av
Torbjørn Hallenstvedt
[[Fil:042.003.181.jpg|200px|mini|venstre|I.d. kort Olav]]
[[Fil:042.100.001.jpg|400px|mini|Olav i Durban]]
[[Fil:042.003.101.jpg|200px|mini|venstre|I.d. foto Olav]]
[[Fil:042.100.001.jpg|400px|mini|Olav i Durban]]
Noen av Olav Hallenstvedt’s identitetsbilder fra krigens dager.
[[Medium:0042.003.102.jpg|ID foto]], [[Medium:042.003.101.jpg|ID kort USA]]
[[Medium:0042.003.102.jpg|ID foto]]
[[Medium:042.003.101.jpg|ID kort USA]]
Bilde på forsiden: Durban, august 1940 (til høyre).
__TOC__
Forord.4
Kilder.5
Kapittel 1 Førkrigsårene, et sammendrag. 7==='''Forord'''===
Kapittel 2 Krig i Europa. 12
Kapittel 3 9Første utgave.. april 1940, og flukten fra Dakar. 16
Kapittel 4 Fram Som guttunge fortalte min far, Olav Hallenstvedt, mange historier om hva han opplevde under krigen. For en liten norsk bondegutt, var alle disse beretningene et vindu mot verden, og tilbake til Durbangjorde et stort inntrykk på meg. 20
Kapittel 5 Reisen Etter at jeg sluttet å arbeide som bygningsingeniør og ble pensjonist, så bestemte jeg meg til Halifaxå gjenfortelle det jeg kunne huske av hva far hadde fortalt. Under arbeidet med denne biografien, fant jeg mange interessante opplysninger om de stedene han hadde besøkt, og jeg har tatt mange av disse faktaene med i min beretning. Far var alltid interessert i folk og steder, og ville hatt stor interesse i alt det jeg har klart å grave fram. 30
Kapittel 6 Nova ScotiaJeg fikk god hjelp fra mange snille folk (se ”kilder”), 1940-41og alle de dokumentene far etterlot seg (i bunnen av en gammel kommodeskuff!). Far kastet ikke gamle papirer, og disse var til stor hjelp.33
Kapittel 7 Første sesongen utenfor PeruI ”Vedleggene”, har jeg tatt med informasjoner som bare har en svak tilknytning til fars opplevelser, men som leserene kanskje vil ha interesse av. 47
Kapittel 8 LousianaFar vokste opp i en annerledes verden, USAog hans (og andres) innstilling var ikke den samme som vår. Det var en verden med hvalfangst og kolonivelder. Leseren må huske på ikke å dømme den verdenen med våre øyne. Husk på at det vi synes er bra i dag, kan bli helt uakseptabelt i morgen. 52
Kapittel 9 Andre sesongen utenfor Peru. 57
Kapittel 10Togreise tvers over AmericaAndre utgave. 63
Kapittel 11På EidsvoldDen første utgaven av denne biografien ble publisert i mai 2010, og var på engelsk. Denne utgaven er en norsk oversettelse av første utgave. Noen småfeil har blitt rettet, og mange nye informasjoner har blitt tatt med. 69
Kapittel12Gårdsarbeide Bildene i USAbiografien er en blanding av gamle og nye. Farvebildene er som regel av nyere dato, mens de fleste svart-hvite bildene ble tatt under krigen. Bildene er daterte, hvor mulig.78
Kapittel 13Port Washington Yacht ClubForfatteren fant at mye av det norske skriftspråket hans hadde gått i ”glømmeboka”. Ord og uttrykk, preposisjoner og staving av ord manglet for mye av det han ville si, og forfatteren må derfor takke de som rettet på de verste feilene. 80
Kapittel 14Bonde i Brooklyn.84
Kapittel 15Forberedelser og reise hjem til NorgeTredje utgave.95
Kapittel 16EtterkrigsåreneDette er en elektronisk utgave av biografien. Den har samme tekst som andre utgave, et sammendragmen mange av bildene har blitt fjernet på grunnen av ”Copyright Issues”.102De bildene som er igjen, er familiebilder, som alle kan se på!
Torbjørn Hallenstvedt, Chelmsford, England. desember 2014.
==='''Kilder'''===
Vedlegg 1 Hvalfangst i Antarktis før andre verdenskrig 110Kilder.
Vedlegg 2 MannskapslisterMange har hjulpet meg med å gjøre denne biografien til hva den er. Jeg er meget takknemlig for hjelp gitt og vennskap vist. 115Takk går til:1. Christina Rae, Town Historian i Bedford, USA, som skrev en lang historie om ”Eidsvold”, Katonah, tok bilder for meg og fant ut om Enggrenfamilien i Brooklyn.Vedlegg 3 Thor 2. Kim Ingram, Liverpool, Nova Scotia som ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, og Kosmos’ skjebnetok bilder av det gamle gjestgiveriet for meg. 1303. Sandy Peaks, Toronto, som også ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, Liverpool, Nova Scotia.Vedlegg 4 Hva . Siri Broch, Arendal, som skjedde bekreftet hvem som var på gamle bilder fra Katonah.5. Randi Cervone, Port Washington Yacht Club, som sente meg et kopi av “Yacht Club Centennial” boken.6. Hilda Hillesland og Per Erik Stave Engdal, Norske Sjømannskirkene i Bergen og New York, som fant ut informasjoner om Dorothy Holst.7. Gunnar Gallis for hjelp med Kos XXIIIgransking i Riksarkivet, og mye oppmuntring gjennom årene.8. Per Aakvik (Torp Lufthavn) og Ulf Larsstuvold (Redaktør Flyhistorie) for hjelp til oppsporing av kilder for flyet til Thorshammer.9. En spesiell takk går til Kristian Andre Gallis (i Andebu), og Marit og Tore Torkildsen (i Chelmsford) for rettelser på norsken, og forslag til endringer. 135
Vedlegg 5 Pinguins fangst, og Thorshammers flukt. 139
Vedlegg De følgende kildematerialer har også vært til stor hjelp:1. Theodor Broch: “The Mountains Wait”.2. Jostein A. Kjelsrud: “Somewhere on the East Coast of Canada”.3. Green Frog DVD: “Empire Builder – Exploring the Great Northwest.4. Eiliv Odde Hauge & Vera Hartman: “Flight from Dakar”.5. Lise Lindbæk: “Norway’s New Saga of the Sea”.6 En liten historie om Eidsvold, Katonah. 141Odd Thorson: ”Aksjeselskapet Kosmos gjennom 25 år”.7. Kristen Dammen: ”Hvalfangsten i Antarktis og spredte krigsminner fra 2. verdenskrig 1940-1945”.8. Orlogskaptein E. A. Steen: ”Norges Sjøkrig 1940-1945”.9. Gaylord T. Kelshall: “The U-Boat War in the Caribbean”.10. Riksarkivet i Oslo; Kilder gjennomgått hvor informasjoner ble funnet:
Vedlegg 7 Ellen Brochs verdenAngående:Kilder (RA/...... 144..)KosmosBakside 150S-2125/Dg89/01Kosmos hvalbåter,Walvis Bay - Durban==='''Forord'''===S-3274/Ha 01 S-2138/Fp193/03 S-2125/Dd 031/04 S-2125/Dd 031/06 Forord.S-2125/Dd 032/01 S-2125/Dd 032/02HJ BullS-2125/Dc026/03 S-3274/Ha 013Thorshammer: Peru 1S-3274/Ha 012 S-3274/Ha 011 S-2138/Fi 056Thorshammer: i New OrleansS-2138/Fp191/02 S-2138/Fp181/04 S-2138/Fp189/01Thorshammer: Peru 2S-3274/Hb 004 S-2138/Fi 61/07 S-2138/Fi 61/16
Første utgave11.Bjørn Hafsten: ”Marinens Flyvåpen 1912-1944” (side 168-170), og hans bidrag i ”Flyhistorie Nr. 21” (side 26).
Som guttunge fortalte min far, Olav Hallenstvedt, mange historier om hva han opplevde under krigen. For en liten norsk bondegutt, var alle disse beretningene et vindu mot verden, og gjorde et stort inntrykk på meg.
Etter at jeg sluttet å arbeide som bygningsingeniør og ble pensjonist, så bestemte jeg meg til å gjenfortelle det jeg kunne huske av hva far hadde fortalt. Under arbeidet med denne biografien, fant jeg mange interessante opplysninger om de stedene han hadde besøkt, og jeg har tatt mange av disse faktaene med i min beretning. Far Følgende internettsider var alltid interessert i folk og stederuunnværlige, og ville hatt stor interesse i alt det jeg har klart å grave fram.mye brukt:
Jeg fikk god hjelp fra mange snille folk (se ”kilder”), og alle de dokumentene far etterlot seg (i bunnen av Siri Holm Lawson: http://www.warsailors.com Gregory Mackenzie: http://www.ahoy.tk-jk.netGuðmundur Helgason: http://www.uboat.net Jon Asmusen: http://www.scharnhorst-class.dk Lardex Group: http://www.lardex.net Naval-History.Net http://www.naval-history.netWikipedia: http://en gammel kommodeskuff!). Far kastet ikke gamle papirer, og disse var wikipedia.orgSøketjenesten til stor hjelpGoogle http://google.co.uk/Google Maps: http://maps.google.co.uk/maps
I ”Vedleggene”, har jeg tatt med informasjoner som bare har en svak tilknytning til fars opplevelser, men som leserene kanskje vil ha interesse av.
Far vokste opp ==='''Kapittel 1 Førkrigsårene, et sammendrag'''=== Olav Hallenstvedt ble født 15. mars 1905 i en annerledes verdenAndebu, Vestfold, og hans (og andres) innstilling var ikke den samme som vår. Det var en verden med hvalfangst tredje sønnen til Anton Edvardsen og kolonivelderDina Otilde Hallenstvedt. Leseren må huske Han vokste opp på ikke å dømme den verdenen gården Hallenstvedt, sammen med våre øyne. Husk på at det vi synes er bra i dag, kan bli helt uakseptabelt i morgenfire brødre og seks søstre.
Hallenstvedt er en relativt stor gård, og Olavs far hadde tålig god råd. Det var farens håp at når tiden kom, han ville ha nok til å hjelpe sønnene sine til å få seg egne gårder. Men det gikk ikke etter planen.
Andre utgave.
Den første utgaven av denne biografien I 1928 ble publisert Olavs far erklært konk, etter han hadde skrevet under som garantist for sin bror og svigerbror. De hadde lånt penger for å spekulere i mai 2010aksjer, og var på engelskhadde mistet alt de eide. Denne utgaven er en norsk oversettelse Banken ville ha pengene sine, og Olavs far måtte selge gården sin. Familien flyttet til Ambjørnrød, et småbruk som kommunen eide i utkanten av første utgavebygda, og der ble de forpaktere.[[Fil:042.003.103. Noen småfeil har blitt rettetjpg|200px|mini|Anton E Hallenstvedt foran Hallenstvedt gård, og mange nye informasjoner har blitt tatt medca. 1925.]]
Bildene i biografien er en blanding av gamle og nye. Farvebildene er som regel av nyere dato, mens de fleste svart-hvite bildene ble tatt under krigen. Bildene er daterte, hvor mulig.
Forfatteren fant at mye av På den tiden var Vestfold senteret for all hvalfangst i Norge. I alt var det norske skriftspråket hans hadde gått i ”glømmeboka”10. Ord 000 menn som dro på pelagisk hvalfangst hvert år, og uttrykkav disse kom 80 % fra Vestfold fylke! Industrien var en stor arbeidsgiver, preposisjoner og staving meget viktig for lokaløkonomien. I september 1928 fikk Olav jobb på kokeriet Ørn 2 (senere omdøpt til Pontos), som førsteseparatør. Jobben besto av ord manglet for mye å se etter en av det han ville siseperatorene som rensket hvaloljen, og forfatteren må derfor takke de som rettet sjekke om kvaliteten på de verste feileneferdigproduktet var opp til standard.
[[Fil:042.003.104.jpg|200px|mini|Hallenstvedt-familien ca. 1927:
ca. 1927:Bakerst: Edvard, Aslaug, Asbjørn, Ragnhild, Kristian, '''Olav'''Foran:
Astrid, Dina Otilde, Jørgen, Solveig, Anton Edvardsen, Inga.
Helt foran: Annie]]
Tredje utgaveHvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og kom så tilbake til Norge om våren.Etter at Olav kom hjem om våren, måtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)[[Fil:042.003.105.jpg|200px|mini|Olav (foran til høyre), og arbeids-kamerater på Pontos , vinteren 1929-30.]]
Dette er en elektronisk utgave av biografienOlav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Den har samme tekst som andre utgaveVerdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, men mange på grunn av bildene har blitt fjernet på grunnen overproduksjon av ”Copyright Issues”hvalolje. De bildene som er Da hvalfangsten startet opp igjenhøsten 1932, er familiebilderklarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, som alle kan se og betalingen var mye mindre enn påhvalfangst. Han ville ut til sjøs igjen!
Torbjørn HallenstvedtHvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, Chelmsfordog kom så tilbake til Norge om våren. Etter at Olav kom hjem om våren, England. desember 2014måtte han hjelpe til hjemme på gården.(En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)
Olav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger). Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, og betalingen var mye mindre enn på hvalfangst. Han ville ut til sjøs igjen!
==='''Kilder'''===I 1932 la Olav merke til ei ung jente som hadde flyttet fra østbygda for å tjene i landhandelen på Tolsrød. Hun het Magnhild Skjelland, født 25 mars 1915 på gården Mellom-Holt i Andebu. Far hennes var Kristoffer Skjelland, og mor hennes, Mina, var datter til landhandleren på Tolsrød. Mina hadde dødd i 1924, og Magnhilds far hadde giftet seg igjen.
KilderOlav begynte å se mer til Magnhild, og snart hadde de fast følge.
Mange har hjulpet meg med å gjøre denne biografien til hva den er[[Fil:042. Jeg er meget takknemlig for hjelp gitt og vennskap vist003.Takk går til:1106. Christina Raejpg|200px|mini|olt, Town Historian i Bedfordca 1923: Arne, USAÅshild, Kristoffer Skjelland som skrev en lang historie om ”Eidsvold”holder datteren Anbjørg, Katonah, tok bilder for meg og fant ut om Enggrenfamilien Minaog tjenestejenten Olau (eller Petra) fra Mo-i Brooklyn.2-Rana. Kim Ingram, Liverpool, Nova Scotia som ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, og tok bilder av det gamle gjestgiveriet for meg Magnhild står foran Åshild.]]3. Sandy Peaks, Toronto, som også ga meg navn på de som var på et gammel fotografi, Liverpool, Nova Scotia.4. Siri BrochI 1934 solgte Andebu kommune Ambjørnrød til Odd Gleditsch, Arendal, som bekreftet hvem som var på gamle bilder en forretningsmann fra Katonah.5. Randi CervoneSandefjord, Port Washington Yacht Club, som sente meg et kopi av “Yacht Club Centennial” boken.6og Hallenstvedt-familien hadde en ny grunneier. Hilda Hillesland Olav og Per Erik Stave Engdalden nye eieren ble gode venner, Norske Sjømannskirkene i Bergen og New York, som fant ut informasjoner om Dorothy Holst.7. Gunnar Gallis for hjelp med gransking Odd Gleditsch kjente mange i Riksarkivet, og mye oppmuntring gjennom årene.8. Per Aakvik (Torp Lufthavn) og Ulf Larsstuvold (Redaktør Flyhistorie) for hjelp til oppsporing av kilder for flyet til Thorshammer.9Sandefjord. En spesiell takk går Han hjalp således Olav til Kristian Andre Gallis (i Andebu), og Marit og Tore Torkildsen (i Chelmsford) for rettelser å få jobb på norsken, og forslag et av kokeriene til endringerAnders Jahre.
I oktober 1935 dro Olav på hvalfangst med flytende kokeri Kosmos. Han fikk imidlertid ikke stilling som ”separatør”, men måtte nøye seg med jobb som ”arbeider”.
De følgende kildematerialer har også vært til stor hjelp:1. Theodor Broch: “The Mountains Wait”.2. Jostein A. Kjelsrud: “Somewhere on the East Coast of Canada”.3. Green Frog DVD: “Empire Builder – Exploring the Great Northwest.4. Eiliv Odde Hauge & Vera Hartman: “Flight from Dakar”.5. Lise Lindbæk: “Norway’s New Saga of the Sea”.6. Odd Thorson: ”Aksjeselskapet Kosmos gjennom 25 år”.7. Kristen Dammen: ”Hvalfangsten i Antarktis var verdens største hvalkokeri, og spredte krigsminner fra 2hadde blitt spesiellt bygd for dette formålet av Workman Clark Ltd. verdenskrig 1940, Belfast, Nord-1945”Ireland.8Kokeriet hadde blitt sjøsatt 30. Orlogskaptein Emai 1929, og hadde en tonnasje på 24. A120 DWT (dødvekttonn), var 550 fot lang og 77 fot bred. Steen: ”Norges Sjøkrig 1940En fire-1945”.9. Gaylord T. Kelshall: “The U-Boat War in the Caribbean”.10sylinders dampmaskin ga skipet en maksimumsfart på 13 knop. Riksarkivet i Oslo; Kilder gjennomgått hvor informasjoner ble funnet:
Angående:Kilder (RAHvalfangstselskapet Kosmos A/S ble for sesongen 1935-36 tildelt en fangstkvote på 118.750 fat pluss 1 prosent.Ekspedisjonen bestod av Kosmos og de åtte hvalbåtene Kos III-VIII og Kos XVII og XVIII.Kvoten ble nådd den 5.mars etter bare 66 dagers fangst og Kosmos' resultat ble 119.937 fat hvalolje og 859 fat spermolje.Ekspedisjonen losset lasten sin i Tyskland og kom tilbake til Sandefjord 24.april 1935.)KosmosS-2125/Dg89/01Kosmos hvalbåterOlavs lønn ble bra. Han følte at nå var han igjen var på det rette sporet, så i september 1936 forlovet han seg offisielt med Magnhild! Med et sunt finansielt grunnlag, begynte de nyforlovede å se etter et sted å bo. Magnhild la merke til at en av Lerskallgårdene,Walvis Bay - DurbanS-3274/Ha 01 S-2138/Fp193/03 S-2125/Dd 031/04 S-2125/Dd 031/06 S-2125/Dd 032/01 S-2125/Dd 032/02HJ BullS-2125/Dc026/03 S-3274/Ha 013Thorshammer: Peru 1S-3274/Ha 012 S-3274/Ha 011 S-2138/Fi 056Thorshammer: midt i New OrleansS-2138/Fp191/02 S-2138/Fp181/04 S-2138/Fp189/01ThorshammerAndebu, var til salgs, og dro over for å se på stedet sammen med venninnen Asta Larsen. Gårdens selger var Olavs fetter Henrik Torp, og da Henrik hadde arvet farsgården sin, så hadde han flyttet tilbake dit. Olav kjøpte Lerskall høsten 1936 for 13.000 kroner, og finansierte gårdskjøpet slik: Peru 2S-3274/Hb 004 S-2138/Fi 61/07 S-2138/Fi 61/16
11Overtok gjeld fra Henrik Torp.Bjørn Hafsten: ”Marinens Flyvåpen 1912-1944” (side 168-170), og hans bidrag i ”Flyhistorie Nr. 21” (side 26).......kr 8.433
Lån fra vennen Odd Gleditsch .......kr 2.567
Følgende internettsider var uunnværlige, og mye brukt:Betalte kontant................................kr 2.000
Siri Holm Lawson[[Fil: http://www042.warsailors003.com Gregory Mackenzie: http://www107.ahoy.tk-jk.netGuðmundur Helgason: http://www.uboat.net Jon Asmusen: http://www.scharnhorst-class.dk Lardex Group: http://www.lardex.net Naval-History.Net http://www.naval-history.netWikipedia: http://enjpg|200px|mini|Forlovelsesbildet til Magnhild Skjelland og Olav Hallenstvedt, september 1936.wikipedia.org]]Søketjenesten til Google http[[Fil://google042.co.uk/Google Maps: http://maps003.google108.cojpg|200px|mini|Gården Lerskall, senvinters 1945.uk/maps]]
==='''Kapittel På høsten 1936 dro Olav igjen ut på hvalfangst med Kosmos. For sesongen 1936/37 hadde Norge og England blitt enige om en fangsttid på 90 dager, løpende fra 8. desember til 7. mars. Antallet hvalbåter ble satt til syv for Kosmos, samtidig som at kvoteprinsippet ble oppgitt. Kosmos-ekspedisjonen besto i sesongen 1936-37 av Kosmos og hvalbåtene Kos IV, VII, IX og XVII-XX. For Kosmos-ekspedisjonen ble fangstresultatet for denne sesongen 115.605 fat hvalolje og 1 Førkrigsårene.747 fat spermolje som ble losset i Hemixen, nær Antwerpen i Belgia, et sammendrag'''===på veien hjemover.
Olav Hallenstvedt ble født 15. mars 1905 I Andebu tjente Magnhild sin siste vinter i Andebu, Vestfold, og var tredje sønnen til Anton Edvardsen og Dina Otilde Hallenstvedt. Han vokste opp butikken på gården HallenstvedtTolsrød, sammen med fire brødre og seks søstremens Lerskall sto tom.
Hallenstvedt er en relativt stor gårdOlav kom tilbake til Sandefjord den 22. april 1937, og Olavs far hadde tålig god råd. Det var farens håp at når tiden kommed hjelp fra sin yngre bror, Jørgen, han ville ha nok til satte i gang med å hjelpe sønnene sine til å få seg egne gårderpusse på husene på Lerskall både innvendig og utvendig. Magnhild og Olav ble gift den 23. Men det gikk ikke etter planenjuni 1937 (Sankthansaften) på Sorenskriverkontoret i Tønsberg, og flyttet inn på Lerskall som nygifte.
[[Fil:042.003.109.jpg|200px|mini|Bryllupsbilde. Fra venstre Olavs søster Astrid og ektemannen Jørgen Sommerstad. Magnhild og Olav Hallenstvedt. Magnhilds bror Arne Skjelland og hustruen Hjørdis. ]]
I 1928 ble Olavs far erklært konk, etter han hadde skrevet under som garantist for sin bror og svigerbror. De hadde lånt penger for å spekulere i aksjer, og hadde mistet alt de eide. Banken ville ha pengene sine, og Olavs far måtte selge gården sin. Familien flyttet til Ambjørnrød, et småbruk som kommunen eide i utkanten av bygda, og der ble de forpaktere.
[[Fil:042.003.103.jpg|200px|mini|Anton E Hallenstvedt foran Hallenstvedt gård, ca. 1925.]]
Tidlig i oktober 1937 dro Olav ut på hvalfangst igjen. På grunn av de lave prisene på hvalolje, seilte Kosmos som tankskip denne vinteren, men Olav fikk jobb på Thorshammer som ”arbeider”. Kaptein var Hjalmar Braavold.
På den tiden Etter at 1937-38 sesongen var Vestfold senteret for all hvalfangst i Norge. I alt over, var det 10Thorshammer innom Cape Town.000 menn som dro på pelagisk hvalfangst hvert år, og av disse kom 80 % fra Vestfold fylke! Industrien var en stor arbeidsgiver, Kokeriet og meget viktig for lokaløkonomien. I september 1928 fikk Olav jobb på kokeriet Ørn 2 (senere omdøpt to hvalbåter seilte så vestover til Pontos), som førsteseparatør. Jobben besto av å se etter en av seperatorene som rensket hvaloljenverdens mest ensomme øy, og sjekke om kvaliteten på ferdigproduktet var opp til standardTristan da Cunha.
[[Fil:042De kom dit sent på kvelden, 29.003mars 1938, for å hente hjem en norsk videnskapelig ekspedisjon som hadde oppholdt seg der flere måneder.104Bagasjen og alt utstyret deres ble hentet nær land av hvalbåtene, og så heist om bord i kokeriet.jpg|200px|mini|Hallenstvedt-familien caIngen båter kunne komme seg nærmere land på grunn av grunnene. 1927:ca. 1927:Bakerst: Edvard, Aslaug, Asbjørn, Ragnhild, Kristian, '''Olav'''Foran:Astrid, Dina Otilde, Jørgen, Solveig, Anton Edvardsen, IngaTristianittene fikk deretter lov til å komme om bord kokeriet for å bytte til seg ting de trengte.Helt foran: Annie]]
Hvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høsten, og kom så tilbake til Norge om våren. Etter at Olav kom hjem om våren, måtte han hjelpe til hjemme på gården. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)
[[Fil:042.003.105.jpg|200px|mini|Olav (foran til høyre), og arbeids-kamerater på Pontos , vinteren 1929-30.]]
Olav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger)[[Medium:042. Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvalolje003. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake110. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide jpg|Frimerker som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, markerte den norske ekspedisjonen og betalingen var mye mindre enn på hvalfangstThorshammers besøk. Han ville ut til sjøs igjen!]]
Hvalfangstflåten seilte ned til feltet i Antarktis om høstenDet var ingen penger på øya, og kom så tilbake til Norge om vårenall handel der var bytting. Etter at Olav kom hjem om vårenøyboerne hadde forlatt skipet, og hvalbåtene hadde fått brensel fra kokeriet, måtte han hjelpe til hjemme på gårdensatte Thorshammer kursen hjemover. (En detaljert beskrivelse av pelagisk hvalfangst finnes i Vedlegg 1)
Olav var på hvalfangst hver vinter inntill våren 1931 (tre sesonger)Thorshammer ankom Sandefjord 23. Verdens hvalfangstflåte lå i opplag over 1931/32-sesongen, på grunn av overproduksjon av hvaloljeapril 1938. Da hvalfangsten startet opp igjen høsten 1932, klarte Olav ikke å få den gamle jobben sin tilbake. Han måtte nå være hjemme i Norge om vintrene og arbeide som tømmerhogger. Det var hardt arbeide, og betalingen var mye mindre enn arbeidet deretter på hvalfangstgården over sommeren. Han ville ut til sjøs igjen!
I 1932 la Høsten 1938 reiste Olav merke til ei ung jente igjen ut på hvalfangst; denne sesongen med Kosmos, som hadde flyttet ”arbeider”. For sesongen 1938-39 var fangsttiden fastsatt fra østbygda for å tjene i landhandelen på Tolsrød8. desember til 7. Hun het Magnhild Skjelland, født 25 mars 1915 på gården Mellom-Holt i Andebuog med fredning av knølhval. Far hennes Fangstresultatet for Kosmos og kokeriets åtte hvalbåter var Kristoffer Skjelland, preget både av fredningsbestemmelsen for knølhval og mor hennes, Mina, var datter innhugget i den gamle skyttergarden (Flere gode skyttere hadde blitt fristet til landhandleren på Tolsrødå seile for Tyskerne for ”fantasilønninger”). Produksjonen ble ”bare” 91.041 fat hvalolje og 3. Mina hadde dødd i 1924266 fat spermolje, så økonomisk sett ble utbyttet for Kosmos-selskapet litt skuffende. Hovedgrunnen var nok økt konkurranse fra tyske og Magnhilds far hadde giftet seg igjenjapanske hvalfangst-ekspedisjoner.
Olav begynte å se mer kom tilbake med Kosmos til MagnhildSandefjord den 6. april 1939, og snart hadde de fast følgetibrakte enda en sommer på Lerskall med kona si.
[[Fil==='''Kapittel 2:042.003.106.jpg|200px|mini|olt, ca 1923: Arne, Åshild, Kristoffer Skjelland som holder datteren Anbjørg, Minaog tjenestejenten Olau (eller Petra) fra Mo- Krig i-Rana. Magnhild står foran ÅshildEuropa.]]'''===
I 1934 solgte Andebu kommune Ambjørnrød til Odd GleditschSom nordmenn flest, en forretningsmann fra Sandefjord, og Hallenstvedt-familien hadde en ny grunneier. fulgte Olav og den nye eieren ble gode venner, og Odd Gleditsch kjente mange med på hva som skjedde i Sandefjordresten av verden. Han hjalp således Olav Det så truende ut til krig i Europa. Norge hadde greid å få jobb holde seg nøytrale under første verdenskrig, selv om landet hadde tapt halve handelsflåten sin. Denne gangen, stolte de fleste nordmennene på et av kokeriene til Anders Jahreat de igjen kunne være nøytrale, og innstilte seg deretter.
I oktober 1935 dro Olav på hvalfangst med flytende kokeri Kosmosslutten av 30-årene var utsikten for hvalfangsten ikke lys. Høykonjunkturen var forbi, og konkurransen fra vegetabilske oljer var skarp. Han fikk Under den tiltagende politiske spenningen i 1939 begynte imidlertid oljeprisene atter å stige, men hadde den andre verdenskrigen ikke stilling som ”separatør”brutt ut i september 1939, men måtte nøye seg med jobb som ”arbeider”ville neppe Kosmos-selskapene ha sendt sine ekspedisjoner til Sydishavet. Kosmos ville høyst sannsynlig ha blitt brukt i tankfart.
Kosmos var verdens største hvalkokeriTyske styrker rykket inn i Polen 1. september 1939. Da Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig 3. september, og hadde blitt spesiellt bygd førte det til at alle de fem tyske hvalfangstekspedisjonene ble liggende hjemme. Dette økte sjansene for dette formålet å få solgt produksjonen av Workman Clark Ltd., Belfast, Nordnorsk hvalolje for sesongen 1939-Ireland40 til gode priser. Kokeriet hadde blitt sjøsatt 30. mai 1929Kosmos ble derfor sent til Sydhavsfeltet, sammen med søsterskipene Kosmos II og hadde en tonnasje på 24Ulysses.120 DWT (dødvekttonn), var 550 fot lang og 77 fot bred. En fire-sylinders dampmaskin ga skipet en maksimumsfart på 13 knopFangsttiden for denne sesongen ble satt til tre måneder.
Hvalfangstselskapet Kosmos A/S ble for sesongen 1935-36 tildelt en fangstkvote på 118.750 fat pluss 1 prosent. Ekspedisjonen bestod av Kosmos og de åtte hvalbåtene Kos III-VIII og Kos XVII og XVIII. Kvoten ble nådd den 5. mars etter bare 66 dagers fangst og Kosmos' resultat ble 119.937 fat hvalolje og 859 fat spermolje. Ekspedisjonen losset lasten sin i Tyskland og kom tilbake til Sandefjord 24. april 1935.
Olavs lønn ble bra. Han følte at nå var han igjen var Olav fikk denne sesongen jobb på det rette sporetKosmos som “arbeider/stuer”, så i september 1936 forlovet han seg offisielt med Magnhild! Med et sunt finansielt grunnlag, begynte de nyforlovede å se etter et sted å bo. Magnhild la merke til at en av Lerskallgårdene, midt i Andebu, var til salgs, og dro over for å se på stedet sammen med venninnen Asta Larsen. Gårdens selger var Olavs fetter Henrik Torp, og da Henrik hadde arvet farsgården sin, så hadde han flyttet tilbake dit. Olav kjøpte Lerskall høsten 1936 for 13.000 kroner, og finansierte gårdskjøpet slikfølgende hyre:
Overtok gjeld fra Henrik Torp.........kr 8.433 Lønn: 200 kroner/ måned
Lån fra vennen Odd Gleditsch .......kr 2.567 Overtid: 1,00 kroner/ time
Betalte kontant................................kr 2.000 Part: 1,59 øre/ fat
[[Fil:042Kosmos dro fra Sandefjord 5.003oktober 1939.107.jpg|200px|mini|Forlovelsesbildet til Magnhild Skjelland Om bord var skipsmannskapet, fabrikkarbeiderene og Olav Hallenstvedthvalbåtmannskapene, september 1936til sammen over 300 mann. ]][[Fil:042Det ble en skummel sjøreise.003Tyske ubåter hadde allerede begynt å herje, og senket nesten 40 skip (inkludert de to norske båtene D/S Jern og D/S Takstaas).108Ubåtkapteinene stoppet båter fra nøytrale land, og hvis de mistenkte dem for å støtte britisk krigsformål, ble de sendt til bunns.jpg|200px|mini|Gården LerskallBritene, senvinters 1945på den andre siden, hadde patruljefartøyer i Nordsjøen for å blokkere tyske og nøytrale båter med kurs for Tyskland. ]]
På grunn av krigsfaren, seilte Kosmos denne gangen nord for De britiske øyene, isteden for gjennom Kanalen. Nær Shetlandsøyene ble Kosmos stoppet av to britiske krigsskip. På dette tidspunktet var det seks britiske torpedojagere som patruljerte området i par; HMS Dragon & HMS Dunedin, HMS Calypso & HMS Caledon, og HMS Cardiff & HMS Delhi. Det var to av disse fartøyene som stoppet Kosmos. Etter at de britiske offiserene hadde kontrollert Kosmos’ papirer, lot de kokeriet fortsette sin ferd. Hvaloljen ville jo bli solgt til britiske kjøpere, til fordel for de allierte.
På høsten 1936 dro Olav igjen ut Den første havna de var innom på hvalfangst med Kosmosveien nedover, var øya Curacao i Karibien. For sesongen 1936/37 hadde Norge og England blitt enige om Cuacao var en fangsttid på 90 dagerdel av De nederlandske Antillene, løpende og hovedindustrien der var å raffinere olje fra 8. desember til 7Venezuela. mars. Antallet hvalbåter ble satt til syv for Kosmosfylte opp med brenselsolje i Schottegat havn, samtidig som at kvoteprinsippet ble oppgittrett nord for hovedstaden Willemstad. Kosmos-ekspedisjonen besto i sesongen 1936-37 av Kosmos og hvalbåtene Kos IVInnseilinga til havna var gjennom en smal kanal, VII, IX og XVII-XXmed hollandske hus på hver side. For Kosmos-ekspedisjonen ble fangstresultatet for denne sesongen 115.605 fat hvalolje Pent og 1.747 fat spermolje som ble losset i Hemixenfint var det, nær Antwerpen men ingen tid til å gå i Belgia, land. De var snart på veien hjemovervei igjen sydover.
I Andebu tjente Magnhild sin siste vinter Anders Jahre, Kosmos-firmaenes eier, hadde kjøpt en gammel hvalfanger-stasjon i butikken Walvis Bay i 1931, og hadde brukt den til å oppbevare opp til 35 hvalbåter når de ikke var på Tolsrødfeltet. På den måten slapp de den lange turen fram og tilbake til Norge. Verkstedet hadde blitt utbygget av ingeniør E. O. Bull, og han hadde fortsatt der som bestyrer og var ansvarlig for å ha hvalbåtene ferdig til kokeriene kom innom. Fra april til oktober arbeidet det cirka 75 verkstedarbeidere fra Norge og 160 innfødte med å bytte stålplater og maskindeler, mens Lerskall sto tommaling og annet vedlikeholdsarbeide.
Olav Det var her Kosmos kom tilbake til Sandefjord den 22. april 1937, og med hjelp fra sin yngre bror, Jørgeninnom sent i oktober 1939, satte i gang med uten å pusse på husene på Lerskall både innvendig og utvendig. Magnhild og Olav ble gift den 23. juni 1937 (Sankthansaften) på Sorenskriverkontoret i Tønsberg, og flyttet inn på Lerskall som nygifteha sett noen andre krigsskip eller møtt noen ubåter.
[[Fil:042Storbritannia hadde annektert Walvis Bay og et lite område rundt det i 1840.003Grunnen til dette var at de ville stoppe tyske krav på området og sikre den britiske handelsflåtens rute rundt Kapp Gode Håp.109Landet omkring ble tysk koloni i 1884, mens Walvis Bay ble en del av det nystiftede Syd-Afrika Sambandet i 1910.jpg|200px|mini|BryllupsbildeI første verdenskrig ble enklaven tatt av de tyske kolonistene i begynnelsen av Sydvest Afrika kampanjen, men gjenerobret tidlig i 1915. Fra venstre Olavs søster Astrid Walvis Bay ble så inkludert i den militære okkupasjons-adminirasjonen for Sydvest Afrika, og ektemannen Jørgen Sommerstadda siviladministrasjon ble etablert i 1921, ble Sydvest Afrika et mandatområde i Syd-Afrikasambandet. Magnhild og Olav HallenstvedtVed krigsutbruddet i 1939, så hadde begge land erklært Tyskland krig den 6. Magnhilds bror Arne Skjelland og hustruen Hjørdisseptember. ]]
I Walvis Bay flyttet hvalbåtmannskapene over på hvalbåtene sine, og etter at de hadde fylt opp med brenselsolje, så dro Kosmos sydover med følgende ni hvalbåter: Kos II, Kos IV, Kos V, Kos VI, Kos VII, Kos XVII, Kos XVIII, Kos XX and HJ Bull.
Tidlig Da de kom fram til feltet i Antartis, så satte hvalbåtene i oktober 1937 dro Olav ut gang med jobben sin. På koka arbeidet de en 12-timers skiftordning (0600–1800, 1800–0600); mens på hvalfangst igjenhvalbåtene arbeidet de 4-timers skift. På grunn Det var et hardt opplegg! (For en detaljert beskrivelse av de lave prisene forskjellige arbeidsrollene, se Vedlegg 1)[[Fil:042.003.111.jpg|200px|mini|Førkrigsbilde av planen og porten på hvalolje, seilte Kosmos som tankskip denne vinteren. ]]Hele ekspedisjonens suksess var avhengig av hvor flinke hvalskytterene var til å oppspore å skyte hvalen når han kom opp etter luft. Kosmos-ekspedisjonen var heldig til å ha to av de beste hvalskytterene i verden: Mauritz Marthinsen fra Tjøme og Aksel Akselsen fra Stokke. Ved krigsutbruddet hadde Marthinsen valgt å være hjemme, men Olav og Aksel Akselsen og mannskapet hans fikk jobb båten hans, HJ Bull. Båten var verdens mest avanserte hvalbåt, og fangstresultatet ble deretter. I sesongen skjøt Akselsen på Thorshammer HJ Bull 360 hval, inkludert 10 spermhval. Det ble hele 20.663 fat hvalolje, som ”arbeider”utgjorde cirka 20 prosent av Kosmos’ produksjon! Imponerende resultat, spesielt siden HJ Bull måtte avbryte fangsten i ti dager for å dra til Syd Georgia å skifte propell. Kaptein En hval hadde kommet for nær hvalbåten og en av propellbladene hadde blitt revet av i kollisjonen. Mens båten var Hjalmar Braavold.i Syd Georgia gikk Akselsen over på Kos II, til denne hvalbåtens store fordel!
Etter at 1937I Sydhavssesongen 1939-38 sesongen 40 deltok det ialt 28 flytende kokerier og 240 hvalbåter. Produksjonsresultatet for Kosmos ble på 100.600 fat hvalolje og 5.650 fat spermolje. Dette var overet godt resultat, og alle om bord Kosmos var Thorshammer innom Cape Townfornøyde. Kokeriet Olavs andel av fangsten var verdt 1.678 kroner. Med lønn og to hvalbåter seilte så vestover til verdens mest ensomme øy, Tristan da Cunhaovertid tjente han i alt 3.478 kroner denne sesongen.Det var mer enn en kvart av det han hadde betalt for gården sin!
Hvalfangerene i Antarktis hadde få tanker om krigen i Europa. Sjøslaget mellom det tyske slagskipet Graf Spee og den britiske marinen nord for dem, måtte, imidlertid, ha bekymret Kaptein Andresen og bestyreren, Hans van Ahnen. De kom dit sent på kvelden, 29og resten av den norske hvalfangstflåten satte imidlertid sin tillit til deres fjerne beliggenhet og til nøytraliteten.[[Fil:042.003.112.jpg|200px|mini|Havneanløp for Kosmos, mars og april 1940.]]Den 7. mars 1938var siste dagen på fangstsesongen, og Kosmos og hvalbåtene satte kursen for å hente hjem en norsk videnskapelig ekspedisjon som hadde oppholdt seg der flere månederWalvis Bay, hvor de ankom 20 mars 1940. Bagasjen og alt utstyret deres ble hentet nær land av hvalbåteneHvalbåtene gikk enten til verftet eller i opplag, og så heist mannskapene kom om bord i kokeriet. Ingen båter kunne komme seg nærmere land på grunn av grunneneDagen etter begynte Kosmos med 320 mann reisen hjemover. Tristianittene fikk deretter lov til å komme Stemningen om bord kokeriet var på topp, for alle lengtet hjem til kjente og kjære. Det kom imidlertid til å bytte bli en lang tur tilbake til seg ting de trengtefedrelandet......
Kosmos anløp først Mindelo havn på Sao Vincente, Kapp Verdeøyene 2. april 1940. Dette var en portugisisk besittelse, cirka 500 kilometer vest for Afrika, og der fylte de opp med brenselsolje for resten av hjemreisen. Da Kosmos II og Ulyssus ankom den 5. april, så overførte de noe av utstyr fra disse skipene. Kosmos pumpet også 1.450 tonn spermolje over på Kosmos II.
[[Medium:042Rett før Kosmos forlot Sao Vincente fikk kaptein Andresen ordre fra hovedkontoret i Sandefjord om å gå innom Dakar, i Fransk Vestafrika.003Der skulle skipet bli kontrollert av de franske myndighetene for å få alle papirene i orden, før de kom inn i de europeiske krigsområdene.110.jpg|Frimerker som markerte den norske ekspedisjonen og Thorshammers besøk.]]
Det var ingen penger på øyaKosmos II, og all handel der var bytting. Etter at øyboerne hadde forlatt skipetderimot, og hvalbåtene hadde fått brensel fra kokeriet, satte Thorshammer kursen hjemoverble beordret å seile til Santa Cruz på Kanariøyene.
Thorshammer ankom Sandefjord 23==='''Kapittel 3: 9. april 1938. Olav arbeidet deretter på gården over sommeren1940, og flukten fra Dakar.'''===
Høsten 1938 reiste Olav igjen ut Dakar var den beste havnebyen på hvalfangst; denne sesongen med Kosmos, som ”arbeider”. For sesongen 1938-39 var fangsttiden fastsatt fra 8. desember til 7. mars vestkysten av Afrika mellom Cape Town og med fredning av knølhvalCasablanca. Fangstresultatet for Kosmos Mot nord og kokeriets åtte hvalbåter vest var preget både havnen beskyttet av fredningsbestemmelsen for knølhval Kapp Verde-halvøya, og innhugget i den gamle skyttergarden (Flere gode skyttere hadde blitt fristet byen lå fint til å seile for Tyskerne for ”fantasilønninger”)på en skråning, med et lite platå bakenfor. Produksjonen ble ”bare” 91.041 fat hvalolje og 3.266 fat spermoljeByen hadde breie gater med prydtrær, fine offisielle bygninger, så økonomisk sett ble utbyttet for Kosmos-selskapet litt skuffende. Hovedgrunnen var nok økt konkurranse fra tyske en stor katedral og japanske hvalfangst-ekspedisjonermange militærbrakker.
Olav kom tilbake med Kosmos til Sandefjord den 6[[Fil:042. april 1939003.113.jpg|400px|mini|Kart av Dakar by og havn, og tibrakte enda en sommer på Lerskall med kona si1940.]]
==='''Kapittel 2: Krig Kosmos, med Olav ombord, ankom Dakar den 7. april 1940. På innseilingen passerte skipet Gorée-øya. På avstand så de grå, røde og gule husene helt idylliske ut, men etter hvert som de kom nærmere, oppdaget de at husene var ganske forfalne. Menn med en stor bokstav “P” på ryggen kunne sees i Europablant husene. Halve øya var fangeøy, mens den andre halvdelen var festning! På toppen av øya pekte store kanoner ut mot havet. Sammen med kanonstillinger på fastlandet dominerte de innseilingen til havnen. I tillegg var det strekt et u-båtnett foran havneinnseilingen. U-båtnettet bestod av et kraftig stålnett hengende fra bøyer ned til havbunnen, og var plassert der for å hindre ubåter i å trenge inn i havnen. Havnen var en viktig bunkrestasjon for Den franske arinen, og forsvaret var deretter.'''===
Som nordmenn flest, fulgte Olav med på hva som skjedde i resten Ved ankomsten ble Kosmos anvist en ankerplass omlag to hundre meter innenfor sperringen ved siden av verdenandre utenlandske skip. Det så truende ut Et lite marinefartøy møtte dem, og til krig i Europa. Norge hadde greid å holde seg nøytrale under første verdenskrigstor forbauselse for alle ombord Kosmos, stormet svære, selv svarte senegalesiske marinegaster om landet hadde tapt halve handelsflåten sinbord med geværer. Denne gangenAlle om bord var nå i fransk fangeskap! Den franske offiseren sa at han bare fulgte ordrer fra Paris, stolte de fleste nordmennene på og at de igjen kunne være nøytraledet ikke nyttet å protestere. Ryktene fløy, og innstilte seg derettermange trodde at denne velkomsten var på grunn av Altmark-affæren.
I slutten av 30-årene Altmark var utsikten for hvalfangsten ikke lys. Høykonjunkturen var forbi, og konkurransen en tysk hjelpeskip som tidlig i 1940 hadde vært på vei tilbake til Tyskland med 299 britiske krigsfanger overført fra vegetabilske oljer var skarpGraf Spee. Under Skipet ble oppdaget av den tiltagende politiske spenningen britiske marinen og jaget inn i 1939 begynte imidlertid oljeprisene atter å stigenorske farvann. Den norske marine “inspiserte” Altmark tre ganger, men hadde fant ingenting (!), og lot den andre verdenskrigen ikke brutt ut seile videre langs norskekysten. Den 16. februar avskjærte Royal Navy Altmark i september 1939, ville neppe Kosmos-selskapene ha sendt sine ekspedisjoner til SydishavetJøssingfjorden og befridde alle fangene. Kosmos ville høyst sannsynlig ha blitt brukt i tankfartDenne episoden sådde stor mistro blant britiske og franske styresmakter om hvor nøytrale nordmennene egentlig var.
Tyske styrker rykket inn i Polen 1Tidlig den 9. september 1939april hørte flere ombord Kosmos på radioen som vanlig. Da Storbritannia De hadde ventet nyheter om stillings-krigen mellom de allierte og Frankrike erklærte Tyskland krig 3, men istedet kom sjokknyhetene: “Tyskland har angrepet Norge!”. september, førte det til at alle de fem tyske hvalfangstekspedisjonene Det ble liggende hjemmeplutselig stor oppstyr om bord på Kosmos. Dette økte sjansene Alle samles på dekk, og ville reise hjem med en gang for å få solgt produksjonen av norsk hvalolje kjempe for sesongen 1939-40 til gode priserkonge og fedreland. En mann fikk se at han hadde en tysk lommekniv. Kosmos Den ble derfor sent straks hivd til Sydhavsfeltet, sammen med søsterskipene Kosmos II og Ulyssessjøs. Fangsttiden for denne sesongen ble satt til tre månederTankene streifet så inn på de kjære de hadde etterlatt seg hjemme i Norge.Hvordan ville de greie seg? Ville de være der når Kosmos omsider kom hjem?
Alle norske skip hørte de samme nyhetene. I 1940 hadde Norge en handels- og hvalfangstflåte på over 1200 skip, og den 9. april var mer enn ett tusen av disse i havner og farvann utenfor tysk kontroll. Kosmos var en av dem. Skipene utenfor Norge var eid og administrert av omtrent fem hundre redere, med kontorer i små byer langs hele den norske kysten. Tysklands angrep hadde satt hele administrasjonen av denne flåten ut av spill, og skipene måtte nå se etter seg selv.
Olav fikk denne sesongen jobb De franske myndighetene hadde nok en mistanke om at noe var i gjære, og ville forsikre seg om at norske sjøfolk ikke gikk over på tysk side. Lite kjente franskmennene den norske folkekarakteren! Særlig aktuellt ble dette ett par måneder senere, og da ble det nordmennenes tur til å tvile. Et par dager senere, forverret situasjonen seg for Kosmos som “arbeider/stuer”. Uten forklaring ble de flyttet enda lengre inn på havneområdet, til en meget utilgjengelig fortøyning mellom to grunner. Franskmennene ville gjøre seg helt sikre på følgende hyre:at Kosmos ikke kunne stikke av.
LønnDakar var senter for administrasjonen av hele Fransk Vestafrika. Området var delt opp i syv kolonier: 200 kroner/ månedMauritania, Senegal, Guinea, Elfenbenskysten, Dahomey, Fransk Sudan og Niger. Generalguvernøren i Dakar var Léon Henri Charles Cayla.
