuer							Biskoppen		2 »	1 »	- »
à 1 ort.			4 »	- »	- »		Prosten for visitas og
3. Tiende:							regnskapshold		2 »	- »	- »
18 tdr. havre							Stiftsskriveren, lønn
à 1 rdl			18 »	- »	- »		og fortæring		2 »	2 »	- »
12 tdr. rå havre							Vin og brød		8 »	- »	- »
à 3 ort			9 »	- »	- »		Vokslys		6 »	- »	- »
							Tiendens innkreving		1 »	- »	- »
	Tils.		36 rdl.	- ort	4 sk.				10 »		4 »
							Tils.		36 rdl.	- ort	4 sk.

 

1678						1678
Samlet inntekt.		47 rdl.	3 ort	20 sk.		Samlet utgift			23 rdl.	1 ort	2 sk.
						Overskudd			24 »	2 »	18 »
							Tils.		47 rdl.	3 ort	20 sk.

 

Inntektene var likevel stadig for små til å dekke vedlikehold og de øvrige utgifter. Sanghuset var nok nå i ganske bra stand, men selve kirkeskipet sto det dårlig til med. Den store landkommisjonen besiktiget kirkene i 1664 og anslo «brøstfeldighetene» i Andebu kirke til 382 ½ rdl. Til å dekke slike utgifter med hadde kirken 11 rdl. i kassen. Foreløpig ble derfor ingenting gjort.

I de anførte utgifter er altså intet til reparasjoner eller annen ekstra påkostning medregnet. De små overskudd man fra tid til annen hadde, strakk ikke til for større utbedringer. At slike var uomgjengelig påkrevd, viser den grundige besiktelse av Andebu kirke som ble foretatt i åra 1673—75.

Av denne besiktelse fremgår bl. a. at tårnet må repareres innvendig for 20 rdl., tårntaket for 60 rdl., til tjærebreding trenges 48 rdl. Selve kirketaket er «ganske forråtnet» og «henger på fall»; det må derfor «nedtages og af nye forfærdiges». Dertil trengs 10 000 takstein (spon kan ikke skaffes), 100 rdl. Sperreverket og troet må helt fornyes, koster 338 rdl. Videre trengs det ny himling over hele kirken, og gulvet må også repareres. Kirkemurene er revnet i alle fire hjørner, og den store kirkedøren på søndre side må gjøres av nytt. Dessuten betydelige utgifter til kost og lønn for murmester og tømmermenn. Tilsammen kreves reparasjoner for 1039 rdl.

I takstbeskrivelsen heter det tilslutt:

«Ved kirken er ingen kirkeverger, ei heller været nogen i 3 aar. Nu blev to opnævnt. Ikke heller findes nogen kirkestol [bok over kirkens jordegods, ornamenter og inntekter], ei heller været i 30 aar. Om kirkens beholdning vidste de tilstedeværende intet. Dens indkomster var i lang tid optaget af Johan Garman (stiftsskriveren) og Hartvig Nilssøn (prostigodsets forvalter); den sidste havde ogsaa i 2 aar havt kirken i forpagtning og skulde have dem endnu 1 aar. Det berettedes at det ikke var repareret noget paa kirken paa 45 aar, uden alene paa sanghuset, som fik taget forbedret for 20 aar siden.

Kirken har aarlig til vin og brød 10 tdr. havre».

Da Jarlsberg grevskap ble opprettet i 1673, ble de fleste Vestfold-kirker, deriblant også Andebu, innlemmet i grevskapet. Greven ble eier av 26 kirker. Med eiendomsretten fulgte, foruten kallsretten, retten til alt det jordegods som fra gammel tid tilhørte kirkene, m. v., men også plikten til å holde kirkehusene vedlike. Da greven hadde overtatt kirkene, ble det også kostet endel på Andebu kirke, først 60 rdl., så vel 103 rdl. i 1687.

I 1688 holdtes en besiktelse over Andebu kirke, hvori beskrives de reparasjoner som var foretatt året før:

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

 

«ANNEBOE HOFUEDKIRKES Muur, huoraf it stort Støche war slet nedfalden og ellers Kierken i sig selff aldelis uden Loft eller Himling, saa och Winduerne altfor smaa og mørke, er nu (det Gud were lofuet) till større Schades Forekommelse, af woris Naadig Høye Herschabs Høyberømmelig Omsorg for Kierkernis Beste, blefuen vell reparerit og forbedret udi forschreffne store Manquementer, huortill er behøffuet oc medgaaed, som Kierche-Inspecteuren Jørgen Oelsen Mandahl, dertill udi rette Tide for billigste Pris bekommes kunde, haffuer forschaffet og betalt, som efter følger, nemblig:

