9 144
redigeringer
Endringer
Hopp til navigering
Hopp til søk
===='''VEDLEGG 4: Hva Skjedde med Kos XXIII ?'''====
4.1. I Durban.
Den “16. Antiubåtgruppe” hadde forsvunnet ned i Middelhavet innen juni 1942. Med et tap av 5 ut av de 5 båtene i gruppen, hadde den britiske marine lidd et 100% tap. Det var ikke mange andre enheter innen Royal Navy som hadde lidd så mye.
Hvis en tenker litt over det, ved hevningen av Kos XXIII, og deretter senkning, så hadde gruppen hatt et 120% tap! ===='''VEDLEGG 5: Pinguins fangst, og Thorshammers flukt.'''==== 5.1 Den Norske Hvalfangstflåten, 1940-41 Sesongen.[[Fil:042.003.222.jpg|400px|mini|Posisjonene til de norske hvalkokeriene og forsyningsskipet, 14. januar1941.]]De tre norske hvalkokeriene, Thorshammer, Pelagos og Ole Wegger, hver med sine syv hvalbåter, hadde dratt fra Halifax, Nova Scotia tidlig i oktober 1940. De kom til feltet, via Curacao og Monevideo, i midten av november og satte i gang med å fiske hval. Radiotafikken mellom hvalbåter og kokerier begynte da, og kunne høres så langt unna som i Nova Scotia! Hvalkokeriet Solglimt ble denne sesongen brukt som transportskip, og forlot New York i november med forsyninger for hvalflåtene. De hadde også med seg kanoner til kokeriene, selv om ingen hadde noe tro på at det var nødvendig så langt syd. 5.2 Pinguins store fangst. Den 14. januar var hvalkokeriene og hvalbåtene spredt ut fra øst til vest med Pelagos på 0°Vest, Ole Wegger med forsyningsskipet Solglimt på 5°Vest and Thorshammer på 15°Vest. Tidlig på morgenen var hvalbåten Globe VIII på vei tilbake til kokeriet sitt, Ole Wegger, med 2 hvaler. Kaptein Kjellstrøm ble litt mistenksom da han hørte ordren fra kokeriet at Globe VIII, Pol VII og Thorarinn nå måtte komme å levere hvalene sine. Stemmen til han som ga ordren var ukjent, og hadde en rar aksent. Og ikke nokk med det, Kjellstrøm visste at Pol VII ikke hadde fått noe hval. Da hvalbåten kom nær nokk til at kapteinen kunne se Ole Wegger og Solglimt i kikkerten så han også at et annet, væpnet, skip lå ved siden av dem.Kaptein Kjellstrøm meldte så tilbake til kokeriet at han hadde jag på en blåhval, og trakk seg så tilbake. De gjemte seg bak et isfjell og rapporterte at de hadde fast i en blåhval. Deretter ba Kjellstrøm Thorarinn om assistanse, på grunn av at de hadde fått en wire i propellen og trengte hjelp. Så snart Thorarinn kom bort til dem, forklarte Kjellstrøm hva han hadde sett. Isammen gikk de vestover så fort de kunne for å advare Thorshammer. (PolVII klarte også å rømme unna, og kjørte i full fart samme retning)Det var den tyske raideren Pinguin Kjellstrøm hadde sett i kikkerten. Før dette hadde Pinguin hatt en meget vellykket sesong i Stillehavet, der de hadde tatt eller senket 11 allierte skip. Nå var det turen til den norske hvalfangstflåten. Med ett slag hadde Pinguin tatt to store hvalkokerier (Ole Wegger og Solglimt) og 4 av deres 7 hvalbåter. Sent samme dagen tok Pinguin også Pelagos og 6 av dennes 7 hvalbåter. Den tyske raiderkapteinen Krüder hadde gode grunner til å være fornøyd. 5.3 Thorshammers flukt. På Thorshammer fikk kaptein Einar Torp seg en ordentlig skrekk. Alle hvalene utenfor skuten ble forlatt, og det kjøttet som lå på planen ble bare liggendes. Kokeriet satte full fart sydover samtidig som de varslet de 5 hvalbåtene som var vekk fra skuten på radioen ved bruk av et spesielt kodeord. I hui og hast ble alle livbåtene på hvalkokeriet svunget ut og gjordt ferdig til nødsbruk. All bruk av privat radio ble forbudt, bare mottageren i radiorommet sto på. De var bekymret for Pelagos som anropte Solglimt, uten å få svar, og som sa at de var på vei vestover for å fylle opp med brenselsolje. Det var ikke noe de på Thorshammer kunne gjøre: Pelagos lå på den andre siden av raideren, og de torde ikke å bruke radioen i tilfelle Tyskerne peilet dem inn. Ut på dagen hadde alle Thorshammers hvalbåter, unntatt to, kommet fram til kokeriet, og alle sammen fortsatte sydover til de kom ned til isen. De satte så kursen vestover mot Syd-Georgia. En av hvalbåtene ble sendt i forveien med beskjed om hva som hadde skjedd. Denne hvalbåten kom til Syd-Georgia den 19. januar. Beskjeden ble gitt til lensmannen der, som sendte den videre til Port Stanley på Falklandsøyene, og så videre. Thorshammer kom fram til Grytvika 20. januar, og et par dager etter var hele flåten samlet. Thorshammer tok opp fangsten igjen den 1. mars, men denne gangen fikk de beskyttelse av den store britiske handelskrysseren Queen of Bermuda. Fangsten sluttet 9. april 1941, og 11. april ankom de Montivideo i Uruguay. Hvalkokeri og hvalbåtene Ottern, Thorfin, Thorfjell, Thorgaut, Thoris, Globe VIII, Globe IX og Pol VII seilte så opp til Trinidad. Deretter seilte de til Curacao, hvor hvaloljen ble losset, og 6 gutter fra Aruba ble hyret. De lå der fra 29. april til 4. mai. Alle seilte så til New Orleans, hvor hvalbåtene ble etterlatt for reparasjon og vedlikehold. Etter en uke, seilte Thorshammer med kurs for New York. Hvalkokeriet kom dit 23. juni, og all spermoljen ble losset. Reisen gikk så videre til Halifax, hvor Olav senere mønstret på. 5.4 Pinguins uskyldige ofre. I motsetning til Kosmos, fikk alle tre hvalkokeriene og hvalbåtene prisemannskaper ombord, og ble seilt til Bordeaux i tyskkontrollert Frankrike. Den verdigfulle lasten tok selvfølgelig Tyskerne. Alle kom fram, unntatt to hvalbåter som ble senket av den britiske marinen i Biskayabukta. De norske hvalfangerene ble først internert i en fransk fangeleir, og så sendt til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland. Der møtte de til sin store overaskelse mannskapet fra Kosmos. (For deres videre skjebne, se Vedlegg 3, kapittel 3.4).