Overtid: 1Cayla var en erfaren koloni-admistrator som fulgte ordrer. De franske myndighetene ville avvente utviklingen i Norge,00 kroner/ timeså Kosmos måtte være der den var. Ombord fordrev mennene tiden med kortspill eller litt puslearbeide, men alle var lut lei av å sitte der uten å gjøre noen ting. Alle ville vekk, og en natt stjal en gjeng unggutter en livbåt og rodde sydover langs kysten til Britisk Gambia.
Part: 1Dakar ligger på 15 grader nord,59 øre/ fatog har tropeklima. Da Kosmos kom dit i begynnelsen av april var temperaturen 27 grader i skyggen. Etter hvert som tiden gikk, ble det varmere og varmere, og det begynte å bli ubehagelig om bord på Kosmos. Det begynte også å minke på maten, og det som skipsagenten kunne få tak i på land, var dårlige saker.
Kosmos dro fra Sandefjord 5Den 22. april kringkastet BBC til den norske handelsflåten på vegne av den norske eksilregjeringen. oktober 1939Alle norske skip på over 500 tonn ville bli rekvirert. Om bord var skipsmannskapetDe skulle seile for ett nytt rederi, kalt NORTRASHIP, fabrikkarbeiderene og hvalbåtmannskapenetil hjelp for de allierte, til sammen over 300 mannkrigen hadde blitt vunnet. Det Sendingen ble en skummel sjøreise. Tyske ubåter hadde allerede begynt å herjeselvfølgelig hørt av de franske myndighetene, og senket nesten 40 skip (inkludert de to norske båtene D/S Jern og D/S Takstaas)forholdene begynte å forbedre seg om bord på Kosmos. Ubåtkapteinene stoppet båter fra nøytrale landDe senegalesiske vaktene forsvant, og hvis de mistenkte dem for mannskapet kunne endelig få lov til å støtte britisk krigsformål, ble de sendt til bunns. Britene, på den andre siden, hadde patruljefartøyer gå i Nordsjøen for å blokkere tyske og nøytrale båter med kurs for Tyskland.land!
På grunn av krigsfaren, seilte Kosmos denne gangen nord for De britiske øyene, isteden for gjennom Kanalen. Nær Shetlandsøyene ble Kosmos stoppet av to britiske krigsskipHavnemyndighetene begynte å gi ut landlovsbevis. På dette tidspunktet var det seks britiske torpedojagere som patruljerte området Offiserer kunne gå i par; HMS Dragon & HMS Dunedin, HMS Calypso & HMS Caledonland hver dag, og HMS Cardiff & HMS Delhimannskapet annenhver dag. Det var to av disse fartøyene som stoppet Kosmos. Etter at de britiske offiserene hadde kontrollert Kosmos’ papirerDe måtte være om bord igjen før klokken 10 om kvelden, lot de kokeriet fortsette sin ferdhvis en skulle unngå mulkt. Hvaloljen ville jo bli solgt til britiske kjøpereAlle ble gitt 100 franc lommepenger for hvert besøk, til fordel for de allierteog det hjalp på humøret.
Den første havna de var innom på veien nedoverNyhetene fra Norge ble, imidlertid, var øya Curacao i Karibiendårligere. Cuacao var en del av De nederlandske AntilleneMens danskene hadde liten sjanse til å forsvare seg, og hovedindustrien der var å raffinere olje fra Venezuela. Kosmos fylte så tok nordmennene opp med brenselsolje i Schottegat havnkampen, rett nord for hovedstaden Willemstadså snart de hadde summet seg. Innseilinga til havna var gjennom en smal kanalMannskapet på Kosmos hørte på nyhetene fra BBC, med hollandske hus på hver side. Pent og fint var det, men ingen tid til å gå i land. De var snart på vei igjen sydoverkrigen gikk ikke bra.
Anders JahreEtter at alle norske skip nå tilhørte NORTRASHIP, Kosmos-firmaenes eier, hadde kjøpt en gammel hvalfanger-stasjon i Walvis Bay spurte Kaptein Andresen det nye “rederiet” i 1931, og hadde brukt den til London om å oppbevare opp til 35 hvalbåter når de ikke var på feltet. På den måten slapp de den lange turen fram og tilbake til Norgefå en ny seilingsordre. Verkstedet NORTRASHIP hadde med ett strøk blitt utbygget av ingeniør E. O. Bullverdens største rederi, og han hadde fortsatt der som bestyrer og var ansvarlig for kontoret i London slet med å ha hvalbåtene ferdig løse problemer til kokeriene kom innom. Fra april til oktober arbeidet det cirka 75 verkstedarbeidere fra Norge og 160 innfødte med å bytte stålplater og maskindeler, maling og annet vedlikeholdsarbeideover ett tusen skip.Kosmos fikk vente!
Det Den norske konsulen i Dakar var her en dansk forretningsmann som het Jacobsen. Han var sjef for et stort firma som het “V.Q. Pettersen Ltd.” og i tillegg også dansk konsul, så han hadde det travelt. I mai fikk han beskjed fra NORTRASHIP at han måtte få skaffe en erklæring fra kapteinene på alle norske skip i Dakar. Kaptein Andresen måtte således underskrive følgende:“Jeg, undertegnede, Hans Andresen, erklærer herved at jeg er i besittelse av flytende kokeri Kosmos kom innom sent , registrert i oktober 1939Sandefjord, uten å ha sett noen andre krigsskip eller møtt noen ubåterpå vegne av den Norske Regjeringi følge rekvisisjonsorderen fra den Kongelige Norske Regjeringved det Norske Konsulatet i Dakar.
Storbritannia hadde annektert Walvis Bay og et lite område rundt det i 1840H Andresen (sign. Grunnen til dette var at de ville stoppe tyske krav på området og sikre den britiske handelsflåtens rute rundt Kapp Gode Håp. Landet omkring ble tysk koloni i 1884, mens Walvis Bay ble en del av det nystiftede Syd-Afrika Sambandet i 1910. I første verdenskrig ble enklaven tatt av de tyske kolonistene i begynnelsen av Sydvest Afrika kampanjen, men gjenerobret tidlig i 1915. Walvis Bay ble så inkludert i den militære okkupasjons-adminirasjonen for Sydvest Afrika, og da siviladministrasjon ble etablert i 1921, ble Sydvest Afrika et mandatområde i Syd-Afrikasambandet. Ved krigsutbruddet i 1939, så hadde begge land erklært Tyskland krig den 6. september) Kaptein f/f Kosmos.
I Walvis Bay flyttet hvalbåtmannskapene over på hvalbåtene sineOlav hadde lyst til å se seg omkring Dakar. Han tok ut 750 franc fra slappen, og etter gikk i land. Det første han la merke til, var at på kaia var det store hauger med peanøtter til eksport. Disse kom fra de hadde fylt opp med brenselsoljeindre områdene av Senegal. Byen var en hivende mengde av innfødte og europeere. I 1940 var befolkningen 70.000 negere og 7.000 hvite. De innfødte bodde på øst- og nordkanten av byen, i primitive skur av bordbiter, så dro Kosmos sydover med følgende ni hvalbåter: Kos IIbølgeblikksplater som tak. Det var elendige saker, Kos IV, Kos V, Kos VI, Kos VII, Kos XVII, Kos XVIII, Kos XX and HJ Bull. (I Vedlegg 2 er i forhold til det en delvis liste over mannskapet som nordmennene var vant med på Kosmosekspedisjonen denne sesongen).
Da de kom fram til feltet De fleste negerne i AntartisDakar var muslimer, så satte hvalbåtene i gang med jobben sinog dypt religiøse. På koka arbeidet Olav, og de en 12-timers skiftordning (0600–1800andre nordmennene, 1800–0600); opplevde at mens på hvalbåtene arbeidet de 4-timers skift. Det var et hardt opplegg! (For en detaljert beskrivelse av de forskjellige arbeidsrollenespaserte i byen, se Vedlegg 1)[[Fil:042.003.111.jpg|200px|mini|Førkrigsbilde av planen og porten så ville alle plutselig knele ned på Kosmos. ]]Hele ekspedisjonens suksess var avhengig av hvor flinke hvalskytterene var til å oppspore å skyte hvalen når han kom opp etter luft. Kosmos-ekspedisjonen var heldig til å ha to av de beste hvalskytterene gaten med ansiktet i verden: Mauritz Marthinsen fra Tjøme støvet og Aksel Akselsen fra Stokke. Ved krigsutbruddet hadde Marthinsen valgt å være hjemme, og Aksel Akselsen og mannskapet hans fikk båten hans, HJ Bull. Båten var verdens mest avanserte hvalbåtbaken i været, og fangstresultatet ble deretter. I sesongen skjøt Akselsen på HJ Bull 360 hval, inkludert 10 spermhval. Det ble hele 20.663 fat hvalolje, som utgjorde cirka 20 prosent av Kosmos’ produksjon! Imponerende resultat, spesielt siden HJ Bull måtte avbryte fangsten i ti dager for å dra til Syd Georgia å skifte propellbønn med retning mot Mecca. En hval hadde kommet for nær hvalbåten Nordmennene sto bare der og en av propellbladene hadde blitt revet av i kollisjonenglante. Mens båten var i Syd Georgia gikk Akselsen over på Kos II, til denne hvalbåtens store fordel!
I Sydhavssesongen 1939-40 deltok det ialt 28 flytende kokerier Senere i livet fortalte Olav også en historie om en av karene som hadde vært i land og 240 hvalbåter. Produksjonsresultatet kom for sent til skyssa tilbake til Kosmos ble på 100.600 fat hvalolje og 5.650 fat spermolje. Dette var et godt resultat, og alle Da han kom om bord Kosmos var fornøydedagen etter lurte alle på hvor han hadde overnattet. Olavs andel av fangsten “Hotel Peanøtt” var verdt 1svaret.678 kroner. Med lønn Han hadde gravd seg ned i peanøtthaugen, hatt noe mer øl og overtid tjente han i alt 3sov der.478 kroner denne sesongen. Det var mer enn en kvart av det han hadde betalt for gården sin!
Hvalfangerene i Antarktis hadde Peanøtter var det lett å få tanker om krigen tak i Europa. Sjøslaget mellom det tyske slagskipet Graf Spee , og den britiske marinen nord for alle snasket på dem, måtte, imidlertid, ha bekymret Kaptein Andresen og bestyreren, Hans van Ahnen. De, og resten av den norske hvalfangstflåten satte imidlertid sin tillit til deres fjerne beliggenhet og til nøytraliteten.[[Fil:042.003.112Olav hadde aldri sett så mange fete folk.jpg|200px|mini|Havneanløp for KosmosPeanøtter smaker godt, mars og april 1940.]]Den 7. mars var siste dagen men en legger fort på fangstsesongen, og Kosmos og hvalbåtene satte kursen seg hvis en spiser for Walvis Bay, hvor de ankom 20 mars 1940. Hvalbåtene gikk enten til verftet eller i opplag, og mannskapene kom om bord i kokeriet. Dagen etter begynte Kosmos med 320 mann reisen hjemover. Stemningen om bord var på topp, for alle lengtet hjem til kjente og kjære. Det kom imidlertid til å bli en lang tur tilbake til fedrelandet.....mange av dem.
Kosmos anløp først Mindelo havn på Sao Vincente, Kapp Verdeøyene 2. april 1940. Dette var en portugisisk besittelse, cirka 500 kilometer vest for Afrika, og der fylte de opp med brenselsolje for resten av hjemreisen. Da Kosmos II og Ulyssus ankom den 5. april, så overførte de noe av utstyr fra disse skipene. Kosmos pumpet også 1.450 tonn spermolje over på Kosmos II.
Rett før Kosmos forlot Sao Vincente fikk kaptein Andresen ordre fra hovedkontoret i Sandefjord om å gå innom DakarUkene gikk, i Fransk Vestafrikaog den 10. Der skulle skipet bli kontrollert av de franske myndighetene for mai var det franskmennenes tur til å få alle papirene i ordenseg en ubehagelig overraskelse. Tyskerne hadde begynt angrepet på Frankrike, Nederland og Belgia. Nyhetene fra fronten ble verre og verre, før de kom inn i de europeiske krigsområdeneog 27. mai begynte evakueringen av britiske tropper fra Dunkerque.
Kosmos II, derimotI slutten av mai og begynnelsen av juni kom flere og flere norske skip inn til Dakar. D/S Rutenfjell, M/S Hadrian og M/S Lidvard kom og ble beordret å seile til Santa Cruz på Kanariøyeneliggende ved siden av Kosmos innenfor U-båtnettet.
==='''Kapittel 3: 9. april 1940, og flukten fra Dakar.'''===
Den franske administrasjonen i Dakar var den beste havnebyen på vestkysten begynte igjen å legge vansker i veien for de norske skipene. Flere av Afrika mellom Cape Town kapteinene spurte om tillatelse til å seile videre, men de ble bare møtt med svake løfter og Casablancaunnskyldninger. Kaptein Andresen begynte å bli bekymret. Mot nord og vest NORTRASHIP hadde endelig gitt ordre om at de skulle seile tilbake til Walvis Bay, men fransk tillatelse uteble. Den danske konsulen som representerte Norge, var heller ikke særlig hjelpsom. Norge var havnen beskyttet av Kapp Verde-halvøyajo politisk i en helt annen posisjon enn Danmark, og byen lå fint til på de norske skipperene i Dakar mente at det ville ha vært mye bedre om de hadde vært representert av en skråningnordmann. Danskene hadde ikke tatt opp kampen mot tyskerne, med et lite platå bakenfor. Byen slik som nordmennene hadde breie gater med prydtrærgjort, fine offisielle bygningerog britene hadde således okkupert danske besittelser (Færøyene og Island), en stor katedral og mange militærbrakkertatt alle danske skip i allierte farvann.
[[Fil:042Nyhetene fra Europa forverret seg.003Kampene i Norge var tapt 10.113juni, og i Frankrike nærmet Tyskerne seg Paris.jpg|400px|mini|Kart av I Dakar by ville Generalguvernør Cayla ikke gi Kosmos tillatelse uten “løyve” fra Paris, og havnder hadde de andre prioriteter. I tillegg begynte Kosmos å få for lite brenselsolje til den lange reisen til Walvis Bay. Det var ingen hjelp å få, 1940hverken fra franskmennene eller fra konsulen.]]Heldigvis greide et lite norsk tankskip, som også lå der, å komme seg ved siden av Kosmos og fylle opp drivstofftankene. Den 13. juni falt Paris til Tyskerne, så nå hastet det med å komme seg vekk!
Kosmos, med I disse dagene arbeidet Olav ombord, ankom Dakar den 7. april 1940. På innseilingen passerte skipet Gorée-øya. På avstand så de grå, røde og gule husene helt idylliske ut, men etter hvert som de kom nærmere, oppdaget de at husene var ganske forfalne. Menn på dekk med en stor bokstav “P” på ryggen kunne sees i blant huseneliten malerjobb. Halve øya Det var fangeøyover 30 grader i skyggen, mens den andre halvdelen var festning! På toppen av øya pekte store kanoner ut mot havet. Sammen men han kunne følge med kanonstillinger på fastlandet dominerte de innseilingen til havnenhva som foregikk. I tillegg var det strekt et u-båtnett foran havneinnseilingen. U-båtnettet bestod av et kraftig stålnett hengende fra bøyer ned til havbunnenHan så kaptein Andresen og andre offiserer gå i land, dag etter dag, og var plassert der for å hindre ubåter i å trenge inn i havnenmøte de franske myndighetene. Havnen var en viktig bunkrestasjon for Den franske arinenDe hadde, imidlertid, og forsvaret var deretteringen suksess med å få Kosmos løslatt.
Ved ankomsten ble Kosmos anvist Den 14 juni forandret situasjonen seg. Kaptein Andresen kom på dekk sammen med skipets sekretær, Roald Jahre. Sekretæren hadde med seg en ankerplass omlag to hundre meter innenfor sperringen ved siden av andre utenlandske skip. Et lite marinefartøy møtte demliten koffert (med penger?), og før de forlot skipet ga kapteinen ordre til stor forbauselse for alle ombord Kosmosmaskinisten at han måtte få opp stim, stormet svære, svarte senegalesiske marinegaster om bord med geværerog gjøre seg klar til å reise. Alle om bord Kaptein og sekretær var nå ikke i fransk fangeskap! Den franske offiseren sa at han bare fulgte ordrer fra Parisland lenge, og at det da de kom tilbake hadde de ikke nyttet å protesterelenger kofferten. Ryktene fløy“Opp med ankeret” beordret kapteinen, og mange trodde at denne velkomsten var på grunn så “sakte fart forover”. U-båtnettet ble tauet til side av Altmark-affærennavigation de police (havnepolitiet), og Kosmos tok kursen for åpent hav.
Altmark var en tysk hjelpeskip som tidlig i 1940 Etter de hadde vært på vei tilbake til Tyskland med 299 britiske krigsfanger overført kommet seg vekk fra Graf Speehavneområdet, så ble motorfarten økt betraktelig. Olav hadde aldri før hørt motoren arbeide så hardt. Skipet ble oppdaget av den britiske marinen og jaget inn i norske farvannHele skipet skalv. Den norske marine “inspiserte” Altmark tre gangerFarten var imidlertid skuffende, men fant ingenting (!), og lot den seile videre langs norskekystenfor bunnen av skipet hadde grodd helt til. Den 16. februar avskjærte Royal Navy Altmark Kosmos seilte rett vestover i Jøssingfjorden og befridde alle fangene24 timer, slik at de var vel utenfor skipsleia. Denne episoden sådde stor mistro blant britiske og franske styresmakter om hvor nøytrale nordmennene egentlig varKursen ble så satt mot syd, for Walvis Bay.De hadde kommet seg unna!
Tidlig den 9. april hørte flere ombord Kosmos på radioen som vanlig. De hadde ventet nyheter om stillings-krigen mellom de allierte og Tyskland, men istedet kom sjokknyhetene: “Tyskland har angrepet Norge!”. Det ble plutselig stor oppstyr om bord på Kosmos. Alle samles på dekk, og ville reise hjem med en gang for å kjempe for konge og fedreland. En mann fikk se at han hadde en tysk lommekniv. Den ble straks hivd til sjøs. Tankene streifet så inn på de kjære de hadde etterlatt seg hjemme i Norge. Hvordan ville de greie seg? Ville de være der når Kosmos omsider kom hjem?
Alle norske skip hørte de samme nyhetene. I 1940 hadde Norge en handels- og hvalfangstflåte på over 1200 skip, og den 9. april var mer enn ett tusen av disse i havner og farvann utenfor tysk kontroll. Kosmos var en av dem. Skipene utenfor Norge var eid og administrert av omtrent fem hundre redere, med kontorer i små byer langs hele den norske kysten. Tysklands angrep hadde satt hele administrasjonen av denne flåten ut av spill, og skipene måtte nå se etter seg selv.
De franske myndighetene hadde nok en mistanke om at noe var i gjære, og ville forsikre seg om at norske sjøfolk ikke gikk over på tysk side. Lite kjente franskmennene den norske folkekarakteren! Særlig aktuellt ble dette ett par måneder senere, og da ble det nordmennenes tur til å tvile. Et par dager senere, forverret situasjonen seg for Kosmos. Uten forklaring ble de flyttet enda lengre inn på havneområdet, til en meget utilgjengelig fortøyning mellom to grunner. Franskmennene ville gjøre seg helt sikre på at Kosmos ikke kunne stikke av.
ETTERSKRIFT:To dager etter Kosmos forlot Dakar tok den tysk-vennlige Petain over i Frankrike. Det ble utbytting i koloniadminstrasjonene, og Generalguvernør Léon H C Cayla ble sent til Madagaskar den 25. juni med fly. En kan bare spekulere på om kofferten fra Kosmos var senter for administrasjonen av hele Fransk Vestafrikamed i bagasjen. Området var delt opp Som ny Generalguvernør tok den tidligere Guvernøren i syv kolonier: MauritaniaKongo, SenegalPierre Francois Boisson, Guineaover. Boisson, Elfenbenskystensom hadde mistet et bein i første verdenskrig og hadde god grunn til å hate tyskerne, Dahomeyhadde først antydet at han ville følge de Gaulle. Vichy-administrasjonen lovet han imidlertid forfremmelse, Fransk Sudan og NigerBoisson valgte derfor å følge Petin. Generalguvernøren i Dakar var Léon Henri Charles CaylaHan ble deretter en pålitelig administratrr for det nye tyskvennlige styre.
Cayla var en erfaren koloni-admistrator som fulgte ordrer. De franske myndighetene ville avvente utviklingen i Norge, så Kosmos måtte være der den var. Ombord fordrev mennene tiden med kortspill eller litt puslearbeide, men alle var lut lei av M/S Lidvard klarte å sitte der uten å gjøre noen ting. Alle ville vekksnike seg ut ett år senere, og en natt stjal en gjeng unggutter en livbåt dåd som ble både til bok og rodde sydover langs kysten til Britisk Gambiafilm.
Dakar ligger på 15 grader nord, og har tropeklima. Da Kosmos kom dit i begynnelsen av april var temperaturen 27 grader i skyggen. Etter hvert som tiden gikk, ble det varmere og varmere, og det begynte å bli ubehagelig om bord på Kosmos. Det begynte også å minke på maten, og det som skipsagenten kunne få tak i på land, var dårlige saker.
Den 22. april kringkastet BBC til den norske handelsflåten på vegne av den norske eksilregjeringen. Alle norske skip på over 500 tonn ville bli rekvirert. De skulle seile for ett nytt rederi, kalt NORTRASHIP, til hjelp for de allierte, til krigen hadde blitt vunnet. Sendingen ble selvfølgelig hørt av de franske myndighetene, og forholdene begynte å forbedre seg om bord på Kosmos. De senegalesiske vaktene forsvant, ==='''Kapittel 4: Fram og mannskapet kunne endelig få lov tilbake til å gå i land!Durban'''===
Havnemyndighetene begynte å gi ut landlovsbevis4. Offiserer kunne gå i land hver dag, og mannskapet annenhver dag. De måtte være om bord igjen før klokken 10 om kvelden, hvis en skulle unngå mulkt. Alle ble gitt 100 franc lommepenger for hvert besøk, og det hjalp på humøret1 Walvis Bay.
Nyhetene fra Norge ble, imidlertid, dårligereKosmos kom til Walvis Bay den 30. juni 1940. Det hadde vært en saktegående og begivenhetsfri reise. Mens danskene Bunn av båten var helt igjengrodd og maskinen hadde liten sjanse til mått arbeide hardt for å forsvare seg, holde en noenlunde fart. Da Kosmos seilte inn i Walvis Bay havn så tok nordmennene opp kampen, så snart sto de hadde summet seg. Mannskapet på Kosmos hørte på nyhetene fra BBCflest obord ved rekka, og krigen gikk ikke bravar glade for at de endelig var framme.
Etter at alle norske skip nå tilhørte NORTRASHIPDa de skulle fortøye, spurte Kaptein Andresen det nye “rederiet” i London så ropte en av de som sto på kaia: ”Har dere sett noe til te’n?”En av de om bord Kosmos ropte tilbake: “Sette’n? Hva mener du?”Ute å få en ny seilingsordre. NORTRASHIP hadde med si ett strøk blitt verdens største rederiord, snudde han på land seg, og kontoret pekte på en båt som lå ved kaia med et stort hull i London slet med å løse problemer til over ett tusen skipsida. Nå skjønte de om bord Kosmos fikk vente!hva han hadde ment. Igjen hadde de hatt flaks.
Den norske konsulen i Dakar var en dansk forretningsmann som het Jacobsen. Han var sjef for et stort firma som het “V.Q. Pettersen Ltd.” og i tillegg også dansk konsul, så han hadde det travelt. I mai fikk han beskjed fra NORTRASHIP at han måtte få skaffe en erklæring fra kapteinene på alle norske skip i Dakar. Kaptein Andresen måtte således underskrive følgende:“Jeg, undertegnede, Hans Andresen, erklærer herved at jeg er kunne nå kommunisere ordentlig med NORTRASHIP i besittelse av flytende kokeri KosmosLondon, registrert i Sandefjord, på vegne av og få instrukser om hva han skulle gjøre med den Norske Regjeringi følge rekvisisjonsorderen fra den Kongelige Norske Regjeringved det Norske Konsulatet i Dakarverdifulle lasten han hadde om bord.
H Andresen Kosmos lå for anker i Walvis Bay, med lite å gjøre for mannskapet. Olav tok ut litt penger fra slappen (sign24 sydafrikanske pund), og gikk i land for å se seg om. Walvis Bay var et elendig sted, med ørkensanda helt innpå bebyggelsen.) Kaptein f/f KosmosDet var varmt og støvete, og det beste var nok jernbanen som tok folk vekk fra stedet.
Olav hadde lyst til å se seg omkring Dakar. Han tok ut 750 franc Navnet Walvis Bay kom enten fra slappenafrikaans “Walvisbaai”, og gikk i landeller tysk “Walfischbucht” eller “Walfischbai”,som alle betydde “Hvalbukta”. Det første han la merke til, var at på kaia Bukta var det store hauger et viktig stoppested for handelsskip med peanøtter til eksport. Disse kom fra de indre områdene sin naturlige dype havn, beskyttet av Senegalsandbanken Pelican Point. Byen Havet utenfor var en hivende mengde av innfødte og europeere. I 1940 var befolkningen 70.000 negere og 7.000 hvite. De innfødte bodde rik på øst- og nordkanten av byenplankton, som i primitive skur av bordbitergamle dager hadde tiltrukket seg mye hval, med bølgeblikksplater som takigjen hadde dratt til seg hvalfangere. Det var elendige saker, i forhold til det nordmennene var vant medOlav så et yrende dyreliv på sandbankene rett utenfor byen.
De fleste negerne Mens Kosmos var i Dakar var muslimer, hadde Den norske marinen i London begynt å undersøke mulighetene om å få tak i noen hvalbåter og dypt religiøsebruke dem som patruljefartøyer. Olav, Den britiske marinen var også interessert i å bruke norske hvalbåter. Dette ble så diskutert av NORTRASHIP og de andre nordmennene, opplevde britiske krigsmyndighetene i slutten av mai 1940. Den norske eksilregjeringen i London bestemte at mens de spaserte Den norske marinen skulle rekvirere 16 av hvalbåtene som lå i byenWalvis Bay, så ville alle plutselig knele ned på gaten med ansiktet i støvet å bruke dem som patruljefartøyer. Det ble videre bestemt at disse båtene skulle omgjøres og baken bemannes i været, i bønn med retning mot MeccaCanada. Nordmennene sto bare der og glanteKosmos selv skulle brukes som tankbåt.
Senere i livet fortalte Olav også en historie Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 8. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om en av karene som hadde vært i land og kom for sent til skyssa tilbake at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia: {| class="wikitable" |- ! style="background:#ffdead;" | Kosmos-hvalbåter! style="background:#ffdead;" | Kosmos. Da han kom om bord dagen etter lurte alle på hvor han hadde overnattet. “Hotel Peanøtt” var svaret. Han hadde gravd seg ned i peanøtthaugen, hatt noe mer øl og sov der.II-hvalbåter ! style="background:#ffdead;" | Pelagos-hvalbåter|-! Kos II (248 GT)|| Kos I (248 GT)|| Gos I|-! Kos IV (248 GT)|| Kos XIII (258 GT) || Gos VIII |-! Kos V (248 GT) || Kos XIV (258 GT) || Gos IX |-! Kos VI (248 GT)|| Kos XV (258 GT) || |-! Kos XVII (258 GT) || Kos XVI (258 GT) || |-! Kos XVIII (258 GT)|| || |-! Kos XX (356 GT)|| || |-! H J Bull (573 GT)|| || |}
Peanøtter var det lett å få tak Ti andre Kos-hvalbåter som lå iWalvis Bay skulle leies ut til Den britiske marinen, og alle snasket på dem. Olav hadde aldri sett så mange fete folk. Peanøtter smaker godt, men en legger fort på seg hvis en spiser for mange av demdisse måtte fire leveres til skipsverft i Durban.
Ukene gikkDen 19. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjøre, avmønstret og den 10satt i land. mai Det var verkstedbestyrer og visekonsul, ingeniør E. O. Bull, som undertegnet avregningen til Olav, og det franskmennenes tur til å få viste seg en ubehagelig overraskelseat fra 20. april hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Tyskerne Etter at han hadde begynt angrepet betalt 15% skatt, trekken (til Magnhild på FrankrikeLerskall), Nederland slappen og Belgiaandre småutgifter, hadde han 1. Nyhetene fra fronten ble verre og verre075, 88 kroner igjen. Det var en stor og 27. mai begynte evakueringen av britiske tropper fra Dunkerque.nyttig sparegris å ha til seinere!
I slutten av mai og begynnelsen av juni kom flere og flere norske skip inn [[Fil:042.003.114.jpg|200px|mini|Underskriften til Dakar. D/S Rutenfjell, M/S Hadrian og M/S Lidvard kom og ble liggende ved siden av Kosmos innenfor U-båtnettetingeniør Bull på Olavs avregning.]]
Tre av av de fire hvalbåtene som skulle leveres til Durban, skulle reise sammen. Det var Kos XXI (Kaptein A Larsen), Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen og mannskapet hans fra HJ Bull. Vanlig besetning for disse hvalbåtene var 13 mann, men på grunn av den lange reisen rundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket. Olav ble bedt om å være ekstra-fyrbøter på Kos XXIII, sammen med fire andre fra kokeriets fabrikkmannskap.
Den franske administrasjonen De som ikke skulle til Durban (118 mann i Dakar begynte igjen å legge vansker i veien for de norske skipene. Flere av kapteinene spurte om tillatelse til å seile viderealt), men de ble bare møtt sendt med svake løfter og unnskyldninger. Kaptein Andresen begynte å bli bekymret. NORTRASHIP hadde endelig gitt ordre om at de skulle seile tilbake tog opp langs kysten til Swakopmund, en liten ferieby en halvtimes reise nord for Walvis Bay, men fransk tillatelse uteble. Den danske konsulen som representerte Norge, var heller ikke særlig hjelpsom. Norge var jo politisk i en helt annen posisjon enn Danmark, og de norske skipperene i Dakar mente at det ville ha vært mye bedre om Der måtte de bo på hotell inntil verftet hadde vært representert av en nordmann. Danskene hadde ikke tatt gjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp kampen mot tyskerne, slik som nordmennene hadde gjort, og britene hadde således okkupert danske besittelser (Færøyene og Island), og tatt alle danske skip i allierte farvanntil Canada.
Nyhetene fra Europa forverret segMannskapet for Kos XXIII bodde om bord mens båten ble gjort klar for turen til Durban. Kampene Mens verkstedsarbeiderene reparerte og demonterte, hjalp båtmannskapet til i Norge var tapt 10arbeidet. juniReparasjonsregninga for Kos XXIII kom på kr 37.590, og i Frankrike nærmet Tyskerne seg Parisdemontering av hvalfangstutstyr (kanon, gangvei med rekkverk osv. I Dakar ville Generalguvernør Cayla ikke gi Kosmos tillatelse uten “løyve” fra Paris, og der hadde de andre prioriteter) kostet kr 8. I tillegg begynte Kosmos å få for lite brenselsolje til den lange reisen til Walvis Bay000. Det var ingen hjelp å få, hverken fra franskmennene eller fra konsulen00. Heldigvis greide et lite norsk tankskip, som også lå der, å komme seg ved siden Alt ble senere betalt av Kosmos og fylle opp drivstofftankene. Den 13. juni falt Paris til Tyskerne, så nå hastet det med å komme seg vekkRoyal Navy!
I disse dagene arbeidet Olav på dekk med Den 28. juli var det en liten malerjobbsjøtrefning halvveis mellom Syd-Afrika og Syd-Amerika, mellom det 22.000 tonn tunge britiske bevæpnede handelsskipet Alcantara og et ukjent tysk fartøy. Alcantara ble hardt skadet, og det tyske krigsskipet kom seg unna. Det som britene ikke visste var at det var den tyske raideren Thor som var over 30 grader løs i skyggen, men han kunne følge med på hva som foregikkSydatlanteren. Han så kaptein Andresen Både Den britisk marinen og andre offiserer gå i land, dag etter dag, NORTRASHIP begynte nå å bekymre seg for å møte de franske myndigheteneat Kosmos lå heller ubeskyttet til. De Havnen i Walvis Bay haddebare en sandtange mellom skipene og det åpne havet, imidlertid, ingen suksess med å få og fiendtlige skip kunne lett bombardere havnen fra havet. Det ble bestemt at Kosmos løslattmåtte flyttes til den bedre beskyttede forankringen i Kappstaden (Cape Town).
Den 14 juni forandret situasjonen seg. Kaptein Andresen kom Gruppen på dekk sammen tre hvalbåter forlot Walvis Bay den 1 august 1940 med skipets sekretær, Roald Jahreretning Durban. Sjøreisa rundt Kapp Gode Håp ble heller våt. Sekretæren hadde med seg en liten koffert (med penger?), og før de forlot skipet ga kapteinen ordre til maskinisten at han måtte få opp stim, Været var dårlig og gjøre seg klar til å reisebølgene vasket over båtene. Kaptein og sekretær var ikke Skipsverftarbeiderene i land lenge, og da de kom tilbake Walvis Bay hadde de ikke lenger kofferten. “Opp med ankeret” beordret kapteinenhatt tid til å plugge alle hullene der hvalutstyret hadde vært boltet fast, og så “sakte fart forover”vannet silte inn. U-båtnettet ble tauet til side Mange av navigation de police (havnepolitiet), og Kosmos tok kursen for åpent havom bord ble rikig våte.
Etter de hadde kommet seg vekk fra havneområdet, så ble motorfarten økt betraktelig. Olav hadde aldri før hørt motoren arbeide så hardtKosmos-kokeriet dro samme veien 3. Hele skipet skalv. Farten var imidlertid skuffendeaugust, for bunnen av skipet hadde grodd helt tilå søke sikker havn i Table Bay, Kappstaden, og ankom 7. august 1940. (Du kan lese om hva som skjedde videre med Kosmos seilte rett vestover i 24 timer, slik at de var vel utenfor skipsleia. Kursen ble så satt mot syd, for Walvis BayVedlegg 3). De hadde kommet seg unna!
4.2 Durban.
De tre små hvalbåtene kom trygt i havn i Durban 12. august 1940. Mannskapet måtte gjennom immigrasjonskontrollen, og Olav ble beordret, innen 14 dager, å få passet sitt i orden, da det ikke lenger var gyldig! Hvalbåtene la til ved verftet i Durban, og der arbeidet mannskapene noen dager med å få båtene i stand før de ble overdratt til de britiske marinemyndighetene. Den formelle overdragelsen skjedde 21. august ved at “Engineering Overseer, Durban” undertegnet en meget detaljert inventarliste (til og med potetskrelleren i byssa var med på lista!). (For hva som skjedde videre med Kos XXIII, se Vedlegg 4).
[[Fil:042.003.115.jpg|400px|mini|Durban Havn, ca 1940]]
Selv om dette var første gang Olav hadde vært i Durban, var ikke byen ukjent blant norske hvalfangere. To nordmenn, Abraham Larsen og fetteren Jacob J. Egeland fra Farsund, hadde en hvalfangststasjon på “The Bluff” rett syd for havna (se kartet på neste side). De skøyt hval som svømte forbi rett utenfor byen, og dro dem inn til stasjonen. Hvalskrottene ble halt i land på slippen og sendt langs en liten jernbanelinje til slaktehallene. Dyrene ble flenset og partert og spekket kokt til olje, som i sin tur ble brukt i et utall produkter, fra såpe til margarin og iskrem. Bein ble malt og kokt til mel og solgt som dyrefor og som ekstrakt til Nestles supper. Det var berg av innvoller, basseng av blod og det stank av en annen verden, også i byen når det var sønnavind. Det var mange nordmenn som var bosatt i Durban av den grunn, og en av dem var Olavs yngre bror, Kristian. Han var imidlertid bortreist, og Olav fikk ikke møtt han.
ETTERSKRIFT[[Fil:To dager etter Kosmos forlot Dakar tok den tysk-vennlige Petain over i Frankrike042. Det ble utbytting i koloniadminstrasjonene, og Generalguvernør Léon H C Cayla ble sent til Madagaskar den 25003. juni med fly116. En kan bare spekulere på om kofferten fra Kosmos var med jpg|200px|mini|Smith Street og Waverly Hotel (bak rickshawen) i bagasjen1940. Som ny Generalguvernør tok den tidligere Guvernøren Rådhuset i Kongo, Pierre Francois Boisson, over. BoissonDurban, som hadde mistet et bein i første verdenskrig og hadde god grunn til å hate tyskerne, hadde først antydet at han ville følge de Gaulle. Vichy-administrasjonen lovet han imidlertid forfremmelse, og Boisson valgte derfor å følge Petin. Han ble deretter en pålitelig administratrr for det nye tyskvennlige styrehøyre.]]
M/S Lidvard klarte å snike seg ut ett år senere, en dåd som ble både til bok og film.
På grunn av at alle hotellrommene i Walvis Bay og Swakopmund var fulle av nordmenn, ble Olav og resten av transportmannskapene beordret til å bli i Durban inntil båtene deres i Walvis Bay var klare til å seile. De 19 nordmennene fra Kos XXIII ble innlosjert i Waverly Hotel, et av de beste hotellene i byen. Hotellet lå på hjørnet av Smith St. (nå kalt Anton Lembede Street) og Gardiner Street (nå kalt Dorothy Nyembe St.). Det lå rett ved siden av Durban Rådhus og byens hovedpostkontor
==='''Kapittel 4: Fram og tilbake til Durban'''===
4[[Fil:042.1 Walvis Bay003.117.jpg|200px|mini|Durbans hovedpostkontor, 1940.(General Post Office)]]
Kosmos kom til Walvis Bay den 30. juni 1940. Det hadde vært en saktegående og begivenhetsfri reise. Bunn av båten var helt igjengrodd og maskinen hadde mått arbeide hardt for å holde en noenlunde fart. Da Kosmos seilte inn i Walvis Bay havn så sto de flest obord ved rekka, og var glade for at de endelig var framme.
Da de skulle fortøye, så ropte en av de som sto på kaia: ”Har dere sett noe til te’n?”En av de om bord Kosmos ropte tilbake: “Sette’n? Hva mener du?”Ute første tingene Olav måtte gjøre i Durban, var å si ett ord, snudde han på land segfå passet sitt i orden. Den norske konsulen forlenget passet den 15. august 1940, og pekte på en båt som lå ved kaia med et stort hull i sida. Nå skjønte de om bord Kosmos hva han hadde mentgyldighet fram til 24. Igjen hadde de hatt flaksseptember 1942.
Kaptein Andresen kunne De var nå kommunisere ordentlig på ferie, og ville se seg om i byen. Durban, med sine halv millioner innbyggere, var en pen, rein by med NORTRASHIP mange fine parker. I en av parkene var det en stor påfugl som ruslet rundt og viste seg fram. Denne parken het Mitchell Park, og lå i Londonnordkanten av Durban, og få instrukser om hva han skulle gjøre i et område som het Morningside. Parken hadde også en stor zoologisk hage med den verdifulle lasten han mange slags rare dyr. Området hadde først vært strutsefarm, men da dette ikke hadde om bordlønt seg, så fikk de i 1910 tak i mange andre dyr, og begynte å viste dem fram.
Kosmos Olav fortalte seinere i livet at han så en mengde slanger som lå for anker i Walvis Bay, med lite en binge. En stor neger gikk inn til dem uten å gjøre for mannskapet. Olav tok ut litt penger fra slappen (24 sydafrikanske pund)blunke, og gikk i land for begynte å se løfte dem opp og kveile dem rundt seg om. Walvis Bay var et elendig stedOrmene gvesste og vrei seg, med ørkensanda helt innpå bebyggelsenmen bitt ble han ikke. Det var varmt Negeren tok flere og flere, og støvetetil slutt hadde han så mange rundt halsen at han nesten ikke kunne stå. Så kom hatten hans rundt, og det beste var nok jernbanen som tok folk vekk fra stedettilskuerene ga han lønn for strevet.
Navnet Walvis Bay kom enten fra afrikaans “Walvisbaai”, eller tysk “Walfischbucht” eller “Walfischbai”,som alle betydde “Hvalbukta”[[Fil:042. Bukta var et viktig stoppested for handelsskip med sin naturlige dype havn, beskyttet av sandbanken Pelican Point003. Havet utenfor var rik på plankton, som i gamle dager hadde tiltrukket seg mye hval, som igjen hadde dratt til seg hvalfangere118. Olav så et yrende dyreliv jpg|400px|mini|Nellie med vokteren på sandbankene rett utenfor byenryggen.]]
Mens Kosmos var i Dakar, Den zoologiske hagen hadde Den norske marinen i London begynt å undersøke mulighetene om å få tak i noen hvalbåter og bruke dem som patruljefartøyer. Den britiske marinen var også interessert i å bruke norske hvalbåteren stor indisk elefant. Dette ble så diskutert Elefanten het “Nellie” og hadde blitt gitt av NORTRASHIP og de britiske krigsmyndighetene i slutten Maharadjaen av mai 1940. Den norske eksilregjeringen Mysore i London bestemte at Den norske marinen skulle rekvirere 16 av hvalbåtene som lå India i Walvis Bay1928. Nellie kunne blåse på munnspill, knuse kokosnøtter under foten og vokteren behøvde bare å bruke dem som patruljefartøyer. Det ble videre bestemt at disse båtene skulle omgjøres berøre forbeinet med kjeppen sin, så løftet hun det opp og bemannes i Canadahan kunne stige opp på ryggen hennes. Kosmos selv skulle brukes som tankbåtDette imponert nordmennene.
Hvalbåtene ble offisielt rekvirert 8. juli 1940, og noen dager senere fikk Kaptein Andresen og verkstedbestyrer Bull beskjed om at følgende hvalbåter skulle leveres til Nova Scotia:
Kosmos-hvalbåterKosmos II-hvalbåterPelagos-hvalbåterKos II (248 GT)Kos IV (248 GT)Kos V (248 GT)Kos VI (248 GT)Kos XVII (258 GT)Kos XVIII (258 GT)Kos XX (356 GT)H J Bull (573 GT)Kos I (248 GT)Kos XIII (258 GT)Kos XIV (258 GT)Kos XV (258 GT)Kos XVI (258 GT)Nordmennene dro på oppdagesturer over hele byen, og brukte rickshaw. Det var en lett passasjersulky med to store hjul, dratt som regel av en indier i dråga. Ellers var det bare negrene, indere og de av blandingsrase som brukte rickshaw. De hvite sydafrikanerene kjørte bil eller tok drosje.
Gos I
Gos VIII
Gos IX
Ti andre Kos-hvalbåter som lå i Walvis Bay skulle leies ut til Den britiske marinen, og av disse måtte fire leveres til skipsverft i Durban.
I østenden av Smith Street lå badestranda “South Beach”, som var søndre delen av “The Golden Mile”. Den 19var en fin, lys sandstrand med flere moloer som stakk ut til havs. juli ble Olav og 230 andre som ikke hadde noe med kokeriets framdrift å gjøreSelv om det var senvinter i Syd-Afrika, avmønstret og satt i landså var temperaturen behagelige 21 varmegrader. Det var verkstedbestyrer og visekonsul, ingeniør E. O. Bull, som undertegnet avregningen til Olavet populært sted, med masse folk og det viste seg at fra 20mye å se. april En kar hadde Olav fått et 60% “krigstillegg”. Etter at han hadde betalt 15% skattfotografiapparat, trekken og som ekte turister tok de bilder av seg selv på stranda og i en rickshaw dratt av en Zulu i en kjempemessig pyntdrakt (til Magnhild Alle nordmennene på bildene kom fra gårder ikke langt fra Lerskall), slappen og andre småutgifter, hadde han 1.075,88 kroner igjen. Det var en stor og nyttig sparegris å ha til seinere!:
[[Fil:042.003.114120.jpg|200px|mini|Underskriften til ingeniør Bull på Olavs avregningKristen Dammen (matros).(Født 1919, fra gården Amundrød i Skjee)]]
Tre av av de fire hvalbåtene som skulle leveres til Durban, skulle reise sammen[[Fil:042. Det var Kos XXI (Kaptein A Larsen), Kos XXII (Kaptein Thorleif Fagerli) og Kos XXIII med Kaptein Aksel Akselsen og mannskapet hans fra HJ Bull003. Vanlig besetning for disse hvalbåtene var 13 mann, men på grunn av den lange reisen rundt Kapp Gode Håp vinterstid, ble besetningen forsterket121. Olav ble bedt om å være ekstra-fyrbøter på Kos XXIII, sammen med fire andre fra kokeriets fabrikkmannskap. (For mannskapsliste, se Vedlegg 2, Liste 2jpg|200px|mini|To strandponnier og badestranda.4)]]
De som ikke skulle til Durban (118 mann i alt), ble sendt [[Fil:042.003.122.jpg|200px|mini|Benker med tog opp langs kysten til Swakopmundsolskjerm, en liten ferieby en halvtimes reise nord for Walvis Bay. Der måtte de bo på hotell inntil verftet hadde gjort hvalbåtene ferdig for den lange turen opp til CanadaSouth Beach.]]
Mannskapet for Kos XXIII bodde om bord mens båten ble gjort klar for turen til Durban[[Fil:042. Mens verkstedsarbeiderene reparerte og demonterte, hjalp båtmannskapet til i arbeidet003. Reparasjonsregninga for Kos XXIII kom på kr 37123.590jpg|200px|mini|Edvart Vennerød (matros) (Fra gården Vennerød i Arendal), to lokale “venninner” og demontering av hvalfangstutstyr Georg Abrahamsen (byssegutt) (kanon, gangvei med rekkverk osv.Født 1923 på gården Dyrsø i Arnadal) kostet kr 8.000.00. Alt ble senere betalt av Royal Navy!]]
I Durban fikk Olav se fargeskillet for første gang. Over 2/3 av befolkningen i byen var negre, indiske eller av blandingsrase, men de hvite hadde alle pengene og alle privilegiene. Den 28beste delen av stranda var reservert for dem, med store plakater på engelsk som sa “Bare hvite personer”, med den samme beskjeden under på afrikaans. juli Raseskillet var også innført på hoteller, restauranter og andre samlingssteder. Olav, og de andre nordmennene, synes dette var noe rare saker, og likte det en sjøtrefning halvveis mellom Syd-Afrika lite[[Fil:042.003.124.jpg|200px|mini|Bjarne Brynjulfsen, (fyrbøter) (født 1904 i Slagen, bosatt Dyrsø i Arnadal, og Syd-Amerikagift med Astrid, mellom det 22søster til hvalskytter Aksel Akselsen).000 tonn tunge britiske bevæpnede handelsskipet Alcantara Ukjent og Lars Årholt (fra Årholt i Skjee)]]Durbans største kino, Metro Theatre, var den fineste Olav noen gang hadde sett. Under filmpausen kom et ukjent tysk fartøy. Alcantara ble hardt skadetstort, rosa orgel sakte opp fra under gulvet, og det tyske krigsskipet kom seg unnaorganisten spilte hele tiden. Det som britene ikke visste var at det ett Wurlitzer orgel han spilte på, og da pausen var den tyske raideren Thor som over, sank orgelet og organisten sakte ned under gulvet igjen. Det hele var løs i Sydatlanterenet fantastisk syn.[[Fil:042.003.125.jpg|400px|mini|Et 1940 postkort Olav kjøpte av Durbans “Golden Mile” badestrand.]]I Durban hadde de en norsk sjømannskirke. Både Den britisk marinen Mange nordmenn dro dit for en prat og NORTRASHIP begynte nå for å bekymre få vafler og kaffe. Sjømannspresten og kona hans tok seg for at Kosmos lå heller ubeskyttet tilgodt av mannskapene fra hvalbåtene, og alle hadde mange hyggetimer der. Havnen i Walvis Bay Basarer hadde bare en sandtange mellom skipene de også, og det åpne havet, flere karer vant fine duker og fiendtlige skip kunne lett bombardere havnen fra havet. Det ble bestemt at Kosmos måtte flyttes til den bedre beskyttede forankringen i Kappstaden (Cape Town)andre gevinster.
Gruppen på tre hvalbåter forlot Walvis Bay den 1 august 1940 med retning Durban. Sjøreisa rundt Kapp Gode Håp ble heller våt. Været var dårlig og bølgene vasket over båtene. Skipsverftarbeiderene i Walvis Bay hadde ikke hatt tid til å plugge alle hullene der hvalutstyret hadde vært boltet fast, og vannet silte inn. Mange av de om bord ble rikig våte.
