9 144
redigeringer
Endringer
Hopp til navigering
Hopp til søk
Etter at de hadde gått i land, måtte Olav vente litt på ekstrabagasjen sin (skipsekken), og deretter komme seg over til Vestbanen. Han kom fram til Magnhild på Lerskall sent den 2. oktober 1945. Det var da nesten seks år siden han hadde sett henne sist.
==='''Kapittel 16: Etterkrigsårene, et sammendrag.'''===
16.1 Tilbake på hvalfangst.
Olav fikk seg et sjokk da han kom hjem til Norge. Han kom fra et land med en overflod av varer, til et land der alt manglet. Tyskerne hadde kjørt landet helt ned på felgen, og levestandarden var nå lavere enn da han dro av sted seks år tidligere.
Den eneste gode nyheten var at Magnhild hadde greid seg godt mens han var borte. Gården hadde gitt henne alt hun trengte av mat (melk, kjøtt, poteter, korn osv), og til og med nok til å hjelpe noen av slektningene sine. Mange folk bød seg også til å hjelpe til på gården, mot å få mat for dagen og litt ekstra.
Olav hadde igjen kommet for sent fram til å være med på hvalfangst den vinteren. Han bestemte seg for å hugge ved for å tjene penger, men for det trang han en hest. I oktober kjøpte Olav en vestlandshest fra svogeren Jørgen Sommerstad for 2.500 kroner. Hesten het Blakken, men dette var en dårlig handel. Hesten hadde blitt hærpesert med av en tidligere eier, og hadde en tendens til å “fly ut”. En kunne ikke stole på at hesten ville stå
Olav og Blakken på Døvle, Arnadal, mars 1946.
stille, og det var vanskelig å arbeide med han. Olav ble, imidlertid, snart vant til lynnet til Blakken, og hogg i skogen hele den vinteren.
Sommeren 1946 arbeidet Olav på gården, og den 27. august fikk Magnhild en gutt (forfatteren). Olav hadde bestemt seg for å dra ut på hvalfangst igjen vinteren 1946-47, men var hjemme lenge nok til at han fikk med seg barnedåpen til sønnen sin, 15. september 1946.
Magnhild, med sønnen Torbjørn, tidlig i september 1946.
Olav tok med bilde ut på hvalfangst.
Den 19. september 1946 mønstret Olav på hvalkokeriet F/F Empire Victory som 2. koker. Kokeriet eides av The Union Whaling Company i Durban, Syd-Afrika, men var bemannet av norske hvalfangere. Skipet hadde blitt bygd i 1937 som hvalkokeriet Unitas ved AG Wesers skipsverftet i Bremen for Unitas Deutsche Walfang GmbH, Hamburg. Skipet hadde to sesonger for Tyskland før krigen, men måtte ligge i opplag i Flensburg mens krigen varte. Kokeriet ble tatt av de Allierte styresmaktene i 1945, og døpt om til F/F Empire Victory.
F/F Empire Victory.
Olav kom hjem fra hvalfangst 24. mai 1947, og han hadde da tjent 5.435 Kr. på sesongen. Hyrekontrakten hans hadde vært:
Lønn 410 kroner/ måned.
Overtid 2,00 kroner/ time.
Krigstillegg 250 kroner/ måned.
Fangstandel 0,0274 kroner/ Fat olje.
Det er interessant å se at han fremdeles ble betalt “Krigstillegg”. Antagelig var dette fordi det fremdeles var fare for at skip skulle gå på miner fra krigens dager.
Olav var hjemme på Lerskall sommeren 1947, men dro igjen ut på hvalfangst med F/F Empire Victory 3. september.
Han kom tilbake til Norge 15. mai 1948, og det ble hans siste hvalfangstsesong. Han hadde ikke likt seg på Empire Victory, men han hadde tjent nok til å betale resten av gjelden på Lerskall. Han tilbakebetalte 10.100 Kr., og var derved skyldfri.
Mannskapet på Empire Victory
kommer hjem etter sesongen.
16.2 1950-tallet.
De neste tolv årene hogg Olav tømmer i skogen om vinteren, og arbeidet på gården om sommeren. Det var typiskt et par kuer og noen griser i fjøset, en hest på stallen og 20 høner i hønehuset. Melken ble sendt til meieriet i Tønsberg med melkebilen, og slakter Aspelin på torvet i Tønsberg tok seg av slaktedyrene. Det var en idyllisk tilværelse, men det var lite med penger i huset.
Olav traff ofte gamle kamerater fra hvalfangst når han reiste til byen (Tønsberg). Mange av de han hadde kjent i Amerika mistet han kontakten med da han mistet addresseboken i 1945, men en spesiell venn klarte han å beholde. Det var Dorothy Holst fra Sjømannskirken i Brooklyn. Hun var på Norgesbesøk vinteren 1949-50, og tok da anledning til å besøke Olav og Magnhild. Hun kom til Lerskall i januar 1950 på vei fra Oslo til Ulefoss, hvor hennes eldre bror Reidar Frithjof Holst var postmester.
