Endringer

De tre små hvalbåtene kom trygt i havn i Durban 12. august 1940. Mannskapet måtte gjennom immigrasjonskontrollen, og Olav ble beordret, innen 14 dager, å få passet sitt i orden, da det ikke lenger var gyldig! Hvalbåtene la til ved verftet i Durban, og der arbeidet mannskapene noen dager med å få båtene i stand før de ble overdratt til de britiske marinemyndighetene. Den formelle overdragelsen skjedde 21. august ved at “Engineering Overseer, Durban” undertegnet en meget detaljert inventarliste (til og med potetskrelleren i byssa var med på lista!). (For hva som skjedde videre med Kos XXIII, se Vedlegg 4).

Selv om dette var første gang Olav hadde vært i Durban, var ikke byen ukjent blant norske hvalfangere. To nordmenn, Abraham Larsen og fetteren Jacob J. Egeland fra Farsund, hadde en hvalfangststasjon på “The Bluff” rett syd for havna (se kartet på neste side). De skøyt hval som svømte forbi rett utenfor byen, og dro dem inn til stasjonen. Hvalskrottene ble halt i land på slippen og sendt langs en liten jernbanelinje til slaktehallene. Dyrene ble flenset og partert og spekket kokt til olje, som i sin tur ble brukt i et utall produkter, fra såpe til margarin og iskrem. Bein ble malt og kokt til mel og solgt som dyrefor og som ekstrakt til Nestles supper. Det var berg av innvoller, basseng av blod og det stank av en annen verden, også i byen når det var sønnavind. Det var mange nordmenn som var bosatt i Durban av den grunn, og en av dem var Olavs yngre bror, Kristian. Han var imidlertid bortreist, og Olav fikk ikke møtt han.

På grunn av at alle hotellrommene i Walvis Bay og Swakopmund var fulle av nordmenn, ble Olav og resten av transportmannskapene beordret til å bli i Durban inntil båtene deres i Walvis Bay var klare til å seile. De 19 nordmennene fra Kos XXIII ble innlosjert i Waverly Hotel, et av de beste hotellene i byen. Hotellet lå på hjørnet av Smith St. (nå kalt Anton Lembede Street) og Gardiner Street (nå kalt Dorothy Nyembe St.). Det lå rett ved siden av Durban Rådhus og byens hovedpostkontor

[[Fil:042.003.117.jpg|200px|mini|Durbans hovedpostkontor, 1940.(General Post Office)]]

Olav fortalte seinere i livet at han så en mengde slanger som lå i en binge. En stor neger gikk inn til dem uten å blunke, og begynte å løfte dem opp og kveile dem rundt seg. Ormene gvesste og vrei seg, men bitt ble han ikke. Negeren tok flere og flere, og til slutt hadde han så mange rundt halsen at han nesten ikke kunne stå. Så kom hatten hans rundt, og tilskuerene ga han lønn for strevet.

Den zoologiske hagen hadde også en stor indisk elefant. Elefanten het “Nellie” og hadde blitt gitt av Maharadjaen av Mysore i India i 1928. Nellie kunne blåse på munnspill, knuse kokosnøtter under foten og vokteren behøvde bare å berøre forbeinet med kjeppen sin, så løftet hun det opp og han kunne stige opp på ryggen hennes. Dette imponert nordmennene.

Nordmennene dro på oppdagesturer over hele byen, og brukte rickshaw. Det var en lett passasjersulky med to store hjul, dratt som regel av en indier i dråga. Ellers var det bare negrene, indere og de av blandingsrase som brukte rickshaw. De hvite sydafrikanerene kjørte bil eller tok drosje.

I østenden av Smith Street lå badestranda “South Beach”, som var søndre delen av “The Golden Mile”. Den var en fin, lys sandstrand med flere moloer som stakk ut til havs. Selv om det var senvinter i Syd-Afrika, så var temperaturen behagelige 21 varmegrader. Det var et populært sted, med masse folk og mye å se. En kar hadde et fotografiapparat, og som ekte turister tok de bilder av seg selv på stranda og i en rickshaw dratt av en Zulu i en kjempemessig pyntdrakt (Alle nordmennene på bildene kom fra gårder ikke langt fra Lerskall):

Olav, og resten av gjengen, begynte nå på en reise tvers over Afrika. Det kom til å ta nesten fem døgn, og var over 330 norske mil lang.

Walvis Bay-toget var det lengste toget de noengang hadde sett. Hver vogn var adskilt fra den neste og hadde egen spiseavdeling. Det var seks mann i hver kupé, og kupeene hadde en benk på hver side av et langt bord ut fra vinduet. To køyer på hver sidevegg vippet ned slik at det ble tre soveplasser på hver side av kupeen. De yngste i hver kupé måtte til topps, mens Olav, og de litt eldre karene, fikk bunnkøyene. De øverste køyene hadde en stor luftventil ved beina, så de fikk mye frisk luft, men også sand og støvføyke i senga.