Kosmos-kokeriet dro samme veien 4.3. august, for å søke sikker havn i Table Med Tog fra Durban til Walvis Bay, Kappstaden, og ankom 7. august 1940. (Du kan lese om hva som skjedde videre med Kosmos i Vedlegg 3).
Litt over en uke etter at de kom til Durban, fikk transport-mannskapene beskjed om at nå var ferien over. Det var over 70 mann som fikk togbillett tilbake til Walvis Bay.
4Jernbanestasjonen i Durban var en gammel, fin bygning. Den var fra 1892 og hadde et særlig sterkt tak som kunne bære opp til fem meter med snø! Det hadde vært noe forvirring på arkitektkontoret i London da tegningene ble sendt ut.2 De tegningene som skulle til Durban, havnet i Toronto, og de for Toronto ble sendt til Durban.Taket i Toronto datt ned den første vinteren på grunn av snømengden, mens taket i Durban står den dag i dag!
De tre små hvalbåtene kom trygt i havn i Durban 12. august 1940. Mannskapet måtte gjennom immigrasjonskontrollen, og Olav ble beordret, innen 14 dager, å få passet sitt i orden, da det ikke lenger var gyldig! Hvalbåtene la til ved verftet i Durban, og der arbeidet mannskapene noen dager med å få båtene i stand før de ble overdratt til de britiske marinemyndighetene. Den formelle overdragelsen skjedde 21. august ved at “Engineering Overseerresten av gjengen, Durban” undertegnet en meget detaljert inventarliste (til og med potetskrelleren i byssa var med begynte nå på lista!). (For hva som skjedde videre med Kos XXIII, se Vedlegg 4).[[Fil:042.003.115.jpg|400px|mini|Durban Havn, ca 1940]]Selv om dette var første gang Olav hadde vært i Durban, var ikke byen ukjent blant norske hvalfangere. To nordmenn, Abraham Larsen og fetteren Jacob J. Egeland fra Farsund, hadde en hvalfangststasjon på “The Bluff” rett syd for havna (se kartet på neste side)reise tvers over Afrika. De skøyt hval som svømte forbi rett utenfor byen, og dro dem inn Det kom til stasjonen. Hvalskrottene ble halt i land på slippen og sendt langs en liten jernbanelinje til slaktehallene. Dyrene ble flenset og partert og spekket kokt til oljeå ta nesten fem døgn, som i sin tur ble brukt i et utall produkter, fra såpe til margarin og iskrem. Bein ble malt og kokt til mel og solgt som dyrefor og som ekstrakt til Nestles supper. Det var berg av innvoller, basseng av blod og det stank av en annen verden, også i byen når det var sønnavind. Det var mange nordmenn som var bosatt i Durban av den grunn, og en av dem var Olavs yngre bror, Kristian. Han var imidlertid bortreist, og Olav fikk ikke møtt hanover 330 norske mil lang.
[[Fil:042.003.116126.jpg|200px400px|mini|Smith Street og Waverly Hotel (bak rickshawen) i 1940. Rådhuset i Kart over Olavs reise tvers over Afrika, fra Durban, til høyreWalvis Bay.]]
På grunn av at alle hotellrommene i Walvis Bay og Swakopmund var fulle av nordmenn, ble Olav og resten av transportmannskapene beordret til å bli i Durban inntil båtene deres i Walvis Bay var klare til å seile. De 19 nordmennene fra Kos XXIII ble innlosjert i Waverly Hotel, et av de beste hotellene i byen. Hotellet lå på hjørnet av Smith St. (nå kalt Anton Lembede Street) og Gardiner Street (nå kalt Dorothy Nyembe St.). Det lå rett ved siden av Durban Rådhus og byens hovedpostkontor
Walvis Bay-toget var det lengste toget de noengang hadde sett. Hver vogn var adskilt fra den neste og hadde egen spiseavdeling. Det var seks mann i hver kupé, og kupeene hadde en benk på hver side av et langt bord ut fra vinduet. To køyer på hver sidevegg vippet ned slik at det ble tre soveplasser på hver side av kupeen. De yngste i hver kupé måtte til topps, mens Olav, og de litt eldre karene, fikk bunnkøyene. De øverste køyene hadde en stor luftventil ved beina, så de fikk mye frisk luft, men også sand og støvføyke i senga.
[[Fil:042Toget gikk sakte og sikkert, og stoppet på hver liten stasjon. Olav synes det var interessant å studere folkelivet rundt disse stasjonene, langt utpå den Syd-Afrikanske landsbygda. De fleste av befolkningen var svarte, og de likte å ta på seg de beste klærne å møte opp når toget kom. Kvinnfolka hadde fargerike sjal rundt seg, selv midt på varmeste dagen.003Mennene var sjef også blant negrene.117Ved en stasjon så nordmennene en mann som satt på tunet utenfor koia si og koste seg med ei pipe i kveldskumringen.jpg|200px|mini|Durbans hovedpostkontorKjerringa fløy rundt og hogg ved, 1940skura og gjorde andre jobber rundt huset deres.(General Post Office)]]Der i huset var i allefall han sjef!
Den første store byen de kom til på reisa, var Pietermaritzburg. Byen var administrasjonssete for Natal-provinsen. Den neste byen de kjørte igjennom var Ladysmith. Under boerkrigen, hadde boerene beleiret den britiske garnisonen der i nesten fire måneder. Winston Churchill rapporterte om dette som ung korrespondent for The Morning Post i London.
En av de første tingene Olav måtte gjøre i Durban, var å få passet sitt i orden. Den norske konsulen forlenget passet den 15. august 1940, med gyldighet fram til 24. september 1942.
De var nå på ferieEtter hvert begynte toget å krabbe oppover i høydene, og ville se seg om i byende kjørte nå over fjellkjedet Drakensberg. Durban, med sine halv millioner innbyggerePå det høyeste punktet krysset de det kontinentale vannskillet, og de var en penoppe på det indre høyfjellsplatået, rein by med mange fine parkerkalt Hoogveld. I en av parkene Der rant de få elvene som var det en stor påfugl som ruslet rundt og viste seg fram. Denne parken het Mitchell Parkvestover, og lå i nordkanten av Durban, i et område som het Morningside. Parken hadde også en stor zoologisk hage med mange slags rare dyr. Området hadde først vært strutsefarm, men da dette ikke hadde lønt seg, så fikk de ut i 1910 tak i mange andre dyr, og begynte å viste dem framAtlanterhavet.
Olav fortalte seinere i livet at han så en mengde slanger som lå i en binge. En stor neger gikk inn til dem uten å blunke, og begynte å løfte dem opp og kveile dem rundt seg. Ormene gvesste og vrei seg, men bitt ble han ikke. Negeren tok flere og flere, og til slutt hadde han så mange rundt halsen at han nesten ikke kunne stå. Så kom hatten hans rundt, og tilskuerene ga han lønn for strevet.
[[Fil:042Under en av de mange stoppene som toget gjorde, fikk Olav og de andre nordmennene se et rart syn.003Langs jernbaneskinnene kom en gjeng med svarte arbeidere gåendes, med jernkjeder rundt beina.118.jpg|400px|mini|Nellie De hadde følge av to karer med vokteren gevær på ryggenarmen. Det var nok straffefanger som måtte gjøre sin bot. Olav syntes boerne var “harde mot negrene”, og der så han det i praksis.]]
Den zoologiske hagen hadde også en stor indisk elefant. Elefanten het “Nellie” og hadde blitt gitt av Maharadjaen av Mysore i India i 1928. Nellie kunne blåse på munnspill, knuse kokosnøtter under foten og vokteren behøvde bare å berøre forbeinet med kjeppen sin, så løftet hun det opp og han kunne stige opp på ryggen hennes. Dette imponert nordmennene.
Johannesburg var det første viktige stoppestedet på turen deres. Det var den største byen i Syd-Afrika, og der ble de penset inn på Cape Town-sporet. Det ble ingen tid til å komme seg ut av toget for å se seg omkring, men de fikk i alle fall titte på den store, fine stasjonsbygningen fra kupé-vinduet.
Nordmennene dro på oppdagesturer over hele byen, og brukte rickshawEtter at de hadde kommet ut av Johannesburg området rullet toget sakte som sikkert fra småsted til småsted. Det neste berømte stedet de kom til var en lett passasjersulky med to store hjul, dratt som regel av en indier Kimberley. Byen hadde verdens største diamantgruver. Fem svære hull hadde blitt gravd ned i drågajorda for å følge diamantårene (kalt ”kimberlitt”). Ellers Det største hullet , kalt ”Big Hole”, var det bare negreneover 170 mål i areal, indere og nesten 250 meter dypt. Ut av det hullet hadde de av blandingsrase som brukte rickshawfått ut tre tonn med diamanter før det ble slutt i 1914. De hvite sydafrikanerene kjørte bil eller tok drosjeførste diamantene i Kimberley hadde blitt funnet i 1867. Byen ble grunnlagt i 1871, og innen 1940 bodde cirka 50.000 innbyggere der. Det var nå også diamantsliperier og utsalg i byen, men ingen av nordmennene hadde råd til å stoppe å kjøpe noe, så toget fortsatte på sin vei.
Toget hadde nå kommet inn i “Karoo”-området. Dette var et savanne-platå som lå på mellom 900 og 1500 meter over havet Den østre delen var kalt “Store Karoo”, og det var gjennom det landskapet toget kjørte.
I østenden De fleste av Smith Street lå badestranda “South Beach”, som nordmennene på toget var søndre delen av “The Golden Mile”. Den var en finsmåbønder, lys sandstrand og de kunne nå se ut på enorme vidder med flere moloer som stakk ut til havsstore sauegårder. Selv om det var senvinter i Syd-AfrikaDe ble fortalt at før europeerne kom på 1880 tallet, så var temperaturen behagelige 21 varmegraderbeitet store flokker med antiloper, sebraer og andre klovdyr i disse områdene. Det var et populært stedEtter hvert som sauen kom, med masse folk greide ikke villdyrene å konkurrere om grasset. Både vegetasjonen og mye å seklimaet forandret seg etter hvert. En kar hadde et fotografiapparatOlav, og som ekte turister tok de bilder resten av seg selv følget, så derfor ikke noen ville dyr på stranda og i en rickshaw dratt denne strekningen av en Zulu i en kjempemessig pyntdrakt (Alle nordmennene på bildene kom fra gårder ikke langt fra Lerskall):reisen.
[[Fil:042I gamle dager var det buskmenn og hottentotter som jaktet på disse slettene.003.120Da boerne kom med sauene sine, forsvant først villdyra, og så de innfødte.jpg|200px|mini|Kristen Dammen (matrosBantu-negrene kom aldri så langt syd som dette, da beitemarka var for dårlig til fedrift).(Født 1919, fra gården Amundrød i Skjee)]]
[[Fil:042.003.121.jpg|200px|mini|To strandponnier og badestranda.]]
[[Fil:042Toget krysset over Orange-elva, og nordmennene kom til De Aar.003Navnet betyr “åra”, som henviser til olla som kommer opp der.122Stedet var det nest-viktigste jernbaneknutepunktet i Syd-Afrika.jpg|200px|mini|Benker med solskjermDerfra gikk det linjer i fire forskjellige retninger: til Cape Town, South Beachtil Port Elizabeth, til Johannesburg og til Sydvest Afrika. Det var i den sistnevnte retningen toget deres ble penset inn på.]]
[[Fil:042Etter ei stund, så krysset de den store Orange-elva igjen.003De var nå i Upington, 835 meter over havet.123Området så veldig tørt ut, men rundt byen grodde det frukttrær og busker langs vanningskanaler.jpg|200px|mini|Edvart Vennerød (matros) (Fra gården Vennerød i Arendal)Jorda var fruktbar, og området var berømt for dyrking av vinranker, to lokale “venninner” og Georg Abrahamsen (byssegutt) (Født 1923 på gården Dyrsø i Arnadal)]]produksjon av vin. Det var vannet fra Orange-elva som overrislet vekstene der og holdt alt gående.
I Durban fikk Olav se fargeskillet for første gang. Over 2/3 av befolkningen i byen var negreEtter Upington, indiske eller begynte toget å gå langs kanten av blandingsrase, men de hvite hadde alle pengene og alle privilegieneKalahariørkenen. Den beste delen av stranda var reservert Til tross for dem, med store plakater på engelsk som sa “Bare hvite personer”, med den samme beskjeden under på afrikaans. Raseskillet at området var også innført på hoteller, restauranter og andre samlingssteder. Olavveldig tørt, og de andre nordmennene, synes dette var noe rare saker, og likte det lite[[Fil:042.003.124.jpg|200px|mini|Bjarne Brynjulfsen, (fyrbøter) (født 1904 i Slagen, bosatt Dyrsø i Arnadal, mange planter og gift med Astrid, søster til hvalskytter Aksel Akselsen). Ukjent og Lars Årholt (fra Årholt i Skjee)]]Durbans største kino, Metro Theatre, var den fineste Olav noen gang hadde sett. Under filmpausen kom et stort, rosa orgel sakte opp fra under gulvet, og organisten spilte hele tidendyr som greide seg der. Det var ett Wurlitzer orgel han spilte på, akasietrær og da pausen var over, sank orgelet mange urter og organisten sakte ned under gulvet igjengress som grodde i kanten av ørkenen. Det hele Dyra som holdt til der var et fantastisk syn.[[Fil:042.003.125.jpg|400px|mini|Et 1940 postkort Olav kjøpte av Durbans “Golden Mile” badestrand.]]I Durban hadde de en norsk sjømannskirke. Mange nordmenn dro dit for en prat og for å få vafler og kaffe. Sjømannspresten og kona hans tok seg godt av mannskapene fra hvalbåtenehyener, løver, og alle hadde mange hyggetimer der. Basarer hadde de ogsåsurikater, giraffer og flere karer vant fine duker og andre gevinsterslags antiloper.
4Toget krysset over grensen til et nytt land. De kom nå inn i den forhenværende tyske kolonien Sydvest Afrika. Folkeforbundet hadde gitt Syd-Afrika ansvar for landet etter første verdenskrig, og da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Sydvest Afrika, sammen med Syd-Afrika, krig mot Tyskland den 6. september 1939.3 Med Tog fra Durban til Walvis Bay
Litt over en uke etter Nordmennene på toget la fort merke til at de kom var i ett nytt land. Navnene på stasjonene skiftet fra nederlandsk (boer-språket) til Durbantysk. Det var en rar følelse å lese tyske navn som Karasburg, Keetmanshoop og Mariental, fikk transport-mannskapene beskjed om at for de var jo nå var ferien overi krig med tyskerne. De kjørte nordover igjennom et landskap med små sauegårder og småsteder grunnlagt av tyske misjonærer. Det De ble fortalt at på slutten av 1939 hadde 150 lokale nazister av tysk avstamming blitt internert, og det antallet var over 70 mann som fikk togbillett tilbake til Walvis Bayvisstnok økende.
Jernbanestasjonen Det neste storstedet de kom til var Windhoek, hovedstaden i Durban Sydvest Afrika. Stasjonsbygningen var en gammelsvært, fin bygningi typisk tysk stil. Den var fra 1892 og hadde et særlig sterkt tak som kunne bære opp samme storslagne byggverket så de også når de kom til fem meter med snø! Det hadde vært noe forvirring på arkitektkontoret stasjonen i London da tegningene ble sendt utSwakopmund. De tegningene som skulle hadde nå kommet fram til Durban, havnet i TorontoAtlanterhavskysten, og de for Toronto ble sendt til Durbanhadde krysset hele det afrikanske kontinentet. Taket i Toronto datt ned den første vinteren på grunn av snømengden, mens taket i Durban står den dag i dag!
Olav, og resten av gjengen, Etter at de forlot Swakopmund begynte nå på toget å gå sydover langs kysten. Etter vel en reise tvers over Afrikahalvtimes tid var de endelig framme i Walvis Bay. Det kom til å ta De hadde vært på toget i nesten fem døgndager, og var over 330 norske mil langglade for å komme seg av.
[[Fil:042.003.126.jpg|400px|mini|Kart over Olavs reise tvers over Afrika, fra Durban til Walvis Bay.]]
4.4 Swakopmund.
Det første Olav og reisekameratene så da de kom fram til Walvis Bay-toget , var det lengste toget at Kosmos og de noengang fleste av hvalbåtene hadde settdratt. Hver vogn var adskilt fra den neste Før de begynte på rundreisa si, hadde Pelagos-båtene Gos VIII og hadde egen spiseavdeling. Det var seks mann Gos IX dratt til Halifax i hver kupé, og kupeene hadde en benk på hver side av et langt bord ut fra vinduet. To køyer på hver sidevegg vippet ned slik at det ble tre soveplasser på hver side av kupeenCanada. De yngste i hver kupé måtte til topps, mens Olav, og Mens de litt eldre karene, fikk bunnkøyene. De øverste køyene hadde en stor luftventil ved beina, så de fikk mye frisk luft, men også sand og støvføyke i sengavært borte hadde videre ni hvalbåter begynt reisa til Nova Scotia.
Toget gikk sakte og sikkert, og stoppet på hver liten stasjon. Olav synes det De ble nå underrettet at desverre var interessant ikke båtene deres klare til å studere folkelivet rundt disse stasjoneneseile, langt utpå den Syd-Afrikanske landsbygdaså de måtte opp til Swakopmund ei uke å vente der. De fleste av befolkningen Så var svartedet tilbake på toget, opp til denne byen, og de likte å ta bo på seg de beste klærne å møte opp når toget komhotell. Kvinnfolka Hotellene der hadde fargerike sjal rundt seg, selv midt på varmeste dagen. Mennene var sjef også blant negrene. Ved en stasjon så nordmennene en mann tyske navn som satt på tunet utenfor koia si og koste seg med ei pipe i kveldskumringen. Kjerringa fløy rundt og hogg vedHansa, skura Winderstein og gjorde andre jobber rundt huset deres. Der i huset var i allefall han sjefBismark!
Den første store byen de kom til på reisaSwakopmund var en ferieby, var Pietermaritzburgmed typiske tyske bygninger. Byen var administrasjonssete hadde blitt grunnlagt i 1892, som hovedhavneby for Natal-provinsenden tyske kolonien. Den neste Da byen de kjørte igjennom lå på kysten, var Ladysmith. Under boerkrigendet ikke så forferdelige varmt der om “sommeren” (desember til januar), hadde boerene beleiret den britiske garnisonen der og hele koloni-administrasjonen flyttet dit fra Windhoek i nesten fire månederdenne perioden. Winston Churchill rapporterte om dette som ung korrespondent Det var derfor et godt utvalg av ledige hotellrom for The Morning Post i Londonde norske båtmannskapene.
Befolkningen i Swakopmung var av tysk avstamming, og hadde hatt nære forbindelser med Tyskland før krigen. Nordmennene syntes det var litt nifst, når de så smågutter med tyske leiketankser og børser. I tillegg snakket de selvfølgelig tysk! De verste nazistene hadde allerede blitt “tatt vare på”, men det var en spent atmosfære i byen, med sydafrikanske tropper med store køller på patrulje langs gatene. Det var vanlig at de tyskvennlige ungdommer protesterte høyt når de viste britiske propagandafilmer på kino, men svære sydafrikanske soldater sto og passet på bakerst i salen.
Etter hvert begynte toget å krabbe oppover i høydene, og de kjørte nå over fjellkjedet Drakensberg. På det høyeste punktet krysset de det kontinentale vannskillet, og de var oppe på det indre høyfjellsplatået, kalt Hoogveld. Der rant de få elvene som var vestover, og ut i Atlanterhavet.
Swakopmund var forøvrig et meget behagelig oppholdssted for Olav og resten av gjengen. De koste seg ordentlig, men etter noen dager var ferien slutt.
Under en av de mange stoppene som toget gjorde, fikk Olav og de andre nordmennene se et rart syn. Langs jernbaneskinnene kom en gjeng med svarte arbeidere gåendes, med jernkjeder rundt beina. De hadde følge av to karer med gevær på armen. Det var nok straffefanger som måtte gjøre sin bot. Olav syntes boerne var “harde mot negrene”, og der så han det i praksis==='''Kapittel 5: Reisen til Halifax.'''===
5.1 Fra Walvis Bay til Brasil.
Johannesburg var det første viktige stoppestedet Da de kom tilbake til Walvis Bay ble Olav fortalt at han skulle fortsette å være fyrbøter for Aksel Akselsens mannskap, nå om bord på turen deresHJ Bull. Det var den største byen i Syd-Afrika, og der Mannskapet ble de penset inn på Cape Town-sporetderved økt fra 14 til 18 mann. Det ble ingen tid var langt til å komme seg ut av toget for å se seg omkringHalifax, men de fikk i alle fall titte på den store, fine stasjonsbygningen fra kupé-vinduetså det var nødvendig med ekstra hjelp.
Etter at de HJ Bull hadde kommet ut blitt bygd for Anders Jahre av Johannesburg området rullet toget sakte Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1935, som sikkert fra småsted til småsteden kombinert fangst og observasjonsbåt. Det neste berømte stedet de kom til Da den var ny, var Kimberley. Byen hadde den verdens største diamantgruverog hurtigste hvalbåt på 573 brutto tonn og 151 fots lengde. Fem svære hull Den hadde blitt gravd ned i jorda for å følge diamantårene (kalt ”kimberlitt”)en ny dobbel to-trinns damp-maskin, som arbeidet etter wolfsprinsippet. Det største hullet , kalt ”Big Hole”, var over 170 mål i areal, Den ytte 2200 hestekrefter som ga båten en maksimum fart på 16 knop og nesten 250 meter dypt. Ut av det hullet hadde de fått ut tre tonn en brennstoffbesparelse på 25% sammenliknet med diamanter før det ble slutt i 1914triple maskiner. De første diamantene i Kimberley hadde blitt funnet i 1867. Byen Denne hvalbåten ble grunnlagt i 1871, og innen 1940 bodde cirka 50forbilde for en ny generasjon hvalbåter.000 innbyggere der. Det For Olav var nå også diamantsliperier og utsalg dette en stor forbedring i byenforhold til Kos XXIII, men ingen av nordmennene som han hadde råd vært med på fra Walvis Bay til å stoppe å kjøpe noe, så toget fortsatte på sin veiDurban.
Toget I begynnelsen av september hadde nå den forrige puljen på ni hvalbåter kommet inn seg vel fram til Pernambuco i “Karoo”-områdetBrasil, så nå var det deres tørn. Dette var et savanne-platå som lå på mellom 900 og 1500 meter over havet Den østre delen var kalt “Store Karoo”3. september 1940 satte HJ Bull, Kos I, Kos II, Kos V og det var gjennom det landskapet toget kjørteKos VI kursen for Brasil, med Aksel Akselsen, på HJ Bull, som gruppeleder for de fem hvalbåtene.
De fleste av nordmennene Det ble en lang, kjedelig reise, på toget var småbøndernesten to uker. Den siste dagen krysset de inn i den panamerikanske nøytralitetssonen, og de kunne nå se ut på enorme vidder med store sauegårderdet forsvant faren for torpedering av tyske Ubåter. Innføringen av nøytralitetssonen var en av mange ordningene USA hadde tatt ved krigsutbruddet i september 1939. De Sonen ble fortalt at før europeerne kom på 1880 talletintrodusert i oktober 1939, så beitet store flokker etter amerikansk press. (Panamadeklarasjonen ble undertegnet av alle landene i Nord- og Syd-Amerika). At sonen også omfattet britiske og nederlandske områder som var i krig med antiloperTyskland, sebraer og andre klovdyr i disse områdene. Etter hvert så vel som sauen komtyskvennlige vichy-områder, greide synes ikke villdyrene å konkurrere om grassetha bekymret de som skrev under dokumentet. Både vegetasjonen Åtti amerikanske jagere fikk i oppgave å patruljere nøytralitetssonen, og klimaet forandret seg etter hverti teorien så det ut til at USA mente alvor. OlavDen tyske marinen, Kriegsmarine, og resten ble derfor beordret av følgetHitler å unngå krigshandlinger innenfor sonen. De fem hvalbåtene ankom Penambuco, så derfor ikke noen ville dyr på denne strekningen nord-øst kysten av reisenBrasil, den 16. september 1940.
I gamle dager var det buskmenn og hottentotter som jaktet på disse slettene. Da boerne kom med sauene sine, forsvant først villdyra, og så de innfødte. (Bantu-negrene kom aldri så langt syd som dette, da beitemarka var for dårlig til fedrift).
Toget krysset over Orange-elva, og nordmennene kom til De Aar5. Navnet betyr “åra”, som henviser til olla som kommer opp der. Stedet var det nest-viktigste jernbaneknutepunktet i Syd-Afrika. Derfra gikk det linjer i fire forskjellige retninger: til Cape Town, til Port Elizabeth, til Johannesburg og til Sydvest Afrika. Det var 2 “Piken i den sistnevnte retningen toget deres ble penset inn påPernambuco”.
Etter ei stundPernambuco var det femte største by-området i Brasil, så krysset og hovedstaden i staten med samme navn. Den var en av de den store Orangeviktigste havne-elva igjenbyene i landet, og mye brukt av norske sjøfolk. De Selv om Brasil var nå i Upingtonnøytralt, 835 meter over havet. Området så veldig tørt ut, men rundt byen grodde hadde de i det frukttrær og busker langs vanningskanalersiste begynt å vise tyske sympatier. Jorda var fruktbarFra 1933 hadde Tyskland blitt hovedkunden for brasiliansk bomull, og området var berømt den nest viktigste kunden for dyrking av vinranker, kaffe og produksjon av vinkakao. Det var vannet fra Orange-elva som overrislet vekstene der og holdt alt gåendeNorske båter hadde imidlertid ingen problemer med å bruke havnen.
Etter UpingtonDe skulle ligge i havn der en stund, begynte toget så Olav tok ut 78 kroners verdt i brasiliansk valuta for å gå langs kanten av Kalahariørkenen. Til tross for at området var veldig tørt, var det mange planter og dyr som greide seg der. Det var akasietrær og mange urter og gress som grodde bruke i kanten av ørkenen. Dyra som holdt til der var hyener, løver, surikater, giraffer og flere slags antiloperland.
En dag han besøkte en bar i havneområdet, kom han i prat med ei ung jente. Hun snakket godt nok norsk til å fortelle Olav hva som hadde skjedd henne. Hun sa at hun kom fra en rik familie, og hadde vokst opp i det beste strøket i byen. Hun hadde fått seg en gutt som hun var svært glad i, og ville gifte seg med. Foreldrene synes ikke gutten var god nok, og da hun ikke ga seg, kastet de henne ut av hus og hjem. Jenta tok Olav til utenfor hjemmet sitt, men hun sa at hun aldri kunne sette sin fot innenfor dørstokken der igjen. Olav, som alle gode nordmenn, synes synd på jenta og ga henne en god del av de pengene han hadde med seg.
Toget krysset over grensen til et nytt land. De kom nå inn ble liggendes i den forhenværende tyske kolonien Sydvest AfrikaPernambuco i nesten fjorten dager. Folkeforbundet hadde gitt Syd-Afrika ansvar for landet etter første verdenskrigDen 28 september kastet de fortøyningene, og da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Sydvest Afrika, sammen med Syd-Afrika, krig mot Tyskland den 6. september 1939fortsatte reisen nordover.
Nordmennene på toget la fort merke til at de var i ett nytt land. Navnene på stasjonene skiftet fra nederlandsk (boer-språket) til tysk. Det var en rar følelse å lese tyske navn som Karasburg, Keetmanshoop og Mariental, for de var jo nå i krig med tyskerne. De kjørte nordover igjennom et landskap med små sauegårder og småsteder grunnlagt av tyske misjonærer. De ble fortalt at på slutten av 1939 hadde 150 lokale nazister av tysk avstamming blitt internert, og det antallet var visstnok økende.
Det neste storstedet de kom til var Windhoek, hovedstaden i Sydvest Afrika5. Stasjonsbygningen var en svært, fin bygning i typisk tysk stil. Den samme storslagne byggverket så de også når de kom til stasjonen i Swakopmund. De hadde nå kommet fram til Atlanterhavskysten, og hadde krysset hele det afrikanske kontinentet3 Til Trinidad.
Etter at de forlot Swakopmund begynte toget å gå sydover Den lille gruppen av hvalbåter seilte først nordover langs kystenøstkysten, så rundt Kapp Sao Roque, og fulgte så nord-østkysten av Brasil. Etter vel en halvtimes tid var Den fjerde dagen krysset de endelig framme i Walvis Bayekvator og munningen av Amasonaselva. De hadde vært Midt på dagen sto sola rett over dem og det var varmt på toget dekk, og enda varmere for Olav i nesten fem dagermaskinrommet. En kveld så de om bord en forrykende tropestorm, og mye lengre ut til sjøs. Det var glade et imponerende fyrverkeri, med lyn i alle retninger. Selv de i maskinrommet kom opp på dekk for å komme seg avse på skuespillet.
Dagen etter forlot de brasiliansk farvann og seilte langs kysten av Fransk Guiana. Denne kolonien ble styrt av tyskvennlige franskmenn, men i motsetning til Dakar, fikk de ingen problemer da de seilte forbi. De passerte nær Djeveløya, den beryktede franske fangekolonien, og de kunne skimte fengselsbygningene gjennom disen. Olav ble fortalt at det var hit de farligste forbrytene i Frankrike ble sendt. Øya hadde blitt verdensberømt da den uskyldige kapteinen Dreyfuss var i fengsel der fra 1894 til 1899. Rømming var så og si umulig, på grunn av de sterke havstrømmene og fordi sjøen var full av hai. Olav passet nøye på at motoren ikke stoppet i dette farvannet.
Etter at de hadde passert kysten av Fransk Guiana, seilte de forbi Nederlandsk og Britisk Guiana, og omsider nærmet de seg den britiske kolonien Trinidad. Trinidad var ei øy rett utenfor kysten til det syd-amerikanske fastlandet. Paria golfen lå mellom vestkysten av Trinidad og Venezuela, og var en ideell forankringsplass. Hvalbåtene måtte seile inn i golfen fra nord, siden sydpassasjen var ubrukelig for skipsfart. Sydpassasjen ble kalt “Slange-munnen” og var en del av Orinoco-deltaet. Det 10 km brede sundet var full av mudder, med en trang og grunn passasje med sterke strømninger. Nordpassasjen, kalt “Drage-munnen”, hadde ingen av disse farene, og HJ Bull med de fem andre hvalbåtene, ankom her 6. oktober 1940, og ankret opp i Port-of-Spain havn.
[[Fil:042.003.128.jpg|200px|mini|Havneanløp for HJ Bull i september og oktober 1940,Kosmos’ posisjon 26. september 1940 og omtrentlig grense for den panamerikanske nøytralitetssonen.]]
4Olav syntes Trinidad var et sjarmerende sted med mange fine trær, palmer og blomster.4 SwakopmundHan tok ut kr 18.50 i lokal valuta av slappen for bruk i Port-of-Spain. Dessverre (eller heldigvis?) traff han ingen jenter med pengeproblemer, men koste seg gjorde han likevel.
Det første Olav og reisekameratene så da Trinidad var preget av krigen. Marinens flykorps hadde stasjon der hvor de kom fram til Walvis Baytrente opp flynavigatører, og i havna kunne Olav se mange marinefartøyer. Dette var at Kosmos en viktig britisk base. I bytte mot 50 gamle jagere, hadde britene gitt amerikanerne en 99-års leie på flere marinebaser i Det karibiske hav (Destroyers for Bases Agreement), og de fleste Trinidad var en av hvalbåtene dem. Amerikanerne hadde drattikke kommet enda, men de var i farta. Før de begynte på rundreisa si, hadde PelagosOmrådet rundt Port-of-båtene Gos VIII og Gos IX dratt Spain kom til Halifax å bli en meget viktig amerikansk base senere i Canadakrigen.De dro fra Trinidad den 11. Mens de hadde vært borte hadde videre ni hvalbåter begynt reisa til oktober 1940, med kurs for Nova Scotia. (En sørgelig ting skjedde en par dager etter at Olav dro fra Trinidad. En ung sjømann fra Andebu som het Jørgen Hotvedt omkom der i en drukningsulykke. Jørgen kom fra Vestre Hotvedt (gårdsnr. 33, bruksnr. 5), og var bare 22 år gammel da han døde).
De ble nå underrettet at desverre var ikke båtene deres klare til å seile, så de måtte opp til Swakopmund ei uke å vente der. Så var det tilbake på toget, opp til denne byen, og bo på hotell. Hotellene der hadde tyske navn som Hansa, Winderstein og Bismark!
Swakopmund var en ferieby, med typiske tyske bygninger. Byen hadde blitt grunnlagt i 1892, som hovedhavneby for den tyske kolonien. Da byen lå på kysten, var det ikke så forferdelige varmt der om “sommeren” (desember til januar), og hele koloni-administrasjonen flyttet dit fra Windhoek i denne perioden. Det var derfor et godt utvalg av ledige hotellrom for de norske båtmannskapene.
Befolkningen i Swakopmung var av tysk avstamming, og hadde hatt nære forbindelser med Tyskland før krigen. Nordmennene syntes det var litt nifst, når de så smågutter med tyske leiketankser og børser. I tillegg snakket de selvfølgelig tysk! De verste nazistene hadde allerede blitt “tatt vare på”, men det var en spent atmosfære i byen, med sydafrikanske tropper med store køller på patrulje langs gatene. Det var vanlig at de tyskvennlige ungdommer protesterte høyt når de viste britiske propagandafilmer på kino, men svære sydafrikanske soldater sto og passet på bakerst i salen.
5.4 Siste etappe til Halifax
Swakopmund var forøvrig et meget behagelig oppholdssted for Olav Reisen fra Trinidad til Halifax gikk uten problemer, og resten av gjengende ankret der i Bedfordbukta den 20. oktober 1940. De koste seg ordentlighadde seilt over 13.000 kilometer siden de dro fra Walvis Bay, men etter noen dager var ferien sluttsyv uker tidligere.
==='''Kapittel 56: Reisen til HalifaxNova Scotia, 1940-41.'''===
56.1 Fra Walvis Bay til BrasilI et kjøligere klima.
Da de kom tilbake til Walvis Bay ble Olav fortalt at han skulle fortsette å være fyrbøter for Aksel Akselsens mannskapDet var høst i Nova Scotia, nå om bord og mannskapet på HJ Bull. Mannskapet ble derved økt merket stor forskjell fra 14 til 18 manntropevarmen i Det karibiske hav. Det var langt til HalifaxMen krigsmessig, så var det glovarmt i Halifax. I de første krigsårene var nødvendig Halifax en av de travleste havnebyene i verden under britisk kontroll. Havnen var startpunktet for alle konvoiene som seilte østover med mat og militært utstyr til Storbritannia. Her samlet fartøyer fra hele den vestlige halvkule seg med ekstra hjelpforsyninger før de satte ut på den farlige seilasen over Atlanterhavet. (Mannskapsliste finnes På jernbanestasjonen kom det stadig godstog med forsyninger fra resten av Canada, og dette ble lastet i Vedlegg 2)båtene i havna. Skipene ble så samlet i grupper avhengig av farten deres, syv eller ti knop.
HJ Bull hadde blitt bygd for Anders Jahre av Fredrikstad Mekaniske Verksted Halifax lå innerst i 1935, som en kombinert fangst og observasjonsbåt. Da den var nyfjord, var den verdens største beskyttet fra vær og hurtigste hvalbåt på 573 brutto tonn og 151 fots lengde. Den hadde en ny dobbel to-trinns damp-maskinvind, som arbeidet etter wolfsprinsippet. Den ytte 2200 hestekrefter som ga båten en maksimum fart på 16 knop og en brennstoffbesparelse på 25% sammenliknet med triple maskiner. Denne hvalbåten ble forbilde et stort havnebasseng nord for en ny generasjon hvalbåterbyen. For Olav var dette en stor forbedring i forhold til Kos XXIIIOmrådet rundt byen besto av småkupert terreng, som han hadde vært med på fra Walvis Bay til Durbanog ingen åser eller fjell av betydning.
I begynnelsen HJ Bull og de fire andre hvalbåtene ble anvist forankringsplass ved siden av september de hvalbåtene som allerede hadde den forrige puljen på ni hvalbåter kommet seg vel fram til Pernambuco i Brasil, så nå var det deres tørn. Den 3fra Syd-Afrika. september 1940 satte HJ BullMannskapet måtte bli om bord, Kos I, Kos II, Kos V og Kos VI kursen for Brasil, med Aksel Akselsen, på HJ Bull, som gruppeleder for de fem hvalbåteneforeløbig.
Det ble en lang, kjedelig reise, på nesten to uker. Den siste dagen krysset de inn i den panamerikanske nøytralitetssonenOlav, og med det forsvant faren for torpedering av tyske Ubåter. Innføringen av nøytralitetssonen var en av mange ordningene USA hadde tatt ved krigsutbruddet i september 1939. Sonen ble introdusert i oktober 1939, etter amerikansk press. (Panamadeklarasjonen ble undertegnet resten av alle landene i Nord- og Syd-Amerika). At sonen også omfattet britiske og nederlandske områder som var i krig med Tyskland, så vel som tyskvennlige vichy-områdermannskapet, synes ikke å ha bekymret brukte de som skrev under dokumentet. Åtti amerikanske jagere fikk første dagene i oppgave havn til å patruljere nøytralitetssonenrydde opp om bord etter den lange reisen, og i teorien så det ut gjorde båten klar til å bli overført til at USA mente alvor. Den tyske marinen, Kriegsmarine, ble derfor beordret av Hitler å unngå krigshandlinger innenfor sonennorske marine. De Etter fem hvalbåtene ankom Penambuco, på nord-øst kysten av Brasildager, den 1625. september oktober 1940, ble Olav avmønstret fra HJ Bull, og avregningen utstedt.
De fem hvalbåt-mannskapene ble nå ført over til det norske kokeriet Sir James Clark Ross, som også lå forankret i bukta. Det ble mange kjente å møte om bord, og de fant nå ut hva som foregikk i Halifax, og siste nytt om andre norske kokerier.
56.2 “Piken Situasjonen i Pernambuco”Canada.
Pernambuco var det femte største by-området i BrasilAkkurat som Kosmos, og hovedstaden i staten med samme navn. Den var en av de viktigste havne-byene i landet, og mye brukt av andre norske sjøfolkkokeriene på vei hjemover da de hørte nyhetene om tyskernes invasjon den 9. april 1940. Selv om Brasil De som var nøytralttil sjøs dro til nærmeste havn for å avvente situasjonen. Thor Dahl's kokerier Ole Wegger, så hadde Solglimt og Thorshammer dro til Trinidad. Melsom's flytende kokerier Lancing og N. T. Nielsen-Alonso seilte til Rio de i det siste begynt å vise tyske sympatierJaneiro. Fra 1933 hadde Tyskland blitt hovedkunden for brasiliansk bomullSir James Clark Ross seilte også til Trinidad, og den nest viktigste kunden for kaffe det samme gjorde Pelagos og kakao. Norske båter hadde imidlertid ingen problemer med å bruke havnenSuderøy.
De Det viktigste for de norske styresmaktene på dette tidspunktet var at kokeriene og de verdifulle lastene ikke skulle ligge gå tapt. Sakte om sikkert ble kokeriene beordret om å seile til Curacao og New Orleans for å losse hvaloljen. Spermoljen ble losset i New York. I løpet av våren og sommeren samlet alle disse syv hvalkokeriene seg i Halifax i havn der en stund, så Olav tok ut 78 kroners verdt Nova Scotia. Her lå de i brasiliansk valuta for å bruke midlertidig opplag i landBedfordbukta sammen med seks hvalbåter som tilhørte Suderøy-ekspedisjonen.
En dag han besøkte en bar i havneområdetI løpet av våren og sommeren var det nesten 2.000 norske hvalfangere om bord disse kokeriene. I begynnelsen hadde forholdene vært vanskelige for alle om bord. Humøret var lavt, kom han med bekymringer for de hjemme i prat med ei ung jenteNorge og restriksjoner kanadierne hadde innført. Hun snakket godt nok norsk til De fikk forbud mot å fortelle Olav hva som mønstre av før de hadde skjedd hennefått hyre på et annet norsk handelsfartøy. Hun sa I tillegg var de kanadiske myndighetene redd for at hun kom det var quislinger eller spioner blant de norske mannskapene. Denne frykten var basert på en avisrapport fra Leland Stowe, en rik familie, og amerikansk journalist for New York Post. Han hadde vokst opp i det beste strøket vært i byenOslo den 9. Hun hadde fått seg en gutt som hun var svært glad iapril, og ville gifte seg rapporterte at den norske befolkningen tok i mot tyskerne med. Foreldrene synes ikke gutten var god nokåpne armer! Hvilke motiver han hadde for disse uttalelsene, og da hun ikke ga seger ukjent, kastet men det gjorde iallefall forholdene for de henne ut av hus norske myndighetene i Kanada og hjemUSA meget vanskelig. Jenta tok Olav til utenfor hjemmet sitt, men hun sa at hun aldri kunne sette sin fot innenfor dørstokken der igjen. Olav, som alle gode nordmenn, synes synd på jenta og ga henne en god del av de pengene han hadde med segDen Kanediske regjering forbød således norske mannskap å gå i land i Halifax.
De Den 22. juni 1940 sendte Den norsk marine kaptein Erling Hostvedt fra London til Halifax for å ta i mot de 16 hvalbåtene som var på vei fra Walvis Bay. Før han dro fra London ble liggendes Hostvedt spurt av NORTRASHIP’s hvalfangstavdeling om han også kunne hjelpe til med å få de ca. 1.300 hvalfangerne som ikke var del av båtmannskapene på kokeriene i Pernambuco land i nesten fjorten dagerHalifax. Den 28 september kastet de fortøyningeneDe var om bord skip som enten lå i havn i Halifax, og fortsatte reisen nordovereller på kokerier som var på vei dit.
Da den norske eksilregjeringen etablerte NORTRASHIP, rekvirerte de både handelsflåten og hvalkokeriene. Planen var så snart som mulig å bruke kokeriene som tankfartøy. Det var imidlertid stor uenighet mellom britiske og norske myndigheter om hvor fornuftig det var å bruke slike spesialfartøyer som tankere. Det var også diskusjon om det var ønskelig med hvalfangst 1940-41-sesongen. Etter mye diskusjon ble det bestemt at NORTRASHIP skulle utruste og sende ned i isen tre ekspedisjoner fra Halifax: Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer. Kokeriene forlot Halifax tidlig i oktober 1940, og Lancing, N. T. Nielsen-Alonso og Solglimt skulle hjelpe til som transportfartøyer. Sir James Clark Ross-kokeriet skulle brukes i tankfart på Nord-Atlanteren.
5Sammen med Den norske generalkonsulenten i Montreal, Daniel Steen, kontaktet kaptein Hostvedt de kanadiske myndighetene med forespørsel om å bringe fabrikkmannskapene i land fra kokeriene.3 Til TrinidadI begynnelsen var de meget uvillige, men etter lange diskusjoner kom de endelig fram til en avtale som lot mannskapene komme i land på følgende betingelser:En leir måtte bygges og bli betalt av norske myndigheter. Hvalfangerene skulle bringes dit og bo der under norsk militær kontroll.Da Halifax havn var militært område (på grunn av all konvoitrafikken), så kunne leiren ikke ligge der eller noe sted nær Halifax.
Den lille gruppen av hvalbåter seilte først nordover langs østkysten, så rundt Kapp Sao Roque, og fulgte så nordDet nyvalgte medlemmet for Queens-østkysten av Brasil. Den fjerde dagen krysset de ekvator og munningen av Amasonaselva. Midt på dagen sto sola rett over dem og Lunenburg i det var varmt på dekkkanadiske parlamentet, Mr. James J Kinley ble interessert i saken og enda varmere for Olav hjalp til med i maskinrommet. En kveld så de om bord en forrykende tropestorm, mye lengre ut til sjøs. Det var et imponerende fyrverkeri, forhandingene med lyn regjeringen i alle retningerOttawa. Selv de Regjeringen gikk omsider med på at leiren kunne bygges i maskinrommet kom opp på dekk for å se på skuespilletLunenburg, som jo var Mr.Kinlys parlamentsdistrikt og hjemby!
Dagen etter forlot de brasiliansk farvann og seilte Den norske marineavdelingen i Halifax hadde gjort litt rekognosering langs kysten av Fransk Guiana. Denne kolonien ble styrt av tyskvennlige franskmenn, men i motsetning til Dakar, fikk de ingen problemer da de seilte forbi. De passerte nær DjeveløyaNova Scotiakysten, og var enige om at den beryktede franske bygningene gjennom disen. Olav ble fortalt at det var hit de farligste forbrytene i Frankrike ble sendt. Øya lille byen hadde blitt verdensberømt da den uskyldige kapteinen Dreyfuss var i fengsel der fra 1894 til 1899en fin beliggenhet. Rømming var så Lunenburg lå på kysten omtrent ti norske mil syd for Halifax, og si umulighadde et godt skipsverft, på grunn av de sterke havstrømmene en fin havn, og jernbaneforbindelse med Halifax og fordi sjøen var full resten av hailandet. Olav Beslutningen passet nøye på at motoren ikke stoppet alle parter: de norske myndighetene fikk en leirbeliggenhet som var ideell for marineformål, og all denne virksomheten ville være til stor hjelp for lokaløkonomien både i dette farvannetLunenburg, Chester (rett nord for Lunenburg) og Liverpool (litt lengre ned langs kysten).
Etter at de hadde passert kysten av Fransk GuianaMarinekaptein Hostvedt fikk ordre om å etablere denne leiren, seilte de forbi Nederlandsk og Britisk Guiana, og omsider nærmet de seg den britiske kolonien Trinidadfor NORTRASHIPs regning. Trinidad Byggingen begynte så snart forhandlingene med bystyret var ei øy rett utenfor kysten til det syd-amerikanske fastlandet. Paria golfen lå mellom vestkysten av Trinidad og Venezuelaferdige, og var en ideell forankringsplass. Hvalbåtene måtte seile inn i golfen fra nord, siden sydpassasjen var ubrukelig for skipsfarteiendom ervervet. Sydpassasjen Et pussig krav ble kalt “Slange-munnen” og var en del satt av Orinoco-deltaet. Det 10 km brede sundet var full av mudder, bystyret før de gikk med på at leiren kunne bygges: en trang og grunn passasje med sterke strømningerobligasjon på $5. Nordpassasjen, kalt “Drage-munnen”, hadde ingen 000 måtte taes ut til forsørging av disse farenemuligens lausunger etter norske hvalfangere! Det var faktisk bare ett slikt tilfelle, og HJ Bull med de fem andre hvalbåtene, ankom her 6. oktober 1940, og ankret opp men til gjengjelden mengde vennskaper som resulterte i Port-of-Spain havn.[[Fil:042.003.128.jpg|200px|mini|Havneanløp for HJ Bull i september og oktober 1940,Kosmos’ posisjon 26. september 1940 og omtrentlig grense for den panamerikanske nøytralitetssonengode ekteskap.]]
Olav syntes Trinidad var et sjarmerende sted med mange fine trærBygging hadde begynt i september 1940, palmer og blomsterpågikk fremdeles da Olav ankom Halifax i slutten av oktober. Han tok ut kr 18Rett etter at de startet ga de kanadiske myndighetene tillatelse til å bruke kokerienes fabrikkmannskaper til å hjelpe den kanadiske byggmesteren.50 i lokal valuta Mesteparten av slappen for bruk i Port-of-Spain. Dessverre (eller heldigvis?) traff han ingen jenter med pengeproblemermannskapet på Sir James Clark Ross og Suderøy hadde derfor forlatt skipene da Olav kom, men koste seg gjorde han likevelog det var ledige lugarplasser.
Trinidad var preget av krigen. Marinens flykorps hadde stasjon der hvor de trente opp flynavigatører, og i havna kunne Olav se mange marinefartøyer. Dette var en viktig britisk base. I bytte mot 50 gamle jagere, hadde britene gitt amerikanerne en 99-års leie på flere marinebaser i Det karibiske hav (Destroyers for Bases Agreement), og Trinidad var en av dem. Amerikanerne hadde ikke kommet enda, men de var i farta. Området rundt Port-of-Spain kom til å bli en meget viktig amerikansk base senere i krigen.