Dorothy Holst var ansatt i Sjømannskirken i Brooklyn inntil 1962 da hun gikk av med pensjonen. Hun flyttet så til Oslo, hvor hun var en frivillig hjelper i Sjømannskirken. Hun døde i 1978, 78 år gammel.
Blakken fikk kolikk i 1954, og det ble hans bane. Til erstatning kjøpte Olav en flunkende ny trator våren 1955. Det var en liten grå Ferguson TE20, en legendarisk traktortype i Norge. Den hadde hydrauliske løftestenger bak, og var spesielt egnet til norske småbruk.
Samme året gikk Olav over til å fore opp kalver til slakt. Ei ku ble beholdt, men melken ble heretter bare benyttet til husbruk. For å få mer høy til dyra, forpaktet han jordene til naboen Ole Berg, på Berg.
Olav beholdt traktoren bare et par år. Den hadde bensinmotor og han syntes den var for dyr i drift. På våren 1956 kjøpte han hesten Brun på Skatvedt. Den het egentlig “Jarlsbergbrun” og hadde vært traver. Han var en gjelding, og hadde et yndelig temperament. Brun var intelligent og rolig, og fant aldri på noen spillopper slik som Blakken hadde gjordt. Olav var veldig glad i hesten, og den ble nesten hans kjældegge. Ferguson ble solgt til Myre i Høyjord litt etter.
“Jarlsbergbrun” på Lerskall, 1960.
Etter hvert som det dro utover på 50-tallet ble det klart at den lille gården og litt skogarbeide om vinteren ikke kunne brødfø Olavs famile. Løsningen kom i 1959 da anleggsarbeidet for det nye olje-rafeneriet på Slagenstangen begynte. Der var det et stort behov for arbeidskraft, og Olav fikk seg jobb. Anleggsfirmaene arrangerte rutebiler helt fra Andebu for å frakte inn alle de arbeiderene de trang.
16.3 Faste Inntekter.
Olav begynte på Slagenstangen i september 1959, først for Bugge & Krogh Hansen, og deretter for Bechtel Sverdrup Norge, et amerikansk firma. Betalingen var god, og Olav likte å ha fast lønning. Arbeidet der varte til slutten av oktober 1960.
Etter som arbeidet på Slagens-tangen dabbet av, fant Olav en ny jobb ved skipsverftet i Tønsberg. Med den erfaringen han hadde fått i Liverpool, Nova Scotia, fikk han jobb som stilasjebygger på Kaldnes Mekaniske Verksted. Han begynte i midten av desember 1960. Mange i Andebu arbeidet der, og det gikk spesiell rutebil direkte til Kaldnes.
I 1960 ble Olavs sønn ferdig på folkeskolen i Andebu og begynte på videregående skole i Tønsberg. Han sto også til Konfirmasjon i Andebu Kirke, med et stort familie-selskap på Geirastadir Turisthytte etterpå.
To år senere feiret Olav og Magnhild sølvbryllupsdagen hjemme på Lerskall. I de 25 årene de hadde vært gifte hadde Olav vært borte fra Magnhild en tredjedel av ekteskapet. Dette var ikke uvanlig blandt hvalfangere.
Sølvbryllupsdagen på Lerskall, 1962:
Foran: sønn Torbjørn med Magnhild og Olav.
Bak: Forlovere Jørgen og Astrid Sommerstad,
Hjørdis og Arne Skjelland.
På grunn av at Olav nå hadde fast inntekt, bestemte han å slutte med forpaktninga på Berg. Husdyrbeholdningen ble redusert, slik at Magnhild lett kunne greie å stelle med dem uten noe hjelp. Det eneste arbeidet Olav nå hadde på gården var å gjøre høyonna sammen med Magnhild, Torbjørn og hesten Brun.
Den 26. mai 1964 var det Bruns tørn til å få kollik, og til slakteriet bar det. Dette gikk hardt inn på Olav. Hesten var han nære venn, og den ble dypt savnet. Den sommeren fikk han låne Bruna til svigerfaren på Holt, for å få inn høyet.
Som erstatning for Brun, så Olav igjen seg om etter en traktor. Han fikk greie på at et anleggsfirma på Kaldnes hadde en Ferguson 35 dieseltraktor til salgs, og den kjøpte han for Kr 7.500. Dette viste seg igjen til å være et dårlig kjøp. Traktoren var økonomisk å kjøre, men var veldig vanskelig til å få startet. For å få den til å gå i gang måtte en sprøyte startgass inn i luftinntaket!
Magnhild pynter på lasset før traktoren
og høysvansen kjøres inn på låven.
