9 144
redigeringer
Endringer
Olav begynte nå å tenke på hjemreisen til Norge, og til kona han ikke hadde sett på nesten seks år.
==='''Kapittel 15: Forberedelser og Reise hjem til Norge.'''===
15.1 Litt Handling.
I juni og juli 1945 begynte Olav og andre nordmenn i Brooklyn å spørre når de kunne komme seg hjem til Norge. Først var svaret “Dere får vente litt”, og så ble det “Beklager, men dere har ikke prioritet!” Intrykket mange eksil-nordmenn fikk var at politikere og statsansatte kom først, alminnelige folk fikk vente. Politikerene måtte jo hjem for å vinne valget!
Pålitlige nyheter begynte nå å komme ut fra Norge, og Olav hørte at det var dårlige tider med lite å kjøpe i forretningene. Han fikk også høre at det var mulig å få sent varer hjem, så han bestemte seg for å handle litt.
Blant de han kjente i New York var en Larviksdame. Hun var like høy og hadde samme kroppsbygning som Magnhild hjemme på Lerskall. Han foreslo for henne: “bli med meg en dag for å handle klær for kona mi, så betaler jeg all den mat og drikke du vil ha!” Hvilke kvinnfolk kan motstå et slikt tilbud?
De tok subwayen opp til Manhatten og begynte med å kjøpe noen kjoler og et par tøyruller. Da sa damen: “La oss ta oss en drinks”. Etter litt mere handling, hadde de middag med et par drinkser, og så litt mer handling. Da de var ferdig hadde Olav kjøpt varer for 400 kroner, og en haug med fine kjoler for kona si. Han måtte også ledsage en meget full Larviksdame tilbake til Brooklyn!
Olav fikk tak i en stor trekasse, omtrent 3 fot lang, 2 fot bred og 2 fot høy. I den pakket han alle klærne han hadde kjøpt for Magnhild, noe redskap for seg selv og så mye hermetikk og snadder han kunne få rom til. Han sente boksen av gårde i midten av juli, og håpet at alt ville gå bra. Han var spesielt bekymret for hva som ville skje i Oslo. Hvis dokkearbeiderene der visste hva som var i boksen, så kunne de jo lett “hjelpe seg til rette”. Utrolig nok, gikk det bra, og kassen kom fram til Magnhild 7. august 1945. Hun måtte betale Kr. 25.50 “Efterkrav” til spedisjonsfirmaet, men det var vell verdt det!
Følgebrevet til boksen
med alt det rare i.
15.2 Helseundersøkelse, og Slutt på jobben.
Tidlig i august ble Olav fortalt at han kunne få båtreise hjem en gang i september. Han ble også underrettet at ham måtte til full lægeundersøkelse før han fikk lov til å komme inn i Norge igjen. Undersøkelsen fant sted 7. august på Det Norske Helsekontoret i Moore Street, Manhatten. Her ble Olav sjekket for kjønnssykdommer, et røngtenbilde ble tatt og han ble vaksinert mot difteri, tyfus og kopper. Han fikk ekstra vaksiner 31. august og 6. september, og alle undersøkelsene gikk uten noen problemer.
Olav’s Helsekort fra 1945.
I august ga Olav beskjed til Oceanic Tank Processing Corp. at han ville slutte på jobben i slutten av måneden. Han sa også ifra til Mrs. Enggren at han ville flytte ut i slutten av august. Sønnen hennes, Charlie, hadde da kommet hjem fra militærtjenesten i Europa.
En av Olav’s siste Lønningskvitteringer.
15.3 Radio City Music Hall og Atombomben.
I slutten av august dro Olav og noen av vennene hans opp til Manhatten for å se på en film i Radio City Music Hall, en del av Rockerfeller Centeret.
Kinoen hadde blitt ferdig i 1932, og navnet hadde den fått av radio-stasjonen, National Broadcasting Company (NBC), som var i samme bygningen. Salen hadde plass til 6.200 tilskuere, og var en av de store severdighetene i New York. Der var det pyntet med fine statuetter, og på veggene hang det malerier. Det var et imponerende syn.