De dro fra Trinidad den 11. oktober 1940, med kurs for Nova Scotia. (En sørgelig ting skjedde en par dager etter at Olav dro fra Trinidad. En ung sjømann fra Andebu som het Jørgen Hotvedt omkom der i en drukningsulykke. Jørgen kom fra Vestre Hotvedt (gårdsnr. 33, bruksnr. 5), og var bare 22 år gammel da han døde).
6.3 Olav kom for seint, og andre dårlige nyheter.
Olav fikk to dårlige nyheter da de kom fram til Halifax. Han hadde håpet å være med på hvalfangst igjen på et av kokeriene som skulle ned i isen, men HJ Bull hadde kommet for seint fram. Pelagos dro fra Halifax 10. oktober og Thorshammer dro dagen etter. Olav måtte nå være i Nova Scotia over vinteren.
Det som var verre, var nyhetene om Kosmos. Kokeriet hadde sporløst forsvunnet på reisen fra Walvis Bay til Curacao. Det hadde vært et stort søk, men de fant ikke spor etter det store skipet. Dette gikk hardt inn på Olav og resten av mannskapene fra Kosmos. (Først etter krigen fikk Olav greie på hva som hadde hendt. For en beretning om hva som skjedde med Kosmos og mannskapet dens, se Vedlegg 3).
5.4 Siste etappe til Halifax
Reisen fra Trinidad til Halifax gikk uten problemer, og de ankret der i Bedfordbukta den 206. oktober 1940. De hadde seilt over 13.000 kilometer siden de dro fra Walvis Bay, syv uker tidligere4 Hvalbåtene.
==='''Kapittel 6: Nova Scotia, Totalt ble 107 hvalbåter overført til NORTRASHIP våren og sommeren 1940-41. 21 av disse ble beholdt av NORTRASHIP'''===s hvalavdeling for de tre ekspedisjonene som ble sendt sydover fra Halifax høsten samme år.
6De 16 hvalbåtene fra Syd-Afrika ankom i fire puljer: 24.1 august (Gos VIII & IX), 3. oktober (Gos I og Kos IV, XIII, XIV, XVII & XVIII), 5. oktober (Kos XV, XVI & XX) og 20. oktober (Kos I et kjøligere klima, II, V & VI og HJ Bull med Olav om bord).
Det var høst Som teknisk konsulent for ombyggingsarbeidet fikk kaptein Hostvedt hjelp av den 70 år gamle tidligere direktøren ved Marinens hovedverft i Nova ScotiaHorten, og mannskapet på HJ Bull merket stor forskjell fra tropevarmen kommandørkaptein Christian Blom (født 1870 i Det karibiske hav. Men krigsmessigHorten), så var det glovarmt i som kom til Halifax23. oktober 1940. I de første krigsårene Han var Halifax en av de travleste havnebyene i verden under britisk kontroll. Havnen var startpunktet for alle konvoiene erfaren skipsingeniør, som seilte østover med mat nettopp hadde konstruert og militært utstyr til Storbritannia. Her samlet fartøyer fra hele den vestlige halvkule seg med forsyninger før de satte ut på den farlige seilasen over Atlanterhavet. På jernbanestasjonen kom det stadig godstog med forsyninger fra resten oversett byggingen av Canada, og dette ble lastet i båtene i havnaskoleskipet Christian Radich ved Framnæs Mek. Skipene ble så samlet Verksted i grupper avhengig av farten deres, syv eller ti knopSandefjord.
Halifax lå innerst Blom fant fort ut at hvalbåtene var i en fjordtemmelig dårlig forfatning, beskyttet fra vær og vind, med et stort havnebasseng nord særlig for byenmaskinenes vedkommende. Området rundt byen besto av småkupert terreng, og ingen åser eller fjell av betydningOmfattende reparasjonsarbeider måtte settes i gang i tillegg til arbeidet med å ominnrede båtene til patruljefartøyer.
HJ Bull Arbeidet skulle utføres ved to verksteder i Nova Scotia: Lunenburg Foundry Company i Lunenburg (syv hvalbåter), og Thompson Bros. Machinery Co. Ltd. i Liverpool (ni hvalbåter). På grunn av alt ekstraarbeidet ble det fort klart at verkstedene trang ekstra arbeidshjelp. Problemet ble tatt opp med de kanadiske myndighetene, og de fire andre hvalbåtene ga tillatelse til å bruke noen av det norske hvalfangerene. I løpet av november 1941 ble anvist forankringsplass ved siden av de hvalbåtene som allerede hadde kommet fra Syd-Afrika. Mannskapet måtte bli om bordflyttet til verkstedene, foreløbigog arbeidet skulle starte etter jul.
OlavKaptein Hostvedt fant fort ut at mange om bord kokeriene og hvalbåtene ikke var erfarne sjøfolk, men industriarbeidere med erfaring fra skogbruk og resten av mannskapet, brukte jordbruk. I tillegg var det en viss uvilje blant de første dagene i havn til som var erfarne sjøfolk å rydde opp om bord etter den lange reisen, og gjorde båten klar til gå over på marinefartøyer. De så ikke på marinegaster som “ordentlige sjøfolk”! Hostvedt fikk dermed store problemer med å bli overført finne mannskaper til Den norske marine. Etter fem dager, den 25. oktober 1940, ble Olav avmønstret fra HJ Bull, og avregningen utstedtpatruljefartøyene.
De fem hvalbåt-mannskapene ble nå ført over til det norske kokeriet Sir James Clark Ross, som også lå forankret i bukta. Det ble mange kjente å møte om bord, og de fant nå ut hva som foregikk i Halifax, og siste nytt om andre norske kokerier.
6.5 Halifax by.
6Halifax var hovedstaden i Nova Scotia, og den største byen på Canadas østkyst. Under den amerikanske revolusjonen brukte Den britiske marine byen som base for angrep på opprørene i de 13 koloniene. Etter krigen flyktet mange av de i kolonistene som hadde kjempet for Storbritannia, opp til Halifax.2 Situasjonen Senere kom immigranter fra Europa, særlig fra Skottland, og slo seg ned i Canadaområdet rundt byen.
Akkurat som KosmosUnder første verdens-krig hadde Halifax vært en meget viktig samleplass for skip før de dro i konvoi over til Storbritannia. Jernbane-forbindelsen med resten av Canada og en dyp, var trygg havn ble uunnværlig for de andre norske kokeriene allierte. All denne aktiviteten fikk positive økonomiske virkninger på vei hjemover da de hørte nyhetene om tyskernes invasjon byen, men regningen for dette kom til å bli veldig høy. Den 6. desember 1917 kolliderte den 9franske lastebåten SS The Mont-Blanc, lastet med 2. april 1940500 tonn sprengstoff, med det norske skipet SS Imo. De Eksplosjonen som fulgte var til sjøs dro til nærmeste havn for å avvente situasjonenden største eksplosjonen inntil atombomben i 1945. Thor Dahl's kokerier Ole WeggerNordre del av Halifax ble jevnet med jorden, Solglimt og Thorshammer dro til Trinidadover 2. Melsom's flytende kokerier Lancing 000 innbyggere ble drept, og N9. T000 såret. NielsenTi-Alonso seilte til Rio de Janeiro. Sir James Clark Ross seilte også til Trinidad, tusener mistet hjemmet sitt og det samme gjorde Pelagos og Suderøyhadde ingen steder å bo.
Det viktigste Byens økonomi fikk et knekk etter første verdenskrig, til tross for de norske styresmaktene på dette tidspunktet all bygge-virksomheten etter eksplosjonen. Et positivt skritt var at kokeriene og de verdifulle lastene ikke skulle byggingen av Ocean Terminals, en moderne terminal hvor båtpassasjerer kunne gå tapt. Sakte om sikkert ble kokeriene beordret om å seile direkte fra passasjerbåtene inn på toget til Curacao og New Orleans for å losse hvaloljen. Spermoljen ble losset i New York. I løpet resten av våren og sommeren samlet alle disse syv hvalkokeriene seg i Halifax i Nova Scotia. Her lå de i midlertidig opplag i Bedfordbukta sammen med seks hvalbåter som tilhørte Suderøy-ekspedisjonenCanada.
I løpet Ved utbruddet av våren og sommeren var det nesten 2.000 norske hvalfangere om bord disse kokeriene. I begynnelsen hadde forholdene vært vanskelige for alle om bord. Humøret var lavt, med bekymringer for de hjemme i Norge og restriksjoner kanadierne hadde innført. De fikk forbud mot å mønstre av før de hadde fått hyre på et annet norsk handelsfartøy. I tillegg var de kanadiske myndighetene redd for at det var quislinger eller spioner blant de norske mannskapene. Denne frykten var basert på en avisrapport fra Leland Stowe, en amerikansk journalist for New York Post. Han hadde vært i Oslo den 9. aprilandre verdenskrig, og rapporterte at den norske befolkningen tok i mot tyskerne med åpne armer! Hvilke motiver han hadde byens havn igjen blitt strategisk viktig for disse uttalelsene, er ukjent, men det gjorde iallefall forholdene for de norske myndighetene i Kanada og USA meget vanskelig. Den Kanediske regjering forbød således norske mannskap å gå i land i Halifaxkonvoitrafikken over Atlanterhavet.
Den 22. juni 1940 sendte Den norsk marine kaptein Erling Hostvedt fra London Da HJ Bull kom til Halifax , så mannskapene på hvalbåtene at en mengde handelsskip hadde samlet seg i havne-bassenget. De forsvant en uke etter, 28. oktober, med kurs for å ta i mot de 16 hvalbåtene Storbritannia, som var på vei fra Walvis Bay“Konvoi HX84”. Før han dro fra London Av 38 handelsskip i konvoien ble Hostvedt spurt fem sunket av NORTRASHIP’s hvalfangstavdeling om han også kunne hjelpe til det tyske slagskipet Sheer. I tillegg ble eskortefartøyet HMS Jervis Bay beskutt, og gikk ned med mann og mus i forsøket på å få de ca. 1forsvare handelsskipene.300 hvalfangerne som ikke Det var del av båtmannskapene på kokeriene i land i Halifax. De var om bord fire norske skip som enten lå i havn i Halifaxmed HX84, eller på kokerier som var på vei ditmen ingen av disse gikk tapt.
Da den norske eksilregjeringen etablerte NORTRASHIP, rekvirerte de både handelsflåten og hvalkokeriene. Planen var så snart som mulig å bruke kokeriene som tankfartøy. Det var imidlertid stor uenighet mellom britiske og norske myndigheter om hvor fornuftig det var å bruke slike spesialfartøyer som tankere. Det var også diskusjon om det var ønskelig med hvalfangst 1940-41-sesongen. Etter mye diskusjon ble det bestemt at NORTRASHIP skulle utruste og sende ned i isen tre ekspedisjoner fra Halifax: Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer. Kokeriene forlot Halifax tidlig i oktober 1940, og Lancing, N. T. Nielsen-Alonso og Solglimt skulle hjelpe til som transportfartøyer. Sir James Clark Ross-kokeriet skulle brukes i tankfart på Nord-Atlanteren.
Sammen med Den norske generalkonsulenten i Montreal, Daniel Steen, kontaktet kaptein Hostvedt de kanadiske myndighetene med forespørsel om å bringe fabrikkmannskapene i land fra kokeriene6. I begynnelsen var de meget uvillige6 Farvel til venner, men etter lange diskusjoner kom de endelig fram til en avtale som lot mannskapene komme i land på følgende betingelser:En leir måtte bygges og bli betalt av norske myndigheter. Hvalfangerene skulle bringes dit og bo der under norsk militær kontroll.Da Halifax havn var militært område (på grunn av all konvoitrafikken), så kunne leiren ikke ligge der eller noe sted nær Halifaxopphold om bord Sir James Clark Ross.
Etter at hvalbåtmannskapene hadde kommet om bord Sir James Clark Ross, dro mange av dem i forskjellige retninger. De som var unge og hadde god helse søkte enten over på et handelsfartøy eller gikk frivillig inn i Den norske marinen eller Det nyvalgte medlemmet for Queens-Lunenburg i det kanadiske parlamentet, Mrnorske flyvåpnet nær Toronto. James J Kinley ble interessert Selv om den norske regjeringen i saken London hadde innført verneplikt for alle friske nordmenn mellom 20 og hjalp til med 35 år gamle, kunne dette bare påtvinges i forhandingene med regjeringen Storbritannia. (Unntaket var sjøfolk i Ottawahandelsflåten, som ble klassifisert som krigsviktige arbeidere). Regjeringen gikk omsider med på at leiren Verneplikten kunne bygges ikke innføres i LunenburgCanada eller USA, som jo var Mrbegge hadde strenge lover mot rekruttering fra fremmede makter på deres jord. I disse to landene kunne bare frivillige gå inn i de norske styrkene. Kinlys parlamentsdistrikt og hjemby!
Den norske marineavdelingen Da Olav var over 35 år gammel, og klassifisert som industriarbeider, ble han tilbudt jobb i land på skipsverft i Liverpool i Halifax hadde gjort litt rekognosering langs Nova Scotiakysten, og var enige om at den lille byen Scotia. En av guttene han hadde en fin beliggenhet. Lunenburg lå på kysten omtrent ti norske mil syd for Halifaxreist sammen med fra Syd-Afrika, og hadde et godt skipsverftKristen Dammen fra Skjee (21 år gammel), en fin havnvalgte å gå inn i marinen, og jernbaneforbindelse med Halifax forlot snart skipet. Bjarne Brynjulfsen fra Dyrsø og resten av landet. Beslutningen passet alle parter: de norske myndighetene Ole Sogn fra Kongsberg-kanten, fikk en leirbeliggenhet og aksepterte samme tilbud som var ideell for marineformålOlav, og all denne virksomheten ville være til stor hjelp for lokaløkonomien både i Lunenburg, Chester (rett nord for Lunenburg) og Liverpool (litt lengre ned langs kysten)ble om bord kokeriet inntil videre.
Marinekaptein Hostvedt fikk ordre om å etablere denne leirenTil stor overraskelse for alle forlot kapteinen på HJ Bull, Aksel Akselsen, for NORTRASHIPs regningHalifax. Byggingen begynte så snart forhandlingene Sammen med bystyret var ferdigebroren, Hans, dro han ned til New York, og fant der en eiendom ervervetfinsk båt hvor mesteparten av mannskapet hadde rømt i land. Et pussig krav ble satt av bystyret før Båten tok de gikk med på at leiren kunne bygges: en obligasjon til Petsamo, den isfrie havnebyen Finland da hadde på $5Kolahalvøya.000 måtte taes ut På dette tidspunktet var Finland nøytralt, så de fortsatte reisen over land hjem til forsørging av muligens lausunger etter norske hvalfangere! Det var faktisk bare ett slikt tilfelleDyrsø. Hvilke grunner han hadde for å dra hjem er ikke kjent, men til gjengjelden mengde vennskaper som resulterte i gode ekteskapdette kom helt uventet på mannskapet hans, og ble ikke særlig godt mottatt.
Bygging hadde begynt i september 1940, og pågikk fremdeles da Olav ankom Halifax i slutten av oktober. Rett etter at de startet ga de kanadiske myndighetene tillatelse til å bruke kokerienes fabrikkmannskaper til å hjelpe den kanadiske byggmesteren. Mesteparten av mannskapet Etter noen dager om bord på Sir James Clark Ross ble det mulig å gå i land. Olav besøkte Den norske sjømannskirken, lokale barer og Suderøy hadde derfor forlatt skipene da Olav komNORTRASHIP kontoret. Hos dem satte han inn pengene fra siste vinters hvalfangstekspedisjon, samtidig som han tok ut 100 kanadiske dollar, og det ordnet med et trekk for seg selv på 17 dollar uken inntil han var ledige lugarplasseri fast lønn igjen.
Mens de var om bord Sir James Clark Ross, fikk Olav høre at det var mulig å sende brev hjem til kona, Magnhild, i Norge. Helt siden Tyskerne kom til Norge, hadde han ikke hørt noe fra henne, og hadde ikke fått sagt i fra at han fremdeles levde, eller hvor i verden han var. Olav ble fortalt at reisebyrået “Thomas Cook & Son” kunne arrangere at brev kom fram til okkuperte Norge. Det var strenge regler på hvordan dette skulle gjøres: brevet kunne ikke være på mer enn to sider, måtte være skrevet på ulinjert papir og måtte legges i adressert konvolutt uten frimerke. Brevet ble levert inn til Thomas Cooks kontor i Halifax, som sendte det til London med bud (om bord en båt). Etter sensuren hadde sett på det, ble brevet lagt inn i en annen konvolutt addresset til “Post Box 506, Lisboa, Portugal”. Der tok den lokale Thomas Cook representanten, brevene og satte på portugisisk frimerke og la det i postkassen. Portugal var nøytralt, så de hadde fremdeles postgang til tyskokkuperte Norge. Dette kostet Olav to kanediske dollar per linje, så Olav klaget bestandig etterpå at “det kosta ei heil formue!” Magnhild fikk brevet, men selv om sensorene hadde klipt store hull i brevet, så visste hun i alle fall at Olav var frisk og hadde det bra.
6Ventetiden om bord Sir James Clark Ross var kjedelig, med bare småbesøk i land.3 Olav fortalte, imidlertid, om en episode som gjorde ting litt livligere: “En dag mens vi lå om bord Rossen, kom for seintpoliti og soldater plutselig over rekka. De leita over heile skuta etter en ulovlig radiosender de trudde var om bord. Skipsradioen hadde jo blitt plombert, så den var det itte, og ingen visste noe verdens ting om en sender. De fant ingen ting, og dro igjen. En par dager etter kom de igjen, og andre dårlige nyhetersamme huskestua. Ingenting fant de. Kanadierne måtte væra nervøse for at noen skulle si i fra til unervannsbåtene når konvoiene var i farta”.
Olav De om bord på Sir James Clark Ross fikk to dårlige nyheter da de kom fram til Halifaxaldri noe skikkelig forklaring på hvorfor politiet hadde kommet om bord. Han Det gikk imidlertid rykter om at radiosendinga hadde håpet å være med kommet fra et hus på hvalfangst igjen på et av kokeriene som skulle ned i isenland, men HJ Bull hadde kommet for seint fram. Pelagos dro ikke langt fra Halifax 10der skipet var forankret. oktober To lærere, som var nazistspioner, ble tatt og Thorshammer dro dagen etter. Olav måtte nå være i Nova Scotia over vinteren.skutt på stedet!
Det I midten av desember fikk Olav og de andre som var verre, var nyhetene bodde om Kosmos. Kokeriet hadde sporløst forsvunnet bord på reisen kokeriet beskjed om at Sir James Clark Ross snart skulle seile fra Walvis Bay til CuracaoHalifax for å begynne å gå i tankfart. Kokeriet skulle frakte olje mellom Aruba, i Det hadde vært et stort søkkaribiske hav, men de fant ikke spor etter det store skipetog byer på østkysten av USA. Skipet skulle seile 26. Dette gikk hardt inn på desember, så Olav og resten av mannskapene fra Kosmos. (Først etter krigen fikk Olav greie gjengen som skulle arbeide på hva som hadde hendt. For en beretning om hva som skjedde med Kosmos og mannskapet densverft, se Vedlegg 3)måtte pakke kofferten sin.
De dro opp til jernbanestasjonen i Halifax, og begynte så på ei ny togreise.
6.4 Hvalbåtene.
Totalt ble 107 hvalbåter overført til NORTRASHIP våren og sommeren 19406. 21 av disse ble beholdt av NORTRASHIP's hvalavdeling for de tre ekspedisjonene som ble sendt sydover fra Halifax høsten samme år7 “Camp Norway”.
De 16 hvalbåtene fra Syd-Afrika ankom Mens Olav var om bord i fire puljer: 24Sir James Clark Ross ble leiren i Lunenburg bygd. august (Gos VIII & IX), 3Det lå syd for havna på en åtte mål stor tomt kjøpt på vegne av NORTRASHIP. Byggarbeidet begynte tidlig i oktober (Gos I og Kos IV, XIII, XIV, XVII & XVIII), 5så snart beliggenheten hadde blitt fastsatt. oktober (Kos XV, XVI & XX) og 20Bygghastigheten var imponerende. oktober (Kos I, II, V & VI Tomteutgraving startet til og HJ Bull med Olav om bord)før byggkontrakten hadde blitt undertegnet! Det tok ikke mange ukene før det var tak på brakkene.
Som teknisk konsulent for ombyggingsarbeidet fikk kaptein Hostvedt hjelp av den 70 år gamle tidligere direktøren ved Marinens hovedverft i HortenSå snart taket var på, kommandørkaptein Christian Blom (født 1870 i Horten)satte de norske arbeiderene et lite grantre på møne, som kom til Halifax 23og krevde en drink fra byggmesteren. oktober 1940. Han Denne skikken var helt ukjent for kanadierene, men de var en erfaren skipsingeniørmed på moroa! Bygningene ble satt opp på seks uker, uten noen uenigheter mellom byggherre, som nettopp hadde konstruert og oversett byggingen av skoleskipet Christian Radich ved Framnæs Mek. Verksted i Sandefjordanleggsfirma eller myndigheter.
Blom fant fort ut at hvalbåtene Den 27. november var i temmelig dårlig forfatningbrakkene ferdig innredd. Med deltagelse av norske og kanadiske militære og sivile myndigheter, særlig for maskinenes vedkommendeble Camp Norway offisielt åpnet 29. Omfattende reparasjonsarbeider måtte settes i gang i tillegg november 1940. Etter flaggene til arbeidet begge nasjonene hadde blitt heist over leiren, ble det stor feiring med å ominnrede båtene til patruljefartøyerparade og senere middag og dans.
Arbeidet Det hadde egentlig vært meningen at to mannskaps-brakker skulle utføres ved to verksteder i Nova Scotia: Lunenburg Foundry Company i Lunenburg (syv hvalbåter)bygges, og Thompson Bros. Machinery Co. Ltd. i Liverpool (ni hvalbåter). På grunn av alt ekstraarbeidet ble men etter at det fort klart at verkstedene trang ekstra arbeidshjelp. Problemet ble tatt opp med de kanadiske myndighetene, og de ga gitt tillatelse til for hvalfangerne å bruke noen av det norske hvalfangerene. I løpet av november 1941 arbeide i land, ble hvalbåtene flyttet til verkstedene, bare en boligbrakke og arbeidet skulle starte etter julen spisebrakke oppført.
Kaptein Hostvedt fant fort ut at mange om bord kokeriene og hvalbåtene ikke var erfarne sjøfolkSenere ble også ei messe, men industriarbeidere med erfaring fra skogbruk to lagerbygninger og jordbruket snekker-verksted bygd i leiren. I tillegg var det en viss uvilje blant En skole-bygning nær ved ble leid og brukt for de som ble syke. Det var erfarne sjøfolk å gå over på marinefartøyer. De ingen rom for offiserer i leiren, så ikke på marinegaster som “ordentlige sjøfolk”! Hostvedt fikk dermed store problemer med å finne mannskaper til patruljefartøyenede bodde privat utenfor leiren.
6.5 Halifax by8 Togreise til Liverpool i Nova Scotia.
Toget til “Halifax and Southwestern Railway” fra Halifax til Liverpool var hovedstaden i Nova Scotiaet lite lokaltog som tok dem langs syd-østkysten av provinsen, og den største byen på Canadas østkystsåkalte “South Shore”. Under den amerikanske revolusjonen brukte Den britiske marine byen Landskapet de reiste igjennom var småkupet med smågårder og skogbiter, akkurat som base for angrep på opprørene hjemme i de 13 kolonieneVestfold. Etter krigen flyktet mange av de i kolonistene som hadde kjempet for Storbritannia, opp til HalifaxBare stasjonsnavnene var forskjellige. Senere kom immigranter fra Europa, særlig fra Skottland, og slo De følte seg ned i området rundt byennesten hjemme.
Under første verdensPå Mahone Bay-krig hadde Halifax vært stasjonen skiftet en meget viktig samleplass del av passasjerene tog for å ta et lite sidespor ned til Lunenburg. Flere av nordmennene gjorde dette for skip før de dro i konvoi over å komme seg ned til StorbritanniaCamp Norway. Jernbane-forbindelsen med Olav, og resten av Canada og en dypgjengen, trygg havn ble uunnværlig for imidlertid med toget videre til de allierte. All denne aktiviteten fikk positive økonomiske virkninger på byen, men regningen for dette kom til å bli veldig høyLiverpool. Den 6. desember 1917 kolliderte den franske lastebåten SS The MontJernbane-Blanc, lastet med 2.500 tonn sprengstoff, med det norske skipet SS Imo. Eksplosjonen som fulgte var den største eksplosjonen inntil atombomben stasjonen i 1945. Nordre del Liverpool lå på nordkanten av Halifax ble jevnet med jordenbyen og var en forholdsvis stor, og over 2.000 innbyggere ble dreptfin trebygning, og 9.000 såret. Ti-tusener mistet hjemmet sitt og hadde ingen steder å bofor ett så lite sted.
Byens økonomi fikk et knekk etter første verdenskrig, til tross for all bygge-virksomheten etter eksplosjonen. Et positivt skritt var byggingen av Ocean Terminals, en moderne terminal hvor båtpassasjerer kunne gå direkte fra passasjerbåtene inn på toget til resten av Canada.
Ved utbruddet av andre verdenskrig, hadde byens havn igjen blitt strategisk viktig for konvoitrafikken over Atlanterhavet6.9 I Liverpool i Nova Scotia.
Da HJ Bull kom til Halifax, så mannskapene på hvalbåtene at en mengde handelsskip hadde samlet seg i havne-bassenget. De forsvant en uke etter, 28. oktober, med kurs for Storbritannia, som “Konvoi HX84”. Av 38 handelsskip i konvoien ble fem sunket av det tyske slagskipet Sheer. I tillegg ble eskortefartøyet HMS Jervis Bay beskutt, og gikk ned med mann og mus i forsøket på å forsvare handelsskipene. Det var fire norske skip med HX84, men ingen av disse gikk tapt.
Olav og seks andre ble innlosjert i Fraser’s Boarding House, 253 Church Street i Liverpool. Pensjonatet var eid og drevet av en eldre enke, fru Jessie Fraser. Nordmennene ble mottatt med åpne armer av fru Fraser og de tre unge jentene som hadde blitt leid inn for å hjelpe til.
6[[Fil:042.6 Farvel til venner003.129.jpg|200px|mini|Slik ser forsiden av “Fraser’s Boarding House” ut i dag, og opphold om bord Sir James Clark RossDet er nå en privatbolig.(Foto: Kim Ingram, 2009)]]
Byen hadde blitt grunnlagt av franskmennene ved en elvemunning hvor de kjøpte pelsverk av Mikmaq indianerne. Etter at hvalbåtmannskapene fransk-mennene hadde kommet om bord Sir James Clark Ross, dro mange blitt hivd ut av dem i forskjellige retninger. De som var unge og hadde god helse søkte enten over på et handelsfartøy eller gikk frivillig inn i Den norske marinen eller Det norske flyvåpnet nær Toronto. Selv om den norske regjeringen i London hadde innført verneplikt for alle friske nordmenn mellom 20 og 35 år gamle, kunne dette bare påtvinges i Storbritannia. (Unntaket var sjøfolk i handelsflåten, som ble klassifisert som krigsviktige arbeidere). Verneplikten kunne ikke innføres i Canada eller USANova Scotia, brukte de britiske kolonistene stedet som begge hadde strenge lover mot rekruttering en liten fiskeby fra fremmede makter på deres jord1759. I disse to landene kunne bare frivillige gå inn Den fikk da navnet sitt etter byen Liverpool i de norske styrkeneEngland.
Da Olav var over 35 år gammelByen vokste i 1780-årene da mange royalister flyttet dit etter den amerikanske revolusjonen, og klassifisert igjen etter som industriarbeider, ble han tilbudt jobb i land på fiskeindustrien ekspanderte. På slutten av 1800-årene hadde byen også fått et skipsverft i Liverpool i Nova Scotia. En av guttene han Ei papirmølle hadde reist sammen med fra Syd-Afrika, Kristen Dammen fra Skjee (21 år gammel), valgte å gå inn blitt startet i 1929 i marinenBrooklyn, og forlot snart skipetpå den andre siden av elva. Bjarne Brynjulfsen fra Dyrsø og Ole Sogn fra Kongsberg-kanten, fikk Disse ble viktig arbeidsgivere for byen og aksepterte samme tilbud som Olav, og ble om bord kokeriet inntil videreomegnen.
Til stor overraskelse for alle forlot kapteinen på HJ Bull, Aksel AkselsenByen var liten, Halifax. Sammen med broren, Hans, dro han ned til New York, huser av tre og fant der en finsk båt hvor mesteparten av mannskapet hadde rømt i landegne hager. Båten tok de Pensjonatet lå hendig til Petsamo, den isfrie havnebyen Finland da hadde på Kolahalvøya. På dette tidspunktet var Finland nøytralt, så de fortsatte reisen over land hjem ; bare en kort spasertur til Dyrsø. Hvilke grunner han hadde for å dra hjem er ikke kjent, men dette kom helt uventet på mannskapet hans, skipsverftet og ble ikke særlig godt mottattMain Street med alle forretningene.
Etter noen dager om bord på Sir James Clark Ross ble det mulig å gå i land. Olav besøkte Den norske sjømannskirkenog resten av skipsverftarbeiderene, ankom rett før jul, lokale barer og NORTRASHIP kontoretalle forretningene i byen var pyntet for anledningen. Hos dem satte han En av karene på pensjonatet hadde fått det inn pengene fra siste vinters hvalfangstekspedisjoni hodet sitt at da alle brennvinsutsalgene i byen ville bli stengt i julehelga, samtidig som så skulle han tok ut 100 kanadiske dollargjøre litt ekstra penger ved å selge brennvin til de andre nordmennene. Han kjøpte derfor inn flere kasser med øl og brennvin ferdig for julefeiringen, og ordnet med et trekk for seg selv lagret det på 17 dollar uken inntil han var i fast lønn igjenrommet sitt.
Mens de var om bord Sir James Clark Ross, fikk Olav høre at det var mulig å sende brev hjem til kona, Magnhild, i NorgeBrennvinshandleren tok seg en tur på byen sent på ettermiddagen den 24. Helt siden Tyskerne kom til Norge, hadde han ikke hørt noe fra hennedesember, og hadde ikke fått sagt i fra at han fremdeles levde, eller hvor i verden han varfikk seg en overraskelse. Olav ble fortalt at reisebyrået “Thomas Cook & Son” kunne arrangere at brev Han kom fram til okkuperte Norge. Det var strenge regler farende tilbake på hvordan dette skulle gjørespensjonatet og beklaget: brevet kunne ikke være på mer enn to sider, måtte være skrevet på ulinjert papir “Her er de helt ugudelige. Alle forretningene er åpne og måtte legges i adressert konvolutt uten frimerke. Brevet ble levert inn til Thomas Cooks kontor i Halifax, som sendte det til London med bud (om bord ingen feirer jul! Jeg må ha en båt)dram. Etter sensuren hadde sett på det, ble brevet lagt inn i en annen konvolutt addresset ” Den ene drammen led til “Post Box 506, Lisboa, Portugal”. Der tok den lokale Thomas Cook representantenandre, brevene og satte tidlig på portugisisk frimerke og la det i postkassenkvelden svimet han av med hode under senga. Portugal var nøytraltUtover kvelden forsvant brennvinet, så de hadde fremdeles postgang til tyskokkuperte Norgeetter som resten av nordmennene forsynte seg av lageret. Dette kostet Olav to kanediske dollar per linje, så Olav klaget bestandig etterpå at “det kosta ei heil formueKaren under senga tjente ikke ett øre!” Magnhild fikk brevet, men selv om sensorene hadde klipt store hull i brevet, så visste hun i alle fall at Olav var frisk og hadde det bra.
Ventetiden om bord Sir James Clark Ross var kjedelig, med bare småbesøk i land. Olav fortalte, imidlertid, om en episode som gjorde ting litt livligere:
“En dag mens vi lå om bord Rossen, kom politi og soldater plutselig over rekka. De leita over heile skuta etter en ulovlig radiosender de trudde var om bord. Skipsradioen hadde jo blitt plombert, så den var det itte, og ingen visste noe verdens ting om en sender. De fant ingen ting, og dro igjen. En par dager etter kom de igjen, og samme huskestua. Ingenting fant de. Kanadierne måtte væra nervøse for at noen skulle si i fra til unervannsbåtene når konvoiene var i farta”.
De om bord på Sir James Clark Ross fikk aldri noe skikkelig forklaring på hvorfor politiet hadde kommet om bord[[Fil:042. Det gikk imidlertid rykter om at radiosendinga hadde kommet fra et hus på land, ikke langt fra der skipet var forankret003.130. To lærerejpg|400px|mini|Kart over Liverpool, NS som var nazistspionerviser beliggenheten til jernbanestasjonen, ble tatt pensjonatet og skutt på stedet!skipsverftet.]]
I midten av desember fikk Rett etter jul (7. januar 1941) registrerte Olav og de andre som bodde om bord seg offisielt på kokeriet beskjed om at Sir James Clark Ross snart skulle seile fra Halifax for å begynne å gå i tankfart. Kokeriet skulle frakte olje mellom Aruba, det lokale postkontoret i Det karibiske hav, og byer på østkysten av USA. Skipet skulle seile 26. desember, så Olav og resten av gjengen som skulle arbeide på verft, måtte pakke kofferten sinLiverpool.
De dro opp Mens de ventet på å begynne på skipsverftet, satt de norske hvalfangerene å hørte på radioen. På kortbølgen kunne de lytte på sendingene til jernbanestasjonen de norske hvalfangerene nede i Halifax, og begynte så på ei ny togreiseAntarktis.
[[Fil:042.003.131.jpg|200px|mini|Olavs Canadiske registreringsbevis.]]
6De tre norske hvalkokeriene Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer kommuniserte hele tiden med hvalbåtene sine, hvor de hadde sett hval, hvor mange hvaler de hadde skutt og hvor de skulle møtes.7 “Camp Norway”Dette var veldig interessant for gamle hvalfangere. De i Liverpool hadde kommet for seint fram til å være med på hvalfangst, men de kunne i alle fall følge med på morroa. Men plutselig ble det dønn stille. Karene i Liverpool hørte ingenting hverken fra kokeriene eller hvalbåtene. Hva hadde skjedd? Hadde alle sammen forsvunnet på samme måten som Kosmos? Igjen tenkte de på venner og kjente ombord. Et par måneder senere fikk de, imidlertid, svar på hva som hadde skjedd (Se Vedlegg 5).
Mens I slutten av januar 1941 begynte Olav og de andre norske verksteds-arbeiderene hos “Thompson Brothers Machinery Company Limited”. På verftet var om bord det omtrent 20 nordmenn som arbeidet med å sette i Sir James Clark Ross ble leiren i Lunenburg bygdstand hvalbåtene. Det lå syd for havna på en åtte mål stor tomt kjøpt på vegne av NORTRASHIP. Byggarbeidet begynte tidlig i oktoberOlav fikk jobb som stilasjebygger, så snart beliggenheten hadde blitt fastsatt. Bygghastigheten var imponerende. Tomteutgraving startet og satte opp plattformer langs skutesidene slik at reparatørene kunne komme til og med før byggkontrakten hadde blitt undertegnet! Det tok ikke mange ukene før det var tak på brakkene.
Så snart taket var på, satte de norske arbeiderene et lite grantre på møne, og krevde en drink fra byggmesteren[[Fil:042. Denne skikken var helt ukjent for kanadierene, men de var med på moroa! Bygningene ble satt opp på seks uker, uten noen uenigheter mellom byggherre, anleggsfirma eller myndigheter003.132.jpg|200px|mini|Thompson Brothers Machinery Company Limited]]
Den 27Arbeidet på de ni hvalbåtene i Liverpool besto av:Reparasjoner og vedlikehold av maskineri. november var brakkene ferdig innreddReparasjoner av spant og skifting av plater i skroget. Med deltagelse Bygging av norske barbett og kanadiske militære og sivile myndigheterplattform forut for en 10 cm. kanon.En plattform på hver brunokke for 12, ble Camp Norway offisielt åpnet 297 mm mitraljøser.Plattform akterut for en 37 mm kanon. november 1940Slippbaner for synkeminer på hver side. Etter flaggene til begge nasjonene hadde blitt heist over leirenPå noen fartøyer, ble det stor feiring med parade installasjon av asdic og senere middag og danssynkeminekastere.Innebygging av kommandobrua.Konstruksjon av ammunisjonsrom.Innredning av alle lugarer ombord.
Det hadde egentlig vært meningen at to mannskaps-brakker skulle bygges, men etter at det ble gitt tillatelse lange dager for hvalfangerne å Olav og resten av nordmennene. Det var hardt arbeide og vinteren var sur og kald. Olav klaget senere i livet at han hadde aldri arbeidet i landså ufyselige forhold. Han sa bestandig at “det var en kæll trekk heilt fra nordpolen rett ned ryggen min”. Han fikk faktisk helseproblemer senere på krigen, ble bare en boligbrakke og en spisebrakke oppførtsom også plaget han resten av livet.
Senere ble også ei messeEn uvanlig ting var at de nyvervede marinegastene bodde ombord båtene mens de lå på verftet. Slikt møtte Olav igjen reisekameraten sin fra HJ Bull, Kristian Dammen, to lagerbygninger og andre unge gutter han kjente fra før. Kristian var nå på Kos XX, under Løytnant Voltersvik. På dagstid trente marinegastene hvor de kunne finne seg et snekker-verksted bygd sted, slikt som i leirenskoglysninger, langs veikantene og i områdene nær havnen. En skole-bygning nær ved Lokalbefolkningen ble leid fort vant til alle skøyerstrekene og brukt for de som ble syke. Det var ingen rom for offiserer i leiren, så spilloppene til de bodde privat utenfor leirennorske marinegastene.
I Liverpool var det vanlig at barn så unge som 4 år gamle kom ombord amerikanske og andre besøkende fartøyer. Der fikk de litt mat og noen godsaker, hvis sjøfolkene synes synd på dem.
6En slik pjokk var Bill Whalen som hadde åtte søsken.8 Togreise Faren arbeidet i en fiskeforedlinsfabrikk og hadde ikke mye å rutte med. Bill likte å være sammen med nordmennene, og det var ikke lenge før han ble deres spessielle maskott. Flere av de norske var gifte, og hadde selv barn som de nå ikke kunne komme tilbake til. Bill kunne aldri glemme at en av nordmenne ga han en 20 dollars seddel på bursdagen sin, det samme som faren måtte slite en heil uke for på fabrikken![[Fil:042.003.133.jpg|200px|mini|Olav og to fiskekamerater med fangsten av laks.]]Ikke lenge etter at de hadde begynt på verftet hadde de kongelig besøk. Kronprins Olav og kronprinsesse Märta var på offisiellt besøk til Liverpool de norske styrkene i Nova Scotia. Etter at de hadde vært på Camp Norway i Lunenburg, kom de til Liverpool. Den 12. februar 1941 inspisere kongeparet de marinegastene som oppholdt seg ombord hvalbåtene. På dette tidspunktet var det fire hvalbåter under reparasjon i Liverpool, med omtrent 50 gaster ombord. Etter parade og inspeksjon, møtte kongeparet marinegaster og skipsmaskotten Bill Whalen. Bill var en liten luring, og da han fikk en dollarseddel av kronprinsen, kommenterte han: “jeg har jo også en tvillingbror!” Han fikk en ekstra dollar til broren sin, og alle fikk seg en god latter.
Toget til “Halifax and Southwestern Railway” fra Halifax til Mange av de norske arbeiderne i Liverpool var et lite lokaltog hadde fagkunnskaper som tok dem langs syd-østkysten av provinsenmanglet på verftet. Selv om verkstedet hadde flere diselmotorspesialister, den såkalte “South Shore”visste ingen lengre noe om dampmaskiner. Landskapet Da det nå ble nødvendig å reparere de reiste igjennom var småkupet norske hvalbåtene med smågårder og skogbiter, akkurat som hjemme i Vestfoldslike maskiner ble de norske spesialistene helt uunnværlige.[[Fil:042.003. Bare stasjonsnavnene var forskjellige134. jpg|200px|mini|De følte seg nesten hjemmenorske gjestene på Pensjonatet: Ukjent, Ukjent, Ukjent, Olav Hallenstvedt, Bjarne Brynjulfsen, Ukjent, Ukjent.]]“Dampgjengen”, som de ble kalt, arbeidet først med å reparere hvalbåtene, og senere på krigen med å reparere og vedlikeholde gamle dampdrevne kaneaiske korvetter.
På Mahone BaySøndag var hviledag, og nordmennene likte å ligge litt lenge om morgen. De arbeidet seks lange dager i uka, og syntes de fortjente litt fred og ro den syvende dagen. Men ro fikk de ikke, for de var nå i “Ny-stasjonen skiftet Skottland”. Nesten hver eneste søndag masjerte et sekkepipekorps forbi pensjonatet på vei til en del av passasjerene tog kirke litt lengere bort i gaten og vekket opp hele nabolaget. Olav fikk et varig hat for sekkepiper, som bare minket etter at han fikk skotsk svigerdatter, og besøkte Skottland senere i livet.[[Fil:042.003.135.jpg|200px|mini|Ole Sogn (fra Skollenborg rett syd for å ta et lite sidespor ned til LunenburgKongsberg) og Ukjent. Flere av ]]De fleste nordmennene gjorde dette for å komme seg ned til Camp Norwayi Nova Scotia hadde flust med penger. OlavHvalfangerene hadde først fått en midlertidig utbetaling av “parten”, og litt senere resten av gjengenfangstparten. Prisen på hvalolje var høy på grunn av krigen, så det ble imidlertid med toget videre til en anserlig sum på hver. De eldre karene (som Olav) satte meste av det i “Banken” (NORTRASHIP), mens de kom til Liverpoolyngre kjøpte seg fine biler. Jernbane-stasjonen i Liverpool lå på nordkanten av byen De kunne jo ikke sende penger hjem, og det var lite ellers å kjøpe, så det ble en forholdsvis storoverflod av biler blandt nordmennene i Liverpool. Kristian Dammen, fin trebygningfor eksempel, kjøpte først en Dodge, for ett så lite sted.en 1939 modell Ford V6!
Olav sa senere at han syntes synn på folkene som bodde der. De var forholdsvis fattige i forhold til de norske hvalfangerene. Det var ikke uvanlig at han så folk i søndagsklær, med lapp på buksa.
6En søndag ut på vårparten 1941, dro Olav og tre andre nordmenn på fisketur.9 I Liverpool En av dem hadde bil, så de dro først nordover til en liten by som het Bridgewater, ved munningen av LaHave elva. Bridgewater hadde en stor papirmølle og var et viktig jernbaneknutepunkt. De så seg litt rundt om i Nova Scotia.byen, Olav kjøpte seg et prospektkort, og de dro så videre innenlands langs LaHave elva mot New Germany
Dette var et skogdistrikt med liten bebyggelse. De fant seg et fiskested, og snart hadde de mange fine lakser. Olav mimret senere i livet om hvor fint de hadde hatt det på den fisketuren. En av karene hadde fotografiapparat med seg, og fangsten ble minnet. Det ble nok laks på menyen i pensjonatet dagen etter!
Arbeidet med å gjøre om og reparere hvalbåtene gikk framover. Den første båten som ble ferdig var den forholdsvis nye HJ Bull. Båten forlot Nova Scotia 5. mars for å tjenestegjøre som patruljefartøy utenfor Island.
Olav og seks andre ble innlosjert i Fraser’s Boarding House, 253 Church Street Ut på våren fikk hvalfangerene i Liverpoolet par gode nyheter. Pensjonatet Det første var eid og drevet at ett av en eldre enke, fru Jessie Fraserkokeriene som hadde forsvunnet i Antarktis hadde dukket opp igjen. Nordmennene ble mottatt med åpne armer av fru Fraser Thorshammer hadde sluppet unna tyskerne og de tre unge jentene som hadde blitt leid inn var på vei tilbake til Halifax. Den andre gode nyheten var at det ville bli gode muligheter for hvalfangerene i Liverpool å hjelpe tilkomme på hvalfangst igjen neste sesong.
[[Fil:042.003.129136.jpg|200px400px|mini|Slik ser forsiden av “Fraser’s Boarding House” ut i dagStab og gjester på Fraser’s Pensjonat, september 1941:Ukjent, Ukjent, Bjarne Brynjulfsen, eieren Jessie Fraser, Ukjent, Ukjent, Det er nå en privatboligIrene Levy, Myrtle Dolliver, Olav Hallenstvedt, Ukjent, Ukjent. (Foto: Kim Ingram, 2009)]]Arbeidet med den siste hvalbåten ble ferdig i slutten av august. Olav, og 20 andre nordmann, sluttet på verftet tirsdag 2. september 1941, og fikk attest for det gode arbeidet de hadde gjort for Thompson Bros..
Byen hadde blitt grunnlagt av franskmennene ved en elvemunning hvor de kjøpte pelsverk av Mikmaq indianerne. Etter at fransk-mennene hadde blitt hivd ut av Nova Scotia, brukte de britiske kolonistene stedet som en liten fiskeby fra 1759. Den fikk da navnet sitt etter byen Liverpool i England.
Byen vokste i 1780-årene da mange royalister flyttet dit etter den amerikanske revolusjonen, og igjen etter som fiskeindustrien ekspanderte. På slutten Fraser’s Boarding House ble det tatt bilder av 1800-årene nordmennene og vertskapet til minne om det fine oppholdet de hadde byen også fått et skipsverft. Ei papirmølle hadde blitt startet i 1929 i Brooklyn, på den andre siden av elva. Disse ble viktig arbeidsgivere for byen og omegnenhatt der.
Byen Fru Fraser hadde vært ei enestående vertinne som var litensnill med alle. Hun var glad i barn, med huser av tre og egne hagernår barnebarna til broren hennes kom innom på vei hjem fra skolen, fikk de bestandig “cookies”. Pensjonatet lå hendig Jessie hadde tre unge jenter til; bare en kort spasertur å hjepe til skipsverftet med husstellet. En av jentene het Irene Levy, mens den andre het Myrtle Dolliver. Myrtle var 21 år gammel da hun arbeidet der, og Main Street med alle forretningenesenere giftet seg og flyttet til Toronto. Hun husket godt arbeidet på pensjonatet.
Olav Tidlig i september 1941 sa nordmennene farvell til Liverpool og resten av skipsverftarbeiderene, ankom rett før jul, og alle forretningene i byen var pyntet for anledningentok toget tilbake til Halifax. [[Fil:042. En av karene på pensjonatet hadde fått det inn i hodet sitt at da alle brennvinsutsalgene i byen ville bli stengt i julehelga, så skulle han gjøre litt ekstra penger ved å selge brennvin til de andre nordmennene003. Han kjøpte derfor inn flere kasser med øl og brennvin ferdig for julefeiringen, og lagret det på rommet sitt137.jpg|200px|mini|Dette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum]]
Brennvinshandleren tok seg en tur på byen sent på ettermiddagen den 24. desemberDette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum, og fikk seg en overraskelse. Han kom farende tilbake på pensjonatet og beklaget: “Her er de helt ugudelige. Alle forretningene er åpne og ingen feirer jul! Jeg må ha en dram.” som ”takk for gjestfriheten som ble vist Den ene drammen led til den andre, og tidlig på kvelden svimet han av med hode under senga. Utover kvelden forsvant brennvinet, etter norske marines personell som resten av nordmennene forsynte seg av lageretvar i Liverpool 1940-41”. Karen under senga tjente ikke ett øre!(Foto Kim Ingram 2009)
I Lunenburg er det en liknende støtte, men den er til ”MINNE OM KONGELIG NORSKE MARINES PERSONELL OG NORSKE SJØFOLK SOM KOM TIL LUNENBERG OG TRENET I CAMP NORWAY UNDER ANDRE VERDENSKRIG”
[[Fil:042.003.130.jpg|400px|mini|Kart over Liverpool, NS De sjøfolkene som viser beliggenheten kom til jernbanestasjonenLiverpool og arbeidet på verftet der, pensjonatet og skipsverftethar nok blitt glemt.]]
Rett etter jul (7. januar 1941) registrerte Olav seg offisielt på det lokale postkontoret Begge minnesmerkene ble avduket i Liverpooljuni 1994.