Kalch, foruden dend som wed Kierken war i Behold, 10 Læster, som fra Kommersøen war omført till Tunsberg og efter Inspecteurens Reigning koster med Fragt, Ind- og Udschibning og Omkostning, huer Læst 1 rdl. 3 ort 14 sk., er			18 rdl.	3 ort	20 sk.
Furre- og Grannebord till Kirkens Lofft, 300 à 3 rdl. (pr 100)			9   »	-   »	-   »
Dertill er medgaaed, sampt til Stilling og anden Behoff, 5 tom Spiger — 200 à 1 rdl. (pr 100)			2  »	-   »	-   »
Norsche Dobbelt Nagels Spiger — 200 à 2 ort (pr. 100)			1  »	-   »	-   »
Dito Enchel Nagels Spiger — 1500 à 1 ort (pr 100)			3  »	3  »	-   »
Ladet udi Kierken og Koret, som før var gansche mørch indsette 3 nye store Vinduer, huert 3 allen høy, kosted hoss Glasmesteren			4  »	3  »	12  »
36 smaa Jernstenger ofuen Vinduerne, kosted à 3 skill.			1  »	-  »	12  »
Snedkeren for 3 nye store Windueskarmer med Rammer till, betalt			2  »	-  »	-   »
For 30 Suertebøsser, Kierchemurens Staffering			-   »	3  »	18  »
For Papir til Contracten om Reparationen			-  »	-  »	16  »
Betalt til Mr Hans Marten, paa hans egen sampt Murmesters og andre Arbeidsfolches egen Kosthold, efter Contract for Arbeydet			60  »	-  »	-   »
	Tils:		103 rdl.	3 ort	6 skill.

 

Huilchet forschreffne som sig beløper till sammen udi en Summa, it Hundrede og Trei Rdl. Trei Ort og 6 Skill., er saaledis till Kierchens høyfornøden Reparation anwendt og bekosted, och med Flid hueret i Særdelished rigtigen ofuerreigned, og at Kierken nu befindes wed Besichtelse, at vere saauit wel reparerit, det bekiende wi med vores herneden undersatte Bekrefftning,

Anneboe Præstegaard dend 20. November 1688.

(Med en annen hånd tilføyd:)

Herforuden er dend ene Kloche spruchen og uden Klang.

 

Testerer:		Peder Jørgensen (sign.) (segl)		H. M. Heintz (murmester) (sign.)
	Kristen Gjermundrød (sign.)		Kristen Askjem (sign.)		Anders Gravdal (sign.)
	Peder Holt (sign.)		Ole Møyland (sign.)		Erik Askjem. (sign.)

 

Kirkekuene.

I gammel tid eide kirkene et antall kuer som de satte bort til bøndene for en fast årlig leie. Andebu kirke hadde på 1600-tallet 15—16 kuer, på 1700-tallet omkring 10. Det var to slag, noen tilhørte presteembedet, andre tilhørte kirkebygningen. Noen var gitt til presten for hans arbeide. Han skulle i lang tid ha ei ku for å forrette i en bondes begravelse.

Vanlig betaling for å ha ei kirkeku var over hele Vestfold 1 mark 8 skill. året. Det var jo ikke mye, men så hadde leieren hele ansvaret for kua; enten det var alderdom eller ulykke, måtte leieren stille ei ny, like bra ku, dersom noe tilstøtte kirkekua.

I 1673 er Andebu kirkes kuer bortsatt hos følgende 15 bønder: Søren Bjuerød, Per Slettingdalen, Nils Haugberg, Jens Holt, Jens Vegger, Ole Skarsholt, Knut Døvle og Haugberg, Tollev Sukke, Lars Stulen, Åbjørn Bångunnerød, Schelde (for Skjoldulv) Hanedalen, Nils Øde Hotvedt, Nils Vergenes i Hvarnes sogn, Arne Mellom-Holt og Søren Vegger.