Olav fortsatte på Kaldnes resten av 60-tallet, og drev med høy om somrene. Sønnen Torbjørn begynte på universitet i Skottland høsten 1966, og kunne ikke lengre hjelp til hjemme på gården. I 1968 ble det slutt med ku på båsen, og høyet ble brukt bare til stuteoppdrett.
Luftfotografi av Lerskall og Berg. (Forfatterens tok bilde i 1986).
Våren 1970 hadde Olav leid en snekker for å skifte stuegulvet på Lerskall. Mens Olav lempet jord og stein ut av kjelleren, overanstrengte han ryggen sin og fikk isjias. Reisen han og Magnhild hadde planlagt til sønnenes avslutning fra universitetet i Edinburg måtte avlyses. På grunn av den dårlige ryggen, bestemte Olav seg for å slutte med gårdsdriften, og forpaktet bort jordene til naboen, Kristian Stålerød (sønn til Einar og Agnes Stålerød).
Olav hadde begynt å motta en liten sjømannspensjon i 1969. Denne pensjonen økte betydelig i 1970, etter krigseilasene ble inkludert (Han hadde mer enn 150 måneder anerkjent seiling). Endelig fikk Olav og Magnhild noe igjen for alle de årene de hadde vært borte fra hverandre.
Olav og Magnhild kom til Edinburgh sommeren etter for å besøke sønnen. Han var nå Sivil-ingeniør og hadde stilling som broingeniør i statens veivesen der. Han hadde også møtt ei jente, og Olav og Magnhild ble vist rundt Edinburgh og av hennes foreldrene, David og Elizabeth Wright.
Eileen Wright, Olav’s framtidige svigerdatter.
16.4 Bryllup og Begravelse.
Den 15. mars 1973 giftet sønnen Torbjørn seg med Eileen Wright i Cannongate Kirk, Edinburgh. Olav og Magnhild kom over til bryllupet, og besøkte også huset de nygifte hadde kjøpt. Det var en tomannsbolig i Penicuik, en liten by halvannen mil syd for den skotske hovedstaden.
Ut på høsten ble Magnhild alvorlig syk og innlagt på sykehuset i Tønsberg til observasjon. Hun døde der uventet tre dager senere, den 10. september 1973, 58 år gammel. Magnhild ble gravlagt på Andebu Kirkegård, 15. september 1973.
Torbjørn and Eileen Hallenstvedt
15 mars 1973.
Magnhilds død kom som et stort sjokk for Olav. Han var 10 år eldre enn henne, og at hun skulle gå bort først, var helt uventet. Julen 1973 fløy han over til sønnen og svigerdatteren i Penicuik i Skottland, og var hos dem en måned. Oppholdet ble til stor hjelp for han, og han kom seg til hektene igjen før han dro tilbake til Lerskall. Han måtte nå venne seg til å stelle for seg selv. Erfaringen fra hvalfangsten ble til stor nytte.
Han solgte traktoren til broren Jørgen sent i 1973, og året etter overførte han gården til sønnen, Torbjørn. Samme året sluttet han på Kaldnes, og ble fulltidspensjonist.
Magnhild Hallenstvedt’s grav
på Andebu Kirkegård, september 1973
16.5 Pensjonistårene.
De neste 12 årene tilbrakte Olav hjemme på Lerskall. Han levde et aktivt liv med besøk til slektninger og venner. Han reiste ofte på besøk til sønnen, først til Skottland og senere til Chelmsford, England. Han så mange severdigheter i London og syd-England, og kunne så fortelle alle om det han hadde sett når han kom tilbake til Andebu. Sønnen og svigerdatteren kom også over minst en gang i året for å besøke han på Lerskall, og ta han rundt til familien.
Olav ved Tower Bridge, London. august 1976.
Olav ved klippene i Dover, Kent.
I 1980 ble Olav tildelt Krigsmedaljen og Deltagermedaljen for sin innsats under krigen. Disse ble rammet inn og hengt på veggen. Han feiret også 75-årsdagen samme året med et stort familieselskap på et selskaps-lokale i Tønsberg.
Olav ble alvorlig syk i desember 1984. Sønn og svigerdatter kom over fra England for å være sammen med han den siste jula. Han ble lagt inn på sykehuset i Tønsberg 29. desember, men overført til Andebu Pleiehjem etter nyttår. Han døde der 30. januar, seks uker før han ville ha fylte 80 år.
Den 5. februar ble han gravlagt ved siden av Magnhild på Andebu Kirkegård. En gravstøtte markerer nå hans siste hvilested.
Olav og svigerdatteren Eileen i 75-års fødselsdagselskapet, 13. juni 1980.
Gravstøtten over Olav and Magnhild Hallenstvedt, Andebu Kirkegård.
SLUTT.