Mens de ventet på å begynne på skipsverftet6. 10 Tilbake i Halifax. Olav, satt og de norske andre hvalfangerene å hørte fra Liverpool, tok seg inn på radioen. På kortbølgen kunne et lite gjestgiveri i Halifax, mens de lytte ventet på sendingene til de norske hvalfangerene nede i Antarktiså få seg en ny job.
[[Fil:042.003.131.jpg|200px|mini|Olavs Canadiske registreringsbevis.]]
De tre norske hvalkokeriene Pelagos, Ole Wegger og Thorshammer kommuniserte hele tiden med hvalbåtene sine, hvor de hadde sett hval, hvor mange hvaler de hadde skutt og hvor de skulle møtes[[Fil:042.003. Dette var veldig interessant for gamle hvalfangere138. De jpg|400px|mini|Olav utenfor gjestgiveriet i Liverpool hadde kommet for seint fram til å være med på hvalfangstHalifax, men de kunne sent i alle fall følge med på morroa. Men plutselig ble det dønn stille. Karene i Liverpool hørte ingenting hverken fra kokeriene eller hvalbåtene. Hva hadde skjedd? Hadde alle sammen forsvunnet på samme måten som Kosmos? Igjen tenkte de på venner og kjente ombord. Et par måneder senere fikk de, imidlertid, svar på hva som hadde skjedd (Se Vedlegg 5)1941.]]
I slutten av januar 1941 begynte Olav og de andre norske verksteds-arbeiderene hos “Thompson Brothers Machinery Company Limited”Thorshammer hadde kommet tilbake til Halifax 29. juni etter en begivenhetsrik sesong i Antarktis (Se Vedlegg 5). På verftet var det omtrent 20 nordmenn som arbeidet veien nordover hadde de seilt sammen med å sette i stand hvalbåtenesine og hadde vært innom Montevideo, Trinidad, Curacao (losset en del av hvaloljen sin der), og så til New Orleans (losset resten av hvaloljen). Olav fikk jobb som stilasjebyggerI New Orleans hadde hvalbåtene blitt levert inn på verksted i Algiers (en bydel av New Orleans), og satte opp plattformer langs skutesidene slik at reparatørene kunne komme tilhvalbåtmannskapene hadde kommet ombord i kokeriet.
[[Fil:042Etter det som hadde skjedd i januar syntes NORTRASHIP at det var for risikabelt å fange hval i Syd-Atlanteren 1941-42.003Et område hvor hvalfangst kunne skje uten stor fare for å bli tatt av tyskerne, var vest for Syd-Amerika.132Et amerikansk firma som før krigen hadde kjøpt mye spermolje av nordmennene, utpekte dette feltet til NORTRASHIP. De bekreftet også at den amerikanske våpenindustrien trang spermolje for smøring av presisjonsinstrumenter. De undertegnet en kontrakt med NORTRASHIP for kjøp av hele produksjonen for sesongen 1941-42 til en pris på $120 per tonn. De britiske myndighetene likte selvfølgelig ikke en slikt bruk av Thorshammer. Bare etter en offisiell erklæring om at spermoljen var krigsviktig, britene seg. De ville jo mye heller at skipet hadde transportet olje til Storbritannia.jpg|200px|mini|Thompson Brothers Machinery Company Limited]]
Arbeidet på de ni hvalbåtene i Liverpool besto avPå senvinteren kontaktet NORTRASHIP Den amerikanske marine og inngikk en avtale med dem om beskyttelse:Reparasjoner dersom fientlige fartøyer ble observert, skulle US Navy sende ut fly og vedlikehold av maskinerifartøyer fra Balboa, ved Panamakanalen.Reparasjoner av spant og skifting av plater Etter forslag fra sjefen for hvalkomiteen i skrogetNORTRASHIP, konsul Lars Christensen, skulle det også anskaffes et mindre sjøfly.Bygging Det skulle stasjoneres ved siden av barbett kokeriet og plattform forut for en 10 cm. kanonbrukes til å speide etter hval og fientlige skip i fangstområdet.En plattform på hver brunokke for 12Etter litt leting ble et fire-seters Beechcraft F-17D sivilt sportsfly,7 mm mitraljøser.Plattform akterut for en 37 mm kanon.Slippbaner for synkeminer på hver side.På noen fartøyerbygget i 1939, installasjon av asdic og synkeminekastere.Innebygging av kommandobrua.Konstruksjon av ammunisjonsrom.Innredning av alle lugarer ombord.innkjøpt til den norske stats regning
Det ble lange dager for Olav og resten Etter at Thorshammer kom til Halifax i slutten av juni, mønstret over 100 av mannskapet av nordmennene. Det var hardt arbeide Kokeriet ble så liggenes i Halifax over sommeren og vinteren var sur og kald. der fremdeles da Olav klaget senere i livet at han hadde aldri arbeidet kom dit i så ufyselige forhold. Han sa bestandig at “det var en kæll trekk heilt fra nordpolen rett ned ryggen min”. Han fikk faktisk helseproblemer senere på krigen, som også plaget han resten av livetseptember.
En uvanlig ting var at de nyvervede marinegastene bodde ombord båtene mens de lå De som ville ut på verftet. Slikt møtte Olav hvalfangst igjen reisekameraten sin fra HJ Bull, Kristian Dammen, og andre unge gutter han kjente fra før. Kristian var nå på Kos XXdro til 8 Prince Street, under Løytnant Voltersvik. På dagstid trente marinegastene Halifax hvor de kunne finne seg NORTRASHIPs hvalfangstavdeling hadde leid et sted, slikt som i skoglysninger, langs veikantene og i områdene nær havnenkontor. Lokalbefolkningen ble fort vant til alle skøyerstrekene Der var Fred Heyerdal sjef og spilloppene sto for verving av mannskapet til de norske marinegasteneneste sesong.
I Liverpool Olav var det vanlig heldig at barn så unge en av separatørene på Thorshammer hadde mønstret av, og han fikk stilling som 4 år gamle kom ombord amerikanske og andre besøkende fartøyer2. seperatør/arbeider. Der fikk de litt mat Dette var en jobb han likte og noen godsaker, hvis sjøfolkene synes synd på demtrivdes med.Lønningen for denne sesongen ble satt til:
En slik pjokk var Bill Whalen som hadde åtte søsken. Faren arbeidet i en fiskeforedlinsfabrikk og hadde ikke mye å rutte med. Bill likte å være sammen med nordmennene, og det var ikke lenge før han ble deres spessielle maskott. Flere av de norske var gifte, og hadde selv barn som de nå ikke kunne komme tilbake til. Bill kunne aldri glemme at en av nordmenne ga han en 20 dollars seddel på bursdagen sin, det samme som faren måtte slite en heil uke for på fabrikken![[Fil:042.003.133.jpg|200px|mini|Olav og to fiskekamerater med fangsten av laks.]]Ikke lenge etter at de hadde begynt på verftet hadde de kongelig besøk. Kronprins Olav og kronprinsesse Märta var på offisiellt besøk til de norske styrkene i Nova Scotia. Etter at de hadde vært på Camp Norway i Lunenburg, kom de til Liverpool. Den 12. februar 1941 inspisere kongeparet de marinegastene som oppholdt seg ombord hvalbåtene. På dette tidspunktet var det fire hvalbåter under reparasjon i Liverpool, med omtrent 50 gaster ombord. Etter parade og inspeksjon, møtte kongeparet marinegaster og skipsmaskotten Bill Whalen. Bill var en liten luring, og da han fikk en dollarseddel av kronprinsen, kommenterte hanFast Lønn: “jeg har jo også en tvillingbror!” Han fikk en ekstra dollar til broren sin 190, og alle fikk seg en god latter.00 kroner/ måned
Mange av de norske arbeiderne i Liverpool hadde fagkunnskaper som manglet på verftet. Selv om verkstedet hadde flere diselmotorspesialister, visste ingen lengre noe om dampmaskiner. Da det nå ble nødvendig å reparere de norske hvalbåtene med slike maskiner ble de norske spesialistene helt uunnværlige.[[FilOvertidslønn:042.003.134.jpg|200px|mini|De norske gjestene på Pensjonatet: Ukjent, Ukjent, Ukjent, Olav Hallenstvedt, Bjarne Brynjulfsen, Ukjent, Ukjent.]]“Dampgjengen”, som de ble kalt, arbeidet først med å reparere hvalbåtene 1, og senere på krigen med å reparere og vedlikeholde gamle dampdrevne kaneaiske korvetter.50 kroner/ time
Søndag var hviledag, og nordmennene likte å ligge litt lenge om morgen. De arbeidet seks lange dager i uka, og syntes de fortjente litt fred og ro den syvende dagen. Men ro fikk de ikke, for de var nå i “Ny-Skottland”. Nesten hver eneste søndag masjerte et sekkepipekorps forbi pensjonatet på vei til en kirke litt lengere bort i gaten og vekket opp hele nabolaget. Olav fikk et varig hat for sekkepiper, som bare minket etter at han fikk skotsk svigerdatter, og besøkte Skottland senere i livet.[[FilKrigstillegg:042.003.135.jpg|200px|mini|Ole Sogn (fra Skollenborg rett syd for Kongsberg) og Ukjent.]]De fleste nordmennene i Nova Scotia hadde flust med penger. Hvalfangerene hadde først fått en midlertidig utbetaling av “parten”, og litt senere resten av fangstparten. Prisen på hvalolje var høy på grunn av krigen, så det ble en anserlig sum på hver. De eldre karene (som Olav) satte meste av det i “Banken” (NORTRASHIP), mens de yngre kjøpte seg fine biler. De kunne jo ikke sende penger hjem, og det var lite ellers å kjøpe, så det ble en overflod av biler blandt nordmennene i Liverpool. Kristian Dammen, for eksempel, kjøpte først en Dodge 3, så en 1939 modell Ford V6! 22 kroner/ dag
Olav sa senere at han syntes synn på folkene som bodde der. De var forholdsvis fattige i forhold til de norske hvalfangerene. Det var ikke uvanlig at han så folk i søndagsklærFangstandel: 0, med lapp på buksa.0274 kroner/ fat olje
En søndag ut Det var mange kjente som mønstret på vårparten 1941, dro Olav og tre andre nordmenn på fisketurThorshammer i Halifax. En av dem hadde bil, så de dro først nordover til en liten by som het Bridgewaterdisse var kameraten hans fra Liverpool, ved munningen av LaHave elvaOle Sogn fra Kongsbergkanten. Bridgewater hadde en stor papirmølle Et par andre Andebu-karer ble også med: Einar Gallis fra Kodal og var et viktig jernbaneknutepunktLorents Berg fra Høyjord. De så seg litt rundt om i byen, Olav kjøpte seg et prospektkort, og de dro så videre innenlands langs LaHave elva mot New Germany
Dette var et skogdistrikt med liten bebyggelse. De fant seg et fiskested, og snart hadde de mange fine lakser. Olav mimret senere Allerede i livet om hvor fint de august hadde hatt det på den fisketuren. En blitt bestemt av karene hadde fotografiapparat NORTRASHIP i New York at for neste sesongen skulle Thorshammer ta med så mye provianter at det ikke var nødvendig med seg, et forsyningskip. Til og fangsten med levende griser ble minnettatt ombord for å ha ferskt kjøtt. Det En grisepasser ble nok laks på menyen i pensjonatet dagen etter!Arbeidet med å gjøre om ansatt, og reparere hvalbåtene gikk framover. Den første båten som ble ferdig var den forholdsvis nye HJ Bull. Båten forlot Nova Scotia 5. mars for å tjenestegjøre som patruljefartøy utenfor Islandjobben fikk Peder Odberg fra Hvarnes.
Ut på våren fikk hvalfangerene i Liverpool et par gode nyheterThorshammer dro den 17. september til St. Det første var at ett John, New Brunswick, uten Olav og resten av kokeriene som hadde forsvunnet i Antarktis hadde dukket opp igjenfabrikkmannskapet. Thorshammer hadde sluppet unna tyskerne Der ble kokeriet fjorten dager til reparasjoner og var for å ta ombord provianter.I mellomtiden måtte Olav en tur på vei tilbake til Det norske konsulatet i Halifax. Den andre gode nyheten var at det ville bli gode muligheter for hvalfangerene i Liverpool å komme på hvalfangst igjen neste sesongfå passet sitt forlenge for 2 år.
[[Fil:042Da Thorshammer kom tilbake til Halifax 1.003.136.jpg|400px|mini|Stab og gjester på Fraser’s Pensjonat, september oktober 1941:Ukjent, Ukjent, Bjarne Brynjulfsen, eieren Jessie Fraser, Ukjent, Ukjent, Irene Levy, Myrtle Dolliver, kom Olav Hallenstvedt, Ukjent, Ukjent.]]Arbeidet med den siste hvalbåten ble ferdig i slutten av august. Olav, og 20 andre nordmann, sluttet på verftet tirsdag 2. september 1941, og fikk attest for det gode arbeidet de hadde gjort for Thompson Bros.endelig ombord.
==='''Kapittel 7: Første sesongen utenfor Peru.'''===
På Fraser’s Boarding House ble det tatt bilder av nordmennene og vertskapet til minne om det fine oppholdet de hadde hatt derKapittel 7: Første sesongen utenfor Peru.
Fru Fraser hadde vært ei enestående vertinne som var snill med alle7. Hun var glad i barn, og når barnebarna til broren hennes kom innom på vei hjem fra skolen, fikk de bestandig “cookies”. Jessie hadde tre unge jenter til å hjepe til med husstellet. En av jentene het Irene Levy, mens den andre het Myrtle Dolliver. Myrtle var 21 år gammel da hun arbeidet der, og senere giftet seg og flyttet til Toronto. Hun husket godt arbeidet på pensjonatet1 Thorshammer.
Tidlig Olav var fornøyd for å være tilbake på Thorshammer. Han hadde synes det var en god arbeidsplass da han sist var med kokeriet i 1937/38. Det var med gode grunner at kokeriet hadde fått klengenavnet “Hammern”, da alle andre kokerier ble bedømt i september 1941 sa nordmennene farvell forhold til Liverpool Thorshammer: “På Hammern gjorde vi det slikt og slikt”, “på Hammern fikk vi det og tok toget tilbake til Halifaxdet”, var det vanlig refrenget. [[Fil:042Thorshammer hadde blitt bygd av W. Doxford & Sons Ltd., Pallion, Sunderland for Eagle Oil, og døpt San Nazario den 9. juni 1914. Skipet ble torpodert og skadet 15. oktober 1917 av U-53, men reparert etterpå. Den 23. juli 1928 kjøpte Thor Dahl skipet og bygde det om til hvalkokeri ved Framnæs Mekaniske Verksted.003Skipet ble så omdøpt til Thorshammer.137Videre ombygging ble gjordt i Rotterdam 1931-32.jpg|200px|mini|Dette er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum]]
Dette Her er minnesmerket utenfor Perkin’s House museum, som ”takk de tekniske detaljene for gjestfriheten som ble vist Den norske marines personell som var i Liverpool 1940-41”. (Foto Kim Ingram 2009)Thorshammer:
I Lunenburg er det en liknende støtteTonnasje: 16, men den er til ”MINNE OM KONGELIG NORSKE MARINES PERSONELL OG NORSKE SJØFOLK SOM KOM TIL LUNENBERG OG TRENET I CAMP NORWAY UNDER ANDRE VERDENSKRIG”050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrt
De sjøfolkene som kom til Liverpool og arbeidet på verftet der, har nok blitt glemtDimensjoner Lengde : 535'- Bredde: 66.5' - Max. Dybde 30'10”.
Begge minnesmerkene ble avduket i juni 1994Fremdrift: 1 No. Stempel Dampmaskin, firedobbelt expansion, 4-sylindre med dia.: 28,5"-41"-58"-84", slag: 54", 1006 NHk.
6. Fart: 10 Tilbake i Halifax.0 Knop
Olav, og de andre hvalfangerene fra Liverpool, tok seg inn på et lite gjestgiveri i HalifaxKjeler. 4 x dampkjeler, mens de ventet på å få seg en ny job.oljefyrte
Damptrykk: 220 PSI.
[[FilFabrikkutstyr:04224 trykk-kjeler 1 beinkvern 11 seperatorer.003.138.jpg|400px|mini|Olav utenfor gjestgiveriet i Halifax, sent i 1941.]]
Thorshammer hadde kommet tilbake til Halifax 29. juni etter en begivenhetsrik sesong i Antarktis (Se Vedlegg 5). På veien nordover hadde de seilt sammen med hvalbåtene sine og hadde vært innom Montevideo, Trinidad, Curacao (losset en del av hvaloljen sin der), og så til New Orleans (losset resten av hvaloljen). I New Orleans hadde hvalbåtene blitt levert inn på verksted i Algiers (en bydel av New Orleans), og hvalbåtmannskapene hadde kommet ombord i kokeriet.
Etter det som hadde skjedd i januar syntes NORTRASHIP at det var for risikabelt å fange hval i Syd-Atlanteren 1941-427. Et område hvor hvalfangst kunne skje uten stor fare for å bli tatt av tyskerne, var vest for Syd-Amerika. Et amerikansk firma som før krigen hadde kjøpt mye spermolje av nordmennene, utpekte dette feltet til NORTRASHIP. De bekreftet også at den amerikanske våpenindustrien trang spermolje for smøring av presisjonsinstrumenter. De undertegnet en kontrakt med NORTRASHIP for kjøp av hele produksjonen for sesongen 1941-42 til en pris på $120 per tonn. De britiske myndighetene likte selvfølgelig ikke en slikt bruk av Thorshammer. Bare etter en offisiell erklæring om at spermoljen var krigsviktig, britene seg. De ville jo mye heller at skipet hadde transportet olje 2 Reisen til StorbritanniaStillehavet.
På senvinteren kontaktet NORTRASHIP Den amerikanske marine og inngikk en avtale 3. oktober 1941 forlot Thorshammer Halifax med dem om beskyttelse: dersom fientlige fartøyer ble observert, skulle US Navy sende ut fly og fartøyer fra Balboa, ved Panamakanalen. Etter forslag fra sjefen kurs for hvalkomiteen i NORTRASHIP, konsul Lars Christensen, skulle det også anskaffes et mindre sjøfly. Det skulle stasjoneres ved siden av kokeriet og brukes til å speide etter hval og fientlige skip i fangstområdetStillehavet. Etter litt leting ble et fire-seters Beechcraft F-17D sivilt sportsfly, bygget i 1939, innkjøpt til den norske stats regning
Etter at Thorshammer kom Beechcraft-flyet ble ikke med på veien nedover. Det hadde hjulunderstell, og flotører måtte anskaffes og monteres. Dette arbeidet ble utført på Roosevelt Field på Long Island, men det tok sin tid. Planen var opprinnelig å fly ned til Halifax New Orleans, for å bli tatt ombord i slutten en hvalbåt. På grunn av junialle forsinkelsene, valgte NORTRASHIP istedet at flyet skulle finne sin egen vei til Panama, mønstret over 100 av mannskapet av. Kokeriet ble så liggenes i Halifax over sommeren og var der fremdeles da Olav kom dit bli tatt ombord Thorshammer når kokeriet passerte igjennom kanalen. Selv denne planen gikk i septemberstyr.
Thorshammer’s første stoppested var New York, hvor de ankom 6. oktober. De som ville ut på hvalfangst igjenlosset mere provianter, dro og de fleste av hvalbåtmannskapene gikk i land for å reise med tog ned til båtene sine i New Orleans. Bagasjen til 8 Prince Streettre menn ble også sendt tilbake til Halifax med tog. To av karene hadde blitt akteutseilt, mens en avmønstret hvalbåtkaptein hadde etterlatt kufferten sine ombord, og ikke hatt sjans til å hente den før båten forlot Halifax hvor NORTRASHIPs hvalfangstavdeling hadde leid et kontor. Der var Fred Heyerdal sjef og sto Thorshammer seilte fra New York 8. oktober, med få muligheter for verving av mannskapet til neste sesongå komme seg i land.
Olav var heldig at en av separatørene på Thorshammer hadde mønstret av, og han fikk stilling som 2. seperatør/arbeider. Dette var en jobb han likte og trivdes med. Lønningen for denne sesongen ble satt til:
Fast Lønn: 190,00 kroner/ måned
Overtidslønn: 1,50 kroner/ time
Krigstillegg: 3,22 kroner/ dag
Fangstandel: 0,0274 kroner/ fat olje
Det var mange kjente som mønstret på Thorshammer i Halifax. En av disse var kameraten hans fra Liverpool, Ole Sogn fra Kongsbergkanten. Et par andre Andebu-karer ble også med: Einar Gallis fra Kodal og Lorents Berg fra Høyjord.
Allerede Thorshammer seilte sydover, inn i august hadde det blitt bestemt av NORTRASHIP Karibiske Hav, til øya Aruba. Det var ingen krigsfare i New York at for neste sesongen skulle Thorshammer ta med så mye provianter at området på dette tidspunktet, da det ikke var nødvendig med et forsyningskip. Til og med levende griser ble tatt ombord for å ha ferskt kjøtt. En grisepasser ble ansatt, og den jobben fikk Peder Odberg fra Hvarneslå godt innenfor Den panamerikanske nøytralitetssonen.
Thorshammer dro De kom trygt fram til i Aruba den 1715. september til Stoktober 1941. JohnFør krigen hadde Aruba vært tilknyttet Nederland, men etter krigsutbruddet tok Storbritannia øya, New Brunswicksammen med Curacao, uten Olav og resten som protektorat. Grunnen var at de to øyene var hovedleverandører av fabrikkmannskapetolje til Storbritannia. Der ble kokeriet fjorten dager til reparasjoner Raffeneriene der var verdens største, og for å ta ombord provianter.I mellomtiden måtte Olav en tur på Det norske konsulatet i Halifax for å få passet sitt forlenge for 2 årbritene ville sikre denne krigsviktige ressursen.
Da Thorshammer kom tilbake tok inn nok bunkers i Aruba til Halifax 1hele hvalfangstsesongen, samt ca. 60 tonn flybensin til Beechcraft-flyet. De fylte opp i Cimba, nær oljeraffeneriet i Sint Nicolas bukta. Havnen lå på syd-vestre hjørnet av øya, og hadde blitt fordypet slik at små tankbåter fra Maracaibisjøen i Venezuela kunne losse der. oktober 1941Oljen ble lagret i store tanker, kom Olav endelig ombordenten for videretransport eller for raffinering og så videre-forsendelse til Storbritannia.
==='''Kapittel 7: Første sesongen utenfor PeruOlav så ikke mye av Aruba, da det bare ble et kort opphold der. Dagen etter seilte Thorshammer med kurs for Panama.'''===
Kapittel 7: Første sesongen utenfor PeruDen 19. oktober kom Thorshammer til Cristóbal, havnebyen på Atlanterhavsiden av Panama-kanalen. De ankom samtidig som hvalbåtene som hadde forlatt New Orleans 16. oktober (alle unntatt Pol VII, som hadde blitt litt forsinket). Resten av hvalbåt-mannskapene forlot så kokeriet og gikk ombord båtene sine.
7Tidlig på morgenen 22.1 oktober slepet små, sterke taubåter Thorshammerbort til kanalmunningen. Kokeriet ble lagt med baugen mot sluse-porten, og tykke wirer ble gjordt fast til små lokomotiver på tannhjulbanene, en på hver side foran, en på hver side bak.
Olav For mannskapet ombord Thorshammer var fornøyd for det et imponerende syn å være tilbake på Thorshammerse det store 12. Han hadde synes det var en god arbeidsplass da han sist var med 000 tonn kokeriet i 1937/38gå gjennom sluseanlegget. Det var med gode grunner at kokeriet hadde fått klengenavnet “Hammern”De som kunne, da alle andre kokerier ble bedømt i forhold til Thorshammer: “På Hammern gjorde vi det slikt og slikt”, “på Hammern fikk vi det og det”, var det vanlig refrengetkom opp på dekk for å så på skuespillet.
Thorshammer Konstruksjonen av kanalen hadde blitt bygd begynt i 1881 av Wfranskmennene, men foretaget mislykkes. Doxford & Sons LtdIngeniøren deres, Ferdinand de Lesseps, hadde fått det inn i hodet sitt at kanalen måtte konstueres på havnivået, slikt han hadde gjordt med Suezkanalen.I Panama ville det ha blitt ei 80 meter dyp “grøft”, Pallion82 kilometer lang, Sunderland for Eagle Oiltvers over landet, og døpt San Nazario den 9en umulig oppgave. juni 1914. Skipet ble torpodert Firma gikk konkurs, og skadet 15amerikanerne tok over. oktober 1917 De konstruerte sluser i hver ende av U-53kanalen, men reparert etterpå. Den 23. juli 1928 kjøpte Thor Dahl skipet og bygde det om til hvalkokeri ved Framnæs Mekaniske Verksted. Skipet ble så omdøpt til Thorshammer. Videre ombygging ble gjordt i Rotterdam 1931-32etter at de først hadde utryddet malariamyggen.
Her er de tekniske detaljene Da franskmennene begynte på kanalen var Panama en del av Colombia. Colomierne likte ikke at amerikanerne tok over, og prøvde å hive dem ut. Den amerikanske presidenten, Theodor Roosevelt, ga støtte til en lokal opprørsgruppe, som lykkes i å danne det uavhengige staten Panama i 1903. Som takk for Thorshammer:hjelpa, fikk USA en 10 mile sone på hver side av kanalen, i all evighet!
Tonnasje: 16Etter at Thorshammer hadde gått gjennom slusene i Cristóbal,050 tdw, 12,215 brt, 7,414 nrtDimensjoner Lengde : 535'- Bredde: 66.5' - Max. Dybde 30'10”.Fremdrift: 1 No. Stempel Dampmaskin, firedobbelt expansion, 4-sylindre med diasto Olav og noen andre ved rekka og beundret utsikten etter som de seilte langs kanalen.: 28,5"-41"-58"-84", slag: 54", 1.006 NHk.Fart: 10.0 KnopKjeler. 4 x dampkjeler, oljefyrteDamptrykk: 220 PSIOlav kommenterte at han syntes det var så mange trestumper som fløyt i vannet.Fabrikkutstyr: 24 trykk-kjeler 1 beinkvern 11 seperatorerUten et ord så tok en av de andre en jernbite som lå på dekk og kastet ned i vannet.Plutselig ble det liv i “trestumpene”! Det var alligatorer som lå der i vannskorpa!
I kveldingen kom de fram til den andre enden av kanalen, og samme prosedyren med å gå gjennom slusene ble gjentatt, denne gangen for å få koka ned til havnivået.
7Ved slusene lå havnebyen Balboa, som hadde blitt anlagt av amerikanerne.2 Reisen til StillehavetDer lå administrasjonsbygningene for Panamakanalen, og andre offisielle og militære institusjoner.
Den 3Her ble det mange ting å gjøre for Kaptein Torp og hans offiserer. oktober 1941 forlot Thorshammer Halifax med kurs for Stillehavetbunkret opp, og det gjorde også hvalbåtene etter hvert som de kom fram. Denne sesongen benyttes fem av Thorshammers egne hvalbåter: Ottern, Thorfin, Thorfjell, Thorgaut og Thoris), i tillegg til tre av båtene som hadde sluppet unna Tyskerne i januar: Pol VII, Globe IX og Globe VIII.
Beechcraft-flyet ble ikke med på veien nedover. Det hadde hjulunderstell, og flotører Kaptein Torp måtte anskaffes og monteres. Dette arbeidet ble utført på Roosevelt Field på Long Island, men det tok sin tid. Planen var opprinnelig å fly ned også melde seg til New Orleans, for å bli tatt ombord i en hvalbåt. På grunn av alle forsinkelsene, valgte NORTRASHIP istedet at flyet skulle finne sin egen vei til PanamaUS Marines Distriktkommandant, hvor han inngikk avtalter om radiotjenester og der bli tatt ombord Thorshammer når kokeriet passerte igjennom kanalen. Selv denne planen gikk i styrgenerelle ordninger med de amerikanske militærmyndighetene.
Thorshammer’s første stoppested var New YorkFlyet som skulle ha vært der for å bli lastet ombord, hvor de ankom 6hadde ikke kommet. oktober. De losset mere provianter, og de fleste Kaptein Torp fikk et brev fra NORTRASHIP med forespørsel om å etterlate en av hvalbåtmannskapene gikk hvalbåtene i land Balboa for å reise med tog ned til båtene sine i New Orleans. Bagasjen til tre menn ble også sendt tilbake til Halifax med togvente på flyet. To av karene hadde blitt akteutseilt, mens Dette avslo han da det ville berøve ekspedisjonen en avmønstret hvalbåtkaptein hadde etterlatt kufferten sine ombordhvalbåt, og ikke hatt sjans til å hente den før båten forlot Halifaxvære upraktisk. Thorshammer seilte fra New York 8. oktober, med få muligheter Det var alt for mannskapet lite dekkplass på en hvalbåt til å komme seg i landfrakte en flymaskin.
Thorshammer forlot Balboa isammen med hvalbåtene sine, 24. oktober 1941. Fangsten begynte 27. oktober utenfor Peru, mellom 6 og 15 grader syd, og 10 til 60 nautiske mil fra land. Spermhvalen ble prioritert, og blåhval helt ned til 65 fot ble tillatt. Knøl ble også fanget.
Det var meningen at leveren til spermhvalene skulle saltes i tønner og bevares. Dette mislykkes. Leveren begynte straks å gjære da det var for varmt i tropelufta. Da kokeriet ikke hadde kjølerum, ble dette foretagende fort gitt opp.
Thorshammer seilte sydoverDen generelle instuksen til Kaptein Torp var: “Da ekspedisjonen foregår under meget vanskelige forehold og usikre tider for landet vårt, inn i det Karibiske Havvil vi be Dem og hele besetningen om å være behjelpelig med å overvinne vansker, og at alle som een må gjøre sitt til øya Aruba. Det var ingen krigsfare i området for å sikre et så gott resultat som det på dette tidspunktet, da det lå godt innenfor Den panamerikanske nøytralitetssonennoen måte er mulig å oppnå”.
De kom trygt fram til i Aruba den 15I mellomtiden gikk “fly-sagaen” sin gang. Arbeidet med flotørene ble endelig ferdig 31. oktober 1941. Før krigen hadde Aruba vært tilknyttet Nederland, men etter krigsutbruddet tok Storbritannia øya, sammen med Curacao, som protektorat. Grunnen var at de to øyene var hovedleverandører av olje og flyet ble så transportert halvannen mil nordover langs landeveien til StorbritanniaPort Washington for sjøsetting. Raffeneriene der var verdens største(Olav ble senere godt kjent i Port Washington, og britene ville sikre denne krigsviktige ressursen.se Kapittel 13)
Thorshammer tok inn nok bunkers i Aruba til hele hvalfangstsesongenMannskapet var fra Marinens Flygevåpen og var: løytnant Fritz Werner Svenson (flyger), løytnant Nils Romnæs (telegrafist og navigatør), samt caog sersjant Johannes Storlid (mekaniker). 60 tonn flybensin til Beechcraft-flyet. De fylte opp i CimbaFlyet ble døpt Ingrid, nær oljeraffeneriet i Sint Nicolas bukta. Havnen lå på syd-vestre hjørnet av øyaetter konsul Christensens hustru, og hadde blitt fordypet slik at små tankbåter fra Maracaibisjøen i Venezuela kunne losse derforlot endelig Port Washington 8. november. Oljen ble lagret i store tankerHva NORTRASHIP håpet å oppnå med en så sent avgang er et mysterium, enten for videretransport eller for raffinering og så videre-forsendelse til Storbritanniahvalfangstsesongen var jo nå i full gang.
Olav så ikke Etter mye av Arubaforsinkelser og strabaser, ankom Ingrid omsiders Balboa 20. november. Der var det jo ingen hvalbåt som ventet på dem, og en heller dårlig sjøflyhavn. Dagen etter ble det besluttet å fly til Cristóbal, da hvor det bare var bedre oppholdsmuligheter for både mannskap og fly. Der ble de sittende å vente på ordre.På feltet var det varme arbeidsforhold, og noen uvanlige farer og problemer. Det var en masse hai der, og etter at hvalen hadde blitt skutt, så begynte haien å forsyne seg av hvalskrotten. Konsul Christensen hadde imidlertid forutsett dette problemet, og hver hvalbåt hadde med seg et kort opphold dergevær. Dagen etter seilte Thorshammer Disse ble ladet med kurs blyspiss-skudd og brukt mot haien. Resten av haiene fór så på kameraten sin, og spiste han istedet for Panama.hvalen!
Den 19[[Fil:042. oktober kom Thorshammer til Cristóbal, havnebyen på Atlanterhavsiden av Panama-kanalen003. De ankom samtidig som hvalbåtene som hadde forlatt New Orleans 16139. oktober (alle unntatt Pol VII, som hadde blitt litt forsinket). Resten av hvalbåt-mannskapene forlot så kokeriet og gikk ombord båtene sinejpg|400px|mini|venstre|Kaptain Einar Torp på dekk.]]
Tidlig på morgenen 22[[Fil:042. oktober slepet små, sterke taubåter 003.140.jpg|400px|mini|Olav’s arbeidskamerater ombord Thorshammer bort til kanalmunningen. Kokeriet ble lagt med baugen mot sluse-porten, og tykke wirer ble gjordt fast til små lokomotiver på tannhjulbanene, en på hver side foran, en på hver side bak.]]
For mannskapet ombord Den 7. desember 1941 bombet Japan Pearl Harbor, og USA var nå med i krigen. Thorshammer var det et imponerende syn å se det store 12godt stykke unna der de hadde angrepet, men NORTRASHIP fikk likevel panikk. Den 10. desember fikk Kaptein Torp følgende telegram: “EKSPEDISJONEN DERES BEORDRES AV NORTRASHIP STRAKS TIL NÆRMESTE SØRAMERIKANSKE HAVN FOR ORDRE.000 tonn kokeriet gå gjennom sluseanleggetVED ADKOMST SKAL DU TELEGRAFERE LEGASJONEN. De som kunne, kom opp på dekk for å så på skuespilletUNDERTEGNET BULL.”
Konstruksjonen av kanalen Etter panikken hadde blitt begynt i 1881 av franskmennenelagt seg, fortsatte imidlertid hvalfangsten, men foretaget mislykkesdet ble ikke arbeidet på planet fra mørkets frambrudd til grålysningen dagen etter. Skiftordningen ble forandret slik at første skift ble fra ca. Ingeniøren deres05.00 til 12.00, Ferdinand de Lesseps, hadde fått og andre skiftet fra 12.00 til 19.00. Grunnen til dette var at om natten syntes det inn i hodet sitt at kanalen måtte konstueres sterke lyset benyttet på havnivået, slikt han hadde gjordt med Suezkanalenplanet natterstid over 20 nautiske mil. I Panama Det ville det således ha blitt ei 80 meter dyp “grøft”vært lett for et japanske skip å finne dem i mørket. Flyet ble nå savnet, 82 kilometer lang, tvers over landet, en umulig oppgave. Firma gikk konkursda dette kunne ha speidet rundt før mørkets frambrudd, og amerikanerne tok over. De konstruerte sluser i hver ende av kanalen, etter at de først hadde utryddet malariamyggenkokeriet kunne ha arbeidet med hvalen om natten.
Da franskmennene begynte på kanalen var Panama en del av ColombiaDen 20. desember fikk hvalbåten Ottern viberasjonsproblemer. Colomierne likte ikke at amerikanerne tok over, Båten måtte avbryte fangsten og prøvde å hive dem ut. Den amerikanske presidenten, Theodor Roosevelt, ga støtte gå til en lokal opprørsgruppenærmeste havn, som lykkes Callao i å danne Peru (nær Lima). Der ble det uavhengige staten Panama i 1903funnet at propellen hadde løsnet. Som takk for hjelpa, fikk USA en 10 mile sone på hver side av kanalenEtter reparasjon, var Ottern tilbake i all evighet!fangst igjen 26. desember.
Etter Den 23. desember meldte Globe 8 at 2. maskinisten, Magnus Trulsen fra Tjølling, hadde blitt syk og var nesten bevisstløs. Doktoren kom over fra kokeriet og han beordret at pasienten bli tatt ombord Thorshammer hadde gått gjennom slusene i Cristóbal. Han ble værre, sto Olav og noen andre ved rekka og beundret utsikten etter som de seilte langs kanalendøde den 27. desember av hjerneblødning, 65 år gammel. Olav kommenterte at han syntes det var så mange trestumper som fløyt Bisettelsen i vannet. Uten et ord så sjøen tok en av de andre en jernbite som lå sted dagen etter, på dekk og kastet ned 8 grader 28 minutter syd, 79 grader 38 minutter vest.......... Hvil i vannetFred. Plutselig ble det liv i “trestumpene”! Det var alligatorer som lå der i vannskorpa!
I kveldingen kom januar begynte situasjonen i Stillehavet å forværre seg. Japsene hadde stor framgang i Malaysia, Phillipinene og Indonesia. NORTRASHIP, etter konferanse med de fram amerikanske flåtemyndighetene, beordret at fangsten skulle avbrytes og vende tilbake til den andre enden av kanalenUSA. Kokeriet skulle seile til New York, og samme prosedyren med å gå gjennom slusene ble gjentatt, denne gangen for å få koka ned hvalbåtene tilbake til havnivåetNew Orleans.
Ved slusene lå havnebyen BalboaDa fangsten stoppet 11. januar 1942 var resultatet denne sesongen 1.914 hval, som hadde gitt 41.359 tønner hvalolje. En gjennomsnitt på bare 21,6 tønner per hval indikerte at mye små. ung hval hadde blitt anlagt fanget, men dette var krigstider. På grunn av amerikanerneden tidlige avslutningen, tapte NORTRASHIP store penger denne sesongen. Der lå administrasjonsbygningene for Panamakanalen, og andre offisielle og militære institusjonerNORTRASHIP hadde imidlertid allerede planer om en ny sesong senere på året.
Her ble det mange ting å gjøre for Kaptein Torp og hans offiserer. Thorshammer bunkret opp, og det gjorde også hvalbåtene etter hvert som de kom fram. Denne sesongen benyttes fem av Thorshammers egne hvalbåter: Ottern, Thorfin, Thorfjell, Thorgaut og Thoris), i tillegg til tre av båtene som hadde sluppet unna Tyskerne i januar: Pol VII, Globe IX og Globe VIII.
Kaptein Torp måtte også melde seg 7.4 Reise til US Marines Distriktkommandant, hvor han inngikk avtalter om radiotjenester og generelle ordninger med de amerikanske militærmyndigheteneUSA.
Flyet som skulle ha vært der for å bli lastet ombordThorshammer ankom Balboa sent på kvelden 16. januar 1942. Før kokeriet og hvalbåtene gikk inn i Panamakanalen dagen etter, hadde ikke kommet. fikk Kaptein Torp fikk et brev følgende telegram fra NORTRASHIP med forespørsel om å etterlate en av hvalbåtene i Balboa for å vente på flyetNew York: “TORP. Dette avslo han da det ville berøve ekspedisjonen en hvalbåt, og være upraktiskISTEDET FOR NEW YORK SEIL SAMMEN STEDET SOM HVALBÅTENE ANVIST VÅRT BREV AV 13 JANUAR. Det var alt for lite dekkplass på en hvalbåt til å frakte en flymaskinANDRE ORDRER UFORANDRET.”
Thorshammer forlot Balboa isammen med hvalbåtene sineEtter at de hadde kommet igjennom Panamakanalen, 24. oktober 1941. Fangsten begynte 27. oktober utenfor Peru, mellom 6 lå de to dager i Cristobal og 15 grader syd, bunkret og 10 til 60 nautiske mil fra landtok ombord forsyninger. Spermhvalen ble prioritert, og blåhval helt ned til 65 fot ble tillattOmbord kom også de tre norske flymannskapene. Knøl Flyet ble også fangetliggene igjen i US Coast Guard flybåthavnen i Coco-Solo.
Det var meningen at leveren til spermhvalene skulle saltes i tønner og bevaresAlle dro derfra 19. Dette mislykkesjanuar 1942. Leveren begynte straks å gjære da det var for varmt i tropeluftaEtter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. Da kokeriet desember 1941, ga Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke hadde kjølerumlenger noe beskyttelse. Ingen visste når og hvor U-båtene ville slå til, ble dette foretagende fort gitt oppmen heligvis kom de fram til USA uten at noe skjedde.
Den generelle instuksen til Kaptein Torp var==='''Kapittel 8: “Da ekspedisjonen foregår under meget vanskelige forehold og usikre tider for landet vårtLousiana, vil vi be Dem og hele besetningen om å være behjelpelig med å overvinne vansker, og at alle som een må gjøre sitt til for å sikre et så gott resultat som det på noen måte er mulig å oppnå”USA.'''===
I mellomtiden gikk “fly8.1 Opp Mississippi-sagaen” sin gang. Arbeidet med flotørene ble endelig ferdig 31. oktober, og flyet ble så transportert halvannen mil nordover langs landeveien til Port Washington for sjøsettingelva. (Olav ble senere godt kjent i Port Washington, se Kapittel 13)
Mannskapet var fra Marinens Flygevåpen og var: løytnant Fritz Werner Svenson (flyger), løytnant Nils Romnæs (telegrafist og navigatør). Flyet ble døpt Ingrid, etter konsul Christensens hustru, Thorshammer og forlot endelig Port Washington 8hvalbåtene kom til Mississippidelta 25. novemberjanuar 1942. Hva NORTRASHIP håpet å oppnå med en så sent avgang er et mysterium, for hvalfangstsesongen Nå var jo nå de i full gang.Amerika!
Etter mye forsinkelser Det første de så av Mississippi var et fyrtårn og strabaser, ankom Ingrid omsiders Balboa 20. november. Der var det jo ingen hvalbåt en losbåt som ventet på kom for å møte dem, og en heller dårlig sjøflyhavn. Dagen etter ble det besluttet å fly Etter at losbåten hadde lagt seg til Cristóbalved siden av Thorshammer, hvor det var bedre oppholdsmuligheter klatret losen opp leideren for å ta over ansvaret for både mannskap og flyskipet. Losen het T. Der ble de sittende å vente på ordreW.På feltet var det varme arbeidsforholdCraig, og noen uvanlige farer og problemervar en “Bar Pilot Association” los. Det Han var en masse hai der, og etter at hvalen hadde blitt skutt, så begynte haien ansvarlig for å forsyne seg lose det store skipet fra munningen av hvalskrottenelva til Pilottown, 35 kilometer opp i deltaet. Konsul Christensen hadde imidlertid forutsett dette problemet, og hver hvalbåt hadde med seg et geværGebyret for Thorshammer var $112. Disse ble ladet med blyspiss-skudd og brukt mot haien. Resten av haiene fór så på kameraten sin, og spiste han istedet for hvalen!
[[Fil:042Thorshammer seilte nå opp den brede Mississippi-elva.003Lavt-liggende sumpland lå på begge sider, uten noe som helst bebyggelse.139Elva er den nest lengste i USA, og over 3.jpg|400px|mini|venstre|Kaptain Einar Torp på dekk700 kilometer lang fra kilden i Itasca-vannet, Minnesota, til den munner ut i Mexico-golfen.]]Mange ombord (inkludert Olav) hadde jo seilt forbi Amazonfloden, som var mye større, men dette var heller ikke noe småelv!
[[FilDet første bebyggelsen de kom til var los-stasjonen i Pilottown (los-byen). Bygningene satt på pæler i sumpen på østbredden av Mississippi, og var midlertidig hjem til losene (De arbeidet 2 ukers skift der). Stedet lå et par kilometer opp fra “Head of Passes” som var ansett som den virkelige munningen av elva. Nedenfor, delte elva seg i flere grener som skapte et typisk elvedelta. Ved Pilottown fikk mannskapet på Thorshammer se hvordan et los-skifte foregikk:042En liten losbåt kom ut fra Pilittown, og mens Thorshammer gikk med full fart, la båten seg inntil kokeriet og en ny los klatret opp leideren. Han tok over styringa av skipet og Mr. Craig klatret så ned til losbåten og ble tatt i land.003Den nye losen tilhørte en annen losorganisasjon, “Crescent River Port Pilot Association”, og skulle lose dem fra Pilottown til utkanten av New Orleans.140Kaptein Torp måtte betale $61.jpg|400px|mini|Olav’s arbeidskamerater ombord Thorshammer- for denne strekningen.]]
Den 7. desember 1941 bombet Japan Pearl HarborEtter hvert som de seilte oppover Mississippi, så de flere og USA var nå med i krigenflere småsteder langs elvebredden. Thorshammer Så plutselig var et godt stykke unna de der de hadde angrepet, men NORTRASHIP fikk likevel panikk. Den 10. desember fikk Kaptein Torp følgende telegram: “EKSPEDISJONEN DERES BEORDRES AV NORTRASHIP STRAKS TIL NÆRMESTE SØRAMERIKANSKE HAVN FOR ORDRE. VED ADKOMST SKAL DU TELEGRAFERE LEGASJONENThorshammer ankom New Orleans 26. UNDERTEGNET BULLjanuar 1942.”
Etter panikken hadde lagt seg, fortsatte imidlertid hvalfangsten, men det ble ikke arbeidet på planet fra mørkets frambrudd til grålysningen dagen etter. Skiftordningen ble forandret slik at første skift ble fra ca. 05.00 til 12.00, og andre skiftet fra 12.00 til 19.00. Grunnen til dette var at om natten syntes det sterke lyset benyttet på planet natterstid over 20 nautiske mil. Det ville således ha vært lett for et japanske skip å finne dem i mørket. Flyet ble nå savnet, da dette kunne ha speidet rundt før mørkets frambrudd, og kokeriet kunne ha arbeidet med hvalen om natten.
Den 208. desember fikk hvalbåten Ottern viberasjonsproblemer. Båten måtte avbryte fangsten og gå til nærmeste havn, Callao i Peru (nær Lima). Der ble det funnet at propellen hadde løsnet. Etter reparasjon, var Ottern tilbake i fangst igjen 26. desember2 New Orleans.
Den 23. desember meldte Globe 8 at 2. maskinistenThorshammer skiftet los igjen! Denne gangen kom en “New Orleans-Baton Rouge“ los ombord, Magnus Trulsen fra Tjøllingog tok skipet et lite stykke opp i elva, hadde blitt syk og var nesten bevisstløsnord for “Huey P Long broen. Doktoren kom over fra kokeriet Der losset de hvaloljen og han beordret at pasienten bli tatt ombord Thorshammer. Han ble værre, og døde den 27liggende til 30. desember av hjerneblødning, 65 år gammeljanuar. Bisettelsen Den samme losen tok dem deretter litt ned elva til verkstedet i sjøen tok sted dagen etterAlgiers, på 8 grader 28 minutter sydNew Orleans, 79 grader 38 minutter vestfor reparasjon og vedlikehold.Los-regninga for alt dette ble høy: $3.000 for hver bevegelse pluss $500 for losens opphold ombord........ Hvil Hvalbåtene ble også satt inn på verft i FredAlgiers.
I januar begynte situasjonen i Stillehavet å forværre segOlav ble avmønstret 9. Japsene hadde stor framgang i Malaysiafebruar 1942, Phillipinene og Indonesiapapirene viser at han ble betalt $405. NORTRASHIP47 (1,800 Norske Kroner) for sesongen, etter konferanse med de amerikanske flåtemyndighetene, beordret at fangsten skulle avbrytes og vende tilbake til USAavdrag. Kokeriet skulle seile Han betalte fremdeles trekk til New YorkMagnhild på Lerskall, og hvalbåtene tilbake til New Orleans.selv om det var umulig å vite om hun fikk noen av disse pengene!
Da fangsten stoppet 11Olav, og flesteparten av mannskapet, fikk nå jobb ombord med å forberede skibet til neste hvalfangstsesong. januar 1942 En forbedring var resultatet denne sesongen 1å gi kokeriet bevæpning.914 hval, som hadde gitt 41To 0.359 tønner hvalolje. En gjennomsnitt på bare 213” maskingevær ble montert,6 tønner per hval indikerte at mye småog skyttere utdannet til å bemanne disse. ung hval hadde blitt fangetDet var mange diskusjoner i Washington mellom NORTRASHIP og de amerikanske forsvarsmyndighetene om hvem som skulle betale for dette, men dette var krigstider. På grunn av den tidlige avslutningentil slutt måtte amerikanerene gi seg, tapte NORTRASHIP store penger denne sesongen. NORTRASHIP hadde imidlertid allerede planer om en ny sesong senere på åretog ta regninga.