Før selve filmen begynte, viste de nyhetsfilmer. En nyhetsfilm viste resultatet av en atombombeeksplosjon over Japan (6. eller 9. august), som førte til at krigen sluttet der. Olav sa bestandig senere at etter at folk hadde sett nyhetsfilmen, var alle musestille. Det gjorde et dypt inntrykk på alle som var der. Hvilke hovedfilmen som kom etter, husket Olav aldri, men nyhetsfilmen husket han.
15.4 En av livets lille Tragedier.
På en av sine turer opp til Manhatte disse siste dagene, mistet Olav lommeboken sin. Det var varmt , og han hadde tatt av jakken og bar den over armen. Senere da han tok jakken på igjen, oppdaget han at lommeboken var borte. Han hadde ikke mistet noen verdipapirer, men litt penger hadde gått tapt. Værre var det at i lommeboken hadde han addresseboken sin med kontaktdetaljene til mange av de som han hadde blitt venner med. Han hadde lovet å skrive til dem når han kom tilbake til Norge, men dette ville nå bli umulig. Han syntes det var veldig leit, og snakket ofte om dette. Etter dette tapet brukte han alltid en stor sikkerhetsnål over den lomma han hadde lommeboka i!
15.5 En Midlertidig Addresse.
Den 1. september 1945 flyttet Olav til 471 54th Street, Brooklyn. Huset lå bare en kort avstand opp i gaten fra der han hadde bodd, og der bodde han de få ukene han hadde igjen i USA.
15.6 Reiseforberedelser.
I begynnelsen av september fikk Olav endelig det brevet han hadde ventet på. Han hadde fått en 3. klasse billett med S/S Stavangerfjord for turen tilbake til Norge. Stavangerfjord hadde forlatt Oslo 1. september, og var nå på vei til New York. Skipet skulle begynne en rekke reiser fram og tilbake for å bringe alle de nordmennene som hadde oppholdt seg i USA tilbake til Norge. Selv om skipet teknisk sett fremdeles tilhørte NORTRASHIP, var det Den Norske Amerikalinje som sto for arrangementet. Her er det brevet Olav fikk:
Olav ble fortalt at hvis han hadde ekstra bagasje, måtte han levere det inn til det Nordiske Sjømannsenteret, 156 Montague Street, Brooklyn. Senteret lå rett nord for Sjømannskirken, og Olav hadde vært der en par ganger før. Han hadde en stor skipssekk full av ting, og den leverte han inn den 11. september. Stavangerfjord hadde anløpet New York tidligere samme dagen, og sekken ble lastet ombord etter å ha blitt gransket av de amerikansk tollmyndighetene. Olav hadde søkt om bidrag til fraktkostnadene for denne ekstrabagasjen, og dette hadde blitt innvilget. Her er kvitteringen for skipssekken han leverte inn:
Kvitteringen for Olavs Ekstrabagasje.
Dagen etter dro Olav til de norske regjeringskontorene i 80 Broad Street, Manhatten. Det første stedet han oppsøkte var NORTRASHIPkontoret. Der fikk han en skriftelig erklæring at han hadde arbeidet for dem fra 18. april til 15. juni 1944 (tiden han hadde arbeidet på Konsul Christensens farm!).
Etter dette besøkte han kontoret til Sosialkomiteen for norske sjøfolk i Amerika. Her fikk han attest på at han hadde vært på Eidsvold, Katonah fra februar 1943 til 1 april 1944. Mens attesten ble skrevet ut, spurte han hvordan det sto til på Eidsvold. Han ble fortalt at sentert hadde forandret seg betraktelig etter han hadde dratt. I det siste året hadde stedet blitt brukt som rekonvaliseringshjem for norske sjøfolk som hadde fått kjønnssykdommer! Olav fant til og med ut at noen han kjente hadde vært der etter ett for intimt samvær med en amerikansk “dame”.
Det viktigste dokumentet Olav måtte få tak i var en “Bekreftelse i Samsvar med Amerikansk Skattemyndigheter” (Certificate of Compliance from the US Tax Authorities). For å få dette dro han opp til Manhatten 13. september for å fylle ut en selvangivelse. Selvangivelsen viste den totale lønn han hadde tjent fra Oceanic Tank Processing, og at han måtte betale $149.47 ekstra i skatt. Bare etter at hadde betalt denne skatten fikk han utstedt “Bekreftelsen i Samsvar med Amerikansk Skattemyndigheter”, og ville være i stand til å forlate landet:
Olavs “Selvangivelse for utreisende utlendinger”.