Vi har referat i tingboken av en sak angående kirkekuer fra 1701, og vi gjengir det her:

«Anders Odne, kirkeverge av Andebu sogn, hadde latt innstevne forrige kirkeverge Hans Helgesen Vestre Haugan for en kirkeko han ikke har levert. Innstevnte svarte at hans formann Anders Sieland ham ingen ko hadde levert, men sa at Sebjørn Søndre Sundset hadde denne ko i leie, og denne hadde sagt at Mons. Arre Jensen (prestens stesønn) hadde fått denne ko fram ham. — Mons. Arre Jensen som nu var tilstede, sa at det var skjedd for 6 år siden som pant for 2 tønner korn, og tilbakelevering kunne skje om han fikk betaling pluss renter, i alt 4 ½ rdl. — Det ble inngått følgende forlik: Sebjørn skal arbeide og avtjene pengene hos lensmann Peder Fossan, som så betaler Mons. Arre Jensen 4 ½ rdl., og denne kjøper ny ko, som skal leveres kirkevergen.»

 

Vi følger nå Andebu kirkes videre skjebne i hovedtrekk.

I 1701 kom det en voldsom storm, som feide ned tårnet og også gjorde annen skade. Utgiftene var nesten 165 rdl.

Sogneprest Michael Crøger skriver 1731 i sin embetsprotokoll at i hovedkirken holdes gudstjeneste annenhver søndag, i annekskirkene hver tredje søndag. Gudstjenesten begynner omtrent kl. 10, men når det er på to steder på samme dag, vanlig kl. 8 i annekskirken og kl. 11—12 i hovedkirken.

På nordveggen er det et stort blyinnfattet vindu fra 1750-åra.

I 1756 ble kirkens eiendom Kleppanmoen solgt til oppsitteren for 350 rdl., og i 1759 dens eiendom Mellom-Holt solgt til oppsitteren for 217 rdl.

I åra 1755—76 solgte Jarlsberg-greven de fleste av sine kirker. De tre kirkene i Andebu prestegjeld ble taksert til hele 1200 rdl., men det ble ikke i første omgang noe kjøp fra bygdas side. Den 30. mars 1766 leste lensmann Pestel opp et brev fra greven på kirkebakken, og det ble bestemt at to mann fra Andebu skule reise inn til Jarlsberg og forhandle, men det resulterte heller ikke i noe. I 1769 ble Andebu kirke ropt opp på kirkeauksjonen på Kjelle av oberinspektør Plahte. Kirken ble oppgitt å ha en årlig landskyld på 1 rdl. 2 ort 4 skill., av de 10 leiekuene hadde den en årlig inntekt på 3 rdl. 1 ort 8 skill., og tienden var vel 63 rdl. Plahte bød selv først 350 rdl. for kirken, derpå bød Henrik Hansen Nedre Skjelland og Mikkel Nilsen Askjem på almuens vegne 351 rdl. De fikk tilslaget for denne pris og betalte pengene i tre avdrag.

 

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

Kjøpesummen ble utlignet på gårdene slik at hver fullgård betalte 2 rdl. 2 ort, mindre gårder forholdsvis mindre beløp. Skjøte på kirken ble utstedt 30. oktober 1770.

Vi gir noen utdrag av bispenes visitasberetninger fra første halvdel av 1800-tallet:

1809. Biskop Bech finner at kirken er i forsvarlig stand, bortsett fra at den utvendig trenger å rappes og kalkes, og hegnet om kirkegården må snarest repareres.

1819. Biskopen fikk løfte om at steinmuren rundt kirkegården skulle bli ganske oppsatt av nytt nestkommende år.

1827. Hovedkirken er i god stand og nylig reparert. Porter og hegn er i orden.

1830. Taket på Andebu kirke skal istandsettes.

1837. Biskopen finner både kirker og kirkegårder i god stand og vel vedlikeholdt.

1844 ble det foretatt en betydelig reparasjon av Andebu kirke, slik at det ved visitasen to år senere ingen mangler fantes å påpeke.

1846. Kirken har intet orgel.

I 1866 ble korbuen utvidet. Det var samme år man kjøpte nadverdmaleriet fra Mariakirken i Tønsberg og byttet ut den gamle vakre prekestolen med en helt ordinær en.

 

Restaureringen av Andebu kirke 1933.

I begynnelsen av 1920-åra drøftet interesserte bygdefolk sammen med sognepresten spørsmålet om restaurering av Andebu kirke. Man henvendte seg til Riksantikvariatet om saken, og vi gjengir nedenfor den beretning som restaureringskonsulent Domenico Erdmann i juli 1922 etter foretatt besiktigelse avgav til Riksantikvaren:

 

«Andebu kirke. Jarlsberg. Kirketaket er for ikke saa længe siden blit tækket med skifer. Og nu for ganske nylig er der installert store elektriske lysekroner og messinglampetter. Mere bør der ikke foretaes i denne kirke uten at riksantikvaren og fortidsmindesforeningen faar anledning til at uttale sig.