Olav og mannskapet hadde gode anledninger til å se seg om i byen. De besøkte den “franske” bydelen og likte seg spesielt i Bourbon Street og Royal Street, hvor det var mange barer og andre “underholdningssteder”.
Mens skipsmannskapet arbeidet på kokeriet, reparerte skipsverftene hvalbåtene. De rettet på plater, fjernet rust og drev med maskinvedlikehold. Da Pol 7ble tauet til verftet, 25.4 Reise til USAfebruar, ble det ett forferdelig tordenvær og lynet slo ned i båten.Det ble da nødvendig å skifte to ekstra stålplater og reparere to spant på grunn av lynnedslaget!
Før Thorshammer ankom Balboa kom til New Orleans, hadde NORTRASHIP sent på kvelden 16Ingeniør Fred Heyerdal nedover. januar 1942Han ordnet nå med all administrasjonen og forberedelser til den neste eksedisjonen. Før kokeriet og hvalbåtene gikk inn Han leide et kontor hos “Texas Transport & Terminal Company” i Panamakanalen dagen etterNew Orleans, fikk Kaptein Torp følgende telegram fra NORTRASHIP i New York: “TORP. ISTEDET FOR NEW YORK SEIL SAMMEN STEDET SOM HVALBÅTENE ANVIST VÅRT BREV AV 13 JANUAR. ANDRE ORDRER UFORANDRETog det ble en travel tid for han.”
Etter at de Flyet som hadde kommet igjennom Panamakanalenblitt fløyet ned til Balboa, lå de to dager fremdeles på US marinebasen i Cristobal i Kanalsonen. Etter at kokeriet kom fram til New Orleans avla både Løytnant Swenson, flyveren, og bunkret Kaptein Torp, fra Thorshammer, hver sin raport. Raportene sente de til Den kongelige norske legasjonen i Washington. Begge raportene konkluderte at denne typen fly var helt uegnet for opgaven. Dønninger og tok ombord forsyningerhøy sjø gjorde det umulig å stasjonere et sjøfly i disse farvannene. Det eneste alternativet var å bruke et tomotors fly med større aksjonsradius fra landsbaser langs vestkysten av Syd-Amerika. Ombord kom også De amerikanske militær-myndighetene ble spurt om de hadde et fly som de kunne sette til disposisjon, men de tre hadde det travelt andre steder. De var imidlertid interesserte i å kjøpe det norske flymannskapeneBeechcraft flyet i Panama. Flyet ble liggene igjen derfor solgt til US Navy i US Coast Guard flybåthavnen juni 1942. Det norske flymannskapet fant sin veg tilbake til Marinens Flygervåpens base i Coco-SoloToronto, Canada.
Alle I New Orleans dro derfra 19. januar 1942. Etter at Tyskland hadde ærklært USA krig den 11. desember 1941, ga mange av mannskapet en tur på Den panamerikanske nøytralitetssonen ikke lenger noe beskyttelsenorske sjømannskirken i 1772 Prytania Street. Ingen visste når Der fikk de selvfølgelig kaffe og hvor U-båtene ville slå tilvafler, men heligvis kom de fram til USA uten at noe skjeddeog møtte andre norske sjøfolk.
I tillegg til å være kirke, fungerte sjømannskirken også som bank. Da krigen brøt ut i april 1940 tok Den norske eksilregjeringens Kirke og undervisningsdepartementet over administrasjonen av de norske sjømannskirkene. For å hjelpe sjøfolk ble mange andre tjenester lagt til, og en av dem var å se etter deres penger. Olav benyttet seg av dette da han den 27. mars 1942 sente en konvelutt med penger fra New Orleans til sjømannskirken i New York.
==='''Kapittel 8: LousianaFor å komme seg fra Thorshammer inn til senteret av New Orleans, USAtok nordmennene rutebilen. En kveld Olav og flere andre nordmenn skulle hjem fra byen, gikk de på bussen som vanlig. Olav var sistemann ombord, og rutebilen var nesten full. Det eneste ledige sete var ved siden av ei stor negerkjærring, og der satte Olav seg. Hun smilte til Olav, og syntes nok at det var stor stas å sitte ved siden av en pen nordmann. Rutebilsøføren var imidlertid ikke så fornøyd at Olav satt der, og ville at han skulle flytte. Olav skjønte ikke hva han ville, og satt der han var. Da ville sjåføren kaste Olav av rutebilen, men det ville jo ikke Olav. Sjåføren fløy ut av bussen, og gikk bort til en trafikkpolitmann som var parkert i nærheten. Da politet kom inn i rutebilen, skjønte nordmenne at dette var alvor. En av karene som kunne litt engelsk kom fram og forklarte til politimannen at de var nordmenn på vei tilbake til skipet sitt og som ikke skjønte hva sjåføren ville. Da han hørte dette, beordret han busssjåføren å slutte med tullet sitt, og kjøre videre. Han sa til nordmenne at han ville følge etter bussen og forsikre seg om at de kom trygt tilbake til båten sin.'''===
8Først senere fikk Olav greie på at i Lousiana hadde ikke hvite folk lov til å sitte ved siden av negre.1 Opp MississippiTankene deres gikk tilbake til hva de hadde opplevd i Syd-elvaAfrika.
Mens Thorshammer lå i New Orleans, forhandlet NORTRASHIP i New York med en avdeling av den amerikanerene regjering (Commodity Credit Corporation) om neste års fangstkontrakt. Etter at USA hadde kommet med i krigen, hadde hvaloljen blitt enda viktigere for amerikanerne. Under forhandlinger i mars og hvalbåtene kom tidlig april 1942, gikk de med på å leie den neste ekspedisjon til Mississippidelta 25. januar 1942. Peru på følgende betingelser: De amerikanske styresmaktene ville ta all risiko og dekke alle utgifter Betale en månedlig godtgjørelse for leie av skipet, Nå Dette var de i Amerika!en avtale som ville garanterte NORTRASHIP en lønnsom bedriftsesong.
Det første de så av Mississippi Etter at forhanlingene i New York var et fyrtårn og en losbåt som kom avsluttet, kunne mannskapet for å møte demThorshammer rekruteres. Etter at losbåten hadde lagt seg til ved siden De fleste av Thorshammer, klatret losen opp leideren mannskapet i New Orleans undertegnet kontrakten for å ta over ansvaret for skipet. Losen het Ten ny sesong utenfor Peru .WOlav skrev under sin kontrakt 16. Craigapril 1942, og var da en “Bar Pilot Association” los. Han var ansvarlig for å lose det store skipet fra munningen av elva til Pilottownseperatørene ville være messegutt denne sesongen, 35 kilometer opp i deltaet. Gebyret for Thorshammer var $112fikk Olav job som 1.-seperatør.
Thorshammer seilte nå opp den brede Mississippi-elva. Lavt-liggende sumpland lå på begge sider, uten noe som helst bebyggelse. Elva er Lønningen for Olav den nest lengste i USA, og over 3.700 kilometer lang fra kilden i Itasca-vannet, Minnesota, neste sesongen ble satt til den munner ut i Mexico-golfen. Mange ombord (inkludert Olav) hadde jo seilt forbi Amazonfloden, som var mye større, men dette var heller ikke noe småelv!:
Det første bebyggelsen de kom til var los-stasjonen i Pilottown (los-byen). Bygningene satt på pæler i sumpen på østbredden av Mississippi, og var midlertidig hjem til losene (De arbeidet 2 ukers skift der). Stedet lå et par kilometer opp fra “Head of Passes” som var ansett som den virkelige munningen av elva. Nedenfor, delte elva seg i flere grener som skapte et typisk elvedelta. Ved Pilottown fikk mannskapet på Thorshammer se hvordan et los-skifte foregikkFast Lønn: En liten losbåt kom ut fra Pilittown, og mens Thorshammer gikk med full fart, la båten seg inntil kokeriet og en ny los klatret opp leideren. Han tok over styringa av skipet og Mr. Craig klatret så ned til losbåten og ble tatt i land. Den nye losen tilhørte en annen losorganisasjon, “Crescent River Port Pilot Association” 280, og skulle lose dem fra Pilottown til utkanten av New Orleans. Kaptein Torp måtte betale $61.- for denne strekningen.00 kroner/ måned
Etter hvert som de seilte oppover Mississippi Overtidlønn : 1, så de flere og flere småsteder langs elvebredden. Så plutselig var de der. Thorshammer ankom New Orleans 26. januar 1942. 50 kroner/ time
Krigstillegg: 8,33 kroner/ dag
8.2 New Orleans. Fangstandel: 0,0432 kroner/ fat olje
Thorshammer skiftet los igjen! Denne gangen kom Dette var en “New Orleans-Baton Rouge“ los ombord, og tok skipet et lite stykke opp stor forbedring i elva, nord for “Huey P Long broen. Der losset de hvaloljen og ble liggende forhold til 30forrige sesongen. januar. Den samme losen tok dem deretter litt ned elva til verkstedet i Algiers, New Orleans, for reparasjon Grunnen var prisøkningen på hvalolje og vedlikehold. Los-regninga for alt dette ble høy: $3.000 for hver bevegelse pluss $500 for losens opphold ombord. Hvalbåtene ble også satt inn på verft i Algiersfordi amerikanske penger garanterte en lønnsom tur.
Olav ble avmønstret 9. februar 1942, og papirene viser En liten overraskelse var at han Kaptein Torp ble betalt $405avløst av Kaptein Hjalmar Braavold.47 Hjalmar var opprinnelig fra Bråvold i Andebu (Gnr. 48, Bnr 1),800 Norske Kroner) og Olav hadde seilt for han i 1937-38 sesongen, etter avdrag. Han betalte fremdeles trekk Hjalmar hadde vært kaptein ombord Thorshammer helt siden skipet ble kjøpt av Thor Dahl i 1928 og fram til Magnhild på Lerskall, selv om det var umulig å vite om hun fikk noen av disse pengene! da Einar Torp hadde tatt over i oktober 1940.
Olav, og flesteparten av mannskapet, fikk nå jobb ombord med Et spesiellt vanskelig problem var å forberede skibet finne bunkers for neste reise til neste hvalfangstsesongPeru. En forbedring var å gi kokeriet bevæpning. To 0.3” maskingevær ble montertAmerika hadde jo nettopp kommet med i krigen, og skyttere utdannet til å bemanne disse. Det det var mange diskusjoner i Washington mellom NORTRASHIP og et enormt behov for brenselsolje fra de amerikanske forsvarsmyndighetene om hvem som skulle betale for dette, men militære. Krigsutbruddet hadde også forværret oljetilførselen til slutt måtte amerikanerene gi segUSA (se neste Kapittel), og ta regningaden amerikanske regjering hadde påbudt oljeselskapene i Golfen å slå sammen hva de hadde av brensel.
Olav og mannskapet hadde gode anledninger til å se seg om Hvalfangstekspedisjonen trengte totalt 9.800 tonn brenselsolje (Type C), men NORTRASHIP kunne bare få tak i 800 tonn for hvalbåtene i byenNew Orleans. De besøkte den “franske” bydelen og likte seg spesielt Etter mye strev fant de ut at Standard Oil Company i Bourbon Street og Royal StreetBaton Rouge, lenger opp i Mississippi-elva, kunne gi dem 4.000 tonn bunkers, hvor det var mange barer og andre “underholdningssteder”så dit måtte kokeriet dra.
Mens skipsmannskapet arbeidet på kokeriet, reparerte skipsverftene hvalbåtene8. De rettet på plater, fjernet rust 3 Fram og drev med maskinvedlikehold. Da Pol 7 ble tauet tilbake til verftet, 25. februar, ble det ett forferdelig tordenvær og lynet slo ned i båtenBaton Rouge. Det ble da nødvendig å skifte to ekstra stålplater og reparere to spant på grunn av lynnedslaget!
Før Den 18. april begynte Thorshammer kom til New turen oppover Mississipppi-elva under kontroll av en “New Orleans, hadde NORTRASHIP sent Ingeniør Fred Heyerdal nedover-Baton Rouge” los. Han ordnet nå med all administrasjonen og forberedelser til På den neste eksedisjonen. Han leide et kontor hos “Texas Transport & Terminal Company” i New Orleansbrede elva så de mange fartøyer: lange lektere, store skip og det ble en travel tid for hanselvfølgelig noen typiske, gamle hjuldampere.
Flyet som Den dypeste renna hadde blitt fløyet ned til Balboa, lå fremdeles på US marinebasen i Cristobal i Kanalsonen. Etter at kokeriet kom fram til New Orleans avla både Løytnant Swenson, flyveren, merket med store røde og Kaptein Torpgrønne bøyer, fra Thorshammer, hver sin raportnoe som det amerikanske ingeniørvåpenet hadde lagt ut. Raportene sente de til Den kongelige norske legasjonen i Washington. Begge raportene konkluderte at denne typen fly De var helt uegnet ansvarlig for opgaven. Dønninger all navigering i Mississippi, og høy sjø gjorde det umulig å stasjonere et sjøfly i disse farvannene. Det eneste alternativet var å bruke et tomotors fly med større aksjonsradius fra landsbaser langs vestkysten av Syd-Amerika. De amerikanske militær-myndighetene ble spurt om de hadde et fly også bygd store diker som de kunne sette til disposisjon, men de hadde det travelt andre steder. De var imidlertid interesserte stakk ut i elva for å kjøpe det norske Beechcraft flyet i Panama. Flyet ble derfor solgt til US Navy i juni 1942. Det norske flymannskapet fant sin veg tilbake til Marinens Flygervåpens base i Toronto, Canadastyre på elvestrømmen.
I De kom fram til Baton Rouge dagen etter, og Thorshammer hadde da seilt 380 kilometer opp elva fra New Orleans dro mange av mannskapet en tur på Den norske sjømannskirken i 1772 Prytania Street. Der fikk de selvfølgelig kaffe og vafler, og møtte andre norske sjøfolkDette var det lengste store sjøfartøyer kunne komme opp Mississippi.
I tillegg Det var ikke hele mannskapet som ble med Thorshammer opp til å være kirke, fungerte sjømannskirken også som bankBaton Rouge. Da krigen brøt ut Ti mann hadde blitt akteutseilt i april 1940 tok Den norske eksilregjeringens Kirke New Orleans, og undervisningsdepartementet over administrasjonen av de norske sjømannskirkene. For å hjelpe sjøfolk ble mange andre tjenester lagt måtte ta drosje til, og en av dem var å se etter deres pengerBaton Rouge. Olav benyttet seg av dette da han den 27I første omgang måtte kokeriet betale regningen på $41. mars 1942 sente en konvelutt med penger -, men senere ble et beløpet trukket fra New Orleans oppgjøret til sjømannskirken i New York.hver av syndebukkene!
For å komme seg fra Thorshammer inn til senteret Baton Rouge hadde fått navnet sitt av New Orleans, tok nordmennene rutebilen. En kveld Olav og flere andre nordmenn skulle hjem fra byen, gikk franske oppdagelsreisende da de på bussen som vanlig. Olav var sistemann ombord, og rutebilen var nesten full. Det eneste ledige sete var ved siden av ei stor negerkjærring, og der satte Olav seg. Hun smilte til Olav, kom opp elva og syntes nok at det var stor stas å sitte ved siden av en pen nordmann. Rutebilsøføren var imidlertid ikke så fornøyd at Olav satt der, og ville at han skulle flytte. Olav skjønte ikke hva han ville, og satt der han var. Da ville sjåføren kaste Olav av rutebilen, men det ville jo ikke Olav. Sjåføren fløy ut av bussen, og gikk bort til en trafikkpolitmann som var parkert rød påle i nærhetenbakken med blodige dyreofre på. Da politet kom inn i rutebilen, skjønte nordmenne at dette Det var alvor. En av karene et merke som kunne litt engelsk kom fram Houma og forklarte til politimannen at de var nordmenn på vei tilbake Bayou Goula indianerene hadde satt opp for å markere grense til skipet sitt og som ikke skjønte hva sjåføren villejaktmarkene sine. Da han hørte dette, beordret han busssjåføren å slutte med tullet sitt“Baton Rouge” er jo fransk for “rød påle”, og kjøre videre. Han sa til nordmenne at han ville følge byen hadde etter bussen hvert blitt hovedstaden og forsikre seg om at de kom trygt tilbake til båten sinadministrasjonsenteret for staten Lousiana.
Først senere fikk Olav greie I 1942 var Baton Rouge et tungindustri- og raffineri-senter, og den niende største havnebyen i USA. Byens befolkning var på at i Lousiana hadde ikke 50.000, halvparten hvite folk lov til å sitte ved siden av , halvparten negre. Tankene deres gikk tilbake til hva de I 1909 hadde opplevd i Syd-AfrikaStandard Oil bygget et stort oljeraffineri her, og det var dit Thorshammer skulle.
Mens Fra dekket på Thorshammer lå i New Orleanskunne Olav se en stor oransjefarvet jernbro over Mississippielva, forhandlet NORTRASHIP i New York med en avdeling av den amerikanerene regjering (Commodity Credit Corporation) om neste års fangstkontraktrett ovenfor der de var fortøyd. Etter at USA Broen hadde kommet med opprinnelig vært blå da den ble ferdig i krigen1940, men støvet fra Kaiser aluminiumsverk ved siden av hadde hvaloljen blitt enda viktigere for amerikanerneforandret farven. Under forhandlinger i mars og tidlig april 1942Han ble fortalt at dette var Huey P Long broen, gikk de med på å leie den neste ekspedisjon til Peru på følgende betingelser: De amerikanske styresmaktene ville ta all risiko og dekke alle utgifter Betale en månedlig godtgjørelse for leie av skipet, Dette som også var en avtale navnet som den broen de hadde seilt under i New Orleans. Hvem var nå denne “Huey P Long”? Olav ville garanterte NORTRASHIP en lønnsom bedriftsesongsnart få svaret på dette spørsmålet.
Etter at forhanlingene i New York var avsluttet, Mannskapet på Thorshammer kunne mannskapet også se en stor hvit skyskraper syd for Thorshammer rekruteresdem. De fleste av mannskapet i New Orleans undertegnet kontrakten ble fortalt at det var Capitol bygningen for Lousiana staten, en ny sesong utenfor Peru (Se mannskapslister, Vedlegg 2) slags stortingsbygning. Olav skrev under sin kontrakt 16. april 1942, og da mange andre ombord, tok en av seperatørene ville være messegutt denne sesongenbusstur dit for å se, fikk Olav job som 1. seperatørog det var vel verdt besøket.
Lønningen Louisiana State Capitol bygningen lå i et 130 mål parkanlegg, og var 34 etasjer høy, den høyeste Capitol bygningen i USA (Hver stat har en Capitol-bygning som er administrasjon- og lovgivningssenter for staten). I 1928 hadde Huey Pierce Long blitt valgt til guvernør for Lousiana, og det var han som drevet fram konstruksjonen av denne imponerende bygningen. Kontruksjonen startet i 1930, og arbeidet tok bare 14 måneder og kostet cirka 5 millioner dollars. Bygningen var i Art Deco stilen, omtrent 140 meter høy, og bedekt med hvit Alabama sandstein. Foran inngangen var det ei steintrapp med 48 trinn, ett for Olav hver stat i USA. Hvert trinn hadde navnet på en stat og datoen den neste sesongen ble satt til:innlemmet i De Forenede Stater.Fast Lønn[[Fil: 280042.003.141.jpg|200px|mini|Askebegeret Olav kjøpte i Capitol bygningen,00 kroner/ måned Overtidlønn påskrevet: 1,50 kroner/ time “LOUISIANA STATE CAPITAL”]] Krigstillegg: Olav ble med på en omvisning og fikk se stedet der Huey P Long hadde blitt skutt 8. september 1935. Det var bare 6½ år siden,33 kroner/ dag Fangstandel: 0og en kunne fremdeles se merker i veggen etter kulene! Det var en ung Baton Rouge doktor, Carl Austin Weiss, som hadde skutt senatoren mens han var på vei til Senatkammeret. Senator Long ble tatt til “Our Lady of the Lake” sykehuset,0432 kroner/ fat oljemen døde der to dager senere.
Dette Hva gjerningsmannens motiv var , ble aldri oppklart. Han døde i en stor forbedring i forhold til forrige sesongen. Grunnen storm av kuler fra politivaktene, og det var prisøkningen på hvalolje og fordi amerikanske penger garanterte en lønnsom turnok merker etter disse som Olav så.
En liten overraskelse var at Kaptein Torp ble avløst av Kaptein Hjalmar BraavoldNordmennene tok heisen til utsiktsbalkongen i 27. Hjalmar var opprinnelig fra Bråvold i Andebu (Gnretasje. 48Derfra kunne de se oljeraffineriet, Bnr 1)broen og Thorshammer. For å ha et minne fra besøket dit, og kjøpte Olav hadde seilt for han i 1937et metallaskebeger av Capitol-38 sesongen. Hjalmar hadde vært kaptein ombord Thorshammer helt siden skipet ble kjøpt av Thor Dahl i 1928 og fram til da Einar Torp hadde tatt over i oktober 1940bygningen.
Et spesiellt vanskelig problem var å finne bunkers for neste reise Nordmennene tok heisen til Peruutsiktsbalkongen i 27. Amerika hadde jo nettopp kommet med i krigenetasje. Derfra kunne de se oljeraffineriet, broen og det var Thorshammer. For å ha et enormt behov for brenselsolje minne fra de militære. Krigsutbruddet hadde også forværret oljetilførselen til USA (se neste Kapittel)besøket dit, og den amerikanske regjering hadde påbudt oljeselskapene i Golfen å slå sammen hva de hadde kjøpte Olav et metallaskebeger av brenselCapitol-bygningen.
Hvalfangstekspedisjonen trengte totalt 9De seilte fra Baton Rouge 21.800 tonn brenselsolje (Type C)april 1942, men NORTRASHIP kunne bare få tak i 800 tonn for hvalbåtene og selvfølgelig ble noen karer akterutseilt. Fem mann kom seg ombord igjen dagen etter da Thorshammer skiftet los i New Orleans,. Etter mye strev fant Enda ei drosjeregning, som de ut at Standard Oil Company i Baton Rougesenere selv måtte betale (Totalt $20,40). Los ble skiftet igjen utenfor Pilottown, lenger opp i og losen L.C. Buras tok dem den siste biten av Mississippi-elva, kunne gi dem 4.000 tonn bunkers, så dit måtte kokeriet draut til Mexico Golfen.
8.3 Fram og tilbake til Baton Rouge==='''Kapittel 9 Andre sesongen utenfor Peru.===
Den 18. april begynte Thorshammer turen oppover Mississipppi-elva under kontroll av en “New Orleans-Baton Rouge” los. På den brede elva så de mange fartøyerKapittel 9: lange lektere, store skip og selvfølgelig noen typiske, gamle hjuldampereAndre sesongen utenfor Peru.
Den dypeste renna hadde blitt merket med store røde og grønne bøyer, noe som det amerikanske ingeniørvåpenet hadde lagt ut9. De var ansvarlig for all navigering i Mississippi, og hadde også bygd store diker som stakk ut i elva for å styre på elvestrømmen1 Situasjonen forverrer seg.
De kom fram til Baton Rouge dagen etter, og Mens Thorshammer lå i New Orleans. hadde da seilt 380 kilometer opp elva fra krigen kommet nærmere. Allerede mens skipet var på veien til New Orleans, hadde tyskerne begynt å senke amerikanske skip i store mengder langs østkysten av Statene. Dette Kodenavnet Admiral Dønitz ga denne kampanjen var det lengste store sjøfartøyer kunne komme opp Mississippi“Paukenschlag”, som kan oversettes som “Trommeslag”. Den begynte 14. januar, og kom som en stor overraskelse på amerikanerene. Bare Hitlers ordre om å holde 20 undervannsbåter tilbake i tilfelle britene skulle forsøke å invadere Norge, forhindret en total katastrofe.
Med blod på tann så de tyske U-båtkapteinene seg etter nye ofre. Det var ikke hele mannskapet som ble med Thorshammer opp til Baton Rougefant de i det Karibiske Hav. Ti mann hadde blitt akteutseilt i New OrleansEn ny kampanje, kalt “Neuland” (Nybrott), og måtte ta drosje til Baton Rougebegynte 16. I første omgang måtte kokeriet betale regningen februar med et angrep på $41Aruba (hvor Thorshammer hadde bunkret 8 måneder tidligere).U-, men senere ble 156 sank et beløpet trukket fra oppgjøret handelsfartøy og skadet to andre i havnen der. Oljetilførselen til hver både Storbritannia og USA var nå truet. Dette var nok en av syndebukkene!årsakene til at det hadde vært så vanskelig for Thorshammer å få tak i bunkers i mars og april.
Baton Rouge Innen Thorshammer forlot New Orleans med hvalbåtene sine, hadde fått navnet sitt det stilnet litt av franske oppdagelsreisende da de kom opp elva og så en rød påle i bakken med blodige dyreofre på. Det , men områdene rundt De nederlandske antillene var et merke som Houma og Bayou Goula indianerene hadde satt opp for det best å markere grense til jaktmarkene sineholde seg unna. “Baton Rouge” er jo fransk for “rød påle”Heldigvis hadde ikke undervannsbåtene begynt noe torpederinger i Mexico Golfen, og byen hadde etter hvert blitt hovedstaden og administrasjonsenteret for staten Lousianaså Thorshammer måtte holde seg i dette området.
I 1942 var Baton Rouge et tungindustri- og raffineri-senter, og den niende største havnebyen i USA. Byens befolkning var på 50.000, halvparten hvite, halvparten negre. I 1909 hadde Standard Oil bygget et stort oljeraffineri her, og det var dit Thorshammer skulle.
Fra dekket på Thorshammer kunne Olav se en stor oransjefarvet jernbro over Mississippielva, rett ovenfor der de var fortøyd9. Broen hadde opprinnelig vært blå da den ble ferdig i 1940, men støvet fra Kaiser aluminiumsverk ved siden av hadde forandret farven. Han ble fortalt at dette var Huey P Long broen, og som også var navnet som den broen de hadde seilt under i New Orleans. Hvem var nå denne “Huey P Long”? Olav ville snart få svaret på dette spørsmålet2 En tur innom Texas.
Mannskapet på NORTRASHIP hadde inngått kontrakt med Standard Oil Company, New Jersey for levering av bunkers til Thorshammer kunne også se en stor hvit skyskraper syd for -ekspedisjonen. Firmaet hadde meget lite å gi demi New Orleans, og i Baton Rouge hadde de fått mindre enn havparten av det de trengte, og det, bare etter mye press. De ble fortalt Standard Oil sa videre at det de ikke hadde noe mere i noen av anleggene deres langs Golfkysten. Aruba og Curacao var Capitol bygningen for Lousiana statenselvfølgelig uaktuelt, en slags stortingsbygningmen den dagen Thorshammer forlot Baton Rouge (21. Olavapril), og mange andre ombordklarte NORTRASHIP selv å oppspore nok bunkers hos Humble Oil & Refinary Company i Baytown, tok en busstur Texas. Det var dit for å se, Thorshammer og det var vel verdt besøkethvalbåtene nå satte kursen.
Louisiana State Capitol bygningen lå Thorshammer seilte i et 130 mål parkanleggkonvoy sammen med de åtte hvalbåtene sine (Ottern, og var 34 etasjer høyThorfinn, den høyeste Capitol bygningen i USA (Hver stat har en Capitol-bygning som er administrasjon- og lovgivningssenter for staten). I 1928 hadde Huey Pierce Long blitt valgt til guvernør for LousianaThorfjell, og det var han som drevet fram konstruksjonen av denne imponerende bygningen. Kontruksjonen startet i 1930Thorgaut, og arbeidet tok bare 14 måneder og kostet cirka 5 millioner dollars. Bygningen var i Art Deco stilenThoris, omtrent 140 meter høyPolVII, GlobeIX og bedekt med hvit Alabama sandsteinGlobeVIII) langs sydkysten av USA. Foran inngangen Da bunkerkontrakten var det ei steintrapp med 48 trinnStandard Oil, ett måtte NORTRASHIP betalte dem $32.000 for hver stat i USAoljen. Standard Oil skulle så betale Humble Oil dette beløpet, men det fikk de ikke somlet seg til å gjøre. Da Thorshammer ankom Bolivar Roads, Baytown tidlig på morgen 24. Hvert trinn april, hadde navnet Standard Oil enda ikke gitt bekreftelse på en stat og datoen den ble innlemmet i De Forenede Stater.[[Fil:042.003.141at regningen var betalt.jpg|200px|mini|Askebegeret Olav kjøpte Først neste dag gikk alt i Capitol bygningenorden, påskrevet: “LOUISIANA STATE CAPITAL”]]Olav ble og Thorshammer kunne fylle opp med på en omvisning og fikk se stedet der Huey P Long hadde blitt skutt 8bunkers. september 1935. Det var bare 6½ år sidenPå grunn av Standard Oils sommel, og mistet ekspedisjonen en kunne fremdeles se merker i veggen etter kulene! hel dags produksjon på feltet. Det var en ung Baton Rouge doktor, Carl Austin Weiss, som skulle ikke bli siste gangen Thorshammer hadde skutt senatoren mens han var på vei til Senatkammeret. Senator Long ble tatt til “Our Lady of the Lake” sykehuset, men døde der to dager senereproblemer med Standard Oil.
Hva gjerningsmannens motiv var, ble aldri oppklart. Han døde i en storm av kuler fra politivaktene, og det var nok merker etter disse som Olav så.
Nordmennene tok heisen til utsiktsbalkongen i 27. etasje. Derfra kunne de se oljeraffineriet, broen og Thorshammer. For å ha et minne fra besøket dit, kjøpte Olav et metallaskebeger av Capitol-bygningen.
Nordmennene tok heisen til utsiktsbalkongen i 279. etasje. Derfra kunne de se oljeraffineriet, broen og Thorshammer. For å ha et minne fra besøket dit, kjøpte Olav et metallaskebeger av Capitol-bygningen3 Hvalfangstsesongen.
De seilte fra Baton Rouge 21Thorshammer og hvalbåtene kom trygt fram til Cristobal 3. april mai 1942. De gikk så inn i slusene som sist, og selvfølgelig ble noen karer akterutseiltankom Balboa på Stillehavskysten. Fem mann kom seg ombord igjen dagen etter da Thorshammer skiftet los Da NORTRASHIP i New OrleansYork fikk regningen for denne passasjen,fikk de seg et sjokk. Enda ei drosjeregning, som de senere selv måtte betale Fakturaen var mye høyere enn sist (Totalt $2010.932,4065). Los ble skiftet igjen utenfor Pilottown, og losen LNORTRASHIP ville ha en forklaring.C. Buras tok dem den siste biten av Mississippi-elvaForklaringen de fikk fra kanalfirmaet var at denne gangen hadde Thorshammer mye mere bunkers, ut til Mexico Golfenså en høyere takst anventes.Så det var det!
==='''Kapittel 9 Andre sesongen Ekspedisjonen forlot Balboa 5. mai med kurs for feltet. Fangsten begynte 10. mai i tropevarmen utenfor Peru.===Alt gikk bra, og innen slutten av august hadde de skutt 3.140 hval, som hadde gitt 64.500 tønner hvalolje. Det var 50% mer enn forrige sesong, men også denne gangen ble det mange småhvaler.
Kapittel 9: Andre sesongen utenfor I august meldte Kaptein Braavold til NORTRASHIP at han trang ekstra 1500 tonn med bunkers for å fiske til midten av september, og til reisen til havn i USA for lossing (Hvilke var enda ikke fastsatt av de amerikanske myndighetene). Kontrakten for bunkers var (dessverre) med Standard Oil, som hadde en avtale med International Petroliums Company i Talara, Peru. NORTRASHIP kontaktet Standard Oil som lovet å arrangere for Thorshammer til å få hva de behøvde.
9Thorshammer kom til Talara 2.1 Situasjonen forverrer september for å bunkre opp. Der fikk de beskjed om at de bare kunne få 300 tonn olje. De nektet blank å gi noe mer. Ennå en gang hadde Standard Oil sviktet. Kaptein Braavold sente straks et telegram til NORTRASHIP om at med så lite bunkers måtte han avbryte fangsten og dra hjemover. Igjen måtte NORTRASHIP purre på Standard Oil. Et telegram ble også sent fra New York til Kaptein Braavold om å vente i Talara inntil alt hadde blitt ordnet opp. Dessverre fikk Kaptein Braavold aldri denne beskjeden. Telegraf-kontoret i kanalsonen fikk inngående telegram klokken 16.47 den 2. September, men fikk ikke somlet segtil å videresende det til Talara før etter midnatt. Da hadde Thorshammer allerede dratt. Slik sluttet denne sesongen utenfor Peru.
Mens Thorshammer lå i New Orleans. hadde krigen kommet nærmere. Allerede mens skipet var på veien til New Orleans, hadde tyskerne begynt å senke amerikanske skip i store mengder langs østkysten av Statene. Kodenavnet Admiral Dønitz ga denne kampanjen var “Paukenschlag”, som kan oversettes som “Trommeslag”. Den begynte 14. januar, og kom som en stor overraskelse på amerikanerene. Bare Hitlers ordre om å holde 20 undervannsbåter tilbake i tilfelle britene skulle forsøke å invadere Norge, forhindret en total katastrofe.
Med blod på tann så de tyske U-båtkapteinene seg etter nye ofre9. Det fant de i 4 En film som det Karibiske Hav. En ny kampanje, kalt “Neuland” (Nybrott), begynte 16. februar med et angrep på Aruba (hvor Thorshammer hadde bunkret 8 måneder tidligere). U-156 sank et handelsfartøy og skadet to andre i havnen der. Oljetilførselen til både Storbritannia og USA var nå truet. Dette var nok en aldri ble noe av årsakene til at det hadde vært så vanskelig for Thorshammer å få tak i bunkers i mars og april.
Innen I april 1942 hadde Konsul Christensen underrettet NORTRASHIP i New York at Norwegian Information Bureau i Washington planla å sende en filmfotograf med Thorshammer forlot , og at Per Gunnar Jonson hadde fått dette oppdraget. NORTRASHIPs representant i New Orleans med hvalbåtene sinearrangerte for en lugar på Thorshammer, men det passet ikke Jonson. Han hadde det stilnet litt avfor travelt, sa han. Det ble så foreslått at hvis han fløy ned til kanalsonen, men områdene rundt De nederlandske antillene var så kunne han gå om bord der. Etter det ville det best bli vanskelig å holde seg unnakomme ombord. Heldigvis hadde Heller ikke undervannsbåtene begynt noe torpederinger i Mexico Golfen, så Thorshammer måtte holde seg i dette områdetdet passet for Jonson.
9.2 En tur innom Texas. NORTRASHIP hadde inngått kontrakt med Standard Oil Company, New Jersey for levering av bunkers til Thorshammer-ekspedisjonen. Firmaet hadde meget lite å gi dem i New Orleans, og i Baton Rouge hadde de fått mindre enn havparten av det de trengte, og det, bare etter mye press. Standard Oil sa videre at de ikke hadde noe mere i noen av anleggene deres langs Golfkysten. Aruba og Curacao var selvfølgelig uaktuelt, men den dagen Thorshammer forlot Baton Rouge (21. april), klarte NORTRASHIP selv å oppspore nok bunkers hos Humble Oil & Refinary Company i Baytown, Texas. Det var dit Thorshammer og hvalbåtene nå satte kursen. Thorshammer seilte i konvoy sammen med de åtte hvalbåtene sine (Ottern, Thorfinn, Thorfjell, Thorgaut, Thoris, PolVII, GlobeIX og GlobeVIII) langs sydkysten av USA. Da bunkerkontrakten var med Standard Oil, måtte NORTRASHIP betalte dem $32.000 for oljen. Standard Oil skulle så betale Humble Oil dette beløpet, men det fikk de ikke somlet seg til å gjøre. Da Thorshammer ankom Bolivar Roads, Baytown tidlig på morgen 24. april, hadde Standard Oil enda ikke gitt bekreftelse på at regningen var betalt. Først neste dag gikk alt i orden, og Thorshammer kunne fylle opp med bunkers. På grunn av Standard Oils sommel, mistet ekspedisjonen en hel dags produksjon på feltet. Det skulle ikke bli siste gangen Thorshammer hadde problemer med Standard Oil. 9.3 Hvalfangstsesongen. Thorshammer og hvalbåtene kom trygt fram til Cristobal 3. mai 1942. De gikk så inn i slusene som sist, og ankom Balboa på Stillehavskysten. Da NORTRASHIP i New York fikk regningen for denne passasjen, fikk de seg et sjokk. Fakturaen var mye høyere enn sist ($10.932,65), og NORTRASHIP ville ha en forklaring. Forklaringen de fikk fra kanalfirmaet var at denne gangen hadde Thorshammer mye mere bunkers, så en høyere takst anventes. Så det var det! Ekspedisjonen forlot Balboa 5. mai med kurs for feltet. Fangsten begynte 10. mai i tropevarmen utenfor Peru. Alt gikk bra, og innen slutten av august hadde de skutt 3.140 hval, som hadde gitt 64.500 tønner hvalolje. Det var 50% mer enn forrige sesong, men også denne gangen ble det mange småhvaler. I august meldte Kaptein Braavold til NORTRASHIP at han trang ekstra 1500 tonn med bunkers for å fiske til midten av september, og til reisen til havn i USA for lossing (Hvilke var enda ikke fastsatt av de amerikanske myndighetene). Kontrakten for bunkers var (dessverre) med Standard Oil, som hadde en avtale med International Petroliums Company i Talara, Peru. NORTRASHIP kontaktet Standard Oil som lovet å arrangere for Thorshammer til å få hva de behøvde. Thorshammer kom til Talara 2. september for å bunkre opp. Der fikk de beskjed om at de bare kunne få 300 tonn olje. De nektet blank å gi noe mer. Ennå en gang hadde Standard Oil sviktet. Kaptein Braavold sente straks et telegram til NORTRASHIP om at med så lite bunkers måtte han avbryte fangsten og dra hjemover. Igjen måtte NORTRASHIP purre på Standard Oil. Et telegram ble også sent fra New York til Kaptein Braavold om å vente i Talara inntil alt hadde blitt ordnet opp. Dessverre fikk Kaptein Braavold aldri denne beskjeden. Telegraf-kontoret i kanalsonen fikk inngående telegram klokken 16.47 den 2. September, men fikk ikke somlet seg til å videresende det til Talara før etter midnatt. Da hadde Thorshammer allerede dratt. Slik sluttet denne sesongen utenfor Peru. 9.4 En film som det aldri ble noe av. I april 1942 hadde Konsul Christensen underrettet NORTRASHIP i New York at Norwegian Information Bureau i Washington planla å sende en filmfotograf med Thorshammer, og at Per Gunnar Jonson hadde fått dette oppdraget. NORTRASHIPs representant i New Orleans arrangerte for en lugar på Thorshammer, men det passet ikke Jonson. Han hadde det for travelt, sa han. Det ble så foreslått at hvis han fløy ned til kanalsonen, så kunne han gå om bord der. Etter det ville det bli vanskelig å komme ombord. Heller ikke det passet for Jonson. Per Jonson ville isteden reise direkte til Peru, og bli hentet av en av hvalbåtene der. Dette likte NORTRASHIP lite. Ekspedisjonen var jo et amerikansk fåretagene, og det ville ikke være korrekt å avbryte fangst for en norsk filmfotograf. Til alles overraskelse, dro Jonson nedover til Peru på eget initiativ, og imot rådet han fikk av NORTRASHIP.
Men Per Jonson hadde flaks; han fikk nyss om at Thorshammer skulle komme til Talara 2. september, og dro så dit for å møte dem. Han hadde blitt fortalt at de skulle fange hval et par uker til, og det passet jo fint for han.
Thorshammer kom omsider fram til Tacoma, innerst i fjorden, 1. oktober 1942.
Det var en svenske som først hadde slått seg ned på dette stedet i 1852. Han bygde et sagbruk ved elva, og så grodde det opp en liten by rundt omkring. Stedet ble også endestasjonen da Northern Pacific Railroad kom dit på slutten ab av 1800 tallet. Byens motto ble ”Hvor jenbane jernbane møter sjø”.
Mens Thorshammer lå i Tacoma ble nordmennene fortalt om ei store bro som hadde detti ned et par år tidligere. Broa hadde blitt bygd over fjorden på sydsiden av byen, og ble døpt “Tacoma Narrows Bridge”. da den åpen 1. juli 1940. Hengebroen fikk fort klengenavet “Galoppen”, på grunn av opp og ned bevegelsen hver gang det blåste litt hardt. Den 7. november samme året galloperte den ut av kontroll, og broa falt i biter ned i Puget sundet. Da Thorshammer kom til Tacoma, kunne en bare se noen stumper av fundamentene i vannkanten.
Mens han var i Tacoma, tok Olav ut $100.- i kontanter for å ha noe lommepenger. Thorshammer losset en del av hvaloljen sin der, og seilte så videre dagen etter, 2. oktober. Det neste stedet de kom til var Seattle, et kort stykke opp Pugetfjorden, De kom dit 3. oktober 1942.
9.7 I Seattle.
Ingeniør Heyerdal i San Pedro tok dette meget tungt, og bare etter et privat brev fra sin NORTRASHIP sjef, E. Jonas i New York, roet han seg. Heyerdahls oppgave ble nå å:
Arrangere lagring av alt hvalfangstutstyr fra hvalbåtene i San Pedro, og lagring av spesialutstyr for kokeriet i Seattle.
Arrangere lagring av alt innkjøpt hvalfangstutstyr på vei til San Francisco.
Overføre innkjøpte provianter til andre norske skip, hvis mulig.
Få skipsgrosisten Schou-Gallis til å ta innkjøpte matvarer som smør, melk etc. tilbake.
Arrangere avmønstring av hvalbåtmannskaper, og deres tilbakesendelse fra San Pedro til New York.
Arrangere transport av alle fabrikkmannskaper på Thorshammer fra Seattle til New York.
- Arrangere lagring av alt hvalfangstutstyr fra hvalbåtene i San Pedro, og lagring av spesialutstyr for kokeriet i Seattle. - Arrangere lagring av alt innkjøpt hvalfangstutstyr på vei til San Francisco. - Overføre innkjøpte provianter til andre norske skip, hvis mulig. - Få skipsgrosisten Schou-Gallis til å ta innkjøpte matvarer som smør, melk etc. tilbake. - Arrangere avmønstring av hvalbåtmannskaper, og deres tilbakesendelse fra San Pedro til New York. - Arrangere transport av alle fabrikkmannskaper på Thorshammer fra Seattle til New York. Stakkars Ingeniør Heyerdal fikk det plutselig veldig travelt. På dette tidspunktet hadde det ikke blitt bestemt i hvilken fart kokeriet skulle benyttes. Britene ville selvfølgelig ha den i tankfart til Storbritannia, mens USA trang transportfartøyer i Stillehavet. Til slutt vant US Navy, og Thorshammer skulle transportere olje, amfibiebåter og biler til vestkysten av Hawaii. Hvalbåtene ble nå overført til det amerikanske “War Shipping Administration”, og etter at de hadde kostet $13.750 på hver båt, skulle brukes av den Amerikanske Kystvakten.[[Fil:042.003.143.jpg|200px|mini|Skpipsfører Torp`s håndskrift.]]Olav, og resten av fabrikkmannskapet, ble nå fortalt at de skulle reise til New York istedet for å dra ut på hvalfangst. Det ble ingen tid for Olav til å bli behandlet i Seattle. så Kaptein Braavold skrev et brev som Olav skulle ta med seg til New York. Brevet var addressert til Det norske generalkonsulat der, og hadde også et stempel fra Den kongelige norske konsulat i Seattle. Brevet sa;“Hrr. Olav Hallenstvedt har konsultert læge her i Seattle og har blitt beordret behandling av blærehalskatar. Pasienten reiser imidlertid i dag til New York og vil innfinne sig på konsulatet for instruks for behandling. Dr. Birkeland hersteds mener pasienten må ha et par måneders behandling. Pasienten har erholdt sykehyre fra 1/12-8/12.
Senere på dagen den 8. desember 1942 dro så Olav og 113 andre menn fra Thorshammer til jernbanestasjonen i Seattle for å begynne den lange reisen til New York. For reisen måtte NORTRASHIP betale $13.000, som dekket biletter, mat og køyeplasser til de 114 passasjerene.
==='''Kapittel 10: Togreise tvers over America.===
[[Fil:042.003.151.jpg|400px|mini|Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York.]]
Liste over de forskjellige norske offentlige kontorene i New York. De lå alle sammen på syd-spissen av Manhatten, som bildet illustrerer.
Olav hadde kommet til New York søndagen 13 desember 1942. Etter at han hadde orientert seg på sjømannshjemmet, dro han senere neste uke på subwayen opp til Manhatten med brevet fra kaptein Braavold. Brevet var addressert til Det Kongelige Norske General-konsulat i New York, og de hadde kontor i 115 Broad Street Her møtte Olav for alvor det norske eksilregjerins-apparatet.
Olav ble møtt på stasjonen og brakt opp til det nye feriesenteret i Cedar Road, på nord-østkanten av Katonah. Her fikk han rom i et av de mange bygningene som tilhørte hjemmet, og der kom han til å bo over ett år.
[[Fil:042.003.152.jpg|200px|mini|Utendørsbassenget på Eidsvold.]] [[Fil:042.003.159.jpg|200px|venstre|mini|Olav arbeider ved utendørsbassenget.]]
Da Olav kom dit, hadde feriesenteret enda ikke åpnet. Stedet tilhørte “Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika”, en del av den norske eksil-regjeringen. Hensikten med senteret var å skaffe norske sjøfolk et hyggelig og billig oppholdssted mens de var i land. Sosialkomiteen skaffet også arbeid til sjøfolk som Det Norske helsekontoret hadde ærklært ikke var i stand til å seile til sjøs. Olav fikk således jobb som “gårdsbestyrer” på den 200-måls eiendommen.
[[Fil:042.003.153.jpg|200px|mini|Bilder av en av de to bygningene på Eidsvold, brukt som soveromsblokker, slik de er i dag. Denne bygningen ble bygd på slutten av 1800. (Begge bygningene er nå oppdelte i leiligheter).]]
Dette var litt av hva New York Times skrev om åpeningen:
'''“Norway Opens Center Here for Its Seamen; Nation Has Lost 2,500 Sailors, 350 Ships
Special to THE NEW YORK TIMES. February 12, 1943, Friday'''
11.7 Livet på Eidsvold.
[[Fil:042.003.160.jpg|200px|venstre|mini|Olav og bikkja “Pepper”.]]
Etter at Olav hadde flyttet til Eidsvold, måtte han få orden på de amerikanske papirene.
[[Fil:042.003.162.jpg|200px|venstre|mini|Halvdan Olsen, Ellen Broch, Olav, Hr. Gulliksen og bikkja ”Pepper”.]]
I 1940 hadde President Roosevelt innført en lov som het “Selective Training and Service Act”. Denne loven etablerte et register av vernepliktige menn i USA. Alle amerikanske menn og utlendinger som var i landet mer enn 90 dager måtte registreres. Olav registrerte seg derfor i Katonah 1. mars 1943, og dokumentet han måtte ha med seg over alt, så slikt ut:
[[Fil:042.003.156.jpg|200px|mini|Baksiden av registreringsdokumentet.]]
[[Fil:042.003.163.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ellen Broch og en kjælegris!]]
Den 3. mars måtte Olav til kontroll i Det Norske Helsekontoret i Moore Street, New York,. Etter kontrollen ga doktoren Olav attest på at han “kan bare arbeide på land”.
Ut på våren bestemte Olav, og en annen kar som arbeidet på Eidsvold, at de ville kjøpe seg bil. De fikk tak en gammel Studebaker, som de kjøpte isammen.
[[Fil:042.003.161.jpg|200px|venstre|mini|Olav, Ukjent, Ellen Broch med datteren Siri.]]
Før de kunne begynne å kjøre bilen sin, måtte de få seg et amerikansk sertifikat (Vehicle Operator’s Licence). Det nærmeste stedet de kunne ta en kjøreprøve var nede i Katonah, og dit dro de. Olav, med litt hjelp, fikk forklart at han allerede hadde sertifikat i Norge, men at han nå ville ha et som var gyldig i USA. Mr Clifford J Fletcher sto for prøven, og han ba Olav om å kjøre alene rundt blokka, og så parkere bilen. Det gjorde Olav, og slik fikk han amerikansk sertifikat! Olavs “Operator’s Licence” ble utstedt 29. april 1943.