Den samme dagen sente han et telegram til konen Magnhild, med informasjon om hvilke skip han ville bli med og når det dro fra New York:
15.7 S/S Stavangerfjord.
S/S Stavangerfjord hadde blitt bygd av Cammell Laird & Co. Ltd., Birkenhead, England i mai 1917 for Den Norske Amerikalinje A/S (NAL). Hun hadde blitt bygd for å ta passasjerer over Atlanterhavet mellom Norge og USA, og første seilasen var 5. oktober 1918. Skipet hadde rom for 88 Første Klasse, 318 Annen Klasse og 820 Tredje Klasse passasjerer.
Stavangerfjord seilte på Atlanteren inntil 1938, da S/S Oslofjord ble brakt inn. Det ble da mulig å ta Stavangerfjord ut av farten slik at den kunne bli modernisert vinteren etter. Da Tyskerne okkuperte Norge våren 1940, lå den fremdeles i havn i Oslo, og den ble beslaglagt av tyskerne. De brukt Stavangerfjord som depot-skip under hele andre verdenskrig.
Ved frigjøringen i mai 1945, tok NORTRASHIP over, og etter gjenoppusingen satte Stavangerfjord inn på en rekke repatriasjonseilaser. Olav ville bli med på den første av disse.
15.8 Turen Hjem.
Avreisen til S/S Stavangerfjord var klokken 12.00 torsdag 20. september 1945. Olav hadde bare en kort drosjereise fra der han bodde til der båten lå. Stavangerfjord lå ved piren på enden av 31. Street i Brooklyn, og ikke langt fra der Olav hadde arbeidet med tankrengjøringen.
Olavs påstigningskort.
Frimerke til minner om S/S Stavangerfjord,
og dens rolle i amerikareisene.
Etter at Olav ga fra seg reise-billetten, fikk han påstigningskortet med lugarnummer og køyeplass (Lugar 401, Køye A). Dette var første gang Olav seilte som passasjer på en båt, og det likte han!
Da Stavangerfjord forlot New York var ikke skipet på nært full av passasjerer. Grunnen til dette ble snart klar. Dagen etter kom Stavangerfjord til Halifax i Nova Scotia. Olav husket godt byen hvor de hadde kommet med HJ Bull fem år tidligere. Mye hadde skjedd på den tiden! I Halifax kom mange flere passasjerer ombord, og Stavangerfjord satte nå kursen østover over Atlanterhavet. Den 29. september kom enda flere passasjerer ombord, denne gangen i Kirkwall i Orkenøyene.
Stavangerfjord kom til Bergen 30. september. Endelig var de tilbake i Norge! Her måtte Olav og resten av passasjerene gjennom passkontrollen. Mange vestlendinger forlot skipet for å reise hjem, men Olav ble ombord.
Passkontrollkortet i Bergen.
15.9 Hjemkomsten.
Stavangerfjord dro fra Bergen dagen etter, og seilte så langs Sørlandskysten. Båten var innom Stavanger og Kristiansand, og endelig kom de til Oslo 2. oktober 1945.
Det var forbi med alle de ville feiringene i Oslo hver gang utenlands-nordmennene kom tilbake til fedrelandet. Det var likevel mange som hadde møtt opp, men velkommsten hadde en heller sur smak i munnen. Dokkarbeiderne i Oslo var på streik og båtmannskapet måtte selv hoppe i land for å fortøye skipet! Under krigen hadde de blitt godt betalt av tyskerne, og hadde blitt ordentlig bortskjemte. Nå da tyskerne ikke var sjefer lenger, måtte de nøye seg med normale lønninger, og det likte de ikke. Inntrykket de som kom hjem fikk, var at disse nordmennene heller ville ha tyskere i landet! Etter en slik dårlig mottagelse kunne ikke Olav fordra dokkarbeiderene resten av livet.
Etter at de hadde gått i land, måtte Olav vente litt på ekstrabagasjen sin (skipsekken), og deretter komme seg over til Vestbanen. Han kom fram til Magnhild på Lerskall sent den 2. oktober 1945. Det var da nesten seks år siden han hadde sett henne sist.