Jeg har tidligere været i Andebu for at se paa den gamle prækestol, som man ønsker at faa stillet op og benytte istedetfor den nuværende cylindriske (fra Tønsberg).

Men jeg har været i nogen tvivl om det heldige i at ombytte det nuværende med det ældre inventar, for ikke at forstyrre den ro som hviler over det hele. Der er nemlig trods stilforskjel og meget andet en monumental holdning over interiøret med de gamle mure og enkle storlinjede inventar (prækestol, altertavle, indfatning og pulpitur). Rigtignok bryter de umaadelig store nyskinnende lysekroner noget av denne stemning, likesaa ogsaa nordgalleriet og orgelfacaden, men i særdeleshet bænkene ikke er ganske som de bør være.

Men det er allikevel ikke uten betænkeligheter at jeg foreslaar ombytninger.

Det er kun for at verne den prægtige gamle prækestol at jeg mener den bør faa en anstændig plads i kirken; og da den er saa stor og sjelden arkitektonisk rikt utformet, at det ikke gaar an at hænge den op som en ubenyttet antikvitet, maa den altsaa indta den nuværendes plads.

Den er imidlertid defekt; en stor del av det usædvanlig rike forkrøpnings listverk mangler, og en hel fylding er borte. Tillike er den overmalt i rokokotiden, hvilket forøvrigt ogsaa er tilfælde med den ubenyttede like gamle altertavle som hænger paa skibets sydvæg.

Men det vil ikke dreie sig om noget betydeligt beløp for at faa den satt istand. Derimot vil opsætning, understell, trappebrystning og maling koste en del — jeg antar neppe under 12 à 1400 kroner alt i alt (uten farverestaurering).

Prækestolen er vel det rikeste arbeide fra midten av det 17de aarh. i Jarlsberg — altsaa av denne type.

Brystningen er ca. 1,35 m høi, største diagonalbredde 1,32 m, aapning 1,03 m og de indvendige 5 sider 0,59) m brede. Listverket er av ek, søilerne av bøk og kjernen av furu. De oprindelige farver synes tildels at være malt ganske tyndt over jordrøde tinter.

Rokoko-overmalingen, blandt annet rød og grønblaa marmorering, er tildels ogsaa ført ut over evangelist-maleriene.

Underpartiet med roset-ornamentik og overpartiet med utskaarne inskriptionsfelter er forkrøppet i 3 parter som søilegrupperne, 3 paa hvert hjørne. Søilerne har riflet skaft, korintisk kapitæl og akantus sokkel-bælte over dreiet basis. Pilastrene om buefeltet er ogsaa riflet, likesom Hedrum-panelet og brystningsfeltet fra Jernskjeggernes prækestol i Hvarnes kirke.

Prækestolens oprindelige plads lar sig ikke bestemt paavise, men hvis den skal anbringes hvor den nuværende staar, blir det heldigste at undgaa den lange brystning langs sydvæggen til trappen paa østvæggen. Jo mindre nyt der sammenkobles til den gamle prækestol, jo bedre vil det bli. Derfor mener jeg ogsaa at understellet kun bør besta av en polygonal kasse, hvis sider løper paralelt med prækestolens og som forbindes med væggen og trappens indklædning.

Den nuværende prækestols gulvhøide er 1,90 m, hvilket blir for høit for den gamle prækestol. Det bør ikke ligge høiere end 1,50 m, og da den gamle brystning fortsætter 0,22 m forbi prækestolsgulvet, vil brystningens underkant komme i en høide av 1,28 m, saaledes at man undgaar at se ind under prækestolen. Den polygonale bærekasse vil derved ogsaa bli lite synlig paa grund av bænkene.

Trappen faar som vist paa min tegning, 8 optrin a 0,18 m og et halvtrin (repos) à 0,06. Aapningen ind til trappen, der er 0,75 m bred, kan om ønskes lukkes med dør.

Prækestolombytningen vil sandsynligvis vinde bifald. Det tør derimod neppe bli tilfældet med ombytning av altertavlen. Kirkens retmæssige altertavle hænger jo paa en væg i kirken saa det er ikke nogen grund til at gjøre ophævelser. Men det er et spørsmaal om den nuværende empire opsats vil bli saa heldig til den polykromerte renæssanse-prækestol. Aertsens pragtfulde nadverdbillede er jo uten sammenligning et betydeligere kunstverk end den gamle altertavle, men denne hører nu allikevel til koret sammen med prækestolen i kirken.

En prøveopstilling vil være av stor interesse.

Aertsens maleri og empire-opsatsen kan faa plads paa korets nordvæg.