Olav, og kameratene hans på Eidsvold, hadde mange fine turer i området med bilen. Medeieren elsket å kjøre bil, så det var som regel han som kjørte når de var ute sammen. Olav kjørte selv også mange steder, og til og med hele veien inn til New York. Han sa senere at “å kjøre i trafikken der var litt av en opplevelse: når trafikken stoppet for trafikklyset, så sto bilene ved siden av hverandre ferdig til å jage framover så snart lyset skiftet til grønt. Det var som å være på en reserbane!”
Olav hadde flere kollegar og venner på Eidsvold. En av dem hadde et fotografiapparat og i slutten svart/hvit bildene her er tatt av avsnittet er noen bilder:han.
Feriestedet hadde også flere damer ansatte i administrasjonsavdelingen, og Olav ble godt kjent med en sekretær som het Ellen Broch. Ellen var der med den 6-år gamle datteren Siri, og de hadde rømt fra Norge i april 1941. Hun var gift med rådmannen i Narvik. Theodor Broch, som hadde klart å rømme fra tyskerne rett etter occupasjonen. Etter at Ellen og Siri hadde kommet seg over til USA, hadde hele familien reist rundt i midt-vesten , hvor Theodor hadde holdt foredrag til norsk-amerikanerene om forholdene i Norge under tysk okkupasjon. Etter Pearl Harbour, forsto amerikanerene bedre hva som var på spill, og formålet med foredragene falt bort. Etter at Theodor hadde skrevet en bok om sine opplevelser (“The Mountains Wait”), bestemte han seg for å gå inn i den Norske Hæren. Han seilte over til Storbritannia, mens hustruen Ellen og datteren Siri forble i USA. Ellen var utdannet sekretær, og med de rette forbindelsene fikk hun stilling og losji på Eidsvold.
Etter at Olav hadde vært på Eidsvold litt over et år, ble det slutt på jobben hans der. Han var nå mye bedre og kunne ta på seg tyngre arbeide. Attesten han fikk for arbeidet på Eidsvold gir lønningen han hadde blitt betalt for arbeidet der:
2. februar 1943 til 31. desember 1943: $ 600.00
1. januar 1944 til 31 mars 1944: $ 240.00
Olav ble imidlertid ikke boende der så lenge.
[[Medium:042.003.159.jpg|Olav arbeider ved utendørsbassenget.]]
[[Medium:042.003.160.jpg|Olav og bikkja “Pepper”.]]
[[Medium:042.003.161.jpg||Olav, Ukjent, Ellen Broch med datteren Siri.]]
[[Medium:042.003.162.jpg|Halvdan Olsen, Ellen Broch, Olav,
Hr. Gulliksen og bikkja ”Pepper”.]]
[[Medium:042.003.163.jpg|Olav, Ellen Broch og en kjælegris!]]
[[Medium:042.003.164.jpg|Noen hadde en ulykke med bilen sin nær Katonah (ikke Olav).]]
==='''Kapittel 12: Gårdsarbeide i USA.===
[[Fil:042.003.180.jpg|200px|mini|Et foretningskort Olav fikk av en norsk skredder i Brooklyn.]]
De norske flyttet enten til området rundt Eight Avenue i Sunset Park distriktet, eller til Bay Ridge bydelen. I Eight Avenue ble det etter hvert så mange norske forretninger og spisesteder at gaten ble populært kalt “Lapskaus Boulevard”. Befolkningsflyttingen fra Hamilton Avenue var litt uheldig, da Den Norske Sjømannskirken ikke lenger var sentralt til der hvor menigheten bodde. Olav bodde bare en kort spasertur fra “Lapskaus Boulevard”, men måtte benytte subwayen for å komme til kirken,.
14.4 Tankrengjøring i New York havn.
Olav begynte nå å tenke på hjemreisen til Norge, og til kona han ikke hadde sett på nesten seks år.
==='''Kapittel 15: Forberedelser og Reise hjem til Norge.'''===
==='''Kapittel 16: Etterkrigsårene, et sammendrag.'''===
[[Fil:042.003.201.jpg|200px|mini|Olav og Blakken på Døvle, Arnadal, mars 1946.]]
16.1 Tilbake på hvalfangst.
Olav fikk seg et sjokk da han kom hjem til Norge. Han kom fra et land med en overflod av varer, til et land der alt manglet. Tyskerne hadde kjørt landet helt ned på felgen, og levestandarden var nå lavere enn da han dro av sted seks år tidligere.
Den eneste gode nyheten var at Magnhild hadde greid seg godt mens han var borte. Gården hadde gitt henne alt hun trengte av mat (melk, kjøtt, poteter, korn osv), og til og med nok til å hjelpe noen av slektningene sine. Mange folk bød seg også til å hjelpe til på gården, mot å få mat for dagen og litt ekstra.
[[Fil:042.003.202.jpg|200px|mini|Magnhild, med sønnen Torbjørn, tidlig i september 1946. Olav tok med bilde ut på hvalfangst.]]
Olav hadde igjen kommet for sent fram til å være med på hvalfangst den vinteren. Han bestemte seg for å hugge ved for å tjene penger, men for det trang han en hest. I oktober kjøpte Olav en vestlandshest fra svogeren Jørgen Sommerstad for 2.500 kroner. Hesten het Blakken, men dette var en dårlig handel. Hesten hadde blitt hærpesert med av en tidligere eier, og hadde en tendens til å “fly ut”. En kunne ikke stole på at hesten ville stå
stille, og det var vanskelig å arbeide med han. Olav ble, imidlertid, snart vant til lynnet til Blakken, og hogg i skogen hele den vinteren.
[[Fil:042.003.203.jpg|200px|mini|F/F Empire Victory.]]
Sommeren 1946 arbeidet Olav på gården, og den 27. august fikk Magnhild en gutt (forfatteren). Olav hadde bestemt seg for å dra ut på hvalfangst igjen vinteren 1946-47, men var hjemme lenge nok til at han fikk med seg barnedåpen til sønnen sin, 15. september 1946.
Den 19. september 1946 mønstret Olav på hvalkokeriet F/F Empire Victory som 2. koker. Kokeriet eides av The Union Whaling Company i Durban, Syd-Afrika, men var bemannet av norske hvalfangere. Skipet hadde blitt bygd i 1937 som hvalkokeriet Unitas ved AG Wesers skipsverftet i Bremen for Unitas Deutsche Walfang GmbH, Hamburg. Skipet hadde to sesonger for Tyskland før krigen, men måtte ligge i opplag i Flensburg mens krigen varte. Kokeriet ble tatt av de Allierte styresmaktene i 1945, og døpt om til F/F Empire Victory.
[[Fil:042.003.204.jpg|200px|mini|Mannskapet på Empire Victory kommer hjem etter sesongen.]]
Olav kom hjem fra hvalfangst 24. mai 1947, og han hadde da tjent 5.435 Kr. på sesongen. Hyrekontrakten hans hadde vært:
Lønn 410 kroner/ måned.
Overtid 2,00 kroner/ time.
Krigstillegg 250 kroner/ måned.
Fangstandel 0,0274 kroner/ Fat olje.
Det er interessant å se at han fremdeles ble betalt “Krigstillegg”. Antagelig var dette fordi det fremdeles var fare for at skip skulle gå på miner fra krigens dager.
Olav var hjemme på Lerskall sommeren 1947, men dro igjen ut på hvalfangst med F/F Empire Victory 3. september.
Han kom tilbake til Norge 15. mai 1948, og det ble hans siste hvalfangstsesong. Han hadde ikke likt seg på Empire Victory, men han hadde tjent nok til å betale resten av gjelden på Lerskall. Han tilbakebetalte 10.100 Kr., og var derved skyldfri.
16.2 1950-tallet.
[[Fil:042.003.205.jpg|200px|mini|“Jarlsbergbrun” på Lerskall, 1960.]]
De neste tolv årene hogg Olav tømmer i skogen om vinteren, og arbeidet på gården om sommeren. Det var typiskt et par kuer og noen griser i fjøset, en hest på stallen og 20 høner i hønehuset. Melken ble sendt til meieriet i Tønsberg med melkebilen, og slakter Aspelin på torvet i Tønsberg tok seg av slaktedyrene. Det var en idyllisk tilværelse, men det var lite med penger i huset.
Olav traff ofte gamle kamerater fra hvalfangst når han reiste til byen (Tønsberg). Mange av de han hadde kjent i Amerika mistet han kontakten med da han mistet addresseboken i 1945, men en spesiell venn klarte han å beholde. Det var Dorothy Holst fra Sjømannskirken i Brooklyn. Hun var på Norgesbesøk vinteren 1949-50, og tok da anledning til å besøke Olav og Magnhild. Hun kom til Lerskall i januar 1950 på vei fra Oslo til Ulefoss, hvor hennes eldre bror Reidar Frithjof Holst var postmester.
Dorothy Holst var ansatt i Sjømannskirken i Brooklyn inntil 1962 da hun gikk av med pensjonen. Hun flyttet så til Oslo, hvor hun var en frivillig hjelper i Sjømannskirken. Hun døde i 1978, 78 år gammel.
Blakken fikk kolikk i 1954, og det ble hans bane. Til erstatning kjøpte Olav en flunkende ny trator våren 1955. Det var en liten grå Ferguson TE20, en legendarisk traktortype i Norge. Den hadde hydrauliske løftestenger bak, og var spesielt egnet til norske småbruk.
Samme året gikk Olav over til å fore opp kalver til slakt. Ei ku ble beholdt, men melken ble heretter bare benyttet til husbruk. For å få mer høy til dyra, forpaktet han jordene til naboen Ole Berg, på Berg.
[[Fil:042.003.206.jpg|200px|mini|Sølvbryllupsdagen på Lerskall, 1962: Foran: sønn Torbjørn med Magnhild og Olav.
Bak: Forlovere Jørgen og Astrid Sommerstad, Hjørdis og Arne Skjelland.]]
Olav beholdt traktoren bare et par år. Den hadde bensinmotor og han syntes den var for dyr i drift. På våren 1956 kjøpte han hesten Brun på Skatvedt. Den het egentlig “Jarlsbergbrun” og hadde vært traver. Han var en gjelding, og hadde et yndelig temperament. Brun var intelligent og rolig, og fant aldri på noen spillopper slik som Blakken hadde gjordt. Olav var veldig glad i hesten, og den ble nesten hans kjældegge. Ferguson ble solgt til Myre i Høyjord litt etter.
[[Fil:042.003.214.jpg|200px|mini|venstre|Olav og svigerdatteren Eileen i 75-års fødselsdagselskapet, 13. juni 1980.]]
Etter hvert som det dro utover på 50-tallet ble det klart at den lille gården og litt skogarbeide om vinteren ikke kunne brødfø Olavs famile. Løsningen kom i 1959 da anleggsarbeidet for det nye olje-rafeneriet på Slagenstangen begynte. Der var det et stort behov for arbeidskraft, og Olav fikk seg jobb. Anleggsfirmaene arrangerte rutebiler helt fra Andebu for å frakte inn alle de arbeiderene de trang.
[[Fil:042.003.207.jpg|200px|mini|Magnhild pynter på lasset før traktoren og høysvansen kjøres inn på låven.]]
16.3 Faste Inntekter.
[[Fil:042.003.212.jpg|200px|mini|Olav ved Tower Bridge, London. august 1976.]]
Olav begynte på Slagenstangen i september 1959, først for Bugge & Krogh Hansen, og deretter for Bechtel Sverdrup Norge, et amerikansk firma. Betalingen var god, og Olav likte å ha fast lønning. Arbeidet der varte til slutten av oktober 1960.
[[Fil:042.003.208.jpg|400px|mini|Luftfotografi av Lerskall og Berg. (Forfatterens tok bilde i 1986).]]
Etter som arbeidet på Slagens-tangen dabbet av, fant Olav en ny jobb ved skipsverftet i Tønsberg. Med den erfaringen han hadde fått i Liverpool, Nova Scotia, fikk han jobb som stilasjebygger på Kaldnes Mekaniske Verksted. Han begynte i midten av desember 1960. Mange i Andebu arbeidet der, og det gikk spesiell rutebil direkte til Kaldnes.
I 1960 ble Olavs sønn ferdig på folkeskolen i Andebu og begynte på videregående skole i Tønsberg. Han sto også til Konfirmasjon i Andebu Kirke, med et stort familie-selskap på Geirastadir Turisthytte etterpå.
To år senere feiret Olav og Magnhild sølvbryllupsdagen hjemme på Lerskall. I de 25 årene de hadde vært gifte hadde Olav vært borte fra Magnhild en tredjedel av ekteskapet. Dette var ikke uvanlig blandt hvalfangere.
[[Fil:042.003.209.jpg|200px|mini|Eileen Wright, Olav’s framtidige svigerdatter.]]
På grunn av at Olav nå hadde fast inntekt, bestemte han å slutte med forpaktninga på Berg. Husdyrbeholdningen ble redusert, slik at Magnhild lett kunne greie å stelle med dem uten noe hjelp. Det eneste arbeidet Olav nå hadde på gården var å gjøre høyonna sammen med Magnhild, Torbjørn og hesten Brun.
Den 26. mai 1964 var det Bruns tørn til å få kollik, og til slakteriet bar det. Dette gikk hardt inn på Olav. Hesten var han nære venn, og den ble dypt savnet. Den sommeren fikk han låne Bruna til svigerfaren på Holt, for å få inn høyet.
Som erstatning for Brun, så Olav igjen seg om etter en traktor. Han fikk greie på at et anleggsfirma på Kaldnes hadde en Ferguson 35 dieseltraktor til salgs, og den kjøpte han for Kr 7.500. Dette viste seg igjen til å være et dårlig kjøp. Traktoren var økonomisk å kjøre, men var veldig vanskelig til å få startet. For å få den til å gå i gang måtte en sprøyte startgass inn i luftinntaket!
Olav fortsatte på Kaldnes resten av 60-tallet, og drev med høy om somrene. Sønnen Torbjørn begynte på universitet i Skottland høsten 1966, og kunne ikke lengre hjelp til hjemme på gården. I 1968 ble det slutt med ku på båsen, og høyet ble brukt bare til stuteoppdrett.
Våren 1970 hadde Olav leid en snekker for å skifte stuegulvet på Lerskall. Mens Olav lempet jord og stein ut av kjelleren, overanstrengte han ryggen sin og fikk isjias. Reisen han og Magnhild hadde planlagt til sønnenes avslutning fra universitetet i Edinburg måtte avlyses. På grunn av den dårlige ryggen, bestemte Olav seg for å slutte med gårdsdriften, og forpaktet bort jordene til naboen, Kristian Stålerød (sønn til Einar og Agnes Stålerød).
[[Fil:042.003.210.jpg|200px|mini|Torbjørn and Eileen Hallenstvedt 15 mars 1973.]]
Olav hadde begynt å motta en liten sjømannspensjon i 1969. Denne pensjonen økte betydelig i 1970, etter krigseilasene ble inkludert (Han hadde mer enn 150 måneder anerkjent seiling). Endelig fikk Olav og Magnhild noe igjen for alle de årene de hadde vært borte fra hverandre.
Olav og Magnhild kom til Edinburgh sommeren etter for å besøke sønnen. Han var nå Sivil-ingeniør og hadde stilling som broingeniør i statens veivesen der. Han hadde også møtt ei jente, og Olav og Magnhild ble vist rundt Edinburgh og av hennes foreldrene, David og Elizabeth Wright.
[[Fil:042.003.211.jpg|200px|mini|Magnhild Hallenstvedt’s grav på Andebu Kirkegård, september 1973.]]
[[Fil:042.003.213.jpg|200px|mini|venstre|Olav ved klippene i Dover, Kent.]]
16.4 Bryllup og Begravelse.
Den 15. mars 1973 giftet sønnen Torbjørn seg med Eileen Wright i Cannongate Kirk, Edinburgh. Olav og Magnhild kom over til bryllupet, og besøkte også huset de nygifte hadde kjøpt. Det var en tomannsbolig i Penicuik, en liten by halvannen mil syd for den skotske hovedstaden.
Ut på høsten ble Magnhild alvorlig syk og innlagt på sykehuset i Tønsberg til observasjon. Hun døde der uventet tre dager senere, den 10. september 1973, 58 år gammel. Magnhild ble gravlagt på Andebu Kirkegård, 15. september 1973.
Magnhilds død kom som et stort sjokk for Olav. Han var 10 år eldre enn henne, og at hun skulle gå bort først, var helt uventet. Julen 1973 fløy han over til sønnen og svigerdatteren i Penicuik i Skottland, og var hos dem en måned. Oppholdet ble til stor hjelp for han, og han kom seg til hektene igjen før han dro tilbake til Lerskall. Han måtte nå venne seg til å stelle for seg selv. Erfaringen fra hvalfangsten ble til stor nytte.
Han solgte traktoren til broren Jørgen sent i 1973, og året etter overførte han gården til sønnen, Torbjørn. Samme året sluttet han på Kaldnes, og ble fulltidspensjonist.
16.5 Pensjonistårene.
De neste 12 årene tilbrakte Olav hjemme på Lerskall. Han levde et aktivt liv med besøk til slektninger og venner. Han reiste ofte på besøk til sønnen, først til Skottland og senere til Chelmsford, England. Han så mange severdigheter i London og syd-England, og kunne så fortelle alle om det han hadde sett når han kom tilbake til Andebu. Sønnen og svigerdatteren kom også over minst en gang i året for å besøke han på Lerskall, og ta han rundt til familien.
I 1980 ble Olav tildelt Krigsmedaljen og Deltagermedaljen for sin innsats under krigen. Disse ble rammet inn og hengt på veggen. Han feiret også 75-årsdagen samme året med et stort familieselskap på et selskaps-lokale i Tønsberg.
Olav ble alvorlig syk i desember 1984. Sønn og svigerdatter kom over fra England for å være sammen med han den siste jula. Han ble lagt inn på sykehuset i Tønsberg 29. desember, men overført til Andebu Pleiehjem etter nyttår. Han døde der 30. januar, seks uker før han ville ha fylte 80 år.
Den 5. februar ble han gravlagt ved siden av Magnhild på Andebu Kirkegård. En gravstøtte markerer nå hans siste hvilested.
[[Fil:042.003.215.jpg|800px|mini|Gravstøtten over Olav and Magnhild Hallenstvedt, Andebu Kirkegård.]]
SLUTT.
(Lagt inn i Andenbu bygdebok 3 av Odd H. Kolkinn 2015 med tillatelse fra Torbjørn Hallenstvedt).
===='''VEDLEGG 1: Hvalfangst i Antarktis før andre verdenskrig.'''====
1.1 Før Første Verdenskrig.
Norsk hvalfangst er av meget gammel dato. Det er funnet bevis på at kystfolket i Norge allerede i oldtiden hentet næring fra de mindre hvalartene. Fangsten foregikk med de mest primitive metoder. I robåter dro man ute etter kjempene for å stikke dem ihjel med håndharpun eller spyd.I seilskutenes glanstid, fra 1600 til ca.1850, deltok ikke Norge i utbredt grad i hvalfangsten, så nederlendere, briter og amerikanere hadde verdenshavene for seg selv.
At Norge i hvalfangstens neste periode kom til å være den ledene nasjon, skyldes utelukkende Tønsbergmannen Svend Foyn. Han forsto at det måtte bli en omlegning av fangstteknikken. Hvalfangsten måtte gå over fra håndverk til industri. Han eksperimenterte med fangstmetoder, og i 1863 konstruerte han den første harpunkanon. Før ble harpunen kastet mot hvalen, men han monterte den i en kanon i baugen på fangstbåten, slik at skytteren bare hadde å trykke på avtrekkeren når hvalen var på skuddhold. Harpunkanonen monterte han på en dampdrevet båt som drev fangst fra en landstasjon i Finnmark. Det var Spes & Fides, Foyns og verdens første hvalbåt, som gikk av stabelen på Nylands verksted i Oslo i 1864. Den var 94 fot lang og hadde en tosylindret høytrykks dampmaskin på 20 hestekrefter som gav den en fart av 7 knop, på den tid var det en anseelig fart. Svend Foyn hadde suksess med sine metoder, og de ble kopiert verden over.
Takket være Foyns suksess fikk hvalfangsten en veldig oppsving, og på Finnmarkskysten ble det anlagt 19 hvalstasjoner. Men hvalfangsten ble for intens, og det ble lagt ned en lov i 1904 som sa at all fangst av hval på kysten av Nord-Norge var ulovlig. Alt før loven ble drevet igjennom ble Vestfolds hvalredere klar over at hvalfangst utenfor norskekysten ikke hadde noen fremtid, og man begynte å søke etter nye fangstfelter.
Eventyret i Antarktis begynte med at Sandefjord-mannen, verftseier Chr. Christensen sendte ekspedisjoner til Sydishavet i 1892 og 1893 under ledelse av den kjente ishavsskipperen C A Larsen. Der var hvalbestanden ubeskattet og man kunne rapportere om store forekomster hval av forskjellige typer. Disse lyse fremtidsutsiktene førte til at Larsen i 1904 stiftet et hvalfangstselskap i Buenos Aires; Compania Argentina de Pesca, som startet fangst fra landstasjonen Grytvika på Syd-Georgia, utelukkende med nordmenn både i hvalbåtene og på stasjonen. I Grytvika fisket de hval med hvalbåten The Fortuna. Hvalbåten var liten i forhold til senere båter og bare på 180 tonn.Andre landstasjoner ble åpnet på Syd Georgia: Leith, Strømness og Husvik. Hvalen ble skutt rett utenfor kysten, da det var mengder av dem bare noen få kilometer fra land.
Samtidig med at selskapet ble opprettet, bygget Chr. Christensen om et gammelt lasteskip til verdens første moderne flytende kokeri. På dette kokeriet ble hvalen flenset ved skipssiden og spekket tatt ombord for å lage tran. (Dette var fremgansmåten brukt på Ørn 2, som Olav var med fra 1928 til 1930). Man utnyttet kun spekket, kjøttet ble overlatt til haier og spekkhoggere, grunnen var at man ikke hadde noen metoder for oppbevaring av kjøttet.
Kokeriet ble først satt inn i fangst ved Svalbard, men noen år etter sendte Christensen, P Bogen og Johan Bryde hvalkokerier til Sydishavet. At de nye fangstmetodene var lønnsomme viser statistikkene. Fra 1904/05 til 1915/16 steg fangsten fra 5.302 fat til 558.806 fat olje.
Fangst fra landstasjoner var avhengig av lisens fra det land innen hvis territorialfarvann fangsten fant sted. På kysten av Afrika ble det utstedt altfor mange lisenser. I 1909 eksisterte kun to selskaper, men i 1913 var man kommet opp i 26 selskaper. Det gikk som det måtte gå. Afrikafeltet tålte ikke belastningen, og i 1913 måtte fangsten nedlegges i det område som inntil da hadde vært det mest lønnsomme i hvalfangstens historie. Selskapene ble reddet fra ruin ved at kokeriene under første verdenskrig ble satt i fraktfart til eventyrlige rater.
1.2 Mellomkrigsårene.
I tiden etter den første verdenskrig hadde norsk hvalfangst en veldig oppsving, noe som skyltes nye oppfinnelser. Før hadde de flytende kokeriene vært oppankret ved land, men nå forlot de ankringsplassene for å oppta fangst langs iskanten av sydpolkalotten i fritt internasjonalt farvann. Her var det en fin bestand av jevn, stor blåhval, hvalbåtene slapp å vende helt tilbake til land, og man var uavhengig av konsesjonsloven.
En annen ting som også revolusjonerte hvalfangsten var hvalskytter Peter Sørlies oppfinnelse, opphalingsslippen. Flensingen av hvalen langs skipssiden var tungt og avhengig av værforholdene, og slett ikke ufarlig for flensene. Nå monterte Sørlie en opphalingslipp på kokeriet Lancing. Denne oppfinnelse gjorde en så og si uavhengig av værforholdene, man slepte hvalen ombord på dekket og man kunne bearbeide hvalen mens kokeriet var i fart.
De første kokeriene var ikke bygd for hvalfangst, men var blitt omgjordte passasjerbåter eller oljetankere. (Thorshammer, som Olav var med flere ganger, var et typisk tilfelle) Først i 1929 begynte det å bli gjordt skip som var spesielt bygd for hvalfangst. (En av de første og største av disse var Kosmos, som Olav også var med på flere sesonger)
De nye oppfinnelsene førte til fri pelagisk fangst, man var uavhengig av landstasjoner og konsesjon. Nye hvalfangstselskaper ble dannet, og så startet hvalfangsten for alvor. I rekordsesongen 1930/31 hadde Norge 29 flytende kokerier, fem landstasjoner og 160 hvalbåter.
Den fantastiske oljeproduksjonen førte til at oljemarkedet brøt sammen, hvaloljeprisen sank så meget at det til sine tider var lettere å selge et lass sand enn et lass hvalolje. Selskapene lå med store lagre av olje, og samtlige norske og en del utenlandske selskaper ble enige om å avholde seg fra fangst i sesongen 1931/32. Den kraftige beskatningen som hadde funnet sted i 1930/31 og de foregående sesongene gjorde at hvalbestanden minket betraktelig, og for å holde produksjonen nede og spare hvalbestanden inngikk de norske og de fleste utenlandske selskapene en produksjonsavtale for 1932/33. Man ble tildelt hvalkvote og oljekvote. To år senere ble tidsrommet for hvalfangsten ved en norsk lov begrenset til 4 mnd. I 1937 ble det innført en internasjonal avtale som fastsatte fangsttidens lengde og minstemål for den hval som kunne skytes.
1.3 Spesialutstyr.
1.3.1 HARPUNKANONEN.
[[Fil:042.003.216.jpg|400px|mini|En Harpunkanon]]
Harpunen ble skutt ut av en kanon, og var utstyrt med fire mot-haker som foldet seg ut når hvalen strammet linen. I spissen av harpunen satte Foyn inn et sprenglegemet som eksploderte inne i hvalkroppen, og som oftes drepte hvalen. Harpunen hadde en avlangs åpning langs skaftet som den ene enden av ei trosse var festet til. Den andre enden av trossen var festet til en vinsj ombord hvalbåten. Selve kanonen var montert over baugen på hvalbåten.
1.3.2 TRYKKLUFT. I begynnelsen var det umulig å jakte på de største hvalene, for de sank bare når de ble drept. Trykkluft løste dette problemet. Ved å pumpe luft inn i hvalen holdt den seg flytende. Etter at hvalen hadde blitt “blåst opp”, ble ei flaggstang med firmaflagget satt fast i hvalen, slik at den var lett å finne igjen senere. Ofte hadde ekspedisjonen spesiellfartøyer til å hale inn markerte hvaler.
1.3.3 HVALBÅTEN. Et kokeri hadde som regel mellom 8 og 12 hvalbåter med på ekspedisjonen. Etter første verdenskrig ble de aller fleste bygd av Smiths Dock Company i Middlesbrough, England. Noen ble også bygd i Norge, ved Framnes Mekaniske Verksted i Sandefjord og Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg. De fleste hvalbåtene var dampdrevne da de var mye stillere enn diselmotorer og skremte ikke bort hvalen.
Disse båtene var spesialfartøyer med veldig spesielt utseende. De hadde en høy, bred platform over baugen, hvor hvalkanonen var montert, og en gangbro direkte fra broen ned til platformen. Gangbroa gjorde det mulig for hvalskytteren (som også var hvalbåtkapteinen) å komme seg hurtig ned fra broen til kanonen for å skyte hvalen.
Formasten hadde to formål:
[[Fil:042.003.217.jpg|200px|mini|Hvalkloa.]]
1. Holde ei utsikstønne hvor en av sjømennene kunne speide etter hval, og gi retning til rormannen. Mannen i tønna kunne også hjelpe hvalskytteren når og hvor hvalen kom opp etter luft, for å få skutt den.
2. Holde de øvre og nedre blokkene. Hvaltrossa gikk gjennom den nedre blokka til en spesialvinsj, som ble kjørt av en av mannskapene. Vinsjmannen ville så kjøre inn og slakke av på trossa etter som vinkelen til den nedre blokken varierte.
1.3.4 HVALKLOA: For å dra den enorme tunge hvalen opp slippen på kokeriet, ble en spesiell gripeklo oppfunnet. Ideen kom fra konstruksjonen av ei tømmersaks, som griper hardere dess tyngre stokken er. Kloa ble plaset rundt halen på hvalen, slik at denne kunne bli dratt opp med en stor vinch på bakplanet.
1.3.5 BAKPLANET.
[[Fil:042.003.218.jpg|400px|mini|Bakplanet på Kosmos.]]
På bakplanet ble spekket fjernet av flensene. Planet var belagt med et bordlag, og der arbeidet flensene i piggstøvler med en skarp, buet kniv på et langt skaft. Flensene skar lange kutt i spekket, og små visjer dro spekket av skrotten, akkurat som å skrelle ei stor banan. Spekket ble så skjært opp i mindre biter som ble lempet ned i toppen på flere store koker.
1.3.6 FORPLANET.
Resten av hvalen ble så dratt videre med vinsjer til forplanet, hvor lemmerene skjærte opp resten av hvalen. En damdreven sag med et fem meters langt blad ble brukt til å skjære opp ryggeraden i passe langder. Alt ble lempet ned i kokene under dekk. Det eneste som ikke ble brukt var innmaten. Den ble hivd over bord som mat til spekk-huggerene.
1.3.7 DAMPKOKENE.
Alle delene av hvalen som ble lempet ned i kokene, ble kokt under damptrykk til olje og andre væsker skilte seg ut. Alt flytende ble pumpet inn i separatorene for utskilling. Det faste som var igjen ble bevart og ble senere brukt til dyrefor.
1.3.8 SEPARATORENE.
I seperatoren ble hvaloljen eller spermoljen renset for vann og andre urenheter. Kvaliteten ble sjekket, og oljen ble så pumpet inn på store tanker for lagring. Hjelpefartøyer kom fra tid til annen å hentet denne oljen, samtidig som de leverte brenselsolje til kokeriet.
1.3.9 PRODUKTER.
Hvalen ble utnyttet til mange forskjellige produkter. Hvaloljen ble brukt til fremstilling av såpe, margarin og salver. Knoklene blir til gjørsel, senene til kirurgisk suturtråd og til tennisrackerter. Det ble utvinnet gelatin som bruktes til lim, film, gele og søtsaker, og dessuten ga hvalen råstoff til så vidt forskjellige ting som buljongterninger, kosmetikk, skokrem, fargeblyanter, børstebust, ridepisker og knapper. Fra kjertlene kom hormoner som bruktes i medisinen. Hvalkjøtt ble også et ettertraktet kjøttslag med sin egen spesiell smak.
1.4 Typisk Bemanningsantall.
{| class="wikitable"
|+ 1.4.1. KOKERIETs SKIPSMANNSKAP: Tot. ca. 75
|-
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
|-
! Kaptein || 1 || Stuert & Kokker || 4 ||Pumpemenn || 1 - 2
|-
! Bestyrer || 1 || Baker || 1 || Maskingutt || 1 - 2
|-
! Styrmenn || 4 || Pølsemaker || 1 || Reperatør || 1
|-
! Sekretær || 1 || Tømmermenn || 2 - 4 || Smed || 1 - 2
|-
! Inspektører || 2 || Matroser og Lettmatroser || 15 - 25 ||Donkeymenn || 2 - 3
|-
! Telegrafist || 2 || Elektriker || 1 || Pumpemenn || 1 - 2
|-
! Læge || 1 || Maskinister || 4 || Fyrbøtere || 11 - 13
|}
{| class="wikitable"
|+ 1.4.2. KOKERIETs FABRIKKMANNSKAP: Tot. ca. 110
|-
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
|-
! Vinsjmenn || 2 || Flensere & Lemmere || 10 - 14 ||Kokere || 14
|-
! Oppslagere || 2 || Skjærere || 16 || Kjeletømmere || 6 - 8
|-
! Planformenn || 4 || Arbeidere || 48 || Seperatører || 4
|-
|}
{| class="wikitable"
|+ 1.4.3. HVALBÅTMANNSKAP: Tot. 14
|-
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
! style="background:#ffdead;" | Stilling
! style="background:#ffdead;" | Antall
|-
! Kaptein og Skytter|| 1 || Byssegutt || 1 ||Maskinister || 2
|-
! Styrmann || 1 || Telegrafist & Matros || 1 || Fyrbøtere || 3
|-
! Stuert || 1 || Matroser || 4 || - || -
|-
|}
===='''VEDLEGG 2: Mannskapslister.====
Listen er fjernet fra denne utgaven!
===='''VEDLEGG 3: Thor og Kosmos Skjebne.====
3.1 Den Tyske Raideren Thor før 26. september 1940.
Thor ble sjøsatt i Hamburg i 1938, som bananbåten Santa Cruz. Skipet var bare på 3.144 tonn, men da den var bygd for å transportere bananer, var den mye hurtigere enn vanlige handelsfartøyer. Den hadde også en meget lav profil, noe som var en stor fordel i rollen som raider. Thor var en av de minste skipene tyskerne gjorde om til dette formålet.
Thor hadde oljefyrte dampturbiner som ga en toppfart på 17 knop og en krusfart på 10 knop, og kunne seile hele 40.000 sjømil mellom hver bunkring. Raideren hadde seks 5,9” kanoner plus en 60mm poop kanon til forsvar mot handelsfartøyarmament. Fire torpedorør, to 37mm mitraljøser og fire 20mm luftskyts utgjorde resten av utrustningen. Det var også et lite Arado fly ombord til rekognoseringsformål.
Otto Kähler ble utnevnt kaptein i oktober 1939. Han var da 45 år gammel, og hadde vært i den Tyske Marinen siden 1914. Thor seilte fra Kiel den 6. juni 1940, kamuflert som det russiske dampskipet Orsk. Etter å ha vært innom Bergen, klarte de å komme seg ut i Nord-Atlanteren uten å bli sett, takket være lav sikt i tåke og snøbyger.
Den 23. juni var Thor syd for Azorene, og forandret der utseende til Vir fra Split i Jugoslavia. På kort tid fant og stoppet Thor en rekke skip.
På mindre enn tre uker hadde Thor sunket 6 skip med en tonnasje på 32.500, og hadde tatt 192 sjøfolk til fange. Det begynte å bli trangt om plassen ombord Thor. Denne raideren begynte nå å få virkninger på Storbritannias innførsel.
Den 28. juli fikk mannskapet på Thor øye på et stort fartøy på en avtand av 14 nautiske mil. Denne gangen var det ikke noe uskyldig handelsfartøy, men en bevæpnet britisk handelskrysser de hadde møtt. Thors mannskap bemannet kanonene, og etter en kort artelleriutveksling traff Thor krysseren på tre steder, ett av dem i maskinrommet. Det var den 22,000 tonns postbåten Alcantara som Thor hadde truffet. Takket være skaden Alcantara hadde fått, slapp Thor unna, men 4 tyske gaster ble drept i sammenstøtet. Alcantara måtte i hui og hast seile til Rio de Janeiro for reparasjoner.
I slutten av juli lå Thor på samme breddegrad som Kappstaden, og der var de i 12 dager for å gjøre rein kjelene. I midten av september dro Thor nordover til et området øst for Pernambuco i Brasil, og patruljerte der de neste 2 ukene. Det var her de fikk sin største fangst.
3.2 Kosmos’ siste reise.
Kosmos ankom Table Bay i Cape Town den 7. august 1940. Dette var ansett som en trygg havn, vekk fra tyske raidere og unnvannsbåter. Etter trefningen mellom Alcantara og en ukjent tysk raider den 28. juli hadde det vært stille. I begynnelsen av september anså NORTRASHIP og det Britiske Marinedepartementet at det var trygt for Kosmos å seile til det Karribiske Hav hvor den verdigfulle lasten kunne losses.
Kosmos flyttet fra Table Bay til Simonstown den 5. september, for å fylle brenselsolje og få provianter ombord. Kokeriet dro tilbake til Table Bay den 8. september, hvor de var innom etter noe utstyr, og satte så kursen for Walvis Bay samme dagen.
Kosmos ankom Walvis Bay den 12. september 1940, men var der bare 4 timer. De fylte opp med brennstoff igjen, of satte så avgårde mot Curacao, etter en kurs utstukket av det Britiske Admiralitetet.
Det ble en lang og sen reise. Kosmos var nå skikkelig grodd til og maskinen måtte arbeide hardt for å få noe skikkelig fart på kokeriet.
Den 26. September 1940 befant Kosmos seg i posisjon 0° 26' sydlig bredde og 32° 1' vestlig lengde, eller 475 natiske mil (880 km) nord-nordøst for Penambuco (Hvor Olav da befant seg). Ved 10-tiden om morgenen nærmet en liten uskyldig jugoslavisk båt som het Vir seg Kosmos, og plutselig skøyt et varselskudd mot dem som tegn til at de måtte stoppe. Det var Thor de hadde møtt! Kosmos var ubevæpnet, og overrumplet, så de hadde ingen sjanse til å sende ut noe nødsignal på radioen.
Det tyske prisemannskapet kom i en liten motorbåt langsmed Kosmos. og deretter over rekken med revolvere og håndgranater i hånd. Hele mannskapet ble beordret opp på fordekket og måtte stå der med hendene over hodet. Etter endel parlamentering, ga priseoffiseren ordre til nordmennene: ”Dere har 20 minutter til å gå i livbåtene. Skipet skal senkes!” Mannskapet gikk i båtene, som for anledningen ble utstyrt med ekstra vann, proviant osv. og forberedet seg på en seiltur i passaten til Syd Amerika. Men slikt skulle det ikke gå.
Tyskerne ombestemte seg og livbåtene ble stoppet. Mannskapet på 79 ble så slept bort til den tysk raideren og tatt ombord. Her ble de jaget ned under dekk og fratatt alle private eiendeler. Der fant de fort ut at de ikke var alene ombord. Det viste seg at det allerede var over 250 fanger der fra før, som hadde hatt samme skjebne som mannskapet på Kosmos. Det ble meget trangt om plassen!
Den tyske raiderkapteinen Kähler ville gjerne ha fått en slik verdifull fangst til en fransk havn, men det var etter hans bedømmelse for mange vanskeligheter. Kosmos hadde nå lite brenselsolje igjen, og var veldig sakte. Hun hadde også to store skorsteiner akterut, som gjorde skipet lett tilkjennelig. Kähler bestemte seg for å senke Kosmos, noe han senere fikk hard kritikk for av sjefene i Berlin. De syntes at han i alle fall skulle ha prøvd å få Kosmos hjem.
Kokeriet ble forlatt av nordmennene ca. kl. 12.-, men før dette skjedde, la nordmennene merke til at tyskerne brakte ombord beholdere og elektriske ledninger, samtidig som dekkslast og ting som kunne flyte ble kastet ned i maskinrommet. Ingen av Kosmos' mannskap så eller hørte at skipet ble senket, men kl. 20.- fortalte en av de tyske offiserer at kokeriet var blitt sendt til bunns, og senere beskrev raiderens mannskap svært gjerne hvorledes deres største kupp hadde foregått. Tidsinnstilte bomber hadde blitt plasert i maskinrummet, og med sin last på 106.000 fat hvalolje sank Kosmos stille og rolig med akterenden først, på 2,000 favners dyp.
(Se posisjon 8 kartet).
Den eneste som omkom, var skipets lille apekatt, hele mannskapets venn. I all ståheien ved oppbringelsen hadde en eller annen sluppet den løs, og siden var det umulig å fange den inn igjen. Mannskapet tok dette tapet hardt.
Den tyske raideren krysset i farvannet et par dager, for å fjerne alle spor etter senkningen. Deretter satte den full fart, for hurtigst mulig å komme seg vekk fra åstedet, før ettersøkningen satte inn.
Allierte skip og fly søkte etter Kosmos i flere dager, men da man ikke fant spor etter hverken fartøy eller mannskap, ble det meldt savnet.
Kosmos var forsikret av NORTRASHIP for £542.373, men de ombord følte heller tapet personelig.
En av mannskapet på Kosmos fortalte senere hva han og mange andre følte, da de forlot sitt skip: ”De fleste av mannskapet hadde vært med Kosmos siden dens første tur, og det var mangen en tåre som ble felt, da de gikk fra borde for siste gang. Det var også et godt skip. Bra arbeidsforhold og bra leveforhold. En skipsånd som dessverre ikke har vært å gjenfinne etter krigen. At skipet også i fangst hadde sine gode sider, er unødig å fortelle, og konkurrentene talte med respekt om dets bragder på fangstfeltet” .......”Mesteparten av mannskapene som var med Kosmos på dens siste tur, dro atter sydover med Kosmos IV i 1946. På veien fra Curacao til Cape Town passerte kokeriet temmelig nær stedet, hvor gamle Kosmos var senket, og alle tenkte med vemod på det gode skip og på den gode tid det gamle kjære skip var flaggbærer for.”
3.3 Fanger ombord Thor.
Etter at de hadde forlatt området der Kosmos sank, fikk Thor en annen kjele-rengjøring. De lå nå å drev i Atlanterhavsdønningene i 12 dager.
Den 8. oktober ble et skip på vei fra Europa til Syd-Amerika observert. Thor åpnet ild, men skipet begynte å sende ut alarmsignal på radioen sin. Først etter 212 kanonskudd og en torpedo ble skipet senket. Det var det britiske fryseriskipet Natia 9 med et mannskap på 85 (hvorav en ble drept), som var på vei til Buenos Aires for å hente kjøtt. Det ble nå 368 fanger ombord Thor.
Det tyske forsyningsskipet Belgrano (ex. Rio Grande) møtte Thor den 15. november 1940. Endelig kunne Thor bli kvitt alle fangene ombord, inkludert 79 sjøfolk fra Kosmos. Fangene var også glade for at de kunne komme seg vekk fra Thor, som helt sikkert ville ha blitt senket hadde et britiske krigsskip fått anledning til det. De var jo også nå på vei til lands, og forhåpentligvis, på vei hjemmover.
3.3 I tysk fangeleir.
Belgrano tok dem til Bordeaux, hvor de ankom 13. desember. Der ble de holdt til 10. januar 1941, da de ble sent til Drancy Interneringsleir, på nordøstkanten av Paris. Her forble de til 10. april.
[[Fil:042.003.219.jpg|400px|mini|Kart over Thors jaktområde og suksesser (Kosmos er nummer 8).]]
De ble deretter forflyttet til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland, mellom Bremen og Hamburg. Her fikk de en stor overraskels da de møtte norske hvalfangere fra Ole Wegger, Solglimt and Pelagos. Disse mannskapene hadde blitt tatt av den tysk raideren Pinguin. (Se Vedlegg 5). Det var nå totalt 850 norske hvalfangere i fangeleiren. Etter en stund ble alle sent med tog til Stettin, på nordkysten av Tyskland, hvor de gikk ombord D/S Donau. De ankom Oslo 3. mai 1941.
I Oslo ble de tatt imot som hedersgjester av Nasjonal Samling. Norske solkors- og tyske hakekors-flagg prydet hele området, og alt var lagt opp som et stort propagandakupp. Et NS musikk-korps masjerte sammen med hvalfangerene fra kaien til en stor møtesal. Der ble det velkomsttaler, med skryt av at det var takket være tyskerne og NS at de igjen var trygt tilbake på norsk jord! De fikk full middag, og etter det var de frie til å gå til jernbanestasjonen og ta toget hjem.
Etter at mannskapet hadde kommet hjem, ble Kosmos’ skjebne kjent av de norske myndighetene i London. Olav og vennene hans i Nova Scotia fikk, imidlertid, ikke greie på før etter krigen hvor nær de hadde vært til å blitt tatt av tyskerne, og sendt hjem til Norge som “æresgjester”.
3.5 Raideren Thor etter 15 november 1940.
Etter at Kosmos-mannskapet hadde forlatt Thor, fortsatte raideren sitt oppdrag. I slutten av april 1941 kom Thor omsiders tilbake i Hamburg, og slik sluttet den første, meget vellykket, krysstokten. De hadde vært til sjøss 329 dager, hadde seilt 57,532 natiske mil (106,550 km) og sunket 12 skip på totalt 76,547 tonn.
===='''VEDLEGG 4: Hva Skjedde med Kos XXIII ?'''====
4.1. I Durban.
I august 1940 ble Kos XXIII seilt fra Walvis Bay til Durban i Syd Afrika, for å bli utlånt til den britiske marine. Olav var ekstra fyrbøter ombord på denne reisen, og de seilte sammen med Kos XXI og Kos XXII. Senere kom også Kos XIX fra Walvis Bay, og Syvern fra Montevideo, Uruguay, til Durban. De fire Kos-båtene hadde vært en del av Kosmos II ekspedisjonen, mens Syvern var fra Thor Dahls rederi. Alle båtene ble satt inn på veksted i Durban til reparasjon, og ble der utstyrt ferdige for å jakte på tyske ubåter.
De fem norske hvalbåtene dannet den “16. Anti-ubåtgruppe”, og skulle baseres i Alexandria, østre Middelshavet. Royal Navy trang fartøyer spesiellt i dette området, etter at Italia hadde erklært Storbritannia krig i juni 1940, og den franske flåten hadde blitt “nøytralisert “ i juli 1940. Den britiske marine måtte flytte flåten sin fra Malta til Alexandria, siden Malta lå bare en kort flyreise fra Sicilia og kunne lett bombes.
Mussolini prøvde nå å kopiere tyskerne ved å angripe Egypt i september 1940 (fra sin koloni i Libya), og Hellas i oktober 1940. Det gikk dårlig for dem på begge fronter. De Allierte styrker kastet dem fort ut av Egypt, og grekerene slo dem tilbake inn i Albania.
På slutten av 1940 ankom marinemannskapene til hvalbåtene i Durban for å bli kjent med båtene. Hver båt fikk en besetning på 25 mann, og kapteinen for Kos XXIII var Kommandørløyntnant J J Reid, RNVR (RNVR står for Royal Navy Voluntary Reserves, som var frivillig reserve mannskap i den britiske marine).
Mot slutten av januar 1941, seilte gruppen fra Durban opp langs kysten av Afrika til Alexandria, via Suezkanalen. Her tilsluttet de seg Admiral Sir Andrew B Cunningham’s middelhavsflåte.
4.2. Begynnelsen av 1941.
Da Italia overfalt Hellas i oktober 1940, minnet den Greske Regjeringen britene hva statsminister Neville Chamberlain hadde lovet dem i april 1939: “Hvis Grekenland noengang blir angrepet, ville Storbritannia gi militær hjelp”. En britiske ekspedisjonsstyrke ble sendt til Hellas, men den var heller liten. De britiske generalene i Egypt måtte dele på resursene, da de nå måtte kjempe på to fronter: forsvare Egypt og hjelpe grekerne.
[[Fil:042.003.220.jpg|400px|mini|Østre Middelhavet, tidlig 1941. (Blå skrift = Allierte områder, Rød skrift = Italienske områder)]]
For Admiral Cunningham, imidlertid, ga denne utviklingen Royal Navy en viktig strategisk premie som kunne bruke ovenfor den italienske flåte. Kreta, med sin fine naturhavn i Suda Bay, var en idiell base for den britiske marinen midten i Middelhavet. Etter invitasjon fra den greske regjering kom britiske marinefartøyer til Suda Bay bare tre dager etter det italienske overfallet på Hellas.
Tidlig på morgen den 29. oktober 1940 kom en gruppe britisk militære til Kreta for å rekognosere, og allerede sent samme dagen seilte en liten britisk flåtestyrke ut fra Alexandria med kurs for Suda Bay. Flåtestyrken bestod av to forskyningsskip, to bevæpnede landingsfartøyer og nettleggeren Protector. Samtidig ankom krysseren HMS Ajax med 2. bataljon Yorkshire og Lancaster Regiment. Den eneste reaksjonen fra italienerne var et par ufarlig luftangrep.
4.3. Kreta, april og mai 1941.
Transporten av den britiske hovedstyrken til Hellas med alt utstyr og forsyninger begynte 4. mars og tok syv uker. Den 11. April ble Kos XXIII og Syvern eskortert fra Alexandria til Suda Bay av den britiske jageren HMS Greyhound. Kos XXI og Kos XXII fulgte snart etter.
I de syv ukene det tok å få alle britiske troppene over til Hellas, forværret situasjonen i området seg betraktelig. Som svar på den britiske styrken, nå etablert i Hellas, og for å hjelpe sine italienske allierte, innvaderte Tyskland Jugoslavia, og angrep deretter Hellas i April 1941. Mens grekerne hadde greid å kaste italienerne ut av landet sitt, så var den tyske krigsmaskin noe helt annet. Tyskerne puffet hurtig både den greske hæren og de britiske ekspedisjonsstyrkene sydover. Transporten av britiske styrker ble satt i revers, og dermed begynte en annet sørgelig britisk tilbaketrekning.