Empire-opsatsen, der bestaar av 2 store søiler med arkitrav, er kun maatelig tilpasset maleriet, idet at den gamle hollandske maleriramme er avskaaret for at faa billedet tat ind til søilerne, der dækker den ytterste del av siderne.

Maleriet er delvis utbedret eller overmalt.

Det har været kjendt av maleren til Hvarnes-tavlen fra 1708, hvor han har anvendt forgrundsfiguren, og endel av arkitektur-bakgrunden findes nøiaktig gjengivet som saadan paa præsteportrættet av Borkgrevink i Vestre Toten kirke.

Samtidig med at kirken fik disse 2 inventarsaker fra Tønsberg, blev der opbygget et galleripulpitur paa den søndre del av vestgalleriet. Den senere orgelfacade høver ikke dette, og det ligger snublende nær at fortsætte empire-pulpiturets rammeverk tvers over hele vestgalleriet og installere orgelfacaden i denne forlængelse. Som vist paa planen er der egen opgang til dette pulpitur.

Nordgalleriets brystning, som bestaar av staffpanel, er lite tiltalende. Der kunde passende anvendes feltinddeling.

Bænkevangene er stygge, men maatte kunde forenkles, som antydet paa tegningen, hvis man ikke foretrækker helt nye.

Interiørommalingens hovedfarve bør blit blaat, brunt og graat med henblik paa bibehold av rokoko-overmalingen paa den gamle prækestol og altertavle. Fra denne tid (midten av 18 de aarh.) er der et meget godt blyindfattet, stort vindu paa nordvæggen. Det er 6 glas bredt med kraftig midtpost av træ. Det er en god type for mange av vore gamle kirker, som har stygge vinduer og hvor glasmalerier vil være malplasert.

Under det nuværende alterklæde findes mesteparten av et gammelt antependium, som uten tvivl tør være identisk med det som nævnes 1629: «rød Makey alterklæde» og i 1673: «gl. flamsk atlerklæde». (L. Berg: Andebu, s. 291.) Det er mønstret fløil, nu falmet gylden brunt og meget interessant.

Det er at haape, at det mønsterlagte teglstensgulv maa forblive urørt, baade i vaapenhuset og kirken. Hvad man derimot snarest bør rette paa er ovnene og placeringen av disse som raker dygtig op, baade inde i selve korbuen og foran empire-pulpituret. Ialfald bør den høie etageovn i korbuen ombyttes med en lav «bjørneovn» og flyttes enten til hjørnet indenfor korbuen, eller under galleriet.

Og heller ikke bør man glemme at faa fjernet den avskyelige oljemaling paa den middelalderske stendøpefont.

Det eneste der kan forblive hvitt i kirken er murverket og rupanelshimlingen i skipet.

Domenico Erdmann (sign).»

 

I åra 1922—25 utførte man så det forberedende arbeide for å få den gamle prekestolen på plass igjen. I de følgende år samlet man midler med sikte på hele kirkens restaurering. Kommunen satte jevnlig av beløp, og De unges misjonsforening samlet inn penger, slik at man før restaureringen tok til, hadde ialt 16 000 kr. Planene for restaureringen var i store trekk utarbeidet av arkitekt Otto L. Scheen, og restaureringsarbeidet ble ledet av arkitekt Wilhelm Svendsen, Porsgrunn. Alle planer ble godkjent av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring og av Riksantikvaren.

I det følgende gir vi en beskrivelse av de forandringer som ble foretatt ved restaureringen sommeren og høsten 1933, for en stor del på grunnlag av opplysninger (se Tønsbergs Blad 8. oktober 1933) av sogneprest Gunnar Hafstad, som selv var en av de drivende krefter i arbeidet med restaureringen.

Døpefonten er like så gammel som kirken. Den hadde tidligere vært oljeovermalt og ble nå renset. Den er i romansk stil og har et messingfat med fremstilling i bunnen av Mariæ bebudelse, omgitt av en innskrift som ikke er tydet.

Kirkegulvet ble tatt opp og det ble lagt et lag med kult under. Gulvet, som er meget vakkert, er et gammelt mønsterlagt teglsteinsgulv som er bibeholdt langs midtgangen og i koret. Under benkene ble steingulvet erstattet med tregulv for at man ikke skal fryse. Under gulvet ble funnet noen glaserte stein, som kan tyde på at slike i den katolske tiden har vært plasert foran de forskjellige altere. Disse steinene ble i form av et kors satt under prekestolen. I midtgangen ligger en gammel gravplate. Platens inskripsjon viser at den har dekket liket til sogneprest Jens Pedersen Skabo (prest i Andebu 1655-64). På platen finnes også en gravskrift over hans ettermann, Peder Jørgensen Christianstad (1664-1703) og hans hustru Else Aresdatter, som tidligere hadde vært gift med hans forgjenger i tjenesten. Gravplaten er av kleberstein. Gravkammeret, som opprinnelig strakte seg fra inngangsdøren og oppover, er siden åpnet og fylt igjen.

 

 

Som altertavle hadde man fram til restaureringen det gamle nadverdmaleri fra 1569, som av Harry Fett tilskrives hollenderen Pieter Aertsen. Forbildet skal være nadverdsframstillingen i Raphaels loggiaer i Vatikanet i Rom. Men Andebu-bildet har forgrunn med brød og frukter, og en bakgrunn som er detaljert utarbeidet i den hollandske smak. Flere fagfolk, bl. a. Ruth Hamran, har nok gitt uttrykk for tvil om det er Aertsen som har malt bildet, men Harry Fetts mening er hittil ikke blitt motbevist. Maleriet ble innkjøpt til Andebu kirke fra Mariakirken i Tønsberg da denne ble revet i 1866. Det har en inskripsjon som forteller at det er skjenket til Mariakirken av borgermester i Tønsberg Peder Trondsen og Nils Larsen, som «opstillet denne tavle til Guds og St. Mariæ ære». Under restaureringen viste det seg at to fjeler som var festet på baksiden av maleriet, var to sammenhengende halvdeler av en middelalderlig alterskapsfløy. Denne ble senere renset og konservert av konservator Gerhard Gotaas.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Dette skjønne kunstverk (jfr. også D. Erdmanns beretning ovenfor) er nå plasert på en av veggene i koret.

Istedenfor dette bilde ble nå satt på plass i koret kirkens tidligere altertavle, som før restaureringen hadde hengt på skipets sydvegg. Den er likesom prekestolen et arbeide fra ca. 1650 i renessanse-stil. Den ble malt opp igjen i 1777 i rød og grønblå marmorering slik som den nå er; den som dengang foretok malerarbeidet het Hersleb.

 

Prekestolen, kirkens praktstykke (om detaljene, se D. Erdmanns beretning ovfr.), som er et arbeide i renessanse fra ca. 1650 og vel det rikeste av denne type fra disse trakter, har remolasert den tidligere nokså ordinære svlindriske prekestol fra 1800-tallet (også kommet fra Mariakirken i Tønsberg). Listverket er av eik, søylene av bøk og kjernen i de utskårne arbeider er av furu. Den har varme, rike farger i rødbrunt og flere avskygninger i blått. Over prekestolen ble plasert en himmel eller baldakin i samme stil som denne.

Også benkene ble forbedret. De er malt i de samme farger som går igjen i prekestolen og langs galleriet, rødbrunt og blått. Galleriet ble senket 20 cm. Orgelet ble plasert i den søndre del av frontgalleriet istedenfor på midten, hvorved det ble skaffet plass til sangkor o. l.

 

 

Vinduene i skipet ble forkortet nedenfra med to ruter som ble gjenmurt. I sakristiet ble innsatt et lite blyinnfattet vindu mot øst.

Kirkens antependium (prydforheng foran på alteret) er også meget gammelt. Det er nevnt både i 1629 og i 1673 og har vært i bruk hele tiden. I de gamle kilder sies det å være av flamsk opprinnelse, men riksantikvaren mener det er fra Firenze.

 

Korbuen, som var blitt utvidet i 1866, ble nå gjort mindre igjen. Over vestportalen åpnet man igjen den gamle rundbuen, som hadde vært gjenmurt i mange år, og i utgangsdøren kom det gamle beslaget på plass. I samsvar med Erdmanns forslag ble de gamle, mindre pene etasjeovner fra 1870-åra erstattet med bjørneovner. Også våpenhuset ble restaurert, og en bygdemann skjenket steinheller, slik at også inngangen ble i stil med kirkens utseende forøvrig. En kirkebøsse fra Peder Crøgers tid ble satt på plass.