Første etappe av tilbaketrekningen var å redde troppene over til Kreta, hvor de kunne forsvare øya med hjelp av den britiske marine. Dessverre hadde det britiske luftforsvaret så få fly igjen i dette området, at det tyske Luftwaffe hadde total kontroll i lufta. Evakueringen kom til å bli kostbart for Royal Navy både i store og små skip.
Etter flere dagers luftangrep, slo Luftwaffe ordentlig til tidlig om morgenen den 20. mai 1941. Tyske fallskjermsoldater begynte å hoppe ut av transportfly vest for Suda Bay, samtidig som jagerfly angrep og bombet skipene i Suda Bay.
Tyskerne hadde begynt et av historiens stort luftangrep. Planene var at 23.000 tropper skulle landes på Kreta i løpet av fire dager. Etter at fallskjermjegerene hadde tatt flyplassen ved Maleme, skulle hovedstyrken lande i Ju 52 troppefly som hver holdt 500 soldater.
Jagerflyangrepet ble ledet av en fanatisk nazist, General Wolfram Freiherr von Richthoven, som ledet Fliegerkorps VIII. Han disponerte en stor styrke av bombefly, jagerfly og rekonniseringsfly, i alt 716 flymaskiner. Flesteparten av disse angrepet Royal Navys Middelshavsflåte.
Etter at de tyske flyene hadde gjordt seg ferdig i Suda Bay den dagen, så var mange av skipene der i en sørgelig forfatning. Flere store skip var i full brann, og en av de midre båtene som ble truffet var Kos XXIII. Ingen av mannskapet ble såret, men tre dager senere ble båten bedømt et totalt vrak.
Den 23. mai 1940 ble bunnventilen på Kos XXIII åpnet, og den lille båten som Olav hadde seilt med fra Walvis Bay til Durban, sank ned til bunn av Suda Bay.
4.4 Resten av den “16. Antiubåtgruppe”,
Den 22. mai 1940 var det Syverns tur. Båten ble litt skadet under et luftangrep i Suda Bay, og en av mannskapet ble drept. Fem dager senere (27. mai 1940) ble Syvern igjen truffet av tyske bomber, rett etter at de hadde satt ut på seilasen tilbake til Alexandria. To av mannskapet ble såret, og båten sank. Resten av mannskapet kom seg i livbåten, og rodde i land i Kreta. De måtte deretter gå tvers over øya og alle unntatt to mann bli evakuert derfra den 30. mai.
Den samme dagen som Syvern sank, ble Kos XXI truffet av en bombe på veien tilbake til Alexandria. To marinegaster ble drept, men båten klarte å komme seg tilbake til Egypt.
Resten av båtene i Suda Bay ble nå angrepet av Luftwaffe hele tiden, så de ble alle beordret tilbake til Alexandria. På veien dit ble Kos XXII senket den 2 juni 1941, men heldigvis uten tap eller skader til besetningen.
Innen juni 1941 var det ikke mye igjen av den “16. Antiubåtgruppen”, da bare en båt kom tilbake til Alexandria fra Kreta, og den var skadet. Kos XIX, imidlertid, var i god stand og hadde patruljert havområdet nord for Libya. Etter reparasjon, så begynte også Kos XXI å patruljere i dette området.
I september 1941 ble Kos XIX omdøpt til HMS Cocker, og Kos XXI fikk navnet HMS Whippet. HMS Whippet (Kos XXI) ble bombet og sank nord-nordøst for Bardia, Libya den 4. oktober 1941, med tap av en mann. HMS Cocker (Kos XIX) ble torpedert og sank nær Tobruk den 3. juni 1942. Uheldigvis mistet 15 mann livet i denne episoden.
4.5 Kos XXIII “står opp fra de døde”.
Det var slutten de fem små hvalbåtene som hadde dannet den “16. Anti-Ubåt Gruppen”. De hadde nå alle sunket og lå på bunnen av Middelhavet. Det var i alle fall det de i Royal Navy trodde.
Kos XXIII, som hadde blitt sunket i Suda Bay, lå grunnt og ble hevet og reparert av Tyskerne i løpet av 1941. I februar ble den omdøpt Antiubåtjager UJ2104 Darvik.
[[Fil:042.003.221.jpg|400px|mini|De siste hvilestedene for båtene i den “16. Antiubåtgruppe”.]]
Darvik tjenestegjorde i den tyske marine utenfor Kreta inntil 18. september 1943, da den ble skutt i filler av de britiske torpedojagerene Eclipse, Faulknor og Vasilissa Olga. Igjen ble bunnventilen åpnet, og igjen sank Kos XXIII til bunnen av Middelshavet, denne gangen for godt.
4.6 Oppsummering.
Den “16. Antiubåtgruppe” hadde forsvunnet ned i Middelhavet innen juni 1942. Med et tap av 5 ut av de 5 båtene i gruppen, hadde den britiske marine lidd et 100% tap. Det var ikke mange andre enheter innen Royal Navy som hadde lidd så mye.
Hvis en tenker litt over det, ved hevningen av Kos XXIII, og deretter senkning, så hadde gruppen hatt et 120%
tap!
===='''VEDLEGG 5: Pinguins fangst, og Thorshammers flukt.'''====
5.1 Den Norske Hvalfangstflåten, 1940-41 Sesongen.
[[Fil:042.003.222.jpg|400px|mini|Posisjonene til de norske hvalkokeriene og forsyningsskipet, 14. januar1941.]]
De tre norske hvalkokeriene, Thorshammer, Pelagos og Ole Wegger, hver med sine syv hvalbåter, hadde dratt fra Halifax, Nova Scotia tidlig i oktober 1940. De kom til feltet, via Curacao og Monevideo, i midten av november og satte i gang med å fiske hval. Radiotafikken mellom hvalbåter og kokerier begynte da, og kunne høres så langt unna som i Nova Scotia!
Hvalkokeriet Solglimt ble denne sesongen brukt som transportskip, og forlot New York i november med forsyninger for hvalflåtene. De hadde også med seg kanoner til kokeriene, selv om ingen hadde noe tro på at det var nødvendig så langt syd.
5.2 Pinguins store fangst.
Den 14. januar var hvalkokeriene og hvalbåtene spredt ut fra øst til vest med Pelagos på 0°Vest, Ole Wegger med forsyningsskipet Solglimt på 5°Vest and Thorshammer på 15°Vest.
Tidlig på morgenen var hvalbåten Globe VIII på vei tilbake til kokeriet sitt, Ole Wegger, med 2 hvaler. Kaptein Kjellstrøm ble litt mistenksom da han hørte ordren fra kokeriet at Globe VIII, Pol VII og Thorarinn nå måtte komme å levere hvalene sine. Stemmen til han som ga ordren var ukjent, og hadde en rar aksent. Og ikke nokk med det, Kjellstrøm visste at Pol VII ikke hadde fått noe hval. Da hvalbåten kom nær nokk til at kapteinen kunne se Ole Wegger og Solglimt i kikkerten så han også at et annet, væpnet, skip lå ved siden av dem.
Kaptein Kjellstrøm meldte så tilbake til kokeriet at han hadde jag på en blåhval, og trakk seg så tilbake. De gjemte seg bak et isfjell og rapporterte at de hadde fast i en blåhval. Deretter ba Kjellstrøm Thorarinn om assistanse, på grunn av at de hadde fått en wire i propellen og trengte hjelp. Så snart Thorarinn kom bort til dem, forklarte Kjellstrøm hva han hadde sett. Isammen gikk de vestover så fort de kunne for å advare Thorshammer. (PolVII klarte også å rømme unna, og kjørte i full fart samme retning)
Det var den tyske raideren Pinguin Kjellstrøm hadde sett i kikkerten. Før dette hadde Pinguin hatt en meget vellykket sesong i Stillehavet, der de hadde tatt eller senket 11 allierte skip. Nå var det turen til den norske hvalfangstflåten.
Med ett slag hadde Pinguin tatt to store hvalkokerier (Ole Wegger og Solglimt) og 4 av deres 7 hvalbåter. Sent samme dagen tok Pinguin også Pelagos og 6 av dennes 7 hvalbåter. Den tyske raiderkapteinen Krüder hadde gode grunner til å være fornøyd.
5.3 Thorshammers flukt.
På Thorshammer fikk kaptein Einar Torp seg en ordentlig skrekk. Alle hvalene utenfor skuten ble forlatt, og det kjøttet som lå på planen ble bare liggendes. Kokeriet satte full fart sydover samtidig som de varslet de 5 hvalbåtene som var vekk fra skuten på radioen ved bruk av et spesielt kodeord. I hui og hast ble alle livbåtene på hvalkokeriet svunget ut og gjordt ferdig til nødsbruk.
All bruk av privat radio ble forbudt, bare mottageren i radiorommet sto på. De var bekymret for Pelagos som anropte Solglimt, uten å få svar, og som sa at de var på vei vestover for å fylle opp med brenselsolje. Det var ikke noe de på Thorshammer kunne gjøre: Pelagos lå på den andre siden av raideren, og de torde ikke å bruke radioen i tilfelle Tyskerne peilet dem inn.
Ut på dagen hadde alle Thorshammers hvalbåter, unntatt to, kommet fram til kokeriet, og alle sammen fortsatte sydover til de kom ned til isen. De satte så kursen vestover mot Syd-Georgia. En av hvalbåtene ble sendt i forveien med beskjed om hva som hadde skjedd. Denne hvalbåten kom til Syd-Georgia den 19. januar. Beskjeden ble gitt til lensmannen der, som sendte den videre til Port Stanley på Falklandsøyene, og så videre. Thorshammer kom fram til Grytvika 20. januar, og et par dager etter var hele flåten samlet.
Thorshammer tok opp fangsten igjen den 1. mars, men denne gangen fikk de beskyttelse av den store britiske handelskrysseren Queen of Bermuda. Fangsten sluttet 9. april 1941, og 11. april ankom de Montivideo i Uruguay. Hvalkokeri og hvalbåtene Ottern, Thorfin, Thorfjell, Thorgaut, Thoris, Globe VIII, Globe IX og Pol VII seilte så opp til Trinidad. Deretter seilte de til Curacao, hvor hvaloljen ble losset, og 6 gutter fra Aruba ble hyret. De lå der fra 29. april til 4. mai. Alle seilte så til New Orleans, hvor hvalbåtene ble etterlatt for reparasjon og vedlikehold. Etter en uke, seilte Thorshammer med kurs for New York. Hvalkokeriet kom dit 23. juni, og all spermoljen ble losset. Reisen gikk så videre til Halifax, hvor Olav senere mønstret på.
5.4 Pinguins uskyldige ofre.
I motsetning til Kosmos, fikk alle tre hvalkokeriene og hvalbåtene prisemannskaper ombord, og ble seilt til Bordeaux i tyskkontrollert Frankrike. Den verdigfulle lasten tok selvfølgelig Tyskerne. Alle kom fram, unntatt to hvalbåter som ble senket av den britiske marinen i Biskayabukta.
De norske hvalfangerene ble først internert i en fransk fangeleir, og så sendt til “Stalag X-B”, en stor fangeleir nær Bremervörde i Tyskland. Der møtte de til sin store overaskelse mannskapet fra Kosmos. (For deres videre skjebne, se Vedlegg 3, kapittel 3.4).
===='''VEDLEGG 6: En liten Historie om Eidsvold, Katonah.'''====
Artikkel av Christina Rae, Historiker, Bedford, Westchester, New York Stat.
(Oversatt og omarbeidet av Torbjørn Hallenstvedt)
6.1. Eidsvold.
Eiendommen Eidsvold i Katonah var et feriehjem for norske sjøfolk under andre verdenskrig. Noen av husene som ble brukt av sjøfolkene og de ansatte, eksisterer fremdeles. Bygningene har forlengst blitt oppdelt i leiligheter, og ligger langs nådagens Cedar Road. Svømmebasenget og tennisbanen som en gang var der har forlengst forsvunnet, og hele det gamle parklandskapet har forlengst blitt oppdelt i individuelle eiendommer.
De norske sjøfolkene bodde i huser som hadde blitt bygd av de forrige eierene. Disse bygningene ligger på toppen av et høydedrag, og det er fremdeles et lite skogholt bak dem. Dette gir eiendommene en privat, rolig, beliggenhet selv om de ikke ligger langt unna en travel motorvei og tettstedet Katonah. På begynnelsen av 1900-tallet, da området var et jordbruksdistrikt og mer åpent, måtte utsikten derfra ha vært praktfullt.
6.2. Brookwood Arbeiderskole.
Eiendommen hadde vært skole før den ble kjøpt av nordmennene, og var ingen alminnelig skole. Før første verdenskrig hadde William Mann Fincke, en sosialistisk presbyterianerprest, kjøpt den 200-måls gården i Katonah. Fincke var da pastor i Presbyterianerkirken i Greenwich i New York. I 1917 holdt han en meget pasifistisk preken, som i følge hans nekrolog, “førte til at han måtte forlate sitt embed” (New York Times, 1. juni 1927). I første verdenskrig tjenestegjorde han i den Presbyterianske Sykehusetaten i Frankrike, og etter han kom tilbake, grunnla han, sammen med hustruen Helen Hamlin Fincke, en skole i framhuset på gården sin. Skolens formål var å undervise freds- og arbeider-studier til 16-19 år gamle arbeiderklassegutter. Denne under-visningen var en del av den Internationale Fredsbevegelsen, dannet i Storbritannia i 1914.
I 1921 overdro Fincke eindommen til Brookwood Incorporated, og naboene Josephine and Martin Toscan Bennet gjorde det samme med eiendommen sin. Josephine, en arbeider-aktivist, ble administratør og kasserer på skolen, og et skolestyre ble dannet. Styret hadde flere representanter fra den Amerikanske Arbeiderforeningen. Den kristne pasifisten, A. J. Muste, ble rektor og tolv studenter fra forskjellige arbeider-organisasjoner flyttet inn. En studieplan ble utarbeidet med kurser i tale og retorikk, økonomi, historie og andre sosialistiske fag.
I 1927 omfattet skoleområdet en stor trebygning, en soveblokk i murstein og flere småbygninger. Førtito eldre ungedommer var innmeldt i et to-års studie, og i alt utdannet Brookwood over 80 studenter hvert år. I en avisartikkel fra 1927 ble det antatt at tre nye soveromsblokker, en ekstra undervisningsbygning og et bibliotek ville trenges for å huse de over ett hundre studentene rektor Muste håpet å tiltrekke neste akademiske år.
Sommerkurs ble arrangert for arbeiderkvinnelag og andre arbeiderforeninger.
6.3. Brookwood’s Nedgang.
Skolens problemer begynte i august 1928 da Den Amerikanske Arbeiderforening reagerte på at rektor Muste forsøkte å knytte skolen til det nyetablerte radikale Konferansen for Progressive Arbeideraksjoner. Arbeiderforeningen fordømte Brookwoodskolen offentlig og anbefalte alle andre arbeiderorganisasjoner til ikke ha noe med stedet å gjøre. Muste måtte forsvare skolen mot anklagen at Sovietvennlige demonstrasjoner hadde blitt arrangert der og at antireligiøs propaganda var en del av undervisningen.
Lærerene hadde forskjellige meninger om Mustes ideer, men innen 1930 var det studenter fra Tysklend, Costa Rica, Guatamala, Storbritannia og selvfølgelig fra USA der. I 1931 feiret skolen tiårsjubileum, og Muste erklærte at “vi har våget å stå for frihet i vår undervisning” (25. januar 1931, New York Times). Uenigheten med Den Amerikanske Arbeiderforening fortsatte imidlertid og i 1933 avgikk Muste fra Brookwood, og ble medlem av det Komunistiske Arbeiderpartiet. Som ny rektor ble Tucker P. Smith, sekretæren i den Internationale Fredsbevegelsen, utnevnt. Studentnummeret begynte imidlertid å minke.
Sener på trettitallet led skolen av idiologiske og finansielle problemer. Etter at skolen ikke hadde betalt skatt i to år, måtte den avvikles i 1938. I august samme året ble den 200-måls eiendommen med alle bygningene solgt av E. P. Barrett, auksjonarius. Kjøperen, Barbara Silver, solgte eiendommen rett etter til Rosedale Engineering, som hadde stedet i to år, før de solgte det til Stanroy Estates i New York i 1940. Ved dette salget besto eiendommen av: “en gruppe pene og velkonstruerte bygninger beliggende i en privat park på omtrent 200 mål, 2 bekker, stort swømmebasseng og tennisbane. med:
Hovedbygning i tre, med 12 rom og 3 baderom.....umøblerte.
Mursteinsbygd soveromsblokk med 25 soverom, 2 multi-baderom og 1 enkelt baderom...møblerte.
2 Lærerboliger i tre, hver med 6 rom og et baderom....møblerte.
1 Steinbygd hus med 7 rom og et baderom.... møblert.
2 Hytter med 5 eller 6 rom og et baderom....møblerte.
Tilsynsmannsbolig.... møblert.
Garasje for 6 biler i stein og betong.
(National Real Estate Clearing House, Westchester News Letter, November, 1940)
16.1 Tilbake på hvalfangst. Olav fikk seg et sjokk da han kom hjem til Norge. Han kom fra et land med en overflod av varer, til et land der alt manglet. Tyskerne hadde kjørt landet helt ned på felgen, og levestandarden var nå lavere enn da han dro av sted seks år tidligere. Den eneste gode nyheten var at Magnhild hadde greid seg godt mens han var borte. Gården hadde gitt henne alt hun trengte av mat (melk, kjøtt, poteter, korn osv), og til og med nok til å hjelpe noen av slektningene sine. Mange folk bød seg også til å hjelpe til på gården, mot å få mat for dagen og litt ekstra. Olav hadde igjen kommet for sent fram til å være med på hvalfangst den vinteren. Han bestemte seg for å hugge ved for å tjene penger, men for det trang han en hest. I oktober 1942 kjøpte Olav en vestlandshest fra svogeren Jørgen Sommerstad for 2.500 kroner. Hesten het BlakkenDeerbrook Norwegian Holding Company, men dette var en dårlig handel. Hesten hadde blitt hærpesert med av en tidligere eier, og hadde en tendens til å “fly ut”. En kunne ikke stole på at hesten ville stå Olav og Blakken på Døvle, Arnadal, mars 1946. stilleet NORTRASHIP frontfirma, skoleeiendommen og det var vanskelig å arbeide med han. Olav Eidsvold feriested ble, imidlertid, snart vant til lynnet til Blakken, og hogg i skogen hele den vinteren. Sommeren 1946 arbeidet Olav på gården, og den 27. august fikk Magnhild en gutt (forfatteren). Olav hadde bestemt seg for å dra ut på hvalfangst igjen vinteren 1946-47, men var hjemme lenge nok til at han fikk med seg barnedåpen til sønnen sin, 15. september 1946grunnlagt.
Magnhild, med sønnen Torbjørn, tidlig i september 1946.
Olav tok med bilde ut på hvalfangst.
Den 196. september 1946 mønstret Olav på hvalkokeriet F/F Empire Victory som 24. koker. Kokeriet eides av The Union Whaling Company i Durban, Syd-Afrika, men var bemannet av norske hvalfangere. Skipet hadde blitt bygd i 1937 som hvalkokeriet Unitas ved AG Wesers skipsverftet i Bremen for Unitas Deutsche Walfang GmbH, Hamburg. Skipet hadde to sesonger for Tyskland før krigen, men måtte ligge i opplag i Flensburg mens krigen varte. Kokeriet ble tatt av de Allierte styresmaktene i 1945, og døpt om til F/F Empire Victory Deerbrook Norwegian Holding Corporation.
I følge Peter Simondsen, advokat i NORTRASHIP og rådgiver til Skipsfartsdirektør Øvind Lorentzen, kjøpte Deerbrook Norwegian Holding Corporation eiendommen for å “skape et rekovaliseringshjem for norske sjøfolk”. Videre sa pressemeldingen at mange pasienter som hadde vært på White Plains Hospital nå kunne sendes direkte til Eidsvold (Northern Westchester Times, 13. august 1942). I en avisartikkel en måned senere ble Eidsvolds formålet beskrevet litt mer detaljert: “NORTRASHIP har undertegnet kontrakt for kjøp av eiendommen for sjøfolk fra den Norske Marine og handelsflåte mens deres båter er til reparasjon i New York området” (New York Times, 1. September 1942).
Feriesenteret ble offisielt åpnet torsdag 11. februar 1943. Kronprins Olav møtte 300 innbudte norske og amerikanske gjester i hovedbygningens bibliotek og formelt døpte stedet “Eidsvold”. Kronprinsen sa i sin tale at “navnet representerer hva nordmenn kjemper for og strever for å bevare”. (New York Times, 12. February, 1943). Eidsvold i Norge var jo stedet der den norske grunnloven hadde blitt undertegnet 17. mai 1814; en grunnlov som hadde blitt påvirket både av den amerikanske konstitusjon og britisk parlimentarisme. (Navnet Eidsvold passet fint for stedet: “Eid” betyr egentlig vei rundt en foss, mens “vold” er et opphøyet jordstykke. Stedet hadde en stor plen som lå fint til på toppen av et høydedrag og de to bekkene der hadde vel kanskje noen småfosser).
F/F Empire VictoryDet er ikke helt på det rene om stedet ble brukt som et rekonvaliseringshjem eller som feriested for sjøfolk som ventet på hyre, eller til begge formål. I 1943 sto det i en avisartikkel at “125 friske sjøfolk ventet der på å tjenestegjøre ombord skip”, og at mange av disse “hadde vært torpedert flere ganger. Frank Olsen, 35 år gammel, sa han hadde måtte forlate tre skip som hadde blitt senket”.
Olav kom Etter mai 1945 var behovet for å gi norske sjøfolk et hjem fra hvalfangst 24. mai 1947ikke lenger der, og han hadde da tjent 5stedet åpnet døren til andre gjester.435 KrEt 1946 avertissement i New York Times tilbød “200 mål med skogkledd park, tennisbane, sportsbaner, svømmebasseng, skandinavisk mat med smørbrød, enkle eller doble rom. på sesongen. Hyrekontrakten hans hadde vært: Lønn 410 kroner/ måned. Overtid 2Hendvendelse til Eidsvold, Katonah, New York” (New York Times,00 kroner/ time. Krigstillegg 250 kroner/ måned19. Fangstandel 0,0274 kroner/ Fat oljejuly 1946).Det er interessant å se at han norske frontfirma eide fremdeles ble betalt “Krigstillegg”stedet, men rekonvaliseringshjemmet for sjøfolk hadde nå blitt feriested som spesialiserte seg på utendørssport og kulinariske gleder. Antagelig Dette var nok i stor etterspørsel etter krigens mangler. På mange måter liknet dette fordi det fremdeles var fare for at skip skulle gå på miner fra krigens dagerrehabilitetsprogrammet de norske sjøfolkene hadde fått under krigen.
Olav var hjemme Fire år senere skjedde en tragedie på Lerskall sommeren 1947, men dro igjen ut på hvalfangst med F/F Empire Victory 3Eidsvold som minnet om de skjebnene mange norske sjøfolk hadde møtte under krigen. septemberEn notis i New York Times i 1950 nevner at “James A. Han kom tilbake til Norge 15Anderson Jr. mai 1948, og det ble hans siste hvalfangstsesong. Han hadde ikke likt seg 8 år gammel, druknet i dag alene i et svømmebasseng på Empire VictoryEidsvold, men han et gods som den Norske Regjering hadde tjent nok benyttet som feriehjem for norske handelssjøfolk under annen verdenskrig, og som nå ble brukt til å betale resten av gjelden på Lerskall. Han tilbakebetalte 10.100 Kr.feriehytter om sommerene” (New York Times, og var derved skyldfri. Mannskapet på Empire Victory kommer hjem etter sesongen. 16.2 22 juli 1950-tallet).
De neste tolv årene hogg Olav tømmer i skogen om vinteren, og arbeidet på gården om sommeren. Det var typiskt et par kuer og noen griser i fjøset, en hest på stallen og 20 høner i hønehuset. Melken ble sendt til meieriet i Tønsberg med melkebilen, og slakter Aspelin på torvet i Tønsberg tok seg av slaktedyrene. Det var en idyllisk tilværelse, men det var lite med penger i huset.
Olav traff ofte gamle kamerater fra hvalfangst når han reiste til byen (Tønsberg)6. Mange av de han hadde kjent i Amerika mistet han kontakten med da han mistet addresseboken i 1945, men en spesiell venn klarte han å beholde5. Det var Dorothy Holst fra Sjømannskirken i Brooklyn. Hun var på Norgesbesøk vinteren 1949-50, og tok da anledning til å besøke Olav og Magnhild. Hun kom til Lerskall i januar 1950 på vei fra Oslo til Ulefoss, hvor hennes eldre bror Reidar Frithjof Holst var postmester Etter Deerbrook Norwegian Holding Corporation.
Dorothy Holst var ansatt i Sjømannskirken i Brooklyn inntil 1962 da hun gikk Neste året solgte Deerbrook Norwegian Holding Corporation Eidsvold til Albert Stone, et eiendomsfirma. Godset, takstet til $110,000, besto av 200 mål med “to administrasjonsbygninger, flere småbygninger med pensjonen. Hun flyttet så fem til Osloti rom hver, hvor hun var flere andre små-bygninger......en frivillig hjelper i Sjømannskirkengarasje for seks biler og andre uthuser” (New York Times, 16 november 1951). Hun døde Hvis en sammenlikner denne eiendomsbeskrivelsen med den i 19781940, 78 år gammelså er det veldig lite forskjell.
Blakken fikk kolikk Noen av småbygningene hadde muligens blitt bygd etter at Eidsvold ble feriested i 19541945, og det ble hans bane. Til erstatning kjøpte Olav disse solgt Albert Stone som egne bosteder en flunkende ny trator våren 1955kort tid etter. Det var en liten grå Ferguson TE20, en legendarisk traktortype De større bygningene delte han opp i Norge. Den hadde hydrauliske løftestenger bakleiligheter, og var spesielt egnet solgt disse til norske småbrukprivate eiere.
Samme året gikk Olav over til å fore opp kalver til slakt. Ei ku ble beholdtChristina Rae, men melken ble heretter bare benyttet til husbruk. For å få mer høy til dyra, forpaktet han jordene til naboen Ole Berg, på BergApril 2008.
====''' VEDLEGG 7: Ellen Brochs verden.'''====
Olav beholdt traktoren bare et par år. Den hadde bensinmotor og han syntes den var for dyr i drift. På våren 1956 kjøpte han hesten Brun på Skatvedt. Den het egentlig “Jarlsbergbrun” og hadde vært traver. Han var en gjelding, og hadde et yndelig temperament. Brun var intelligent og rolig, og fant aldri på noen spillopper slik som Blakken hadde gjordt. Olav var veldig glad i hesten, og den ble nesten hans kjældegge. Ferguson ble solgt til Myre i Høyjord litt etter.
“Jarlsbergbrun” på Lerskall, 19607.1. Før Krigen.
Ellen Stub ble født i Oslo 14. oktober 1903, og var datter av Otto Stub og Ragnhild Jensen.
Ellen giftet seg med Peter Theodor Broch i 1929. Theodor var født i 1904 og var sønn av oberst Ole Jacob Broch og Henny Salvesen. Etter hvert at han var ferdig på gymnaset i Oslo i 1922, flyttet Theodor til Rjukan hvor han arbeidet som det dro utover på 50-tallet ble det klart at den lille gården journalist. Han var en ivrig tilhenger av “Mot Dag” bevegelsen, og litt skogarbeide om vinteren ikke kunne brødfø Olavs familegrunnla Rjukan Arbeiderblad. Løsningen kom Han studerte jus i 1959 da anleggsarbeidet for det nye oljefritiden sin, og i 1928 tok juridisk embeds-rafeneriet på Slagenstangen begynteeksamen (Cand.jur.) ved Universitetet i Oslo. Der var det Etter at Ellen og Theodor giftet seg, praktiserte Theodor et stort behov for arbeidskraftår som sakfører i Oslo, og Olav fikk seg jobb. Anleggsfirmaene arrangerte rutebiler helt fra Andebu for å frakte inn alle de arbeiderene de trangmens Ellen var husmor.
16I juni 1930 flyttet Ellen og Theodor opp til Narvik, som var nær hvor Theodors far var stasjonert. Theodor fortsatte sakfører-karriæren sin, først som assistent til en reisende dommer. Snart etter startet han sin egen sakførerpraksis i Narvik med Ellen som kontordame og sekretær.3 Faste InntekterDe kjøpte et hus i Narvik i 1932, og Ellen fikk en datter, Siri, 12. august 1937.
Olav begynte på Slagenstangen Theodor fortsatte i september 1959, politikken. Han ble først for Bugge & Krogh Hansenmedlem av kommune-styret, og deretter for Bechtel Sverdrup Norge, et amerikansk firma. Betalingen var god, og Olav likte å ha fast lønning. Arbeidet der varte så valgt til slutten av oktober 1960rådmann i Narvik i 1934.
Etter som arbeidet på Slagens-tangen dabbet av, fant Olav en ny jobb ved skipsverftet i Tønsberg. Med den erfaringen han hadde fått i Liverpool, Nova Scotia, fikk han jobb som stilasjebygger på Kaldnes Mekaniske Verksted. Han begynte i midten av desember 1960. Mange i Andebu arbeidet der, og det gikk spesiell rutebil direkte til Kaldnes.
I 1960 ble Olavs sønn ferdig på folkeskolen i Andebu og begynte på videregående skole i Tønsberg7. Han sto også 2. Krig kommer til Konfirmasjon i Andebu Kirke, med et stort familie-selskap på Geirastadir Turisthytte etterpåNorge.
To år senere feiret Olav og Magnhild sølvbryllupsdagen hjemme Den 9. april 1940 kom krigen til Norge. Hele befolkningen i Narvik ble vekket tidlig på Lerskall. I morgenen av ekslosjonene da de 25 årene de hadde vært gifte hadde Olav vært borte fra Magnhild en tredjedel to norske panserskipene, Norge og Eidsvoll, ble sunket av ekteskapettyskerne. Dette var ikke uvanlig blandt hvalfangereTyske tropper okkuperte byen, men lot siviladministrasjonen fungere uberørt.
Som rådmann arbeidet Theodor utrettelig med å organisere byens tjenester til tross for alt kaoset. Ellen og Siri måtte forlate hjemmet deres, da dette lå nær havnen og utsatt til. De måtte overnatte hos forskjellige venner, ofte sove på gulvet og greie seg så godt de kunne. Befolkningen begynte etter hvert å forlate byen, men tyskerne snart stoppet denne flukten. Mens Theodor hjalp folk så godt han kunne, prøvde han også å hindre de tyske okkupasjonsmaktene. Han ble arrestert etter en mindre overtredelse, funnet skyldig i sabotasje og dømt til døden. Bystyret appellerte, og Theodor ble løslatt.
[[Fil:042.003.223.jpg|200px|mini|Frimerker til minne om kampene i Narvik 1940)]]
Etter flere sjøslag i området sank den Britiske Marine alle de tyske marinefartøyene der, og de tyske troppene var avskåret. Churchill ga ordre til at Narvik skulle gjentaes, og angrepet begynte 28. mai 1940. Theodor sto på taket av sykehuset å så på det britiske skips-bombardementet av byen. Til sin store forskrekkelse så han at nedslagene kom nærmere og nærmere rektorboligen der Ellen og Siri oppholdt seg. Han sprang gjennom gatene til huset for å få dem ut, og de hadde akkurat klart å komme seg unna da huset fikk en fulltreffer. Et par timer senere flyktet tyskerne, og byen ble frigjordt av britiske, franske, polske og norske tropper. Dette var den første tilbakegang tyskerne hadde opplevd siden krigens begynnelse.
Sølvbryllupsdagen på Lerskall, 1962:Foran: sønn Torbjørn med Magnhild Dagen etter ble det bestemt at alle kvinner og Olavbarn skulle evakueres fra byen.Bak: Forlovere Jørgen Ellen og Astrid SommerstadSiri dro så nordover til Tromsø,Hjørdis hvor Theodors far beskyttet kongen og Arne Skjellandregjeringen.
På grunn av at Olav nå hadde fast inntekt, bestemte han å slutte med forpaktninga på Berg[[Fil:042. Husdyrbeholdningen ble redusert, slik at Magnhild lett kunne greie å stelle med dem uten noe hjelp003. Det eneste arbeidet Olav nå hadde på gården var å gjøre høyonna sammen med Magnhild, Torbjørn og hesten Brun224.jpg|200px|mini|Frimerker til minne om kampene i Narvik 1940)]]
Den 26. mai 1964 var det Bruns tørn til å få kollik, og til slakteriet bar det. Dette gikk hardt inn på Olav. Hesten var han nære venn, og den ble dypt savnet. Den sommeren fikk han låne Bruna til svigerfaren på Holt, for å få inn høyet.
Som erstatning for BrunEtter en uke med tyske flyangrep, så Olav igjen seg om etter en traktorble det nødvendig å evakuere resten av sivilbefolkningen fra Narvik. Han fikk greie på at et anleggsfirma på Kaldnes hadde en Ferguson 35 dieseltraktor til salgsPå flere netter ble folk transportert nordover i små fiske-skøyter, og Theodor og byens arkiver var ombord den kjøpte han for Kr 7siste båten.500. Dette viste På grunn av at situasjonen i Frankrike nå forværret seg igjen til å være et dårlig kjøp. Traktoren var økonomisk , bestemte de britiske og norske myndighetene å kjøretrekke sine styrker ut av Norge, men var veldig vanskelig til og for Norge å få startetfortsette krigen basert i Storbritannia. For å få den til å gå i gang måtte en sprøyte startgass inn i luftinntaket!
7.3. Flukten til USA.
Magnhild pynter på lasset før traktoren Fiskebåten med Theodor seilte nordover, først til Harstad, og høysvansen kjøres inn på låvenså videre til Tromsø. Kongen og regjeringen hadde imidlertid reist derfra, og det hadde også Ellen, Siri og Theodors far. Faren hadde imidlertid lagt igjen en beskjed hvor Ellen og Siri oppholdt seg. Etter at de hadde funnet hverandre, reiste de tilbake til Harstad. Tyskerne hadde enda ikke nådd så langt nordover. En venn lånte dem ei hytte hvor Ellen og Siri kunne oppholde seg, mens Theodor prøvde å hjelpe alle de som hadde flyktet til Harstad.
Olav fortsatte på Kaldnes resten av 60-tallet, og drev med høy om somrene. Sønnen Torbjørn begynte på universitet i Skottland høsten 1966, og kunne ikke lengre hjelp til hjemme på gården. I 1968 ble det slutt med ku på båsen, og høyet ble brukt bare til stuteoppdrett.
Etter et par dager kom tyskerne til Harstad. Theodor ble gjenkjent av en offiser, og ble igjen arrestert som britisk spion. Han klarte å rømme (i ei drosje!), hentet Ellen og Siri i hytta, og de kom seg unna i en liten fiskeskøyte.
Fiskeren tok dem sydover, forbi de tyske troppene, til Lofoten, og deretter over Vestfjorden. Han tok dem syd til en liten fjordtarm hvor Theodor kjente et eldre ektepar. Huset deres var ikke langt fra svenskegrensen, og da Theodor var på listen av nordmenn tyskerne gjerne ville “snakke med”, dro han alene over fjellet til nøytrale Sverige.
Luftfotografi av Lerskall Thedor dro videre til Stockholm, hvor den amerikanske ambassøren til Norge, Fru Borden Harriman, da befant seg. Hun ga han visa til USA, og Theodor fløy først til Moskva, og så med den Trans-Sibiriske jernbanen til Vladivostok. Han kom seg til Tokyo på et japansk handelsfartøy, og etter tre ukers venting, seilte til San Fransisco på en norsk båt. Fra San Francisco kjørte han med tog til Washington DC, via Seattle og New York. Det var sent på høsten da han ankom og Bergmeldte seg til tjeneste på den Norske Ambassade. I Washington begynte han å arbeide for den Norske Informasjonstjeneste. (Forfatterens tok bilde De neste månedene reiste han mye rundt i 1986)midt-vesten, og holdt kåserier til andre- og tredje-generasjon nordmenn om kampen mot okkupasjonen av “gamlelandet”.
Våren 1970 Etter at Theodor hadde Olav leid en snekker for å skifte stuegulvet på Lerskall. Mens Olav lempet jord og stein kommet seg ut av kjellerenNorge, overanstrengte han ryggen sin dro Ellen og fikk isjiasSiri tilbake til Narvik. Reisen han og Magnhild Huset deres var fremdeles der til tross for all bombardementet, men hadde nå blitt rekvisert av tyskerne som bolig for “underholdningsdamer”: De hadde planlagt blitt sent dit for “å hjelpe til sønnenes avslutning fra universitetet med moralen til de tyske troppene”! Ellen greide å få tak i Edinburg klærne til Siri, men hennes egne klær brukte “damene”. Ellen og Siri måtte avlysesigjen bo hos venner, og Ellen følte nå at det var best å dra derfra. På grunn Hun og Siri prøvde først å ta toget over til Sverige, men ble tatt med en gang av den dårlige ryggen, bestemte Olav seg tyskerne og brakt inn for avhør. Tyskerne kunne ikke finne noe å slutte med gårdsdriftenanklage henne for, og forpaktet bort jordene etter et par uker ble de løslatt. De fikk så lov til naboen, Kristian Stålerød (sønn å dra sydover til Einar og Agnes Stålerød)familien sin i Oslo.
Olav hadde begynt å motta Som kone til en liten sjømannspensjon i 1969. Denne pensjonen økte betydelig i 1970etterlyst “spion”, etter krigseilasene ble inkludert (Han hadde mer enn 150 måneder anerkjent seiling)Ellen nå holdt under oppsyn av Gestapo. Endelig Situasjonen ble etter hvert værre, og i februar 1941 fikk Olav og Magnhild noe igjen for alle de årene hjelp til å flykte over til Sverige. Fra Sverige tok de den samme veien som Theodor hadde vært borte fra hverandretatt til USA, og møtte han i Chicago i slutten av mars 1941.
Olav og Magnhild kom til Edinburgh sommeren etter for å besøke sønnen. Han var nå Sivil-ingeniør og hadde stilling som broingeniør i statens veivesen der. Han hadde også møtt ei jente, og Olav og Magnhild ble vist rundt Edinburgh og av hennes foreldrene, David og Elizabeth Wright.
7.4. Familien Broch i USA.
[[Fil:042.003.225.jpg|200px|mini|Ellen Broch på Eidsvold, 1943.]]
Familien Broch tilbrakte nå flere hyggelige måneder med å reiste fram og tilbake i midt-vesten, hvor Theodor fortsatte med kåserier og informasjonsmøter. Den Norske Regjering bestemte så å åpne et informasjonskontor i Minneapolis, med Theodor som sjef. Familien bodde der til slutten av 1942, og på den tiden skrev Theodor en bok om sin flukt fra Norge med tittelen “The Mountains Wait” (norsk utgave “Fjellene Venter”, 1946). Theodor meldte seg så som frivillig inn i den Norske Hær, og seilte over til Storbritannia.
Eileen Wright, Olav’s framtidige svigerdatter.
16.4 Bryllup og Begravelse.
I London arbeidet han i Den 15Norske Hærs Informasjonstjeneste. mars 1973 giftet sønnen Torbjørn seg med Eileen Wright Ellen og Siri flyttet til Eidsvold, Katonah tidlig i Cannongate Kirk1943, Edinburghhvor Ellen arbeidet på kontoret. Olav Ellen og Magnhild kom over Siri forble der til bryllupetkrigens slutt, og besøkte også huset de nygifte hadde kjøpt. Det var en tomannsbolig i Penicuik, en liten by halvannen mil syd for den skotske hovedstadenkom så tilbake til Norge.
Ut på høsten ble Magnhild alvorlig syk og innlagt på sykehuset i Tønsberg til observasjon. Hun døde der uventet tre dager senere, den 10. september 1973, 58 år gammel. Magnhild ble gravlagt på Andebu Kirkegård, 15. september 1973.
7.5. Tilbake til Norge, og en tidlig død.
Etter at de hadde kommet tilbake til Norge, dro familien tilbake til hjemmet sitt i Narvik. Theodor fortsatte som sakfører og byens Rådmann opp til 1949. Han ble valgt til Stortinget i 1945 (Representant for Kjøpstedene i Nordland, Troms og Finnmark), men ble ikke gjenvalgt i 1949. Theodor ble tildelt “Deltagermedaljen” i 1945, og Frankrikes “Légion d'honneur” i 1946.
Torbjørn and Eileen Hallenstvedt15 mars I 1949 ble Theodor valgt til Rådmann i Tønsberg, en stilling han hadde inntil 1973. Ellen døde 21. mai 1950, 47 år gammel. Datteren Siri hadde da ennu ikke fyllt 13 år.
7.6. Theodor og Mathilde.
[[Fil:042.003.226.jpg|200px|mini|“Bikkja til Broch” i Haugarparken, Tønsberg, 2009.]]
Etter Ellens død giftet Theodor seg igjen samme året med Mathilde Oftedal. Mathilde hadde ikke vært gift før, men hadde en gutt, Lars, født 1. januar 1939.
Magnhilds død kom som et stort sjokk for Olav. Han Mathilde var 10 år eldre enn henne, og at hun skulle gå bort først, var helt uventet. Julen 1973 fløy han over til sønnen og svigerdatteren født i Penicuik Stavanger i Skottland1909, og var hos dem en månedhadde vært journalist i Stavanger Aftenblad før krigen. Oppholdet ble til stor hjelp for hanBrødrene hennes hadde blitt alvorlig harselert av tyskerne under krigen, og han kom seg til hektene igjen før han dro tilbake til Lerskallnoe som gjorde et varig inntrykk på Mathilde. Han måtte nå venne seg til Etter krigen arbeidet hun derfor utrettelig for å stelle for seg selv. Erfaringen fra hvalfangsten ble til stor nyttehjelpe jøder som hadde overlevd fangeleierene i Tyskland.
I Tønsberg markerte Theodor seg fort Han solgte traktoren skrev flere bøker om byens historie, og visste akkurat hva byen trengte. På en tur til broren Jørgen sent i 1973Italia, bestilte han et kopi av den berømte skulpturen av en ulv som ammet Romulus og året etter overførte Remus, Romas grunnleggere. Da han gården kom hjem til sønnenTønsberg, Torbjørn. Samme året sluttet presenterte han på Kaldnesregningen til bystyret, og men de ville ikke betale for ulven. Det ble fulltidspensjonistet forferdelig spetakkel, med mye avisskrivning.Få syntes statuen passet i Tønsberg, og onde munner kalte skulpturen “Bikkja til Broch”!
Magnhild Hallenstvedt’s grav
på Andebu Kirkegård, september 1973
Heldigvis kom Tønsberg Træplantningselskap til unnsetning og tok regningen. Skulpturen ble satt opp foran biblioteket i Haugarparken, og avduket i 1952.
Theodor forble aktiv i politikken selv etter at han sluttet som rådmann i 1973. Familien flyttet til Frogner i Oslo hvor han kampanjerte for immigrantenes rettigheter i Oslo. Han ble medlem av Bydelsutvalget for Gamle Oslo og formann i Norsk Pakistansk Forening, som han stiftet i 1978.
Mathilde hadde en sommerbolig i Sandvika i Viksfjorden nær Larvik, og ekteparet tilbrakte mye av sin tid der. Mathilde døde i april 1998, og Theodor døde bare et par dager etter.
I 2004 overdro Ellens datter, Siri, sin del av boligen ved Larvik til barna til Lars. Hun bodde da i Arendal, rett ved sjøen.
16Mathildes sønn, Lars Oftedal Broch, ble Høyesterettsdommer i 1996, og var det frem til han gikk av i 2008.5 PensjoniståreneHan var da bosatt på Jahr i Oslo, og familien har fremdeles eiendommen ved Larvik.
De neste 12 årene tilbrakte Olav hjemme på Lerskall. Han levde et aktivt liv med besøk til slektninger og venner. Han reiste ofte på besøk til sønnen, først til Skottland og senere til Chelmsford, England. Han så mange severdigheter i London og syd-England, og kunne så fortelle alle om det han hadde sett når han kom tilbake til Andebu. Sønnen og svigerdatteren kom også over minst en gang i året for å besøke han på Lerskall, og ta han rundt til familien.
7.7. Noen Familiehemmiligheter.
Forfatteren hadde i begynnelsen vanskeligheter for å forstå de offentlige informasjonene om Theodor Broch. Men etter hvert begynte gamle hemmeligheter å komme fram i dagen. Her er en liten oppsummering av de flokete forholdene Brochfamilien nok helst vil holde hemmelig:
Mathilde Oftedal var Theodor Broch elskerinne i 1938. Han var da gift med Ellen og hadde et ett-års gammelt barn, Siri.
Olav ved Tower BridgeTheodor og Mathilde fikk et barn sammen, London. august 1976og barnet var Lars Oftedal Broch.Isteden for å være ste-søsken, er Siri og Lars halv-søsken!
Olav ved klippene Mathilde tok en annen elsker i Dover1944, Kentmens Theodor var i Storbritannia, og det var Jens Christian Hauge, lederen av Milorg.
Jens Christian Hauge var da gift og hadde to barn. Jens plasserte kona si på en liten spartansk sæter i Vestre Slidre, mens han innkvarterte Mathilde i en Milorg dekkleilighet i Oslo.
I 1980 ble Olav tildelt Krigsmedaljen og Deltagermedaljen for sin innsats under krigen. Disse ble rammet inn og hengt på veggen. Han feiret også 75-årsdagen samme året med et stort familieselskap på et selskaps-lokale Jens Christian Hauge fikk ei ny elskerinne i Tønsbergslutten av 1945, mens han var da først Forsvarsminister i Arbeiderpartiregjeringen.
Olav ble alvorlig syk Jens Christian Hauge skiftet igjen elskerinne i desember 19841955 mens han var i Tyskland. Sønn Den nye kvinnen het Renee-Marie Hausenstein, og svigerdatter kom over forholdet varte i to år. I 1958 skilte han seg fra England for å være sammen med han den siste jula. Han ble lagt inn på sykehuset i Tønsberg 29. desemberstakkars kona si, men overført til Andebu Pleiehjem etter nyttårog da hadde Arbeiderpartiet hatt nokk. Han døde der 30. januar, seks uker før han ville ha fylte 80 årEtter press fra Werna Gerhardsen mistet Jens ministerstillingen sin.
Den 5Rett etter at Jens Christian Hauge hadde skilt seg, giftet han seg med en nye flamme, Liv Elisabeth Sjøberg. februar ble han gravlagt ved siden av Magnhild på Andebu KirkegårdDenne gangen holdt det, og de var sammen til hennes død i 2004. Jens Christian. En gravstøtte markerer nå hans siste hvilestedHauge døde i 2006.
(Kilde Dagbladet 14.10.2008).
Olav og svigerdatteren Eileen i 75-års fødselsdagselskapet, 13. juni 1980.
7.8. Hvem stjal Romulus og Remus?
I slutten av mars 2012 forsvant en av tvillingene til “Bikkja til Broch”. Et par dager senere forsvant den andre tvillingen. Om det var Romulus som ble tatt først og deretter Remus, eller om det var motsatt, var ingen sikre på. Guttene hadde jo ingen navnlapp, så det ble bare gjettet. Heldigvis gjettet politiet riktig på hvem som hadde tatt dem, og de ble funnet kort tid etter. Stenhugger Levi Karlsen reparerte sokkelen, og satte guttungene på plass igjen, men denne gangen med spesialfeste. Om guttene får nå være i fred, vil tiden vise.
Det ble mye avisskrivning i Tønsberg Blad, men ulvens skjellenavn ble aldri nevnt. Enten hadde folkeminne glemt det, eller så torde ikke journalistene nevne det. Avisen er jo egentlig eid av Norsk Arbeiderpresse, og ingen slenger spydigheter mot dem de arbeider for. Pressefriheten har kanskje sine grenser, selv i Norge?
Gravstøtten over Olav and Magnhild Hallenstvedt, Andebu Kirkegård.
SLUTTTorbjørn Hallenstvedt.[[Category:Personer]]