En gravplate over Peder Crøger, sogneprest i Andebu 1743—93, hadde tidligere ligget under de store kastanjetrærne på kirkegården. Ved restaureringen ble den flyttet og satt inn i kirkeveggen på høyre side av hovedinngangen. Dens latinske tekst lyder:

 

PEDER CRØGER

PASTOR SEMISECULARIS PAROCHIAE ANNEBOE

NATUS A° MDCCXIII

DENATUS A° MDCCLXXXXIII

APOSTOLUS IN TOTA SUA VITA VERUS

RELIGIONE PETRUS

AMICITIIS NATHANAEL

PURITATE MORUM IACOBUS

INTIMO IESU

OMNIUMQUE HOMINUM AMORE IOHANNES

PASTOR FIDELIS

MARITUS PER AMANS

PATER OPTIMUS

MITIS PATIENS TRANQVILLUS

GRATIOSUS ET IUCUNDUS

OMNIBUS DILECTUS

GREGE SUO FERE ADORATUS

 

I norsk oversettelse:

 

Peder Crøger

Sogneprest i Andebu gjeld i 50 år

Født 1713

Død 1793

Sann apostel i hele sitt liv

Ved sin religion en Peter

I vennskap en Nathanael

Ved renhet i seder en Jakob

Som nær venn Jesus lik

Og ved sin kjærlighet til alle mennesker en Johannes

En trofast hyrde

En meget kjærlig ektemann

Den beste familiefar

Mild, tålmodig, rolig

Avholdt og elskverdig

Elsket av alle

Av sin hjord nesten forgudet.

 

Det gamle inventar i kirken ble fargerestaurert av maleren Finn Krafft, for altertavlens vedkommende med bibehold av Herslebs marmorering fra 1777. Krafft utførte også marmoreringen og stafferingen av det nye eller omarbeidede inventar, og dekorerte himlingen i våpenhuset etterat denne var senket.

Mur- og trearbeidet under restaureringen var etter anbud bortsatt til trelasthandler Anton Trolldalen, mens Henrik Torp hadde malerarbeidet.

Restaureringskomitéen besto av sogneprest G. Hafstad, kirkesanger I. Grønmyhr, kirkeverge Hans Askjem, herredskasserer Kr. Gallis og bankkasserer Ole Bergan.

Elektrisk lys fikk kirken først i 1920-åra.

Til høyre for kirkeporten står to høye steiner med hull gjennom. De skal i eldre tid ha vært benyttet som gapestokker. Ole Bråvoll skriver at i hans tid ble de kalt «bruresteinene», fordi brud og brudgom bandt hestene sine der den gangen de red til kirken.

Ved uthusene til prestegården hadde bygda ifølge Ole Bråvoll i tidligere tid en stall med flere spilltau for dem som kjørte til kirken. Ellers hadde de hestene på «nestegarden», der hvor kirkestallen nå står. Mange hadde også hestene stående under den store boka, sier Bråvoll.

Hva kirkens orgel angår, så var dette først et nokså skrøpelig harmonium, anskaffet 1889. I 1909 fikk man så et pipeorgel fra Torkildsen, Aasen. Dette var først plasert midt på vestveggen, men ble så i forbindelse med restaureringen flyttet til søndre gallerivegg; samtidig ble anskaffet motor til drivkraft. I 1974 ble det igjen anskaffet nytt orgel, en gave fra Andebu kommune. Det var noen uenighet mellom riksantikvaren og menighetsrådet angående plaseringen, idet riksantikvaren mente det burde plaseres midt på vestveggen i rammen av et forlenget empire-pulpitur, mens menighetsrådet ville ha det plasert på sydveggen; resultatet ble det siste alternativ.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Andebu kirkes ornamenter (utstyr).

År 1629	1 rødt Makey alterklede.
1 forgylt kalk og disk, veier 21 lodd.	1 gl. bibel.
1 kalk og disk av sølv, veier 14 lodd.	1 alterbok.
4 messing-alterstaker.	2 klokker i tårnet.
1 lite døpefat av messing.	4 små håndklokker.
1 ny messehagel av floreten trip(?)	1 ny tjærekjele.
1 messehagel av hvit sarduk.	3 gl. forslitte kjeler.
1 messeserk, kjøpt 1614.	1 ny trosse, 35 favner.
1 do., ubrukelig.	1 gl. trosse.
År 1673	1 gl. dansk bibel.
1 forgylt kalk og disk, veier 19 lodd 3 ½ kv	1 alterbok.
	1 Postilla ecclesiastica Lutherii.
1 sognebudskalk, veier 11 ½ lodd 2 kv.	1 gl. jernlysekrone, ubrukelig.
4 messinglysestaker.	1 gl. slett kiste.
1 lite døpefat av messing.	1 gl. skap.
1 gl. messehagel av sort fløyel.	2 klokker i tårnet.
2 gl. messeserker.	4 små håndklokker.
1 gl. flamsk alterklede.	1 gl. utbrent kobberkjele på 5 kvarter.
2 gl. alterduker.	1 gl. kobberkjele på ½ tønne.
1 tørklede å svøpe kalk og disk i.	1 gl. do. » 1 kvarter.
1 dansk bibel i 4 parter.	1 gl. do. » ½ »

 

I 1705 fikk både hovedkirken og annekskirkene nye messeklær. Det kostet greven 41 rdl.

Michael Crøger, som var sogneprest 1715—42, oppgir i 1730-åra følgende ornamenter for Andebu kirke: 1 sølv kalk og disk som er forgylte, 1 messehagel av rød fløyel med et sølvkors på ryggen, 1 gl. messeserk, 2 gl. alterduker, 1 flamsk alterklede, 3 messing lysestaker, 1 gl. tjærekjele og 2 klokker.

Peder Crøger, sogneprest 1743—93, oppgir i 1774 som Andebu kirkes ornamenter: 1 sølv forgylt kalk og disk, 1 do. mindre med et læderfuteral av tinn til sognebudene, 1 messehagel av rødt fløyel med et sølvkors på ryggen, 1 messeskjorte, 1 alterduk, 2 messing-lysestaker, 2 gode klokker samt 10 inventarie-kuer.

I dag har kirken nytt antependium, vevd av Mrs. Annie Morris 1962.

Hva klokkene i Andebu kirke angår, så oppbevares nå der en klokke fra 1815. Den har en diameter på 64 cm og veier 130 kg. Den har følgende innskrift: «Støpt av Borger Rise ved Tønsberg 1815». Denne klokken ble i 1952 tatt ned og erstattet med en ny, støpt hos Olsen Nauen ved Sem. Den har en diameter på 89 cm og veier 400 kg. Den ble skjenket av trelasthandler Olaf Kolkinn og har innskriften: «Land, land, land! Hør Herrens ord!» Den andre klokken som nå henger i kirketårnet er fra 1874 og er omstøpt hos Olsen Nauen. Den har en diameter på 75 cm og veier 250 kg. Innskriften lyder slik:

 

Lyd til Herrens pris og ære

at din klang må budskap bære

om hans hjelp i all vår nød,

om hans trøst i liv og død.

Noen gamle kirkeskikker.

 

Fra gammelt var det vanlig å ri til kirke. De siste som red til Andebu kirke skal ha vært Ellev og Gunhild Hallenstvedt-Ødegården, som døde i høy alder 1884 og 1892.

I kirken hadde hver gård sin faste plass. 2—3 gårder kunne ha en stol sammen. Menn og kvinner satt på hver sin side i kirken, mennene til høyre for inngangen, kvinnene til venstre (først utpå 1900-tallet begynte ektepar til dels å sette seg sammen på mannfolkssiden, men aldri sammen på kvinnfolkssiden).

Når mennene kom inn i kirkestolen, holdt de hatten eller lua foran ansiktet og sto stille en stund før de satte seg.

Når det var barnedåp, satte fadderne seg bak i kirken, og barna skulle være der under hele prekenen, for da ble de snille mennesker, sa folk. Senere fikk kvinnelige faddere komme inn i sakristiet med barna. Etterpå gikk alle fadderne rundt alteret og ofret til prest og klokker. Fadderne ofret en ort hver til presten, og fire skilling til klokkeren. Foreldrene til barna holdt offerpengene. I 1888 ga Kr. Kristoffersen en halv krone til hver fadder til å gi til presten, og 25 øre til hver til klokkeren. En prekesøndag etterat barnet var døpt, gikk moren «atti kjørke». Da stilte hun seg opp i midtgangen ved døren. Mens kirkelyden sang, kom presten dit og talte for henne, eller for dem, hvis det var flere. Kvinnefadderne var med og sto bak eller ved siden av og hørte på. Ellen Briskemyr, f. 1840, er den siste Kr. Kristoffersen visste om som gjorde det.

Kr. Kristoffersen «sto på gølve» to år etter konfirmasjonen i 1870-åra, til overhøring ved visitasen. Tidligere sto de på gulvet i tre år, og Kr. Kristoffersen hadde hørt at ifra gammelt måtte de «stå på gølve» helt til de var gift.

Ved ofring gikk de første alltid etter rang og verdighet. I 1870-åra gikk alltid lensmann Henrik Weyer Larsen først, deretter proprietær Ole Abrahamsen Bjuerød, og så glante alle på Henrik Torp, som var den rikeste i prestegjeldet. Men han brydde seg ikke om slikt, og gikk når det passet ham, så andre fikk gå foran.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER